Innerdalstårnet (1452 moh) - via vestveggen 30.09.06

[evenl]

Innerdalstårnet og Innerdalen er godt kjent blant fjellfolk og fjellklatrere. De fleste tar imidlertid normalveien opp. Denne ruta krever ikke sikringsutstyr, bare fortrinnsvis tørre forhold. Vi tok derimot sikte på en klatrerute opp vestveggen. En rute som i føreren ble gradert til 4+. Det ble en flott, men lang høstdag i fjellet. 12 timer viste klokka når vi returnerte til teltplassen i skumringen.

Se bilder og video fra turen på ifriluft.net

Asfalten var våt da vi rullet nedover Sunndalen med kurs mot Innerdalen. Tvilen bredde seg sporadisk blant turdeltakerne. Hadde internettmeldingen lurt oss igjen? Heldigvis tittet stjernehimmelen frem fra skyene når vi omsider tok fatt på oppoverbakkene langs veien inn til Renndølsetra og Innerdalshytta. Dette lovet godt for morgendagen. Temperaturen var svært behagelig der vi svettet oss oppover. T-skjorte fungerte utmerket. Fra parkeringen er det ca. 4 km inn til enden av veien ved Innerdalshytta. En avstand som var mer enn lang nok når tålmodigheten ikke akkurat var på topp. Sekkene var nedlesset med sikringsmidler, slynger, tau og telt.

Teltplass er ikke alltid like lett å finne med kun lyset fra små hodelykter som hjelp. Vi fant en plass like ved elva som renner ut i Innerdalsvatna. Ola sitt ”fancy” North Face telt var med denne gangen. Selv om klokka viste godt over midnatt ble det tid til en kaffekopp pluss noen skiver før vi tok kvelden.

Vi våknet klokka 0700 til et strålende høstvær. Sola kastet sine første solstråler på toppen av Skarsfjellet, og til disse vakre omgivelsene var det ikke vanskelig å få søvnen ut av kroppen.

Det er sjelden jeg stresser om morgenen når jeg befinner meg i fjellheimen. Stressing ble det ikke denne gangen heller. En god frokost pluss et par kopper god morgenkaffe ble inntatt i behagelig tempo før vi omsider la i vei mot Tårnet klokken 0900.

Selv om det var siste dag i september var det svært varmt i lia opp til Storvatnet. Svetten silte der jeg prøvde å holde følge med tempoet til Ola. Den høyeste toppen i Trollheimen, Store Trolla viste seg for alvor når vi kom opp på flata inn til Storvatnet. En alpin og majestetisk topp. En traversering av disse toppene står på ønskelista, gjerne med start på en klatrerute opp til Skarsfjellet.

Vi tok fatt på stigningen opp til innsteget på klatreruta litt til venstre for Litltårnet. Vi fulgte den bratte renna som går opp mellom Lille og Store Innerdalstårnet. En ganske løs renne som krevde stor forsiktighet for ikke å løse ut farlige steinsprang på turkameratene lenger ned. Etter litt problemer ved et ”skjær” i renna kom vi oss opp til den gressbevokste hylla der Vestveggen-ruta starter. I føreren stod det at ruta starter ”noe til venstre” for en rygg som krysser hylla. Fjellformasjonene er veldig like i denne delen av veggen, så en nøyaktig plassering av innsteget var så å si umulig. Vi startet derfor klatringen på et sted vi syntes så egnet ut. I ettertid skulle dette vise seg å være for langt til venstre for den tidligere omtalte ryggen.

Vestveggen

Første taulengde startet bra, men etter noen litt dårlige kileplasseringer ble taudraget stort. I tillegg prøvde jeg å spare tid ved å gå ut 50 meter på den første taulengden. Dette fungerte etter litt funderinger på vei oppover veggen. Standplass ble satt på en gressbevokst hylle etter om lag 50 meters klatring. I og med at vi klatret i vestveggen ble det dårlig med direkte sollys denne dagen. Veggen la stort sett i skyggen hele dagen. Dette gjorde imidlertid ingen ting p.g.a. den høye temperaturen. Svetten silte under jakka der jeg forserte meg oppover.

På andre taulengde møtte jeg på noen gamle bankebolter, som indikerte tidligere klatreaktivitet på ruta. Bankeboltene var satt på et markert crux på denne taulengden. Et crux som vi mener lå et godt stykke inn på 5-tallet. Etter dette cruxet med de to bankeboltene traverserte jeg noen meter horisontalt via en stor løs blokk før jeg kunne sette standplass på en stor bevokst hylle (se bilde). Hylla var svært løs og tauet løste ut flere mindre steiner. Taulengden ble på ca 35 meter. Ola og Steffen fulgte etter på hvert sitt halvtau. En kile satt svært godt, så Ola fikk en litt dårlig start på denne taulengden.

