morten

Midt i jakta parkerte fire med langt fredeligere hensikter enn å skyte rype, ved Vargbakken. Sammen med Heidi og Christian fra Tyskland, som aldri før hadde vært på en 2000 metring, skulle vi forsøke oss på Eggen. Jeg hadde egentlig regnet med at en bestigning av denne toppen fikk være nok, men Julias argumenter om at vi trengte bedre bilder fra dette hjørnet fikk meg på andre tanker. At været i tillegg var for usikkert for en lang kjøretur gjorde også beslutningen lettere. I slutten av september er ofte høstfargene på sitt mest intense. Det var en åpenbaring å vandre forbi Knutshøe og ned Leirungsdalen. Vinden som hadde blåst hele morgenen stilnet plutselig nede i dalen. Øvre Leirungen la seg blikkstille og Surtningssue og Besshøe, ekstra mektige under sine nysnøkapper, var like skarpe å til i vanns som i luft. (Knipse knipse knipse) Oppe i Veslløyfte var det tid for pause. Det tette krattet var uvant for Christian og Heidi, som nok allerede begynte å lure litt på hva de hadde begitt seg ut på. En flokk på 10-12 ryper ble skremt opp, men kan prise seg lykkelige over at vi ikke var jegere. Det gikk smått med oss innover mot foten på Eggen. Vi bestemte oss til slutt for å dele oss. Julia og Heidi skulle rusle nedover igjen, mens jeg skulle ta med Christian på den første 2000 m toppen. Fra vel 1700 moh lå snøen. Det ble mye pesing opp til toppen. Innimellom hadde vi hatt fantastiske utsikter, bl.a. mot Memurudalen hvor Gjendesjøen ble overgått av den gullysende bjørkeskugen i Memurudalen. De spisse, kritthvite Hellstugutindene og en tung mørkegrå himmel. Ut til sørtoppen må vi også. Først går jeg uten kameraet, som jeg setter igjen før en skrent ned mot det siste skardet. På toppen angrer jeg, går tilbake for å hente kameraet. Christian kommer etter. Så må jeg ned igjen for å målet skardet. Deretter angrer Christian, så jeg går og henter sekken hans. Den ellers enkle passasjen ute til sørtoppen er fortsatt grei, men snøen gjør at litt mer forsiktighet må utvises. På tilbakeveien går vi litt feil, og stoppes av en islagt skrent, og må et stykke opp igjen. Tiden har sprunget og til tross for tidlig start blir det mørkt. Ved Øvre Leirungen får vi igjen kontakt med konene og oppe ved broa er det mørkt, bekkmørkt. Snøværet innhentet oss under nedstigningen fra Eggen og har nå gått over til regn. Det er vel et spørsmål om hvor mange flere fotturer over 2000 moh det blir denne sesongen?

Det siste stykket opp til Dyrhaugstinden er morsom klyving på sommerstid, men er noe helt annet med is og dyp løssnø. Uranostinden har ofte en litt skummel skavel på toppeggen. I tillegg er det ofte KALDT om vinteren. Det blir fort mørkt og et væromslag blir fort dramatisk. Det er ikke uten grunn at svært få 2000 m topper blir besteget i perioden november - februar. Når dagene blir lenger ut mot påske blir det straks mer fristende med toppturer og ut i mai ikke minst! Om vinteren er det ofte eventyr nok å være høyt til fjells, laaaaangt fra folk med naturens iskalde grep godt rundt kroppen. Med lyden av skiene som knirkende glir over den knusktørre snøen. Frostrøyken som står fra munnen, rimet rundt hettekanten (og i skjegget ) og ikke minst lyset og stemningen. Kalvehøgdi og Rasletind, Nautgardstinden, Kvitingskjølen, Lomseggi, Veslsmeden og Snøhetta er alle topper som kan gi store opplevelser, uten det helt store innslaget av klatring. Skredfaren er ofte også større midtvinters, ved store temperatursvingninger enn det man opplever fra midt i april og utover hvor ofte snømassene er mer stabile. Alene snøskredfaren gjør at mange steder i bratt lende bør sikres om vinteren. Det hjelper lite hvis det bare er passe bratt og man står godt, dersom det man står på plutselig seiler nedover fjellsiden. (Jfr. ulykken på Torfinnstind sist vinter.)

