Anders Eriksen

Det finnes et fjellvann langt inne i Reinheimen, omgitt av massive fjellformasjoner, med en isbre som glir ned fjellsiden og ender i et bratt, mørkt berg som reiser seg rett opp fra vannkanten. Det sies at fjellet svarer her inne. Roper du mot den massive veggen, kommer det som regel noe tilbake, da gjelder det bare å stille det riktige spørsmålet. Fiskevannet så uforskammet spennende ut på kartet. I flere år hadde det ligget der i frontallappen og skapt en rastløshet, en trang til å utforske, en trang til å oppleve og finne svar. Klok av skade visste jeg at dette kunne gå begge veier. Jeg kunne ikke bære den potensielle skuffelsen alene. Jeg trengte noen som kjente til konseptet «bomtur» og kunne dele på byrden. Det måtte bli Hoffen, stakkars mann. Fjellet som svarerVi er på vei!Vi startet marsjen på Rånå og fulgte Asbjørnsdalen nordover, i det som skulle vise seg å bli en strevsom etappe. Hoffen og jeg har tilbakelagt noen mil i fellesskap. I 2010 dro vi på langtur sammen på Ifjordfjellet, en tur som i ettertid har vist seg å definere mye av friluftslivet mitt. Der gjorde jeg erfaringer jeg har hatt nytte av siden, og som ikke minst skapte dragningen mot lange vandringer med fiskestang og telt i villmarka. Jeg tenkte mye på den turen mens vi ruslet langs Asbjørnsåe, og på hvordan livet har forandret seg de siste femten årene. Den gangen hadde vi ingen forpliktelser, ingen ansvar å ta hensyn til. Friheten var total. Nå er det annerledes. Ansvar og forpliktelser følger oss også hit, og det er ikke like lett å gi helt slipp. Kanskje er det heller ikke mulig å oppleve den samme grenseløse friheten igjen, slik vi gjorde den gangen. En følelse av både glede og melankoli satte seg i brystet. Men mest av alt kjente jeg på en takknemlighet for villmarkseventyret – og for alle turene som har kommet siden. Jeg visste også at dette langt fra var over. Mer ventet der framme. Vi har kommet over tregrensen etter start fra Rånå. Unge og lovende karer på Ifjordfjellet.Det skjer alltid noe på tur med Hoffen. Den gangen på Ifjordfjellet kjøpte vi feil gass og måtte snu før turen egentlig hadde begynt. Det endte med to ekstra netter i telt bak rutebilstasjonen i Lakselv. På en annen tur, i Stølsheimen, glemte vi primusen. Nok en gang måtte vi snu og finne veien til nærmeste sportsbutikk for å skaffe en ny. Denne gangen gjorde vi en klassisk feil, vi tok til venstre da vi burde ha fortsatt rett fram. Det kostet oss både ekstra slit og dyrebare krefter. Mørket innhentet oss, og vi måtte slå opp teltet ved Asbjørnsåe og ta natta der, før vi kunne gjøre det som etter hvert bare ble omtalt som «toppstøtet» dagen etter. Som om ikke det var nok, rev jeg et stort hull i soveposen da jeg la den på en stein for å tørke. Leir med Asbjørnsåe. Reparering. Dette fungerte uforskammet bra! Tapen holder enda.FremmeDet ble bratt klyving før vi nådde fram. Skuldre og bein sa sitt da vi kom over kanten, en påminnelse om at vi ikke er ungfoler lenger. Der lå fjellvannet, stille og avventende. Vi sto der en stund og speidet utover. Isbreen speilet seg i vannet, og den mørke, massive fjellveggen sendte ut et signal som var vanskelig å tolke. Det var noe med dette stedet. Som å se tilbake i tid. Slik har det sett ut her i hundrevis av år, kanskje tusenvis. Vi tok oss god tid. Fikk opp teltet, satt på en kjele med kaffe. Satt barføtt på reinlaven og så utover det klare vannet, på leting etter et vak, et lite tegn – noe som kunne fortelle at det var liv der nede. Vi ble sittende slik en stund, uten hastverk. Det føltes feil å skynde seg her. I det siste dråpet kaffe ble inntatt, kunne vi se de karakteristiske ringene, i ei vik på andre siden. – Den var stor, sa Hoffen. Det ble ikke sagt så mye etter det. Men vi visste begge hva det betydde. På tide å rigge fiskestengene. Siste steg før vi er fremme Ser du et vak?Det første svaretHoffen har en egen evne til å få den viktige førstefisken – den som forteller oss at her finnes det muligheter, at dette ikke blir noen bomtur. Vi visste særdeles lite om hva som ventet oss her oppe, og hadde få forventninger å lene oss på. Vi trengte ikke vente lenge. Det tok ikke lang tid før det strammet til i snøret hos Hoffen. Vannskorpa var ikke lenger like rolig, og snart sprellte en blank og fin ørret i lyngen. Gleden var umiddelbar, gjenkjennelig. Den samme gleden vi har delt mange ganger før. Noen ting forandrer seg ikke. Heldigvis. Og som om ikke det var nok, bare noen få minutter senere, satt den igjen. Denne gangen var fisken litt større. Vekta stoppet på 800 gram. Mer enn nok. Nå kunne alt skje. Mer enn nok.Fjellet girDe to fiskene til Hoffen ble lunsj for karer som visste å ta imot når fjellet ga. Ørreten var knallrød i kjøttet, feit og fin. Stekt i rikelige mengder meierismør, med litt salt og pepper for det lille ekstra. Vi fråtset. Spiste oss stappmette, ble døsige og måtte restarte kroppen med en ny kjele kaffe. Vi nøt tilværelsen der oppe. Et måltid av naturens egne råvarer føltes riktig. Alt stemte. Vi tok en ny runde med fiskestanga. Denne gangen var det min tur. 800 og 900 gram ble fasiten. Hoffen bidro igjen, enda et eksemplar på 800 gram. Fjellet fortsatte å gi. Tilbake i leiren kunne middagen klargjøres – alt medbrakt ble liggende i sekken. Vi stekte all fisken og fråtset igjen. Kroppen måtte vekkes til live på nytt, og denne gangen krevde det sterkere lut. Hoffen snek fram to iskalde pils. For en dessert – å slukke tørsten med en iskald fatøl, høyt til fjells. Kveldsfisket sto for tur. Alle forventninger var allerede innfridd, men vi klarte ikke å stoppe. Det gikk mot kveld, og vi fant oss et passende sted helt inne mot den bratte fjellveggen som stupte ned i vannet. Her ble vi stående. Kast for kast, fisk for fisk. Vi var i sona. Praten gikk. Ekkoet av latter slo tilbake fra fjellveggen. Vi bekymret oss ikke for å skremme fisken. Vi mimret, og planla nye turer. Så ble det stille. Råvarer av høy kvalitet. Så var det min tur. Hoffen med nok et prakteksemplar. Vi vender tilbake til med håven ful. Fjellet gir!Et svar som må ventePlanen var å fortsette videre innover fjellet alene. Jeg hadde tinget Skurveosbue for noen dager, sett for meg rolige vandringer, utforske fiske og kvelder foran vedovnen. Timer og dager i eget selskap, langt fra alt annet. Men så var det dette med å gi helt slipp. Rett før vi forlot bilen i Rånå, fikk jeg en melding fra kona. Vannkoppene hadde meldt sin ankomst hjemme. Samvittigheten fikk styre. Det viktigste først. Skurveosbue og alenetiden fikk vente til en annen gang. Det er godt å ha noe å se fram til, og kanskje er det like greit at mystikken rundt det ukjente der oppe får leve videre. Kanskje er det ikke alltid man trenger et svar. Takk for turen min venn! Vi vender hjemmover. Se hele artikkelen

