Robinson

Det der kjenner jeg meg igjen i. Å pakke ut etter tur er ikke lystbetont for meg i alle fall. Men nødvendig. Etter ett par ganger å ha opplevd å dra fuktige, mugne klær ut av sekken uken etter turen, tok jeg meg sammen. Jeg adopterte mantraet til den Britiske hæren for hvordan avslutte en uke i felt: "Your gun, your gear and then you selve." Så jeg sluttet med at en dusj ble min første aktivitet etter en tur. Nå pakkes det automatisk ut når jeg kommer hjem.

I mange år gikk jeg for det meste alene. Og da skrev jeg dagbok , eller logg, som jeg kalte det. Det hørtes litt tøffere ut. Det er artig å bla i de gamle. Det som er i alle, er en slags oppsummering. Hva savnet jeg? Hva hadde jeg med for mye av? Hva ble adri brukt? I de årene kikket jeg som oftest i de gamle notatene når jeg planla ny tur. Noe jeg merket meg gikk igjen. Jeg hadde med for mye klær og for mye mat. Begge deler veier og tar plass i sekken. Man trenger for eksempel sjeldent skift, når det gjelder klær. To ulltrøyer er nok for eksempel. Slik at man alltid kan vrenge av den klamme når man stopper for kvelden og ta på en tørr. Ei våt bukse tørker på kroppen. Hvis man skal ha med skift til alle eventualiteter, må man ha med mye klær. Til slutt lærte jeg meg å bli litt minimalistisk. For eksempel klarer jeg nå å pakke en huset på ryggen sekk, med alt, telt, pose&liggeunderlag, kokeutstyr, fiskesaker og mat for ei uke, og likevel ha en sekk som ikke veier over 16 kg. Og jeg tror ikke jeg har noe som kommer i kategori superlett utstyr.

Vet ikke helt om jeg har noe å bidra med. Mest fordi jeg liker å pakke sekk og liker enda bedre å planlegge å pakke sekk. Akkurat som @ost skriver, så er lister viktige for meg. En kamerat laget ett exelle regneark for meg for en del år siden. Alt jeg noen ganger har hatt i en sekk og alt jeg kan tenke meg å putte i en sekk, er veid og registrert i regnearket. Kjøper jeg noe nytt, blir det veid og registrert. Så alle turer for meg begynner med laptopen i fanget og sekken blir pakket digitalt før jeg begynner fysisk. Når jeg begynner pakkingen vet jeg hva sekken vil veie til slutt.

Når jeg er på alenetur, er kayaken lettere å padle enn kanoen. Og den er tryggere. Jeg har gått rundt ett par ganger i kanoen, og å komme opp i en kano igjen som er full av vann, når man selv ligger i vannet, er umulig i mine øyne. Med kayaken så er det bare å vippe den rundt, som ett seilbrett, og klarte oppå den igjen. Nå har jeg aldri gått rundt med kayaken med ett uhell, men jeg ville teste både den redningsdrakten og det å komme oppå den igjen under kontrollerte forhold. Det var lett. Så med kayaken tør jeg å krysse lange strekk, noe jeg hadde kvidd meg for med kanoen. Kanoen er best nær land. Men hvis vi er to, noe som jo er veldig kjekt, blir det kanoen.

@Franke https://www.facebook.com/vikingkajakk/ De har en Facebook side, men det har ikke vært særlig aktivitet på den siste 5 år. Jeg kjøpte min fra en forhandler i Bergen for mange år siden, som jeg ikke har vært i stand til å få kontakt med siden. Irriterende, for det er mye stash å få kjøpt , som bare kan kneppes på Kayaken , som stangholder og annet. Jeg endte opp med å kjøpe ett sete til den på Amazon, som har annet til den også. Vet ikke hvor i Norge man kan finne denne nå.

Jeg har hatt min, en Viking kayak produsert i New Zealand, i rundt 10 år nå. Siden jeg planla å bruke den på havet kjøpte jeg en padle/redningsdrakt. Nå har det vist seg at jeg for det meste bruker den i ferskvann, og det er ikke noe problem å lesse bagasje opp i denne. Masse. Jeg fant fort ut at den ble brukt mye mer enn min Ally kano. Jeg bruker den en del på havet også om somrene, men altså mest i ferskvann.

Har vært på vidda både når det er ille med mygg, og totalt uten mygg, på samme tid på sommeren og på samme sted. Slikt vet man i alle fall ikke 5 måneder i forveien.

For 5-6 år siden kjøpte jeg en 25L dunk med parafin for kokeapparater i en butikk i Sandnes som solgte parafinovner. Jeg tenkte den kunne komme godt med i jaktbua vår, der vi kokte alt på en 111 primus. Men så kom kameraten med en gass koketopp fra hytta si, fordi kona hans ville ha ny. Så jeg har det meste av parafinen enda. Og ca 5 L bensin til bensin primusene mine. Vi kan koke her i huset med noen ukers strømstans.

