snilen

New guinea er delt mellom Indonesia og Papua New Guinea. Mt Wilhelm er det høyeste fjellet i staten Papua New Guinea, mens Carstens Pyramid som også er på øya New Guinea tilhører staten Indonesia. Hvor grensen mellom Oseania og Asia går er det tydeligvis flere oppfatninger av.

Traff på 15 av 15. Må innrømme at jeg hadde litt flaks på et par av elvene.

Min observasjon er at Lushaugen er minst en halvmeter høyere enn høyden på trigpunktet. Det høyeste naturlige punktet er innunder den falleferdige Lushaughytta som står over det høyeste punktet. Jeg tror Lushaugen er høyest som topp, men de høyeste partiene ligger utenfor Akershus fylke. Trig.punktet på Lushaugen ligger på fylkesgrensen og er nok det høyeste punktet på Lushaugen som tilhører Akershus. Ergo: Fjellsjøkampen er fylkestopp. Det neste diskusjonstemaet kan så bli : Hva teller : Fast punkt eller bre ? Jeg var på Glittertind i 1980, da var denne høyere enn Galdhøpiggen. Nasjonstopp eller fylkestopp eller hva? I disse dager gjelder dette Hardangerjøkelen. På dette forum er tidligere omtalt en fjellknaus som stikker opp av Hardangerjøkelen ganske nær høyeste brekulen enkelte år. Er denne kommunetopp eller er det høyeste kulen som teller ?

Toppløpet på Kinabalu(Borneo) påstår at det er verdens hardeste. Start på 1800 moh, opp til 4095 moh og ned igjen. I underkant av 2300 høydemeter opp og ned, og her begynner luften å bli tynn mot toppen. Distansen horissontalt tur/retur er i underkant av 18 kilometer. Kjenner ikke rekorden på strekningen, men årets vinner hadde tiden 2 timer og 39 minutter. Å løpe om kapp ned disse høydemetrene virker farlig og ødeleggende for knær og slikt. Her er resultatlisten: https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=9309 Ellers mener jeg å ha lest et sted at det også løpes om kapp til toppen av Kilimanjaro. Deltagerne må da ligge i høydecamp noen dager på over 5000 moh før de stikker ned til starten. Dette virker helt ekstremt. Noen som kjenner mere til dette ?

En mulig kandidat til norske topper der man ikke kan se høyere topper kan være Araset på Utsira. kan ikke huske at jeg kunne se inn til fastlandet derfra. På østsiden av Utsira ligger en nesten like høy rygg som sperrer utsikt inn mot Karmøy. Primærfaktor 65 m, sekundærfaktor ca 25 km. jeg kommer ikke på andre ensomt beliggende øyer i fastlands-Norge som mulige kandidater. Helagsfjellet på svenskesiden i Sylene kan kanskje være en kandidat. Som en kuriositet kan nevnes at Maldivenes høyeste "fjell" er et sted med en av verdens høyeste sekundærfaktorer, til tross for høyde på kun 2,5 meter.

Jeg har som mål å bestige alle norske kommunetopper før jeg dør og før alle er sammenslått. Jeg har ikke hastverk, det tar nok noen år, og jeg vil ikke dø for tidlig. Fylkestoppene kommer av seg selv når man går på kommunetopper, og jeg samler ikke på hverken 4K og 2K-topper. Jeg foretrekker å kunne variere litt med både høye og lave fjell. Det var rent tilfeldig at Gunung Kinabalu ble min første 4K. Ellers forsøker jeg å nå minst en ny nasjonstopp i året. Ingen har kommet rundt her tror jeg, men det er en kar som heter Ginge Fullen som har vært til topps i 154 land. Se http://www.gingefullen.com/projects.html . Nasjostopper byr ofte på vanskeligheter ut over det rent tekniske. Byråkratiet for å få lov til å gå opp på toppen er ofte en hindring. Har selv en bomtur til Vatikanstatens høyeste topp pga byråkrati.

Ser ut som Berdalsbu, har bare passert der på vinterstid og husker spesielt en kronglete bjørkeli jeg måtte forsere for å komme ned mot hytten.

Ikke pent å reklamere for andre websider her har jeg hørt, men for en systematisk oversikt over fylkestopper, kommunetopper og nasjonstopper med jevnlige korreksjoner finnes det noe som heter www.wwv.no . Turrapporter av ulik detaljeringsgrad for de forskjellige toppene finnes også. Når det gjelder Akershus har jeg f.eks. funnet ut at Lushaugen sannsunligvis er høyere enn Fjellsjøkampen som rangeres som fylkestopp. Lushaugen er likevel ikke fylkestopp. Forklaringen er at toppen av Lushaugen ligger i Oppland fylke, grensen går ved trig.punktet som er plassert lavere enn høyeste punkt. På fastmerkeregisteret på Norgesglasset kan man få høyden av trig.punktene ned på centimeter.

