REJOHN

Du har helt rett. Det første er Ristøltjørn, og det neste er Morstjørn (Det første vannet opp av Lauvlia) og det siste er Taksdalsvatnet - tatt fra Urånslettå.

Vi traff den på veien opp mot toppen, og på skyggesiden. Det var også en del frosk, og jeg så en firfisle (det er ikke så ofte jeg får øye på en slik.) Langs fjorden under Lifjellet, var bjørka så vidt grønn. Våren er her.

Bjødnali, Ristøl, Lauvlia og Breilia på en gang. Enkelte turer er så flotte og kjekke at jeg ønsker å del opplevelsen med andre. En av disse, litt spesielle turene, er fra Sælandsskogen til Bjødnali, videre til Ristøl og Lauvlia og Breilia , før kursen setter mot bilen. Broderen mener han ikke er i form til langturer, og da mener han turer på over tre timer. Han har ikke formen inne for slike turer, og sliter litt på våre vanlige turer når de blir over to timer eller så. Spørsmålet var om jeg kunne klare å få med broderen på denne turen. Han var med til toppen av Ristølnuten, og det gikk grei. Turen rundt Ristøl og Lauvlia, er ikke så mye lengre. Nå var det ikke lenge siden jeg hadde gått den samme turen, men siden det er få andre turer over det jeg kaller «hei», så var jeg likevel klar for en ny akkurat likedan tur, og turen er jo virkelig flott. Det ble snakket om denne turen, og da jeg foreslo «å prøve» turen, var broderen straks med. Han kjørte likevel egen bil til Sælandsskogen, og hadde på den måten mulighet for å snu om det ble nødvendig. Som forrige gang ble det til at vi tok opp Urdådalen istedet for over Blåfjell. Det er omtrent samme avstand, men opp Urdådalen har nok ikke så mange høydemeter. Nå er likevel Urdådalen verdt å få med seg. Det er en spesiell tur oppover. Stien, eller nærmest veien er bygd av en mann, og er lagt flott oppover langs elva. Selv om det er godt opparbeidet sti, så er det likevel mye «villmark»natur med skog og elvebrus. Når det i tillegg er vår med knopper på trærne og fugler som synger og sol – fra blå himmel, er det så nær perfekt som det kan komme. Vi måtte stoppe opp et par ganger bare for å få med oss naturen på sitt beste. Oppe ved gården måtte broderen få med seg treet sitt før vi begynte på bakken opp mot Ristølnuten. Nå skulle vi ikke til selve toppen .men over gjerdeklyveren ett stykke før toppen. På Ristøl var det folk, og vi fikk en liten prat. Det er alltid kjekt å høre om stedet vi er på, og her fikk vi en innføring i historien og litt til. Vi valgte å gå direkte mot Lauvlia, og ikke om traktorveien som kommer fra Snorestad. Myra var forholdsvis tørr, og siden jeg hadde gått her tidligere, hadde vi ikke problemer med å finne fram. Nå er det å gå fra Ristøl til ovenfor Lauvlia temmelig enkelt og rett fram. Vi gikk inne imot lia og holdt oss unna myrene, helt greit. Det var en virkelig flott tur i marka, over myr og langs en nesten usynlig sti. Her oppe er det foreløpig ikke noe grønt å se. Våren er et stykke unna. I sollyset ble markene og myra nærmest gylden. Litt lengre mot Breilia, ble det stopp. I sol og i le for den lille trekken, ble det varmt. Med varm te og kjeks, var det skikkelig hyggelig å sitte slik midt i naturen og stillheten. Det ble en lengre stopp enn det vi vanligvis tar oss tid til. Nede ved «Skogen», ble det til at vi også tok med turen rundt Engjavatnet, i stedet for å gå veien mot Sjelset. En flott tilleggstur, og på en så fin dag ville vi ha med så mye av naturen som mulig. Ved bilen var både broderen og jeg fornøyd med en tur vi begge ville huske. Det var en tur som jeg gjerne kunne gjøre flere ganger. Med pauser og stopp ble det 4 timer på tur. Vel anvendte timer.

Jeg har samme problemet, men helst i varmt vær. Jeg får et rødt "band" rundt foten litt over ankelen. Det forsvinner ganske fort, og jeg har alltid ment at dette var et svette-utslag. (salt og varme)

Siden det er lokalforeningen som organiserer turer og aktiviteter, driver hyttene, merker stier og legger opp til nye hytter og stier, er det viktig at medlemmene møter opp og deltar i "sin" forening. (Det er på årsmøtet i lokalforeningen det er mulig å påvirke og ikke i DNT)

Jeg sjekket bildet, men kunne ikke senoen sprekk, og det vil - etter min mening - vær mer sansynlig at det er lekasje i overgangen ,mellom tank og slange eller mellom slange og apparat. Det er noe jeg har opplevd selv....

Alle hyttene til STF har beholderen under kjøkkenbenken- (Det finnes ingen "DNT" hytter. Alle hyttene er eid og drevet av lokale foreninger - i mitt område Stavanger Turistforening.)

