morten

Nei Otta i Sel, men dette begynner å bli noe selsomt. Var det ikke spekkhugger da?

Hvorfor skal ikke inderne få ha et sted å stå på ski også da? Ideelt sett kunne man demontert et av alle i Norge og sendt det over Vi har mer enn nok, de har vel omtrent ingen. Det blir litt kjepphøyt av oss som liker uberørt natur men bor og stemmer i et land proppfullt av tafatte alpinanlegg å kritisere et land langt unna for også å ville ha det. Forresten noen som leste om GNH landet Bhutan i Lørdagens HelgeVG? Et land som ligger helt i toppsjiktet målt i befolkningens lykke, men samtidig et land som forbyr tinderangling

Thor: Nå står definitivt sommeren for tur. Har vage planer om å vasse i råtten forsommersnø til helga. For snaut to uker siden var det derimot vinter. Det skifter fort. Kameraet som ble benyttet på denne turen var et Canon EOS 1ds, en tung men trofast sliter som har vært med på mang en topp, rygg og egg. Og du har helt rett, turen må definitivt ikke være 2000m, selv i et 2k område for å være fin.

Helt enig Magnus Skyld på dårlige norskkunnskaper Julia

Jeg har gjort det Panda, lest gjennom hele tråden (mer enn det du angivelig gidder å gjøre), og jeg finner fortsatt ikke noe objektivt grunnlag for dine påstander. Føler dessuten at du står i spissen når det gjelder å redusere saklighetsnivået i denne debatten. Sakens kjerne er vel at driverne som har vært leietakere på Leirvassbu er sagt opp, noe mange her beklager, men det er ingen tegn til at driverne akter å gå til noen form for motaksjoner (sak etc.) så dette tyder på at det har gått helt greit for seg. Selve fremgangsmåten i forhold til etikk og god folkeskikk kjenner vi kun gjennom media og har ingen forutsetninger for å uttale oss i ordelagt "som ligner ikke grisen" på bakgrunn av det. Med mindre du vet noe som ikke har kommet fram gjennom denne tråden eller de artikler det er linket til Panda. At det i det hele tatt har blitt en debatt skyldes enten at du vet noe som vi andre ikke vet, eller at du har tatt noe ut fra din tilsynelatende livlige fantasi og pløyet inn i tråden, som en brannfakkel.

Panda: Saken var i utgangspunktet ikke annet enn informasjon. Er det noen her som vet nok til å trekke bastante konklusjoner om dårlig behandling? Jeg kan ikke se at slik informasjon foreligger. Jeg er enig med dem som ikke helt forstår hvordan du kan komme med en påstand om en behandling "som ikke ligner grisen" på bakgrunn av den informasjonen som er tilgjengelig. En sak har alltid flere sider. Er det noe vi andre ikke ser eller har du informasjon som vi ikke har tilgang til?

Det er klart musikken vil høres et stykke innover i fjellet, noe avhengig av vindretningen. Telter du i fjellsidene noen km fra Eidsbugarden vil det nok summe en del. Men det er jo ikke noe nytt med festival på Eidsbugarden. De har hatt jazzfestival der før. Det er jo bare en helg da.

Minst en kilde må ta feil: http://www.svengangdal.com/pages/frameset/meritter/left.htm Kanskje Sven kun var på Central Summit, i så fall har han strengt tatt bare 3 ekte 8000m topper før Lhotse.

Nei på ingen måte, men jeg synes det ikke henger sammen når det jo er noen som har tilgang til og har oppdatert siden med informasjon bl.a. den 20.05.06, informasjon som ikke lenger er relevant. Det oppfordres bl.a. til å sponse leteaksjon etter Olsson.

Nei, men det blir nok mye raping rundt omkring uansett, og dessuten er det på fjellet. Sikkert mye villfarne jomfruer du kan imponere med dine fjelleventyr. Det må jo være festival for deg Tom, nesten samme hva slags musikk.

