Gå til innhold
  • Bli medlem

Þróndeimr

Passivt medlem
  • Innlegg

    526
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Dager vunnet

    98

Alt skrevet av Þróndeimr

  1. Cheops Mountain (2581m)Turlengde: 8 timer 30 minutter | Avstand: 14,1 km | Høydemeter: 1380m Årets varmeste skitur gikk til Cheops Mountain i Selkirk Mountains. Fra før hadde jeg vært i området to ganger, begge var lengre turer med overnatting på hytte sør for Rogers Pass (Asulkan-turen og Dawson Range-turen). Det var fra hytta i Asulkan jeg fikk øyne på Cheops, en av de enklere dagsturene fra veien i Rogers Pass. Cheops stikker opp av skyene nederst i bildet. Her vises den spennende vestryggen med flere fortopper og kvasse skar som er vanligste ruta opp Fjellet har flere spennende nedkjøringsruter på både sør, vest og nordsiden i svære renner og botner i alle slags vanskelighetsgrader. Dessverre for min del gikk jeg fjellet alt for seint på året og på en alt for varm dag så jeg valgte den aller tryggeste returen. Som de aller fleste andre fjell i Selkirk finner man artikler om ulykker når man søker opp fjellet. Cheops gjorde seg kjent i starten av 2000-tallet da ett snøras tok livet av 7 studenter fra en friluftsklasse som var på skitur her. Hendelsen sparket i gang en debatt om skredsikkerhet i Canada og vinteren etter var varslingstjenesten Avalanche.ca født, en tjeneste som jeg synes ligger foran snøskredvarslinga vi har i Norge pr. dags dato. Jeg våknet opp i bilen noen mil nord for Golden øst for Selkirk Mountains. Rett utenfor sto det en hjort som skvatt godt da jeg kom fram i førersetet. Snedig at dyrene rett utenfor nasjonalparken er så skvettne i forhold til i nasjonalparken som ligger knapt 20km unna. På tur opp mot Rogers Pass viste Mount Sir Donald seg fram mens sola var på vei opp. Lett å bli gira av dette! Mount Sir Donald sett fra Highway #1 Grizzlybjørn ved Rogers Pass Parkerte ved Rogers Pass Discovery Center på 1310m. Her var det rundt 0c, noe som lovte godt for turen opp i det minste. En ung grizzlybjørn vandret langs veien, mens Park Rangerne fulgte med fra bilene sine på litt avstand. Grizzlybjørnene her er mindre enn de som lever på kysten, spesielt de mye større grizzlyene som holder til i Alaska. Ruta opp fra Rogers Pass til Cheops Bar skiene opp til pumphuset rett nord for parkeringsplassen og gikk på ski derfra. Første hundre metrene går langs en vei opp til demningen som forøvrig var ganske så oversvømt. Forsatte på god skare gjennom skogen opp til de åpne områdene under Cheops. De neste 3 kilometrene går i konstant snøskredterreng fra Cheops og fjellene på nordsiden av elva. Årets snøskredsesong hadde vært unormal også i denne dalen. Måtte ta av meg ski for å kravle meg over noen av rasene som hadde lagt igjen svære 50-100år gamle grantrær. Gikk ganske radig opp til Balu Pass, men nå var sola fram for fult og temperaturen tok ett byks. Jeg tok meg pause med ordentlig mat før stigninga opp vestryggen startet og det ble såpass varmt at skibuksene ble byttet ut med shorts. Greit opp ryggen til den vestligste fortoppen, men jeg sank 10-15cm ned i ett svært vått topplag i snøen. Utsikt fra W3 (den vestligste av de tre fortoppene) Oppe på W3 satte jeg igjen skiene, herfra ble det tinderangling ut til toppen. Toppryggen var kvassere enn det jeg hadde sett for meg, og med randoneesko skulle det ikke gå så veldig raskt bortover her. Mye opp og ned, kvast skar både før og etter W2. Her hang det flere slynger rundt ei stor blokk for her må de som skal stå på ski ned renna starte med en 20m rappel. Halvveis til toppen gikk jeg også tom for vann, da hadde jeg konsumert 3l siden start. Temperaturen var oppe i 25c (Revelstoke nede i dalen var oppe i 33c) og det var liv i alle fjellsider med hundrevis av slusjras og konstante dundrelyder fra nært og fjernt. Ved W2 Snart på toppen Panorama fra toppen Det skulle ta ca dobbelt så lang tid å komme seg helt opp mot det jeg estimerte med. Men det var en ganske artig topp å komme opp til. To store steinblokker markerte toppen. En liten varde sto på den laveste blokka. Her ble det en lang pause i varmen mens jeg holdt litt øye med tordenbygene som holdt på i alle retninger. Utsikt mot Dawson Range med de to høyeste (Hasler og Selwyn) jeg fikk besteget for to uker tidligere Rimelig tøff profil av Mount Sir Donald Hadde vært artig med en tinderanglingstur over disse! Mount Tupper reiser seg 1500m rett opp over Highway #1 Fjell i nordvest Brukte såpass lang tid på toppen at det ikke lenger var noe håp for fin nedkjøring. Spennende kan den jo fortsatt bli. Kastet ned noen steiner som utløste svært våte skred på tur tilbake. Fikk på meg skia og måtte rase ut hele det våte topplaget av tung sørpesnø før jeg fikk satt noen svinger ned i finere slusj. Fra Balu Pass og ned til Rogers Pass sank jeg såpass langt ned i snøen at det ikke var noe særlig moro lenger, bare ei god treningsøkt! Skrensing i sørpa! Måtte lage meg nedkjøringsfelt
  2. Endelig en føringstur i litt sol, men da måtte man starte tidlig. Kl. 05 (-1c nede i Bøverdalen) ble det start i Leirdalen med tur opp den flotte østryggen på Skagsnebb. Videre derfra over eggen og opp Bakarste Skagsnebb. Noe tåke kom inn med vind og noe snø litt seinere på formiddagen.
