paalv

Du bør nok i utgangspunktet unngå å sykle i nasjonalparkene. Der stiene er brede, bør du unngå det av hensyn til fotturistene. Og der stiene er smale, bør du unngå av hensyn til erosjonen. Men inn til Rondvassbu kan du sykle på vei! Ellers har jeg bare et ''uformelt'' tips, som du bør vurdere nøye om du vil følge, etter det jeg skrev i innledningen: På Dovre, inn til Reinheim fra Kongsvoll, er det terreng for sykling etter at du har kommet opp den første lia.

Rundtur (dvs med bil parkert): Rondvassbu-Dørålseter-Bjørhollia-Rondvassbu. Da er det mange muligheter for toppturer med ekstra overnatting på Rondvassbu, og også fra Dørålseter. Hvis dere tar tog eller buss: Gå sørover fra Hjerkinn: Grimsdalshytta-Dørålseter-Bjørnhollia-Rondvassbu.

Hvorfor ikke bruke dunpute? Mye bedre, like lett eller lettere, og den kan du bruke hjemme også. Eller en dunvest, så har du også den som ekstra sikkerhet mot kulde.

Ja, kun svaet må sikres, en taulengde. Bort eggen dit kan vel løpende mellomforankring være greit. Ellers må du ha utstyr til rapellen ned mysosten.

Arne Næss sin artikkel var i årboken 1937, s. 179, i samme bok også noe av Zapffe om Stetinden (s. 194). Nils Faarlund i DNT 1967 side 116. Nordnorsk Klatreskole finner du på http://www.nordnorskklatreskole.no/side2.html

Få tak i Norsk Klatring Nr. 1 & 2 1994, jeg tror det var temanummer om Stetind (jeg kan ikke finne det i mine hyller akkurat nå).

I Nordmarka er det mange muligheter på bra grusveier, med fine leirplasser og deilige badevann! Se www.skiforeningen.no eller www.oslomarka.info

Her er en glad jeger, men jeg er for rastløs til å fiske. Jakt er sesongbetinget, derfor blir det vel mer jaktprat til høsten. Men så er det jo også slik at jegere holder en del for seg selv ..

Det varierer fra år til år, men fra midten av juli bør det være safe. Jeg vil tro mye før det i år, men sjekk webkameraet på www.turtagro.no eller ta kontakt med Turtagrø og spør.

Ja, det vil jeg tro, så lite snø som det er i år. Sjekk web-kameraet på www.turtagro.no , hør også når de starter føring på Storen, så får du en pekepinn. Andrews renne er den ruta som først blir tørr, jeg var der i begynnelsen av april en gang, og den var helt snøfri.

God idé! Vi padlet Åsta i 1999, en del av strekningen du beskriver. Det var ca 17 km, med et samlet fall på 60 meter. Dette er å padle Birken på tvers!

Nei, det ble i 1999 gjort vedtak om Trolltinden for toppen på 2018 moh (pos N6865400 Ø537160) og Sagtindan er nå ryggen med høyde 1838 moh (N6864670 Ø534950). Hvis du i Norgesglasset søker på disse navn i Dovre, får du markert de nevnte posisjoner. På kartet i Norgesglasset står imidlertid fortsatt de gamle navn, kartet der er altså for gammelt. De navn som gjelder er slik det er registrert i SSR (Sentralt Stedsnavnregister) etter vedtak eller godkjenning i h.h.t. Lov om Stadnamn. Det er i dette registeret du søker ved navnsøk i Norgesglasset. Det virker mer naturlig at Sagtindan er ryggen på vestsiden av Verkilsdalen (del av Bråkdalshøe). Utseendet passer bedre, og det forklarer flertallsformen som det navnet alltid har hatt. Simlepiggen skal ha vært brukt brukt av budeiene på Dovresiden. At også andre fjell i Rondane kan ha samme navn er vel ikke så rart. At samme fjell har ulike navn i de forskjellige bygder er heller ikke så underlig. Det kan jo derfor være greit at man sentraliserer fastsetting av det ene, offisielle navn. Og der fastsetter Lov om Stadnamn et fornuftig prinsipp: Lokal språkbruk skal legges til grunn. Tidligere var det jo ofte slik at navnkonsulenter i Hovedstaden fikk bestemme, og da fikk vi misforståelser som Uladalen (Urdadalen) på kartet.

Det ble foretatt en gjennomgang av navn da de nye kartene skulle utgis, og det viste seg at navnoppfatningen i Dovre og Sel var forskjellig. Da denne toppen ligger i Dovre, fikk de bestemme. Ulike kjentfolk er blitt hørt, og konklusjonen ble at navnet Sagtindan (merk flertallsformen) ble tilhørende den sagtaggete ryggen innerst i Verkilsdalbotnen. Den forh. Sagtind skal da formentlig ha vært kalt Simlepiggen eller Trollronden, og så landet man på det siste. For øvrig ble toppen forsøkt navnsatt av første kjente bestiger, Just O. Thoner, han var der i august 1905. Han skrev om sin tur i DNTs årbok 1907, s. 36 (særlig s. 52-56) og foreslo da navnet Trollronden. Det navnet kom imidlertid aldri på noe kart. Det er mulig at toppen har vært navnløs da Thoner var der, i så fall burde hans forslag vært tatt til følge. Rondslottet fikk sitt navn av de første kjente bestigere i 1876, og Vinjeronden er jo også et "turist-navn".

Fra broen over Tverrelvi brukte vi mellom to og to og en halv time opp, det var tørt og lite snø. Veldig grei tur, men ikke på langt nær så morsom som den fra Lauvnostinden! Bruker du øynene godt vil du på turen kunne se et gammelt fangstanlegg, med dyregraver og bågåsteller.

