paalv

Brebremmet hatt er bra på jakt! Hvis det da ikke blåser kraftig ... Fin skygge mot sola, og evt. regn havner hverken i nakken eller på brillene (kontaktlinser har jeg gitt opp).

Samene har ulike navn på bl.a. fjell og daler alt etter hvordan de ser ut. Vagge er så vidt jeg husker en bred, åpen dal. Cohkka er en spiss topp, gaisse er en rygg hvis jeg husker riktig. Det sto en interessant artikkel i DNTs årbok om dette på 60-tallet tror jeg. Ellers er det jo mange fornorskete navn, som Jægervatnet i Lyngen. Det kommer visstnok av Jiehkkejavre, det islagte vann. Jiehkkevarri betyr det isdekkete fjell. Navn er moro!

Hotell er en ting, en annen sak er høyhus. Selv de mest urbane turister vil helt sikkert ha større nytelse av å bo i en bygning som er i pakt med naturen. Det som ligger i sørenden av Tyin nå har vel få særlig sans for, enda det var riktig et staselig bygg i sin glanstid. Men i pakt med omgivelsene har det aldri vært. Et høyhus i fjellet er like lite smart som en steinbu på Karl Johan ... Som jeg skrev tidligere, det er ikke spørsmål om hva vi gjør mot naturen, men mot oss selv. Det er trist at mange ikke forstår dette.

Det var voldsomt til språk ... men du har jo rett!

Tiltres! Jeg har vel også jaktet i rundt 20 år og har hørt noen tusen smell, egne og andres. Kun ett eller to har vært utilsiktet eller på grensen av å være farlig, etter min vurdering.

Det er riktig og viktig å analysere årsaker til alvorlige ulykker. Enten det gjelder skudd, trafikkulykker eller steinsprang. Men som skrevet i et innlegg her, må man da ta utgangspunkt i hva som faktisk har skjedd. Stigmatiseringen av jegere som jeg synes denne tråden skjemmes av, gjør ingen av oss klokere. Det finnes dårlig opptreden på jakt (eller med våpen), dårlig opptreden med bil, dårlig opptreden i bratt terreng osv. Men å si at jegere er farlige folk blir feil. Nå taler jeg selvfølgelig for min syke mor, siden jeg både er jeger, bilist og klatrer ...

Dette innlegget er kopiert fra en annen tråd, men jeg ser nå at det hører hjemme her (også): --- Godkjente stedsnavn finnes i SSR, Sentralt Stedsnavn Register. Disse kan man søke opp i Norgesglasset og der finnes: Skagastølen (ligger i enden av Nedre Dyrhaug) Skagastølsbreen Skagastølstindane, nordre Skagastølstindane, midtre Skarstølen (ligger i enden av Nedre Dyrhaug) Skarstølsdalen Skarstølsbreen Skarstølstindane Skarstølsknubben Storen Flere av disse er sidestilt, og står sammen på kartene. Primærnavnet i "vårt" område er Skagastølen / Skarstølen, det er av dette alle de andre er avledet. Bortsett fra Storen, som er Storen uansett ... Opprinnelsen til Skagastølen er Skagen gård nede i Fortun. Noen lokal gård med navnet Skar eller Skard finnes ikke, da må opprinnelsen være beliggenheten i et lite skar (mellom Skarstølsknubben og Nedre Dyrhaug). Vi har altså to gode forklaringer på to serier av navn. Spørsmålet blir da hvem som eier stølen. Hvis den tilhører Skagen er jo svaret greit, men hvis ikke er det uklart. Og hva hvis stølen en gang har tilhørt Skagen, men ikke nå lenger? Jeg har spurt lokale folk som mener at Skarstølen er rett, desverre! Det er imidlertid ingen tvil om hva som var vanlig navnbruk på slutten av 1800-tallet da dette området ble kjent ut over i landet. I alle artikler og beretninger, og på alle kart var det snakk om Skagastølstinder. Men samtidig skrev man da også Uladalen, som vi nå vet heter Urdadalen ... Etter Lov om stadnamn skal lokal navnbruk legges til grunn, og det er åpenbart grunnen til at Skarstølen og dens avledninger dukket opp på kartene for noen år siden. Jeg vet hva jeg foretrekker: Skagastølen osv. Men jeg har respekt for at lokal navnbruk kan ha vært annerledes. Nå er jeg medutgiver av kartet Hurrungane 1:25.000 og kunne der ha fjernet alle Skarstølsnavnene, men jeg er som nevnt usikker på om det hadde vært riktig. Vi får se hva vi mener å vite om dette når neste opplag kommer. Jeg synes imidlertid det er helt ok konsekvent kun å bruke Skagastølsnavnene. Og Storen er Storen, uansett. Det skal visstnok være et gammelt navn.