  3. Fra føringstur til Store Austanbotntinden for litt siden. Startet seint den dagen da Yr meldte ett mulig vindu i tåke kl 15.00 den dagen. Det viste seg å stemme på minuttet og vi kom oss på toppen akkurat da tåka letta litt.
  4. Bytta ut glatt isbelagt gråstein i Jotunheimen med glatt tangbelagt gråstein i fjæra i Trøndelag! http://i.imgur.com/KFdq7yC.jpg http://i.imgur.com/j2PUtWL.jpg http://i.imgur.com/9U6Q7qt.jpg
  5. Det krever at du vet hvordan du kler deg i slike forhold ellers må du snu før det blir for seint i slikt vær. Det krever også mye av deg å finne veien på ett høyt og alpint fjell i tett tåke, stiv kuling og snø/regn. Det aller meste jobber i mot deg i ett fjell hvor det finnes få rutevalg og bommer du på meteren finner du ikke den ene ruta som går opp og da er slaget allerede tapt. Skardstiden er også ett sikringsfjell, med høye stup i alle retninger så en som driver med føring av folk må kjenne fjellet svært godt for at det skal være forsvarlig å ta folk opp dit i sånt vær. Den beste måten å få slik kompetanse på er å oppsøke elementene, gå ut i litt ulent terreng i tett tåke, snø eller regnvær og finn veien til ett mål. Ta med kart, kompass og GPS, om du er usikker på bruk av kart og kompass, og for den del en GPS, oppsøk en venn som kan det og lær av han evt. ta ett kurs. Mitt beste råd derimot er å la kompasset og GPS'en liggende lett tilgjengelig i sekken og heller prøv å finne veien dit uten de hjelpemidlene, men se på kartet underveis. Da trener du sansene langt bedre og du må virkelig fokusere på å lese topografien mens du går. Men husk, høye alpine fjell er for viderekommende i uvær, finnes mye mindre dødelig kupert terreng i Norge som er tryggere å gå i om du ikke føler deg klar for alpine områder.
  6. Tøffe forhold på Skardstinden i dag med en jevn stiv kuling fra sørvest, snø og hagl gjennom store deler av turen samt utfordrende sikring på isbelagt fjell. Å slik er en vanlig sommerdag her i Jotunheimen!
  7. Fra føringstur til Skardstinden i går, Norge's femte høyeste fjelltopp. Skardstinden sett fra Leidalen. Nåle til høyre for hovedtoppen. Begge ble besteget samt noen småtopper over 2k på Dumhøe. Fire hamrer må forseres for å nå toppen fra vest. Alle tre hamrene byr på enkel klatring, og ser langt vanskeligere ut enn hva det egentlig er. Her sees første hammer som også er den mest krevende av dem. Panorama fra toppen Skagastølsryggen lengst vest. Store Smørstabbtinden og Kniven nærmest. På tur ned under Nåle
  8. Fra treningstur over Bøverbreen samt topptur til Kalven's tre topper.
  9. Ble jobb som fjellfører etter jeg kom hjem fra Canada, så dagene går unna med toppturer til Store Skagastølstinden, Store Austanbotntinden, Fannaråki, Kalven, Galdhøpiggen og Skardstinden så langt. Fra føringstur til Fannaråki Fra føringstur til Store Skagastølstinden, her ble det to turer opp på ei uke Fikk til en liten tur opp Litlsomrungnebba i Sunndalen for noen uker siden også med overnatting under åpen himmel.
  10. Artig å se og lese dette! Håper det blir flere turer der jeg får deg til topps i litt bedre vær Gitte! Skardstinden på lørdag nå, litt enklere enn Store A. men fortsatt en tøff topp!
