Vinnerliste

Disse ble senest brukt i fjor på en tur i skogen med litt skrint snølag. Selvsagt i 210 lengde (som er uhørt i dag). Bakskiene er tygget opp på innsiden etter mye fiskebein. Men de holder koken og henger sammen den dag i dag.

Her er det tydeligvis veldig forskjellig rutiner og ambisjoner. I Forsvaret har vi sikkerhetsrutiner for å redusere/unngå ulykker og uønskede hendelser. Aldri er hensikten her å finne «syndebukker». Vi har slike rutiner for å redusere, lære og forbedre. Nå skal det sies at Forsvaret i mine øyne er den organisasjonen i Norge med best kultur for å ta ansvar, ikke fordel skyld.

Hvis dere ønsker å kjøpe egne snublebluss for å få det hjem og teste/sette opp system i forkant er denne modellen et bedre valg kontra forsvaret sitt: http://icebearalarm.com/. "Ny" type som man kan bruke ammunisjon fra signalpistol til. De er også lettere å sette opp samt resette om den skulle gå av.

Kan se ut som det ikke er et krav når man er individuell reisende ja.. Jeg mener det uansett er noe man bør ha med, telefon er langt bedre enn både PLB og Inreach når det skal kommuniseres om hva problemet er. En VHF bør man også ha med, det gjør det mye enklere å kommunisere med eventuelt helikopter hvis man kommer i en situasjon der det må ut.. Det kan skje ganske brått.. Selv er jeg omfattet av et annet regelverk som fastboende, tidligere krevde de PLB for oss ved ferdsel sørover mot Van Keulen.. Nå godtar de inreach som erstatning for PLB på disse turene.

Her blir det nok pålagt å ha med Iridium-telefon og muligens PLB. Kan godt hende du klarer å argumentere for å slippe PLB men neppe Iridium. Snublebluss er rett og slett ikke godt nok som sikring av leirplass, det er ikke for moroskyld det i kommersiell sammenheng er krav om bruk av våken isbjørnvakt. Leir 5 er i Berzeliusdalen, området tett på Van Mijenfjorden er det gjerne relativt stor sannsynlighet for å møte på isbjørn, å overnatte med kun snublebluss i det området ville jeg ikke gjort selv. Som et minimum bør dere komme dere minst et par km inn i dalen. Leir 7 er også i et område det er relativt sannsynlig å møte på bjørn, men ligg i det minste lengst mulig inn mot Linnefjella. Hellefonna har jeg aldri vært over selv, det vil være svært lurt å innhente kunnskap om breene dere ferdes over og Hellefonna er nok ikke den det er mest trafikk over. Sysselmesteren kommer ut med en rapport fra breoverflyvingen i løpet av høsten, tipper den er rett rundt hjørnet nå.. Her er rapporten fra i fjor: https://www.sysselmesteren.no/nb/nyheter/2024/12/helikopterinspeksjon-av-isbreer/ Husk at dere må sende turmelding minst 8 uker eller noe før avgang. Iridium-telefon kan leies på øya, selskapet jeg jobber i har en til utleie.

Veldig fornøyd. Det er blitt go-to teltet mitt for solo-turer i barmarkssesongen nå. Highlights er: Veldig værsikkert, og blafrer lite i mye vind Veldig god plass og romfølelse i innerteltet, samt forteltet Liten total "footprint"/Lett å finne egnet teltplas Jeg hadde gledelig betalt vesentlig mer for teltet om det hadde hatt en litt bedre kvalitetsfølelse i innerteltet. Der synes jeg fargen og enkelte detaljer som glidelåsen og dragerne i dør-panelene osv. kunne vært litt bedre. Det er et lite irritasjonsmoment noen ganger at man må bruke to hender for å effektivt åpne eller lukke dørpanelet. Bunnduken i innerteltet liker jeg dog godt. Den er ekstra tykk og robust, ikke så ulik bunnduken i Keb-serien til Fjällräven.

Takk for påminnelsen, ferdaråd er et godt ord som burde bli brukt mer.

I mange organisasjoner er statistikken det viktigste. Ref motorsykkelulykker- hvor Statens vegvesen stenger øvingsområder for at folk ikke skal øve der pga at det har vært ei dødsulykke. Så kan de skrive at de har ikke hatt noen ulykker på sine områder 🙈 Men målet nasjonalt er jo å unngå ulykker på vei. Men når du bryter ting ned, ender du opp med lokal avgjørelser som ikke henger sammen med helehetsbildet. Mulig at det det burde vært er «Naturlig kort» som de som skal være på tur i Norge må ha. Problemet starter alt med ordet «Allemannsretten». Utlysningensteksten, Ferdarådet før turen starter som også tar hensyn til de dynamiske forholdene er også viktig. Dessverre oppfattes DNT turer av mange som helt trygge, noe en tur aldri kan bli.

Jeg fikk ny teltpose for pulken denne uken, som nevnt her (syntes den fortjente egen tråd): Men! Litt i konflikt med ny teltpose tenker jeg også å prøve ut 2x RidgeRest skumcelle-matter denne sesongen istedenfor Z-Lite og Exped Synmat 7 kombinasjonen. Dette blir en noe lettere men også åpenbart mer volumiøs løsning. Å ha mattene oppå pulken blir det mest logiske. Også oppå pulken tar de mye plass, men om jeg ruller de såppass store at teltposen/teltrullen får plass inni er volumet relativt godt utnyttet, og det blir noe tryggere for teltet å sitte på pulken. Neste problem da er at mattene er eksponert for snø, og siden de er fulle av riller er det stor sjanse for at man ikke får ristet av alt, og det kan bli en kilde til våt sovepose. Jeg prøvde meg på å sy en enkel "ytterpose" i 40D Silnylon som beskytter mattene mot snøvær. Med snørelukking i begge ender er det enkelt å ta inn/ut teltrull eller mattene. 104g! Det virker kanskje litt unødvendig å ha en pose rundt teltposen, men teltposen gjør det enklere å dytte teltet inn i liggeunderlagsrullen, og vil holde innsiden av mattene ganske frie for snø fra teltet. Med denne løsningen fungerer det faktisk å pakke mattene ned oppå pulken og i ytterposen fastspent på pulken inne i forteltet. Etterpå så er det bare å dytte teltrullen inn i liggeunderlagrullen med minimal eksponering av mattene for ev. snøvær. Like enkelt er det å åpne ytterposen for å dra teltposen ut uten å åpne klipsene som holder liggeunderlagsrullen på plass på pulken. Litt utradisjonell måte å gjøre ting på men for denne type oppsett har jeg trua! Kun teltpose: Teltpose + 2x RidgeRest Large: Teltpose + 2x RidgeRest + Ytterpose

Takk for tips begge! Endte med å ta en telefon til hotellet (Finse1222) også. De sa at Finsenuten og Jomfrunuten kunne være mulig mål for en kortere dagstur til fots og som ikke krever sommerbruer. Men de sa også at forholdende for øyeblikket var lite innbydende – bare sørpe og slaps – men at hvis mildværet holder noen dager til er det mulig det smelter bort, så jeg får nok bare følge med litt på både værmelding og webkamera da.