Mitt innlegg var ironisk ... Hvis noen mener at et høyhus ved Tyin er ok, har vi totalt forskjellig verdigrunnlag i forhold til natur. For naturens del er det selvfølgelig ok, men for menneskets vil det være trist. Nå har jo mennesket stø kurs mot sin egen utslettelse, med både evne og åpenbart vilje til å ødelegge det naturlige og erstatte det med det syntetiske. Jeg håper bare at vi utsetter denne dumheten så lenge som mulig. Vent derfor noen hundre år med det høyhuset.

Jada, bare fint! Men vi må jo da også få en skikkelig bro over sørenden av Tyin, og god, bred asfalt inn i Koldedalen ...

Godkjente stedsnavn finnes i SSR, Sentralt Stedsnavn Register. Disse kan man søke opp i Norgesglasset og der finnes: Skagastølen (ligger i enden av Nedre Dyrhaug) Skagastølsbreen Skagastølstindane, nordre Skagastølstindane, midtre Storen Skarstølen (ligger i enden av Nedre Dyrhaug) Skarstølsdalen Skarstølsbreen Skarstølstindane Skarstølsknubben Flere av disse er sidestilt, og står sammen på kartene. Primærnavnet i "vårt" område er Skagastølen / Skarstølen, det er av dette alle de andre er avledet. Bortsett fra Storen, som er Storen uansett ... Opprinnelsen til Skagastølen er Skagen gård nede i Fortun. Noen lokal gård med navnet Skar eller Skard finnes ikke, da må opprinnelsen være beliggenheten i et lite skar (mellom Skarstølsknubben og Nedre Dyrhaug). Vi har altså to gode forklaringer på to serier av navn. Spørsmålet blir da hvem som eier stølen. Hvis den tilhører Skagen er jo svaret greit, men hvis ikke er det uklart. Og hva hvis stølen en gang har tilhørt Skagen, men ikke nå lenger? Jeg har spurt lokale folk som mener at Skarstølen er rett, desverre! Det er imidlertid ingen tvil om hva som var vanlig navnbruk på slutten av 1800-tallet da dette området ble kjent ut over i landet. I alle artikler og beretninger, og på alle kart var det snakk om Skagastølstinder. Men samtidig skrev man da også Uladalen, som vi nå vet heter Urdadalen ... Etter Lov om stadnamn skal lokal navnbruk legges til grunn, og det er åpenbart grunnen til å Skarstølen og dens avledninger dukket opp på kartene for noen år siden. Jeg vet hva jeg foretrekker: Skagastølen osv. Men jeg har respekt for at lokal navnbruk kan ha vært annerledes. Nå er jeg medutgiver av kartet Hurrungane 1:25.000 og kunne der ha fjernet alle Skarstølsnavnene, men jeg er som nevnt usikker på om det hadde vært riktig. Vi får se hva vi mener å vite om dette når neste opplag kommer. Jeg synes imidlertid det er helt ok konsekvent kun å bruke Skagastølsnavnene. Og Storen er Storen, uansett. Det skal visstnok være et gammelt navn.

Her er vårt GPS-spor, som bærer preg av at mottaksforholdene ikke var gode hele veien og at GPSn var skrudd av i perioder.