Et lengre arbeidsopphold i Kina gjorde at jeg måtte en tur ut av landet, og med Hong Kong som utgangspunkt var det flere muligheter for en utflukt til et ordentlig fjell. Jeg tenkte lenge på Taiwan, men en større papirmølle man måtte gjennom fristet ikke for en tur til Taiwans høyeste fjell. Dessuten ville det være greit å få en pause fra den kinesiske kulturen. Når Malaysia Airlines hadde rimelige flybilletter fra Hong Kong til Kota Kinabalu øst på Borneo var valget greit. Her ligger sørøstasias høyeste fjell sies det i reklamen. Det finnes høyere fjell innerst i Myanmar og på New Guinea, men det er uansett det høyeste fjellet mellom Himalaya og New Guinea vi snakker om. Dag 1: Fly Ningbo-HK-KK. Taxi til Rose Cabin, et overnattingssted 2 km fra inngangen til nasjonalparken. Kusken Adam loset meg frem i over 2 timer i kveldsmørket og var en aldeles hyggelig kar, som alle andre malayer jeg siden møtte der nede. Hva som møter en stakkar når man kommer ut av flyplassen i et fremmed land er så forskjellig, men her var det intet mas, ingen forsøk på å ta ågerpris, bare vennlige folk som hjalp meg frem. Dag 2: Morgenen var ganske vindfull, men det var klart på toppen en kort stund, slik at jeg fikk foreviget den fra verandaen på rommet mitt. Jeg hadde tenkt å rusle opp til parken og få ordnet papirmøllen der, men traff Emma og Jennifer fra England ved frokostbordet og slo følge med dem i bilen opp til parken. Der traff vi nederlenderen Joost, og sammen fikk vi med oss guiden Marius, en meget sympatisk liten mann. Vi ruslet så i fred og ro oppover fra ca 1800 moh til hytta Laban Rata på ca 3300 moh. Mer sto ikke på programmet den dagen, så vi tok det meget behagelig oppover. Det er kun 6 km opp til hytta, og ikke spesielt mye å finne på der. Hastigheten lå på ca 1 km/t i snitt. De engelske damene bidro til å holde farten nede, men det var i grunnen bare bra. Det er en del folk som må gi seg på denne toppen pga høyden, men mye kan forebygges ved å gå sakte, puste dypt og drikke ekstra mye. Underveis tenkte vi på de som tar denne turen som et løp. Skåla opp blir småtteri i forhold. Her skal det nemlig løpes fra 1800 moh opp til nesten 4100 moh og ned igjen. Årets vinner løp på 2 timer og 39 minutter. Vår guide Marius var heller ikke noen sinke med 3 timer og 20 minutter. Noen regnbyger hadde vi opp gjennom regnskogen, men det er jo ikke så rart når man drar på tur til Borneo i begynnelsen av regntiden. Etter en middagsbuffet på Laban Rata ble det en tidlig kveld. Det går historier om at det er grusomt dyrt på Laban Rata, men jeg kan ikke si meg enig. Overnatting: 69 ringgit, middag 33 ringgit, øl 10 ringgit. Multipliser prisene med 1,6 så får du det i NOK. Med tanke på at alt er ryggbåret 1500 høydemeter opp synes jeg ikke det var galt. Booking av overnatting på Laban Rata er obligatorisk for å få lov til å starte turen og bør gjøres i god tid på http://www.suterasanctuarylodges.com/ . Det kan også ordnes på stedet, men i høysesongen kan det være vrient. Dag 3: Opp klokken 02:45, avgang Laban Rata 03:00 med hodelykt. Sakte vandring opp i mørke, noe kødannelse den første bratte kilometeren etter avgang. Joost og jeg ga blaffen i guiden og damene og guiden og ruslet forbi mange opp den tilrettelagte traseen. Lenger opp er det bedre plass, og vi roet ned igjen, ingen grunn til å komme på toppen så altfor tidlig. Tilnærmet fullmåne gjorde at lyktene kunne slukkes så snart vi var gjennom et lite parti skog. Noe bratt var det opp de første svabergene, men greit å ta seg frem langs faste tau. Lengre opp var det ikke bruk for tauet, men det var jo greit å navigere etter. Noen få tåkedotter kom og gikk, men månen var hele tiden synlig, og bebyggelsen nede i lavlandet glitret i nattemørket. Joost og jeg gikk sakte oppover med mange småpauser og toppen ble nådd like før soloppgang. Helt klart var det ikke, men solen kom da etter hvert og varmet oss opp etter en heller kjølig vandring oppover. Det høyeste punktet heter av alle ting Low’s peak, men det er flere andre 4K-topper med primærfaktor langt over det mange 2K-samlere i Norge setter som nedre grense i nærheten. Flere av den så ut til å være ganske utfordrende å klatre. Som en alternativ rute ned finnes her verdens høyeste via ferrata. Mer om den på www.mountaintorq.com . Deler av ruten var synlig, det så temmelig luftig ut, men kunne gjennomføres av alle mellom 7 og 70 år i følge reklamen. Jeg takket her Marius og resten av gjengen for følget og ruslet alene ned gjennom regnskogen. Utrolig deilig å gå gjennom varm og stille regnskog etter noen uker med jobbing i en kinesisk by med bråk og forurensning. Turen gikk nå videre til noen varme kilder, Poring hot springs, der jeg fikk badet i varmt svovelholdig vann fra jordens indre. Deretter dro jeg med minibuss til Kota Kinabalu, derfra noen minutter med båt til Manukan, en 2 kilometer lang øy utenfor Kota Kinabalu. Leide et helt hus på stranden for 320 ringgit/dag, meget god standard. Øya hadde anslagsvis 15 beboere og 20 gjester da jeg var der. Om dagen var det noe mer liv med dagsbesøkende. En utrolig deilig plass med fred og ro og ellers alt hva hjertet begjærer. Skjønner slettes ikke hvorfor jeg dro derfra hit til Kina og skal reise videre til kalde og mørke Norge om noen uker. Ellers må jeg få tillegge at det malaysiske folket er et utrolig hyggelig, fredelig og imøtekommende folkeslag. Her lever ulike raser og religioner sammen i fred og fordragelighet. De hadde noen uroligheter rundt 1960, men det vil de helst ikke snakke om. De fleste snakker brukbart engelsk, og det er kurant å ta seg frem. Det kan høres spenstig ut å reise alene til Borneo, men det kan trygt anbefales. Jeg ble kjent med flere malayer, samt turister av ulike slag fra mange land. En god del ryggsekkturister preger området. Tarima kasih!

