kl 0400 ringte vekkerklokken og sa ifra at det var på tide å komme seg på beina.Tåken som hadde preget Romsdalen kvelden før lå nå bare som et tynt slør nederst i dalen. Det lå altså til rette for at forsøket på å bestige Store Trolltind via Nordøsteggen kunne gjennomføres.
Etter å ha rekognosert litt kvelden før, var stien opp Soggeberget lett å finne. Oppover den bratte lia kom pulsen fort opp i arbeidstempo og selv om det bare var noen få plussgrader ble det fort varmt. Etter ca 45 min ankom vi dagens første postkasse. Orrhaugen. Greit med en liten pust, og fint å se at dalen etterhvert hadde fjernet seg en del. Fortsatt på god sti passerer man ikke lenge etter tregrensa, og utsikten mot Vengjetindan blir uhindret. Morgenlyset leker med tåkedottene som fremdeles glir frem og tilbake oppe ved toppene. Det er fint å være menneske og tanken på at resten av Norge ligger og sover søtt, gjør det hele bare mer spesielt.
Opp mot Norafjell slaker det ut og Store Trolltind viser seg for første gang siden vi så den fra dalen. Skjemaet for dagen er stramt, så selve toppen av Norafjell blir ikke besøkt og vi runder denne på høyresiden. Stien begynner etterhvert å bli hvisket ut, men det gjør ikke noe. Her oppe er det lettgått og alle veier fører til Rom. Etter å ha gått ned noen få høydemeter kommer vi til dagens siste skikkelige vannpåfylling. Drikkeposene som var halvveis oppfylt ved start bør nå være tomme og klare til å bli fylt opp igjen. Denne gangen skal vannet vise seg å måtte rekke i bortimot 16 timer til.
Oppover mot Adelsbreen bratner det til igjen og lyngen går over til steinur og morene. Tempoet, som så langt har vært bra, reduseres litt og vi begynner å skjønne at turen bare så vidt er i gang. Vi har sett litt på Norgesglasset og unngår derfor å gå opp på den første kulen på eggen som reiser seg til venstre for oss. Derfor går vi opp på den første av Middagsbarna i håp om at vi kan holde høyden bort mot Nordre Trolltind som er målet nå. Dessverre skiller et lite skar ryggen videre. Ned her er det bratt og sleipt. Ikke noe å bli bekymret for egentlig, men føret gjør at vi tar det piano. Samtidig begynner vi å tenke på om det kan være såpass fuktig oppover dit vi skal også. Et nytt svakt tråkk kommer opp på vår høyre side og vi skjønner at vi godt kunne ha rundet under Middagsbarna. Vel oppe igjen på eggen, reiser nå Nordre seg steilt opp. Det ser bratt ut, veldig bratt. Vi har lest at det skal være enkel klyving opp dit, så det bør gå bra. Fremdeles er det fuktig og praten sneier innom temaet retur. Vi er alle enige om at vi i alle fall fint klarer å klyve ned igjen så langt vi har kommet nå. Opp til Nordre løser de forskjellige problemene seg greit, og vi har ikke passert point of no return på langt nær enda.
Nordre kan kanskje virke som en litt stusselig topp, men utsikten der oppe er alene verd turen opp dit. Trollveggen, Romsdalen, Store Trolltind, Adelsbreen og Trollklørne. Uansett hvor mann setter blikket er det et landskap som jeg ikke skal forsøke å beskrive nærmere. Bare ta turen opp, så
skjønner dere.
På dette tidspunktet har Nordøsteggen kommet såpass nær at man kan begynne å planlegge klatringen nærmere. Den ser høy ut. Svært høy. Så den ikke forferdelig bratt ut også? På bildene vi hadde sett før turen var det jo ikke så bratt? Og om det er vått opp der, da sliter vi! Tvilen begynner å bli stadig sterkere i den lille gruppa vår. Vi blir heldigvis enige om at vi kan rappellere ned og ta turen bort for å se. Så har vi i alle fall gjort et forsøk.
Det viser seg å være to rappellfester. Det øverste er jeg ikke helt sikker på hvordan var satt opp, men det var i alle fall en kile, kanskje flere. Vi valgte uansett å ta det neste som var godt synlig på en avsats 5 meter lengre nede. For å komme dit måtte vi gå tilbake et lite stykke mot toppen og så bratt
nedover mot Adelsbreen før vi begynner å traversere bortover. Her var det vått, utsatt og generelt ekkelt terreng. To av oss velger å bli sikret bort det siste stykket til festet. Et fall der ville ha vært dumt. Rappellfestet er en diger stein og selve rappellen går radig.
