Lyngve

Jeg er ikke skribent, og jeg har ingen sponsorer!!! Hvorfor engelsk? Jo fordi man når flere ved å bruke engelsk!! Dessuten er de fleste av turene mine i utlandet. Hadde jeg kun hatt Norge som nedslagsfelt, ville jeg sannsynligvis valgt norsk. Men norsk vil uansett dø ut som språk om et par hundre år likevel....

Solgte alt jeg hadde i Norge, så jeg har ikke noen form for løpende utgifter i hjemlandet (med unntak av mobiltelefon og reiseforsikring). Å sykle er vanvittig billig. Å reise og leve i Asia er vanvittig billig. Flybilletter skaffes nesten gratis når man reiser motstrøms, og ikke på tidspunkt hvor resten av bermen skal ut på ferie. Har ikke jobbet fast på over 2 år, men likevel har jeg mer penger nå enn for 2 år siden..... Livet er herlig, så lenge man ikke går i gjeldsfella til sosialistene (hvis motiv er å påføre menigmann slik en enorm gjeld at de må jobbe som slaver resten av livet for å betjene sin gjeld og materialistiske vaner).

Fatter og begriper ikke at folk betaler for å være med på denne type arrangementer (Birken, Skåla Opp, Trondheim-Oslo etc). Spesielt når man ser hvilken forsøpling og kaos slike arrangementer medfører. Det må jo være mye bedre å foreta slike turer på egenhånd og HELT GRATIS en annen helg.... Og så har man fjell-løpene som til stadighet krever nye menneskeliv, en sport hvor man bryter alle fjellvett regler. Er det slik at det moderne mennesket krever tilrettelegging for å komme seg ut i aktivitet? Er det helsestudio-effekten man nå ser ute i naturen også?

Av og til skulle jeg ønske at mennesket hadde egenskaper som en bjørn, ulv eller hest: -finner alltid mat der man ferdes -trenger ikke klær eller utstyr -kan tilbakelegge store avstander for egen maskin Det må være det optimale av et miljøvennlig friluftsliv! Og så hadde man sluppet å dra på en sekk hver gang man skal på tur....

Takk Marmelejo for at du nå har tatt fra meg nattesøvnen neste gang jeg camper i det fri !!

Petter: Skal innom konsulatet i Trabzon imorgen, da får vi se om det er mulig å komme seg inn i Iran. Er ikke veldig optimistisk... Snilen: Noah's ark så jeg ikke. Hvem er det som tror på noe sånn tull egentlig? Jo en amerikaner jeg snakket med i Basecamp, en hyper religiøs mann som ikke var der for å nå toppen, men for å lete etter Noah's ark. Jeg hadde store problemer med å holde maska, da han snakket om sin ekspedisjon. Han virket ihvertfall veldig overbevist om at han skulle finne noe på breen..... Kjiver: Kan ha sammenheng med den lange sykkelturen Men det er tynn luft som gir meg ett ekstra gir, for i lavlandet er jeg som folk flest, i alminnelig form.

