turhistorier.noNår fjellet gir

[Anders Eriksen]

Det finnes et fjellvann langt inne i Reinheimen, omgitt av massive fjellformasjoner, med en isbre som glir ned fjellsiden og ender i et bratt, mørkt berg som reiser seg rett opp fra vannkanten. Det sies at fjellet svarer her inne. Roper du mot den massive veggen, kommer det som regel noe tilbake, da gjelder det bare å stille det riktige spørsmålet.

Fiskevannet så uforskammet spennende ut på kartet. I flere år hadde det ligget der i frontallappen og skapt en rastløshet, en trang til å utforske, en trang til å oppleve og finne svar.

Klok av skade visste jeg at dette kunne gå begge veier. Jeg kunne ikke bære den potensielle skuffelsen alene. Jeg trengte noen som kjente til konseptet «bomtur» og kunne dele på byrden. Det måtte bli Hoffen, stakkars mann.

Fjellet som svarer

Vi er på vei!

Vi startet marsjen på Rånå og fulgte Asbjørnsdalen nordover, i det som skulle vise seg å bli en strevsom etappe. Hoffen og jeg har tilbakelagt noen mil i fellesskap. I 2010 dro vi på langtur sammen på Ifjordfjellet, en tur som i ettertid har vist seg å definere mye av friluftslivet mitt. Der gjorde jeg erfaringer jeg har hatt nytte av siden, og som ikke minst skapte dragningen mot lange vandringer med fiskestang og telt i villmarka.

Jeg tenkte mye på den turen mens vi ruslet langs Asbjørnsåe, og på hvordan livet har forandret seg de siste femten årene. Den gangen hadde vi ingen forpliktelser, ingen ansvar å ta hensyn til. Friheten var total. Nå er det annerledes. Ansvar og forpliktelser følger oss også hit, og det er ikke like lett å gi helt slipp. Kanskje er det heller ikke mulig å oppleve den samme grenseløse friheten igjen, slik vi gjorde den gangen.

En følelse av både glede og melankoli satte seg i brystet. Men mest av alt kjente jeg på en takknemlighet for villmarkseventyret – og for alle turene som har kommet siden.

Jeg visste også at dette langt fra var over. Mer ventet der framme.

Vi har kommet over tregrensen etter start fra Rånå.

Unge og lovende karer på Ifjordfjellet.

Det skjer alltid noe på tur med Hoffen. 

Den gangen på Ifjordfjellet kjøpte vi feil gass og måtte snu før turen egentlig hadde begynt. Det endte med to ekstra netter i telt bak rutebilstasjonen i Lakselv. På en annen tur, i Stølsheimen, glemte vi primusen. Nok en gang måtte vi snu og finne veien til nærmeste sportsbutikk for å skaffe en ny.

Denne gangen gjorde vi en klassisk feil, vi tok til venstre da vi burde ha fortsatt rett fram. Det kostet oss både ekstra slit og dyrebare krefter. Mørket innhentet oss, og vi måtte slå opp teltet ved Asbjørnsåe og ta natta der, før vi kunne gjøre det som etter hvert bare ble omtalt som «toppstøtet» dagen etter. Som om ikke det var nok, rev jeg et stort hull i soveposen da jeg la den på en stein for å tørke.

Leir med Asbjørnsåe.

Reparering.

Dette fungerte uforskammet bra! Tapen holder enda.

Fremme

Det ble bratt klyving før vi nådde fram. Skuldre og bein sa sitt da vi kom over kanten, en påminnelse om at vi ikke er ungfoler lenger. Der lå fjellvannet, stille og avventende. Vi sto der en stund og speidet utover. Isbreen speilet seg i vannet, og den mørke, massive fjellveggen sendte ut et signal som var vanskelig å tolke. Det var noe med dette stedet. Som å se tilbake i tid. Slik har det sett ut her i hundrevis av år, kanskje tusenvis.