  11. Kom tilbake til denne byen for to dager siden, Vancouver, en av Nord-Amerika's tettest befolkede byer.
  12. Lesestoff fra 4-dagersturen inn til Glacier Circle og toppturen til Mount Dawson kan leses under denne linken.
  13. Glacier Circle ligger tre-kvarters kjøring øst for Revelstoke i British Columbia Etter å ha snudd på ett fjell i Canadian Rockies pga. dårlig vær samt en dårlig avgjørelse fra min side kjørte jeg sørover mot Golden. Eller, først ble det østover; Veien ble stengt 10km nord for Lake Louise da ett massivt snøras som Parks Canada utløste selv stengte highway'en i tre dager. Omveien ble på 580km noe som var verdt det om været i Selkirk Mountains skulle bli så bra som værtjenestene meldte. Det var nesten på overtid at jeg gjennomførte denne turen, en relativt godt planlagt tur som har ligget på vent i hele vinter. Parkerte ved vinterparkeringa nedenfor svingen i Rogers Pass, ei parkering jeg brukte på en tur til hytta i Asulkan tidligere i vinter. Derfra gikk turen inn mot Illecillewaet Glacier, en isbre på 9 kvadratkilometer i Glacier National Park. Med meg hadde jeg med proviant for 5 hele dager. Kanskje lite, for jeg kunne gjerne ha vært her mye lengre om jeg hadde vært med flere og hatt muligheter for værmeldinger underveis i dette området som lider av generelt mye dårlig vårvær. Jeg dro alene, langt fra dekningsområder for mobil uten noen from for kommunikasjonsmuligheter til ett fjellområde med hva jeg ser på som høye verdier med risiko. Snørasfaren er fortsatt svært høy (faregrad 4 og 5) samt at store deler av turen går på isbre av den mer oppsprukne og aktive sorten. Innmarsjen til Glacier Circle er på 18km, hvor av 9km går over isbreen. Fra parkeringa blir det 1400m med stigning til rutas høyeste punkt før det bærer 750 høydemeter ned igjen til hytta. Alpine Club of Canada estimerer 8-12 timer hit alt ettersom vær og føre. Med ski i den vårvarmen som var meldt estimerte jeg selv at det kom til å ta over 10 timer. Mens snøen var hard de første par flate kilometerne gjennom skogen, ble snøen våt videre opp. At man synker 10-15cm ned i snøen og får fylt opp skiene med ett par ekstra kilo med våt snø for hver eneste tramp en tar er slitsomt og jeg brukte mange timer opp til det flatet ut på isbreen. Til høyre: Kart over ruta inn til Glacier Circle fra perkeringsplassen i Rogers Pass På tur opp mot Illecillewaet Glacier Isbrearmen ned mot nordvest var for litt over 100 år siden en av Canadas store landemerker som trakk turister fra hele verden i ett halvt hundre år. Denne brearmen er også en av Nord-Amerikas mest studerte isbreer og på 1890-tallet startet man ett omfattende arbeid med å kartlegge brearmens sammentrekning for hvert år. I dag har den trekt seg nesten 2km tilbake, og man går ikke på breen før man er 600 høydemeter høyere opp enn i 1887. Historiske bilder av isbreen fra århundreskiftet nittenhundre Bilderekke fra venstre: Bilde 1: Photochrom fra 1902 viser utbredelsen av isbreen. Mount Sir Donald tar seg godt ut fra Abbot Pass hvor bildet ble tatt. Bilde tatt av Detroit Photographic Co. Bilde 2: En kar poserer i bresprekkene på Illecillewaet. Bilde tatt i 1902 av Detroit Photographic Co. Bilde 3: Utbredelse av breen i 1887. Bilde fra Notman Archives. Bilde 4: Utbredelse av breen i 1909. Bilde fra Notman Archives. Turen over Illechillewaet var lang men langt mindre seig enn den bakken opp til det flatet ut. Etter hvert som man gikk opp på breen stakk toppen av Mount Macoun (3030m) opp over horisonten og det var greit og bruke toppen som siktemiddel til man etter hvert også fikk se Mount Fox og Dawson Range. Møtte ingen hinder på isbreen på tur opp, men det ble noe navigering mellom svære åpne sprekker på tur ned mot isbreens sørlige del. Det skal ha kommet nært 20m snø her i vinter, så man kan kanskje forvente at de fleste sprekker er relativt godt gravd ned på en såpass flat bre som dette. Klabbføre over breen, med Mt. Macoun i horisonten Mount Selwyn (t.v) og Mount Dawson (t.h.), målet for denne turen Mount Dawson/Hasler Selve nedstigninga fra breen til Glacier Circle byr på noen utfordringer. Det er tre kjente alternativer her, to går ned under Witch Tower i skredterreng mens den siste går ned litt lengre øst og er den mest brukte ruta sommerstid. Etter å ha fått sett litt på hvordan det så ut ned fra ett fint utsiktspunkt 500m over Glacier Circle bestemte jeg meg på for å dra ned den ene ruta under Witch Tower, eller rett øst for høyden P2475 på isbreen. Det viste seg å være en dårlig