Min stemme går fortsatt til Gråhø - et traust norsk fjell som finnes i de fleste fjellområder.

Jeg støtter de som sier at Jotunheimen er oppskrytt. DnT og samlingen på humper over 2000 meter hos en del må vel ta skylden for alle fokuseringen på dette ene fjellområdet. I Norge har vi masse flotte fjellområder som gir utfordringer av ulik slag, og som er uoppdaget av mange. Av Norges 100 høyeste fjelltopper målt etter primærfaktor er det bare en liten håndfull i Jotunheimen. Sjekk denne listen fra Petter : http://www.ii.uib.no/~petter/mountains/norway_top100pf.html

Tror du gjør unna turen raskere om du går opp fra vestsiden. Brattere, men betydelig kortere.

Har vært der i Ekorndøren en gang i min ungdom, men kan ikke erindre noen nødbu. Merkelig plass for ekorn - her finnes jo intet tre på mils avstand.

Teide: Fra nærmeste parkeringer det ca 1400 høydemeter opp. Først langs en slags traktorvei som slynger seg, så sterk stigning på sti fra ca 2700 moh. Hvor mange bortovermeter det er vet jeg ikke, men det er oppovermetrene som merkes. http://www.teideascension.tk/ er en webside med svært detaljerte opplysninger om turen fra havnivå. Felles rute fra ca 2500 moh. Tra Teide og sørover er de en interessant rute langs en rygg som kan være verdt å forsøke seg på som et alternativ til normalruten. Ikke forsøk å gå utenom rutene i lavalandskapet, det er ofte helt ufremkommelig. Skal du helt til topps på Teide i tiden 0900-1700 må du ha en tillatelse som hentes i Santa Cruz på et bortgjemt kontor. Utenom denne tiden(åpningstiden på taubanen) er det fritt frem å gå til topps. Dette gjelder også om taubanen er stengt pga vind, noe som er svært vanlig, men ikke så forutsigbart.

Skjønner ikke hva du snakker om Svein, var på Sunnmøre torsdag/fredag forrige uke og det var jo ikke en sky å se.