5 nuter på tre timer.Det er egentlig litt trist. Det at jeg ser på en tre timers tur som en langtur. Det hyggelige er at jeg synes det går greiere med slike turer nå enn for et par år siden. Det er så avgjort ikke en selvfølge at ting blir lettere etter fylte 70. Siden det går litt lettere enn rett før Corona-en, så kunne jeg jo forøke meg på den «skikkelige» langrunden fra Gramstad. En ikke helt liten, utfordring. En tur jeg har tenkt på en stund, og hvor jeg gjennomførte mesteparten for en uke siden. Denne gangen ville jeg gjennom føre turen som tidligere planlagt. Nå er det enkelt å planlegge turer. Det koster ingenting om det er lange og bratte bakker – på kartet. Jeg opplever spesielt bratte og eksponerte bakker som «problematiske». Et lite snev av høydeskrek, sørger for det, så jeg forsøker å unngå slike steder. Det kunne jeg gjøre denne gangen også ved å gå inn Bjørndalsmyra mot Mattisrudlå. Jeg har gått opp bakken fra Paradis-skaret og til Mattisrudlå mange ganger. Det har aldri blitt en helt dagligdags affære. Jeg sliter både fordi bakken er bratt og fordi det er langt ned bak meg. Noen utfordringer skal jeg ha, og jeg har jo aldri skadet meg i denne bakken.... Planen var å gå fra Gramstad mot Paradis-skaret og så opp Rindå til Mattisrudlå. Videre til Bjørndalsfjellet og ned til veien og opp igjen til Fjogstadnuten. Ny bakke ned til Kvitemyr og så bakken opp til Dalsnuten. Som avslutning ville jeg ha med meg Øvre Eikenuten. Det burde bli en tur på noe over en mil, men med en del høydemeter. Alt i alt, ikke en tur uten at formen er inne, og helst ikke i dårlig vær. Været var bra denne dagen. Så avgjort ingen hindring, med mye sol og tørt. Fortsatt er det litt kjølig, men det var et lite drag av vår. På vei opp mot Bjørndalsfjellet møtte jeg en jente som var på vei ned, - i bare blusen. Rett nedenfor toppen heiv jeg også fleecejakken og det ble en tur i ullbolen. Selv på toppen av Dalsnuten var det greit, men det ble et kort opphold. Jeg kom opp til Mattisrudlå i god form. Denne gangen klarte jeg å holde passe tempo. Jeg fikk ikke problemer med puls og pust . Det hadde heller ikke de tre karene som bak meg. Med 14 kilo i sekken. De skulle bare «ta» to topper, og kikket litt undrende på meg som satset på 5 bestigninger. Det ble en grei tur over Fjogstadnuten og over Kvitemyr mot Dalsnuten. Det gikk litt tyngre i de bratteste kneikene mot toppen, men selvsagt kom jeg opp. Jeg var ikke alene. Det lignet nærmest et fuglefjell med folk. «Alle» ville på tur i det flotte været. Jeg lurte et lite øyeblikk på om jeg skulle avslutte turen, og gå direkte mot Gramstad. I det fine været var det nesten synd og ikke legge turen om Øvre Eikenuten. Flyene bortover mot den siste toppen gikk greit, men fra Øvre Eikenuten om mot Gramstad er det en liten motbakke i veien. Noen burde ha ordnet opp i landskapet. En flott vårtur. Fortsatt ikke mer enn litt over en mil, men med noen drøye bakker. Jeg var godt fornøyd da jeg kom til bilen nok så nøyaktig tre timer etter jeg startet.

Nei, jeg gikk rett fram - litt inn i lia mot nord.. Jeg gikk "feil" (uten kart -selvsagt...) ved en grunnmur som viser på kartet . Her gikk det tydelig sti ut i myra og mot skogen (som viser på kartet) Lauvlia ligger bak denne skogen i rett retning av det stien viser, men jeg så ikke sti på andre siden av et myrhull. så jeg snudde og fulgte en mer utydelig sti mot øst, og havnet på stien (jeg fikk øye på "en fyrstikk"..) litt ovenfor Lauvlia. - Antakelig kjappere enn å gå nedenom Lauvlia.

Jeg går som regel videre innover myra nesten øverst,(rett over steingarden) og videre innover ca 150 meter. Det går noen utydelige tråkk mot toppen. Jeg ser du fulgte traktorsporet fra Ristøl til Lauvlia. Jeg gikk rett over myrene, men traff da stien igjen et stykke over Lauvlia.

En tur i lågheiene. Det har blitt en del turer i det siste. I følge «boka» har jeg gått 10 turer i halve mars. Disse turene er på tilsammen over 100 kilometer. Det har vært mange flott og kjekke turer, og vi er jo ikke ferdig med mars ennå. Det er ikke så veldig mange årene siden jeg «oppdaget» turområdet rundt Sælandsskogen. Til å begynne med, ble det opp og ned til Bjødnali gjennom Urdådalen. Etter hvert ble den turen utvidet med å gå om Sjelset. Så kom «omveien» om Blåfjell. Turen ble også utvidet med en å gå rundt Engjavatnet og Breilia når det måtte passe. I fjor kom Ristølnuten med som et nytt «tillegg», og det ble også noen turer over Ristøl til Lauvlia og så til Breilia – før turen avsluttes på vanlig måte langs veien til Sjelset og videre tilbake til Sælandsskogen. Den siste turen har vært kjekk og jeg har tenkt på denne turen som et godt alternativ til andre litt lengre turer. Det er et stykke «hei» mellom Lauvlia og Breilia, som er vel verdt å få med seg – på en fin dag. Vi har hatt mange solrike, men blåsende dager. Marka er tørr og selv om det blåser og er kaldt, så har det vært gode forhold for tur. Det var samme været denne dagen også. Helst kaldt i starten, men jeg blir i hvert fall varm oppover bakkene. Det var noen biler på parkeringsplassen i Sælandsskogen. Det var andre som ville på tur. Denne gang valgte jeg å gå opp Urdådalen mot Bjødnali i stedet for over Blåfjell. I Urdådalen er stein, mye stein, som blir glatt i regn, og det er ikke mye bakke. Denne dagen var tørr, og bakke ville jeg få på vei mot Ristøl. Det satt tre karer ved stien. Det ble en liten stopp og hyggelig prat. De skulle runden til Bjødnali og Sjelset. To ganger (av tre) har jeg møtt folk på turen til Ristøl og Lauvlia, og så tatt igjen de samme folkene på veien tilbake til parkeringsplassen. Jeg lurte på om jeg ikke ville se disse karene sener – på vei mot Sælandsskogen. Siden det ikke var så lenge siden jeg hadde gått opp til Ristølnuten, hadde jeg ingen problemer med å finne fram til gjerdeklyveren øverst mot Ristøl. Stien er ikke god å se i myrene, men det er noen nødlinger som viser vei. Bakken ned til Ristøl er fortsatt bratt, men jeg kom ned denne gang, uten å få vann i skoene. Videre mot Lauvlia har jeg tidligere gått i traktorspor mot reaktorveien fra Snorestad til Lauvlia – med en liten snarvei rett mot traktorveien. Denne gang satte jeg kursen rett over myra. Det er under en kilometer fra Ristøl til Lauvlia – i luftlinje. I solskinn, selv uten kart, ville det ikke være mulig å rote seg vekk. Nå er det myrene som lager problemer. Det er ikke helt greit å krysse rett over våte myrer. Denne dagen var det tørt. Jeg fant delvis sti og der stien ikke var tydelig, så var det «spor» etter sti. Jeg kom helt greit fram, men da jeg ikke så selve Lauvlia, da jeg kom over en kant, ble jeg litt overrasket. Det viste seg at jeg hadde kommet for langt og litt høyt, og rett på stien mellom Lauvlia og Breilia. Det var bare å fortsette mot Morstjørn og Dabelen og bakken ned mot «Skogen» og Breilia. Jeg valgte å ta rundt Engjavatnet denne gangen. Det blir litt mer tur utenfor vei, og litt kjekkere. Rett etter «Skogen» møtte jeg igjen de tre karene fra Urdådalen. De var også på vei rundt Engjavatnet. (Jeg hadde anbefalt denne turen). Siden de ikke hadde gått der før, tok jeg følge med karene, og vi fikk en flott og hyggelig tur helt tilbake til Sælandsskogen. Selv med «omveien» rundt Ristøl og Lauvlia, så er denne turen ikke mer enn vel 12 kilometer. Nå går en del av dette i bakker og ute i terrenget, og det går derfor noe mer tid en den vanlige runden. Det er likevel en virkelig kjekk og din tur. En tur i lågheia. En heiatur i midten av mars.

