REJOHN

En grei tur. Turen fra Sælandsskogen og rundt Engjavatnet var liksom ikke nok. Søndag var jeg klar for en litt lengre, eller «tyngre» tur. Jeg lurte litt på å ta til Sandvatn, men været ville bli dårligere ut over dagen. Det var bedre å holde seg i lavlandet denne gangen. Jeg tenkte også på å ta turen til Bynuten, men det ville og bli opp i høyden og det skulle tross alt blåse ganske bra. En tur fra Gramstad til Dalevatnet og så opp om Dalsnuten ville ta tid- Det ville i tillegg bli en del høydemeter. Værmeldingen var god for morgenen. I to-tre tiden skulle det komme regn. Det ville blåse, men siden jeg planla å gå i skog for det meste, ville vinden ikke bli et problem. Det var sol og sommer på Gramstad. Ikke helt sommertemperatur, men likevel kortbuksevær. Jeg tok veien mot Resasteinen og gikk for de første meterne for å få opp varmen. Det var selvsagt andre på tur, og mange med hunder. Noen hadde like selvfølgelig ikke kontroll på hunden, og en som var løs,sprang i beina på meg – langt fra eieren. I bunn av bakken opp mot Dalsnuten tar stien mot Resasteinen av mot høyre. Det var ikke et spor i stien, og jeg så ikke folk før et stykke oppe i bakken mot Resasteinen. Det kom et par på den nye stien fra Fjogstadnuten, og vi vekslet noen ord. Fra Resasteinen var planen å gå mot flyvraket og videre mot nord for å treffe stien som går nedover mot Skjørestad, men i stede for å gå nedover, ville jeg holde høyden mot nord og treffe skaret under Jødestadfjellet og skogveien som går der. Oppe i bakken traff jeg på en kar som lette etter orienteringposter – på feil plass. Posten han lette etter ligger på vestsiden av toppen på Skjørestadfjellet. Jeg kunne også fortelle at det lå en post helt nord for høyden jeg ville gå, og at det var vardet «sti». Vi tok følge mot posten, som var godt synlig da vi kom ned over bakken mot skaret. Karen ville også ta med seg posten rett ved «veien» nedover mot Skjørestad, så vi skilte lag. «Stien» mot skaret og skogveien var ikke like godt synlig, men siden jeg viste hvor jeg skulle, ble det å brøyte seg gjennom skogen noen ganske få meter. Stien og veien i skaret under Jødestadnuten, er lett å gå, selv om den etter hvert er blitt smalere på grunn av trærne som vokser. For min del, følger jeg veien til et veikryss hvor det er mulig å gå tilbake til Skjørestad «veien» eller ta nedover mot Dalevatn. Veien nedover mot Dalevatn ender ut i marka ved en liten grøft – med planker over. Her går det en sti mot venstre og over en gjerdeklyver. Fra Der er det sti nedover mot en mark og en traktorvei. Denne går over en liten kolle og på andre siden er det traktorvei helt ned til vannet. Nå er det mye sorpe i denne traktor veien, så jeg valgte å gå i fjellsiden mot T-stien ned fra fjellet. Det var ikke spesielt lurt. Gresset dekket bakken og det var vanskelig å se hvor jeg tråkket. Det gikk seint i den bratte lia. Jeg kom omsider ned til T-stien... Fra Dalevatn gikk jeg veien ned og videre mot Dale, og så opp stien mot Gramstad – og Dalsnuten. Jeg bestemte meg for å forsøke meg på toppen. I det jeg kom opp over skogen kunne jeg se himmelen i sør. Svarte sinte skyer. Det ville komme regn om ikke lenge. Jeg klarte ikke å gå fort, men kom meg til toppen i et jevnt tempo. Det var ikke snakk om å ta pause. Regnet kom da jeg var nesten på toppen. Jeg snudde og for nedover. Nede i lia begynte det å romle i sør. Regnvær og torden, er ikke det jeg ønsker meg på en frittliggende topp. Andre så ikke problemet og fortsatte å gå oppover . Det kom ikke mye regn og lyn/torden holdt seg god vekke. Turen hadde tatt nesen 4 timer. Jeg er ikke sikker på hvor lang turen er, men for min del er dette en «langtur».

Det er nesten ikke til å tro... Etter to år og med nesten nedslitt såle, så er skoene fortsatt tette, og sålen henger like godt på vått fjell. (ikke like bra i sorpa...) Selv om Impact er skikkleilg dyre sko, så har de vært "billigere" enn Walk King, som jeg skiftet etter et år. Da var gore-texen lekk.

Dette mener jeg er mer "utslitt"....

Ett "ormebol" som vi støtte på er nok ganske uvanlig.

Åpne flyer og sterk vind. Etter en lang tur dagen før, var gjengen likevel klar for ny tur. Denne dagen skulle turen gå i Folldalfjellet. Vi skulle starte ved Folldal Fjellstue, men på grunn av sykdom, ble det overnatting – og busstur - fra Savalen før vi kunne snøre skoene. Beskjeden denne dagen var at det ville gå greit med småsko. Det ville være lite stein og mye god sti, lave fjellsko var tingen. Jeg tror alle var glade for å kunne ta på litt lettere sko denne dagen. Mange av oss hadde sjekket YR, som lovet sol og varme, - og glemt å sjekke vinden. Det blåste skikkelig på toppene. Nede i skogen var det likevel sommer. Bussen tok oss opp til Folldal Fjellhotell, og vi sparte derfor en god bakke oppover, men likevel skulle vi opp en del høydemeter, nesten 200 av sorten viste det seg. Stien vi fulgte, brakte oss opp mot Skrabbane på 1074 moh. Planen var å stoppe flere plasser oppover lia. Kjell Magne ville vise oss en del blomster og lav. Planen ble nok så brutalt endret. Dag vi plutselig sto i et ormebol. Det vrimlet med orm, i hvert fall 6-7 stykker på et lite område. Jeg har aldri sett så mange hoggormer samtidig tidligere. Det ble litt kjapp gåing en liten stund... Vi fikk med oss en stopp, hvor Kjell Magne fikk vist oss einerlav. Denne, sammen med ulvelav er giftig, og bør helst ikke tas på. Oppe på snaufjellet, over trærne, gikk vi ut av stien og satte kursen mot toppen av Skrabbane. For meg var det en ny opplevelse å gå over rabber dekket med hvitmose. Det var god sikt fra toppen, i bakgrunnen lå hele rekka av toppene i Rondane. Under oss lå Bjørkeskoghøgde og Kamferhaugen. Vi fortsatte over flyene, dekket med lav og endte ut på vei, som tidligere hadde vært bane som ble brukt til å frakte malm ned til verket. Veien, og vi, stoppet ved Gortjønne. Det må ha vært både arbeidskrevende og tungt å få malmen først ut av fjellet og så ned til verket. Hele opplegget minnet litt om hva jeg så av gammel gruvedrift i Yorkshire. Vinden var merkbar over det åpne flyene, men da vi gikk over demningen og videre nedover og rundt Appelsinhaugen, fikk vi vinden rett mot, og den ble ganske sterk. Jeg reknet med at vinden var opp mot 24 m/sek . Med andre ord – stiv kuling, selv om det i så fall ville være helt i nedre kant av «stiv kuling». Nedover hadde vi hele tiden utsikt mot hele fjellrekka av topper i Rondane. En flott utsikt. Det ble ingen pause, eller lunch. Vinden ville gjort det til en kald opplevelse. Først da vi kom ned i skogen ble det igjen sommer. Vi stoppet ved Steinhaugsætra for kaffe og mat. Like bortenfor Plassætra var det vei, som brakte oss ned til Folldal verk. Det ble tid til en kikk på gruva og bygningene i tilknytning til verket. Imponerende mye så ut som om det kunne tas i bruk omtrent med en gang. Denne turen var ikke en spesielt lang eller tung tur. Vi var ute i noen timer, men det ble ikke stort mer enn 11 kilometer tilsammen.

