Terje WJ

Jeg har vært noen ganger i Femundsmarka i år, senest i juni. Se turrapporter for å få et inntrykk: 1. Påsken 2. April 3. Juni Jeg var der også i midten av juli i 2005 og primo august 2004, og det var langt færre mygg i august enn i juli. I juni kom myggen utpå dagen og forsvant sent på kvelden, men da varmen kom, rundt 20. juni, ble den langt hissigere og økte i antall.

Teltet vi brukte var et ganske nytt Dividalen 3 Camp fra, ja, Helsport. Tunneltelt. Et helt greit 3 seongers telt, skjønt jeg er litt usikker på holdbarheten etter noen års bruk, men det er jo da også et av de mer alminnelige teltene, som ikke er beregnet til massiv bruk (eller hva?).

Nesten alle slike presenninger, ihvertfall de jeg har sett, har en slik bakside. Jeg kjøpte min på Clas Olson i Oslo. De fåes vel også på besinstasjoner og Biltema, sikkert også hos byggevareforetninger.

Et par sammenligninger som viser en deilig kontrast. Vinterbildene er fra rundt 20. april i år. Sommerbildene fra denne turen.

Under siste tur til Femundsmarka oppdaget jeg at man kan bruke den sølvfargede baksiden til en presenning til å reflektere sollyset og skape sval temperatur i teltet. På den måten kunne vi bli liggende å sove så lenge vi ville. Presenningen bandt vi fast til barduner og forankret med stein. Man kan selvfølgelig feste egne barduner til selve presenningen. Før i tiden ble det visst produsert telt med aluminium på utsiden. Disse var etter sigende ypperlig sommerstid. Presenning er ikke like pent, men med litt flid kan den tilpasses teltet ganske godt og dermed gi et for estetikeren tilfredsstillende inntrykk.

Dama, ei venninne og jeg har nylig tilbrakt én velgjørende uke i Femundsmarka. Dagen før vi kom hadde det lavet ned med snø og dekket terrenget med 15 cm. Mye hadde smeltet da vi ankom, men de høyeste partiene var vinterlige og nesten deilig hvite. Etter et sånt snøfall ville kanskje ingen trodd at alle våre syv dager der oppe skulle gi oss sol fra blå himmel og masse varme. Da vi dro, mørknet det derimot i vest, torden rullet inn over Femunden og lyn flerret himmelen. Farvel! Vi kom med buss til Elgå fredag 15. juni og dro tilbake til Oslo torsdagen etter. I løpet av uken hadde vi kjølige netter med frost, dager med tusen fluer og mange mygg, lammende varme og et velgjørende bad på en hvit strand i Nedre Roasten. Vi møtte vennlige mennesker nesten hver dag, men marka var likevel relativt tom, ’relativt’ fordi ruten vår gikk fra Elgå til Grøtådalen over Svuku, så ned til Krokåthåen, Roasten og langs Røa til båten – altså det området som er absolutt mest besøkt. De som lå på Grøtåsætra bød oss en dag på pannekaker. Og de var feite (altså pannekakene)! De to jentene jeg dro sammen med hadde gitt uttrykk for sitt savn etter søtt da vi møtte på dem, en skikkelig hyggelig gjeng med fluefiskere (takk til alle dere: Glenn, Tor-Egil, Thomas og ’Melbu’!). De lærte oss også en del fisketriks og fikk meg (selvsagt ikke damene... men hvorfor?) interessert i deres store lidenskap (som ihvertfall var stor den uken de tilbrakte på Grøtåsætra...) – fluefiske. På Røvollen ble vi kjent med en som har vandret i Femundsmarka i 30 år, en nå pensjonert journalist ved navn Roald, men som ikke var mer pensjonert enn at han var der for å skrive artikler, noe som kom oss til gode i og med at han gjorde oss til tema for en. Dessuten testet han ut Forsvarets nye feltrasjoner (et velassortert produkt fordelt på frokost, lunsj og middag, de bestod alle av en del tørket fôr og søtsaker, til og med kaffe, produsert av Drytech, som vi vet også står bak Real turmat), og siden han ikke var spesielt glad i sjokolade, fikk vi dem, hvilket jentene var veldig glade for (jeg var bare litt glad...). Typisk, under hele turen var deres største glede å spise, særlig søtsaker. Vel, en halv sannhet, for i tillegg til å dytte i seg, satte de stor, stor pris på naturen. Og tenk det, etter én uke i telt var de ikke lei! Med unntak av myggen, da. 'Hadde det ikke vært for den, kunne jeg blitt en uke til!' sa den ene da vi ventet på båten. Med pent vær hver dag og ekstradoser med søtsaker gitt av gavmilde mennesker, var det jo også den beste introduksjonen de kunne ha fått. Det må dog nevnes at de har vært på tur før og ikke er nevneverdig pripne.