ALFA Impact er gode sko. De holder lengre enn Walk King, og er bedre på foten - på grunn av mykere lær. Sålen henger bedre på fuktig fjell. (For meg personlig er det siste verdt hele prisen for skoene) Men de holder ikke "livet ut". Læret på mitt gamle par, er tydelig slitt, og sålen er nå nesten uten mønster. Jeg mener også det er en liten lekasje høyt opp på den ene skoen. (Om ALFA garanterer for mer enn 2 års bruk (eller 1500 kilometer er en diskusjon jeg har med de.)

Sammen med Bestyrerinnen og broderen.Turen fra Sælandsskogen over Blåfjell til Bjødnali og tilbake via Sjelset, er ikke spesielt tung eller lang. Den tar meg normalt bare så vidt over en og en halv time, og er ikke mer enn 8 kilometer. En god del av denne standardturen går faktisk på god vei eller god sti. For kort og for enkel til å være med i bloggen – normalt, men det er ganske enkelt å utvide denne turen. I et par år har det blitt en del turer der en runde rundt Engjavatnet har kommet i tillegg. Det gjør turen omtrent to kilometer lengre og da går det fort over to timer før jeg igjen står ved bilen. Det er en så pass lang tur at den må være med i min oversikt. Det litt spesielle med turene fra Sælandsskogen, er at det er mulig å gå tur, selv om det blåser stikker og stå. Vind opp mot storm er ikke greit, men det er fortsatt mulig å ta rundturen selv i slik vind. I tillegg til forlengelsen rundt Engjavatnet er det også mulig å ta en topptur fra Bjødnali. Ristølnuten er ikke langt borte, men ganske høyt over. Det er en lang bakke opp til toppen. Det går fort en halv time opp. Stien er ikke lett å finne, og i enkelte myrer forsvinner den helt. Jeg og andre har lagt opp noen nødlinger oppover lia, men det er fortsatt slik at jeg går forskjellige veier opp og ned. De siste dagene har det blåst. Vinden har vært opp mot stiv kuling ute i havet, og selv på land har det vært skikkelig vind. Nå er ikke vind på 10-12 m/sek noe problem, men når kastene kommer opp i 20 m/sek kan det være vanskelig å holde seg på beina. Det er i hvert fall ikke tiden for toppturer. En tur til Ristølnuten vavr nettopp det Bestyrerinnen foreslo denne dagen. Det var egentlig meningen vi skulle ta en tur fra Gramstad, for å «gå opp» en tur som Frivilligsentralen skulle ha. Korona satte en stopp for det, og så ble det Sælandsskogen i stedet. Broderen har vært i selvpålagt karantene, men nå var det en uke siden Bjørg ble syk, så han mente det ville være greit med en tur, og han ble gjerne med til Sælandsskogen. Nå legger vi nesten alltid turen mot Bjødnali, over Blåfjell, og vi ville kjenne hvor mye det vind det egentlig var, før vi bestemt oss for om vi skulle ta videre mot Ristølnuten. Det blåste ikke spesielt mye på toppen av Blåfjell, og da vi sto nede ved Bjødnali var Bestyrerinnen og broderen innstilt på en ny bakke opp. Vi fulgte mine egne varder oppover den første lia. Det lå en del is i kanten av myra over skogen, men heldigvis var myra fortsatt frosset. Vi kom oppover ganske greit. Det har tydeligvis gått en del folk mot toppen. Stien var mer oppgått enn det jeg husket fra sist. I det vi fikk – så vidt – øye på gjerdeklyveren øverst (mot Ristøl) gikk vi over steingarden og innover myra, som denne gang var rimelig tørr. Vi kom inn og opp mot toppen, men i det siste skaret der vi ville opp mot varden, blåste det slik at jeg ikke så syn på å gå det siste lille stykket. Vi snudde og fant en vei ned til myra igjen. Det er lettere å gå nedover enn oppover, og med en del nødlinger som viste vei, kom vi oss greit tilbake til Bjødnali. Etter en liten stopp, tok vi fatt på veien mot Sjelset.

