askogvoll

Stemmer det med Sandfjellet Sondre. Det andre bildet ble tatt andre juledag for nesten fire år siden for den som måtte lure.

Kanskje jeg skal begynne å tippe lotto snart. Har ikke logget så mange uværsturene i år, samt fint vær på Fannaråken. Hm, får sende inn noen rekker, så kanskje jeg kan si "foil tank" en gang i fremtiden

Og hvor i landet befinner jeg meg nå.. Hva heter foresten dette fjellområdet?

Hvor er nå dette da montro?

Kan også legge til at Luftfarsttilsynet ble flyttet nordover, og at trondheim kontrollsentral (luftromskontroll) ble lagt ned og flyttet til Bodø. Lurer av og til om det er lokale forkjempere som skyldes dette, da Bodø Kontroll har slitt stort med å klare å bemanne posisjonene sine på kontrollsentralen etter at de fikk et større luftrom å ha kontroll over. Dette har for den som ikke vet det ført til at mye av lufttrafikken har måttet blitt rutet om sverige (som igjen har ført til reduserte inntekter for Avinor). Kanskje litt OT det siste jeg sier, men poenget er at det ikke alltid er positivt å flytte kompetansekrevende bedrifter i "ødemarken".

Ser ut som det er kjettingføre det der Þróndeimr. Glad jeg har kjetting liggende i bilen i tilfelle slikt skal skje. Ser ut som en liten forsmak på vinteren det der

Legger ved noen bilder fra turen vi hadde sammen, samt et fra Tjønnholstind et par dager tidligere..

Nå tror jeg du dikter på litt tilleggsinformasjon Lyngve. Står det skrevet noen plass i en av avisene du har tittet i at disse klatrerne ønsket seg ned fordi de ikke orket og gå til fots og at det var mer "behagelig" som du beskriver? Tror ikke det. Kan kanskje være greit å diskutere de faktiske forholdene, og ikke en hypotese basert på egne fantasier om disse fjellfolkene. Ystetind er forøvrig et ganske populært turmål med flere hundre besøkende hvert år, så å begynne å kalle dette fjellet for en for vanskelig start er jeg ganske uenig med. Blir litt dumt og skremme bort andre nysgjerrige toppbesøkende ved å kalle dette en for vanskelig start. Det koster nok en del penger å hente ut folk fra fjellet, men for at pilotene og redningsfolkene skal kunne gjøre slike operasjoner kreves det uansett at de trener regelmessig. Om de ikke får gjøre operasjoner mot "ekte" mål så må de ut og fly mot andre mål for å inneha kompetansen de skal ha.

Er det ikke "godt" vi har janteloven som skal sørge for at folk ikke skal overvurdere seg sjølv i Norge...

Hm, så du mener at fjellet er forbeholdt dem som har vært der hele tiden, og som er fødd med årelange erfaringer. Fra nå av skal ingen nye få komme seg i fjellet fordi de mangler erfaringer og kan skape det du mener, unødvendige redingsaksjoner?

Tviler på at helikopeteret kom fra Sola. 330 skvadron har hovedbase på Sola forøvrig, men har stasjonert ut helikoptre langsetter norges kyst. Det har helikoptre på Banak, Bodø, Ørland, Sola og Rygge. Fra september 2009 har skvadronen et detasjement på Florø. Har forøvrig vært på Ystetind rundt ti ganger selv, og har ikke hatt problemer der oppe, men som hjemmesitter i en god og varm stue kjenner vi ikke til beslutningsgrunnlaget til disse fjellfolkene. Er forøvrig lett å sitte hjemme og slenge bemerkninger og løsninger til dem som går seg fast i fjellet uten å kjenne til omstendighetene. Helikopteret er også utstyrt med NVG briller og IR kamera, så det skal ikke være så altfor vanskelig å finne folk i mørket om det var klar sikt

Ser ut som en fantastisk fin høsttur, og det så spennende ut å klatre gå opp nordryggen. Regner med at både Morten og Nils er i bedre form enn de gir utrykk for, men er kanskje litt typisk norsk å "holde bremsen på". Etter akkurat å ha blitt nyinnflyttet Vestfolding, savner jeg allerede å kunne se fjell fra "stuedøra", men det er nok bare en vanesak dette tror jeg Derav blir nok avvekslingen å kunne stikke til fjells en og annen gang enda større. Får bare gå tilbake til rapporter som dette i løpet av vinteren og minne seg på hva man kan se frem til neste vår, sommer og høst