Takker for svar: Som jeg også har hørt fra andre er ikke denne "3'er klatringen av de mest utsatte og klyvevante vil kunne gå den usikret under gode forhold. Ole78: Du skjønte sikkert, i likhet med de andre hva jeg tenkte på, selv begrepet sikringskrevende ikke er absolutt. Ønsket ikke at denne tråden skulle avarte seg til en debatt om hvor det bør sikres eller ikke. Forutsetningene for spørsmålet er et normalt forsiktig-konservativt ståsted, bl.a. egnet for inkorperering i skriftlig materiale offentliggjort for allmenheten. Dette tilsier under en hver omstendighet en god porsjon av tilbakeholdenhet.

Ser av klatreføreren at denne er gradert til 3. Er det noen som har gått denne, som kan gi en bedre karakteristikk av denne turen. Er den utsatt? Er den sikringskrevende? Hvordan er brepassasjen fra Stølsnosi? Takknemmelig for alle svar!

Ta med deg gamasjer og god innstilling. Er været bra blir det bra. P.idag begynner snøen på 15-1700 moh. Ligger sikkert en del over 2000 moh.

Erling: Det er nettopp fordi foreningen ikke er komersiell at enkelte reagerer på det de oppfatter som økonomisk aktvitet i stor skala. Man kan godt droppe komersiell dersom det kun er dekkende når profitt til eiere er et mål. Noen mener at DNT driver økonomisk virksomhet for å vokse seg stadig større. Andre mener at måten DNTs økonomiske virksomhet drives på, undergraver den idealistiske og frivillige profilen. Personlig har jeg en viss forståelse for DNTs behov for å være store og sterke, men jeg synes fokuset til foreningen er alt for inkonsekvens i sin samfunnsrefsin, og sitt naturvernarbeid. Når det gjelder temaet så var det sommermerking ja. Argumentene om at det aldri kan merkes godt nok i noe som skal være en naturpark kjøper jeg ikke. Samtdig som jeg har stor forståelse for at DELER av fjellnaturen også bør tilrettelegges for dem som har dårligere forutsetninger for å ferdes, men ikke hele veien. Kanskje DNT (er ikke så mye arbeid) kunne innføre klassifisering av merkingen på rutene sine. F.eks. Normalt merket (de fleste) Godt merket (noen få). Svært Godt Merket (veldig få), kanskje også en klasse for Mindre godt merket rute. Hvis DNT skal kunne holdes ansvarlig for konsekvenser av dårlig merking så synes jeg samfunnets holdning til den enkeltes ansvar har gått for langt. Da begynner det å nærme seg litt amerikanske tilstander. For øvrig tror jeg enkelte klyvepartier og skumle vassdragskrysninger i flaumen er større faremomenter om sommeren enn dårlig merking.

Agnar: Jeg kan kun huske å ha sett to innlegg som oppfattes som negativt ladede. Det ene ble slettet. Jeg synes for så vidt Pandas utbedring av svar fra rejohn om hans ståsted var fullstendig unødvendig. For øvrig er det all grunn til å stille kritiske spørsmål ved DNT sin virksomhet. Det betyr ikke at man ikke ser på kjerneideene til DNT som svært positive. De fleste kan vel være enige i at DNT av i dag fremstår veldig annerledes enn det opprinnelige og at det kan være mange årsaker til å stille kritiske spørsmål. Selvsagt er det ingen diskvalifikasjon å jobbe dugnad for DNT. Mye av dette dugnadsarbeidet er fantastisk flott og det er ingen grunn til å kritisere dette. Lokalforeningene til DNT er i det store og hele veldig jordnære er mitt inntrykk. Her på forum kan enhver person velge å diskutere som privatperson eller som offisiell person, og velger man å diskutere som privatperson er det vel egentlig knekkende likegyldig hvilken bakgrunn man har??