avgjørelse fordi da jeg rant ned knapt 100 høydemeter gikk snøen fra sånn passe kram til knallhard is i 50 graders helning. Nedenfor meg var det ett stup på 150m som jeg måtte gå på langs med. Noen dager gamle snøras ned her gjorde det heller ikke lettere med å holde balansen i havet med isklumper når man går med 20kg sekk på ryggen; faller man venter døden i det stupet! Ble til at jeg måtte ta av meg skia og bruke mye tid på å trampe meg i vei forbi det aller bratteste og mest eksponerte partiet i helninga da jeg fryktet at jeg fryktet konsekvensen av ett fall her. Jeg kom meg helberga ut fra det eksponerte partiet og kunne ta på skia videre ned til skogsområdet i Circle hvor hytta skulle ligge. Står beskrevet at hytta er noe vanskelig å finne i skogen, spesielt på våren når den ligger begravd under snømassene. Hytta er heller ikke markert inn på topografiske kart, men jeg fant hytta relativt enkelt bak noen gigantiske steinblokker inne i skogen ikke langt fra to små vann lengst øst i skogsområdet. Glacier Circle Cabin under tung vårsnø Glacier Circle Cabin ble bygd av Mr. Fred Pepper fra Field, ett lite tettsted helt øst i British Columbia. Han tok med seg kona og spedbarnet sitt og krysset Illecillewaet med hjelp av trekkhunder. De slo seg ned i Glacier Circle året 1920 og holdt til i ett telt den sommeren mens han bygde tømmerhytta. Historien skal ha seg til at de gikk tom for mat en periode på seinhøsten 1920 så mens kona holdt teltplassen i stand tok Fred seg ned til Beaver River i jakt etter mat mens en snøstorm la ned store mengder snø. Han fikk etter flere dager skaffet mat fra en fangstmann og berget familien for ei stund. Hytta ble i resten av 1920 og 30-årene brukt av hovedsaklig Sveitsiske guider som guidet folk rundt i fjellene her og som selv åpnet nye klatreruter. Denne epoken tok slutt utover 30-årene og hytta ble lite besøkt de neste 30 årene. På slutten av 1960-årene hadde taket på hytta falt sammen og i 1972 tok Bill Putnam, Dave Jones sammen med flere andre kamerater å restaurere hytta med økonomisk støtte fra Parks Canada og American Alpine Club. Bilderekke fra venstre: Bilde 1: Historikk i veggene Bilde 2: Ett bilde jeg fant i hytta viser førstebestigerne av Mount Fox før de drar ut i august 1893. Bilde tatt av J.H. Scattergood. Bilde 3: Hytta får gjennomgå av mer enn bare vær og vind. Her tar ett ekorn ett jafs av hyttetaket! Bilde 4: Frokost før turen til Mount Dawson Første natta i hytta var bra den, sov som en stein bortsett fra rundt kl 03.00 da jeg våkna av ett spetakkel fra Osprey-sekken min. Ei mus hadde klart å klatre inn i sekken. Sekken hang forøvrig fra en knagg i taket, så det er ei ekte klatremus vi snakker om her. Nede i sekken hadde den spist hull i middagen min (type Real Turmat-pose, dog fra en annen Amerikansk produsent). Jeg tok meg rolig fram i sekken med ett klart formål, å kverke musa uten den minste sympati fra min side før den stakk av. Men musa var raskere enn en 29 år gammel Nordmann halvveis i søvne, så før jeg fikk tak i den spratt den ut av sekken og ned på gulvet. I venstrearmen min hadde jeg derimot en plan B, snøskredspaden min. Musa stakk mot venstre, og med ett kjapt sving med spaden fløy musa som en tennisball gjennom rommet, traff veggen og spratt videre oppå kjøkkenbenken. Nå var nok musa full av adrenalin i tillegg til en allerede raskere reaksjonsevne enn meg så musa forsvant umiddelbart fra mitt synsfelt. Jeg gikk til sengs, litt irritert over at musa etter alt å dømme fortsatt var i livet, men samtidig tenkte jeg at jeg gav den en real hodepine evt. kraftig hjernerystelse! Kan legge til at det ble musestilt resten av den natta. Historiske bilder fra Dawson Range Mount Fox (t.v.) med Mount Dawson (Hasler Peak og Feuz Peak som to høyeste topper) i midten. Sett fra Asulkan Pass i 1902. Photochrom fra Detroit Photographic Co. Tur opp Mount Dawson har ligget ferdig planlagt i lang tid, det var bare riktig vær som stanset meg fra å realisere prosjektet tidligere i vinter. Dawson har flere topper, den høyeste, Hasler er den nest høyeste i Selkirk Mountains med sine 3377m og over 2000m i primærfaktor. Da de Sveitsiske eventyrerne besteg fjellet for første gang i 1899 (Christian Hasler, Edward Feuz, Charles Fay, Herschel Parker) rangerte de fjellet som noe vanskeligere enn Mount Sir Donald (det mest kjente fjellet i Rogers Pass) og Matterhorn i Sveits. Hvorfor de rangerte den såpass krevende kan være på grunn av lang innmarsj samt høy risikofaktor i brevandringen og