En lang, men utrolig flott tur. Enkelte turer er så pass spesielle og flotte at de egentlig huskes uten å behøve å gå tilbake i bloggen for å friske opp hukommelse. Dagens tur må så avgjort være en slik tur. Det ble en virkelig flott opplevelse. Vi er i Rondane – for å gå tur. Det har blitt to flotte turer til nå. Og dagens tur ville bli lang. Det var snakk om 18 kilometer eller mer. Jeg har ikke gått en så lang tur på flere år, og var langt fra sikker på om formen og beina var gode nok til en så pass krevende tur. I tillegg til lengde, var det og snakk om bakker, med mer enn 500 høydemeter tilsammen. Totalt mente jeg det ville bli en ganske tøff opplevelse.... Vi er med en gruppe fra Allertravel med turleder Kjell Magne. Dagens etappe skulle gå fra Straumbu og opp mot Langglupbekken et stykke under de høyeste toppene i Rondane. Så ville vi følge dalen nedover og mot Bjørnhollia og videre tilbake til bussen og Straumbu. Før vi startet turn, ble det stopp ved Atnasjøen for å beundre utsikten fra stedet der «en vinternatt i Rondane» ble malt. Vi fikk et første blikk på dagens turmål – over sjøen og lang der oppe. Det var meldt sol og varme, men da vi gjorde oss klar til turen var det fortsatt overskyet. Varmen som var lovet, hadde vi imidlertid fått. Det var 20 grader da vi startet. Første tredjedel av dagens tur ville for en stor del gå utenom merket sti. . Det ble en lang og ganske dryg bakke oppover, men hele tiden med de høyeste toppene godt synlig lengre oppe, mot horisonten. Veslkolldalen var en flott opplevelse. En liten dal med både huler og hva som må ha vært bogastelle. Så pass høyt var det «alpin vegetasjon, men fortsatt var det et og annet tre i lia. Oppe over kanten fikk vi virkelig se «fjellheimen i Rondane» på nært hold, og selv om vi ikke kom opp på en topp, var det en virkelig flott opplevelse. Der vi kom inn på stien som går mot toppen av Høgronden, ble det lunch nummer en. Med ganske sterke vindkast, i 17 grader. Det ble liksom ikke kaldt selv om vi satt en stund. Så var det stien ned mot Langglupbekken og brua. Bakken ned bød på løs grus og småstein, Vi gikk forsiktig. Brua var ikke 10 cm bred og uten rekkverk – snarere tvert om. En obligatorisk fotoplass. Folk på brua med fjellene i bakgrunnen. Det var virkelig flott. Bakken opp lia under Veslsvulten, var ikke en like god opplevelse. Der var det mye stein og ur, og det krevde konsentrasjon for å komme oppover. Med god konsentrasjon gikk det greit. Det var kjekt å komme fram til Bjørnhollia. Der traff vi igjen de som hadde gått den brede sti – veien – mot hytta. Og som selvsagt sto klar med vafler, men med skoa på, klar for siste del av turen tilbake til Straumbu. Vi fikk lurt oss til en pause, men tok ganske fort fatt på trappene. Ned et kort stykke, før det bar oppover. Sherpatrappene må ha gjort det betydelig enklere å komme både opp og ned denne bakken. Stien over Myldingsgjelet var steinet, og det gikk litt opp og ned, Etter 12-13 kilometer, var det ikke like enkelt å holde motet – og farten oppe. Der gikk det i et jevnt tempo. Siste stykket ned mot Straumbu gikk på god skogsvei. Der var det mulig å sette opp farten, og vi var ved parkeringsplassen klokka 5. Ett minutt for sent til å handle i kiosken, Vi fikk lurt oss til noe likevel. 18 kilometer gikk forbausende bra. Selv med en god del stigning og delvis dårlig sti, gikk turen på omtrent 7 timer . Inkludert et par gode pauser. Rondane er så avgjort et flott turområde.