Det er sikkert forskjell på byene når det gjelder sårbarhet, på dette med vannforsyningen. Her i Stavanger sier en god venn av meg, som arbeider i nettopp vann&avløps avdelingen i kommunen, at vannforsyningen har så pass god selvfall, at vi vil ha vann, selv uten strømforsyning. Men med mye dårligere trykk.

Skottland ja. Hvorfor ikke? I 2018 hadde vi lyst til en tur i the Lake Distrikt i England, men slo det fra oss fordi alt var så dyrt. Så det ble Wicklow Way i Irland i stedet. Ett tursti system sør for Dublin på rundt 20 mil. Vi gikk bare to etapper av den. Skottland er jo mye nærmere. Noe å tenke på neste gang.

Jeg er ikke ekspert på akkurat dette, men på 90 tallet jaktet jeg elg oppe i Trøndelag noen sesonger ,sammen med gode venner som var erfarne jegere. De tente bål på post hvis det var kaldt, og mente det ikke var noe handikap for jakten i det hele tatt. Og for meg virket det i alle fall ikke som det hindret jakten, for dyr fikk de. Jeg vet jo ikke om dette bare gjelder elg.

Det er på jakt jeg har hatt de aller aller fleste opplevelsene med observasjoner av ville dyr i naturen. Og da mener jeg ikke dyr jeg jakter på. Men andre dyr og fugler. Under rådyrjakten går jeg ofte ut i marka mens det enda er mørkt om morgenen og sitter stille til ett par timer etter at det er blitt lyst. Jeg har hatt mange morsomme opplevelser. Fuglene som begynner matsøket så snart det det første lyset begynner å anes. Jeg har oppdaget at trosten er tidligst. Å oppleve at fugl lander på capsen min er morsomt. Å se rev og grevling. Ei ugle som jaktet på strikkeluen min, men heldigvis oppdaget i siste sekund at det satt en mann under luen. Hvis den hadde satt klørne gjennom luen og inn i skalpen min, tror jeg truseskift hadde vært nødvendig. Og rådyr også, selvfølgelig. Rådyr som ikke felles fordi det bare er voksen bukk som er lovlig i august. Husker en gang ei rågeit med ett kje kom ganske tidlig. Helt opp mot der jeg satt. Jeg ville ikke skremme dem, fordi jeg håpet at en bukk skulle komme rekende i sporet deres, på jakt etter damen. De gjør av og til det i august. Så jeg satt musestille og kikket på dem gjennom kikkerten min. Det var tabben. Fordi etterhvert kom kjeet så tett opp mot meg, at det kom for nært og ble utydelig i kikkerten. Så jeg senket kikkerten og den bevegelsen så kjeet. Det ble stående og stirre så lenge at mora ble oppmerksom også, og kom opp mot kjeet. Jeg huket meg så godt sammen som jeg kunne, jeg satt helt åpent, men jeg tror ikke dyrene skjønte hva de så på. Vinden sto mot meg, så de luktet meg ikke heller. Til slutt kom de så nær att jeg tror jeg kunne ha klappet dem hvis det ikke var fordi jeg begynte å le. Dermed stakk de. Artigste jaktopplevelse jeg har hatt.

Sverre M Fjellstad har laget så mye fantastisk, at det er synd hvis den gangen han jukset skal bli det vi husker best. Men litt av grunnen kan kanskje være at han aldri innrømmet det alle kunne se. At bjørnen han sa han filmet i Trysil, ble filmet i en dyrepark i Sverige. Jeg kommer på Kristoffer Klausen og vill mann prosjektet. Når det til slutt ble avslørt at han hadde jukset litt, innrømmet han det. Og ingen kunne ta fra han likevel at vill mann prosjektet var en bragd.

🖐️ Må bare rekke opp hånden her. Jeg gjør det. Designet er fra det forrige århundre. SVEA 123 ble lansert i 1955. Jeg er ikke alene. Den har så mange tilhengere at det finnes en egen tråd for den her på forumet.

Jeg går for multifuel. Ikke fordi jeg ikke tror gass kan være bra, men fordi jeg har sterke fordommer mot disse gass boksene. Jeg er sikker på at alle her inne på forumet tar med seg de tomme gassboksene hjem fra fjellet. Men tar man en tur på Hardangervidda, så ser man at altfor mange som går der og bruker gass, ikke gjør det. På fine plasser, der det er fint å telte, finner man dem. Noen prøver å kile dem inn under steiner, men de fleste kastes bare inn i vierkrattet. I steinbua ved Selstjørn stod det tomme bokser stablet i hyllene. Alt for mange gidder bare ikke å bære på tomme gassbokser.

Get used to it. Det er kjendiser som lager seertall nå. Og seertall er det som teller. Kjendisfarmen, kompani Lauritzen, kjendis 71 grader nord. I det hele tatt. Avisene elsker kjendiser og vet at vi vil se dem. Bare ikke du& jeg...

