Gå til innhold

Fredrik Smith

Aktiv medlem
  • Innholdsteller

    10
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  1. Fredrik Smith

    Tverrbottindane

    Vi gikk over hammeren. Vi pleier å forsøke å gå på egg så langt som mulig, det er jo litt av poenget å gå luftig! Man kan sikkert også gå rundt slik du skriver. Men klatring er morsommere enn klyving i småstein! Spør du meg, var det denne passasjen som gjorde turen verdt å huske. Den satte liksom en ekstra spiss på smaken.
  2. Fredrik Smith

    Radiodekning, FM

    XO-en blir som regel hjemme, men sigle malten får bli med!
  3. Fredrik Smith

    Radiodekning, FM

    Er det noen som vet noe om radiodekning dalene i Jotunheimen? (i teltet, altså) Nå som høsten og etter hvert vinteren kommer, er dagene kortere, og telttimene flere. Kortstokk er vel og bra, men radio er heller ikke å forakte. -Selv P1 og P2 duger! Det finnes helt sikkert forskjellig radioer, og forskjellig dekning i forskjellige områder, men er det noen som har erfaringer, kan dere dele dem her! Finnes det gode nok radioer til å få dekning med en skikkelig god antenne, er det fint om dere skriver type radio også. Dette er det sikkert flere som lurer på!
  4. Fredrik Smith

    Tverrbottindane

    Det gjaldt de som skrev over at de ville gå nordvestover fra hornet. Der kommer man til et punkt, ca midt mellom hornet og der breen kommer opp fra nordsiden til et sadelpunkt på ryggen. Vi la sekkene på dette sadelpunktet for å hente hornet, for så å gå tilbake til sekkene og ned til teltet. Det var lett, men tynn svaklatring på ett punkt da vi gikk ut (opp), og like lett og tynn svaklatring tilbake (ned). Men jeg vil anbefale folk å bruke tau der, selv om det fint lar seg gjøre å passere uten. Hvis du er kjent der, så er det en rødlig vegg du møter på vei ut til hornet, som først ser ubestigelig ut. Den ser ut som en stor massiv blokk. På høyre side av veggen går det et sva opp til et lite opptak. Der er det som sagt lett på tynne lister, men sklir du, faller du et stykke. Antagelig ikke dødsulykke, men stygt fall.
  5. Fredrik Smith

    Tverrbottindane

    Turen går nok greit, men ta med tau for rapell på en av de sydligste toppene på Tverrbotnryggen. Vi hadde teltet rett nord for Kyrkja. Vi gikk de fire sydligste Bukkeholstindane, over bre til Tverrbotntraversen, ut til de norligste toppene på Tverrbotntindane, og ned til de sydligse, og tilbake til teltet på 12 timer. (!) Fin tur, men det som gjorde turen morsom var de siste toppene. Spar de til sist! Vann kunne vi fylle på toppen av breen i en liten pytt. (August). Litt sen info, men dersom det er noen som skal gå den til neste år, er infoen god som ny! God tur.
  6. Fredrik Smith

    Smørstabbtraversen med Geiti i drømmevær

    Det er mulig jeg blander litt, jeg husker også at det var ett svært utsatt parti ned til et laveste punkt, men jeg synes å huske at det var mellom Kniven og Store. Det er mulig jeg husker feil. Når det gjelder graden av vanskelighet, er det alltid lurt å se i boken din, og lese føreren. Der står hhv trekanter og grader som gir en god pekepinn om hvordan problemene faktisk er. -Men når man kommer ut til virkeligheten, tar man en siste vurdering. -Og er fjellet fast med gode tak, blir det fristende å spare tid ved å la utstyret ligge i sekken. -Jeg vil ikke anbefale noen å gå denne turen slik vi gjorde, men det handler jo om marginer. Føler man at marignene er gode, blir ikke psyken en faktor som påvirker vanskeligheten. Driver man mye med sportsklatring, blir det lettere å vurdere marginer. Men det viktig å ikke bli kjekkas og droppe å ta med utstyr! -Og ikke klatre opp usikret noe du ikke kan klatre ned! God tur!!
  7. Fredrik Smith