På Rondanestien – et stykke. Været på etappe to av vår vandring i Rondane, ville ikke bli likegodt som dagen før. Da var vi velsignet med både sol og grei temperatur. Denne dagen var det vått ute. Ikke mye regn, men nok til at det var vått på terrassen utenfor hotellet. Værmeldingen – YR – mente også at det ville komme noen dråper, men ikke «regn». Nå ville ikke været hindre at vi tok ut på dagens etappe. Det er tydelig at på disse kanter av fedrelandet, bestyr nedbør noe annet enn hos oss på sørvestlandet. Det ble buss tilbake til midt på Ringebufjellet til der Rondanestien krysser Friisveien. Kjell Magne insisterte på morgen gymnastikk og ut-tøying før vi startet opp bakken mot Jammerdalshøgda.. Etter bare et par kilometer kom vi til dagens første delmål. Jammerdalshytta til DNT var låst med DNT nøkkel, og min ligger hjemme. Jeg fikk bare sjekket hytta gjennom vinduene. Det ble en god pause før vi fortsatte sørover mot Saubu og brua. Det er et ganske annet terreng en det jeg er vant med. Bakkene er mye «snillere». Det er jevn stigning og greit å gå. Det er litt uvandt å bare se skifer og ikke granitt og gneis. Det er nesten like uvandt å se trær på opp mot 1100 moh. En av fordelene er at det er ikke mye som stenger for utsikten. Her er det fri sikt til ganske fjerne fjell – som Jotunheimen. Det ble noen stopp for å få med seg alt. Kjell Magne er flink til å samle troppene. Det ble lunch både en og to ganger, og en og annen kaffepause. I tillegg ble det også stopp for å fortelle om planter og blomster. Dagens mål var «flyvraket». En Junker JU 52 – aluminiums flyet som iste ned en vinterdag i november 1942 med en del tyske offiserer ombord. En av flyverene omkom i tillegg til en annen. Stien mot «flyvraket» tar av fra Rondanestien, som er T-merket mot Øverlihøgda, og denne stien er ikke merket. Det er enkelt å se stien oppover, og på ganske lang avstand er det mulig å gjenkjenne flyrestene. Det ble sagt at dette flyvraket er det best bevarte flyvraket av en ju 52 i Norge, og det er i hvert fall mye mer å se av flyet her enn det som ligger på Ernstnuten ved Blåfjellenden. Etter lunch nummer to og en god pause, var det tid for tilbaketuren. Vi skulle følge samme sti som på vei opp, og Kjell Magne mente det ville være helt greit at vi gikk i eget tempo nedover mot Saubu. Sigbjørn satte farten, og vi langet godt ut. Både Bestyrerinnen og Anne Lise hang med nedover lia, men de andre var ikke veldig langt etter da vi kom ned til brua, Fra Saubu til flyvraket er det omtrent 3,4 kilometer, Fra Saubu til Jammerdalsbu er det omtrent det samme, og stykket mellom veien og Jammerdalsbu er litt under to kilometer. En vei ca 8 kilometer, og siden vi gikk både frem og tilbake ble det 16 kilometer denne dagen. På tilbakeveien ble det nødvendig å ta på jakken,. Det kom litt lett regn, som egentlig ikke gjorde noe, men det litt kaldere. Det var sikkert også en grunn til at det gikk kjapper på tilbakeveien. En flott tur i et flott terreng, selv om det ikke helt likner det vi er vant med. Alle deltakerne var godt fornøyd med turen da de satt i bussen på vei mot neste hotell.

Sammen med en god gjeng. Det ble en lang kjøretur før vi kunne slappe av noen timer på hotellet rett ved Biri Travbane Vi startet hjemmefra tidlig søndags morgen,og var ikke ved hotellet for nærmere 7 på kvelden. Nå hadde blitt noen lange stopp ved noen stavkirker, men likevel ble det en laaang dag i bilen. Fra Biri var det nok en kjøretur på omtrent to timer – med en stopp for nok en stavkirke. Første overnatting skulle vi ha på Skjervingen Hotell på Ringebufjellet. Første spaserturen ville gå direkte fra hotelldøra og opp i høyden bak hotellet. Det ville bli en ettermiddagstur, og den skulle vare sånn omtrent to timer.Gjengen møttes på hotellet og vi fikk en lunch sammen før vi kledde oss i turklær og gjorde oss klar for første økt. Nå ble det en litt senere avgang enn planlagt, men det lenge dagslys og middagen skulle ikke serveres før 7... Dagens turmål var Skjerdingfjellet. Toppen er på 1137 moh, og for å komme opp på toppen ville vi følge en løype som går i en runde mot toppen. Hotellet ligger på litt over 800 moh, slik at det ville bli noen meter stigning før vi kunne nyte utsikten. Hele 300 høydemeter, som turlederen mente vi omtrent ikke ville merke. Stien var, mente han, temmelig slak oppover. Det ble en tur oppover inne i skogen, ikke helt uten å merke stigningen før vi kunne nyte utsikten i forskjellige retninger. Vår turleder Kjell Magne, stoppet flere plasser og viste oss både blomster, trær og moseog lav. Vi fikk en del ny lærdom og ble advart om «test/eksamen» siste dagen. Her gjelder det å følge med. Vi fikk ikke øye på kongeørna, men Kjell Magne viste oss hvor ørna har reir – opp i fjellveggen rett i mot Skjervingfjellet. Som var toppen vi skulle nå. Oppe på snaufjellet, helt opp mot 1000 moh fikk vi virkelig igjen for strevet oppover bakken. Her var det skikkelig utsikt, og det ble noen stopp for å beundre utsikten i de forskjellige retningene. På toppen av Skjervingfjellet, helt oppe ved varden, ble det tatt bilder med varden og både Storeronden og Rondeslottet i bakgrunnen. Nettopp disse toppene skal vi oppom senere i uka, og jeg håper bare været er like bra som på denne dagen, Vi var velsignet med sol og lite vind, flaggene hang rett ned, og med sommertemperatur. Det tror jeg ikke er helt vanlig på 1000 moh. Etter fotosesjonen, skulle vi tilbake til Skjervingen. Det betydde en ganske lang bakke ned med enkelte bratte steder- For vår gruppe ga bakken ned ingen problemer. Men en del av oss kjente det nok i knærne nederst i bakken. Første turen var egentlig bare en «kveldstur» på omtrent 7 kilometer. Vi brukte litt over to timer. To flotte timer i sol og godt vær. Nå var dette en innledning til de lengre turene, og de fleste dagene vil turen bli mer enn dobbelt så lang og ta vesentlig lengre tid. Jeg ser fram til fortsettelsen.

Jeg har lagt inn svar på bloggen.