På tide det ble noe av denne turen. Rundt Gramstad i Sandnes ligger det 5 topper. Ingen er spesielt høye, men alle er turmål for turfolket i området. Det kan på en god dag, være mange biler på parkeringsplassen fullt av folk på alle stien mot de forskjellige toppene. Toppene ligger i en sirkel rund Gramstad. Mattisrudlå ligger i syd og er 346moh. Bjørndalfjellet ligger mot sydøst, og er 362 moh. Fjogstadnuten ligger mot nordøst og er 289 moh og er mer en kolle enn en nut, Dalsnuten i nordvest, og dominerer ut mot fjorden, er 323 moh og det mest vanlige turmålet. Antakelig det vanligste turmålet i hele fylket. Mot sørvest, ligger Øvre Eikenuten med «bare» 239 moh. En av mine faste – og vanlige turer er Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten, gjerne med Dalsnuten til slutt. Dette er en tur på omtrent en mil og det går fort 2-3 timer. Denne mandagen var planen å ta for meg disse toppene. Hvor mange var ikke bestemt, men jeg så for meg i hvert fall 3 aller helst 4. Vi fikk nå se.... Alle fem toppene på en gang har vært et «mål» siden jeg begynte å gå fra Gramstad. Det er egentlig ikke så mange årene siden jeg gikk her for første gang. Den gangen ble det opp til Bjørndalsfjellet og så over Fjogstadnuten. Det virket langt nok, den gangen. Det har liksom ikke blitt til at jeg har forsøkt meg på fem topper. Det hele begynte nok så forsiktig med bare en topp – Bjørndalsfjellet opp og ned. Så ble turen utvidet med Fjogstadnuten, og av og til Dalsnuten. Det ble en del turer etter hvert med fire topper, men da var jeg stor sett alene på tur. De to siste årene har det blitt tre topper (Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten) ganske ofte, og etter hvert ble Dalsnuten tatt med som dessert. Da ble turen nesten en mil og tok 2 – 2 1/2 time. Denne dagen var det sol og lite vind. Fortsatt var det en del is i stien, men det var delvis tørt. Det har vært mange døgn med frost om natten og varmegrader på dagen – i sola. Jeg lurte litt på hvor mange topper det ville bli denne gangen. I bakhodet hadde jeg med muligheten for alle fem. Det hadde jo passet bra og det var på tide. Oppover mot Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet måtte jeg kjempe med meg selv. Det gikk ikke spesielt fort, og jeg følte meg litt sliten. Kunne det ha blitt for mange turer i det siste. Det for en kar forbi meg mellom Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet. Det gjorde ikke saken bedre. Heldigvis hadde jeg vett nok til ikke å prøve å henge på. Nedover var en god del av isen forsvunnet og det gikk greit å komme ned til veien. Jeg vurderte hva jeg skulle gjøre, men klokka var jo ikke 12. Jeg fikk kjempe meg over Fjogstadnuten også. Fra Fjogstadnuten og nedover mot Kvitemyr og Revholen, ligger Dalsnuten midt i mot. Det ville være ergerlig å ikke ta med den toppen også på en flott turdag. Bakkene opp mot toppen var ikke lette, men det er de aldri. Jeg kom opp, og det ble en liten stopp for saft. Rett nedenfor toppen hørte jeg ei kråke opp i lufta, og kikket opp. Kråka forsøkte å «plage» ei ørn. Det så ikke ut som ørna tok det så veldig alvorlig. Den seilte nok så verdig videre rundt toppen, ikke mange meterne over hode på en kar. Nedover fra toppen bestemte jeg meg for å ta med Øvre Eikenuten – alle fem på en gang. Det var alt for flott vær til å ikke fortsette. Det ligger en liten haug mellom Øvre Eikenuten og Gramstad. Den siste bakken før jeg kunne se bilen langt der nede. Pulsen kom kjapt opp i rød sone... Nedover bakkene kunne jeg kjenne at jeg hadde gått noen høyde meter og at det var en stund siden jeg startet. Jeg var godt fornøyd med meg selv da jeg sto ved bilen. Endelig ble det fem topper fra Gramstad.

På tur med Bestyrerinnen. Det var meningen at det bare skulle bli en kjapp og grei tur. Opp og ned til Skjørestadfjellet og Resasteinen, på østsiden og ikke opp den bratte bakken. Det ble ikke helt som planlagt. Forslaget var å kjøre inn til Fjogstad et stykke lengre inne enn Gramstad, og gå til Skjørestadfjellet gjennom «Skaret» og opp bakken på østsiden. Meningen var å gå samme vei tilbake. En helt grei liten tur på bare 4-5 kilometer og en lang bakke opp. Vi kom greit til den nye parkeringsplassen og veien videre mot «Skaret» er nå skikkelig flott etter at kommunen har utbedret denne. Selv i strålende sol og flotte forhold så vi for oss bare en enkel tur denne dagen. På vei mot «Skaret» langs den flotte veien, måtte vi ned til myra før bakken opp til garden. På myra var det et tydelig tråkk direkte mot Resasteienen. Hva om vi forsøkte den veien opp. Jeg har noen ganger forsøkt å finne en vei mot Resasteienen direkte fra Fjogstadnuten. Det har ikke vært helt lett. Det er noen bratte skrenter og gjerder i veien. I tillegg så må myra krysses. Det så ut til å være mulig å komme noenlunde tørrskodd over myr nede fra bunnen av veien. Vi kom i hvert fall et godt stykke før vi ble stoppet av en liten bekk i myra, som vi måtte ovenfor for å komme forbi. Det gikk en kar med en hund litt lengre oppe i bakken, og det kunne se ut som om det gikk en sti der. Vi kom likevel fram til en sti som gikk mot bakken under Resasteinen. Til og med gjerdet vi måtte over, gikk greit. Noen hadde fjernet piggtråden øverst. Det kom to karer over myra fra Fjogstadnuten. De hadde heller ikke funnet noen god sti. Vi tok følge et lite stykke oppover. Fra Resasteienen bar det opp til Skjørestadfjellet over toppene, forbi flyvraket og ned på østsiden. Der var stien igjen forbedret, og det var tatt vekk en del trær både i stien nedover og i skogsveien mot «Skaret». Videre var det meningen å gå kjappeste vei tilbake til bilen. Rett før bunn av bakken gikk det en tydelig sti innover mot Resasteienen. Jeg fulgte denne, og det var helt tydelig denne stien vi hadde sett folk på da vi gikk nede på myra. Denne stien var langt fra «tørr», men det var helt greit å komme innover. Dette er altså en kjapp vei opp til Resasteienen. Den flotte rundturen var litt kort. I fint turvær kunne vi ikke sette kursen hjem. Vi stoppet ved stien mot Fjogstadnuten og gikk innover og oppover. Det var hyggelig å krysse den lille heia. Dalsnuten var godt synlig der den ligger og stenger for utsikten mot havet. Hva om vi la turen opp på toppen også. Bestyrerinnen var villig til å forsøke seg oppover. Midt i bakken ble det stopp for drikke og noen kjeksbiter. Det hjalp, og vi kom til toppen uten problem. Nedover la vi turen rundt Revholen, og fikk en fin tur mot Gramstad i sol og varme. Turen rund Resasteienen og Skjørestadfjellet var kort, men med Fjogstadnuten og Dalsnuten i tillegg ble det en bra dagstur.