Fra Kayseri til Dogubeyazit Etter å ha nådd toppen av Erciyes, dro jeg videre fra Kayseri til Erzurum med nattbussen. Hovedintensjonen med Erzurum var å fikse visum til Iran (Damavand), men etter å kastet bort 3-4 timer på konsulatet fikk jeg beskjed om at dette var umulig, og at jeg måtte gjøre det hjemmefra. Helt bortkastet tid med andre ord. Men Erzurum har heldigvis mer å tilby enn et fiendtlig innstilt Iransk konsulat. Midt i byen finnes det noen flotte historiske byggverk, og på vinterstid kan Erzurum reklamere med det beste skistedet i Tyrkia (Palandøken). Men på sommerstid er det egentlig lite å finne på i en såpass konservativ by, og attpåtil under Ramadan. Etter to netter i Erzurum dro jeg derfor videre til Dogubeyazit med Ararat for øye, spent på om det i det hele tatt lot seg gjøre å bestige dette fjellet uten en forhåndsbooket permit. Tillatelse (permit) Byråkratiet rundt Ararat er ikke helt uproblematisk. En klatretillatelse må søkes minst 45 dager på forhånd gjennom en av de mange tur operatørene på fjellet. Men så langt i forkant hadde ikke en impulsiv type som meg evnet å planlegge. Derfor visste jeg at min tur ville bli en tvilsom affære enten på egenhånd eller i en gruppe. Jeg oppsøkte en av de mest profilerte operatørene i Dogubeyazit, for å se om jeg i det minste kunne få fikset transport inn til fjellet. Dette ville komme på 25 Euro, men med betydelig risiko for at en ensom fugl som meg ville bli snudd av enten guider på fjellet, lokalbefolkning eller truende gjeterhunder. Sistnevnte er faktisk ikke noe å spøke med, for er det noe jeg misliker så er det å være alene når en flokk med gjeterhunder kommer bjeffende imot meg. Men gjeterhundene ved foten av Ararat er heldigvis av den mer vennlige sorten, og antakelig godt vant med turister i goretex bekledning. Det værst tenkelige scenarioet (om enn noe usannsynlig) er å bli pågrepet av Gendarmes, uten å være i besittelse av de nødvendige papirer. I en slik situasjon kan det godt tenkes at man må ut med flere hundre dollar i bestikkelser, noe jeg har erfart tidligere i sammenlignbare land. Så etter en natt med grublerier bestemte jeg meg for at immunitet i en guidet gruppe ville være det beste alternativet selv om prisen da ble hele 280 Euro, uten mat og esel-transport. Litt overaskende viste det seg at ingen av de andre i gruppen heller hadde en reell permit, fordi samtlige hadde meldt seg på for relativt kort tid siden. Et fransk ektepar betalte 300 Euro hver, en franskmann 400 Euro og de fire armenerne ca 400 Euro hver. Mao noe høyere pris enn det jeg betalte, men så hadde de til gjengjeld full service på fjellet. Fire polakker jeg møtte på noen dager senere hadde sluppet unna med 150 Euro hver, men med en helt annen operatør. De også, selvsagt uten en reell permit. Så mitt inntrykk er at langt de fleste på fjellet er i besittelse av ureglementære tillatelser, og at alle operatører i Dogubeyazit (også de seriøse) i større eller mindre grad opererer på denne måten. Den mest anerkjente operatøren i Dogubeyazit tilbød meg endog 20 Euro i momsrabatt, mot at det ikke ble utstedt kvittering, noe jeg uten skrupler aksepterte. Men dette hadde jeg naturligvis ikke tatt sjansen på med en ukjent operatør, som ikke er kreditert av Lonely Planet. For da hadde jeg risikert å betale for en tur som aldri ble noe av, uten at jeg hadde kunnet dokumentere oppgjøret. Turen min var så usupportert som den kunne bli etter omstendighetene på fjellet. Dog med ett unntak. Og det var en liter med kokende vann per dag på fjellet, da jeg ikke fikk kjøpt gass i Dogubeyazit. Utenom det var jeg selvgående. Dag 1 Avtalen var at jeg skulle være klar for avhenting på hotellet kl 07:00. Men jeg forsov meg, så da det banket på døren kl. 07:30 måtte jeg hive meg rundt på 5-10 minutter. En utrolig stressende og flau start på turen. Minibussen brukte vel en time opp til 2200 moh, hvor hester stod klare til å ta over. Der møtte vi også guiden Ahmed, en gammel og tilsynelatende sliten kurdisk mann med bart. Men han var mye sprekere enn han så ut til, og de gikk i bra tempo opp til sommerbeitet på ca 2500 moh. Her møtte vi familien hans, som tilbød te og noe å spise. Deretter fortsatte vi bratt oppover, og flere hadde problemer med tempoet til gamlingen. De andre, som praktisk talt bar ingenting, hadde nok forventet at en kar med 20+ kg på ryggen, ville sinke gruppen betraktelig. Men tvert imot, dette handikappet passet meg ypperlig, og jeg holdt fint følge med gamlingen. Vi passerte den normale basecampen på 3200 moh og fortsatte opp til et mye bedre område på ca 3300 moh. Mens de andre måtte vente på hestene med utstyr og telt, var jeg rask med å slå opp mitt telt i fare for en nærstående regnbye. Etter lunsj forsatte et par av de armenske karene på en vanvittig akklimatiseringstur