Er vel gjerne Viking støvler som vinner en del tester. De har veldig gode såler. Selv har jeg prøvd flere forskjellige typer, funker ikke for min del, jeg er plattfot og får en del smerter etter et par dager med vernestøvler på.

Ja det kan i videste forstand også ha en betydning for alle som driver med merking og friluftsliv og tilrettelegging og gir råd om ferdsel osv . Også frivillige aktører slik som fjellforum kan måtte ta et juridisk ansvar i enkelte spørsmål- f.eks. fraskrive seg ansvar om råd for ferdsel , skredfare og vinter osv.

Dette blir veldig spennende å se utfallet av. Ser at det nå er Lofoten Turlag de vil holde ansvarlig, ikke DNT, slik som det ble skrevet for noen år siden. Kan fort bli flere runder i retten på dette.

Jeg er enig i at Barents Snota høres ut som det trådstarter er ute etter. Jeg kjøpte mitt brukt i juni, og har valgt det for alle soloturene med hund i sommer/høst (~10 netter vil jeg tro, så ikke all verdens erfaringsgrunnlag). Jeg er egentlig ikke så opptatt av store fortelt, men ble positivt overrasket over hvor fint det er å bruke forteltet som en slags «gapahuk» på dager med litt for dårlig vær til å sitte ute. Og den store sideåpningen gjør at man kan ligge inne i soveposen og nyte utsikten hvis det er kaldt👍 Jeg har hovedsakelig brukt mitt over tregrensa i Nord-Norge, og hvis jeg skal si noe negativt er det at det kan være litt vanskelig å få til en veldig god pitch når underlaget er ujevnt. Men teltet står godt i vinden (jeg var ute i det når restene av stormen Amy kom opp hit til oss, og da var det jevn ganske sterk vind med kraftige vindkast, selv om Amy så klart hadde spaknet betraktelig før den traff her. Teltet stod fint hele natta, men det var en del bråkete blafring. Der kunne jeg nok etterstrammet barduner bedre, men jeg var så trøtt…🙄). Utsikt fra teltet: Bruker forteltet som «gapahuk»/ly en regnværsdag:

Grov ørret i Sunndalsfjella.En velkomst for spesielt interesserte.Etter det som føles som en evighet i grov steinur, finner jeg omsider en grønn flekk hvor teltet kan stå. Det er ikke lett å finne teltplass her – terrenget er kupert, goldt og vilt. Etter at jeg forlot DNT-stien, har jeg kjempet meg opp gjennom bratt ur med altfor tung sekk. Svetten renner, beina verker – men humøret er på topp. Det er herlig å være på tur igjen. Å bruke kroppen, kjenne forventningene, føle mestringen. Jeg ante ikke at terrenget skulle være så krevende, men nå skjønner jeg hvorfor så få tar turen hit. Det er dette jeg vil ha. Det skal koste litt å komme seg hit. Utsikt nedover Torbudalen. Turen er i gang! Krevende terreng.Sliten fjellfisker!Jeg er ganske kjørt nå – ikke bare fysisk, men også mentalt. Det koster mer enn man tror å bevege seg i dette terrenget. Hvert steg må tas med omhu. Én løs stein, og turen kan være over. Med tung sekk og en kropp som har passert sine glansdager, ville det vært en brå og kjip slutt. Jeg er ikke akkurat lysten på å debutere i sesong tre av Reddet. Sunndalsfjella tok ikke imot meg med åpne armer, men nå er jeg her. De neste syv dagene skal jeg utforske denne nasjonalparken. Jeg vet at flere av vannene huser grov ørret – markert med små kryss på kartet. Og det er mange kryss. Allerede nå, mens jeg speider utover vannet, ser jeg et par grove vak. Et godt tegn. Den røffe velkomsten er glemt. Endelig kan fiskeutstyret lades. Turen er i gang. Bratte partier rundt vannet. Endelig fremme.Hvor er fisken?Dagen har gått forbi uten så mye som et napp. Det blir en tidlig kveld i soveposen. Neste morgen, med kaffekoppen i hånda og sola i teltåpningen, kjenner jeg litt på presset. Skal jeg virkelig kave meg opp hit – og ende uten en eneste fisk? Uaktuelt. Dagens plan: Jeg skal jobbe meg systematisk gjennom tre vann. Det skal fiskes hardt. Jæskla hardt. Og nytes litt underveis. Game on! Morgenstund i teltet. Ett av tre vann som skal utforskes i dag.Stemmer i hodet!Jeg fisker gjennom det første vannet – ikke et napp. Jeg kaver over steinur, tar flere ufrivillige bakkeløp for å nå neste vann. Nye kast. Ny skuffelse. Ikke et napp der heller. Fasiken da! Jeg hører allerede latteren til turkompis Jan Erik – med den forbaska romsdalsdialekten: «Fekk du ikkje fisk der heller? Hahaha!» Jeg vurderer å legge opp. Begynne med drageflyging. Cross-yoga. Hva som helst. Men noe må gjøres. Til slutt går jeg det siste stykket opp til det øverste vannet. Nå er jeg over 1550 moh, og kjenner nesten høydesyken ta meg. Det er helt stille. Vannet ligger krystallklart foran meg. Da hører jeg en annen stemme i hodet. Aner ikke hvor den kommer fra: «Lykke til med å få fisk her, din gjøk!» Man kan bli innlagt på psyk av mindre. Men jeg gir ikke opp. Ikke helt ennå. Det jobbes! Her er det muligheter!Fast fisk!Jeg fisker meg langs østsiden av vannet og kommer til et langt nes som ser lovende ut. Her smalner vannet, og jeg når lett over med kastet. Av erfaring vet jeg at slike plasser ofte har strøm i vannet – perfekte forhold for ørreten som venter på drivende insekter. Jeg knyter på en Aura Flake – en gjenganger på fjellet. Kaster slik at den lander femten centimeter fra land på andre siden, og drar den rykkvis og forsiktig tilbake. Da ser jeg den: en stor ørret følger etter. Jeg stopper et sekund. Sveiver. Pang! Den sitter. Yes! Teori og praksis – endelig hånd i hanske. Fem minutter senere ligger en smellfeit, dausliten fjellørret i håven. Vekten viser 970 gram – men det snakker vi ikke høyt om. Kilosfisk er det åkkesom. Magen er proppfull av fjærmygglarver, og kjøttet er knallrødt. Ren magi! "Kilosfisk" Magen full av fjærmygglarver. Lykkelig fisker.Ketchupeffekten!Ikke lenge etter, som rosinen i baconpølsa, lander jeg en ny ørret på rundt åtte hekto – like rød i kjøttet som den første. Skuldrene senkes. Balansen er tilbake. Middagen er sikret: nærmere en kilo fisk, uten tilbehør. Her jåles det ikke med potetmos eller ris, makan. Jeg blir mett i dag! 800 gram. "Grei" kvailtet. Middag for en enkel fjellfisker.Mysteriet om Storfiskvannet.Det finnes et vann langt inne i Sunndalsfjella som jeg har siklet etter i mange år. Det går rykter om virkelig stor fisk – kanskje det beste vannet i hele nasjonalparken. Fordi det ligger så utilgjengelig til, har jeg aldri kommet meg dit. Vannet har fått et mytisk preg. Men nå er jeg endelig i posisjon til å finne ut av mysteriet. Planen er å gå over et pass på rundt 1700 meter og følge ei stor snøfonn ned til et fjellfiskers drømmevann. Men sånn går det ikke. Jeg står ved starten av stigningen. Ti centimeter nysnø dekker steinura jeg skal følge oppover. Magefølelsen sier med én gang at dette ikke er lurt. Steinur, snø og tung sekk er en kombinasjon som roper trøbbel – særlig når jeg er alene. Av og til må jeg også være kjedelig og fornuftig. Jeg lytter til magefølelsen. Rister av meg skuffelsen. Legger en ny plan. Mysteriet om Storfiskvannet forblir uløst – i hvert fall for nå. Kanskje neste år. Utsikt fra ura – dit og ikke lenger. Noen mysterier får vente.En ny plan.Jeg bryter leir og fortsetter oppdagerferden i Sunndalsfjella. Til morgenkaffen studerer jeg kartet, og en ny plan tar form. Jeg pakker sammen alt pikkpakk og setter kursen lenger inn i fjella. Et skar ser lovende ut på papiret – men først venter nok en runde med grov steinur og krevende navigering. Etter hvert som kilometerne glir unna, endrer terrenget karakter. Det golde steinlandskapet gir plass til grønt og frodig terreng – reinlav, myrull og lyng dekker bakken. Himmelen er blå, og det er vindstille. Det knaser tørt under fjellskoa. Solstrålene bryter gjennom myrulla, og det føles som å gå rett inn i et postkort. Jeg angrer ikke på at jeg la om ruta. Pakket og klar. Ny runde i ura. Terrenget blir mer grønt og frodig. Det føles som alt dette er mitt og bare mitt.Idyll ved Langtjønna.Ut på ettermiddagen når jeg Langtjønna og finner en perfekt teltplass ute på et nes – flatt, lunt og med vannet rett utenfor åpningen. Etter en sen lunsj planlegger jeg å fiske rundt hele vannet. Dette blir en kveld jeg aldri kommer til å glemme. Jeg kaster i en vid vifteformasjon. Igjen og igjen. Etter hvert glir jeg inn i en transe. Bekymringer og tanker kastes ut med sluken. Hodet tømmes. Jeg sanser bare. Jeg tar inn varmen, solen og stillheten. Lytter til vakende ørret som forsiktig plasker i vannskorpen. Jeg nyter det grønne rundt meg, myk lyng under føttene og fjærmyggens summing rundt hodet. Alt er stille. Ikke et vindkast. Slike forhold er sjeldne på høyfjellet. Helt stille kveld.Fisken biter.Det napper godt i Langtjønna – fisk etter fisk finner veien opp på land. Den største veier kanskje seks hekto. Noen er litt tynne, så her bør det nok fiskes mer for å tynne ut bestanden. Men jeg klager ikke – det er skikkelig kjekt når det er så mye liv i vannet. Hit skal jeg ta med barna på neste familietur. Men da må de jaggu bære sekken sin selv! Den eneste bekymringen som sniker seg inn før jeg kryper til køys, er hvordan det har gått med Brann i kveldens Europaliga-kvalik. Ingen dekning her ute, så jeg får smøre meg med tålmodighet og vente til jeg kommer hjem. Men når det er det største problemet jeg har akkurat nå, kan jeg ikke klage. Heia Brann! Perfekt leirplass. Litt tynn fisk i Langtjønna? Solen går ned bak fjellet og det er på tide å si god natt.Overdose av endorfiner.Neste morgen våkner jeg til sol og stillhet. Et iskaldt bad river meg ut av dvalen. Jeg