Fjellet er til for alle: Ja. Men spissformulert betyr ikke det at det bør strekkes strenger mellom hyttene som folk kan binde seg fast i. Ei heller at det bør klines utover ukritisk med rødmaling. At merkingen ikke kan bli god nok er ikke godt nok argument, og har ingenting med at fjellet ikke er for alle. Selv turistforeningen er jo normalt flinke til å informere om at fjellet krever littegranne. Jeg synes rett og slett at argumentet "fjellet er for alle" er et dårlig argument for tilrettelegging, og til tider tilgrising. Fjellet er for alle, og helst ikke fjellet fullt av tagging og grising. Det går også an å tenke litt konstruktivt i forhold til feilgåing. En god del av Turistforeningens stier kunne hatt en bedre trasé i terrenget og derigjennom redusert behovet for maling. At det er fort gjort å miste DNT stien skal jeg være enig, i, jeg går stadig vekk i mine egne tanker og er plutselig ute, enten fordi folk har laget "blindløp" eller fordi merkingen er "for dårlig", men skal man eliminere dette helt ser jo landskapet ut som et grisehus. Det er tross alt en nasjonalpark, en naturpark som ikke DNT eier. Og fjellet er fortsatt for alle, det samme gjelder isbreene og toppene, men det krever littegranne kunnskap, som er lett tilgjengelig for alle som gidder og er interessert. Dette blir fort en tilrettelegginsdebatt igjen, men ikke kom med argumentet om at fjellet er for alle, så fort man er kritisk til maling av steiner i nasjonalparkene. Noen lang tradisjon har denne postindustrielle vanen heller ikke i Norge. Det er vel nesten bare naturvern som har en kortere tradisjon i landet vårt. (Sistnevnte er en spissformulering må vite)

Jeg synes nymalte t'er stedvis lyser skremmende stygt opp. Det er en ærlig mening, ikke en tvangstanke. Jeg kan meget godt spares for tåpelige karakteristikker. At du mener de ikke legges merke til er din sak, jeg legger merke til dem rett som det er. Synes for øvrig bildet til Peder var et morsomt og illustrerende eksempel.

Det er greit med kjennskap til alternative navn, men offisielt bør fjellene etter min mening ha et offisielt navn og ikke to. Det er ille nok at vi har to offisielle skriftspråk (nei, det er ikke et symbol på rik kultur, andre land har minst like eller rikere kultur enn Norge uten dette ekstra splittende krangletemaet). Jeg registrerer at du har utrolig mye kunnskap om navn, mens jeg debatterer mer ut fra følelser ispedd litt kunnskap her og der. Ikke lett match nei Men registrerer jo samtidig at du ikke er helt nøytral da. For eksempel tilhører du jo klatreleiren da og således tillegger du sikkert disse brukerne litt høyere innflytelse enn det en evt. objektiv betrakter ville. For øvrig kan navnene være som de er, bare det ikke er noe som er riv ruskende galt. Men for oss med et anna mål er det naturlig å uttale toppene på bokmål, enten vi slenger på e etter hø, eller a inne i brenavnet. Vågåbonden forstår meg sikkert når jeg snakker om Ryggehø Jeg synes det ville vært veldig synd dersom Storen og Piggen skulle bli offisielle navn på disse to toppene. Det blir liksom for mye slæng og for lite sus over det. Jeg synes Store Skagastølstind er et flott navn på en flott tind.

Neste skrik blir vel å strekke "ledninger" mellom hyttene, så kan medlemmene klipse seg inn på med en karabin og trygt gå fra hytte til hytte. Nei, hold gjerne vardene ved like, men se til å ton ned den malingsbruken. Hadde det vært noe tak i miljøvernmyndighetene hadde de forbudt slikt vas. Tydelige stier kombinert med varder får holde. En nymalt stor rød T er rett og slett kjempestygt der den lyser opp midt ute i naturen.

Det er klart det er positivit med et nytt området i 2000 metersklubben, så får 2k samlere utvidet horisontene sine enda litt til

Paalv: Jeg synes for så vidt prinsippet om lokal navneforankring er greit nok, men jeg synes innarbeidet sedvane bør tillegges vekt. Når det gjelder Storen svarte du ikke på spørsmålet mitt er Storen og Piggen de opprinnelige navnene på disse fjellene, hvis de ikke er det bryter de vel med prinsippet om det opprinnelige navnet, eller er prinsippet oppfylt så lenge det dreier seg om ET navn med lokal tilknytning. Hva kalt de de Storen på Slingsbys tid og tidligere? Hva het Piggen før folk begynte å bestige den?