En flott tur - midt i byen. Mars har meldt sin ankomst, og på Jæren er dette en vårmåned. Nå er våren likevel ikke helt på plass. Det er kaldt – til å være i mars og på Jæren. Rundt null på natten, og selv om det blir varmt i sola, så blir det fortsatt glatt og iset enkelte plasser. Det fikk meg til å tenke på en av mine faste vårturer. Fra Gramstad til Resasteinen, Dalevatn og tilbake til Gramstad. En ikke helt enkel tur, med en del stigning og noen utfordringer på vei ned mot Dalevann. Avhengig av stivalget og hvor heldig jeg er... Det var meldt sol og opphold. Nettopp slik vær jeg liker på denne turen. Nå var det muligens noe våtere enn det burde være, men vanntette sko pleier å redde dagen. Det var andre på tur denne dagen. Ikke like mange som på en god dag, men en del ville mot Dalsnuten. Veien og stien mot Resasteienen tar også innover mot Dalsnuten, men heldigvis ikke over toppen. Første mål: Resasteinen. En drøy bakke opp, og litt «spennende» for meg som ikke liker høyde. Andre løper både opp og ned. Ikke forstår jeg det går godt, men jeg ikke hørt om noen som har skadet seg her. Jeg går likevel «forsiktig». Den T-merkede stien fortsetter opp til Skjørestadfjellet og videre – ned og opp – til Jødestadfjellet og så skikkelig bratt ned til Dalevatnet. Opp gjennom årene, og det er blitt noen år etterhvert, har jeg forsøkt å finne beste måte å komme fra Skjørestadfjellet til Dalevatn. Det er enkelt å unngå bratthenget på nordsiden av Jødestadfjellet. Det er bare å ta til høyre – mor nord – nede i dumpa på en liten myr og rundt en kolle. Rett over myra, som bare er 100 meter, går det god sti. Problemet er at denne stien , som går over i en skogsvei, svinger mot øst. Stikk motsatt retning av hva jeg skal. Jeg vil mot vest og Dalevatnet. Jeg har noen ganger kjempet meg gjennom granskogen og kommet inn på den T-merkede stien oppe i lia. Etter hvert har jeg lært at det lønner seg å følge skogsveien til den treffer en vei som gå mot Dalevatn. Problemet er at veien forsvinner et stykke nede i lia. Sist jeg gikk her holdt jeg mer mot nord rett etter at jeg hadde krysset en grøft, og kom ned til vannet ganske greit. Denne gangen fulgte jeg samme opplegg, bare mer mot nord og kom inn på en traktor»vei» som nedover. Og nede ved vannet var det ikke langt til stien. Tidsmessig er jeg i tvil om dette stivalget går kjappere enn å ta rett over Jødestadfjellet og ned, men det er i hvert fall ingen bratte skrenter med fritt fall til venstre. Problemet denne gangen var all sorpa i veien. Jeg måtte gå inn i krattet for å komme fram, og plutselig var brillene vekk. Det tok litt tid før jeg fant brillene, de hadde havnet et stykke fra meg. Fra Dalevatn fulgte jeg veien ned til Kjerdal og videre ut mot Dale. Så var det stien opp mot Dalsnuten/Revholen. Jeg gikk og tenkte på om jeg skulle legge turen om Dalsnuten – 300 høydemeter lengre oppe. Det ble til at jeg tok turen over toppen. Det gjorde turen til en «langtur» med en del høydemeter. Jeg var godt fornøyd med dagens tur da jeg sto ved bilene, mer enn tre og en halv timer etter at jeg hadde startet.

Med Sigbjørn på vintertur. Endelig så det ut som om det skulle bli mulig med en tur i høyden. Hjemme hadde vinteren trukket vekk, jeg måtte til Brekko for å finne snø, og selv der forsvant snøen med sol og varme. Lørdag meldte YR om vind men med sol og varmegrader. Vinden kulle kunne komme opp i stiv kuling i kastene. På det jevne ville den være 10-12 m/sek, noe som ikke hindrer tur. Jeg gledet meg til turen, og pakket sekken tidlig. Selv om sekken ligger ferdig pakket nesten hele tiden, sjekker jeg innholdet, og tar med ny saft. Om vinteren fyller jeg en aluminiums flaske i vattbeholder med varm saft. Den er som regel drikke klar, men varm når jeg trenger påfyll. Det blir mindre og mindre stopp underveis. Selv på en tre – treogenhalv times tur, blir det ofte ikke noen stopp for drikking, og saften blir med hjem. Siden jeg var klar til å dra, gjensto bare å finne ut hvor. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ta turen til Gramstad og gå tre eller fire topper. Mattisrudlå Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten, og så muligens Dalsnuten som avslutning. Før jeg kom meg ut, ringte Sigbjørn, min svoger, og han ville gjerne være med. Vi ble altså to på tur denne dagen. Nå hadde Sigbjørn ikke gått inn Bjørndalsmyra mot Mattisrudlå, så dette ville bli en ny tur for ham. På Gramstad var det ikke svært mange biler, men det var folk på tur. Det så også ut som om det var folk på vei mot Mattisrudlå via Paradisskaret og Rindå. Vi startet opp bakken mot Bjørndalsfjellet. Vinden rusket godt i klærne, men jeg så likevel fram til turen. Bare et lite stykke oppe i bakken var det is på en «floe». Dette tydet ikke godt. I stien oppover var det mye is og snø. Så mye at jeg nok hadde snudd – om jeg hadde gått alene. Vi kom oss – selvsagt – greit opp til Bjørndalsmyra, selv om det nok ikke gikk like fort som vanlig. Vi måtte gå forsiktig og holde øye med hvor vi satte støvlene. Det var tungt å komme inn myra og det ble mer og mer snø oppe i høyden. Vi bestemte oss for ikke å gå det lille stykket videre mot Mattisrudlå, men satte kursen mot Bjørndalsfjellet. Oppe på bare fjellet fikk vi vinden skikkelig på oss. Samtidig var det mye is i stien. Det ble til at vi gikk ned fra fjellet og tilbake til myra, og videre ned til veien. Forsiktig og sakte. Nede ved veien var det igjen bra forhold, og vi ble enige om å ta turen over Fjogstadnuten. Det ville blitt en litt for kort tur med bare Mattisrudlå. Over Fjogstadnuten var det omtrent bart. Det lå litt is nede i søkkene, men stien var grei å gå. Det er jo ikke lange stykket fra veien til Revesholen, og da vi fikk se folk på toppen av Dalsnuten bestemte vi oss for å forsøke den også. Det lå noe is på enkelte av trinnene oppover mot toppen, men det var helt greit å komme opp. Det var andre øverst, men for oss ble det et kort opphold. Vinden var kald, og vi var varme etter bakken opp. Det var tre topper, og fortsatt var vi begge i fin form. Hva med å ta seg bort til Øvre Eikenuten også? Det går litt opp og ned og over en del myrer mellom Dalsnuten og Øvre Eikenuten, men vi fikk med oss den toppen også. Likevel ble det ikke mer enn 8-9 kilometer tilsammen. At vi brukte to og en halv time på turen, nevnes bare sånn i forbifarten.