Ja, dette var morsom lesning, fine bilder og gode tegninger/ruter på bildene! Takk for denne beretningen! Vi var to som gikk akkurat samme turen 28.-29. juli 2000, og det var veldig artig å få en så detaljert gjenopplevelse. Vi var også helt ukjent i området og hadde kun NTKs noe knappe rutebeskrivelser i bakhodet. Det var så mange opptak, toppunkter og rapeller at vi etterpå gikk helt surr i hva vi hadde opplevet. Derfor var denne beretningen veldig morsom. Selve Maradalsryggen fulgte vi eggen stort sett hele veien, så vi satte noen sikringer under veis. Opp på Sentraltind gikk vi høyere slik at vi kom opp på noen gallerier i vestsida. Og for oss tok det også mye tid, så natta ble tilbrakt på Skagastølsryggen ca 200 meter før vi kom til Midtre. Det ble ikke mye søvn, og hver gang jeg glippet opp med øynene så jeg rett bort i Mohns skar. Sola gikk opp i nord kl fem og da var det deilig å komme videre. Vann var vi tomme for, siste dråper fant vi i vesthellingen på Sentraltind, og om morgenen var alt rennende vann frosset, så først nede i dalen ble det drikke. Men til tross for frost om natten var det lunt oppe på ryggen, vindstille og fjell som hadde slikket sol i dagevis sørget for det. Vi sov kun i det vi gikk i, med tauene som sikring og madrass. Han karen dere så alene på Slingsbybreen er meget erfaren, jeg var sammen med ham på Turtagrø den helgen ...

I følge det nyeste MapSource kartet Topo Pro Jotunheimen, utgitt i 2006 er høyden mellom 2260 og 2280 moh.

NTK har snaut 500 medlemmer, fordelt over hele Norge. Med vennlig hilsen et av dem,

Ingen grunn til å gjøre forskjell på kvinne og mann i denne sporten heller. Kvinner gjør sitt berettige inntog på alle arenaer, i arbeidslivet, politikk og idrett. Det er pussig å tenke på at det bare er en generasjon siden det var helt annerledes, da jeg var en liten tass ... Velkommen skal dere være!

Jeg er enig at jaktmetoden er avgjørende for den etiske vurdering, og bruk av teknikk og menneskelig service vil for meg være avgjørende for hvor edel jakta er. Men jeg synes også kostnaden hører med, fordi noen nødvendigvis blir skviset ut av terrenget fordi prisen blir for høy. M.a.o. hvis man etablerer et prohibitivt prisnivå for mange av jegerne så mener jeg forvaltningen blir feil. For øvrig er det interressant å merke seg hvor sterke følelser som knytter seg til jakt, og hvor polarisert debatten blir. Jegere har ofte et nesten religiøst forhold til jakta, og de sterkeste motstanderne har en like sterk avstandstagning. Jeg har ikke noe problem å forstå begge leire, for jeg har besøkt begge ...