Var på tur i Pasvik i mai i 2012 og 2014, gikk stort sett bra, men vi avventet avgang ei uke/ halvannen ut i mai. Fantastisk tid å være der og få med seg skogen våkne til liv. Fuglelivet var en opplevelse. Jeg vil absolutt anbefale Pasvik i mai, men vurder å avvent til midten av måneden. Så varierer snøforholdene en del fra år til år. Du kan lese om turene her: https://turhistorie.blogspot.com/2012/10/vre-pasvik-nasjonalpark-15052012.html https://turhistorie.blogspot.com/2014/08/pasvikdalen.html

Hvor mye eddik snakker vi?

Hallo! Har ambisjoner om å gå fra å være en ørretsteker til å også koke/trekke ørret på tur. Fint med variasjon og fint å kunne droppe stekepanna innimellom for å spare vekt. Noen som har gode råd for å få fisken best når den kokes/trekkes? Anna krydder enn salt? Eddik? Skjæres fisken i stykker eller fileterer du? Noe annet kulinarisk? Hva er din metode?

Enda viktigere er jo om ukens flørt fortsatt finnes?😂

Velger å ta det som et kompliment:)

Haha! Det hadde vært noe ja:) finnes Vi Menn enda?

Del 1: Besettelsen!En gang på slutten av nittitallet hang jeg og mine «homies» i skogkanten og smugrøykte ved ei gammel hytte det visstnok spøkte i. Til vår store glede fant vi et gammelt Vi Menn-blad – sånn var det den gangen: Du kunne gå ut i skogen og finne blader med nakne damer og det som verre er. For en æra. Mellom en annonse om en massemorder og ei erotisk novelle sto det en artikkel om et bortgjemt fjellvann på Sunnmøre. Ørreten der skulle visstnok være i størrelse dobbelt D – og helt uten silikon. Jeg måtte dit. Det ble en besettelse. Årene raste forbi. Søvnløse netter. Tips som ledet til ingenting. Tvilsomme møter i bakgater som luktet gammel urin. Og alkohol. Masse alkohol. Jeg holdt på å gå under. Men en dag skjedde det: en SMS fra et uregistrert kontantkort. Kun koordinater – og ett ord: Vi Menn-vannet. Vi menn-vannet. Bildet er AI generert.Del 2: Rekrutten! Etter å ha sett altfor mange dårlige skrekkfilmer, var det helt uaktuelt å dra alene. Derfor rekrutterte jeg Guttorm – evig optimist og akkurat passe naiv. Han ble straks gira på opplegget og sverget at han aldri skulle røpe beliggenheten til Vi Menn-vannet. Vi avtalte å møtes 27. september klokka 08.00 sharp. Da vi endelig var klare til å gå, dro Guttorm fram en caps med påskriften «I ❤️ Latinas». I alle dager. Han forklarte fortvilet at det ikke var et bevisst valg – «nei asså, berre nåke gammalt eg fann i boda – skulle kastast. Fann ikkje turcapsen, så eg tok den her.» Når jeg så på de uskyldige dådyrøynene til Guttorm, kombinert med den milde Lepsøya-dialekten, skjønte jeg at han snakket sant. Den kombinasjonen var umulig å stå imot, og knakk til og med en kynisk jævel som meg – jeg bare måtte tro på ham. Likevel… en caps med «I ❤️ Latinas» – blodharry, ja. Men med tanke på turens Vi Menn-tema? Innafor. Så vidt. På vei opp fjellet traff vi en barnefamilie på søndagstur. Jeg har aldri sett Guttorm så rask på labben; før jeg rakk å si «Latinas», var capsen borte fra hodet og plassert trygt i sekken. Der ble den værende resten av turen. Bildet er ikke AI generert, dessverre. Del 3: Kan det være her? Fire timer senere sto vi og speidet ned mot et mørkt vann som lå som ei gryte tett inntil en bratt fjellvegg. Her var det bare skygge – sola slapp ikke til. Et kaldt gufs krøp nedover ryggen. Vannet lå der – mørkt, stille, bunnløst. Et sted som ikke akkurat inviterte til besøk. «Kan det virkelig være her?» sa jeg til Guttorm idet jeg trykket en dobbelposesnus under leppa. Guttorm så skeptisk ut. Plutselig skvatt vi til av en lyd som brøt stillheten brutalt. «I helv…?!» ropte jeg.