Den som leter får svar ?` http://www.vinjerock.no/konsertar.asp Hva som er gangsterrapp og jotunrapp og rockerapp har ikke jeg noe greie på, men et slags program finner du der.

Høres bra ut! Håper dere lykkes på alle måter. Både økonomisk og miljømessig - og musikalsk også for den saks skyld.

Har lest opptil flere gange om prosjektet deres i Valdres'n. Lykke til med det. Håper dere kan kjøre litt holdningskampanje ovenfor deltakerne samt rydde opp etterpå, slik at det ikke ligger ølflasker og bokser i enebærbuskene rundt om på Eidsbugarden. Selv om det finnes svin i alle leire innbiller jeg meg at "kast ølkrus i naturen" faktoren er litt lavere for festivaldeltakere i farta enn gjennomsnittlige fjellturister. Hvis alt går bra og det ser ut etterpå så er jo sikkert dette et fint gjentagbart initiativ. Hvis det derimot ser ut som en svinesti på Eidsbugarden etterpå håper jeg rette myndighet setter stopper for slike ting der oppe for fremtiden. Skal bli spennende å lese om det i ettertid. Jeg skal i alle fall holde meg langt unna Eidsbugarden den helga Dette er vel kanskje noe for Tom detta? Eller er ikke musikken riktig?

Den siden der: www.svengangdal.com er noe av det dårligst vedlikeholdte ekspedisjonsside jeg har sett på lenge. Lurer på om jeg skal spørre om han trenger noe hjelp til mer aktiv webpresence neste år? 26.05 kommer en kort notis om bestigning 13.05 og den er dessuten tvetydig. Norske var på toppen. Hilsen Sven og Hilde. Tidligere er det kun rapportert om bestigning for Sven på klatresitene. Og www.tomasolsson.com sin hjemmeside som er oppdatert ETTER at han forsvant 16.05 har ennå ikke fått publisert faktum og enden på visa.

Ytterligere stemningsrapport fra Gjende 30.05.06 Gjendebåtfolket pusset ivrig videre på sin nye stolthet, Gjendine, mens vi delte oss. Jeg ruslet litt opp tidl. miljøvernminister Hareides stolthet, den nye turbostien mot Veslefjell, mens Julia gikk på fotojakt etter Blåstruper. Det var en nydelig kveld, en del vind. Det er et gedigent prosjekt denne steinleggingen, men stien blir kanskje litt smal nå med antall vandrere tatt i betraktning. Midt oppe i lia står en bauta signert daværende miljøvernminister Hareide samt en informasjonstavle hvor det hevdes at dette var eneste måten å hindre erosjon på. Ja så lenge man ikke er villig til å vurdere trafikkbegrensende tiltak (som f.eks. innstramming i båtløyve) så er det vel det. Isen var blåst 3-4 km vestover Gjende, og jeg regner med at med neste vestavindskule, spyles hele sørpeislaget ut i Sjoavassdraget.

http://www.dinside.no/php/art.php?id=305195 Som kjent er Vettisfossen med ca.275 meter Norges høyeste uregulerte vannfall. Mardøla er enda høyere men regulert, men på lista som presenteres i den nevnte artikkelen dukker det opp to fosser jeg ikke har hørt om en gang med avsindige fall. Hva er dette for noe? Er det bare små vanndryss eller?

Øyvind: Det er i det hele tatt svært mange ulike turer som er meget stemningsfulle om man har det rette føret, lyset og været med seg.

Se: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=183 https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=1441 https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=216 Se også www.stetind.nu som nevnt i en av trådene, men nei, det virker ikke som om Stetind uten tau er så veldig fornuftig.

http://www.mounteverest.net/news.php?id=3310

Det er et ganske vanlig morgengrybildet, absolutt ikke noen dager gammelt, kun et drøyt døgn i det øyeblikket ditt innlegg ble skrevet. At det ikke er sommer over hele Norge i mai er vel som det pleier å være det. Flott at vi har et land hvor man både kan nyte utepils og stå på ski denne måneden. Men det pudderlaget som var i høyden nå var ganske så deilig.