Vi forsøkte elva fra Stryken og ned til Elnes i ettermiddag. Perfekt vannføring, såpass må det være og mer vann vil bare gi flom. Vi fikk 5 km med jevnt fall, tre velt, en herpa Ally-kano og ble søkkvåte. Men vannet er slett ikke så kaldt.

Skal dere gå på ski, eller til fots? Værstasjon og web-kamera finner du på www.turtagro.no og http://www.eidsbugarden.com/ - se selv! Du finner flere lenker på www.jotunheimen.info

Du er på sporet, men det var en annen Arentz: Fredrik Kristian Holberg Arentz, født 1844, også han lege, var en pioner i fjellet. Han er første kjente bestiger av noen av våre 2000m topper: Austre Holåtinden og Vestraste Hestbrapiggen i 1896 sammen med de legendariske turvennene Therese Bertheau og Torger S. Sulheim, og i 1897 den austre, de to midtre og den vestre Hestbreapiggan og Midtre Holåtinden med forskjellig følge. (Mer historikk på www.2000m.info). Man tror han forulykket i Utla ca 10. juli 1914, og han var ganske riktig alene.

Risiko er tema et annet sted her i forumet, se https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=57&highlight= . Med funksjonen Risiko = konsekvens x sansynlighet kan risikoen tilpasses det å gå alene. Konsekvensen ved uhell øker når du er alene, men sansynligheten reduseres ved erfaring og de forholdregler du tar. Jeg forsøkte en gang å gå alene i fjellet, men endte alltid opp i godt selskap. I Oslomarka derimot går jeg ofte alene, utenfor løyper og stier, gjerne i mørket om kvelden eller tidlig morgen, vinter og sommer. Kryper gjerne bratt opp på toppene, det pirrer risikoopplevelsen og forsterker følelsen av å være alene. Men virkelig risiko, med økt sansynlighet for uhell søker jeg på ingen måte. Ensomhet gir nærmere kontakt med naturen, ikke minst dyrelivet. Den sjenerte Elgen, den lure Tiuren, den skvetne Haren eller den nyskjerrige Reven møter jeg så og si bare alene. Jeg forstår deg, du ferdes sikkert sikrere enn mange av gutta i flokk.

Vi beveger oss nå i grensesonen, for meg er skillet klart: På og langs offentlig vei må vi tåle massemønstringer innen ordnete former. At nye grupper, og særlig ungdommer, får oppleve våre fineste fjellområder skal vi være glad for. Dette stiller selvfølgelig krav til dem som lager slike samlinger, hvor bl.a. den etiske side bør være en obligatorisk del av programmet: * Sporløs ferdsel (og lydløs) * Problemstillingen vi her diskuterer, hva naturen (les: det naturnytende menneske) tåler av besøk. Altså respekt og forståelse for andres bruk av naturen. Hvis ikke vi kan tolerere "deres" bruk av naturen, hvordan kan vi da forvente at de tolererer vår bruk. Satt på spissen: Hvis vi ved å gi "urbanistene" en forståelse for naturens verdi, så har vi dem senere på lag i vår kamp for å verne om naturen. De som aldri opplever naturen, ser ikke noe poeng i å verne den. Vi trenger alle de naturvenner vi kan få. Og ofte er det faktisk byfolket som mest aktivt går inn for å verne natur. Selv er (var) jeg en av disse "glatte og kjedelige" (sit. Nansen) byfolkene. Nasjonalparkgrensen går for øvrig ved det nederste vannet i Skagadalen (Tindeklubhytta). Min grense for hvor musikk og ølbokser bør forlates går ved broen over Helgedalselva.

Ja, det er to, evt én rappel fra Storjuvtinden til Piggen.

En interessant betraktning, har aldri tenkt på en slik akademisk definisjon. Men den er jo i høyeste grad praktisk, for begge elementer kan vi jo påvirke på våre ferder - i naturen og gjennom livet. I klatring er er "tenk konsekvens" ledesnor nr 1, og da også inkludert sannsynligheten. Først og fremst selvfølgelig i selve aktiviteten, rutevalget, eksponering, sikring. Men også i videre betydning. F.eks.: Hvis jeg en juli-søndag går usikret opp Andrews renne på Storen, hva tror da de mindre erfarne folk som ser meg om vanskelighet og eksponering? At pressen kun interesserer seg for den spektakulære delen av risiko er naturlig: Det er det pressen lever av.

Jeg er ikke redd for oldemor, og ikke for dere heller, snarere for hennes barnebarn ..

Dette ble jo en herlig meningsutveksling, bra! Mitt poeng er: I en slik diskusjon må vi passe på ikke å "anbefale" noen lesere å ta en solo-tur som er såpass eksponert. Tau og sikringsutstyr på 3-5 kg er det selvfølgelig fint å slippe under oppstigningen, men ... Nedenfor ses ruta fra sør med rødt, slik vi gikk i påsken fra Illåbandet, sikkert fin også på sommerføre. (Pilen viser cruxet.)

Pyser går ikke Skardstinden solo! Begge veier er eksponerte, så jeg anbefaler følge. I knusktørt vær og fritt for snø er det muligens ok å la tauet bli i sekken.

Du mener selvfølgelig "litt klyving ut til Ymelstind fra Storjuvtinden." Se bilde på http://www.jotunheimen.info/skardstinden/StorjuvYmelstd571.jpg der Storjuvtinden er i midten og Ymmelstinden til høyre (Piggen til venstre).