Unnskyld sent svar. Av og til er det ingenting som stemmer. Allerede nå, især pga. en særdeles deilig ukestur til Femundsmarka med dama og ei venninne, begynner ting å stemme igjen. Kan hende jeg en dag bestiger Kolsåstoppen. Hva er dine ferieplaner? La meg gjette: 25 topper i Gjendealpene i løpet av altfor kort tid.

Takk for høy nerdefaktor!

Jeg takler usikkerhet dårlig, tror jeg. Men slike erfaringer som dette bidrar kanskje til at jeg tar meg selv i nakken neste gang. Det som kommer, det kommer. Å slappe av, gjør en bare bedre i stand til å gjøre det rette NÅR det kommer Hadde jeg gått sammen med andre, ville jeg nok ha tatt det mer med ro. Det er det viktig ikke å glemme.

Uten lakksko blir det gæli! Det kartet DNT i Oslo hadde av vestdelen av Lofoten var et turistlignende kart uten koter, og siden jeg ikke hadde tid til å bestille, måtte jeg ta til takke med det de hadde. Innrømmes må det at jeg trodde det skulle gå greit med 1:100 000. Det var altså feil. Jeg har ikke særlig erfaring med toppturer o.l. Tilbake i går. Konklusjon: Femundsmarka forever! Dessuten, for å toppe det hele: Vi ankom dagen etter snøfallet og dro samme dag som himmelen snørte seg sammen, akkompagnert av lyn og torden. Blå himmel og sol en hel uke til ende.

Og noen til:

Flere bilder:

Jeg har alltid hatt lyst til å besøke Lofoten. Én grunn er vel at jeg aldri har sett midnattsolen. I mai bestemte jeg meg for å gjøre noe med det. Målet ble å gå i Lofoten i femten dager. Det skulle vise seg å være litt for lenge å være alene når man hverken fisker, brenner bål eller har med hund. Dessuten: Etter en del soloprosjekter det siste året, både i fjellet og i andre sammenhenger, har behovet for å gjøre opplevelsene til sosiale opplevelser, meldt seg. Det fant jeg ut der oppe. Savnet kom sterkt etter den første uka. Godt å vite at de neste åtte turene (!) er turer med andre.  Med Norwegian kom jeg meg til Bodø den 24. mai, på kvelden tok jeg så ferja til Moskenes ytterst i Lofoten. Jeg må innrømme at jeg innledningsvis tenkte å gå Lofoten på langs, men også det viste seg å være helt feil for meg på daværende tidspunkt, hvilket medførte at jeg omsider sluttet å vandre og i stedet valgte en loffende tilværelse de siste fem dagene. Ferie i stedet for slit, altså. Jeg kom tilbake til hovedstaden 7. juni. Moskenesøya er den ytterste store øya i Lofoten, lenger ut ligger Værøy og Røst, begge langt mindre og trøstesløse for seg selv, omgitt av tomt hav og vind. De var for meg ikke mulig å besøke uten å bli svært forsinket med hensyn til vandringen på de store øyene. Jeg ankom Moskenes ved 20-tiden og gikk de tre kilometrene til Sørvågen, hvor jeg fant et sted å slå opp teltet. Den neste morgene nøt jeg utsikten mot det fjerne fastlandet i mange timer før jeg besluttet meg for å legge på vei. Etter omtrent to timer (myk start) var jeg ved DNT-hytta Munkebu, ca., 400 moh. og en 6 km fra Sørvågen. Der lå jeg i to dager pga. dårlig vær, dvs. kuling, hagl, regn og tåke i salig blanding. Det er første gang jeg har opplevd tåke og sterk vind på én gang. Men så har jeg aldri vært ute i havet før heller, da, enn mindre i Nord-Norge. For å fordrive tiden under uværet, hogg jeg opp ved på Munkebu (vedhaugen skulle vel holde noen uker...). Dagen etter hadde tåken trukket seg vekk og vinden avtatt nesten helt. For å komme seg videre fra Munkebu, er det en sti som går mellom to vann sør for Hermanndalstinden/1029 og ned brattsiden til Forsfjorden. Vel der nede, kan man følge steinrøysa langs vannkanten på nordsiden til man kommer til det forlatte stedet ved navn Vindstad, hvilket består av noen spredte hus, mange svært ustelte, som nå kun huser ett menneske, en dame ved navn Hærdis, forøvrig en veldig hyggelig dame, hun gav meg båttidene og andre nyttige opplysninger. Hunden hennes, Bonzo, likte forøvrig svært godt å bli klødd. Vindstad er anløpssted for båten fra Reine, som frakter tusenvis av turister hver sommer, alle med det mål å se den berømte Bunesstranden som ligger ut mot havet i nord som en åpen kjeft. På meg gjorde ikke stranda noe særlig inntrykk, dessuten var den full av ilanddrevet søppel; tømmer, garn, flasker, bøyer og andre ubestemmelige gjenstander. Mistanken min er at Lofoten turlag, eller kanskje kommunen, rydder stranden hvert år før turistene kommer for alvor. Besøket mitt kom tydeligvis for tidlig. Etter en natt rett i havgapet med konstant pålandsvind, var jeg spent på turen videre. Hærdis hadde fortalt at det gikk en båt hver dag ca. kl 15.15. Siden det var 2. pinsedag hadde jeg dog bange anelser. De ble innfridd, men som det ofte er når man er ute og reiser, dukker det gjerne opp nye, uventede muligheter, denne gangen i form av en hjelpsom eldre mann som mer enn gjerne lot meg sitte på med sin båt inn i Kjerkfjorden, og det selv om han skulle en annen vei. Kjerkfjorden er nabofjorden til Bunesfjorden. Over fjellet fra Bunes er det ingen som går uten tau. Det fortalte både Vindstads eneste innbygger og noen fjellklatrere meg. Jeg tar ikke sånne sjanser. Men når det er sagt, var det visst et følge i gamledager som hadde tatt seg over uten tau for å rekke et kirkebryllup. Men hva gjør man ikke for Gud? Da jeg gikk i land inne i Kjerkfjorden, skulle det vise seg at jeg hadde turens tøffeste etappe foran meg. Begynnelsen var grei nok, bare opp to hundre meter og over et skar og ned mot null igjen. Med utsikt til Horseidstranda (som fra avstand syntes å overgå Bunes), som lå i enden og fristet, gikk turen opp ganske bratte fire hundre meter. Oppe på toppen lå et skar som jeg skulle ned fra igjen, ikke i østlig retning, men mot nord. Jeg gadd ikke å se på kartet og gikk feil. I stedet for å gå mer eller mindre rett ned i Selfjorden, gikk jeg mot Solbjørnvatnet, og det ned en delvis bratt side med tettvokst vier. I dette helvete av en fjellside måtte jeg slite for å komme nedover. Først da jeg var 85 moh. kom jeg meg ut av stå-på-som-faen-tåka og oppdaget at jeg hadde hatt feil kurs de siste drøye 300 høydemeterne. I stedet for å gå opp igjen gjennom viergitteret til fire hundre meter, besluttet jeg å ta en annen rute, via et innbydende lavt skar (142 moh) mellom Nonstinden og Middagstinden og deretter inn i Selfjorden på en eller annen måte. Det siste spørsmålet utsatte jeg til det ble aktuelt. Skaret under Middagstinden skulle vise seg å være stupbratt på den andre siden. Men jeg fant en slags vei og holdt meg fast i gresstuster og det som var av trær inntil jeg kom meg ned. Verst var den første delen av nedstigningen, som gikk under Nonstinden. Nede på den andre siden var jeg ved enden av Laukvika, som egentlig er en del av Selfjorden. For å komme meg til sistnevnte sted, måtte jeg gå rundt ved foten av Tverrfjellet. Den ruten bestod av blokkmark og røys i et par, tre kilometer. Det var klatring og klyving og alle rare sprang før jeg etter fem timer var fremme innerst i Selfjorden, hvor jeg med lettelse slo leir. Etter bare å ha hatt 20 minutter pause siden jeg forlot den hyggelige mannen som kjørte meg inn i Kjerkfjorden, var jeg utslitt. Men disiplinen tvang meg til å tøye en 20 minutter før jeg la meg til rette for kvelden pg lagde mat. Hadde jeg brukt én time mer på etappen, ville jeg sikkert vært mindre sliten. Jævla hastverk! Unnskyldningen er at det gikk en faen i meg da jeg fant ut at jeg hadde gått feil, i tillegg ble jeg oppjaget av at jeg ikke visste om det