«Hjort i brunst!» svarte Guttorm kjapt – og det var mange. Fra høyden vi sto på kunne vi se minst fire hjortedyr i bjørkeskogen på andre siden av dalen, og det hørtes ikke ut som hjorten var spesielt begeistret for besøk av mennesker. Men det var ingen vei tilbake nå. Vi snek oss ned mot vannet – og håpet på det beste. Fotograf Guttorm KjærstadDel 4: Fiasko!Det er ingen overdrivelse å si at tenningsnivået var skyhøyt da det første kastet skulle tas. Tankene raste gjennom hodet: Har jeg endelig funnet Vi Menn-vannet? Skal flere års lidelse endelig ta slutt? Nå gjelder det! Sluken lander med et tilfredsstillende plask, og det tar ikke lang tid før det strammer i sena. «Fisk!» roper jeg til Guttorm. Kan det virkelig skje nå? Men så … «Dette er den slappeste kilosørreten jeg har kjent noen gang.» Og det stemmer. Når jeg får den opp, viser «kilosfisken» seg å veie 200 gram, være tynn som ei flis og generelt usjarmerende. Vi prøver noen kast til. Ingenting. Fadesen er et faktum. Vi går slukøret tilbake til teltene. Nå må det drikkes hardt for å komme over skuffelsen. Fiasko! Del 5: Kanelsnurrmysteriet!Da vi kom tilbake til teltene, så vi – til vår store forskrekkelse – at det lå én kanelsnurr oppå duken på hvert vårt telt. Noen hadde vært der. Var det en advarsel? En hilsen? Ikke godt å si. Guttorm tok naturligvis på seg oppgaven med å smake først. Han tygde lenge. «Neiss, den smakte heilt vanlig,» sa han. Ingen tegn til forgiftning heller – i hvert fall ikke umiddelbart. Jeg likte det ikke. Var dette et tegn på at vi var på riktig sted? Eller et tegn på at noen fulgte med? Uansett fikk jeg en dårlig magefølelse. Guttorm fikk spise min snurr også, hvis det skulle være lov å si. Jeg tok ikke sjansen. Aldri hadde jeg vært så skeptisk på grunn av en kanelsnurr. Men én ting var sikkert: Vi er ikke alene… Guttorm går slukøret tilbake til leirplassen.Del 6: Når alt stemmer!Natta ble lang. Jeg sov dårlig. Hver gang jeg duppet av, våknet jeg brått av at jeg ropte «Kanelsnurr!» Jeg holdt på å tørne. Neste dag dro vi tilbake til det angivelige Vi Menn-vannet. Vi måtte gi det et siste forsøk. Det ble mange resultatløse kast, igjen. Tvilen meldte seg. Hadde vi blitt lurt? Hvem sendte egentlig den meldinga? Og sist, men ikke minst – burde Guttorm ta på capsen igjen? Men så skjer det noe. Vinden stilner. Et svakt trekk kommer fra sør, som en varm eim av sigaretter og alkohol. Stillheten legger seg tett over oss – til og med hjorten er stille. Så bryter sola gjennom skylaget. Skyggene trekker seg tilbake. Alt som var grått og kjølig får plutselig farge. Det som nettopp virket kaldt og uvelkomment, blir varmt og vennlig. Det er som om noe klikker på plass; forbannelsen som har ligget som et tungt slør over oss, slipper endelig taket. Magien treffer oss. De neste minuttene kommer vi aldri til å glemme. Ørret på seks hekto. Sju hekto. Åtte hekto. Ni hekto! Alt i løpet av tjue minutter. Og til slutt – en helt nydelig ørret på 1,1 kilo. Tatt av meg, selvsagt. Idet skylaget legger seg igjen og sola forsvinner bak fjellveggen, er det kalde trekket tilbake. Fargene forsvinner. Som om ingenting har skjedd – mørkt, kaldt og uvelkomment. Ikke en lyd. Ørretbonanzaen er over. Vi er stille. Ingen sier et ord – helt til Guttorm klarer å stavre fram noen få, velvalgte setninger: «Ka i helsikkens skjedde der?» Vi fant Vi Menn-vannet. 1,1 kg. Fotograf Guttorm Kjærstad 9 hekto! For en K-faktor! Fotograf Guttorm Kjærstad 8 hekto, prakteksemplar. Fotograf Guttorm KjærstadDel 7: Over og ut!For en opplevelse dette har vært – på tide å vende hjemover. Da vi kom fram til bilen, stoppet vi brått. Midt på panseret lå det en kanelsnurr. I helsikke… noen hadde vært her. Hva prøvde han (eller ho) å fortelle? En advarsel? Likbleike så vi på hverandre. Vi ble enige om at Vi Menn-vannet aldri skal besøkes igjen. Det fikk bli med den ene gangen. Kartet brennes. Alle spor på mobilen slettes. Vi fant Vi Menn-vannet, men det hadde sin pris. Etter flere års slit og besettelse satt jeg igjen med en tomhetsfølelse – som et arr i sjela. Alt jeg hadde gått glipp av, og alt jeg hadde neglisjert på grunn av denne forbanna fiskedrømmen – barna, fruen, venner, huslånet, jobben – alt kom plutselig tilbake til meg som en bølge av dårlig samvittighet. Guttorm hadde skjemt seg ut med den helsikkens capsen, og vi hadde nesten blitt overfalt av en hjort i brunst. Sist, men ikke minst: kanelsnurren. Hvem den syke kanelsnurrjævelen er, forblir et mysterium. Over og ut. Se hele artikkelen