til 4700 moh, noe som i ettertid skulle vise seg å ikke være så lurt. Selv tok jeg en meget moderat tur opp til 3500 moh, hvor jeg satt i en time og nøt solnedgangen. Dag 2 Jeg våknet opp kl 07:15 og inntok min medbrakte frokost (tyrkisk brød med ost) i teltet, mens de andre pakket i påvente av sin frokost. Innarbeidede telt rutiner gjennom mange år, medførte at jeg startet en halvtime før de andre. Jeg unnagjorde de 900 høydemetrene på ca 2 timer, og selv de to sprekeste armenerne dukket ikke opp i Highcamp før det var gått mer enn en halvtime. Resten av følget kom en del senere, og spesielt den ene franskmannen så ut til å slite noe fryktelig. Etter et raskt måltid fortsatte jeg et par hundre høydemetere oppover, slik at sovehøyde også denne dagen skulle bli mindre enn makshøyde. Ingen av de andre, selv ikke armenerne, hadde krefter til dette. Det begynte å lyne og tordne like etter at jeg var nede igjen, og den påfølgende haglskuren la igjen et 2-3 centimeter dekke. Det var en felles aksept for å gå for toppen påfølgende natt, så vi gikk derfor tidlig til køys. Forøvrig må det legges til at dette programmet var langt i overkant av en alminnelig akseptert progresjon i høyden. Men de så ut til at alle taklet det forholdsvis bra, og det var ingen akutte symptomer å se. Dag 3 Som avtalt ble vi vekket kl 02:00, og mens jeg nøt min frokost inne i teltet, måtte de andre innta sitt måltid under åpen himmel i skjelvende kulde. Alle var klare til avgang litt etter kl. 03:00, unntatt den franske kvinnen som hadde bestemt seg for å bli igjen på grunn av mageproblemer. Den gamle guiden startet i et forykende tempo, og det var bare jeg og den ene armeneren som uproblematisk klarte å holde følge. Franskmennene ble liggende et godt stykke bak, og flere ganger måtte de rope til guiden om å ta det med ro. Dette medførte flere pauser til stor frustrasjon for noen av oss. Men fremdriften var uansett langt bedre enn det iransk/aserbadsjanske teamet som hadde startet nesten en time før oss. På ca 4600 moh måtte vi manøvrere oss forbi den 15-20 manns store gruppen i bratt og ulendt terreng, noe som utløste flere steinsprang av uerfarne alpinister. Da vi nådde snøen på ca 4800 meters høyde, begynte det å lysne. Gårsdagens haglbye som hadde lagt igjen 2-3 centimer, gjorde stegjern overflødige. Min tolmodighet hadde nå tatt slutt, og jeg forsatte non-stop oppover. De andre falt av som fluer, og det var bare den ene armenern som klarte å holde følge. Men han slet han også, så av taktiske grunner la han seg i front for å bremse meg og for å få noen sekunders pustepause med jevne mellomrom. Siden han hadde med seg en GPS så jeg nytten av hans kompaniskap, og vi fortsatte sammen inn i det tette skydekket som omslynget den øverste delen av fjellet. Det var med stor begeistring vi nådde toppen, og fikk kontrollmålt den til ca 5135m. Eneste ulempen var skydekket som medførte null utsikt, men vi var på grensen til å komme over skyene, så noen småglimt av landet under oss fikk vi. Vi stod og frøs i en halvtime, før jeg bestemte meg for å gjøre retur. Armeneren måtte derimot vente sine kompiser, og de dukket ikke opp før det var gått en time. Jeg passerte dem på vei nedover, og det virket som de bare fikk tatt 4-5 steg mellom pustepausene. Det gikk veldig fort nedover, og jeg var tilbake i Highcamp på mindre enn en time kl 07:10, dvs ca 4 timer etter at vi hadde startet. Jeg var tom for vann og gikk derfor bort til kokkens telt. Han hadde nok ikke forventet retur før om et par timer, så det var ikke noe kokende vann å få. Jeg returnerte derfor til teltet med uforettet sak, og la meg til å sove i en litt dehydrert tilstand. Klokken var over 09:00 da jeg hørte et par av armenerne. Det var på tide å stå opp og få seg en liter kokende vann, og blandet med min medbrakte Tang saftpulver gjorde dette utrolig godt. Franskmennene dukket ikke opp før 10:30, etter å ha brukt 3 timer på vei ned igjen. Den ene gikk utmattet inn i teltet sitt, mens den andre begynte å krangle med kokken, da han oppdaget at teltleiren var i ferd med å tas ned. De 3 franskmennene ville helst at vi skulle bli en natt til i Highcamp, og ihvertfall ikke gå lenger ned enn til Basecamp. Men guiden og kokken hadde allerede bestemt seg for å gjøre retur til Dogubeyazit i løpet av dagen, selv om programmet (og prisen) stipulerte minst 3 netter på fjellet. Så det var bare å pakke og begynne på ytterligere 2000 meters nedstigning. Det ble mange timer med venting på det franske paret før vi var nede igjen 17:45. Etter en time i minibussen, var det rett bort til nærmeste kebab restaurant. Et måltid som gjorde underverker etter en lang dag uten annet enn sjokolade og tørre kjeks. Nedenfor bare et utvalg bilder, alle 88 finnes her: http://picasaweb.google.com/lyngve/0399MountArarat