Takk for en flott tur til Torfinnstindane sondre. Var dog noe skeptisk til om været ble bra på søndag, etter to dager tidligere med dårlig vær i Leirungsdalen Det er rett som du sier, har ikke logget så mange uværsturene i år, men slike rykter henger jo lenge.. Skal få lagt ut noen bilder senere når jeg får tid. Kanskje til helgen. Var ikke så lurt å legge igjen stegjernene, men tanken bak dette var at sekken skulle bli lettere. I etterkant ser jeg at jeg burde ha tatt dem med. Lesson learned. Uansett, det var en utrolig fin og inspirerende tur. Vi får satse på flere turer når solen snur og går i riktig retning igjen

Hehe.. Kanskje jeg skal tippe i lotto ja.. Er ikke mange plassene som er mer eksotisk å overnatte på enn dette tror jeg, nesten uansett vær. Synes ikke det var noe spesielt stress å overnatte der jeg, men det er et stykke unna tomannsrom med eget bad, men det tror jeg dem fleste som skal overnatte der oppe vet på forhånd Vannet er trygt å drikke der oppe. Hang en lapp i resepsjonen om at det var godkjent av Luster kommune, og det vannet som serveres er tilført klor (eller noe lignende). Las også der oppe at statistikken basert på observasjoner av meterologene tilsa at det var 220 dager med tåke klokken 07.00 om morgenen i løpet av et normalår. Om noen har tenkt å overnatte der oppe får man be om litt flaks

Fannaråken 5. og 6. september 2009 Etter en måned med nesten uavbrutte regnbyger og tåke, tok både Sunniva og jeg sjansen på en tur til Fannaråken. Jeg rådførte meg først med en meterolog som lovte at det skulle bli fint vær, samt at det så ganske bra ut på yr.no. Avreisen var etter endt arbeidsdag på fredag, så det ble ganske sent før vi kom oss i soveposene i Helgedalen (først klokken 23.30 eller noe fredag). Etter en natts søvn i telt våknet vi opp til blå himmel og helt upåklagelig vær. Et lite snødryss på toppene gjorde ingenting, da turen ikke var av den teknisk vanskelige sorten. Vi fant fort ut at vi ikke var de eneste som hadde planlagt en tur på Fannaråken, og vi befant oss snart blant mange nye og trivelige mennesker. En kopp kaffe og pollys turmiks smakte godt en liten time før toppen, og utsikten mot Hurrungane var helt fantastisk. På toppen booket vi inn, og jeg var litt fasinert over at det er mulig å drive en turisthytte på et så øde sted som Fannaråken. Den logistiske utfordringen må nok være stor, da det er begrenset med helikopterløft, med en relativt begrenset vannresurs. I en av bøkene jeg finner i biblioteket leser jeg at to vær observatører opplevde en orkan på førtitallet som blåste i stykker vindmåleren da styrken passerte 60 meter i sekundet. Meterologene antok i etterkant at vindstyrken hadde oppi hele 70 meter i sekundet. Jeg husker deler av nyttårsorkanen på nordvestlandet i 91/92, og den var vell ikke stort mer enn halvparten av 70 sekundmeter tror jeg. Med denne orkanen i minne sliter jeg litt med å forstå kreftene som faktisk fant sted da vindmåleren ble ødelagt. En murvegg falt jo over ende rett på utsiden av huset vårt på nordvestlandet pluss en hel fjellside med trær la seg jo flat noen hundre meter fra der jeg bodde under denne orkanen i 91/92. Hvordan nordvestlandet hadde taklet 70 sekundmeter tør jeg nesten ikke tenke på. Dette forklarer vell i enkelhet stålvaierne og den solide boltingen husene har på toppen. Vinteren kommer noen måneder tidligere på Fannaråken enn i lavlandet, og det er godt og varmt innendørs selv om temperaturen ute ligger på ca null grader. Det fyres godt både i ”met’n” og hovedhuset. Det er derfor utrolig behagelig å sette seg innendørs for å ta seg en kopp kaffe og slappe av. Jeg går en tur bortom Steindalsnosi før vi setter oss til bords for kvelden, hvor vi får servert en treretters middag. Maten var utrolig god, hvor kvelden ender med kaffe, kaker og et par gode bøker i peisestua. Jeg våknet kvart på syv da solen tittet inn gjennom vinduet, hvor jeg aldri noen gang har opplevd maken til utsikt fra et soveromsvindu. Fjellene bader seg i morgensolen, og nattens minusgrader har skapt istapper og rim på soveromsvinduet. Dette fører til en obligatorisk bildetaking, hvor at hele hytten, samt betjeningen på Fannaråken har med seg kameraene ut for å ta bilde. Jeg lurer litt på hvorfor hun som jobber på hytten er så ivrig med kameraet, og hun forteller meg at det er over en måned siden sist de så en soloppgang der oppe. Med min værstatistikk skulle jeg ikke trodd at jeg skulle få oppleve dette, men den gang ei. Må jo få være heldig en og annen gang jeg og. Etter en god frokost med havregrøt og ferskt brød ser vi at tåken begynner å innta toppen, og på veg tilbake til bilen begynner det å dryppe så smått.