Spennende tur. Føler brattheten helt ut gjennom pc-skjermen, vet ikke om jeg ville følt meg så vel alle stedene der Coni: Det er nok sikkert riktig at det ikke er noen billigkompaktkamera. Men en liten rundtur i Photoshop kunne gjort de spennende bildene fra Memurubreturen deres enda friskere.

Etter gårsdagens tur ( https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=5467 ) var vi klare for en litt roligere tur i det fine været. Vi dro over Flya og leverte noen bøker hos Turid på vandrerhjemmet før vi kjørte ned til Gjendeosen hvor Gjendebåtfolket var travelt opptatt med å pusse opp sin nye yndling, Gjendine. Det blir sikkert en debatt om hvorvidt denne båten passer på Gjende, men foreløpig har den ikke kommet så langt en gang. Vi ruslet litt innover nordbredden, passerte tusenere av mogopoer og tok mye bilder. Blåstrupene sang på alle kanter, mens rødstilkene engstelig sveipet over vannflata. Julia oppdaget mye annet av fugl gjennom kikkerten også. Isen lå ennå på Gjende, men var på full fart mot Gjendeosen. Vi kunne høre det rasle og knake i den vasne og oppsprukne slushflata i den traff land små skjær. Vi gikk til innunder oppsteget for brattvarianten av Besseggen. Jeg gikk litt videre opp til selve renna for å finne ut hvor ruta gikk, en bratt tur med mye løs masse. På returen smeller det oppe i fjellsida under Veslefjell og en håndfull store steinblokker skyer nedover de loddrette veggene og smeller inn i steinura med stor kraft. Den samme steinura hvor vi skrådde over på vei oppover. Med maks uflaks...... Man blir raskt litt tankefull da ja. Fin vårfjelltur med mye liv blant trær og busker i solhellingene.

Imponerende tur. Litt annerledes! Kule bilder. Typisk snømannen Coni. Bratt bratt snø. Du mener vel forresten Hellstugubrean og ikke Hellstugutinden i artikkelen din?