Satt hos Hakan&Co og pratet i over en time om alt mellom himmel og jord. Veldig hyggelige folk. De husket VELDIG GODT professoren fra Norge. Senest for noen dager siden var det en ung nordmann ved navn Thomas, som også gikk i Petter sine fotspor (Ararat og Damavand). Ser ut til at du gir dem god business. Skulle hilse tilbake !!! Vi starter turen på fredag, får se om jeg hoster opp 280 Euro for å få immunitet på fjellet

Ja det er Hakan Basbaoga. Jeg stikker bortom nå for å få en bekreftelse på om turen starter imorgen eller påfølgende dag. Håper den starter i overmorgen, da har jeg litt mer tid på å bestemme meg for om jeg skal ta den billige løsningen til 25 Euro eller 280 Euro delvis service. Full service opplegget til 450 Euro kommer ikke på tale. Det får da være grenser for latskap Jeg skal hilse !!

Dette blir nesten som en Ararat live-blogg Jeg er i Dogubeyazit og har nettopp snakket med stedets mest meritterte guide (Hakan hos Ararat Trek). Jeg kan sitte på med deres gruppe inn til fjellet for 25 Euro, og late som ingenting med hensyn til permit. Da risikerer jeg selvsagt å møte på Gendarmes eller at guider i andre selskap enn Ararat Trek rapporterer meg..... Jeg stikker meg ikke så ut, hvis jeg joiner gruppen til Hakan, og har fått tilbud på 280 Euro (på en såkalt guidet group-permit som Gendarmes aldri vil finne ut av likevel). Minsteprisen til Hakan er egentlig 450 Euro, så min pris fortsetter at jeg selv bekoster og bærer alt utstyr, telt og mat oppover fjellet. Mye penger, men likevel fristende, da jeg slipper en evt konfrontasjon med Gendarmes hvilket kanskje kan medføre både en klekkelig bot og fengsel Noen kommentarer på disse prisene Petter? Hva betalte dere? PS! Jeg finner ikke noe gass i Dogubeyazit, så mulig jeg må kjøpe meg kokt vann til Real Turmaten på fjellet, eller bare leve på brød...

Visum til Iran på konsulatet i Erzurum gikk skeiss. Mulig at det har skjedd noen endringer etter urolighetene i Iran, for nå kan tilsynelatende ikke andre enn tyrkere få visum her. Konsulatet henviste meg derfor til hjemme-ambassaden i Oslo. Så da skrev jeg en mail til Oslo, og smutthullet er å fly inn til Tehran hvor man kan få et 2 ukers visum på flyplassen eller å la ein turoperatør i Erzurum fikse visumet. Det enkleste kan derfor se ut til å fly inn til Iran uten visum. To uker burde dessuten holde. Det er begrenset hvor lenge man bør oppholde seg i Iran, fordi man må frakte all cash inn fra utlandet (ingen ATM der nede........) Imorgen reiser jeg til Dogubeyazit med buss (4 timer) og da er jeg ved foten av Ararat. Har ikke funnet noe primus gass i Erzurum ennå, så håper de har i Dogubeyazit.....