Tradisjoner er viktige. Det vil muligens overraske noen at jeg – fortsatt – går skiturer. Det overrasker meg også. Rundt om i Norge er det sikkert tusenvis av menn på min alder og eldre som fortsatt bruker mange timer på ski. Antakelig synes de fleste av disse at skitur er toppen. Det er ikke like sikkert at så mange fra min landsdel opplever ski og snø som like kjekt. Jeg kjenner flere som fortsatt bruker ski jevnlig og som deltar i Sesilåmi, og som er på min alder. Det er kjekke folk, som er aktive også utenom i skisesongen. For egen del, er ikke skitur det første jeg velger. Ikke det andre heller, for denne saks skyld. Likevel har det blitt en slags tradisjon med noen runder i Brekko, når vær og føre tillater. Det har antakelig vært dager med skiføre i Brekko tidligere, men jeg har konsentrert meg om å gå tur på beina og «glemt» ski og vinter. E kikk på værmeldingen og føremeldingen fra Brekko, fortalte meg at om jeg skulle få til en skitur, så burde jeg skynde meg. Alt lørdagen kunne det bli varmere, og de få centimeterne i Brekko med snø, kunne lett forsvinne. Det kan komme mer snø og skiføre, men våren er ikke langt vekk. Det tar litt tid å finne fram ski, staver, skisko og - ikke minst – skismøring. Med bare en eller to skiturer i året, ligger ikke utstyret helt øverst. Skismøring er jo egentlig en vitenskap, som jeg lett kunne unngå med smørefri ski. Som jeg også har. Det er et par Fischer fjellski, som ikke helt passe i sporene rundt Foretjørn i Brekko. Jeg har et par andre «billige» ski med egne skisko, men altså ikke smørefri. Heldigvis kan alder av og til være en fordel. Jeg har smurt noen ski opp gjennom årene, og treffer ofte sånn noenlunde. Brekko ligger et godt stykke inn av Ålgård, og noen meter høyere. Det hender at veien er snødekket fra E39, men denne gangen var det omtrent bar vei helt opp. Bare den siste bakken var dekket med snø og slaps. Det var ikke mange andre på ski denne dagen. Jeg var omtrent alene i løypa Det ble bare den korte løypa på meg denne gangen. Jeg så ikke syn på å stå ned de bratteste bakkene. Det var tung snø og vanskelig å få til skikkelige svinger. I sporet var det greit, med nesten tørr snø, og inne i skogen kom det ned mer fra trærne. Det var greit føre – i sporet. Der hadde jeg truffet med smøringen. Med godt føre ble det noen runder. Siste runden gikk litt tråere, og da var det begynt å bli så pass varmt at snøen i sporet også ble bløt. Det var antakelig tid for å smøre med klister. Heldigvis, og igjen er det erfaringen som slår til, så vet jeg at enkelte muskler blir temmelig stive dagene etter en skitur. Og spesielt den første for sesongen. Jeg hadde vett nok til å avslutte etter et par timer. Likevel var det ikke helt bra dagene etter. Årets første skitur.

Jeg har ikke gått de stedene du vil på tur, men har forsøkt meg på "The Speyside way" og spasert opp til Lochnagar noen ganger. Jeg anbefaler sterkt å bestille plass på hotell eller B&b. Det kan bli vanskelig å få plass om du ikke har bestilt på forhånd. Når det gjelder selve turen, så ville jeg ha tatt med kart. Slik jeg husker det, så er stien langt fra så godt merket som i Norge. Jeg har aldri hatt problemer med mygg eller knott, men har heller aldri vært ute på natten. Det er lett å glemme at Scotland er langt nord, og vinteren kan henge igjen. Vi hadde snø og vanskelige forhold et år - tidlig i mai.

Det er jeg enig i, men det betyr at jeg (i hvert fall) må tåle en del gammel svettelukt....