legger meg i lyngen og lar sola tørke kroppen. Jeg håper ingen kommer forbi akkurat nå – det hadde blitt et sjokk. For oss begge. Jeg kjenner på en overdose av endorfiner. For en tur! Alt samles i ei mental bok – bilder, lyder, lukter. Øyeblikk jeg kan hente fram en vinterkveld med ei kald pils. Eller når jeg møter motgang. Blir lei. Lengter hjem til fjellet. Alt handler om det nære. Her og nå. Jeg er her. Hjemme. Fri. Jeg unner alle jeg er glad i – og alle jeg kjenner, og ikke kjenner – å oppleve dette. Dette er min lykkepille på blå resept. Skulle nesten tro jeg hadde tatt psykedeliske rusmidler. Men det sterkeste jeg har med meg, er koffein og snus. (Ikke si det til noen.) Kanskje er kaffien litt for sterk? Morgenbad. Morgenidyll!Svarthammerholet!Langtjønna har vært en opptur fra første stund, men nå bryter jeg leir og setter kurs mot neste kryss på kartet. Neste stopp er Svarthammerholet – som, interessant nok, ikke bare er ett vann, men tre. Ett tilhører visst Sunndal fjellstyre og de to andre Lesja – eller kanskje omvendt? Jeg vet ikke. Informasjonen er tynn, og jeg aner ikke engang om det finnes fisk her. Etter noen timers bedagelig trasking er jeg framme. Som så mange ganger før er det en tålmodighetsprøve å finne teltplass – stein overalt. Etter mye om og men finner jeg et egnet sted opp i terrenget. Herfra har jeg panoramautsikt over vannflata – full oversikt. Ørreten kan ikke engang slippe en fjert uten at jeg legger merke til det. Utpå kvelden tar jeg en runde med stanga. Noen napp blir det, så fisk finnes – men størrelsen er fortsatt et mysterium. Etter hvert blåser det opp, og jeg kryper ned i soveposen med boka. Der oppe ligger neste "kryss". Skjellbreitjønna. Ny leir er etablert! Vindfull natt og flytting.Jeg ligger i teltet og kjenner vinden rive i duken. Regnet trommer brutalt, men jeg koser meg – tørr og varm, med bok og kaffe. Selv om det bare er morgengry, har dagen allerede vært innholdsrik. Jeg har flyttet leir to ganger i løpet av de siste par timene. I natt blåste det kraftig opp. Vinden rev så hardt at pluggene løsnet, og et øyeblikk var jeg sikker på at teltet skulle lette. Det føltes ikke trygt å bli værende. Første forsøk på ny teltplass ble en fiasko – vinden sto rett på. Jeg pakket sammen igjen og ruslet videre på jakt etter trygg grunn. Andre forsøk gir full klaff – lenger nede i lia, ti minutters gange fra vannet. Nå står teltet trygt bak en morenerygg som tar av for vindkastene. En sterk kontrast til for bare noen timer siden. En hektisk start på dagen, får vi si! Vinden tar så sterkt at pluggene løsner. Kunne ikke bli værende her heller. På andre forsøk ble det bingo!Turkompis.Husker du han? Han med den imaginære hånlige latteren da jeg ikke fikk fisk. Ingen fornærmelse, Jan Erik. Vi har en løs avtale om å møtes omtrent her, omtrent i dag. Med været som det er, tviler jeg på at han faktisk dukker opp. Men der tar jeg feil. Utpå dagen får jeg øye på en skikkelse som kjemper seg oppover i motvind og pøsregn. Det kan ikke være noen andre. «I he gode nyhete!» sier han idet han rekker fram lanken. Vi klasker sammen nevene i en ungdommelig high five. «Vinden ska roe se, og sola kjæm tebake i mårå.» Må være en av de få gangene jeg blir genuint glad for å høre romsdalsdialekt. Snakk om å få en innsprøytning rett i åra! Det er utrolig kjekt å få noen dager på fisketur med Jan Erik igjen – nesten nøyaktig ett år siden sist. Det betyr mye kaffe, fisking og skitprat. Etter flere dager alene er det godt å prate med noen andre enn seg selv. At han har med seg bedre vær i sekken, er en solid opptur etter gårsdagens styr. Sist, men ikke minst: han kommer med flere gode nyheter – Brann er kvalifisert til Europaligaen! Selv om det er godt med pause fra sivilisasjonen, er jeg ikke mer komplisert enn at en Brannyhet tas imot med begeistring og åpne armer. Nå venter to dager med fullt fokus på fisket. Besøket er på plass! Kaffi og skitpreik er obligatorisk.The same old story!Det er rart hvordan noen historier har en tendens til å gjenta seg. Utpå kvelden, når vinden endelig roer seg, tar vi en fiskerunde. Og – som så mange ganger før – er det selvfølgelig Jan Erik som trekker det lengste strået: to fine halvkilosfisk på land, selv om den ene er litt skrinn. Jeg? Jeg ender opp med to napp, floke på snøret, null fisk – og en knekk i selvbildet som bare dobbel dose snus og en stor kopp ingefærte kan bøte på. Er det dette som kalles déjà vu? Sent på kvelden stilner det helt. Vi sitter ute med varm kakao mens mørket siger nedover dalen. Det klarner opp, og kvelden topper seg med en storslått stjernehimmel – det jeg, i all beskjedenhet, vil kalle en ti av ti-kveld. Selv om du kan le hånlig: det er kjekt å ha deg på besøk, Jan Erik. Din kødd! Jan Erik i aksjon! Snakk om å være frekk! Mørket legger seg og vi er ferdig med fisket for i dag. Siste kast.Dagen etter prøver vi igjen – med fornyet optimisme og pågangsmot. Men fjellet har bestemt seg, og han er en sta jævel: Vi fisker fra morgen til kveld, uten et eneste napp. Litt rart, egentlig. Forholdene er jo perfekte – et lite vinddrag fra sør, passe temperatur og klar luft. Men det er nettopp dette som gjør fjellfiske så fascinerende: det er umulig å bli klok på. Av og til vil bare fisken ikke bite, uansett forhold eller hva du prøver. Helt dødt. Jeg kunne fort tenkt at de to øverste vannene her oppe er fisketomme – og kanskje er de det? Én ting er sikkert: Jeg har i hvert fall ikke blitt noe klokere på området. Jeg kan ikke konkludere med noe som helst – annet enn at jeg skal tilbake og prøve igjen. Det er helt sikkert. Men det gjør egentlig ikke så mye. For det handler ikke bare om fisk. Det handler også om alt som skjer mellom kastene. Det er i hvert fall det jeg prøver å overbevise meg selv om når fangsten uteblir. Siden matlageret begynner å bli slunkent, blir kveldsmaten potetmos som hovedrett – uten tilbehør. Kanskje ikke den mest kulinariske opplevelsen jeg har hatt, men den gjør jobben. Nye muligheter! Finnes det fisk her? Det gjelder å sette pris på det som skjer mellom kasta. Lite menneske i storslått natur.Farvel til fjellet – for denne gangNeste morgen rusler vi hjemover. Jan Erik går først, jeg noen meter bak. Det passer meg fint – da får jeg tid til å reflektere over dagene som ligger bak. Det er nesten utrolig hva ei uke på fjellet gjør med meg. Som om brikkene faller på plass, og jeg igjen er klar for veien videre. Følelsen av å være oppdager. Eventyrer. Å se nye landskap, nye fiskevann og elveoser, nye linjer i terrenget jeg kan følge. Jeg tror det ligger dypt i oss mennesker – denne dragningen mot naturen. At den er nødvendig for balanse og velvære. Naturen gir oss noe grunnleggende: ro, perspektiv og en påminnelse om at vi er en del av noe større enn oss selv. Dessverre svekkes den tilknytningen for mange. Verden går stadig fortere. Teknologien pumper inn informasjon, og kravene til effektivitet og prestasjon fyller dagene. Vi får sjelden tid til å senke skuldrene, lytte til stillheten – og bare være til stede. Men når vi klarer det, skjer det noe. En dyp indre ro, en mental nullstilling som gir ny energi og nye perspektiver. Det er som om naturen åpner en dør inn til en del av oss selv vi har glemt. Jeg håper på flere turer. Lengre turer. Nå mangler bare lottogevinsten – så kan jeg bli fjellfant på heltid. Drømmen lever. Inntil da pakker jeg sekken når sjansen byr seg – og prøver igjen på storørreten. Shallabais! Se hele artikkelen