Dette hullet må det forklara Erling. Min skolelærdom tilsier at havet, som tross alt henger sammen holdes nede av tyngdekraftens og danner et speil. Strømninger og ikke minst månenes grav. kraft lager små variable endringer i dette, men et 50 meter hull skjønner jeg ingenting av. Ingen mener vel heller at havet er kulerundt, heller flatt med relativt små krusninger (en kjempebølge blir mikroskopisk i forhold til havets totale areal). Men et interessant tema

Slike ting som Dagny påpeker er jo nyttige innspill og tilfører kunnskap (går ut fra at det hun skriver er sant), men da snakker vi fortsatt om relativt ubetydelige avvik (70 cm.), og ikke som trådstarter antyder at Aconcagua skal være høyere enn Everest osv. (en forskjell på nesten 2000 meter med moh som ref.)

Oppstryn: Korrigerte høyder er greit nok, men man må ha et referansepunkt. Er det noen som virkelig synes at jordens sentrum f.eks. er et ok referansepunkt? Det har ikke noe med mangel på viten etc. Det har med å velge et referansepunkt. 0 meridianen f.eks. som danner grunnlaget for kartposisjonene kunne jo like gjerne vært hvor som helst. Fjellene blir ikke noe høyere eller lavere av at man endrer referansene. Moh er et greit, lettbegripelig begrep. Derimot dersom korreksjonene skyldes avstanden fra havet og at endringene skulle skyldes jordens krumming i avstanden til havet eller et eller annet slik komplisert som jeg ikke skjønner er det greit nok: Finn ut riktig høyde, men i forhold til din kommentar om Aconcagua tolket jeg deg dithen at det var snakk om jordens sentrum, for Aconcagua er på ingen måte høyere enn Mt. Everest. Annapurna f.eks. ruver nesten 8000 meter over dalen lenger nede.

Disse modernistiske ideene betyr vel at et sandslott på stranden utenfor Equador blir høyere enn vår egen Gaustatoppen. Strandpromenaden i Equador: 1895 vertikalmeter Slogen: 15xx vertikalmeter. Havet varierer rundt et gjennomsnitt som ikke avviker så mye over kort tid. Endringer i havnivå skjer sakte (pris dere lykkelig for det nederlendere) derfor synes jeg argumentene mot moh ikke holder. Havet er det nivået alt synlig, beboelig land stikker opp fra, ergo et fornuftig nullpunkt. Bunnivået for det pustende menneskets eksistens. Hvorfor kommer dette nå, og hvorfor har jeg ikke hørt om det fra andre enn en anonym gjest? Jordens form, matematiske beregningsmetoder for krumming, avstand etc. er jo ikke noe nytt. Skal dette være noe som noen plutselig har funnet på i 2004? Er dette noe som er akseptert? 2469 til 2475 er jo ingenting, men argumentet om at plutselig Sør Amerika skulle få jordens høyeste fjell kjøper jeg ikke. Å bruke jordens sentrum som et referansepunkt for høyden blir unaturlig for oss mennesker som lever oppå jordskorpa, som tross alt bare utgjør en brøkdel av jordens diameter... Men vi kan i alle fall reise til beachen i Sør Amerika for å bestige høye punkter da? Hvis vannspeilet ikke skal gjelde.

Det var i utgangspunktet 3 ting jeg lurte på Paalv, som du ikke svarte på: Storen som du forsvarte lenger oppe i tråden - Bryter dette navnet med det prinsippet du for øvrig forsvarer? Piggen er vel først og fremst den ene toppen hvor jeg, og jeg tror veldig mange med meg, danner et enormt flertall mot, og for Galdhøpiggen. Men er Piggen et generelt Lomsnavn eller bare et klengenavn blant enkelte tilknyttede brukere? For øvrig har jeg ingen motforestillinger mot prinsippene, bare at som også Svein og Ods er inne på. Besshø er jo egentlig like mye Besshø enten man skriver / sier Besshø, Besshøi, Besshøe. Jeg vet at ikke du er enig i det, men der er vi i alle fall enig i at navnet er greit nok. Prinsippet om at kommunens dialekt skal være bærende er for så vidt greit nok det også, i forhold til kartene. Men så har du tilfellene som Svein påpeker hvor du innenfor kommunen har flere varianter? Som for Ods er det også for meg naturlig å si Besshø. Men vi skal ikke krangle mer om det. Det er først og fremst Piggen og Storen som du introduserte, og hvordan det stiller seg i forhold til prinsippene om gamle lokalnavn opp mot kallenvan gitt av brukere jeg lurer på.