gikk an å komme seg helt inn i Selfjorden ved å gå rundt Tverrfjellet. Jeg gikk på for å finne det ut så fort som mulig. (Litt teit, egentlig.) Da jeg langsomt svingte rundt fjellet, ventet jeg å se en blankskurt fjellside stupe rett ned i fjorden. Til meg selv sa jeg flere ganger: “Da svømmer jeg!” Om jeg hadde gjort det, tviler jeg på. Problemet mitt var at jeg anvendte et kart i målestokk 1:100,000 (ekvidistanse altså 40 meter). Oppløsningen ble derfor for dårlig og jeg ble ofte overrasket over hvor mye brattere eller slakere en stigning var i forhold til det jeg hadde forestilt meg. Skal du gå i Lofoten, anbefaler jeg 1:50,000. Morgenen etter våknet jeg til intens rypeskvatring og fugleliv preget av vår og knallvær. Dette milde infernoet hadde allerede begynt kvelden i forveien. Gjøken var fremtredene. Faktisk nøt jeg gjøkens nærvær under hele turen, hver dag hørte jeg “koko, koko”, av og til fra et sted langt unna, andre ganger fra et tre rett i nærheten, og det var stunder jeg undret meg over om fuglen bare var glad og kåt, eller oppsummerte min psykiatriske tilstand. Morgenen i Selfjorden var deilig og døsig, sliten som jeg var etter gårsdagen. Etter en lang stund med blå himmel og solen rett inn i teltinngangen, pakket jeg sammen, ganske oppstemt av omgivelsene. Men det skulle endre seg, veien til nordspissen av Moskenesøya, tettstedet Fredvang, gikk hovedsakelig på grus og asfalt (fra min leir ca. 14 km). Det var drepende kjedelig, hvilket kanskje sier mer om min motivasjon enn om noe annet, for omgivelsene var jo fremdeles spektakulære. Lofotfjell overalt! Det kan dog hende at min affinitet for fortettede, alpine fjell ikke er så stor som jeg hadde trodd, kan hende det mer varierte østlandet er mer etter min smak. Kan hende jeg følte meg alene. Vel fremme i Fredvang, spurte jeg en middelaldrende mann, som holdt på med vårrengjøringen av verktøy og ymse utstyr utenfor huset sitt, om busstidene. Jeg ville til Leknes, hovedstaden på neste store øy, Vestvågøy, og jeg ville dit fort og på en så lettvint måte som mulig. Han gav meg dem overraskende presist, overraskende fordi han ikke virket som en person som er en ivrig busspassasjer. I gården stod en Mercedes. Jeg gikk over bruene ved Fredvang og slo opp teltet ikke så langt fra bussholdeplassen, derfra kunne jeg nyte utsikten over den uendelig vannflaten mot nord, og ultimat sett, Nordpolen. Dermed også midnattsolen. For første gang i mitt liv skulle jeg få se solen skinne midt på natten. Himmelen var skyfri og jeg fikk følge dens nattlige gang rett over horisonten. Det ble morgen og jeg innfant meg omsider på bussholdeplassen. Gjett hvem som kommer forbi kjørende bussen fra Fredvang, jo den selvsamme mannen jeg spurte om busstidene. Vi hilser, og da skolebussen til Leknes kommer, hjelper han meg med å få sekken inn i lasterommet, som en vennskapelig gest. De tre milene til Leknes går fort unna. På dette stedet får jeg proviantert og tatt en kopp kaffe på en særs hyggelig, tradisjonell café som heter Senterstua. Etter noen timer blir jeg rastløs. Jeg begir meg mot heiene som strekker seg nordøstover i indre Vestvågøy. Etter en 10 kilometer (fra Leknes) i sterk motvind, ikke mer enn frisk bris, men fordi den stod på konstant og var kald, og dét mens jeg gikk i motbakke, var den ytterst plagsom. Jeg istemte med den gamle, hissige nordlendingen jeg hadde overhørt på Senterstua, mens jeg var det satt han sammen med noen gamle karer som tydeligvis hadde denne caféen som stamsted. Under en intens samtale hadde han utbrutt: “Åt hælvete med nordavinden!” Litt senere hadde tydligvis samtalen tatt en annen retning, fordi nå hørte jeg ham plutselig avbryte de andre med å si: “Åt hælvete med arbeidet!” Disse kraftsalvene gjentok jeg igjen og igjen mens jeg gikk mot den frysekalde nordavinden. Det hjalp virkelig! Da jeg var på Senterstua, kom stadig den ene gammelkaren etter den andre innom. Plutselig, etter at jeg en stund hadde sittet i mine egne tanker, satt en påfallende gammel mann der som lignet fælt på den hjelpsomme bussjåføren. Det må være faren, tenkte jeg, han er jo minst over 80. Og like etter, hvem dukket opp om ikke nettopp bussjåføren. Nå ble jeg sikker, det var far og sønn. Ekstra sikker ble jeg fordi de skjelte på samme vis og hadde den samme ørnenesen. Vel, etter disse seige 10 kilometerne i motvind, fant jeg en leirplass som gav meg ly for vinden. Den lå langs DNT-stien, rett vest for Justatinden/738, kanskje Lofotens mest besøkte topp (pga. lett tilgang). I løpet av turen gadd jeg ikke å bestige noen topper, og som jeg skulle finne ut etter jeg var ferdig med Vestvågøy, hadde det noe med feriebehovet å gjøre. Det var et slit å gå i disse fjellene, og ekstra slitsomt var det på grunn av at jeg rett og slett trengte Ekte Ferie. Dvs. gjøre minst mulig over lengre tid. Etter én hviledag nedenfor Justatinden (min første, bortsett fra den dagen uværet raste), gjorde jeg meg ferdig med Vestvågøy og gikk de noen og tyve kilometrene til Alstad. Det tok meg seks timer og var nesten like slitsomt som etappen Kjerkfjorden – Solbjørnvatnet – Laukvika – Selfjorden. Men leirplassen var det ikke noe å si på, utsikt som den hadde mot Hoven og Vesterålen (se bildet nedenfor). Neste dag hadde jeg virkelig tatt innover meg behovet for såkalt Ekte Ferie, jeg tok bussen til Kabelvåg. Dette stedet stod ikke til forventingene, og jeg gikk til Svolvær (4,5 km). Der drakk jeg øl, lå én natt på et bitte, lite grøntområde i et boligstrøk, og deretter et par dager i Knutmarka ved Øvre Svolværvatnet, hvor jeg leste en bok om Nasjonalsosialismen i Hitler-Tyskland og hvordan den knyttet til seg adel og aristokratiet. Så bar det til Bodø, i hvis utmark jeg også lå et par dager og leste, før jeg tok flyet hjem tordag 7. juni. De siste fem dagene gikk altså med til loffing. Akkurat hva jeg trengte! Og ikke minst, det gjorde godt å motta åndelig føde. Resten av sommeren: Nyte, nyte, nyte. Neste tur går faktisk imorgen, én uke i Femundsmarka med dama og ei venninne. Åh, fisking! Åh, jeg har kjøpt så mange spinnere! Åh, mark! Lediggang! Dameselskap!