OT: Er nok flere som sitter og venter på gjerdet nå. Har vært en del ruskevær i fjellet den siste mnd nå, og det frister lite å dra fra varm skjærgårdsidyll til kuling og regn i fjellet Ser at du har utrolig mange turer i fjellet i sommer Sondre. keep up the good work

Jeg synes ikke det var så spesielt ille opp til Vestre Torfinnstind fra der jeg gikk, men så var det jo fine forhold og tørt fjell. Hadde det lagt en del snø så hadde det nok vært litt mer ille tror jeg. Trollheimen ja, er en kjempefin plass det

Tja, om dem er av verdi kan dem vell byttes til mat og sengeplass om man har glemt visa kortet eller pengene sine

Det kan godt hende det blir et par turer til i år. Desverre så er tidsvinduet ganske smalt når jeg finner ut at jeg har lyst på tur, så en lengre planleggingsperiode med invitasjoner har ofte vist seg å være vanskelig Hadde tidsvinduet vært større hadde det nok gått ann å vært litt mer fleksibel, men det er kanskje flere på forumet som kjenner at tiden som er tilgjengelig er noe kort. Husker også at når jeg skulle på Lodalskåpa prøvde jeg å få med selskap, men endte opp med å gå alene pga en spøk Den største lærdommen jeg har i fjellene er nok hvordan det lader batteriene mine, og hvor mye det faktisk betyr for meg å få muligheten til å få være ute i naturen og kjenne luktene og høre lydene av en annen verden enn jeg ser hver dag. Jeg har fått oppleve både kulde, varme, fuktighet, mørke og sol og mange av de fysiologiske aspektene med det å være på tur. Noen erfaringer av dette har jeg fått, og jeg bruker kanskje noen minutter kortere på å pakke sekken nå enn før. Den mentale balasten har forhåpentligvis blitt styrket med at det er lettere å ta gode beslutninger som f,eks det å snu i tide, kloke rutevalg og det å se sin begrensning tidsnok. Når jeg har gått alene har jeg bare hatt meg selv å stole på, og tanker som f,eks "snur jeg ikke nå, går det nok rett til helv**", og "det er ikke verdt å ende opp i steinura slått ned av lynet, får se til helv** å komme meg ned før lynet tar meg".. Kan jo hende jeg lufter tankene mine en gang senere om hvor jeg har tenkt meg, med litt mer enn bare en dags varsel i forkant