Ole78 - Gikk du Heftyes uten sikring første gang også? Dvs. du fór opp ditt uten sikringsutstyr på din første tur? Det er liksom ikke det samme å gå uten sikring syvende gangen. Det er også noe med å være kjent med en konkret rute. For øvrig blir det for arrogant. Det er mange som har glede av toppbestigninger som ikke besitter samme evner som deg. Jeg har snakket med, hørt om og sett folk som sliter opp heftyes, enten fordi det er vått og glatt der, eller fordi de er litt for store for denne renna, eller fordi ryggsekken henger seg fast. Det er rett og slett en utfordringen på kanten for dem. Og spar meg for noen nedlatende kommentarer om dem. Disse finnes. De er klatreteknisk litt i bakevja, men det klarer det på en fortsatt sikker og fornuftig måte (med sikring). Det er ikke en gang sikkert de føler seg spesielt engstelige, men i og med at det er på kanten av det de klarer, så ville de blitt dritredde uten sikring. De føler at det går nok bra, men de VET det ikke. Har følt meg sånn flere ganger. Det er STOR forskjell på 1. gang man går en ukjent rute og 7. gang man tråkker opp de vante trinnene. Vær for øvrig glad for at vi er forskjellige. Hvis alle var som deg ville fjellet bli dritkjedelig. I stedet for den litt nedlatende tonen jeg føler du stadig vekk bekler deg, synes jeg heller du skulle være litt fornøyd med deg selv, gjerne litt stolt, men samtidig også litt mer YDMYK. Det vinner du på. Det er noen her på forum som driter i om de fremstår sympatisk, men personlig har jeg litt sans for folk som har et lite øye for sympatieffekter. Det er tross alt store rom for misforståelser på et skriftlig medium som dette. Det værste er at jeg noen ganger sitter med en følelse av at de som i størst grad kaller en spade for en spade her på forum er folk som ansikt til ansikt knapt hadde våget å kalle en spade for et redskap. Jeg er sjeleglad for at det så stor spredning i folks nivå. Det gjør hele fjellivet og tinderanglingen mye mer fargerik og spennende. At ikke alle må klatre ned Heftyes for å få et kick, men at det faktisk finnes folk som får en enorm mestringsfølelse av å gå Besseggen eller bestige Store Knutsholstind, synes jeg er FLOTT!!!!

Klokka er 04:00 da vekkerklokka ringer. Brutalt for et hode som skriker etter mer søvn. I sånne tilfeller er det godt å være flere som skal ut, hadde jeg vært aleine hadde jeg nok vendt meg om, med ansiktet ned i puta igjen. Vi har besøk av Heidi og Christian fra Tyskland, som også er glad i å ta bilder. Midt i alt møkkaværet er det meldt ganske bra denne torsdagen. Vi vil oppleve Leirungsdalen (Jotunheimen) i soloppgang. Jeg og Julia har allerede en soloppgangstur en uke tidligere med middels hell. Bak rattet kommer trøttheten sigende, og det er godt å komme ut i den kjølige frostnatten litt nord for Valdresflyas toppunkt, der veien gjør en bue innover mot fjellet. Det er fortsatt mørkt, kun en lysstripe i øst. Heidi velger å bruke hodelykt, vi andre stoler på demringslyset. Allerede den første elva ved veien byr på utfordringer i mørket. De fleste steinene er dekket av en tynn ishinne. Med noen små nestenfall sklir vi oss elegant over. Myrtuene er delvis hardfrosne, og det er klart at dette har vært en kald natt. De hvite fjellene under den mørkeblå himmelen gir nesten vinterlige assosiasjoner. Vi sier ikke mye. Hver og en har nok med å passe på sine skritt og unngå isdekkede steiner. Like før bandet mot Raudhamran forlater jeg de andre og girer opp. Ting skjer fort i øst, med dramatiske konsekvenser i vest. Det blir lysere og lysere, og den karakteristiske fargetgningen fra mørkblå via intense lillafarger til blass er i ferd med å innta himmelen. Kameraet blir lagt an på en stein ovenfor dette herlige panoramaet: Leirungsåe som snor seg opp dalen, de hvite tindene fra Munken via Kvitskardstind til Østre Leirungstinden og ikke minst himmelen. Vi er fire som fotograferer ivrig. Tre av oss det flotte panoramaet, mens Heidi er mest opptatt av noen rimelig nærgående reinsdyr, som vel lurer på hva det er for noen raringer som velter seg rundt på steinene her så tidlig. Fargene forandrer seg hele tiden, og det må stadig tas nye bilder for å få med seg de siste endringene. Til slutt når sola toppene. Først Tjørnholstind, deretter toppene en etter en. Oppe på Raudhamran får vi også sola i ansiktet, og den varmer godt. En time med fotografering i morgenskyggen er rimelig kaldt. Senere fortsetter vi ned i selve dalen til elva. Her er elvebreddene frosset til og de vakreste isformasjoner har dannet seg. Det blir en flott tur i morgensola nedover langs elva, med stadige pauser. Kvitskardstinden ser mektig ut der den kritthvite østveggen troner over en høstfarget Leirungsdal. Vi gikk ikke mer enn en 6-7 kilometer, men likevel var det en fantastisk flott fjelltur! (Fasit ca. 150 bilder, og ja faktisk noen som ligner på hverandre )