rasutsatt lende man må forsere for å nå toppen. Ruta de tok gikk fra Rogers Pass (Glacier House) over Asulkan Pass til basecampen nede i Dawson Amphitheatre for så å ta seg opp til Fox-Dawson Col på 2800m vestfra. Ruta mi gikk fra omtrent samme start, men over Illecillewaet ned til hytta i Glacier Circle for så å ta meg opp Fox Glacier til Fox-Dawson Col østfra. Denne ruta ble først gått i 1929 og ble beskrevet som noe vennligere enn den gamle normalruta opp Dawson Amphitheatre. Dette ble så normalruta for bestigninger ei stund på 30-tallet før det dabbet av med toppturer i området. Når jeg leste meg opp på denne ruta i nyere bøker blir man frarådet i å gå den og det skal ikke ha gått mange folk her de siste 50 årene. Isbreene har trekt seg mye tilbake og både Fox Glacier og isbreen videre oppover mot Selwyn og Dawson/Hasler har blitt mer krevende en tidligere på 1900-tallet. Dawson/Hasler har blir lite besøkt i nyere tid. I hytteboka i Glacier Circle fant jeg ingen beskrivelser fra folk som hadde vært på toppen de siste 10 årene. På nettet fant jeg en beskrivelse fra 2006 som hadde nådd toppen på ski via Fox Glacier. Flere har vært opp på Mount Selwyn, men da tok de klatreruta opp på østsiden av fjellet, noe som ikke egner seg for ski. Glacier Circle, skogsområdet hvor hytta befant seg var tidligere fanget mellom Illecillewaet og Deville Glacier. Området ble oppdaget i 1890 av Harold W. Topham som var førstemann til å telte i skogsområdet i den tiden han kartla området. Han tegnet kart over rutene han gikk sammen med fotografen Emil Huber og døpte området Glacier Circle. Kartet fant jeg på hytta, men navn på endel fjell har siden forandret seg, samt at høydene er feilslått med opp mot 600m. Bilde til høyre: Christian Hasler og Edward Feuz, to Sveitsiske guider som skrev mye historie i dette området. Dette er ikke ett bilde tatt på Mount Dawson. Kart over ruta jeg gikk til Dawson og Selwyn fra hytta i Glacier Circle Dagen etter innmarsjen til hytta var ikke været bra nok for å ta turen opp til Dawson, men jeg gikk ei løype opp 400 høydemeter til Fox Glacier for å se an mulighetene jeg hadde for å komme meg oppå selve Fox Glacier. Derfra så jeg to muligheter for å komme meg opp på selve breen uten å måtte klatre i fjellet på siden av breen. Derimot var jeg svært eksponert for ras fra brekanten så lenge jeg oppholdt meg under der. Rasene fra brekanten gikk 500 høydemeter ned til moreneryggene hvor Deville Glacier gikk for 100 år siden. Klokka hadde passert 07.00 om morgenen da jeg våknet, en time seinere enn planlagt da vekkerklokka ikke ringte. Jeg spekulerer i om at det var tidssone-problemer med mobilen da Glacier Circle ligger omtrent midt på centimeteren mellom tidssonene. Jeg hadde stilt vekkerklokka på 06, men etterpå flytta jeg mobilen til sengen min, 1.5m lengre øst inne i hytta, og det var nok til at mobilen justerte seg til en ny tidssone i løpet av natta! Hytta med Mount Selwyn i bakgrunnen Under Fox Glacier Bresprekker på Fox Glacier med nordsiden av Mt. Selwyn ragende bak En av mange snøras/sørperas den dagen Ettersom jeg hadde gått opp spor gikk det fort å komme seg til brekanten på Fox Glacer. Men sola sto rett på og kl 09 var temperaturen såpass høy at det gikk ras ned fra den i mot meg. Å gå under føles ikke spesielt trygt ut og det var vanskelig å si akkurat hvor det var mest sannsynlig at det neste store raset kom til å gå men så lenge det var sørpesnø som falt ned var det helt greit for meg! Jeg kom meg ganske fort ut av sonen med høyest skredfare og opp på sørsiden av brekanten selv om snøen fort ble tung og energikrevende å gå i. Fra toppen av brekanten fikk jeg også til å se ned på den sørligste brearmen på Fox Glacier. Denne går rett under Mount Selwyn og er rasutsatt i kanskje større grad enn nordenden av Fox Glacier, men samtidig kommer man seg mye raskere ut av det mest skredutsatte området så dette ble min plan for returen ned da det så ut som om det var mindre bratt med mindre berg og stein. Videre oppover Fox Glacier ble det knallvarmt så det ble t-sjorte og etter hvert baris hele veien opp til Col på 2800m hvor jeg også tok en ordentlig lunsjpause med en veldig god pose spagetti og kjøttsaus fra produsenten Mountain House. Utsikten fra Fox-Dawson Col var formidabel og den desidert råeste vinkelen av Dawson-massivet hvor man fikk god oversikt over hele nordsiden av fjellene og ett godt stykke ned i Dawson Amphitheatre (bilde nr. to under) Som sagt tidligere gikk jeg alene og uten noen form for