Supert! Hvor stor snelle bruker du? Jeg har en 2500 nå, ser de anbefaler 4000, men blir dyrt å kjøpe ny. Synes egentlig den dawia-stangen ser mer spennende ut for mitt bruk. Den i 5-25g, 9 eller 10 fot. Men for en pris🥶

Noen som har prøvd denne? https://turbulent.no/produkt/yamaga-blanks-bluecurrent-100-beta/ Må jo virkelig være ei god stang for den prisen.

Grov ørret i Sunndalsfjella.En velkomst for spesielt interesserte.Etter det som føles som en evighet i grov steinur, finner jeg omsider en grønn flekk hvor teltet kan stå. Det er ikke lett å finne teltplass her – terrenget er kupert, goldt og vilt. Etter at jeg forlot DNT-stien, har jeg kjempet meg opp gjennom bratt ur med altfor tung sekk. Svetten renner, beina verker – men humøret er på topp. Det er herlig å være på tur igjen. Å bruke kroppen, kjenne forventningene, føle mestringen. Jeg ante ikke at terrenget skulle være så krevende, men nå skjønner jeg hvorfor så få tar turen hit. Det er dette jeg vil ha. Det skal koste litt å komme seg hit. Utsikt nedover Torbudalen. Turen er i gang! Krevende terreng.Sliten fjellfisker!Jeg er ganske kjørt nå – ikke bare fysisk, men også mentalt. Det koster mer enn man tror å bevege seg i dette terrenget. Hvert steg må tas med omhu. Én løs stein, og turen kan være over. Med tung sekk og en kropp som har passert sine glansdager, ville det vært en brå og kjip slutt. Jeg er ikke akkurat lysten på å debutere i sesong tre av Reddet. Sunndalsfjella tok ikke imot meg med åpne armer, men nå er jeg her. De neste syv dagene skal jeg utforske denne nasjonalparken. Jeg vet at flere av vannene huser grov ørret – markert med små kryss på kartet. Og det er mange kryss. Allerede nå, mens jeg speider utover vannet, ser jeg et par grove vak. Et godt tegn. Den røffe velkomsten er glemt. Endelig kan fiskeutstyret lades. Turen er i gang. Bratte partier rundt vannet. Endelig fremme.Hvor er fisken?Dagen har gått forbi uten så mye som et napp. Det blir en tidlig kveld i soveposen. Neste morgen, med kaffekoppen i hånda og sola i teltåpningen, kjenner jeg litt på presset. Skal jeg virkelig kave meg opp hit – og ende uten en eneste fisk? Uaktuelt. Dagens plan: Jeg skal jobbe meg systematisk gjennom tre vann. Det skal fiskes hardt. Jæskla hardt. Og nytes litt underveis. Game on! Morgenstund i teltet. Ett av tre vann som skal utforskes i dag.Stemmer i hodet!Jeg fisker gjennom det første vannet – ikke et napp. Jeg kaver over steinur, tar flere ufrivillige bakkeløp for å nå neste vann. Nye kast. Ny skuffelse. Ikke et napp der heller. Fasiken da! Jeg hører allerede latteren til turkompis Jan Erik – med den forbaska romsdalsdialekten: «Fekk du ikkje fisk der heller? Hahaha!» Jeg vurderer å legge opp. Begynne med drageflyging. Cross-yoga. Hva som helst. Men noe må gjøres. Til slutt går jeg det siste stykket opp til det øverste vannet. Nå er jeg over 1550 moh, og kjenner nesten høydesyken ta meg. Det er helt stille. Vannet ligger krystallklart foran meg. Da hører jeg en annen stemme i hodet. Aner ikke hvor den kommer fra: «Lykke til med å få fisk her, din gjøk!» Man kan bli innlagt på psyk av mindre. Men jeg gir ikke opp. Ikke helt ennå. Det jobbes! Her er det muligheter!Fast fisk!Jeg fisker meg langs østsiden av vannet og kommer til et langt nes som ser lovende ut. Her smalner vannet, og jeg når lett over med kastet. Av erfaring vet jeg at slike plasser ofte har strøm i vannet – perfekte forhold for ørreten som venter på drivende insekter. Jeg knyter på en Aura Flake – en gjenganger på fjellet. Kaster slik at den lander femten centimeter fra land på andre siden, og drar den rykkvis og forsiktig tilbake. Da ser jeg den: en stor ørret følger etter. Jeg stopper et sekund. Sveiver. Pang! Den sitter. Yes! Teori og praksis – endelig hånd i hanske. Fem minutter senere ligger en smellfeit, dausliten