Det har vært lite frostnetter. Natt til torsdag forrige uke var frostnatt, ellers lite. Det er er riktig at det meste av nysnøen regnet bort. Torsdag i forrige uke var fjellene kritthvite, men da jeg kjørte til jobb i dag i regnet var det en luke inn mot Kalvehøgdi og der lyste det hvitt igjen. September er en tid for snøens komme og gå, det er vel ikke vanlig med stabilt ligge før uti oktober? Selv i høyfjellet?

Panda: Jeg synes temaet var saklig nok. At han fikk litt motstand var vel rett og slett at han ikke var ydmyk nok. Det er klart noen blir provosert av slikt, men i motsetning til deg, tror jeg ikke at målet hans var å skryte. Det er uansett noe du ikke kan dokumentere og ergo blir det bare en insinuasjon. Litt på kanten men den får stå.... Når det gjelder de andre toppene Ole, så har jeg vært på alle "klatretoppene" ad letteste vei, alltid med sikring, men kan forsikre deg om at ingen er teknisk mer krevende enn Heftyes, med unntak av veivalget vi gjorde på Nordre Maradalstind, men det skal etter sigende finnes enklere varianter der. Forskjellen er vel først og fremst at fjellet er mindre oppgått og tydelig. Det er ingen "sti" på samme måte. Løsgods i "klatredelen" er mer utbredt, og noen passasjer er mer vedvarende (som f.eks. ned / opp mellom Søre og Store Austanbotntind. Passasjen mellom Midtre og Vestre Torfinnstind er vel noe vanskelig uten i det minste en rapell, selv om bl.a. Ods hevder det er enklere alternativer ut i sydsiden. Søre Nål er i alle fall ikke noe problem. Den er nok mer eksponert enn Heftyes, men evt. enklere teknisk via letteste vei. Men dersom du går sydvestveien på Storen så er det jo piece of cake i forhold.. Søre Austanbotntind fra sør er heller ikke noe problem med rapell. Nedklatringen fra pinakkelen uten sikring vet jeg ikke. Svaet og opp til toppen etter pinakkelen er i alle fall ingen problemer for deg under normalt tørre forhold. Skagastølsryggen mm. har du jo gått, så da er det ikke så mye mer. Kanskje de andre 2000 m blir vel kjedelige for deg, dersom det er utfordringene som drar. Men det er nå utrolig mange fine turer blant dem da.

Shell Fagernes har i alle fall nattåpent. Generelt mye bedre åpningstider på Fagernes enn i Lom eller for ikke å snakke om Årdal hvor alt stenger før barnetv omtrent

Fagernes har nå ny burger i FK senteret (der Sparbutikken og Inger Helene G sport holder til). Dessuten får man Burger på den nye kafeteriaen borte ved Shell (nytt bygg med vannhjul som portal). Det er også en burger Eltons som ligger rett ovenfor gata for Intersport. Ellers har skysskroa ved busstasjonen både burger og annen hurtigmat. For øvrig imponert over kreativiteten på alle temaene som dukker opp her.

Iflg. vertskapet på Elveseter har de en jeep som de bruker oppover der. Det går visstnok fint til en brattere skråning ganske langt oppe. Her er veien delvis rast ut og det er løst (for øvrig her en ulykke skjedde i 71 grader nord for noen år siden). Går det med jeep går det vel også med en god mountain bike dersom veien ellers er tørr og fin.. For øvrig er det også en grei adkomst fra Ytterdalssetri i Leirdalen dersom du har bil.