Et par bilder til

Trøtt start hadde vært overskyet og nokså grå det meste av dagen. Stor var derfor gleden da himmelen renskes for h2o-kondensat utpå kvelden. Tanken erå bestige Høgdebrotet, eventuelt også Tjønnholstinden i ly av den lyse sommernatta. For undertegnede er natt-turer et tohodet dyr. På den ene siden, kronisk trøtt som jeg er, er det alltid en kamp mot motivasjonen, søvnen og bekvemmeligheten med ødelagt døgnrytme som resultat. På den annen side er det et fyrverkeri av farger og stemninger som ledsager en natt i fjellet og dens transformasjon til dag. Sittende i førersetet kl. 22:00 en fredagskveld er det trøttheten som dominerer. Jeg har duppet litt av et kvarters tid, og kunne godt tenkt meg 10 timer til. Det siste røde kveldslyset er slått av på Munken, og skumringen har satt inn. Ute er det kaldt, ja allerede under frysepunktet. Bare tanken på det gjør meg småfrossen. Hadde jeg vørt alene nå, hadde jeg kanskje bare veltet meg over dashbordet og latt det påtrengende søvnbehovet fått regjere, men heldigvis er Julia med, så da må man være litt mann. Jeg trekker pusten dypt, åpner bildøra og klargjør sekken. 10 minutter senere står vi med skia festet på sekken, klumpete skistøvler på føttene, klare for en lang natts ferd mot dag. Natta som aldri ble skikkelig natt Det er 26. mai, snart 27., vi befinner oss mindre enn 1 måned fra årets lyseste dag. For en drøy måned siden var vi på Besshø (se: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=5183 ), også det som natt-tur. Forskjellen på den korte tiden er enorme. Den natta famlet vi oss opp i et mørkt konturløst landskap under tusenvis av stjerner. Denne natta får vi så vidt det er øye på et par stjerner. Vi rusler i et tempo som passer vår kondisjon, og har allverdens med tid. Fra Vargbakken følger vi stien til broa over Leirungsåe, før vi følger et tråkk som fører i retning nordflanken på Semmelhøe. Gjøkens kokoing bærer godt i den vindstille natten der vi tråkker oss opp til bandet vest for Semmelhøe. Her kan vi ta på skiene. Mine kortfeller gir masse glipptak oppover, mens Julias langfeller sitter som støpt. Det ender med at jeg tar av skiene og går til fots. En kort pause med litt varmt å drikke gjør godt ovenfor den verste kneika før vi fortsetter innover Steinflye. Klokka er halv to, og det er drøyt to timer til soloppgang. Vi ligger igrunnen godt an. Høgdebrotet ligger rett foran oss nå og ettersom vi vinner høyde ligger det et stadig tykkere lag tørr nysnø på bakken. Vi venter hele tiden på at det skulle bli mørkere, men før det rakk å bli mørkt begynte det allerede å lysne av dag. Hvorfor pakket vi hodelykter egentlig? Det siste stykket opp mot Høgdebrotet brøyter vi oss sikk-sakk oppover i opptil 30 cm dyp nysnø før vi trøtte, slitne og småfrosne kan innta toppen rundt halv fire. Nordøstdisen - Et naturfenomen 6 ganger tror jeg det er hvor jeg har vært med på nattlige turer i Øst-Jotunheimen til soloppgang. Hver gang har været faktisk vært så bra som metereologene har lovet, men det er en ting som aldri slår feil. Sola står som kjent opp et eller annet sted på den nordøstlige delen av himmelen i den lyse årstiden. Hver eneste gang, og dette slår ikke feil, har det ligge et bånd av dis over himmelen i nordøst. Uansett! Resten av himmelen har vært som et blankt blått ark, men akkurat i nordøst ligger det et bånd av dis. Det er så jeg begynner å lure på om det ligger en naturvitenskaplig forklaring bak? Så denne natten var naturligvis ikke noe unntak. Heldigvis var disbåndet smalt, slik at sola uansett ville titte frem om enn et kvarter senere. Tåkrølling og varmegymnastikk på Høgdebrotet Natta har vært kald. Jeg tipper temperaturen nå ved soloppgang er rundt de 10 blå. Varmehusholdet har fungert greit mens vi har gått, men med en gang vi er passive komme kulda snikende. Først til føttene, så fingre og så egentlig over alt. Litt gymnastikk og tåkrølling prøver å bekjempe frosten, men det er ikke på noen som helst måte like effektivt som jevn gåing. Heldigvis går det ikke så lenge før dagen er såpass fremskriden at vi kan begynne å fotografere litt. Jeg springer etter hvert frem og tilbake på topp-platået, ut på et markert fremspring på nordsiden osv. Alt får å rekke flest mulig motiver i den korte stunden fjellene er rødglødende. Vindstille er bare fornavnet Tankene går tilbake til Besshø turen for en måned siden. Den gangen pisket vinden snøen opp til en kald røyk langs bakken og vi