kommunikasjonsmulighet. I slike situasjoner mener jeg at jeg er noe mer fokusert på det jeg gjør da jeg ikke har hjelp av noe slag tilgjengelig om uhellet først er ute. På tur opp passerte jeg flere svære sprekker, og disse var lett å se og det eneste jeg måtte huske var å unngå disse på nedturen, for da er det værre å se sprekkene før det er for seint. Jeg måtte også over flere innsynkninger hvor jeg måtte ta det svært rolig og bruke tid på å finne ut om brua kom til å holde meg. Vind har hatt lite effekt på snøen her og isbreen er bratt og aktiv slik at nye sprekker dannes ofte mens breen siger nedover. Så selv om det har kommet mye snø følte jeg meg ikke trygg der jeg gikk. På ca 2900m høyde gikk jeg plutselig gjennom snøen og halve kroppen falt ned i ei bresprekk som var under utvidelse. Jeg kom meg fort ut av denne og bresprekken var ikke brei nok til at jeg hadde falt langt ned i den uansett, men her hadde jeg gjort en ganske stor feil. Da jeg reiste meg opp så jeg helt klart en innsynkning i snøen som jeg allerede hadde gått neddi i 5-10m før jeg falt gjennom løssnøen som tettet den til. Innsynkningen fortsatte i 15-20m til før snøen som lå over hadde mer bæreevne. Dette var noe jeg selv mener jeg burde sett tidligere, og noe som var en del av risikovurderinga jeg gikk med i hodet hele veien siden jeg gikk på isbreen to dager før, 20km lengre nord. Det ble en skjerpings på stedet hvil i noen minutter mens jeg byttet shortsen til bukse i tilfelle flere kalde uhell videre oppover. Ikke at jeg planla å falle nedi flere sprekker, neste sprekk kan fort være breiere! Tabbe! Ved Fox-Dawson Col på 2800m En av mange store sprekker på den svært aktive isbreen opp mot Mount Selwyn Det siste stykke opp mot ryggen mellom Selwyn og Dawson Øverst i isbreen under Selwyn var det igjen store sprekker som var noe vanskelig å forsere. Mens jeg kunne ha unngått dette ved å gå helt øst under Selwyn, noe som hadde vært en halvtimes omvei. Jeg fulgte ei stor bresprekke på langs til jeg fant et brukbart sted å forsere den opp mot en "hai-finne" som ligger mellom Selwyn og Dawson. Da det lå mye løssnø med dårlig hold øverst måtte jeg bruke ski og staver som anker for å trekke meg opp brekanten. Samme manøver måtte brukes igjen på en enda større sprekk da jeg kom meg opp nordøstsiden av Dawson på høyden 3300m. Det var to bruer over bresprekken, den ene i svært bratt lende mot nordvest (60-65 grader helning) med 800m stup rett under om man faller. Den andre på østenden av bresprekken i 50 graders helning. Brua mot øst var ganske lur, den så solid ut fra den ene siden, men da jeg slo med skia på den falt den sammen. Jeg fikk brukt deler av den brua likevel med stor forsiktighet og med stavene som toppanker for å trekke meg forsiktig opp før jeg forsatte opp til toppen. Toppen av Dawson/Hasler var ca 270m lang fra øst til vest, svært bratt mot nord og bratt nok mot sør. Det ble dermed en luftig tur videre mot det høyeste punktet som ligger helt vest på ryggen. Måtte klyve opp to skar og brukte spaden her for å grave meg ned til fjell da snøen ikke hadde noe som helst hold. Nå var det ett værskifte i gang og tåke utviklet seg på nordsiden av fjellet mens jeg var på toppen. Jeg fikk god utsikt uansett og må si at utsikten var mye bedre enn den fra Mount Hector i Canadian Rockies, en utsikt fjellet er berømt for. Etter en spisepause her gikk turen ned til skiene som jeg la igjen ved den store bresprekka. Derifra gikk turen ned og opp til en høyde mellom Dawson og Selwyn. Her kom tåka inn tykt og det ble plutselig en whiteout. Vær-prognosen jeg dannet meg da jeg enda hadde sikt mot sørvest hvor været kom fra så ikke så aller verst ut de neste timene så jeg tok en times pause før jeg fortsatte opp mot Selwyn da tåka lettet igjen. Selwyn kan man sikkert stå på ski ned fra, men det er i en "no-fall" sone på rundt 60 grader de øverste 50 høydemeterne og med de snøforholdene jeg hadde var det ikke noe for meg å starte fra toppen. La derfor igjen skiene under toppen og kløyv til topps. Helt øst på toppen av Dawson/Hasler. Topp-punktet ligger ca 200m lengre vest Det første klyvepartiet Panorama fra toppen av Dawson/Hasler Panorama fra Mount Selwyn Battle Range i sør. Høyest rager Mount Proteus på 3198m Resultatet etter nedkjøringa fra Dawson Returen ned isbreen gikk bra, de første 600 høydemeteren ble det tatt mange gode svinger i løssnøen mellom bresprekkene. Men så gikk snøen over i skare som nettopp hadde fryst. Resultatet ble en skare jeg gikk gjennom