Siste del av sommeren 2009 – Trollheimen og Jotunheimen Siden jeg startet med tittelen «første del av sommeren for ikke lenge siden, får jeg avslutte med denne tittelen nå. Sommeren er preget av mange turer alene, hvor jeg har truffet en del trivelige folk undervegs. Jeg gikk sommeren alene med unntak av en tur til Galdhøpiggen i begynnelsen av sommerferien og trekanten i Trollheimen fra onsdag 22. juli til fredag 24. juli. Jeg avsluttet ferien med en tur til Galdebergtind og Slettmarkspiggen fra Eidsbugarden, og en tur fra Torfinnsbu til Vestre Torfinnstind, Kvitskardstind og Mesmogtind. Du kan lese mer om turene under. Onsdag 22. juli til fredag 24. juli Gikk den kjente og kjære trekanten i Trollheimen sammen med Sunniva, hvor vi startet etter en god frokost på Gjevilvasshytta onsdag 22. juli. Ferden gikk over Mellomfjellet, hvor vi traff på en del trivelige turister, samt fikk sett deler av Trollheimen i fantastisk vær. Traff også på noen reinsdyr og et rypepar som beskyttet ungene sine. Kom til Trollheimshytta et par timer før middag og drakk en god øl i solveggen. Ferden fra Trollheimshytta gikk videre over Geithøtta hvor vi hadde pause der med et par kopper med kaffe og spiste nistepakken med en fin utsikt mot Trollhetta. Ferden derifra gikk langs en laang rygg som igjen førte til en laang veg til Jøldalshytta. Det smakte godt med hyttas spesialitet (svele) i solveggen, og den ga meg assosiasjoner til fergene i Møre og Romsdal. Våknet til regn på fredagsmorgenen, men det gjorde ingenting siden det hadde vært fint vær de to tidligere dagene. Kom til Gjevilvasshytta etter noen timers marsj, og hadde en kopp kaffe, og en god vaffel på trappen med utsikt til Gjevilvatnet. Søndag 26. juli Etter å ha kjørt over syv fjelloverganger, to av dem i tåke kvelden i forvegen, ankom jeg Eidsbugarden klokken 02.00 på natten. Jeg hadde en utrolig hodepine da jeg våknet om morgenen. Spiste en brødskive til frokost og drakk en del vann for å prøve å kvitte meg med hodepinen. Var en ganske sur vind da jeg gikk i retning Galdebergtinden, og den ga seg ikke med det første. Er dårlig sikt på toppen av Galdebergtinden på grunn av et skylag i lav høyde. Går i retning Slettmarkskampen og er ikke kvitt skyene der heller. Det begynner å lette på toppen av Slettmarkspiggen og jeg har ved et par anledninger god sikt fra toppen. Toppene: - Galdebergtinden – 2075 moh - Slettmarkkampen – 2032 moh - Slettmarkspiggen – 2163 moh Lørdag 01. august Jeg ankommer Torfinnsbu klokken 23.00 på fredagen, og er glad jeg bestilte rom et par dager i forvegen. Sjekker inn, og tar tidlig kveld, hvor jeg deler rom med noen medisinstudenter. Stien fra Bygdin var forresten utrolig bløt og er sikkert en av de bløteste stiene jeg har gått på noen gang. Jeg starter å gå etter en god frokost på Torfinnsbu, og går først til Vestre Torfinnstind. Finner en del gamle patronhylster ikke mange hundre meterne fra Vestre Torfinnstind. Patronhylstene så ikke gamle ut, men regner med at snø og kulde har bevart disse godt, da jeg regner med at disse er fra andre verdenskrig. Går videre over Kvitskardsoksle og Kvitskarstind før jeg går mot Mesmogtind. Treffer på en brefører og en gruppe turister på Mesmogtinden og hilser på dem før jeg går videre til de to sekundærtoppene til Langedalstinden. - Vestre Torfinnstinden – 2090 moh - Kvitskardoksle – 2065 moh - Kvitskardtinden – 2193 moh - Mesmogtinden – 2264 moh - Midtre Langedalstinden – 2045 moh - Søre Langedalstinden – 2030 moh

Kan støtte oppunder at det kan være guffent og gå denne traversen. Vil ikke anbefale å gå den usikret, og skal jeg gå der en gang til, vil jeg nok føle meg tryggere med litt sikring. Hadde aldri kommet til å gått over der om det var fuktig, så jeg var nok heldig med været

