Vinnerliste

En årlig tradisjon Broderen ville til Blåfjellenden. Ikke så underlig egentlig, han har gått ut og inn til Blåfjellenden noen ganger han også. Ikke likemange ganger, men en god del. Det har blitt mange år med tur til Blåfjellenden sammen med broderen. Det er en av de turene jeg virkelig setter pris på. Vi har vært sammen i mange år, og helt tilbake til 80 tallet har det blitt en tur innover heia sammen. Broderen har slitt litt med noen skader og har hatt litt helseproblemer. Heldigvis ser alt til å gå rette veien, men våren har vært uten langturer, så han var usikker på om formen var bra nok til en tur til Blåfjellenden. Det var bare en ting å gjøre, ta ut og se om formen var bra nok. Været var i hvert fall ingen hindring. YR var raus med både varme og sol. Lite vind var det også meldt. Siden det var tørt i bakken, ville forholdene innover være de aller beste. Jeg har en sekk for overnattingsturer stående klar. For meg er det bare å pakke ned lesebrett, briller og telefon, for å være klar til å ta ut. Jeg handler mat på vei oppover mot Hunnedalen. Mange kommer til Blåfjellenden med store – og tunge sekker, og pakker opp Real Turmat som middag. Vi pakker med en Fjordlandmiddag. Litt tyngre, like enkelt, og noe bedre smak. Denne gangen ble det til at jeg lempet ut en god del av utstyret i sekken. Det er ikke lengre vinter og med god værmelding trengte jeg ikke mye tøy i sekken. En lett jakke og bukse fikk holde. Antrekket innover var også sommerlig. Kortbukse og lave tursko. Lett vekt og lite motstand. Det ble en skikkelig fin tur inn i heia. En flott sommertur. På hytta var det folk. Vi ble godt mottatt av hyttevakten. På annekset var det ikke andre enn oss og vi hadde god plass. Nå kom det et par senere på dagen, som tok inn på hunderommet, så helt alene ble vi ikke. Broderen fikk sitte på terrassen foran hovedhytta, med cognac og sigar. En øvelse han gjort noen ganger opp gjennom årene, men som han fortsatt setter stor pris på. Denne gangen hadde han faktisk selskap av andre. De uten sigaren i hvert fall. Det ble en rolig og lang morgen. Vi tok ikke ut før i 11-tiden. Det hadde vært en grei tur inn, og vi så fram til en like kjekk og flott tur tilbake til Hunnedalen. Bakken opp fra Blåfjellenden er på over 200 høydemeter, og er stedvis ganske bratt. Etter å ha gått opp denne baken noen ganger, ganske mange, så blir bakken tatt i et tempo som ikke får puls og pust helt på topp. Med tørre forhold og flott vær, og ikke minst småsko og kortbukse, gikk turen tilbake til Hunnedalen på omtrent to timer og ti minutter. På ingen måte rekord, men en respektabel tid, spesielt siden vi ikke lå frampå, men bare gikk «rolig» hele turen. Broderen var godt fornøyd med turen. Et opphold på Blåfjellenden som «vanlig» også i 2021. For egen del seg jeg fram til flere turer innover i år.