fjellørret i håven. Vekten viser 970 gram – men det snakker vi ikke høyt om. Kilosfisk er det åkkesom. Magen er proppfull av fjærmygglarver, og kjøttet er knallrødt. Ren magi! "Kilosfisk" Magen full av fjærmygglarver. Lykkelig fisker.Ketchupeffekten!Ikke lenge etter, som rosinen i baconpølsa, lander jeg en ny ørret på rundt åtte hekto – like rød i kjøttet som den første. Skuldrene senkes. Balansen er tilbake. Middagen er sikret: nærmere en kilo fisk, uten tilbehør. Her jåles det ikke med potetmos eller ris, makan. Jeg blir mett i dag! 800 gram. "Grei" kvailtet. Middag for en enkel fjellfisker.Mysteriet om Storfiskvannet.Det finnes et vann langt inne i Sunndalsfjella som jeg har siklet etter i mange år. Det går rykter om virkelig stor fisk – kanskje det beste vannet i hele nasjonalparken. Fordi det ligger så utilgjengelig til, har jeg aldri kommet meg dit. Vannet har fått et mytisk preg. Men nå er jeg endelig i posisjon til å finne ut av mysteriet. Planen er å gå over et pass på rundt 1700 meter og følge ei stor snøfonn ned til et fjellfiskers drømmevann. Men sånn går det ikke. Jeg står ved starten av stigningen. Ti centimeter nysnø dekker steinura jeg skal følge oppover. Magefølelsen sier med én gang at dette ikke er lurt. Steinur, snø og tung sekk er en kombinasjon som roper trøbbel – særlig når jeg er alene. Av og til må jeg også være kjedelig og fornuftig. Jeg lytter til magefølelsen. Rister av meg skuffelsen. Legger en ny plan. Mysteriet om Storfiskvannet forblir uløst – i hvert fall for nå. Kanskje neste år. Utsikt fra ura – dit og ikke lenger. Noen mysterier får vente.En ny plan.Jeg bryter leir og fortsetter oppdagerferden i Sunndalsfjella. Til morgenkaffen studerer jeg kartet, og en ny plan tar form. Jeg pakker sammen alt pikkpakk og setter kursen lenger inn i fjella. Et skar ser lovende ut på papiret – men først venter nok en runde med grov steinur og krevende navigering. Etter hvert som kilometerne glir unna, endrer terrenget karakter. Det golde steinlandskapet gir plass til grønt og frodig terreng – reinlav, myrull og lyng dekker bakken. Himmelen er blå, og det er vindstille. Det knaser tørt under fjellskoa. Solstrålene bryter gjennom myrulla, og det føles som å gå rett inn i et postkort. Jeg angrer ikke på at jeg la om ruta. Pakket og klar. Ny runde i ura. Terrenget blir mer grønt og frodig. Det føles som alt dette er mitt og bare mitt.Idyll ved Langtjønna.Ut på ettermiddagen når jeg Langtjønna og finner en perfekt teltplass ute på et nes – flatt, lunt og med vannet rett utenfor åpningen. Etter en sen lunsj planlegger jeg å fiske rundt hele vannet. Dette blir en kveld jeg aldri kommer til å glemme. Jeg kaster i en vid vifteformasjon. Igjen og igjen. Etter hvert glir jeg inn i en transe. Bekymringer og tanker kastes ut med sluken. Hodet tømmes. Jeg sanser bare. Jeg tar inn varmen, solen og stillheten. Lytter til vakende ørret som forsiktig plasker i vannskorpen. Jeg nyter det grønne rundt meg, myk lyng under føttene og fjærmyggens summing rundt hodet. Alt er stille. Ikke et vindkast. Slike forhold er sjeldne på høyfjellet. Helt stille kveld.Fisken biter.Det napper godt i Langtjønna – fisk etter fisk finner veien opp på land. Den største veier kanskje seks hekto. Noen er litt tynne, så her bør det nok fiskes mer for å tynne ut bestanden. Men jeg klager ikke – det er skikkelig kjekt når det er så mye liv i vannet. Hit skal jeg ta med barna på neste familietur. Men da må de jaggu bære sekken sin selv! Den eneste bekymringen som sniker seg inn før jeg kryper til køys, er hvordan det har gått med Brann i kveldens Europaliga-kvalik. Ingen dekning her ute, så jeg får smøre meg med tålmodighet og vente til jeg kommer hjem. Men når det er det største problemet jeg har akkurat nå, kan jeg ikke klage. Heia Brann! Perfekt leirplass. Litt tynn fisk