Hei! Takk. Unnskyld sent svar. Nettopp vært på tur. Jeg har bare et Olympus 800 M:ju digitalkamera. 8 MegaPix og visst med relativt bra optikk.

Hei, jeg har tittet på hjemmesiden din og synes du har en skikkelig bra innstilling. Ikke minst har du litt mer mot enn mange andre i og med at du virkelig tar skrittet fullt ut og tar turen alene over til Canada-naturens uendelighet. Bra at du tar med deg hunden, det vil du nok aldri angre på! Jeg føler jeg vil på en slik tur en gang selv, men for meg er det for tidlig, må slite ut mitt første par fjellstøvler først, og deretter to, tre par til... Også jeg har hatt stort utbytte av den glede og lykke Ingstad formidler gjennom sine bøker, og da særlig Pelsjegerliv, men Nunamiut og Øst for den store bre, er også noen skikkelige juveler. Ingstads liv i naturen er aldri et aleneliv, men et liv sammen med hundene og naturen, aldri får jeg følelsen av at han er ensom, dessuten lever tilsynelatende de menneskene han møter så sterkt for ham at han tar disse møtene med seg videre, langt inn på tundraen. Han lever. Uansett hvilke planer man har, er det én ting man aldri kommer utenom: Man må tørre. Spørsmål: Hva må man gjøre (gjennomgå...) for å kunne ta med en hund over til Canada? Det skal bli veldig artig å høre om turen din!