En helt vanlig tur inn i heia. Det er ikke alltid ting går slik jeg har planlagt det. Jeg hadde absolutt ikke planlagt en omgang Korona. Spesielt ikke mens jeg var på Nilsebu. Selv etter en uke var helsa ikke helt på plass, men det måtte likevel bli den vanlige turen inn til Blåfjellenden. Yr mente at fredag og lørdag ville være bra dager for tur, og jeg fant fort ut at det ikke var mange andre dager som passet. Det kunne bli to flotte dager i fjellet, med sol og varme. Også denne gangen ble det en tur uten andre med på laget. Nå har jeg gått denne turen noen ganger, så følge er ikke helt nødvendig, men det er ofte kjekkere å ha med andre å prate med. Nå ville jeg ikke bli alene på hytta denne gangen. Nesten alle sengeplassen som kan bestilles var opptatt, og bare hunderommet ledig. Selv med alle sengeplassene opptatt, er det virkelig ikke fullt. Det er mulig å bestille omtrent 27 plasser, av i alt 45 tilgjengelige madrasser og senger. Nå er alle de madrassene som ikke kan bestilles på hemsene, både på hovedhytta og på annekset. Det kan lett bli andre som ligger på samme rom, men det kan også skje om du bestiller to senger på et firemannsrom. På vei innover gikk jeg forbi en familie på fire. Disse tok seg god tid, og kom sist av alle frem til hytta men fortsatt så tidlig at bestillingen på rommet fremdeles var i orden. Andre hadde brukt vesentlig kortere tid. Det viser at tidsangivelsen er noe «unøyaktig» og det er riktig å gå over til kilometerangivelse. Som vanlig ble det likevel en nok så ensom tur innover. Jeg hadde både vind og sol bakfra, og fikk derfor en grei tur. Nå håpet jeg jo at vinden ville snu i løpet av natten.... Det blir ofte snakk om fisk, og hvor det er mulig å få fisk. Ved Blåfjellenden er det fisk nede i elva fra Blåstøldalen. Denne gangen var det en kar som tok turen ned til elva, og ble belønnet med to øreter. Ikke helt de største jeg har sett, men det luktet stekt fisk i hytta, og noen fikk en god smak som kveldsmat. Turen inn hadde gått greit, men vinden som jeg hadde hatt bakfra blåste fortsatt om morgenen. Selv om det var – nesten – sommertemperatur, gjorde vinden det kaldt. En 10 m/sek vind er ikke sterk, men den gjør at turen tilbake gikk litt i motbakke nesten hele veien. To familier med unger, tilsammen 7 ganske små barn, ingen over fem år, skulle også mot Hunnedalen. Jeg tok gjengen igjen omtrent halvveis. De hadde ikke brukt mye lengre tid en mange voksne. Nå var dette folk som hadde dratt med ungene på tur tidligere, og det viste igjen på tempoet. Både turen innover og turen tilbake gikk ikke helt som i «gamle dager». Det var vanskelig å holde farten oppe. Jeg tror nok at noe av årsaken var korona. Det var tross alt ikke mer enn en uke siden jeg lå strekk ut med feber og en hals som ikke fungerte. det er håp i hengende snøre. Jeg blir vel helt kvitt koronan eller annen gang, og det blir jo uansett flere turer innover mot Blåfjellenden.

Det avhenger litt. Hva mener du med turstier (merkede stier, eller bare "sti") og hva du mener med "i området" Ut fra selve plassen Byrkjedalstunet, går det så vidt jeg vet, to stier. En sti går rett opp bak bygningene, og opp i høyden, en annen går i fjellsiden høyt over tunellen og ned mot Gilja. Jeg har aldri gått noen av disse, Oppe i bakken mot Maudal går det merket sti mot Vinjakulå, og det går også en sti østover i Stølsdalen (viser på kartet.) Nede i Maudal går det sti vestover mot Lanes og i øst går det sti mot STF sitt rutenett mellom Kvitlen og Tomannsbu. Mot nordvest ligger Madlandsheia med mange nye - og gamle stier og ruter. Her er det et helt stinett som er vel verdt å bli kjent med.

Det er første bud når jeg blir syk, men det hender dessverre ofte at legene "ikke helt vet" som for eksempel da de tok feil med noe så vanlig som magesår, ellet hva med egg og kolesterol, eller hva med de forskjellige fett-typene, og min egen kjepphest vann, (som ikke trenges før en blir tørst), eller hva med råd for sener og muskler, hvor "andre" mener rådene er helt feil. (Jeg kan jo ta med rygg og knær, som ikke lenger blir operert i like stor grad som før, da operasjon ikke gir bedre resultat enn ingen behandling....) Jeg tror nok at en del råd fra legene er ment å hindre risiko og er ikke en del av behandlinge . men "for sikkerhets skyld...", og spør derfor om det finnes noen forsking bak rådet om å ta det med ro etter en influensa/korona eller forkjølelse. For min del har ikke merket at det påvirker negativt å ta seg ut rett etter en sykdomperiode, om jeg føler det er riktig å ta en tur eller å trene.

En flott tur. Jeg vet jeg er litt sent ute, men bare 25 år sånn omtrent. Den gangen – for 25 år siden – var det ikke snakk om egen blogg. Jeg er ikke en gang sikker på om «blogg» var kjent i Norge. For meg var det «langt fram» til første blogginnlegg, som kom i 2011. Med elektronisk kamera er det enkelt å ta, redigere og legge ut bilder. Jeg er ikke sikker på når jeg kjøpte mitt første elektroniske kamera, men alt før 2000 hadde sjefen kjøpt et Olympus Camedia 1000 l – til en pris av omtrent 14.000,. (i dag tilsvarende nær 25.000,-) som jeg fikk bruke inne i mellom. Bildene jeg tok fra turen ble lagt ned på en CD, og størrelsen var på rundt 400 Kb. Den gangen (i 2002) var det snakk om at bildene ville tåle 10-12 års oppbevaring før kvaliteten ville bli merkbart dårligere. Mange kopieringer ville også gi dårligere kvalitet. Alt tidlig på 90 tallet hadde jeg begynt å notere ned litt fra turene mine. I 2002 minnet notatene lite om blogginnleggene, men inneholdt litt fra turen, og sammen med bilder, så gir det mulighet for å huske ganske bra hele turer. Med dette tilgjengelig, synes jeg det kunne passe med en tur-rapport 25 år for sent. Selvsagt er Blåfjellenden med, og Fidjadalen. Det har blitt færre turer i Fidjadalen de siste årene. Selv syntes jeg det var skikkelig kjekt å se bildene fra 2002, og håper at andre også synes det samme. På denne turen, som gikk så pass sent som 18. og 19. oktober, ble det opp og ned Fidjadalen. Så pass sent som i slutten av oktober, kan det lett være både frost og is mellom Hunnedalen og Blåfjellenden, og jeg regner 1. november som dato for slutten av sommersesongen. Værmeldingen var god, og det var snakk om fint vær. Likevel var det et lett skydekke og vind på veien oppover. Det kom faktisk noen snøfjoner også. Det var selvsagt ikke andre på tur i Fidjadalen disse dagene, selv med bra vær. Jeg så ikke et menneske fra jeg passerte Mån til jeg var tilbake igjen. Ganske ensomt, men kjekt. Det var litt is oppover, og myrene var stein harde. Det gjorde det enkelt å gå over de siste myrene opp mot hytta. (Den gangen var det bare en hytte, annekset kom i 2007). På denne turen, med lite vann i Månvatnet, forsøkte jeg gå på høyre side av Månvatnet. Det gikk ikke fortere, spesielt sigen jeg mistet stien i en liten ur. Jeg var på hytta rett før fem og kom til en steinkald hytte. Det tok tid før jeg fikk opp varmen. Selv om jeg var alene måtte jeg ta en runde med bøtte og kost om morgenen, før jeg kunne ta fatt på turen nedover dalen. Det hadde vært -10 grader den natta, og alt vann utenom i elva var frosset. I løpet av natta hadde klaret opp, og jeg gikk turen nedover i klar himmel og ute vind til å begynne med. Hva jeg husker best er bildene. Det var et spesielt lys den dagen, og jeg stoppet opp mange ganger for å forsøke å fange lyset og stemningen. Det ble litt tungt på slutten, og jeg fikk litt vondt i en fot, likevel gikk turen ned på omtrent 4 1/2 time. Noe jeg var fornøyd med den gangen. - Jeg lurer på hva jeg bruker nå?