i hver eneste sving og dermed ble selve ski-kjøringa videre ned til hytta ett slitsomt stykke arbeid. I de bratte partiene nedenfor Fox Glacier var snøen såpass gjennområtten under den tynne skaren at jeg sank opptil halvmeteren ned, samt at jeg krasjet i ett titalls steinharde isbiter som hadde rast ut fra isbreen og som lå gjemt under snøen. Fikk nærkontakt med berget under den råtne snøen ved ett par anledninger også noe som virkelig satte sine spor i skiene. Før jeg var nede til hytta igjen i det mørket begynte å legge seg, 11 timer etter start hadde skia begynt å gå i oppløsning både på oversiden og undersiden. Ser ut som de snart er utenfor reparasjonens rekkevidde så nå må det investeres i nye ski til neste sesong! Dagen etterpå fortsatte retretten fra hytta opp den tryggeste ruta under Witch Tower (ei rute som er beskrevet som svært utrygg egentlig!) og videre opp Illecillewaet. Møtte en ny bresprekk som hadde delt hele breen rett nord for P2475 og som måtte unngåes via en noe tvilsom bru som jeg hoppet over på ski da det var i neddoverbakke. Føret var svært tungt opp til det høyeste punktet på breen og jeg gikk i t-sjorte og shorts hele veien opp i det som føltes som 20c. På toppen kom en skyfront inn og plutselig begynte det å snø mens jeg kjørte ned mot Rogers Pass. En knapp kilometer fra parkeringa passerte jeg ruinene av den gamle turisthytta Glacier House. Dette var i sin tid en av Canada's mest berømte hoteller sammen med Banff Springs. Glacier House åpnet i 1886 og ble utvidet de neste årene slik at de hadde 60 senger og var for ei lita tid den største i Canada før Banff Springs og Chateau Lake Louise fikk sine utvidelser tidlig på 1900-tallet. I 1910 omkommer 68 personer i ett stort snøras knapt en kilometer fra hotellet og det satte igang prosjektet med å legge togbanen i tunnel under Rogers Pass. Illecillewaet hadde også trekt seg tilbake såpass mye at den ikke var like attraktiv som før og turistene sviktet over flere år. At fjellklatrere fortsatte utforskingen av fjell og nye klatreruter i like stor grad helt til 1930-årene holdt ikke for økonomien og Glacier House stengte dørene i 1925. I 1929 ble alt av byggverk revet og bare grunnmuren av hovedbygningen står igjen i dag. Historiske bilder fra Glacier House Bilderekke fra venstre: Bilde 1: Postkort av Glacier House i 1911. Bilde tatt av S.H. Baker Bilde 2: Glacier House i 1905. Bilde av S.J. Thompson Bilde 3: Spisehallen i Glacier House. Bilde fra C.P.C. Archives. Bilde 4: Servitørene i Glacier House i 1898.Bilde av W. Vaux Noen flere bilder fra turen for spesielt interesserte! Bilderekke fra øverst venstre: Bilde 1: Kjørte forbi flere snø og jordskred som hadde stengt Highway #1 i tre døgn gjennom Rogers Pass Bilde 2: Ett skjeldent selfie fra disse trakter Bilde 3: På brua over Asulkan Brook Bilde 4: Glacier Circle sett fra Illecillewaet. Hytta ligger nede i skogen ved to små tjern. Bilde 5: Mt Donkin (2940m) helt vest i Dawson Range Bilde 6: Mt. Wheeler (3333m) Bilde 7: Purity Mountain (3169m) Bilde 8: Youngs Peak som jeg var opp på tidligere i vinter
  14. Fikk gjennomført en av de store prosjektene mine denne uka, en 4 dagers tur inn i ett avsidesliggende område i Selkirk Mountains. Det ble overnatting i tømmerhytta fra 1920-tallet, fortsatt under 2m snø, og det tikker mai. Jeg fikk også besteget Mount Dawson på 3377m, Selkirk Mountain's nest høyeste topp. Totalt 54km på randonee, 4332 høydemeter.
  15. Fortsatt 2m med snø uti mai her i Canada. Seint-på-kveld bilde av Glacier Circle Cabin.
  16. Ble en tur opp Ankel-biter-ryggen (Anklebiter Ridge 2131m) i ettermiddag, en liten topp helt i østenden av Rocky Mountains. Årets første flått ble børstet av arma på nedturen. Industri i Exshaw, Bow River og Highway 1.
  17. Ble en gåtur langs stier og elva Bow River i de timene sola sto på i dag.
  18. Ble en kort tur langs sti her i Canmore, resultatet er en dårlig timelapse!
  19. Snøsmelting i Romsdalen i mai 2013, Vermafossen på sitt største.
  20. Begynner å bli noen år siden nå, men her fra overnattingstur opp til Nyheitinden i Romsdalen.
  21. Har en liten plan om noen bestigninger her, en litt tøff tur på ski da det må overnattes på White Pyramid (3275m) for å nå den høyeste i bildet, Mt. Howse (3295m) som er den høye toppen bak i bildet. Chephren (3266m) som vises nærmest i bildet er også mulig på ski, men dette er helt på kanten. Samme fjell som i nattbildet, bare fra ett annet perspektiv. Mt. Chephren som spretthopp, White Pyramid til venstre.