Hei, jeg har vært på en del turer i Nordmarka, bl.a. var jeg på en ukestur i det området i november, se turrapport her. Vurder sterkt å gå i den vestlige delen av marka. God tur!

Takk, Nils!

Kanskje dette er noe alle vet, men likevel, det sikreste stedet å krysse er alltid der elven er på sitt bredeste (les: grunneste og minst strøm), det vil ofte si ved innoset til et vann, eller der den eventuelt deler seg. I tillegg: Jo lenger opp i høyden man går, jo mindre er ofte elven hvis den ikke kommer fra et vann/sjø (fordi jo lenger opp man kommer, desto færre bekker og tilsig har sluttet seg til elven). Særlig i innersvinger gjelder dette. Der en elv har innersving, vil vannet ha raskere hastighet enn på motsatt side, hvilket gjør at strømmen graver seg ned i bunnen. I yttersvingen opplever man derimot at det er grunnere enn gjennomsnittet. Eksempel: I fjor var jeg i Trollheimen og skulle øve på å krysse elver. Jeg gikk til innoset (av Innerdalsvanna). Elven var bred og ganske rolig. Det var vel en 20 meter over. Bunnen var myk og fin. Sekken hadde jeg løst på ryggen, i høyre hånd en stav (vannet strømmet fra venstre side). På den andre siden hang det vidjer utover en bratt kant. Vannet rakk meg stort sett opp til under livet, men et par meter før kanten (som var en slak innersving) ble det plutselig dypt og vannet gikk meg med ett til brystet, sekken vippet opp og jeg mistet nesten fotfestet. Staven jeg brukte ble altfor kort og kunne ikke hjelpe meg. Jeg fikk tak i noen greiner og dro meg opp. Hadde det ikke vært vidjer eller noe annet å gripe i på den andre siden, ville jeg ha slitt. Derfor: Viktig å se seg ut et godt sted på den andre siden. Og: Viktig å ha en lang vadestav om man er usikker på dybden, f.eks. to til tre meter. Til slutt: Ikke gå opp i en innersving.

For et vær! Særlig 17_På sølvfat.jpg får en til å innse at dette dreier seg om mer enn toppturer og nedkjøringer. Jeg skal først på tur om noen dager, men fikk allerede turfølelsen av å se på disse bildene.