Snø på toppen med sol og varme i lia nedover. Hjemme var det bar bakke, ikke grønt, mer grått og brunt, men uten en snøflekk. Yr mente det ville være opphold, og lite vind. Jeg sjekket ikke temperaturen, den lå vel på rundt 5 grader mente jeg. Denne dagen var jeg ikke i tvil om hvor jeg skulle gå. Lifjellet ligger der, og det er en grei tur rundt. Selv om det ikke helt går like fort som før, så går det ikke mer enn tre timer – håper jeg. Det har blitt et par runder fra Dale i 2022. I gamle dager, for bare fire-fem år siden, gikk jeg rundt Lifjellet omtrent en gang i uka. Noen ganger gjerne både lørdag og søndag. Da var turen en kjapp tur, som gikk greit selv om forholdene var dårlige, med snø og is i stien. Jeg så litt fram til å gå denne turen. Den er så pass «krevende», med mye småklyving og til og med en liten rappellering, at jeg synes turen er kjekk. Gjennom Ganddal på vei mot Dale, ble jeg mer skeptisk til prosjektet. Det var snø på markene og rester av brøytekanter langs veien. Da ville det også være snø på toppen av Lifjell. Var dette plassen for tur denne dagen? På Dale var det ikke mange andre, selv om det var noen biler. Jeg kunne se spor utover langs fjorden, men det kunne være at «folkene» skulle til «Søsterhytta», den nye dagturhytta i Sandnes. Med spor av vinter på veien innover mot Dale, ble jeg litt overrasket over å se grønne skudd og blader på en busk. Vi er tross alt ikke mer enn i februar, og det er fortsatt en stund til bjørka blir grønn. Det ble en våt tur. Marka var våt, myrene søkkbløte og stien nok så oppgått. Utover mot Bjorhavn gikk det greit, siden jeg stoler på at skoene henger på vått berg. På nordsiden traff jeg på en kar. Han kom i mot, og sa fra om at berget oppover mot toppen var glatt. Nå går jeg en umerket sti opp gjennom skogen, og der var forholdene greie. En stund. Halvveis opp bakken begynte det å bli hvite flekker rundt meg. Det var helt hagl, og lå bare i søkkene. Lengre oppover ble det mer og mer hvitt, og en plass skle jeg – antakelig var det fortsatt is nede under snøen enkelte plasser. Det var på nordsiden. Så snart jeg kom opp over toppen og mot sør, ble det klart at det ikke var snakk om is, selv om det fortsatt var snøflekker rundt om. Det er en fjelltur å gå rundt Lifjellet, men det er også midt i Sandnes. Stavanger er ikke mer en et par kilometer unna, og er god synlig og hørlig fra store deler av stien. Flyplassen er litt lengre vekk, men innflygingen kan av og til gå omtrent rundt fjellet. Det fikk jeg grundig høre på denne turen. To jagerfly på vei mot Sola kom inn fjorden. De hadde en litt ukjent profil, og jeg fikk senere vite at dette var to av de nye jagerflyene. De holdt et syndig leven. På vei tilbake mot Dale traff jeg først en kar helt oppe mot toppen. Stor ryggsekk og kort bukse. Han var på vei rundt. Litt senere traff jeg nok en fyr, med sekk. Tre gutter alle alene + meg. Det er ikke så ofte det er gutter alen på tur lengre. Gamle mannfolk som meg treffer jeg inne i mellom, og jenter i hopetall, men ikke gutter alene. Nedover lia mot Dale, som ligger mot sør, kom sola gjennom. Det ble skikkelig vårlig og virkelig flott. En fin avslutning på en tur med både snø og sol.

Hvorfor viser ikke denne hos meg?

Vinter og snø i nordhellingene. Denne morgenen var det ikke hvitt ute i hagen, og termometeret utenfor kjøkkenvinduet viste 5 grader på morgenen. For en gang skyld, kunne jeg vel velge tur uten å tenke for mye på is og snø. Det er alltid et godt spørsmål hvor turen skal gå. Det blir mye de samme turene, selv om det har blitt noen flere turer å velge mellom etter hvert. Stranden er god å ha, men denne dagen kunne jeg antakelig velge en tur litt i høyden eller.... Broderen og jeg bruker ofte å gå runden på Høgjærern. En kort runde på 7-8 kilometer, som normalt ikke kommer med i turloggen. Det er mulig å legge til noen kilometer om starten går fra Tovdalsveien. Det var en stund siden jeg hadde vært på den siden av Synesvarden, og det kunne på mange måter passe bra. Med lite vind og opphold, er Høgjæren en flott plass. På vei oppover mot Høgjæren ble jeg litt overrasket da det bare var tre grader ute. Og det før jeg tok fatt på bakkene oppover. Det kunne tyde på omtrent null grader øverst. Nå har jeg spasert der oppe både med frost og snø noen ganger, opp gjennom årene, det burde jo ikke være umulig å ta en tur - selv med snø i stien. Siden jeg alt var i gang, og jeg hadde bestemt for Høgjæren. Så ble det til at jeg kjørte til parkeringsplassen ved Tovdalsveien. Jeg fikk bruk for piggdekkene opp bakken mot parkeringsplassen, og hadde hatt god nytte av brodder det første stykket opp «geilen» mot Kartakalven, Nedover de første bakkene videre mot Synesvarden var det skikkelig sleipt, og jeg gikk forsiktig og måtte ned i sorpehullene enkelte plasser. De første par kilometerne var det vinterforhold, så snart jeg kom over på sørsiden ble forholdene mye bedre. Det vil si at det ikke var mer en så vidt noen hvite flekker, og videre var det barmark. Jeg hadde trodd det ville bli vinterforhold mot Holmavatn. Siden snøen var vekk mente jeg turen burde gå videre mot Steinkjerringå. Nå hadde YR meldt overskyet, og jeg fikk mer sol enn skyet, men nede i sør tårnet det seg opp med mørke og triste skyer. Ville jeg nå rundt før uværet kom? Jeg tok en liten snarvei og gikk ikke helt ut til Steinkjerringå. Det ble en helt grei tur. Snøen jeg tråkket i på vei mot Synesvarden var omtrent forsvunnet da jeg tok fatt på det siste stykket mot bilen. Det var blitt mørkere. Sola hadde forsvunnet bak de mørke skyene, og det hadde blåst opp litt. Siden vinden kom bakfra, merket jeg ikke annet enn at det virket som om det hadde blitt kaldere. Jeg traff en kar mellom parkeringsplassen og Synesvarden på veien inn i heia. Han kunne fortelle at det var enkelt å unngå bakken opp – og ned fra Kartakalven. Rett over den første gjerdeklyveren (over en port til venstre) er det faktisk traktorvei tilbake til Tovdalsveien. Jeg kunne bare følge hans spor på tilbakeveien. Nå var snøen og sporene bort, men det var likevel helt greit å komme seg ned til Tovdalsveien på denne traktorveien. Antakelig sparte jeg også et eller to minutter, og det er jo viktig. Det ble en grei tur. Den lille «overraskelsen» med en ny vei fra bilen og mot Synesvarden var vel verdt å få med seg. Det er kjekt med litt nytt av og til.