Tør jeg minne etikette-forfatteren om at han selv er i 40-årene En regel til er nødvendig: Når det står et ensomt telt i en lang og vid dal, betyr ikke dette at det er en campingplass her, hvor man setter opp sitt eget telt 4-5 meter fra det andre teltet.

Mount Erciyes (Høyde 3916m) er en vulkan i Cappadocia (Tyrkia), og ruver majestetisk over millionbyen Kayseri og resten av landskapet (PF 2420m). I motsetning til de mer turistifiserte stedene i Cappadocia (eksempelsvis Göreme som nærmest renner over av vestlig turisme), er det svært lite turister å se i Kayseri. Om dette har sammenheng med at Kayseri er regnet som den mest islamske og konservative byen i Tyrkia etter Konya vites ikke. Det tok meg vel en time med buss fra Göreme til Kayseri (10 lire). På buss-stasjonen utenfor Kayseri krysser man bare hovedveien og flagger ned en Otobus i retning sentrum (1.25 lire). Gi sjåføren beskjed om å stoppe der det går minibusser videre til Erciyes. Jeg fant fort frem til disse hvite minibussene, som går så snart de fylles opp. Her er det ikke lange ventetiden, for bussene fylles raskt opp. Jeg anslår at de går minst hvert 15.minutt på høylys dag. Prislappen for å sitte på de ca 25 km opp til Erciyes i 2200 meters høyde er også svært beskjeden (5 lire). Jeg hadde ikke handlet inn proviant i Kayseri. Det var ren gambling, men heldigvis viste det seg at skistedet Erciyes hadde flere åpne kafeer også i sommersesongen. Et par hoteller var også åpne (bl.a det helårs-åpne Otel Bülent med en rompris på 50 lire). Og det beste av alt, både hoteller og kafeer hadde Wifi. Man kan også sette opp teltet nærmest hvor som helst her, spesielt på andre siden av elven finnes det mange flotte (men litt forsøplete) plasser. Det første man bør gjøre når man har sjekket inn i Erciyes er å ta turen innom Forsvaret (Gendarme), hvor man får utstedt en klatretillatelse og servert en kopp med te, begge deler helt gratis. Svært så hyggelige offiserer der, jeg satt og pratet i en god halvtime med dem. Passet må legges igjen, og kan først hentes når man er vel nede igjen fra fjellet. Gendarme stasjonen har også en svært billig kiosk som er åpen til kl 21. Jeg handlet brus, sjokalade og masse kjeks til en latterlig pris av 5 lire. Denne kiosken var nok mest myntet på de utstasjonerte soldatene, og derfor nettopriser uten fortjeneste. Forøvrig spiste jeg mest på den kafeen like ved stolheisen, som serverte kebab til 7 lire og en god frokost med omelett til 6 lire. Etter en natt på Bülent, hvor jeg omtrent var eneste gjest, vandret jeg bort til stolheisen. Der spiste jeg en god frokost på kafeen og ventet helt til kl.10 før stolheisen begynte å gå. Dessverre viste det seg at den øverste stolheisen var defekt og derfor ikke gikk idag. Litt irriterende å vite at jeg hadde ventet helt til kl. 10 bare for å bli fraktet stusselige 250 høydemetere fra 2200 meters høyde til 2450 meter. Denne etappen kostet 12 lire retur. Jeg hadde derfor en lang dag i vente, 1500 høydemetere og uaklimmatisert. Så jeg tok det helt med ro. Jeg gikk direkte oppover traseen langs stolheis nr 2 helt til jeg kom til endepunktet. Herfra var det 20 minutters gange til Highcamp, et område godt egnet for telting. Men det var ikke vann eller snø her (som Summitpost.org hevder finnes året rundt). Nærmeste snøklatt var minst 20-30 minutter unna og opp en bratt kneik, bortimot 200 høydemetere vil jeg anslå. Og den snøklatten var langt fra hvit, bare som en liten advarsel. Fra Highcamp kan man enten gå i retning av østryggen, alternativt velge en mer