Synes allikevell at det stinker litt av denne såkalte "prosessen" her jeg: http://www.dovre.kommune.no/getfile.aspx/ephdoc/?db%3DEPHORTE%26ParamCount%3D1%26JP_ID%3D11178 I dovre får NINA (Norsk Institutt for naturforskning) holde på som de vil med helikopter uten at det er noen betenkeligheter, men i Rondane Sør setter man foten ned fordi at dem er redd helikopteret vil jage opp reinen.. http://oppdal.adressa.no/index.php?option=com_content_lokal&task=view&id=1504&Itemid=1 Det virker som om dem lærde strides om bruk av helikopter, og i dovre gjør det ingenting å fly etter reinen med helikopter og bedøvelsespiler, men å fly inn et kamerateam på en liten fjelltopp derimot setter både himmel og jord i bevegelse...

Jepp.. Det er en liten rubrikk som det står noe som "slår seg når data er overført" eller noe i den duren. Denne kan du huke av slik at den ikke skrur seg av når du overfører data til GPS'en..

Semelholstindtraversen og noen Memerutinder 13. og 14. juli 2009. Kan nok ikke kalle denne turrapporten siste del av sommeren 2009, for hvem vet om jeg skal gå flere turer. Uansett, er litt sliten i bena nå når jeg skriver denne turrapporten, og jeg trenger minst et par dager med pause før neste kapittel skal skrives. Værvarselet for disse dagene var variert, og symbolene på yr.no viste regn som vanlig. Erfaringsmessig visste jeg at man ikke skulle stole for mye på symbolene i disse varslene, og jeg stolte mer på hva meteorologen sa i nyhetene på Tv2 og NRK på mandagskvelden. Det skulle bli lettere utover dagen på tirsdag, noe som gjorde at jeg startet å kjøre fra Romsdalen etter frokost klokken 07.00. Jeg var fremme på Leirvassbu litt over elleve og ble tatt imot med en kopp kaffe og en prat før turen startet. Tirsdag 14. Juli. Etter at koppen med kaffe var tømt, og praten var over gikk ferden forbi de tre vannene Troget, Panna og Kyrkjetjønne før jeg gikk opp nordøstryggen til Nørdre Semelholstinden. Ryggen opp til Nørdre Semelholstinden var fin og lett. Herifra og videre mot Vesttoppen var litt vanskeligere, og jeg begynte å lete etter omgåelser da jeg så rappelfestene på veg ned fra Nordtoppen og på veg ned i skaret mot Vesttoppen. Jeg fant en ganske ok omgåelse litt ned til høyre for eggen, og jeg gikk litt på kryss og tvers i noen hyllepartier og var tilslutt på det laveste punktet mellom Nordtoppen og Vesttoppen. Herifra og opp til Vesttoppen gikk det grei, og det var lett klyving det siste stykket til Vesttoppen. På Vesttoppen kjente jeg at adrenalinet begynte å bygge seg opp i kroppen, noe jeg tror skyltes at jeg var litt nervøs for den neste passasjen jeg hadde hørt så mye negativt og skummelt om. Jeg satt meg derfor ned og studerte ruten nøye videre fra Vesttoppen, drakk en boks med Battery for å gire meg litt opp, og tok en telefon til Arne fra Tinderangling.no og dobbeltsjekke den videre ruten. Han anbefalte meg å gå rett opp, fordi det var fastere fjell der, men det skulle være teknisk mer vanskelig å gå der. Jeg kløv ned i hakket mellom Vesttoppen og Semelholstinden. Det var litt luftig over her, og jeg kan forstå hvorfor det var et rappelfeste her. Jeg stod et par minutter nede i hakket og sjekket hvor fast steinene var og hvordan jeg skulle komme meg opp. Det virket som om de to første meterne var vanskeligst da og at det ble lettere når man først hadde passert disse. Avgjørelsen om å gå eller ikke gå ble tatt idet jeg kom meg opp dem to første meterne, og jeg fant fine tak både til føtter og hender. Det tok meg rundt tre minutter fra jeg stod i skaret mellom Vesttoppen og Semelholstinden til jeg stod ved varden til Semelholstinden. Jeg ringte opp igjen til Arne, og fikk responsen ”Grattis med toppen”. Hadde