Tredje taulengde så finere ut enn de to første. Dette stemte godt når jeg klatret meg oppover. Et fint riss halvveis var artig å forsere. Denne taulengden ble p.g.a taudrag litt kortere enn jeg hadde tenkt. Standplass ble satt på en hylle litt til høyre for en større hylle som vendte ut mot Tårnets nordvestegg. Dette indikerte samtidig at vi var langt utenfor den beskrevne ruta. Dagen hadde gått fort etter mye fundering underveis, og vi hadde ikke mye ”ekstra” tid å ta av. Vi ønsket å ha litt dagslys igjen til returen via normalveien.

Jeg startet derfor raskt på fjerde taulengde. På denne taulengden traff jeg også på noen gamle bankebolter ved et markert crux. Denne siste taulengden var ganske dårlig sikret, så det ble en ganske lang ”run-out” etter cruxet før jeg fikk satt en siste sikring etter et delvis mosebelagt sva. Standplass ble satt i noen blokker noen få meter unna toppvarden. Det var godt å stå på toppen. Jeg var dyktig sliten etter 4 taulengders leding. Når Ola og Steffen stod på toppen var klokka blitt 1830. Det hadde begynt å skumre, så noe langt opphold på toppen ble det ikke. Litt fotografering og litt påfyll av mat var det vi rakk før vi satte kursen ned nedover langs normalveien. Denne veien byr ikke på større problemer på tørt føre, og nedstigningen gikk derfor greit.

Mørket hadde nesten falt helt på når vi var tilbake ved teltet slitne etter dagens innholdsrike tur. Ola lanserte ideen om å rive leir for å dra videre til Venjedalen for bestigning av Romsdalshorn på søndag, men dette ble (heldigvis) nedstemt.

Resten av kveldstimene ble brukt til å fyre bål, spise en halv grilla kylling og drikke noen ekstra gode kopper med kaffe. Bålfyringa var ikke akkurat noen suksess. Det var dårlig tilgang på ved, og den veden vi fant var av det fuktige slaget.

Grå og fuktig søndag

Søndag morgen hang skydekket tungt, og den gode værmeldingen fra dagen før var plutselig snudd på hodet. Det var imidlertid godt å tenke på at vi ikke hadde tatt oss sørover til Isfjorden og Venjedalen for å ligge ”værfast” ved foten av Romsdalshorn.

Det var ikke mye vi kunne få klatremessig ut av denne dagen. Heldigvis for oss var det en skoleklasse på tur til Innerdalen denne uka. De hadde fått satt opp en taubane over elva like ved teltplassen vår. Her så vi en mulighet til å få oppleve noe nytt og spennende selv denne grå søndagen.

Etter at vi hadde vært så heldige å få slengt oss med på skoleklassens opplegg hjalp vi til med å kveile sammen de to 200 meter lange tauene som var spent opp over elva. Jeg må innrømme at man blir ganske lang i armene etter en slik jobb… Som takk for hjelpen fikk vi en kald halvliter av det hyggelige vertskapet på Innerdalshytta før vi igjen satt kursen hjemover mot Trondheim. En verdig avslutning på en innholdsrik helg i Innerdalen.

[Ole-Petter]

Takk for denne beskrivelsen! Det later til at du har gått Romsdalshorn tidligere, så hvordan vil du sammenlikne de to rutene? Hornet er vel noe lettere? (Tenker på nordveggen) Særlig lurer jeg på om det var mer mose og løsgods på Innerdalstårnet - den ruta dere gikk, i forhold til Nordveggen på Romsdalshorn.

[evenl]

Jeg har nok ikke vært på Romsdalshorn tidligere. Vi hadde en vag plan om å forflytte oss dit dagen etter turen til Innerdalstårnet, men dette ble det ikke noe av (heldigvis, søndag ble det gråvær). Jeg kan si at Nordveggen på Hornet er gradert til 4.

Klatringen opp til Tårnet er preget av flere hamre, med bevokste hyller av varierende størrelse på toppen. Denne "vegetasjonen" har gjort at det har seg samlet en god del løsgods på hyllene som fikk tauet til å løse ut flere mindre steinsprang underveis. Som jeg skrev i beskrivelsen bommet vi ganske kraftig på ruta. Dette tror jeg er veldig vanlig når man forsøker seg på "Vestveggen" ruta. Der vi klatret var det ganske mye løst, også større løse blokker. Hvis man skulle være så dyktig/ heldig å finne ruta kan det være det er bedre rensket der.