Vi tok oss god tid. Fikk opp teltet, satt på en kjele med kaffe. Satt barføtt på reinlaven og så utover det klare vannet, på leting etter et vak, et lite tegn – noe som kunne fortelle at det var liv der nede. Vi ble sittende slik en stund, uten hastverk. Det føltes feil å skynde seg her.

I det siste dråpet kaffe ble inntatt, kunne vi se de karakteristiske ringene, i ei vik på andre siden.
– Den var stor, sa Hoffen.

Det ble ikke sagt så mye etter det. Men vi visste begge hva det betydde. På tide å rigge fiskestengene.

Siste steg før vi er fremme

Ser du et vak?

Det første svaret

Hoffen har en egen evne til å få den viktige førstefisken – den som forteller oss at her finnes det muligheter, at dette ikke blir noen bomtur. Vi visste særdeles lite om hva som ventet oss her oppe, og hadde få forventninger å lene oss på.

Vi trengte ikke vente lenge. Det tok ikke lang tid før det strammet til i snøret hos Hoffen. Vannskorpa var ikke lenger like rolig, og snart sprellte en blank og fin ørret i lyngen. Gleden var umiddelbar, gjenkjennelig. Den samme gleden vi har delt mange ganger før. Noen ting forandrer seg ikke. Heldigvis.

Og som om ikke det var nok, bare noen få minutter senere, satt den igjen. Denne gangen var fisken litt større. Vekta stoppet på 800 gram. Mer enn nok.

Nå kunne alt skje.

Mer enn nok.

Fjellet gir

De to fiskene til Hoffen ble lunsj for karer som visste å ta imot når fjellet ga. Ørreten var knallrød i kjøttet, feit og fin. Stekt i rikelige mengder meierismør, med litt salt og pepper for det lille ekstra. Vi fråtset. Spiste oss stappmette, ble døsige og måtte restarte kroppen med en ny kjele kaffe. Vi nøt tilværelsen der oppe. Et måltid av naturens egne råvarer føltes riktig. Alt stemte.

Vi tok en ny runde med fiskestanga. Denne gangen var det min tur. 800 og 900 gram ble fasiten. Hoffen bidro igjen, enda et eksemplar på 800 gram. Fjellet fortsatte å gi. Tilbake i leiren kunne middagen klargjøres – alt medbrakt ble liggende i sekken. Vi stekte all fisken og fråtset igjen.

Kroppen måtte vekkes til live på nytt, og denne gangen krevde det sterkere lut. Hoffen snek fram to iskalde pils. For en dessert – å slukke tørsten med en iskald fatøl, høyt til fjells.

Kveldsfisket sto for tur. Alle forventninger var allerede innfridd, men vi klarte ikke å stoppe. Det gikk mot kveld, og vi fant oss et passende sted helt inne mot den bratte fjellveggen som stupte ned i vannet. Her ble vi stående. Kast for kast, fisk for fisk. Vi var i sona. Praten gikk. Ekkoet av latter slo tilbake fra fjellveggen. Vi bekymret oss ikke for å skremme fisken. Vi mimret, og planla nye turer. Så ble det stille.

Råvarer av høy kvalitet.

Så var det min tur.

Hoffen med nok et prakteksemplar.

Vi vender tilbake til med håven ful.

Fjellet gir!

Et svar som må vente

Planen var å fortsette videre innover fjellet alene. Jeg hadde tinget Skurveosbue for noen dager, sett for meg rolige vandringer, utforske fiske og kvelder foran vedovnen. Timer og dager i eget selskap, langt fra alt annet.

Men så var det dette med å gi helt slipp.

Rett før vi forlot bilen i Rånå, fikk jeg en melding fra kona. Vannkoppene hadde meldt sin ankomst hjemme. Samvittigheten fikk styre. Det viktigste først.

Skurveosbue og alenetiden fikk vente til en annen gang. Det er godt å ha noe å se fram til, og kanskje er det like greit at mystikken rundt det ukjente der oppe får leve videre. Kanskje er det ikke alltid man trenger et svar.

Takk for turen min venn!

Vi vender hjemmover.

Se hele artikkelen

[+Krankman]

Flotte bilder og godt skrevet. Takk for god lesning.