Våre sterkeste fjellopplevelser

[Laushel]

Selv om ingen ting slår Jotunheimen og utallige minner derfra er et av mine sterkeste minner fra Hardangervidda.

18 år gammel på snehuletur med idrettslinjen fikk jeg virkelig føle naturen på kroppen. Vi gikk fra Finse i gnistrende vintervær i retning Krækkja. Fint vær gikk over i grått vær, men ikke værre enn det en kan vente av væromslag i vinternorge. Midtveis mellom Finse og Krækkja skulle 20 ungdommer grave snehuler - det vil si; guttene gravde ivrig mens jentene beundret ferdighetene

Grått vær gikk over i skikkelig "ruskevær", mye vind og tett snødrev gjorde sitt til at gravingen gikk noe fortere, vi ville inn!

Natten var en av de vakreste jeg har opplevd; fire stykker i en hule vi var rimelig stolte av... De som ikke har overnattet i snehule har virkelig gått glipp av noe, det er en helt spesiell følelse å ligge inne i sneen, i le fra vinden, omsluttet av en magisk stillhet. Morgenen etter våknet jeg overraskende uthvilt, åpningen var tettet av sne og jeg gravde meg ut for å titte på været, og vær så jeg! En hvit vegg var alt jeg så, vinden hadde økt til storm i kastene. Etter mye om og men var alle vekket og beslutningen tatt; vi går mot Krækkja! Tanken på et døgn til i hulen var mindre fristende enn tanken på å gå.

Nesten to mil uten å se annet enn hvitt, og så vidt skimte ryggen til han foran, tryne skikkelig i bunn av en bakke da man oppdager at man står stille, ikke vite om det går opp eller ned, prøve å feile for å treffe løypa, jubel for hver stake, en vanvittig irriterende sang på hjernen - turen var rett og slett fantastisk! Følelsen av å mestre naturen og krefter vi ikke råder over var vanvittig, å ramle inn på Krækkja slitne og nedsnødd med en følelse jeg ikke har kjent siden, en følelse som slår alle seire, følelsen av å vinne over naturen og meg selv!

En påsketur i gnistrende vinterføre, med stekende sol, oppbrettede ermer og sunblock på nesen er vakkert og deilig, men allikevel; turen i storm slår alt! (Dagen etter våknet vi til nettopp sol fra skyfrihimmel og silkeføre... det gjorde kanskje like mye inntrykk; naturens krefter og det faktum at vi ikke råder over noe som helst, vi må bare takle det været vi får som best vi kan)

[barre]

Underbare berättelser, och väldigt bra skrivet! Rena poesin! Takk för att ni delar med er.

[ods]

Som et apropos til diskusjonen om kvisting et annet sted her på Fjellforum.

Vi var kommet til Finse med dagtoget, min sønn og jeg, og ville rekke Kongshelleren før kvelden. Over Omsbreen frisknet det til, så vi stakk innom Geiterygghytta for å nyte nista under litt lunere forhold. Med nye krefter hastet vi videre i det litt gufne været. Min sønn som ennå var i vekstfasen, hadde jeg ennå ikke kjøpt fjellski til, så han gikk på mine eldre markaski som var solidere enn hans egne sådanne. I nedkjøringene til botnen syd for Balhovd skjer det. Han kommer susende forbi meg, og etter noen sekunder ser jeg han stuper. I fallet ser jeg at en brukket skitupp fyker opp i lufta. Hva nå. Jeg hadde ikke tatt med reservetupp. Vi byttet ski, men jeg fant fort ut at ski uten tupp var håpløst. Heldigvis hadde jeg tatt med den brukkne skituppen. Med skireimer festet jeg den til skia etter taksteinprinsippet. Den mistet jo glien på grunn av reimene, men fløytet oppå snøen. Jeg vurderte det slik at det var lettere for guttungen å gå med mine tyngre fjellski med gli enn lettere ski uten gli.

Etter motbakkene opp mot Balhovd og østover flyene økte vinden på og snøfokket gjorde sikten dårlig. Guttungen begynte å bli dyktig sliten og det ble kortere og kortere mellom sjokoladepausene. Dette var ukjente trakter for meg, og i det svinnende dagslyset ble det etter hvert vanskelig å vurdere hvor langt vi var kommet. Og vinden og snøfokket økte på. Tanken på en overnatting ute var lite fristende for å si det mildt. Og ville guttungen ha krefter til å nå fram. Mange har kanskje opplevd den følelse en får når uvær er i anmarsj og framdriften senkes av det svakeste ledd. Veien fram virker ulidelig lang.

I det dag går over i natt, dukker en mørk skygge opp foran oss. Hytta! roper jeg. Han bak meg ble nok enda gladere enn meg. Hytta var varmet opp av ti – tolv skiløpere som var kommet fram tidligere på dagen. Hyggelige fjellfolk som gjorde kvelden koselig mens vinden ulte rundt novene. En dame tilbød oss sin reservetupp. Denne reddet de følgende dager for oss da guttens brukkne ski funksjonerte like bra som den andre.