Jeg ville bare påpeke at å krysse en elv uten å ha fjellstøvlene på, sterkt øker risikoen for å tråkke over hvis sekken er tung. Dette er det verste som kan skje, tenker jeg, og jeg har derfor alltid fjellstøvlene på. (Jeg har ikke krysset så mange elver, men man trenger ikke å ha gjort det for å skjønne at det å tråkke over i verste fall kan bety døden, f.eks. i en stri, vårkåt elv i Finnmark). Hvis jeg skulle ha benyttet tau, ville jeg kun ha bundet det til sekken, eller til nød holdt det i et grep med hånden. En mulighet hvis forholdene er ille (jeg har aldri prøvd dette selv): La sekken bli igjen med et tau bundet til den. Til sekken er det festet én eller to tomme, men oppblåste pakkposer (bruk de med ventil, f.eks. fra Mountain Equipment). De sørger for at sekken flyter. Du går over med tauet i hånden. Når du er kommet opp på den andre siden, kan du så dra sekken over (sørg for at dette gjøres på en strekning hvor den ikke kan sette seg fast). Innholdet i sekken ligger selvfølgelig i vanntette pakkposer. På denne måten blir det kanskje lettere å manøvrere i sterk strøm, eventuelt elver hvor du også må svømme. Man må vel ha med et ekstra par pakkposer bare for dette formål. Er dette en dårlig idé? Kan hende bare utprøving kan svare på det.

Du er selvfølgelig med! Men kassa med øl må du la bli stående på Gjendebu. Det var godt å høre. Vi får se om vi duger til litt mer enn "bare klyving". Angående været, er vi heldige kan midten av september være den beste tiden, især med tanke på klar luft. Den siste dagen båten går over Gjende er forøvrig søn 16. sept. Fra Gjendebu kl. 16.00, for å være presis. Jeg tror nok vi skal satse på siste helgen i august.

I rapporten Knutsholstinden i tre akter (Sommer 2006) skriver Morten: Kjapt fortsetter vi oppover skråningen mot Midtre Skarvflytinden mens sola så vidt får lirket noen varmende solstråler gjennom det tykke skylaget. Da passer det naturligvis ypperlig med en pause. Torgeir er utålmodig og er snart i full gang med å sette rappellfeste. Altså mellom Midtre- og Søre Skarvflytinden finnes det en slags vegg. Ikke sant? Jeg tenker å gå med noen rundt Knutsholet til høsten, men ønsker ikke å rappellere (ingen klartreerfaring). Er den rappellen nødvendig? Jeg ser av www.nfo2000m.no at det er toogtyve 2000-metere i dette området, hvor mange av dem kan man bestige uten klatreerfaring? Hvilke er det? Jeg vet det finnes en viss bok om emnet, men... Dessuten, er dette området vanligvis greit å gå i rundt midten av september? Takk.

Hvor stor er sannsynligheten for å bli smittet med en farlig sykdom av flått? Jeg skulle tro at den er svært, svært liten, selv for friluftsmennesker som beveger seg under tregrensen. Men disse sykdommene høres unektelig svært alvorlige ut (bl.a. lammelse og død), og det er jo det som skremmer. Den lave sannsynligheten for smitte burde virke beroligende. Menneske, slapp av! Jeg skal vedde på at sannsynligheten for å bli utsatt for en alvorlig trafikkulykke er større.

Jeg har bestilt flybilletter t/r Bodø. Jeg har 15 dager og tenkte å ta båten til Moskenes og gå derfra og innover mot Svolvær. Hvis jeg har dager til overs, vil jeg gå rundt i Svolværområdet før jeg tar båten tilbake til Bodø. Første premiss for turen er at jeg ikke skal mase rundt og da heller gå glipp av noe snarere enn å gå glipp av avslapningen. Til Svolvær fra Moskenes ser det ut til å være omtrent 160 effektive km, og jeg har derfor god tid, men været er vekslende der oppe og terrenget ganske krevende, så vi får se. Det eksisterer visst bussforbindelser.

askogvoll: Jeg kunne ikke dy meg.