I fjor var vi på årlig langtur. Den gang i Tafjordfjella. Det gav mersmak! Så i år satte ut på en litt lenger tur. Denne gang fra Brøste på Bjorlisiden til Zakariasdammen. Turen startet med gnistrende flott vær og vi spiste vafler og drakk kaffe på Bjorli før en hyggelig kar kjørte oss til Brøste, hvor turen startet. Slakt og fint terreng med nokså hurtig preg av litt høyfjell og mangel på trær var en fin kombinasjon. En veldig myk start, som fra Brøste tok ca 4 timer. Vel fremme, satte vi opp telt og spiste oss god og mette på erter, kjøtt og flesk. Boklesing i solveggen og hyggelige samtaler med de andre folka på hytta. Dag 2 startet med helt annet vær enn Dag 1 sluttet. Sideveis kastevind og byger med regn. Vi brukte ikke lang tid på nedpakk og frokost, for vi visste at mye av styggeværet kom litt utpå dagen, og med denne etappen visste vi at det var en del steinur. Steinura var lang og krevde konsentrasjon, men utsikten var upåklagelig der oppe når vi kom såpass at vi såg mot Tjønnebu. Fremtidige drømmer om ski og pulk og ikkeeksisterende steinurer dekket av tykke lag med snø ble fødte den dagen. Den fine elva som snor seg gjennom røysa på vei ned mot Veltdalen og de mange blomstrene som klamrer seg til en liten flekk med reinsdyrskit blant all steinrøysa gav en tur som var vill og vakker, kastevind og regn til tross. En god del stigning til å begynne med. Deretter nokså jevnt tråkk. i totalt ca 6 timer. På Veltdalshytta var der mange besøkende. Været var dårlig i år som i fjor når jeg var der, men vaflestekende hyttevert hjalp veldig på. Vi valgte å sove inne på hytta på grunn av været, men angret dypt på det når folka på hytta klokka 00:40 fortsatt var fulle og laget bråk. Jeg stilte opp som sint mann i trusa og stilte vanskelige retoriske spørsmål om stilletid på DNT-hytter og det hjalp. Ja, ihvertfall nok til at det ble mulig å sove. Dag 3, så var det fortsatt litt kastevind og noe regn i lufta, men vi spiste en rolig frokost, pakket ned sakene, vasket oss ut av soveriet på loftet og satte i vei mot Fieldfarehytta. Fieldfare gikk vi glipp av i fjor på grunn av det episke dritværet, så vi var glade for å kunne ta turen denne gangen. Det er gjenoppreist og ikke helt som det var under krigen, men det gav likevel litt tanker om hvor heldige vi er for å leve i fred, hvor mange ulike måter man kan drive motstandsarbeid på og hvor nødvendig det er med dristighet. Turen videre var, som i fjor aldeles majestetisk. Veltdalen ned mot Reindalseter er noe av det vakreste jeg vet om. Man ser ikke alltid stien hvor man skal gå lenger fremme, men det snor seg langs fjellsiden nedover, og om man snur seg for å se hvor man gikk er det nokså ofte at man ikke ser hvor man har gått sånn uten videre. Gjennom bart fjell, ned mot lyng, fjellbjørk og til sist mose og furuskog er turen en glede. Ankomst etter ca 4 timer. Reindalseter er jo en smaragd og rømmegrøt og kald øl ved ankomst der er aldri feil. Med teltene oppsatt og en varm dusj var vi klare for treretters middag. Bra var det at vi hadde spist rømmegrøt, for her vanket det blomkålsuppe, Lammeskank og creme brulee. Et skikkelig festmåltid med rause porsjoner. Sprekkmette og fornøyde trakk vi tilbake til teltene etter litt hygge i peisestua med de andre folka vi hadde rukket å stifte kjennskap med på Veltdalshytta og Reindalseter. Vi la oss sprekkmette i både mager og hjerter. Dag 4 var litt vemodig å våkne til; Turen er omme. Vi tok oss god tid ved frokosten som serveres på reindalseter og spiste både godt og lenge med masse kaffe. Litt hygge i peisestua og litt boklesing senere og det var plutselig på tide å pakke ned sakene og sette snuten mot sivilisasjonen. Stien nedover fra Reindalseter er veldig godt brukt og tydelig både bredere og mer slitt enn i fjor. Det er godt å se at mange har fått gleden av å besøke Reindalseter, for det er et eksepsjonelt vakkert sted. Høstfargene hadde så smått gjort sitt inntok, men det var stadig sensommer, bær og noen få insekter her og der når vi kom ned mot zakariasdammen. Ca 2 timers gange. En aldeles fantastisk tur i godt selskap. Jeg kan anbefale den på det sterkeste.