    Smørstabbtraversen med Geiti i drømmevær

    Det var bare den ene. Litt klyving, og èn rapell.
  8. Fredrik Smith

    Smørstabbtraversen med Geiti i drømmevær

    Nei, ingen bilder, men vi leget en film. Den blir ferdig idag. 40 minutter er vel litt mye å sende på nett.(!?) Vi ser frem til neste tur!
  9. Klokken var syv, teltet var klissvått, humøret var bra, kaffen ble tilberedt og planene var klare da vi våknet ved det ene av de tre små vannene like vest for det store Smørstabbmassivet. Med Morten Helgesens fabelaktige turplanleggningsverktøy, Norges topper over 2000 meter, og Klatrefører for Jotunheimen hadde denne turen vært planlagt og sett frem til i noen uker. Frokosten var inntatt, sekken var pakket med et munimum av sikringsutryr, tau, seler, fire kiler, økser og stegjern, og vi la i vei klokken åtte. –Vi må være tilbake klokken åtte, sa broderen, da vil mørket gjøre forholdene vanskelige. Vi har ikke god tid da, sa jeg. –Men det går nok akkurat. Månen holdt oss med selskap fra den blanke blå himmelen til vi kom opp til breen på vei opp til Kalven, der solen tok over silhuetten av dette fantastiske Smørstabbmasssivet. Breen var tørr og sprø etter nattens kuldegrader, stegjern fikk ligge i sekken. Lett vandring i fast ur tok oss opp til Kalven. –Nå begynner turen, sa broderen. Vi fulgte eggen bort og opp til innsteget på Skeie. Den stod der steilt til himmels med den karakteristiske formen litt lenger borte. Vi kløv opp et stykke og vurderte behovet for sikringer. Fjellet viste seg å by på fin klatring på gode tak, så marginene var såpass at utstyret fikk ligge i sekken en stund til. Vel oppe på Skeie kunne vi skue utover den eventyrlige horisonten der bare toppene kunne sees med lavt skydekke på ca 800-1000m. Solen skinte fra klar himmel. Luftige småpartier på fin egg førte oss til Veslebjørn der vi la fra oss det utstyret vi ikke trodde vi ville få bruk for. Bare stegjern og økser fikk være med opp til Storebjørn. Det var lett terreng opp til den lille knausen som utgjør labben til denne liggende bjørnen. Vi kunne fulgt fjell til topps, men vi bestemte oss for å ta i bruk stegjern når vi allikevel hadde tatt dem med. –Vi går vel på isen opp? –Ja, vi får ta med oss de opplevelser denne turen har å by på! Tilbake ved sekkene på Veslebjørn etter avstikkeren, magen ville ha lunsj. –Vi tar vel lunsj der nede, broderen pekte ned i skaret mellom Veslebjørn og Saksi. –Lunsj i le og i sol, det blir bra. Vi gikk ned og passerte et rapellfeste vi ikke kunne se hensikten med, men da vi kom ned til nedklyvnigskrukset forstod vi at rapell var på sin plass her. Jeg gikk opp til rapellfestet igjen, og rapellerte ned forbi bridern, før han kom etter. Lunsjen ble inntatt på en hylle med fantastisk utsikt i drømmevær. Eggen fulgte videre bort til innsteget til Saksi. –Her ser det bratt ut. Men fjellet var såpas fast og fint at vi utsatte bruken av tau litt til. Nydelig klatring på gode tak, blå himmel og frisk luft. -Livet blir ikke stort bedre enn dette! Vel oppe på Saksi kunne vi se hele Sørnorge, i alle fall så det slik ut! Vi stod der oppe på den temmelig luftige toppen og vuderte mulighetene for rekke Geiti innen tiden. Klokken var to. –Hadde klokken vært fire nå, tror jeg fortsatt at vi hadde rukket tilbake til teltet etter Store Smørstabbtind klokken åtte, sa jeg. –Ja da har vi to timer til Geiti og tilbake hit, sa broderen. –Jeg tror det går akkurat. Vi vurderte mulighetene for rapell ned mot eggen som fører bort til Geiti, men følte ikke for en såpass lang rapell. Vi visste heller ike hvor bratt det var. Vi gikk ned i skaret mellom de to karakteristiske saksebladene på denne markante toppen midt i Smørtabbtindane. Derfra kunne vi uten bruk av tau ta oss ned til eggen. Vi skuet opp på veggen vi vurderte som rapellmulughet, og kunne konstatere at vi gjorde et godt veivalg. –Hadde vi gått ned der, ville vi blitt hengende i standplass midt i den glattskurte veggen. Og med fire kiler i sekken er ikke det så fristende! Eggen bort til Geiti bø på luftige passasjer, særlig i begynnelsen. Vi vurderte å skave av tre meter av steinene som lå stablet på toppen. –Da slipper folk etter oss å bruke to timer de kaskje ikke har, på å hente denne fordømte toppen, sa broderen. –Den er jo bare 2002 meter! Returen gikk via bre bort til Sauen. Breen var såpass oppsprukket at vi fikk god bruk for øksene vi hadde på sekken. Sauen var grei, Kniven var grei. Luftig klyving bort til innsteget til Store var fin, kanskje det vanskeligste partiet på egg som ikke var bratt på denne turen. Vi skuet opp på den bratte eggen som skulle føre oss til topps på den siste av de elleve toppene vi kunne huke av på denne traversen. Eggen opp består av to opptak. Det første gikk greit på venstre side av jammerissene som utgjør begynnelsen av den bratte delen. Oppe på ny rampe vurderte vi behovet for tau. Broderen vill prøveklatre litt, men kunne fastslå at marginene ikke var store nok til å fortsette. Tauet ble tatt frem, jeg gikk først opp på løst fjell med til dels luftig klatring. Vel oppe på platået kunne jeg lage stand, og broderen kom etter. Returen gikk ned via løs ur og brevandring. Midt på breen måtte vi forsere det som best kan beskrives som et hissig elvestryk. –Jeg har aldri sett noe liknende, fossen ser ur som en vannsklie! Den raste nedover i et svingete løp med vegger av is 8-10 meter under oss. Vi fant det smaleste partiet og hoppet over. Marginene var store, men konsekvensene ved et fall her ville være utenkelige. Vi fikk av oss stegjern, og avsluttet turen med slitne bein ned til teltet. Hodet var fylt av tanken på mat, og hadde vært det de siste tre timene, og nå stod pasta bolognese på menyen. Herregud for en tur! Vi stod ved teltet klokken 20.00! (iskald beregning)
  10. Fredrik Smith

    Stetind, Nordland

    Er det mulig å komme opp på Stetind alene uten tau? Er det lett klyving eller klatring? Noen som vet om en fører på nett?
×

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.