Neste morgen sto fjellet i kok. Men med vinden i ryggen og god kvisting østover mot Iungsdalen, mente alle at det var forsvarlig å gå videre. Mens vi står i le av hytta og smører skiene, forsvinner følge etter følge inn i snøkavet. Østover flyene går det greit selv om framrykningen ofte må skje mellom vindkulene mens neste kvist er synlig.

Vel nede i Iungsdalen er det som å komme til en annen verden. Sola dukker opp mellom hastig drivende skyer. Men bak oss oppe i vest står været som en svart vegg.

Jeg har vært på Kongshelleren mange ganger siden, på dager når vinterfjellet legger smørsiden til med sol og blå himmel. Men for meg er dette liksom ikke det riktige bildet av Kongshelleren. På min netthinne vil for alltid Kongshelleren fremstå som den gode engel som dukket opp som en mørk skygge i et truende vinterfjell idet et svinnende dagslys ebbet ut og stemningen var på vei mot nullpunktet.

[oyvindbr]

1. Da jeg måpte av beundring over det fantastiske synet som møtte meg da jeg på ca 1760 meters høyde på Midtmaradalsryggen sto på kanten over Midtmaradalen og hadde Storen og Styggedalsryggen på ca 3 km avstand! Toppene var hvite av snø og himmelen gnistrende blå over hele Jotunheimen. Ingenting-absolutt ingenting-kan for meg måle seg med ryggen fra og med Gjertvasstind til og med Storen fra denne vinkelen! Kommer alltid til å ha dette som mitt desiderte yndlingspanorama. I tillegg var jeg helt alene med fjellet den vakre høstdagen.

2. Da jeg på min fjerde vårskitur på Stølsmaradalstind plutselig fikk selskap av en liten fugl på toppen. Vet ikke hva slags art det var, men den var mest hvit og litt svart og kvitret fra tid til annen som en liten venn mens jeg hadde Store Austabotntind som bakgrunnskulisse. Satte stor pris på det selskapet.

3. Morgenen på Østre Leirungstind 10. august 2004. Makan har jeg egentlig aldri opplevd! Å se Jotunheimen våkne etter en småkjølig klar natt var så storslagent og stemningsfullt at det var noe som satte seg fast i både brystet og halsen hos meg. Følte en enorm takknemlighet over å få være en del av det hele.

4. En måneskinnsnatt i Folarskaret i mai 1999 da jeg gikk Hallingskarvet på langs med Fjellsportgruppa i Drammens og Oplands Turistforening. Hadde en liten stund for meg selv hvor jeg bare sugde inn stillheten, skyggene og de månebelyste skavlene og konturene. Hallingskarvet er enormt og gripende i all sin enkelhet!

5. På tide med en skogopplevelse. Blant flere flotte bålnetter på Holtefjell nordvest for Hokksund var det helt spesielt å traske rundt på skaresnøen under stjernehimmelen og se utover Søndre Øyvann og alle trekronene som var opplyst av fullmånen natt til 2. påskedag sist påske. Ca 30 meter unna så jeg flammene fra leirbålet, og det hele var bare så uendelig koselig.

Alltid vanskelig å rangere når det kommer til stykket, og enda har jeg ikke nevnt Finnemarka nord for Drammen, Vassfarområdet, fjella rundt Sogndalsdalen, Børgefjell eller Telemarksdelen av Hardangervidda som alle er områder som betyr svært mye for meg. Har iallefall opplevd mye koselig og flott der også.

[Julia]

2. Da jeg på min fjerde vårskitur på Stølsmaradalstind plutselig fikk selskap av en liten fugl på toppen. Vet ikke hva slags art det var, men den var mest hvit og litt svart og kvitret fra tid til annen som en liten venn mens jeg hadde Store Austabotntind som bakgrunnskulisse. Satte stor pris på det selskapet.

Det var en liten snøspurv, det

[Stuttjukken]

Kva som er mi sterkaste fjelloppleving, anar eg ikkje. Der kunne eg stoppa innlegget.....................................