Der fremme venter eventyret! Datoen er 30. juli, sommeren 2021. Jeg har knapt vært på tur i en liten time, og allerede kan jeg konstatere at fjellskoa mine er helt gjennomvåte. Jeg stopper opp, ser meg rundt, og må erkjenne at jeg har mistet oversikten over hvor jeg egentlig er. Jeg må le litt for meg selv. Tåka ligger tett, og regnet plasker ned – ikke akkurat en optimal start, vil jeg si. Planen var å følge ledelinjene i terrenget til brua over Storåselva men nå står jeg med myr opp til knærne og tett skog rundt meg. Her har jeg nok bommet litt. Frem med kartet. Jeg befinner meg på grensa til Skjækerfjella nasjonalpark, nærmere bestemt en av de utallige myrene mellom parkeringen og Seisjøen. Planen er å være på tur her i ei lita uke. Når det gjelder rutevalg, har jeg ingen konkrete planer om hvor jeg skal gå – det får jeg ta på gefylen. Etter litt kartstudie og banning kjenner jeg igjen terrenget, og kan sette kursen mot brua. Det er vanskeligere å navigere her i de trønderske skogene enn på høyfjellet hjemme. Navigatøren er det i hvert fall ingenting galt med, bare så det er sagt. Mye myr i starten av turen. Hvor er jeg nå? Her har elgen vært. Etter å ha passert brua over Storåselva følger jeg Seisjøen på sørsiden. Det har vært en lang dag med timesvis i bil fra Ålesund, og flere timer med kaving i myra. Jeg er sliten nå. Det er ikke lett å finne en god teltplass langs Seisjøen her, så jeg går helt til endes og finner en ok plass cirka 100 meter øst for Seterbekken. Det blir et stykke å hente vann, men det får bare gå. Første dagen på tur er litt sånn halvveis for meg. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg kjenner litt hjemlengsel. Det er ikke noe nytt – etter at jeg ble pappa går tankene lett hjem når jeg er på slike turer, spesielt i starten. Man føler seg litt egoistisk, samtidig som man er takknemlig for at man får mulighet til å ta slike egoturer, selv om livssituasjonen er ganske annerledes enn for noen år siden. Dessuten kan jeg ikke nekte for at jeg gleder meg veldig til noen dager alene, til å la tankene gli fritt, ikke noe stress, bare ro og frihet. Ikke minst brygger jeg på et kraftig tilfelle av fiskefeber, og tanken på de spennende fiskemulighetene som venter får det til å koke i meg. Det finnes noen virkelig store rugger her inne, spørsmålet er om de vil la seg lure av en svett sunnmøring med full overtenning. Broa over Storåselva. Første leirplass, midt i skauen. Dag to starter med en stor porsjon havregrøt og tre kopper litt for sterk kaffe. Teltet er pakket, og sekken klar før klokka 11. Ikke verst til å være meg. Jeg setter kursen mot Seisjøfiskløysa, et spennende vann jeg har hørt mye bra om. Riktig nok er informasjonen noen år gammel, men jeg har fortsatt tro på at det finnes noen skikkelige rugger der oppe. Jeg følger Sørsteinelva oppover, som senere blir til Seisjøfiskelva. Det er virkelig fascinerende å bevege seg i denne trønderske naturen – myrer, slake daler og furuskog. Noe helt annet enn det jeg er vant med hjemmefra. Reinsdyr ser jeg relativt ofte, og spor etter elg dukker også opp. De store rovdyrene i Norge er også godt representert i området, noe som gir en ekstra spenningsfaktor og glede ved å være her. Det gjør noe med deg å vite at det akkurat nå kan ligge en bjørn i lia, eller en jerv som gjemmer seg i steinura. Ulven streifer også innom nasjonalparken av og til, men for å være ærlig har jeg ikke store forhåpninger om å møte noen av de store rovdyrene på denne turen – selv om jeg gjerne skulle det. På vei til Seisjøfiskløysa. Urørt natur. Snart fremme, Seisjøen kan skimtes langt der nedre. Endelig kan jeg se det blinkende vannet, og Seisjøfiskløysa ligger nesten helt blikk stille. Det tar ikke lang tid før jeg finner en liten morenerygg like ved vannet, perfekt for teltet mitt. Det tar enda mindre tid før fiskeutstyret er montert, og jeg fisker langs hele sørsiden av vannet. Det er ganske grunt flere steder, så jeg setter på en Jensen Sild på 18 gram for ekstra lange kast. Da sitter den – en ganske stor ørret kan landes. Det første som slår meg, er at fisken virker tynn. Når jeg spretter opp buken, får jeg svar på hvorfor: Full av parasitter. Heldigvis bare på innvollene, så kjøttet kan fortsatt spises. Jeg forstår også hvorfor det heter Seisjøfiskløysa – som saltvannsfisken sei, som har hvitt kjøtt. Kanskje ikke den mest innbydende ørreten jeg har sett, men når man er på villmarkstur spiser man fisken, uansett. Den smaker helt greit. Det blir noen runder til med fisking uten noe å skrive hjem om. Jeg kan se rester etter gamle leirplasser, men det virker som det er lenge siden det har vært menneskelig aktivitet her. For en som helst vil være i fred for andre mennesker på tur (og hjemme også), er dette en stor bonus! Teltet slått opp ved Seisjøfiskløysvatnet. Multer ble en del av menyen stort sett hver dag. Gjemmer storfisken seg her? Her får naturen være i fred. 700 gram. Innvollene er full av parasitter. Måkemakk? Fisken i Seisjøfiskløysa er hvit i kjøttet. Ingen problem å krysse Seisjøfiskløyselva her. Jeg hadde fine dager her. Neste morgen våkner jeg til den beroligende lyden av regn som trommer mot teltduken – kanskje en av de beste måtene å våkne på ute i villmarka. Klokka viser sju, og jeg fyrer opp primusen med en gang, nyter den susende lyden av brenneren, mens jeg lager meg en kjele kaffe. Planen var egentlig å bli en natt til her, men rastløsheten har tatt overhånd. Jeg kjenner et sterkt sug etter å komme høyere opp i fjellet, til de mer øde og uberørte områdene. Dessuten håper jeg at fisken der oppe av bedre kvalitet – og ikke full av parasitter. Beslutningen er tatt. Når klokka nærmer seg ti, har jeg dratt på regntøyet og begynt på den bratte stigningen mot Snaufjellvatnet. Jeg passerer nord for Djupvatnet, og fortsetter videre mot målet mitt. Terrenget er kupert og variert, med små topper som stikker opp her og der, og trange skar som utfordrer meg. Det er et flott landskap som fasinerer meg med sin villhet og variasjon. Underveis hører jeg fjellrypa – flere ganger letter et rypekull bare noen meter foran meg, og jeg skvetter til hver gang. Det er noe eget med den lyden, flaksing av vinger som fyller luften. Det går fra stillhet, til kaos, til stillhet igjen. Jeg hilser pent og går videre. Jeg slår opp teltet ved nordvestenden av Snaufjellvatnet, en nydelig leirplass som ligger lunt til. Fisket derimot, lever ikke helt opp til forventningene, men jeg lander et par ørreter på rundt tre hekto hver. På vei tilbake til teltet kjenner jeg at en annen form for feber setter inn – ikke fiskefeber, men bjørnefeber. Uten å bli helt Lilli Bendris, får jeg en intens følelse av at en bjørn har passert akkurat her nylig. Sansene skjerpes til det maksimale, og det tar ikke lang tid før jeg får øye på et spor i bakken. Et bjørnespor. Tror jeg… Eller, jeg tar det en gang til: et bjørnespor. Garantert. "Vær hilset, Bamse Brakar – kjekt at du er her!" roper jeg med den mest mandige, testosteronfylte stemmen en