i Langtjønna? Solen går ned bak fjellet og det er på tide å si god natt.Overdose av endorfiner.Neste morgen våkner jeg til sol og stillhet. Et iskaldt bad river meg ut av dvalen. Jeg legger meg i lyngen og lar sola tørke kroppen. Jeg håper ingen kommer forbi akkurat nå – det hadde blitt et sjokk. For oss begge. Jeg kjenner på en overdose av endorfiner. For en tur! Alt samles i ei mental bok – bilder, lyder, lukter. Øyeblikk jeg kan hente fram en vinterkveld med ei kald pils. Eller når jeg møter motgang. Blir lei. Lengter hjem til fjellet. Alt handler om det nære. Her og nå. Jeg er her. Hjemme. Fri. Jeg unner alle jeg er glad i – og alle jeg kjenner, og ikke kjenner – å oppleve dette. Dette er min lykkepille på blå resept. Skulle nesten tro jeg hadde tatt psykedeliske rusmidler. Men det sterkeste jeg har med meg, er koffein og snus. (Ikke si det til noen.) Kanskje er kaffien litt for sterk? Morgenbad. Morgenidyll!Svarthammerholet!Langtjønna har vært en opptur fra første stund, men nå bryter jeg leir og setter kurs mot neste kryss på kartet. Neste stopp er Svarthammerholet – som, interessant nok, ikke bare er ett vann, men tre. Ett tilhører visst Sunndal fjellstyre og de to andre Lesja – eller kanskje omvendt? Jeg vet ikke. Informasjonen er tynn, og jeg aner ikke engang om det finnes fisk her. Etter noen timers bedagelig trasking er jeg framme. Som så mange ganger før er det en tålmodighetsprøve å finne teltplass – stein overalt. Etter mye om og men finner jeg et egnet sted opp i terrenget. Herfra har jeg panoramautsikt over vannflata – full oversikt. Ørreten kan ikke engang slippe en fjert uten at jeg legger merke til det. Utpå kvelden tar jeg en runde med stanga. Noen napp blir det, så fisk finnes – men størrelsen er fortsatt et mysterium. Etter hvert blåser det opp, og jeg kryper ned i soveposen med boka. Der oppe ligger neste "kryss". Skjellbreitjønna. Ny leir er etablert! Vindfull natt og flytting.Jeg ligger i teltet og kjenner vinden rive i duken. Regnet trommer brutalt, men jeg koser meg – tørr og varm, med bok og kaffe. Selv om det bare er morgengry, har dagen allerede vært innholdsrik. Jeg har flyttet leir to ganger i løpet av de siste par timene. I natt blåste det kraftig opp. Vinden rev så hardt at pluggene løsnet, og et øyeblikk var jeg sikker på at teltet skulle lette. Det føltes ikke trygt å bli værende. Første forsøk på ny teltplass ble en fiasko – vinden sto rett på. Jeg pakket sammen igjen og ruslet videre på jakt etter trygg grunn. Andre forsøk gir full klaff – lenger nede i lia, ti minutters gange fra vannet. Nå står teltet trygt bak en morenerygg som tar av for vindkastene. En sterk kontrast til for bare noen timer siden. En hektisk start på dagen, får vi si! Vinden tar så sterkt at pluggene løsner. Kunne ikke bli værende her heller. På andre forsøk ble det bingo!Turkompis.Husker du han? Han med den imaginære hånlige latteren da jeg ikke fikk fisk. Ingen fornærmelse, Jan Erik. Vi har en løs avtale om å møtes omtrent her, omtrent i dag. Med været som det er, tviler jeg på at han faktisk dukker opp. Men der tar jeg feil. Utpå dagen får jeg øye på en skikkelse som kjemper seg oppover i motvind og pøsregn. Det kan ikke være noen andre. «I he gode nyhete!» sier han idet han rekker fram lanken. Vi klasker sammen nevene i en ungdommelig high five. «Vinden ska roe se, og sola kjæm tebake i mårå.» Må være en av de få gangene jeg blir genuint glad for å høre romsdalsdialekt. Snakk om å få en innsprøytning rett i åra! Det er utrolig kjekt å få noen dager på fisketur med Jan Erik igjen – nesten nøyaktig ett år siden sist. Det betyr mye kaffe, fisking og skitprat. Etter flere dager alene er det godt å prate med noen andre enn seg selv. At han har med seg bedre vær i sekken, er en solid opptur etter gårsdagens styr. Sist, men ikke minst: han