brukt litt over fire timer opp til toppen fra Leirvassbu. Jeg satte meg ned, og kjente jeg ble plutselig sliten. Hm, hadde adrenalinet tatt slutt montro? Hvordan ferden videre skulle fortone seg hadde jeg tenkt veldig lite på, og jeg måtte dobbeltsjekke brekryssingen ved å ringe til Mayhassen og høre hvor dem hadde gått for ca et år siden. Kryssingen av breen gikk greit, og hvordan jeg gikk etter dette kan dere se på kartet. Jeg tar meg en velfortjent dusj etter syv og en halv time på tur og litt over to mil på Leirvassbu. Etter et par timer rundt et bord ved Leirvassbu med solo, sjokolade, kaffe og en trivelig betjening måtte ferden gå videre. Klokken var blitt 22.00 og jeg skulle over til Gjendesheim. Onsdag 15. juli Jeg kom frem til Gjendesheim akkurat idet nattverten på nattradioen hadde spilt introduksjonen Vårsøg med Sigmund Groven. Jeg senket setet i bilen, og gjorde klart for en natt i BC Mazda. Vekkerklokka ringte litt over syv, og jeg fikk det travelt da jeg så at det allerede hadde bygd seg opp litt kø ved båten. Morgenstellet gikk derfor raskt, sekken ble tatt ut og jeg fikk en lapp til å legge i vinduet på bilen. Jeg fikk heldigvis plass på den første båten, og det var selvsagt med noen rullekoffertturister på denne ferden og, og alt var ved sitt vanlige på Memerubu. Ferden oppover Memerudalen var som fjorten dager siden, laaang. Jeg setter fra meg den tyngste delen av pakningen etter å ha gått ca ti km, og går for å ta Grushaugen ved Austre Memerutind. Ikke noen spesielt spennende topp dette, men fin utsikt til toppene i rundt var det nå i alle fall. Turen gikk videre nå mot dem vestre Memerutindene, og jeg ser at det har begynt å bygge seg opp en del store skyer (CB er og TCU er). På 1980 moh på veg opp til Memerutinden Nord for V5 begynner det å regne. Jeg setter meg ned for å se hva slags nedbør som kommer videre for å finne ut om jeg må begynne å springe ned fra fjellet, eller om jeg kan fortsette. Nedbøren som kommer fører til at jeg må begynne å løpe. Det begynner å hagle voldsomt og etter at det braker skikkelig fra et lynnedslag er jeg ikke i tvil om hva jeg skal gjøre. Jeg kjenner at det er elektrisitet i luften, og sjeldent har jeg kommet meg raskere ned fra et fjell. Jeg kommer meg ned til vannet som ligger på 1680 moh, og jeg ser at det ligger flere tunge skyer i kø for å komme til fjellet. Jeg går derfor ned til teltet som er på 1550 moh, lager meg mat og legger meg til å sove for å vente på at været skal bli bedre. Jeg ligger i teltet fra 1600 til 2030 for å vente på bedre vær. Jeg følger i fotsporene jeg laget tidligere på dagen over snøen, og står etter to timer på V4. Det begynner å bli mørkere, men det går greit. Noen skyer trekker inn da jeg er ca midt i mellom V4 og V3, men disse letter etter en liten time. Etter å ha vært på V3 følger jeg samme veg tilbake og står på V5 klokken halv ett. Det har nå begynt å bli ganske mørkt, men jeg velger å fortsette uten hodelykt. Jeg angrer litt på dette da jeg er på eggen mellom V5 og V6 og det er ganske bratt og glatt. Står på toppen av V6 klokken ett, og jeg tar på meg hodelykten, noe jeg burde gjort en halv time tidligere. Returen til teltet går lett da jeg følger bre og snøfonner nesten hele vegen tilbake. Legger meg klokken to, og sover frem til klokken åtte. Står opp og går ned til Memerubu og finner ut at båten går først sent på ettermiddagen. Jeg går derfor tilbake til Gjendesheim, og legger kursen tilbake til Romsdalen. Turen har vart i mange timer, og jeg har gått litt over fem mil det siste døgnet.

Da er turen gått, og sjansen til å få være med over for denne gang (det var hele 12 timers varsel på denne).. Turrapport kommer snart