Vi legger merke til at det antagelig er greit å rappellere ned til breen med to 60meterstau, og i tillegg er det et alternativ å klatre opp der vi kom fra. Romsdalsførereren sier det er klatring grad tre opp igjen. Alt dette er for å forsikre oss sjøl om at vi kommer oss hjem hvis vi skal snu. For nå har nervene
fått kjørt seg en stund, og i alle fall to av tre er sikre på at vi ikke kommer til å klatre en meter oppover Nordøsteggen. Eggen videre er full av små og store hindringer. Til tider syns vi det er svært utsatt, men uten at behovet for sikring melder seg igjen.
De første metrene av Nordøsteggen ser enkle ut og før vi vet ordet av det har førstemann forsvunnet oppover. Her gjelder det å handle raskt før tvilerne får tid til å protestere. Standplass blir laget og alt er klappet og klart til klatring når de to andre kommer etter. Første taulengde blir for min del unnagjort
med fjellskoa på. De to andre bruker klatresko. Midt oppi andre taulengde blir klatreskoene tatt på. Et litt utsatt svaparti helt på eggen gjør at jeg velger å ta på klatreskoa. De blir værende på resten av klatringen opp. I det tredjemann er på vei opp tredje taulengde, begynner det å regne lett. Det har vært mye vått så langt og det har vært på grensen til hva vi syns er komfortabelt. Dette trenger vi ikke. Tanken på å rappellere ned frister ikke. Det kommer til å bli stress. Heldigvis gir det seg, men været skifter mye nå. Blå himmel det ene øyeblikket, tett tåke og regn det andre.
Spennende er det i alle fall.
Fjerde taulengde blir et gjennombrudd. Vi ser det vi tror er toppen og resten ser enklere ut. I det øyeblikket bestemmer sjefen seg for at det er på tide med litt mer regn, som snart går over til hagl. Vi blir fort enige om at det skal mye til for å snu nå og at vi gir gass videre. Etter 8,5 timer og 7 taulengder med klatring topper vi ut. Klatringen er gradert 4+ i føreren, med beskjed om at man kan omgå de vanskeligste partiene til høyre ut i nordveggen. Vår mening spriker til alle kanter. To av oss syns det luktet av 5-ish, mens sistemann knapt ville hagitt det en 4'er. Kanskje 4+ ikke er så galt likevel? Bilder fra klatringen har jeg ikke, men dere skal ikke se bort fra at det kommer et par i løpet av noen dager.
Klokken har nå blitt så mye som 1945. Vi har sprengt skjemaet, men har jobbet som gale og er egentlig godt fornøyd med oss sjøl. Vi har vært tre i taulaget og føret får ta mye av skylden for at vi har brukt såpass med tid. Hadde det vært tørt ville mye av anmarsjen og spesielt klatringen gått mye raskere.
Stemningen på toppen er merkelig. Alle er først og fremst lykkelige over å ha kommet opp, men vi kjenner at det har vært en lang dag og at kroppen er tung. Bildene har i ettertid fortalt oss at det var en fin kveld
Hytta på toppen blir besøkt og navnene våre notert i boka. Det er på tide å gå ned. Det er enkelt å finne veien. Stien er tydlig og røde flekker her og der gjør at selv en blind finner veien. Det er derimot flere utsatte parti som gjør nedstigningen vanskeligere enn jeg hadde trodd. Også her gjør det våte føret til at det blir mer kluss. Dette i kombinasjon med masse løs stein og grus gjør turen ned de to topprennene litt småkjip.
Bruraskaret skuffer ikke. Vi er små og blir minnet på det av ymse poetiske tekster på veggene rundt oss. Heens Highway leder oss fint ut mot Storgrovbotn og urhelvetet som venter oss. De to siste timene tilbake til Trollstigen gjøres i stort sett ur og i stadig mindre lys. Klokken er 2344 i det vi ankommer Trollstigen. 19 timer, ikke langt unna 2000 høydemter, 7 taulengder klatring og mange liter svette har gått med. Vivet vi skal være stolte over oss
sjøl, men smilene sitter langt inne. Kroppen vil sove.
Takk til dere to andre, dere gjorde drømmen mulig.
-oa