Det måtte bli en kjapp strandtur. Det ble en hurtig tilbaketrekning fra Nilsebu. Meningen var å bli på hytta i en uke, gjerne med noen turer. Virkeligheten slo et slag, som traff øverst i halsen - Korona. Onsdag kjente jeg noe i halsen og håpet det selvsagt ville kjapt gå over . Natt til torsdag ble ikke veldig bra , med høy feber og frostrier og vondt for å svelge. Her var det bare å komme seg hjem – til senga. Ting går seg normalt til, og selv om jeg tvilte litt på at helsa noen gang skulle bli bedre inne i mellom, så kunne jeg i hvert fall snakke og drikke på lørdagen. Tålmodighet er en dyd, sies det. Dyd aner jeg ikke hva er, og tålmodighet har jeg aldri hatt. Søndag gikk med til kikke ut vinduet og lure på når det ville være mulig med en liten tur. Mandag morgen, var det noenlunde vær og så avgjort greit å gå. Det skulle være opphold, og selv om det blåste opp mot ti meter i sekundet, så var det varmt. Opp mot 17 grader. Broderen var også klar for en kjapp tur. Det var ikke mye diskusjon rundt hvor vi skulle gå. Det måtte bli «nærturen» nede på stranden.Fra Sele til Hellestø og retur. En tur på mellom 7 og 8 kilometer, men padde flatt. Det eneste som av og til lager litt problemer, er løs sand. Som er tung å gå i. Selvsagt kan vinden også gjøre turen tyngre enn vanlig, men det er som oftest medvind den ene veien og mot vind den andre. Denne dagen sto vinden fra sør, og vi ville få medvind mot Hellestø. Jeg var langt fra sikker på om det å gå tur 5. dagen av Korona er en god ide. Det var virkelig lenge siden jeg hadde vært like syk som natt til torsdag, og den gangen (for mer enn 50 år siden) gikk jeg på jobb. Med feber og frost i kroppen. Jeg husker ikke mye fra de dagene, men kom gjennom. Det var nok fortatt litt feber i kroppen, da broderen og jeg møttes på Sele. Vi kjørte hver vår bil, for å unngå at jeg smittet broderen. Han gikk bak med mot Hellestø, og ikke mye smitte ville klare å kjempe seg mot vinden til ham. Det første jeg merket da jeg gjorde meg klar for å gå, var at jeg hadde to ulike sko på beina. To utgaver av terrengsko fra Asics. Det tror jeg ikke jeg har opplevd før... Det var også problemer med balansen. Det minnet bitte litt om sjøgang. Følelsen av dårlig balanse forsvant fort etter at vi hadde gått litt, men stoppet vi opp for å kikke eller ta bilder, var dårlig balanse igjen merkbart. Avtalen var at vi skulle ta det med ro. Det skulle være en lett spasertur i sjøkanten. Det var meningen at tempoet skulle være lavere enn det vi vanligvis holder. Det var ingen grunn til at vi, det vil si jeg, skulle teste form og pust. En rolig tur, uten høy puls og med pusten under kontroll, i 10 meter i sekundet motvind, med broderen først i løypa? Har du hørt slikt tøys? Det ble – selvsagt – en tur sørover i vanlig tempo, med lite tanke på å ta det med ro. Det slo meg at det ikke var dette vi hadde planlagt, men siden det gikk jo greit, og jeg hang jo med i de småbakkene vi måtte opp. Ved bilen sjekket vi tiden. Helt som normalt – nesten på sekundet vanlig tid. Broderen går litt fortere alene, men når vi går sammen så bruker vi denne tiden. På vei tilbake, halsende etter broderen, tenkte jeg jo litt på Corona, men i bilen etter turen, hadde jeg glemt hele sykdommen. Jeg kjente selvsagt at jeg hadde vært ute på tur, Jeg var kald og det var bra å komme i dusjen. Bein og legger hadde fått litt trening, men hald og pust var – som normalt. Jeg lurer på om leger «advarer» mot å ta seg ut, fordi dette «føles» galt, og at holdningen ikke er basert på forsking. Jeg har i hvert fall ikke kjent noe spesielt negativt med å ta ut rett etter sykdom, snarere tvert i mot. Litt av feberen henger fortsatt i kroppen, men med prøveturen unna, er det bare å planlegge neste – litt lengre – tur.

Så pass... Jeg lærer så lenge jeg lever.

Du sier "inn til" betyr det i fjorden eller ved utløpet, og vil du bruke bil , båt elle gå? Nåer Lysefjorden stup-bratt for det meste, og inne i fjorden er det ikke mange plasser nede ved vannet. Nesten alle kan du bare komme til med båt. Oppe i høyden er en annen sak, men med to unger telt og greier....

Som så mange ganger før, så er spørsmålet om ytterjakke (og bukse) et spørsmål om geografi.... På sørvestlandet og oppe i heia, vår og høst, gjelder bare en ting Gore-Tex eller liknende. Selv bruker jeg Norrøna Recon, men i min alder er dette litt "overkill". Jeg holder meg helst hjemme når været er dårlig. Selv med dette som et utgangspunkt - og med nitidig studie av YR, har det i hendt to ganger i år at jeg har gått i regn og vind - som yr ikke hadde meldt.