måtte tidvis arbeide for å stå oppreist i vindkastene. I natt er det ikke et vindpust. Ikke et vindpust sier du? Egentlig ikke, når jeg tenker meg om kan jeg ikke huske et eneste vindpust hele natta igjennom. Vindstille brukes noen ganger som beskrivelse når det blåser veldig lite, men akkurat nå opplever vi det ultimate eksempelet på ordets egentlige betydning. Det er ikke flau vind, ikke en gang flau og kjempesjenert vind. Det er rett og slett dødt i lufta. Stillheten er total, jeg er sikker på at her vi står på Høgdebrotet kunne vi hørt det om en Snøspurv på Tjønnholstinden hadde prompet. Vellykket overtalelse Det er vel en overdrivelse å si at Julia føler seg helt pigg. Det går i gnagsår, utmattelse, kvalme, frost, trøtthet. Jeg må omtrent overtale Julia til å ta kameraet i sine hender for å ta noen bilder, og det mens soloppgangens mest intenste fargespill foregår rundt oss. Jeg blir litt engstelig. Høgdebrotet til soloppgang var liksom bare forretten i mine planer. Snøkammen til Steinflytinden fra øst var liksom hovedmålet. Men etter hvert som sola så smått begynner å varme litt og verden ser litt lysere og triveligere ut får jeg overtalt Julia til å fortsette litt videre. Vi fortsetter bortover ryggen, forbi en kul som i alle fall kan minne om en sekundærtopp, før vi beveger oss ut i pudderhimmelen. I denne sammenhengen vil pudderhimmelen si nordflanken på Tjønnholstindmassivet. Lengst øst er det en passe bratt snøfonn overrislet med 30-40 cm av det reneste, tørrreste, letteste, hvite pulver man kan tenke seg. Det er slitsomt å brøyte spor opp denne flanken, men gleden over å være på dette vidunderlige stedet, fortsatt uten vind, overskygger alt annet. Etter kulde kommer varme Resten av kroppen har for lengst fått igjen varmen. Øverst i snøflanken er det bare tærne som ikke nyter godt av varmen som har spredd seg i resten av kroppen. Klokka er ennå ikke seks om morgenen og jeg bestemmer meg for å sende en gladmelding til forskjellige folk, men på grunn av manglende dekning forlater de aldri Tjønnholstindens østskulder. Her på ca. 2250 meters høyde kl. 6 om morgenen rigger vi oss til. Et lite lett vindpust prøver seg før vindstillheten igjen jager det bort og forteller hvem som er sjefen. Vi (med unntak av tærne mine) storkoser oss. Lirker noen vanndråper ute av de frosne vannflaskene og tygger til tenenes fortvilelse ivrig på stivfrosne sjokolader. Kan man ha det bedre? Nei sier Julia og er fornøyd med dette som dagens makshøyde. Jo sier jeg. Ingenting er vel bedre enn toppen? Steinflytinden I de opprinnelige planene ingikk også Tjønnholstinden, men det er viktigere å være sammen på tur enn å stresse bort på Tjønnholstinden. Jeg konsentrerer meg i stedet for å få med Julia på Steinflytinden. Hun stirrer skeptisk på den kvasse snøkammen, mens jeg legger ut om hvor trygt og bredt og fint det er. Etter den første snøkammen møter vi fotspor som kommer opp fra sørflanken. Vi følger disse videre oppover til de brått stopper. Her har ikke disse gått lenger og Julia konkluderer raskt toppen som ubestigelig, snur og er allerede på vei nedover igjen da jeg omsider får overtalt henne til å stoppe. En bratt avsats på halvannen meter fører greit opp til den siste brede "eggen" bort til toppen. Med henvisning til diverse bonuspoeng jeg har opptjent tidligere i vinter, får jeg overtalt henne opp hit også. Egentlig er jeg litt stolt av henne, for har man mye høydeskrekk er det nok av stimuli for denne her. Vi går en meter fra skavlkanten mot sør hvor det er rikelig med anledning for en laaang aketur. På andre siden skrår det nedover med tiltakende bratthet hvor Nørdre Tjønnholet er teoretisk endestasjon 500 meter lenger nede. Selve toppen på Steinflytinden er en "steinvorte" som ruver et par meter over platået for øvrig. Her må jeg gi opp å få Julia opp. Jeg sonderer opp sprekken fra sør, men må gi opp her med snø, is og skistøvler. Jeg prøver i stedet fra øst. For å få lirket den noe overvektige kroppen opp må jeg ty stil skitne midler. Ved å bygge et snøtrinn på ca. 25 cm kommer jeg akkurat høyt nok til å få dratt meg opp. Nå er vi ferdig med dagens topper, og først nå er det på tide å finne frem solbriller og krem. Vi virkelig nyter den herlige dagen, bruker lang tid ned og kan logge inn ved Vargbakken etter snaut 13 timer. Når man legger seg kl 14 en lørdagsettermiddag og står opp 19:30 blir døgnet snudd litt på hodet. Derfor denne turartikkelen kl. 2 natt til en søndag