skrinn kar som meg kan hoste opp. Det sier ikke så rent lite, og den bjørnen sliter nok fortsatt med ettervirkningene den dag i dag. Morgenkaffi mens det regner ute. Turen går videre. Djupvatnet. Fjellrype eller Lirype? Et sus av villmark. Skatten i enden av regnbyen. Teltet slått opp ved Snaufjellvatnet. Kan det være et bjørnsespor? Jeg blir noen dager her ved Snaufjellvatnet. Går lange dagsturer, loffer rundt, fisker og nyter dagene. Den største ørreten som landes veier 0,6 kg – helt greit det. Den er knallrød i kjøttet og smaker akkurat så godt som fjellørreten pleier å gjøre. Ellers er det lite spennende å melde hjem om, bortsett fra et skikkelig tordenvær som kommer brasende mens jeg står å fisker. Før jeg rekker å komme meg i teltet, er alt gjennomvått. Heldigvis klarner det opp etter hvert, og det passer perfekt at jeg finner en sekk med ved gjemt bak en stor stein – sikkert lagt igjen siden vinteren, trolig etter isfiskere som har kommet med skuter. Dermed blir det bålkveld, og jeg får tørket all den våte bekledningen. Det blir en stemningsfull kveld med flammene som selskap og småfisken som vaker forsiktig på et helt blikk stille Snaufjellvatn. I morgen planlegger jeg å rusle nedover mot Seisjøfiskløysa igjen. Der har jeg nemlig avtalt å møte en gammel turkompis – det skal bli kjekt. Det føles godt å legge seg i teltet, varm i kroppen, og tørre klær med herlig bållukt som følger meg hele veien til drømmeland. God natt. Drikker kaffi mens jeg prøver å være kul. Nytt fiskevann skal utforskes. God kvalitet på ørreten her. Godt å få varmet kalde og våte tær. Siste kveld ved Snaufjellvatnet. På vei tilbake mot Seisjøfiskløysa passerer jeg flere småvann som virker spennende. Her må det da være mulig å lure en litt grov ørret, tenker jeg, idet jeg knyter en Aura Flake på sena. Og ja – det tar ikke mange kast før turens største fisk sitter. En feit kubbe av en ørret på 900 gram. Det finnes utallige småvann og elvestrekninger her som kan huse stor fisk – et ekte drømmeområde for deg som er glad i sportsfiske. Folk har jeg ikke sett snurten av. Jeg er helt alene her i den trønderske villmarka, og det er ingen tvil: Skjækerfjella gir meg et ekte sus av villmark. Nordre Gjevsjøhatten og Bjørkvasshatten. Ikke helt sikker. Tok ei litt anna rute tilbake. Smellfeit trønderørret. Når jeg finner en ny leirplass ved Seisjøfiskløysa, vender regnet tilbake. Endelig får jeg brukt tarpen, som har ligget urørt i sekken hele turen. Men ikke lenge etter at den er oppe, titter sola fram igjen, og tarpen gir nå deilig skygge og skjerming mot de mest intense solstrålene. Skal si været skifter fort her oppe. Jeg tar noen kast denne kvelden også, og får opp enda en ørret på rundt 0,8 kg. Den er i bedre kondisjon enn den jeg fikk her for noen dager siden. Likevel får den svømme videre, siden kroken løsner lett og gir jeg ørreten muligheten til et langt og lykkelig liv, og ikke minst vokse seg større. Hvem vet – kanskje blir det en ny tur hit om noen år? Det nytes! Det er virkelig flott ved Seisjøfiskløysa. Kveldsstemning. Noen siste kast før det blir helt mørkt. Nok en flott ørret på kroken, denne fikk leve videre. Neste dag glir forbi uten at jeg ser noe til Jarle, som jeg har avtalt å møte her oppe. Men godt utpå kvelden får jeg øye på en kar langt der borte, stampende gjennom terrenget. Han må ha den største sekken jeg noensinne har sett – da er det ingen tvil. Hvis det er én person som aldri har problemer med tung sekk, så er det Jarle. Han er en maskin! Det blir et kjært gjensyn med en god venn jeg har sett mindre og mindre til de siste årene. Men i kveld får vi tatt igjen mye av skitpraten vi begge har savnet. Vi sitter rundt et stort bål, med kaffe og en snus. Villmarksstemningen er til å ta og føle på når et tynt lag tåke legger seg over landskapet, bålet speiler seg i vannskorpa og kaster et magisk lys som trenger forsiktig gjennom mørket og den grå disen. Akkurat denne kvelden kommer jeg til å ta med meg lenge. Jarle forteller at han skal fortsette videre oppover fjellet neste dag. Han skal være på tur i tre uker, og jeg klarer ikke å unngå å bli litt misunnelig. Etter at han flyttet nordover, har han denne villmarka som nærmeste nabo – og du skal ikke se bort fra at han kommer til å lande større fisk enn jeg har klart på denne turen. For meg er Jarle et stort forbilde – en som driver med friluftsliv i sin reneste form. Han bryr seg ikke om fancy utstyr eller hva andre mener om hva som er «riktig». For ham handler det om én ting: å bruke mest mulig tid ute i naturen. Og det gjør han til gangs. En ekte villmarking, som definitivt har vært ute ei vinternatt før. Kudos til deg, Jarle! Mannen, myten, og legenden. Det er på tide å vende snuten hjemover. Himmelen er blå, og sola steiker. Dette blir en varm dag. Jeg finner fram kart og kompass og setter kursen mot Seisjøen, og videre dit bilen står parkert. Tilbake ved brua som går over Storåselva, oppdager jeg at det har kommet et stort vepsebol midt på rekkverket. Det kryr av veps – og det er av den hissige sorten. Det tar ikke lang tid før jeg kjenner smerten av ikke bare ett, men to stikk, én på hver skulder. Det frister lite å gå over brua nå, men jeg har ikke mye valg – elva er altfor stor til å krysse. Jeg kler på meg alt jeg har av klær for å lage et beskyttende lag mellom meg og de illsinte vepsene: to lag ull, turbukse, skallbukse og skalljakke med hetta trukket godt over hodet. Til slutt drar jeg på meg en hals og solbriller. Jeg strammer hetta og legger ut i full spurt over brua, før jeg fortsetter et par hundre meter nedover stien for å være sikker på at jeg er ute av faresonen. Nå gjenstår bare de siste kilometerne ned til bilen. Jeg går i rolig tempo og lar tankene vandre. Reflekterer over turen, prosesserer inntrykkene og minnene som har samlet seg opp gjennom uka. Vel framme ved bilen er jeg så svett og varm at det bare finnes én løsning: et bad. Kroppshygiene har ikke stått øverst på prioriteringslista den siste uka, så det føles godt å skylle av seg fem lag med myggolje, svette og skitt før jeg setter kursen hjemover. Vi får kalle dette en verdig avslutning på turen. Turen i Skjækerfjella er over – og jeg kjenner allerede lysten på en ny tur til dette fantastiske villmarksområdet. På gjensyn! Flott dag. Sangsvaner. Vepsebol strategisk plassert midt på broa. Klar til å gå i krigen. Dette gir kvilepuls. Et bad i Andra for å rense kropp og sjel. Mest kropp. Skjækerfjella nasjonalpark er et av Norges mest avsidesliggende og urørte villmarksområder. Her finnes få merkede stier eller turisthytter. Det gjør området perfekt for deg som søker kvilepuls, naturopplevelser og vil utfordre seg selv. Ikke minst om du drømmer om å lande en virkelig stor ørret, det er mulig her. Garantert! Turen har bydd på både slit og magiske øyeblikk – akkurat slik en villmarkstur skal være. Jeg kan varmt anbefale Skjækerfjella til andre som ønsker å oppleve ekte villmark, langt unna både mobildekning og mas. God tur! Se hele artikkelen