Flott vær og mye folk. Det var endelig mulig å få til en uke som hyttevakt på Nilsebu. De to siste årene har Corona satt en stopper for denne tradisjonelle turen. Dette året ville vi innover. Nå viste det seg at alt ikke var på stell. Båtmotoren, som for en av oss, er nødvendig for å komme inn til hytta, hadde fått hoste og slag. Den stoppet og gikk bare av og til. Ikke helt bra for oss som må ha denne i orden. For et styr det er å få med seg alt som er nødvendig, sammen med en god del unødvendige ting, og en del «kjekt å ha». Tilsammen blir dette et godt lass. Poser, esker og ryggsekker, samt stav, fjellsko (som ikke ble brukt) og en del cola. Nødvendig for meg som, cola-avhengig. Som alltid er det virkelig kjekt å se hytta dukke opp i enden av Nilsebuvatnet, - og vite at det er en del dager før vi trenger å tenke på sivilisasjonen. Nå betyr det å være hyttevakt også en del arbeid, og denne gangen hadde Per tenkt at jeg skulle svinge malerkosten. Nilsebu, opprinnelig fra 1911, men pusset opp et par ganger, har fått en skikkelig opprusting det siste året. Mye av det gamle er behold, og jeg mener hytta har beholdt den hyggelige «stemningen» og stilen. Med en stor oppgradering, følger det også at alt ikke er helt ferdig. Vi fant ikke verktøy, som burde være på hytta, men fikk likevel gjort noen småting, som å kle inn døra inn mot kjøkkenet og det manglet noen planker på et rekkverk. Det ble straks mer orden på sysakene da Odd Steinar ankom. Han fant verktøyskrinet og drillen som var godt gjemt inn under trappa. Med kyndige folk på plass ble det også mulig å montere saga. Tirsdag var det tid for den tradisjonelle komlemiddagen. Gjestene som kommer den dagen kan velge å få servert komler av hyttevakten. For de fleste var dette en stor overraskelse, men ingen sa nei-takk denne gangen. Vi ble 8 som satte oss til bords og det var tre til som kom litt for sent, men som fikk middag likevel. Det er litt rart at noe så enkelt som å spise et måltid sammen, gjør at deltakerne blir en sammensveiset gjeng. Det er alltid kjekt å servere komler. (Denne gangen var det Bestyrerinnen som sto for matlagingen.) Hver gang vi gjør dette på en selvbetjent turistforeningshytte, blir det en skikkelig hyggelig opplevelse. Vi får nesten nye venner og blir god kjent med folk vi bare har snakket med i noen timer. Ut på tirsdag ettermiddag kom det en kar fra Eidavatn. Det var Alexander Rügert-Raustein, leder av MDG sin gruppe på Fylkestinget. Han hadde hatt en lang og varm tur, og bestemte seg for å bli over en dag. Det passet nærmest perfekt for meg, da han fant ut at det var helt bra å ta i et tak. Han syntes det var helt greit å bruke materialer som eller ville blitt kastet, til noe fornuftig. Jeg følger ikke med i politikken på Fylkestinget, men jeg kan skrive under på at han er en dyktig snekker. Det jeg hadde brukt dager på, fikk han unna i løpet av noen timer. Det ble en ny platting utenfor kjøkkeninngangen. Stor takk for den jobben som ble gjort. Ganske ofte går det galt når jeg og maskiner barker i hop. En god del ganger har reserveløsningen ligget klar, og alt har gått greit. På tross av at jeg ikke fikk start på maskinen eller noe annet som gikk galt, så dukker det opp folk med erfaring og kjennskap til problemet. Denne gangen var det motoren som var i ustand. Og når den først stoppet så skjedde det ved dammen. Vi på den ene siden og Sverre med båten på den andre side, Båten var umulig å få gang på. Sverre var på dammen for å hente folk som ville inn til hytta. Odd Steinar og to andre ville på tur – og overnatte på hytta noen dager. Selvsagt hadde Odd Steinar krok på bilen, og like selvsagt kunne han starte og manøvre den store båten. Som sto godt plassert på land, og ikke til vanlig bruk for hyttevaktene. Etter en stund – en lang stund, kunne vi se en båt komme i mot oss. De dagene vi var på besøk på Nilsebu, traff vi mange kjekke mennesker. Det var familier, Far og datter og gamle kamerater på tur. Nilsebu tok vel i mot alle som kom, selv om det ble trangt på loftet da 12 tyske unger skulle finne seg plass. De var på en riktig langtur opp i høgheia, noe jeg synes er modig gjort. Så slo Coronaen til. Torsdag hadde Odd Sigve meldt at han måtte tilbake til bilen, og alle som var på hytta slo følger. Etter en flott frokost laget av Bestyrerinnen.

Det var mange på tur, selv om været var dårlig. Det er været som avgjør når jeg skal ta den ukentlige turen til Blåfjellenden. De eneste dagene med noen lunde bra vær var torsdag til fredag, men selv da var det fare for nedbør. Nå melde YR at det ikke ville blåse noe spesielt, så selv med litt regn burde det bli en grei tur. Problemet var at YR ombestemte seg. Plutselig var det både regn og vind med i varselet. Skulle jeg utsette hele greia, eller likevel ta ut, på tross av dårlig værmelding? Ingen andre dager så ut til å være bedre værmessig, så det ble til at jeg pakket sekken på torsdagen og dro oppover mot Hunnedalen. Øverst i Øvstebødalen hang det mørke skyer nedover fjellsidene, og det rant hvite bekker ovenfra. Det må tydeligvis nettopp ha kommet ned en skikkelig bøye. Det så heller ikke ut til å bli opphold med det første. Nå er det ikke første gang jeg starter oppover Oleskaret i regn. Det har skjedd noen ganger før – opp gjennom årene. Det ble nesten opphold oppover. Et lite stykke oppe i bakken gikk jeg på et helt følge med blide jenter. De hadde kommet fra Blåfjellenden, men hadde hatt været bakfra. Så heldig var ikke jeg. Regnet, som ikke holdt seg vekk spesielt lenge sto rett i mot. Værmeldingen til YR var nok noe optimistisk. Det hadde regnet mer enn de meldte, og det kom ned mye regn etter hvert. Problemet var at jeg hadde tatt værmeldingen til YR for god fisk. Jeg hadde på «sommerklær». Selv om jeg aldri dra opp i heia uten jakke og bukse i Gore-tex, så hadde jeg denne gangen latt være å ta på mellomlag, både på overkroppen og under buksa. Oppe i høyden, uten noe som tok av for vinden ble det surt. Vind og regn og lav temperatur er ikke kjekt. Jeg ble kald og våt, og tenkte jeg godt kunne ha hatt på mer klær... Nå rettet været seg for i en periode. Denne gangen fikk jeg opphold øverst, hvor vinden fikke best tak. Det ble litt «oppoverbakke» selv om det egentlig gikk slakt nedover. Uten regn, vavr det helt greit, men fortsatt synes jeg det bråker mye når vinden uler rundt ørene. Det ble mer regn da jeg kom ned til hytta. Heldigvis var det varmt inne og det var vann i bøttene. Jeg fikk av våte og kalde klær, og satte meg ned med varm te og skoleboller. Det kom folk, og jeg fikk besøk av to jenter fra Sauda på annekset. Vi fikk en hyggelig kveld. Vinden løyet ut over morgenen. Det så en stund ut som om det ville bli «bedre vær», men da jeg startet oppover bakken regnet det. Denne dagen kom vinden bakfra, og selv med nedbør var det egentlig greit å være ute på tur. Øverst oppe i bakken ble det lyst i nord, regnet forsvant. Jeg heiv jakken i sekken og fortsatte i bluse og mellomlag. Det ble en tur der jeg hele tiden gikk og ventet på regn, men oppholdet varte lengre og lengre. Jeg fikk opphold på mer en halve turen, og det kom bare neon bøyer da jeg gikk over heia. Nede ved Hunnedalen møtte jeg et stort følge, både unger og voksne, som alle skulle til Blåfjellenden. Det ville bli liv og røre på hytta den kvelden