Med stigmatisere mener jeg at man setter mindreverdighetsstempel på en gruppe mennesker, altså f.eks. jegere, bønder, byfolk eller rikfolk. Det er feil, men det er noe mange gjør ubevisst, gjerne i "kampens hete" når man er opprørt over en handling eller hendelse. Poenget mitt er at det er handlingen, eller handlingsmønstre som må tas. Jeg vil tippe vi er enig om dette. Jeg tror ikke Lyngve "forsøker å stigmatisere jegere/bønder", men det både han og vi bør er å "forsøke å ikke stigmatisere jegere/bønder", en marginal ordstilling med en helt annen betydning. Innledning til denne spalten var klart stigmatiserende, med eller uten hensikt. Og det er uheldig. I tillegg er denne sørgelige historien neppe et godt eksempel på den adferd som Lyngve i ovenstående innlegg tar avstand fra. Innledningen kom jo før man visste hva som egentlig hadde skjedd, og det tydeliggjør også hvor galt det blir å spekulere i saker med tynn informasjon. Da blir agurken en håndgranat ... For øvrig er jeg enig Lyngves syn på trofejakt, eller det jeg kaller syntetisk naturopplevelse: Ved hjelp av mye penger og teknikk tar man seg langt inn i naturen, har "heftige opplevelser" og tar seg så like uelegant ut igjen. Helikopter inn til en ferdig oppsatt leir, "Shooting" (ikke hunting) av sjanseløse dyr og så chopper man ut igjen. Omtrent like sporty som å kjøre rally ... Når det gjelder sportsjakt så forbinder jeg det med slit. Tung bæring av våpen og utstyr i tungt terreng i lange dager. Det er etter min mening fine, ekte opplevelser og ikke værre enn å stikke teltplugger i jorda, sette isøkser i isen eller å legge rapelltau rundt en steinblokk. Og jeg tror nettopp at mitt begrep av sportsjakt er viktig å drive både av bygde- og byfolk, både som tradisjon, som en god forvaltning av naturen og ikke minst for å vise at og hvordan naturen kan besøkes for ulike opplevelser uten at det er syntetisk. Vel, dette er langt unna en desperat bondes skadeskyting av bjønn, det er vel bare smellet som er det samme.

Aha, så det var ikke en jeger som skjøt, men en bonde ... Så da er det bønder vi må stigmatisere, og ikke jegere. Fra ironi til alvor: Dette er en trist historie, men viser hvilke sterke følelser som spiller når det gjelder rovdyra våre. Både hos bonden som uten kunnskap og rett til å drive jakt gjør noe dumt og farlig, og ikke minst hos oss som kommenterer (og stigmatiserer) over tastaturet. Men både jegere og bønder er jo stort sett bra folk ... Med mindre bjørnen kun har skrubbsår, håper jeg jaktlaget snart får satt slutt på dens lidelser. Så får pressen også en skikkelig feit agurk å fråtse videre i. God sommer!

Kartet er basert på de nyeste kartdata fra Statens kartverk. At ekvidistansen er på 20 meter er et bevisst valg. Da blir den "mentale overgangen" fra 1:50.000 lettere, og i så bratt terreng ligger kotene tett nok som de gjør. Her spiller det grafiske i forhold til fjellskyggen også inn.

Hurrungane kartet i stor målestokk ble utsolgt i fjor sommer og er nå i juli kommet i nytt opplag. Kartet, som er laget med fjellskygge, gir et nærmest plastisk bilde av området. Og nettopp effekten med fjellskygge er nå forbedret på det nye kartet, ved at høydekotene synes mye tydligere i de bratteste fjellsidene. For øvrig er alle tekster på og rundt kartet skrevet på ny, bl.a. er koordinatangivelsene langs kantene med alle siffer. Noen flere stier i området Vardanosi - Klypenosi (NV for Turtagrø) er tegnet inn. Kartet er utgitt av stiftelsen Turtagrøs Venner (TV) og produsert av Mesterkart (Tore Tonning, tidl. i SK). Kartet er altså ikke utgitt av Statens Kartverk (SK) eller Ugland, og distribueres derfor ikke i det systemet. Det selges på Turtagrø Hotel og hos DNT i Oslo og Bergen. Medlemmer av Turtagrøs Venner (uforpliktende, gratis medlemskap) kan kjøpe kartet direkte fra TV. Inntekten av kartsalget går i sin helhet til driften av Fjellbiblioteket på Turtagrø. En presentasjon av kartet finnes på http://www.turtagro.no/page.asp?cat=26&documentID=291, der kan du også lese mer om Turtagrøs Venner.

Ja, George Ingle Finch var for øvrig innbudt medlem av Norsk Tindeklub fra 1922 til han døde i 1971.

Og i år var han på Stetind, nå er han 87 ...

Vi padlet bare til Elnes, det var moro, men avhengig av at det hadde vært vått vær dagene før. Ved Hakadals Verk er det foss og demning, ellers tror jeg det meste av elva er farbart med åpen kano (vi hadde åpne Ally-kanoer).

Det var bra saker, takk for tipset!