Noen nye erfaringer med teltet etter å ha tatt det med på vintertur denne helgen: De nye stengene fungerer finfint og helt problemfritt. Ser bra ut gjør de og. Jeg opplever ikke den samme "slappheten"/fleksen sett fra video tidligere i tråden i de nedre krysspunktene på stengene så lenge bardunen er godt surret rundt korset og strammet skikkelig. Vet ikke om dette kommer av bedre stenger eller om jeg bare har gjort en bedre jobb. EDIT: En mulig forklaring på dette er vesentlig lenger bardun på dette punktet enn orginalt. Mer stabilitet utover, og ikke så mye nedover. Se egen video under. Jeg prøvde også å krysse de langsgående stengene sine barduner, men opplevde ikke noen forskjell til eller fra i stivheten på oppsettet. For vinterbruk fungerer teltet overraskende godt. Selv om jeg foretrekker større telt til denslags kunne jeg fint dratt på flere vinterturer med dette teltet. Noen highlights: - God plass innerteltet gjør at jeg tar med akkurat de samme tingene helt inn i innerteltet som jeg gjør i mitt Keb Endurance 3. - Om det er dårlig vær KAN man faktisk ta en hel Fjellpulken Transporter inn i forteltet og lukke dørene for å pakke ut. Man må sette pulken halvveis inn først, sette seg inn og dermed ta pulken siste stykket inn før man kan stenge døra. Når man er ferdig pakket ut kan tom pulk dyttes ut og flippes fra teltet. Sannsynligvis litt lettere å kun ta eventuell pulkbag inn på samme måte. - Det fungerer helt fint å både kokkelere og fyre for varme i innerteltet på opphøyd primusplate/boks (moderat flamme!). Jeg fikk faktisk til å kle meg om, pakke sammen soveposer og alt div med brenneren gående og innertelt dør delvis lukket. Det blir fort varmt i et så lite telt, selv på laveste flamme. Imponerende for et ettmannstelt! - På samme måte som jeg pakket ut kunne jeg pakke pulkbagen helt ferdig før jeg går ut av teltet uten problem. Veldig viktig punkt for meg. - Ved vind og snøvær bør hodeenden være mot vinden, så er det relativt enkelt å knipse ventilasjonslukene fri for snøføyke i blant. IMG_3875.mov

Det har det vel i Norge også, Våttkortstigen kom vel av den grunn. Blant annet, tipper jeg.

Med arctic bedding på toppen øker nok sannsynligheten for velt pga tyngdepunkt. Generelt gjelder for å pakke tunge ting i bunnen og bak for at tyngdepunkt ikke skal overstige lengdestivheten på pulken. En teltpose på toppen gir normalt mindre velt enn arctic bedding grunnet mindre volum. Bruker man en riktig avstivet drag vil også velt kunne forhindres. Draget bør i hvert fall avstives når lastevekt/volum overstiger pulkens grenser. Jeg har til gode å prøve fjellpulkens drag til en Acapulka pulk men det kan være en god kombinasjon. Jeg opplever at kvaliteten på materiale, fravær av friksjon og gliegenskaper er noe helt annet i Acapulka sine skrog enn hos fjellpulken. Fjellpulken har bedre seler og stivere drag som er bedre. Acapulka sitt dragsystem er noe mer innovativt, men ikke særlig stivt. Jeg vil derfor anbefale å avstivet dette hvis man bruker det i kombinasjon med tung vekt og skråterreng.