kommer med flere gode nyheter – Brann er kvalifisert til Europaligaen! Selv om det er godt med pause fra sivilisasjonen, er jeg ikke mer komplisert enn at en Brannyhet tas imot med begeistring og åpne armer. Nå venter to dager med fullt fokus på fisket. Besøket er på plass! Kaffi og skitpreik er obligatorisk.The same old story!Det er rart hvordan noen historier har en tendens til å gjenta seg. Utpå kvelden, når vinden endelig roer seg, tar vi en fiskerunde. Og – som så mange ganger før – er det selvfølgelig Jan Erik som trekker det lengste strået: to fine halvkilosfisk på land, selv om den ene er litt skrinn. Jeg? Jeg ender opp med to napp, floke på snøret, null fisk – og en knekk i selvbildet som bare dobbel dose snus og en stor kopp ingefærte kan bøte på. Er det dette som kalles déjà vu? Sent på kvelden stilner det helt. Vi sitter ute med varm kakao mens mørket siger nedover dalen. Det klarner opp, og kvelden topper seg med en storslått stjernehimmel – det jeg, i all beskjedenhet, vil kalle en ti av ti-kveld. Selv om du kan le hånlig: det er kjekt å ha deg på besøk, Jan Erik. Din kødd! Jan Erik i aksjon! Snakk om å være frekk! Mørket legger seg og vi er ferdig med fisket for i dag. Siste kast.Dagen etter prøver vi igjen – med fornyet optimisme og pågangsmot. Men fjellet har bestemt seg, og han er en sta jævel: Vi fisker fra morgen til kveld, uten et eneste napp. Litt rart, egentlig. Forholdene er jo perfekte – et lite vinddrag fra sør, passe temperatur og klar luft. Men det er nettopp dette som gjør fjellfiske så fascinerende: det er umulig å bli klok på. Av og til vil bare fisken ikke bite, uansett forhold eller hva du prøver. Helt dødt. Jeg kunne fort tenkt at de to øverste vannene her oppe er fisketomme – og kanskje er de det? Én ting er sikkert: Jeg har i hvert fall ikke blitt noe klokere på området. Jeg kan ikke konkludere med noe som helst – annet enn at jeg skal tilbake og prøve igjen. Det er helt sikkert. Men det gjør egentlig ikke så mye. For det handler ikke bare om fisk. Det handler også om alt som skjer mellom kastene. Det er i hvert fall det jeg prøver å overbevise meg selv om når fangsten uteblir. Siden matlageret begynner å bli slunkent, blir kveldsmaten potetmos som hovedrett – uten tilbehør. Kanskje ikke den mest kulinariske opplevelsen jeg har hatt, men den gjør jobben. Nye muligheter! Finnes det fisk her? Det gjelder å sette pris på det som skjer mellom kasta. Lite menneske i storslått natur.Farvel til fjellet – for denne gangNeste morgen rusler vi hjemover. Jan Erik går først, jeg noen meter bak. Det passer meg fint – da får jeg tid til å reflektere over dagene som ligger bak. Det er nesten utrolig hva ei uke på fjellet gjør med meg. Som om brikkene faller på plass, og jeg igjen er klar for veien videre. Følelsen av å være oppdager. Eventyrer. Å se nye landskap, nye fiskevann og elveoser, nye linjer i terrenget jeg kan følge. Jeg tror det ligger dypt i oss mennesker – denne dragningen mot naturen. At den er nødvendig for balanse og velvære. Naturen gir oss noe grunnleggende: ro, perspektiv og en påminnelse om at vi er en del av noe større enn oss selv. Dessverre svekkes den tilknytningen for mange. Verden går stadig fortere. Teknologien pumper inn informasjon, og kravene til effektivitet og prestasjon fyller dagene. Vi får sjelden tid til å senke skuldrene, lytte til stillheten – og bare være til stede. Men når vi klarer det, skjer det noe. En dyp indre ro, en mental nullstilling som gir ny energi og nye perspektiver. Det er som om naturen åpner en dør inn til en del av oss selv vi har glemt. Jeg håper på flere turer. Lengre turer. Nå mangler bare lottogevinsten – så kan jeg bli fjellfant på heltid. Drømmen lever. Inntil da pakker jeg sekken når sjansen byr seg – og prøver igjen på storørreten. Shallabais! Se hele artikkelen