Å tale Roma midt i mot, er det noe som heter. Og ære være de som gjør det. Her inne er det nok hips om haps, kanskje hårfint flere ikke-jegere, enn det er jegere. På det mer rendyrkede forumet, Kammeret.no, et forum for jegere og skyttere, er Jenny Rolness en hyppig gjest. Google på henne. Hun representerer en gruppe som kaller seg Dyrenes Rett. Og hun liker å erte på seg jegere med synspunktene sine. Hun står fram med fullt navn også. Det står respekt av slikt. En ting jeg har merket meg, er at moderator korpset på Kammeret noen ganger vært inne på trådene hun starter, med pekefingeren. Ikke mot henne, men mot oss andre, når det noen ganger er blitt tråkket over av de som har latt seg irriterer og kommentarer blir ufine. Debatt kalles det, når to parter snakker om ett tema de er uenige om. Og hvis man kan gjøre det med respekt, er det ikke usunt med debatt.

Jeg er usikker nå som jeg responderer på dette, må jeg innrømme. Dette er kanskje ironi/sarkasme var min første tanke. Og kanskje det er det. Men for det tilfelle at det ikke er det, så er det ett svært dårlig forslag. For det forteller at positive ytringer rundt jakt, skal sidestiller med barneporno, eller med litt godvilje, bare som vanlig porno. Jeg tror ikke mange jegere eller fiskere hadde følt seg tilpass på ett slikt "Dark Web". Da heller på ett av de mange forumene dedikert for jegere og fiskere. Det er ett av de største problemene i dag. Identitetspolitikkens framvekst. Vi skal alle deles inn i grupper, som bare kommuniserer innad i gruppen. Og bare har fiender utenfor gruppen sin. Dette gjelder ikke bare jakt og friluftsliv. I stedet for å innse at vi tilhører den store gruppen, menneskeheten ...

Akkurat det er ett godt poeng. Når dyr dreper, så gjør de det enten fordi de vil spise det de dreper, eller fordi de av en eller annen grunn er blitt sur på det. Når elefanten er ferdig med å lage tacofyll av den uheldige turisten, lar han greia ligge og går videre med livet sitt. Vi mennesker er annerledes. Akkurat nå ser jeg på hodet av en rådyrbukk som jeg tok livet av for kanskje 10 år siden. Jeg var bare på jakt, men da bukken lå der, i november snøen, på denne nydelige plassen ved en bekk i skogen, syntes jeg alt var perfekt. Og bukken var nydelig også. Jeg hadde ikke noe fotoapparat der da, ikke telefonen engang, men jeg har bildet lagret i minnet likevel. Og da jeg hadde dratt bukken fram til vei var jeg bestemt på at denne bukken skulle jeg ha på veggen. Og slik ble det. Det eneste "trofeet" mitt. Mennesker har jaktet og fisket så lenge de har vært mennesker. Til å begynne med går jeg ut fra at skinnklærne utelukkende hadde én funksjon. Å beskytte kroppen mot været. Men på ett tidspunkt var det noen som laget noe ekstra. Jeg aner ikke hva det var. Noe ble gjort for at det skulle være tiltalende å se på. Pels har pyntet mennesker i tusener av år. En rødrev endte sitt liv i fjor, jeg vet ikke hvem som endte den, men en kvinne jeg kjenner laget av den en nydelig lue til min kone. Vi mennesker har en estetisk sans. Ett dødt dyr i skogen kan være vakkert. Ikke alle kan skjønne det. For eksempel deg. Jakt, og det er altså å drepe dyr, det nytter ikke komme forbi akkurat det, er en naturlige ting for mennesker . Det som er unaturlig er at noen har sluttet med det.

Roger that. Det verste eksempel jeg har sett, var inne ved Geitsjøen på Hardangervidda. Det er noen nydelige sletter der med rikelig med fine teltplasser. Men det som gjør plassen ekstra spesiell, er at fra naturens side er noen store steiner stablet sammen midt på denne sletten, som danner nesten en slags innhegning. De store steinene lager ly for vinden, og det er alltid bålrester inntil den ene store steinen. En naturens lounge på kanskje 30 m2 som sikkert har vært brukt av vandrere der oppe i tusen år. Jeg søker alltid til denne stuen når jeg kommer inn der. Og der, midt på stuegulvet, lå der en pyramide med dopapir og en liten stein på toppen av det hele. Tett vierkratt er 50 meter unna. Latskapen lenger leve. Slike svin er det en spesial plass for i helvete, der myggen alltid biter og fisken aldri gjør det.

Å løfte på steiner i det hele tatt i nærheten av populære teltplasser i marka er ikke å anbefale for noen 🤮

Det er ett stor felleskap her inne. Verdt å verne om. Jeg ser at jeg postet mitt første innlegg her inne juni 2005. Jeg hadde ikke hengt her inne i så mange år hvis det ikke var for de andre som postet her inne. Jeg håper de fortsetter å poste, alle sammen.

Du tror for godt om folk. Det hadde ikke vært plass til en bobil noen plass der oppe. Alt for smal vei, og for små plasser å parkere. Det går så vidt med en liten Ford Focus.

Vi snakker vinter i Finnmark . Vi her i sørvest skjemmes litt når vi legger ut våre "vinterbilder". Men jeg har ikke tatt fram plenklipperen enda

Dette kan umulig ble den store utgiftsposten til forsvaret. Det er jo ikke særlig mange som skal kles...😙