Her har vært mange flotte høstbilder i det siste. For at mennesker uten altfor mye fjellerfaring ikke få et altfor solskinnsaktig inntrykk av norske fjell bringer jeg her noen bilder fra turer vestpå i sommer. Sånn bare for å kompensere for alle solskinnsbildene. Årets mål var å besøke de kommunetoppene jeg manglet i Hordaland og det klarte jeg, men ikke uten å bli våt og kald iblant. Det ble mye regn og tåke ja. Sikkert flott mange av disse plassene hvis solen titter frem. Dette var dagens bidrag til å inspirere folk til å bruke sommeren til å gå i fjellet. Mere detaljerte turrapporter finnes på www.wwv.no for den som måtte ønske ytterligere turtips til disse kommunetoppene.

Om man skal fra A til B og har valget mellom å gå rundt eller over en høyde er det jo flere ting som avgjør. Terrengengets beskaffenhet har jo mye å si. Ofte er det mer myrete i søkkene en over en høyde. Det kan også være tilfeller der det lønner seg å gå over om man skal fra A til B, men å gå rundt når man skal tilbake igjen. Er det bratt opp og slakt ned på baksiden, kan det lønne seg å gå over, mens man andre veien bør gå rundt. Dette er enkel O-løps-teori. Årsaken er ganske enkelt at slake høydemetre utfor har man glede av, men blir det bratt nedoverbakke bruker man ofte like lang tid på å gå ned som opp. Går man på ski, slår dette enda tydeligere ut. Litt variasjon i veivalget kan jo også være greit om man går tur-retur samme sted.

Innerst i Sognefjorden til svenskegrensen måtte jo være en mere real tur og ikke bare en vits. Mulighet for å få med noen høydemetre opp og ned på den ruten. Norges laveste kommunetopp er toppen av øya Eime i Kvitsøy kommune. Klatringen er ikke allverdens men man er avhengig av privat båtskyss og flatt vann, så det er ikke hver dag det er kurant å komme til topps. Den sloweste fooden jeg har spist er vel å bruke absolutt hele togturen fra Brummunddal til Sjo for å spise 2 brødskiver av matpakka, på vei til påsketur. Jeg var så treig til å spise den gangen.

Jeg tenkte litt annerledes og beveget meg til Norges sydligste punkt som kan nås uten båt, svømming eller lignende en ettermiddag i slutten av august. I knallvær hadde jeg Skjernøy nærmest for meg selv. Kjørte ut til Farestad og gikk rundt Rossnesvågen og så langt syd som det går an å komme uten å bli våt. Det var en fin fottur på et noe kronglete sauebeite med spor etter avbrenning av einerkratt. Et lite bad der syd ble det også. Broen over til Rossnes som er merket som vei på kartet er en lang(ca 100 m) og smal(godt under metern) hengebro med maxbegrensning 5 personer og med motorsykkelforbud. Luftigere og mye lengre enn de fleste Dnt-broer i fjellet så det føltes nesten som en fjelltur. Forsøkte å få øye på det lille skjæret Pysen uti havgapet, men klarte ikke å lokalisere det fra land. Dette er det sydligste grunnlinjepunktet så vidt jeg vet. Dessverre intet kamera med på turen.

Storevann i Sirdalsheiene. Noe spesiell hytte med noe spesiell historie.

Den siste er hytta på Styggemann

Muen er også ødelagt av alle småvardene, selv om det ikke akkurat kan kalles tekniske inngrep. Har tidligere foreslått fjelltreff på toppen av Muen for å samle alt smårasket til en kjempevarde. Det er en stor jobb, så det trengs masse folk ! Dingsen på Skykula er heller ikke det vakreste jeg har sett, og her var det strålingsfare også.

Snaufetta er en liten knaus nær sjøen på Tustna. Navnet oppsto da NGO eller annet oppmålingsvesen var på tur for å sjekke stedsnavn og få på plass nye . En eldre kar på stedet pekte og forklarte og hjalp oppmålingen med å sette korrekt navn på en rekke steder. Men det gikk også en liten djevel i mannen, da de spurte om denne knausen hadde noe navn. Snaufetta svarte han, og navnet ble funnet på der og da. Intet vakkert navn akkurat, og jeg regner med folk forstår såpass at jeg ikke må forklare navnet. Jeg har historien fra en kar som bor på Tustna, og jeg tror den er rimelig sann. Snaufetta kan søkes opp på Norgesglasset.

Interesant og nyttig rapport. Jeg skal dit en gang før jeg dør siden den er en kommunetopp.

Joda - det er det mattings