Helt enig! Dronebilder/film er jeg så lei av, hvertfall hvis det overdrives. Tar vekk litt av magien for meg. Men smaken er vel som baken..

Jeg har ikke helt forstått. Betyr de nye reglene, om de blir vedtatt, at jeg som fjellfisker ikke kan kjøre opp Aursjøveien (fra leasja og sunndalsøra)? Parkere i noen dager mens jeg er på tur? Heller ikke Sandgrovbotn?

Tusen takk for det. Etter jeg ble pappa, spesielt etter vi fikk nummer to, så har det blitt vanskelig å finne tid og motivasjon til turblogging. Har vært på en del turer, spesielt i Lesjafjell, Dovre-Sunndal-Reinheimen nasjonalpark. Nå som motivasjonen er tilbake håper jeg å få skreve ned noen ord om de å. Hadde en uke i Sunndalsfjella helt alene i slutten av august, den jobbes med nå. Vet ikke helt ka godt jeg håper skal komme ut av turblogging fremover, men det er veldig kjekt å få skrive litt igjen. Sitter med noen drømmer som jeg håper kan bli realisert etter hvert💪 Håper du fortsetter å følge med:)

Hvilken galskap tenker du på da? Jeg tror om man velger å lene seg på det 98% av forskningen tilsier så er det fornuftig, å sammenligne det med en religiøs sekt blir ganske søkt for meg. I forhold til klimakrisen og menneskeskapte klimaendringer er vel dokumentasjonen ganske mye mer solid enn hva som presenteres som fakta i forskjellige religioner. For å si det mildt. Jeg lurer litt på hva som skal til for å overbevise deg? Om det ikke foreligger nok fakta/forskning allerede har jeg en mistanke om at det aldri vil skje. Minner mer om en religiøs sekt det spør du meg.