Uten snø og is - og regn. Det er ikke vinter hele tiden, med null grader og is i stien, i hvert fall i høyden. Det er dager da temperaturen kommer over fem grader. Det er antakelig det de kaller den globale oppvarmingen. Sånne dager må utnyttes til en tur, og helst en litt lengre tur enn bare et par timer. Broderen er fornøyd med litt kortere turer, og har også for det meste holdt seg i lavlandet – uten bakker. Jeg strever litt med å finne en tur som passer begge. Det bør være en tur som det er mulig å gjøre kort eller lang, alt etter som. Med utgangspunkt i Gramstad, er det nesten alltid mulig å finne brukbar tur, for nesten alle. Dalsnuten, som mange går, er bare to-tre kilometer unna. Selv om det er noen høydemeter til toppen, er stien tilrettelagt med trapper, og det er enkelt å nå varden øverst. Det er mulig å gjøre turen skikkelig lang. Fra Gramstad til Resasteinen, videre til Dalevann og Lifjellet. Rundt Lifjellet og til Dale. Fra Dale litt opp av sjøen til Holmavika og så opp til Øvre Eikenuten, før det siste stykket ned til bilene. Dette må være omtrent 20 kilometer og vil ta 6-7 timer. Jeg har ikke forsøkt denne.... En annen tur, som det er mulig å gjøre både kort og lang, og med mange eller litt færre høydemeter, om det er ønskelig, går fra parkeringsplassen opp til Mattisrudlå eller Bjørndalsfjellet og tilbake til veien. Vi legger normalt turen om Fjogstadnuten, og om humør og form er på plass, så tar vi med Dalsnuten også. Broderen var med på planen, og vi avtalte å møtes på parkeringsplassen. Fortsatt tar vi hensyn til smittefaren. Vi tok det litt rolig opp bakken, men holdt bra tempo videre mot Bjørndalsmyra. Myra var bløt og tung, og det krevde krefter å komme opp de små bakkene opp mot Mattisrudlå. Broderen var ute av form, og det gikk rolig til Bjørndalsfjellet. Vi kom likevel opp til toppen uten store problemer. Så langt hadde vi ikke sett folk, og det var tomt på toppen, men nedover mot veien kom det en del andre som også var på tur. Nede ved veien mente broderen det hadde vært nok, og tok mot bilen. For min del ble det først Fjogstadnuten. Det lå en dame strekk ut på bakken, men på spørsmål kunne hun melde at alt var bra. Over den lille heia mot Kvitemyr og Revesholen, måtte jeg velge om jeg også skulle ta med Dalsnuten denne dagen. Det fristet veldig. Været ville bli dårligere og det ville passe med en litt lengre tur. I horisonten mot sør og vest lå det svarte og tunge skyer. Regnværet som var meldt kunne ikke være langt unna. Likevel ble det til at jeg tok fatt på bakken og trappene opp mot toppen. Vi hadde hatt bra vær. Lite vind og en god del sol. Selv om det kunne komme regn, så ville det bare være helt mot slutten, og jeg tåler vel fortsatt en kilometer eller to i regn, mente jeg. På turen opp og ned fra Dalsnuten traff jeg en jente. Det satt en annen jente og ventet litt lengre nede, men på toppen var jeg helt alene. Jeg tror det sjeldent er folketomt på den toppen midt på dagen i noenlunde bra vær. Det ble en flott tur på omtrent en mil, og med en god del høydemeter, helt uten is og snø. Og jeg fikk ikke regn på meg i det hele tatt. På hjemveien regnet det.

To gamle gubber på tur. Lavtrykkene står i kø i Nordsjøen. YR har regn og regn og mer regn på menyen. For andre bare noen kilometer lengre inne i landet og noen meter høyere over havflaten, kommer nedbøren som snø. For oss i sjøkanten kommer det som regn. Likevel fortsetter det å dukke opp dager med bra vær. På tross av at YR varsler nedbør og vind to-tre dager tidligere. Værmelding må være vanskelige greier. En slik inneklemt dag ville det være på fredag mente YR. De var snakk om sol og omtrent ikke vind. Som vanlig med blå himmel, ville det bli kaldere. Det siste stemte bra. Hjemme var det hvitt ute i hagen, og selv om det var varmegrader, så gjør ikke 2-3 grader det spesielt varmt. Det måtte bli en tur i sjøkanten denne dagen også. Jeg tok kontakt med broderen, og han mente det ville passe bra med en litt lengre tur. Han ble litt skeptisk da jeg nevnte at planen var å gå fra Hellestø til Fuglingane på Borestranden for å snu å gå tilbake. Vi har gått forbi og fortsatt til Orre noen ganger. Da regnet vi Fuglingane som halvveis. Det bestyr en tur på 15 kilometer. Nå er stranden flat som et stuegulv, og det går normalt ganske fort. Broderen ville bli med, men han så for seg å snu tidligere om det ble for tungt. Det var ikke bare broderen og jeg som ville på tur denne dagen. Det var mye bil på Hellestø, og ute på stranden kunne vi se folk hele veien mot Sele. Dennedagen var stranden hard og grei å gå på. Vi kunne holde god fart sørover, og kom ganske fort til Sele havn. Etter havna er det et stykke med rullestein, men det er egentlig den eneste «hindring» på denne turen – om sanden ikke er løs. Sola sto rett i mot og det var omtrent ikke vind. Det ble varmt. At folk ville på tur en slik flott dag, var lett å forstå. En liten stund kunne vi faktisk ha hevet av vindfleecen og vandret i bare ullblusen. Det minnet om vår. Rett over hengebrua over Figgen, gikk vi på kjentfolk. To damer, på tur i finværet. De går nok ikke så langt som oss, men er fortsatt på tur når det passer. Vi fikk en kjekk stopp. Ute på Borestranden kunne vi se flere folk. En gjeng jenter på vår alder, kom i mot oss. Bestyrerinnen, Ingrid og Gro var også på tur denne flotte dagen. De hadde parkert ved Borestranden og hadde vært sør et stykke før de nå var nesten helt nord. Det var flere kjentfolk på tur denne dagen. Litt etter vi hadde ønsket jente god tur videre, møtte vi Gunnar og Kari. De var på omtrent samme tur som jentene, men et stykke bak. Det ble stopp for te og kjeks ved Fuglingane. Det er ikke så ofte vi tar en stopp, men denne dagen passet det god med en liten pause i det flotte været. Sola sto rett i mot, og det ble en pause uten at det ble kaldt. Nå forsvant sola inne i mellom på vår vei tilbake til Hellestø. Det hindret oss ikke i å holde farten oppe og kilometerne gikk geit unna. Det krever litt «øvelse» å gå på hardt underlag over litt lengre tid. Selv med mye trening blir beina stive og tunge etter hvert. Vi kom likevel tilbake til bilen i god form, og vi var begge godt fornøyd med turen. Det skulle jo bare mangle med sol og nesten uten vind.