Det var andre på tur denne dagen. Endelig hadde YR funnet ut at det var på tide med 4n sommerdag i heia. Den siste tiden har det vært mange våte og vindfulle dage. Så avgjort ikke vær for tur oppe i heia. En vanlig tur for meg har i mange år vært å gå inn til Sandvatn. Dette er en tur like lang som til Blåfjellenden, men utenom den lange og bratte bakken opp Lysekleiva, så er turen rimelig flat og stien er mere en grei. Det har tidligere tatt under to timer å komme inn til hytta, og noen minutter korte å komme tilbake til Lortabu. I godt vær, med sommer og sol, kortbukse, lette sko og lett sekk, så burde fortsatt være mulig å komme inn på omtrent to timer. Denne dagen var det nettopp sommer og sol, og jeg hadde på sommerklær – og lette sko. Yr holdt hva de hadde lovet, i hvert fall da jeg startet. Det var sol fra blå himmel og bare en lett bris. Perfekte forhold. Bakken var tørrere enn jeg hadde håpet, og det gikk lett innover heia. Ett stykke oppe i bakken fant jeg min gamle kjenning «fjelltjæreblom» i et lite skår i fjellet. Det passet på mange måter bra å ta en liten pause, både for å ta bilder, men også for å trekke pusten. Selv om bakken er både lang og delvis bratt, ble det likevel til at kikket meg rundt på vei oppover. Det var virkelig en flott dag. Sol, blå himmel, småpyttene blanke og det var enkelte hvite flekker oppe i fjellsiden. Rene postkortstemningen. Det var kjekt å være på vei innover heia mot Sandvatn. Selv om stien for det meste går nede i dalsøkk, så er det mer granitt enn grønt. Bare nede ved Mangædne er det grønt og beite for dyr. Nå er det ikke bare firbente som synes Mangædne er en flott plass. Det er en del bålrester, som viser at noen har hatt telt stående. Jeg hadde regnet med å være temmelig alene innover denne dagen. Mandag er liksom ikke dagen folk er på tur. Likevel var det en god del folk langs stien. Jeg gikk forbi et par grupper som var på vei mot Lortabu og bilen etter å ha overnattet på hytta, og det kom også et par som var på dagstur, som meg. Inne ved hytta var det folksomt. En gjeng ungdommer hadde tatt turen innover for å male annekset, og antakelig for å gjøre annet nødvendig arbeid – som å tømme doen. En flott gjeng, og denne dagen var de heldig med været. Nå hadde jeg truffet en av ungdommene før, og det er alltid kjekt å treffe folk igjen. Denne dagen var det flere på hytta som jeg hadde truffet før. En familie på annekset, hadde vi møtt på Nilsebu, for noen år siden, og det var kjekt å friske opp gamle minner. Mens vi pratet inne på hytta, trakk det over og ble overskyet – noe yr ikke hadde meldt. Vinden tok seg også litt opp, men siden jeg fikk vinden bakfra var dette ikke noe problem. Det var ingen grunn for å ta det med ro på vei mot Lortabu. Jeg hadde trodd at det ville bli tungt på tilbakeveien, men det gikk forbausende lett. Det er lett å komme i godt humør når kroppen fungerer og turen går lett (sikkert på grunn av lett sekk.). Det ble en kjekk og flott tur mot bilen. Det ble ikke stopp ved badekulpen denne gangen siden sola hadde gjemt seg bak skyene og det blåste. Det får være til en annen gang. Turen til Sandvatn er så pass kjekk og flott at jeg satser på at jeg kan komme innover noen ganger til i år.

Der er jeg selvsagt helt ening.

Etter noen års erfaring med regn, vind og lav temperatur, så kan jeg si at ingen ting holder deg tørr, men rett bekledning holder deg muligens varm. Selv med det dyreste antrekket (Recon) så blir jeg våt, men erfaringen gjør at jeg alltid har med "lang under" (helst en tynn syntetisk om sommeren) og jeg har med både ullbluse og mellomlag. Ull underst og syntetisk tynt mellomlag (Norrøna falketinf tynn fleece) og Gore-Tex ytterst gjør at jeg ikke blir skikkelig kald selv om været slår seg skikkelig vrang. Den eneste gangen jeg har merket nedkjøling (hypotermi) var på en tur i høgheia midt på sommeren med 2 grader vind og regn. (Vi oppførte oss ikke helt "rasjonelt") Da var bekledningen Norrøna Dovre bukse og Norrøna trollveggen jakke, med en ullbluse under.