  22. Mount Athabasca (3491m) Turlengde: 8 timer, 30min | Avstand: 13,7km | Høydemeter: 1590m Columbia Icefields hadde ligget på vent ei god stund, ett storfjellrike med Canadian Rockies største isbre og Alberta's høyeste fjell Mount Columbia. Jeg hadde sett meg ut Mount Athabasca tidlig an som en enkel topp å ta om været tillot det. Grunnen til at dette området har ligget på vent er at det snør relativt lite i de østlige områdene, såpass lite at det tar lang tid før bresprekkene snør igjen. Mount Hilda (t.h.) og Mount Athabasca (t.v.) Selv om store deler av fjellkjeden lenger sør og vest opplever 30-50års snørekorder denne vinteren har Columbia ligget i le for dette. Dagen før jeg kjørte nordover fra Canmore snødde det tett. For Columbia var dette vinterens første store snøfall med 30cm nysnø. Skredfaren gikk opp til Faregrad 3 for morgenen med økning til Faregrad 5 for terreng utsatt for sollys. Ruta jeg skulle gå tok meg hovedsaklig i noe tryggere terreng, men sola står såpass høyt på himmelen nå at det ikke finnes mye skygge igjen etter kl 10. Mot brefallet under Mount Andromeda Jeg fulgte sporene til tre andre som våget seg ut denne dagen. Planen min var egentlig å gå ruta over North Glacier slik at jeg kunne vurdere nedkjøringmulighetene over breen nærmere. Men det ble så jeg fulgte sporene som tok meg opp den andre normalruta mot ryggen mellom Andromeda og Athabasca. Opp mot brefallet på 2600m lå det fortsatt ikke fast snø under nysnøen som falt det siste døgnet. Belaget meg på en litt kjip nedtur om jeg ikke tok nedturen ned North Glacier i stedet. På tur over isbreen mellom Athabasca og Andromeda går det små og store snøras ned fra omtrent alle fjellsider mens temperaturen stiger. De tre foran meg tar av seg skia og klyver opp ett brattere parti innerst i dalen noe som helt klart var tryggere enn å ta seg opp på ski den rasutsatte ruta som gikk noe mer til venstre for der vi gikk opp. Med skia på ryggen ble det klyving hele veien opp til toppen herfra. Det lå lite snø mye av ruta så jeg håpet virkelig at jeg kunne ta meg trygt ned over North Glacier i stedet for en retur ned her. Det lå bra med snø ett stykke opp mot Silverhorn men fra ca 3400m og opp til toppen var det mest stein før det igjen gikk an å stå på ski over til Athabasca. Utsikt mot Andromeda Athabasca sett fra Silverhorn Opp mot toppen, selv synes jeg at det virket endel luftigere ut her oppe enn hva bildet sier En titt tilbake på Silverhorn i det tåke omkranser toppen Mens det blåste litt på ryggen mellom Col og Silverhorn ble det helt vindstille da jeg gikk fra Silverhorn og opp til toppen. Dessverre mistet jeg utsikten da tåka kom inn og bestemte seg for å bli der lengre enn hva jeg hadde tid til. Jeg fikk snakket meg i lag med de tre andre som også var gira på å kjøre ned over North Glacier. Allerede ned Silverhorn, i første sving løsnet ett 20m bred flak og rant 100m ned. Fikk satt noen fine svinger ett stykke ned her før det igjen ble bratt og utsatt. Her går ruta noe utsatt til ett stykke; 50 grader helning med en nærmere 100m høy brekant under slik at man må ta seg skrått mot øst i godt over 200m. Førstemann løsnet ett stort flak ganske tidlig, 100m bredt som faller 3-400m neddover. Det gjorde det noe sikrere for å ikke bli tatt av skred, men nå ble det kjøring på is i svært bratt lende, ett sted hvor man helst ikke vil falle. Her ble det ingen svinger neddover, det gikk heller forsiktig for seg ut mot tryggere grunn. Turen videre ned breen gikk helt smud i ett 2km langt pudderrike med en ny bratt utfordring på slutten.
  23. Noen nattbilder som har blitt tatt i det siste; Hoodoo'er i Canmore Veien opp til Kananskis Country fra Canmore Mount Chephren mellom Wapta Icefields og Columbia Icefields.
  24. Turrapport for turen til Mount Hector ligger på forsiden:
  25. Tur til Mount Whymper i Vermillion Pass mellom Lake Louise og Banff. På grunn av usikkerheten med snøskredfaren den dagen snudde jeg og gikk opp Boom Mountain i stedet og fikk nedkjøring på varm og tung løssnø i stedet for kald løssnø og pudder opp isbreen til Whymper. Mount Whymper og isbreen jeg angrer litt på at jeg ikke sjansen på da den så langt snillere ut enn det jeg så da jeg var nede i dalen.
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.