Sist helg hadde jeg planlagt en overnattingstur og gå innom en del småtopper på Fagerlifjellet(?) (Sør-Fron og Nord-Fron). Kjørte fra Oslo, var allerede begynt å bli noe kø nordover. Løste seg litt opp, og da jeg passerte avkjøringen til Jessheim, ble det full fart. Men bare noen få minutter etterpå, lyste dashbordet i bilen opp med tilhørende alarmer. Da var det girkasse feil, motorfeil, ABS-feil, ESP/ASR-feil. Tok første avkjøringen fra E6, kom opp til en rundkjøring, og da ville ikke bilen gå over 1. giret. Heldigvis en bensinstasjon rett ved. Startet og stoppet bilen noen ganger, og etter hvert ville bilen gire. Da fikk jeg kjørt den til et verksted. Heldigvis var de snille og tok en full systemskann. Ikke så lett å få hjelp kl. 15:00 på en fredag. De slettet feilkodene, og jeg kunne kjøre bilen hjem (måtte ta "bakveier", ikke E6). Veldig skuffet over å ikke komme meg på tur. Måtte vente til torsdag før verksted kunne se på bilen. De fant ingen feil. Fredag tok jeg sjansen på nytt, plan var fortsatt samme turområdet. Heldigvis ingen bilproblemer. Da jeg kom til Dalseter, kjørte jeg opp Lomsetervegen/Peer Gynt vegen (bomvei). Kjørte et stykke, og parkerte bilen. Umiddelbart etter jeg parkerte, var det fullt av fluer og annet rundt bilen, og det før jeg hadde åpnet bildøren. Så ble det 10-15 min på å pakke sekken. Valgte også bukser pga. fluene. Mot første delmål (Rundhø). Første del er gjennom litt skog. Fluene var svært plagsomme helt fra starten. Helt vindstille i skogen. Når fluene plager meg, ender jeg opp med å gå raskere (for å komme over tregrensen). Da begynner jeg også å svette mer, noe som trolig gjør ting mye verre. Da jeg kom meg over tregrensen, ble det litt vind. Men de forbaska fluene ville ikke gi seg. Fortsatte oppover, og det ble bare verre. Flere ganger tenkte jeg på å avbryte, og gå ned igjen. Men viljen til å endelig komme meg på tur var stor. Da jeg var 5 min fra første topp (Rundhø), var det en dame som vinket til meg fra toppen. Men jeg tror hun vinket til meg, fordi hun trodde jeg vinket til henne. Sannheten var at jeg gikk og viftet med armene som en tulling pga. fluene. Kom meg endelig opp, og det ble litt mer vind. Kikket misunnelig over på det som var to damer med to små barn. Ikke en flue rundt de. Er det mulig?! Satte meg ned i 5-10 min. Men fluesituasjonen ble ikke bedre. Gikk litt frem og tilbake, usikker på hva jeg skulle gjøre: gå videre med potensielt fluer som vil gjøre meg gal, eller evakuerer ned til bilen. Utsikt mot dit jeg egentlig ville. Mot Rondane Utsikt mot Heidalsmuen (midt i bildet). Veldig skuffet, innså jeg at jeg ikke ville ta sjansen på å gå videre med disse fluene rundt meg. Det ble like forferdelig ned som det var opp: fluer, fluer, fluer. Gleden av å komme tilbake til bilen var veldig stor. Fortsatt halve dagen igjen, og jeg lurte på hva jeg skulle finne på. Kjørte til Skåbu og kjøpte en kald brus og litt frukt. Kikket litt på kart for å avgjøre hva neste valg skulle være. Kjørte til Vinstra og opp Per Gynt Seterveg (bomvei), opp, opp og opp. Stoppet på parkeringsplassen Steingrim. Flott utsikt. Jeg orket ikke noe mer for dagen. Hadde lyst til å overnatte, men å ligge i teltet i en halv dag i solen fristet ikke. Bilen var bedre alternativ, men da bakdøren må være litt åpen for luft og det var ekstremt mye mygg, og selvsagt fluer, ga jeg opp den idéen. Skulle lage meg mat (koke egg), tok frem alt, men jeg måtte gi opp pga. mygg. Veldig irritert over at jeg er så svak for mygg og fluer, var jeg en slått mann som måtte ned fra fjellet, igjen. Da jeg kom ned til Vinstra og 1 min etter jeg hadde kommet meg på E6 sørover: PIIIIP og et dashbord som lyste opp, igjen: girkasse feil, motorfeil, ABS-feil, ESP/ASR-feil. Huff altså. 😀

Denne tarpen har jeg, og er svært fornøyd! Liten (men ikke veldig liten) veldig lett og sterk nok. Ikke like sterk som min dobbelt så tunge bergans-tarp, men den har allikevel tåle mye, og pakker samtidig lite. Det følger med alt av barduner og plugger som trengs. Og en fin pris! https://pakklett.no/products/cloud-atlas-tarp-330g

Eldre tråd, men dytter denne opp. Den ble dessverre veldig relevant igjen nå i dag. https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/PR6pm6/to-personer-omkommet-etter-lynnedslag Tragisk ulykke i kveld på Sunnmøre, der to er døde og en alvorlig skadd. Politiet har bedt alle om å komme seg ned fra fjellet nå, og i trygghet.

Takk for meget nyttig svar. Da blir det kanskje en slik på Sotra også. God sommer!

Som det blir sagt over her; "telt er blant det viktigste du har på tur". Det som kan være lurt er å se på valg av telt i forhold til hva slags type tur/turer du skal på. Ta for eksempel siste turen til Monsen,monsen og Mattis, samtlige av disse tre kunne lett ha ligget i ett Urberg telt. Disse gutta var på tur i en måned og gikk/seilte Nordland på langs. Urberg telt kunne vært brukt på flere av de siste turene til Monsen & co. Før i tida, som det så fint heter, lå jeg under en presenning, som jeg fant på søppeldynga, gikk i tunge vadmel klær og gliset og lo under hele turen, trosset gnagsår fra utslitte lundhags støvler, uansett varighet, vær og vind. Fra turer i Jotunheimen, hardangervidda og tiurleik i Nordmarka. Kun en presenning og noen lastestropper. Turutstyret i dag er generelt unødvendig kraftig overdimensjonert. Møtte folk i Nordmarka i høst, utifra utstyret de hadde kunne jeg tippet de skulle krysse Alaska til fots, de sov ute ei natt i Nordmarka og begynte med friluftsliv for ett kvarter siden. For de aller fleste er ikke utstyret det viktigste med turen , ikke det dyreste/grommeste utstyret, men å kunne komme bort til stillhet, være alene på tur og fiske i gromme ørretvann Kjøp telt etter eget behov, dra på turer med det teltet du har!