Alene på tur. I et par dager gikk jeg og kikket på væremeldingen, og YR var raus med både sol og temperatur der jeg planla å gå. Jeg hadde tenkt meg til Sandvatn. Hytta ligger på litt over 900 moh og vinteren varer lenge så høyt. Det blir som regel liggende noen fenner til både august og september, og den første turen har ofte gått 14 dager etter at jeg har vært på Blåfjellenden for første gang i sommer sesongen. Det er ikke kjekt å vasse i snø når det regner eller blåser. Et par dager før «utflukten» var YUR optimistiske og jeg så fram til turen. På morgenen hadde YR ombestemt seg. Plutselig var det vind og regn med i varselet. Siden jeg hadde pakket og gjort klar for en langtur, fikk jeg ta oppover å sjekke forholdene. Skulle det ikke være greit å gå til Sandvatn, kunne en tur til Taumevatn være en god reserve. Turen til Sandvatn er på omtrent 16 kilometer – frem og tilbake, og er – for meg - en langtur. Turen er likevel så pass «enkel» at jeg ikke har hatt problemer med å gjennomføre denne. Etter vel en time i bilen, sto jeg ved Lortabu, og vurderte været. Det blåste, og det var mørke skyer i sør. Om værmeldingen fikk rett, så ville det bli en «sur» tur tilbake. Jeg hoppet i bilen og kjøret videre mot Ådneram og Flatstøldalen. En ny halvtime i bilen. Nå er veien inn i Flatstøldalen bomvei, men siden jeg har nøkkel, kommer jeg igjennom. Det betyr imidlertid en liten spasertur for å hente nøkkel og så en ny spasertur for å legge nøkkelen på plass, slik at andre også kan komme gjennom. Jeg var alene ved Elsvatnet. Ingen andre biler og ingen sykler. Det tror jeg ikke har hendt før. Det er liksom alltid andre innover mot Taumevatn. Det var spor, men antakelig fra dagen før. Også dette året hadde «noen» lagt ned mye arbeid for å forbedre stien innover. Nå er det lange områder med lemmer, gamle jernbanesviller og tilrettelagt med stein. Det er mulig å komme inn til hytta uten å få for mye søle oppover bukseleggene. Denne gangen var det tørt. Jeg hadde lave sko, og hoppet elegant over et par sorpehull, og ble ikke våt på beina. Jeg husker første gang jeg gikk innover – for mer enn 30 år siden. Den gangen lå de samme jernbanesvillene der, men med gamle hodelykter som omtrent ikke ga lys og litt frost, så var jernbanesvillene lumske. Det ble en grei pause på hytta. Denne gangen tok jeg meg god tid. Varm te og kjeks er en god blanding. Selv om det ikke var andre på hytta ble det en fin pause. På vei tilbake fikk jeg vinden i mot, men det blåste aldri i nærheten av 10 m/sek.. Jeg hadde hatt sol innover, men tilbake kom det mørke skyer fra sør. Selv om jeg ikke fikk regn på meg så kunne det se ut som det regnet skikkelig rundt Sandvatn. På parkeringsplassen var det folk. En kar ville innover for å muligens finne et skadd reinsdyr. Han spurte hvor lang tid jeg hadde brukt fra Taumevatn, og jeg sjekket klokka. Turen hadde gått på omtrent en time. Det ble en lang dag med bare en mil på beina, men mer enn 20 mil kjøring. Jeg fikk anledning til å krysse av for årets besøk på nok en av hyttene til Stavanger Turistforening.

Nesten ingen andre i heia. Etter en uke uten tur til Blåfjellenden, men en tur i sjøkanten i Kroatia, var det på tide med et besøk på Blåfjellenden. Jeg kom hjem på lørdag. Søndag mente YR det ville både regne og være torden og lyn. Nå hørte jeg ikke noe til torden, og så ikke noe lyn, og bare litt regn, men alt gjennom stuevinduet. Det ble ingen tur den dagen. Av en eller annen grunn mener Bestyrerinnen at jeg får holde meg hjemme og være til stede, når familien feirer min fødselsdag. Jeg skjønner selvsagt ikke hva alt oppstyret skal være godt for, men ordre er ordre. Det ble en langtur den dagen, men ikke oppe i heia. Tirsdag og onsdag mente yr det ville bli bra vær. Det var snakk om temperaturer på over tyve grader, sol fra blå himmel – etter hvert, og skikkelig bra forhold. Det var ingen grunn til å sitte hjemme og kikke ut stuevinduet disse dagene. Det var bare å hive i sekken og komme seg avgårde – til Blåfjellenden. Det var ikke helt sommer på parkeringsplassen. Sola var godt gjemt bak skyene, og tittet bare frem sånn inne i mellom. Med en ganske bra bris, var det kaldt. Jeg måtte ha på en jakke i tillegg til den tynne ullblusen. Oppe i bakken, nesten i toppen mot Oleskaret, kunne jeg også dette året, se mine gamle venner - flekkmarihånd. Flere dette året enn tidligere. Nå spørs det bare om andre seg syn på blomstene, og plukker alle. Noe som har skjedd de siste årene. Det var tørre og flotte forhold. Etter å har forsert en 2 meter bred fonn rett over skaret, gikk resten av turen uten å trå på snø i det hele tatt. Det er ikke ofte all snøen i stien er borte før 1. juli Det ble en grei tur innover heia. På vei nedover bakken mot Blåfjellenden, kom sola fram. Omtrent som YR hadde spådd. Da fant jeg ut at det hadde vært en fordel med skyene oppover bakkene. Det ble varmt. Som vanlig kom jeg til tom hytte, men ikke lenge etter at jeg hadde fått vann på plass og te i kannen og skolebollene på bordet, kom det to jenter. De tok inn på hovedhytta, og ville bare tilbake neste dag. Litt senere på ettermiddagen ankom tre glade jenter, som mente det ville passe å ta inn på annekset sammen med meg. Jentene testet badevannet i elva. Det var omtrent så kaldt som jeg hadde mente det var. Ikke stort over 14 grader. Jente ville nedover Fidjadalen dagen etter, og med en skikkelig god værmelding ville de få en flott tur. Det blåste litt på morgenen, men ellers var det skyfri himmel, flott. Skikkelig flott. For egen del fikk jeg dagen til å gå med vask og rydding – og litt soling. Jeg tok ikke ut før i tretiden, og da jeg gikk kunne jeg se en person på vei mot hyttene fra Sandvatn. Vinden hadde løyet og det blåste bare over toppene. Det var tørt i marka, og selv om vinden kom rett i mot, var det nesten perfekte forhold for tur i heia. I løpet av den siste uka, var heia blitt grønn. Det var sommer og varme. Kortbukse og litt lettere sekk enn på vei inn, gjorde at jeg kunne holde god fart mot Hunnedalen. Det ble likevel til at jeg stoppet opp for å beundre naturen – og ta noen bilder. Det ble en tur over heia i god gammel fart. Virkelig hyggelig å kjenne at det faktisk fortsatt er mulig.

Jeg ser ingen har svart, og selv om jeg ikke har gått den spesielle turen, så har jeg vært i området noen ganger. Oppe i høyden (Urdalsknuten er på over 1400 moh) vil det ikke være mye å feste teltet i , men det burde likevel være mulig å finne en plass. Når det gjelder vading, så kan ingen på forhånd vite hvordan forholdene vil være. Det er været - regnet - som avgjør hvor mye vann det vil være i elvene. Nå vil det (etter snøsmeltinge er ferdig) antakelig ikke være så mye vann at det er "farlig". Det kan hende at noen plumper uti og blir våt på beina. Selv har jeg med noen plastikk "kloggs" til vading, og har i noen tilfeller hatt bruk for disse. (Jeg har gått over Ru-ånå en gang, uten å bli våt på sålene på skoene.)