Det er haustmorgon, og eg vaknar tidleg på Vatnane, nord i Stølsheimen. Det er første gongen eg er på Vatnane, (1994). Sola skin gyllent, og lyser opp seli på stølen Vatnane. Den ikkje-provianterte hytta på stølen hadde eg åleine den natta, (plass til 6). Det bar vestover på gras og lyngmark oppover mot vest. Snart opnar utsynet seg, der eg ser rett ned i den tronge og veglause Finnafjorden (sidefjord på sørsida midt langs Sognefjorden) vest i Vik kommune. Der sette eg med ned for å oppleva utsynet, lenge............ Denne septemberdagen er det såvidt sola når ned i Finnabotnen, og skin i rause 15. minutt, eit par dagar før "mørketida" byrjar. På Finden og Tåa er det flott haustsol. Det er stille, både på fjorden langt der nede og i fjellet. Det er svært luftig her ute, og difor er utsynet over fjordlandskapet storslagent. Eg måtte berre vera der, lenge............. Eg ruslar vidare oppover mot den stolte dama i Stølsheimen, med namnet Fagerdalsnipi, 1245 m.o.h. Undervegs såg eg mange svarte ramnar rundt eit framskote berg over fjorden. Snart var eg der, og utsynet ned i Finnabotnen vart endå meir fantastisk. Seinare fekk eg vita at eg hadde vore på Ramnaberget, der namnet høver uallminneleg godt. Det bar oppå toppen av den stolte dama av eit fjell. Utsynet fornektar seg ikkje, og det var berre å vinka til Fresvikbreen, Urdanostind, Falketind, Store Skagastølstind, Fannaråki, og Jostedalsbreen i all si velde med dronninga Lodalskåpa på tronen over breen.

Det bar vidare nordover langs Finnafjorden, og snart var eg der ved noko stort som eg hadde høyrt om. Eit nestan loddrett jutulhogg skar seg inn nord for Fagerdalsnipi. Så såg eg ned i den villaste kløfta eg har sett ned i så langt i livet. Kløfta var voldsam og gav eit uutsletteleg inntrykk. Eg vart ikkje redd, men fryktsam og reagerte med respekt. Først var det ca. 300 meter fritt fall, og deretter styggbratt og trongt ned til Finnafjorden. Hogget er kalla for Torskanesglyvrao.

Så bar det nordaustover til dei litt lågare toppane ut mot Storfjorden (Sogne-fjorden). Framme på kanten mot ytst i Arnafjorden (mellom Finnafjorden og Vik) bar det no ned att i bygdi, der turen gjekk ned den lange lia til dei veglause gardane på Otterskred. Vel nede vart det båtskyss inn att til veg lenger inne i Arnafjorden.

Ein tur med kolossale inntrykk var over. Sidan har området ved Vatnane vore mitt favorittområde i Stølsheimen, som eg har vore i mange gonger sidan. Vil eg vera åleine i fjellet, er sjansen stor for det her. Iallfall har eg ikkje treft meir enn 2 andre på hytta her inne. Hytta på Vatnane (890 m.o.h.) høyrer til Bergen Turlag (DNT), er utan proviant, og er eit alternativ til provianterte hytter med merka stiar og kort veg frå bilvegar. Her merkar dei ikkje stiane. Stølsvegane frå Arnafjorden er i god stand, og greie å følgja, men det er stor stigning oppover, (dog litt under halv-parten av stigningen frå Loen til Skålatårnet). Hyttene Åsedalen og Solrenningen ligg nokre timars gange (dagsmarsj til sistnemnte) frå Vatnane. Her må ein bruka kartet og finna fram sjølv. Det finns sporadiske sauetrakk og restar etter gamle stølvegar. Korte strekk kan vera vonde å gå, om ein treff på bratte steinurder. Vel, fjellvante greier seg godt her, også dei som ikkje har vore her før. Merka stiar kjem ein ikkje til før ein nærmar seg dei andre hyttene. Eg har sjølv gått til Vatnane saman med turlagsfolk som har vore i heile Stølsheimen, unnateke her, for så å høyra at området ved Vatnane var noko av det flottaste han hadde opplevd.

Foreldra mine vert ikkje yngre med åra. Det måtte verta i fjor (2004), og det vart det, heldigvis. Dei klarte å gå opp den lange lia til stølen Rosete, (halvvegs opp til Vatnane), sjølv om dagen gjekk med. Me 3 klarte å finna plass for natta i det opne og private selet. Dag to bar det over fjellryggen og ned til Vatnane, og etter-middagen vart nytta til ein tur for å sjå Finnafjorden, kort veg frå Vatnane. Dag tre bar det ned ei anna li attende til Arnafjorden. Dei var takknemlege for å sjå området ved Vatnane medan dei endå kunne klara denne turen, og dei óg syntest at dette området var blant det flottaste dei hadde sett i Stølsheimen, og forstod kvifor eg likte å gå der inne.

Få stader i fjellet lever eg meg så djupt inn i, og vert eg så i eitt med, som nettopp ver Vatnane. Der kjenner eg at eg lever, som evigheita..........................................

Helsing Stuttjukken.

[Gjest Anonymous]

Sterkeste minne er vel snapsen jeg helte ned på Vestre Memurutind en maidag i 1999. Kompisen hadde sitti opp og brent hele natta i forveien, og varene må da ha vært nærmere 110% enn 90%. Krystallklar dølasaft kun iblandet et snev av bøvermåså og reinballeekstrakt. Vi måtte faktisk tynne ut med vann da vi skulle bruke dette i spritkokeren, var redde for eksplosjonsfaren. Og nå brenner for øvrig spriten faktisk renere og lengre litt utblandet, jada, jada....