direkte rute opp en av flere av snørenner. Men disse snørennene var avsmeltet i nedre deler, og det så ut til å være masse løsgods i dem. Ikke så fristende terreng så sent på sommeren. Så jeg valgte østryggen. Ryggen følges enkelt, men det er langt oppover, og på ett punkt mister man også 60 meters høyde. Først i ca 3700 meters høyde, blir ryggen avbrutt av et svært tårn med det slående navnet Camel Hump Rock. Dette kan klatres direkte (III) eller omgås på høyresiden i en helning som ofte er dekket av snø. Jeg tok veien over snøen, og så sent på dagen hadde snøen myknet og det gikk helt greit uten stegjern. Tilbake på ryggen var det kort vei igjen til Østtoppen. Da hadde jeg brukt nesten 4 timer. Det siste stykket hadde jeg følge av en lærer og en doktor fra Kayseri. De måtte ha brukt enormt med tid for jeg så dem langt foran meg tidligere på dagen. Forøvrig var vi de eneste på fjellet. Vi signerte logg-boken, som viste at denne toppen var ganske flittig besøkt, deretter satte vi kursen mot den noe høyere Vesttoppen (true summit). Det siste stykket opp denne er en krevende pinnakkel på 17 meter med loddrette stup på alle kanter, og det meget råtne fjellet gjør dette til en risikabel affære. Den tyrkiske læreren beveget seg ut på en eksponert hylle og klatret usikret opp passasjen på IV-. Han sendte ned både tau og taustige til doktoren, som måtte ha en betenkningspause etter å ha studert det eksponerte opptaket i flere minutter. Jeg var rask til å melde meg frivillig, og med en løkke rundt brystkassen klatret jeg enkelt opp. Men aldri om jeg hadde gjort dette usikret som denne tyrkiske apekatten, uten et snev av høydefølelse. Doktoren ble sittende igjen ved foten av tårnet, han hadde bestemt seg for å gi opp. Loggboken på Vesttoppen hadde ikke vært signert på mer enn ett år. Så det var tydelig at dette var en svært så eksklusiv topp, i motsetning til Østtoppen. Jeg ble sikret ned pinnakkelen, før jeg tok farvel med de to tyrkerne i vel forvisning om at de kom til å sinke meg betraktelig hvis vi skulle holde følge helt ned igjen. Med unntak av de 60 høydemetrene jeg måtte opp igjen, var det grei skuring nedover langs samme rute. Den øverste stolheisen var nå åpnet, så jeg avtalte en pris på 6 lire for å sitte på ned igjen. Jeg var nede igjen 17:30, såpass sent at jeg valgte å bli en natt til i Erciyes, men nå i telt for å spare litt penger. Jeg fikk også hentet passet mitt, og ble sittende nok en halvtime og prate med offiserene over en varm kopp med te. Sjefen hadde tydelig en sko-fetisj, for han noterte ned skomerke på alle som klatret Mount Erciyes. Garmont hadde han ikke i listen sin.... (1 tyrkisk lire er ca 4 norske kroner per august 2009) Noen utvalgte bilder nedenfor. Se alle bilder her: http://picasaweb.google.com/lyngve/0395Cappadocia http://picasaweb.google.com/lyngve/0397MountErciyes

Allemannsretten ville vi også hatt uten lover og regler (dvs. i et anarkistisk samfunn). Loven om allemannsretten er bare en innskrenkning av eindomsretten. Så akkurat det var et veldig dårlig eksempel..... Jeg har en del fjellturer i utlandet, og jeg vil ikke ha en situasjon i Norge hvor: -meldeplikt og/eller tillatelse (permit) før man skal ut på tur -fjelltopper eller områder blir stengt av myndighetene fordi de er for farlige for allmenheten eller visse grupper -påbud om satelitt-telefon (6-7000 metere i Tajikistan, hvis man klatrer utradisjonelle ruter på Aconcagua etc etc) -påbud om guide (mange fjell i østen, selv de helt enkle...) -påbud om camputstyr (ja, jeg ble avvist på en vulkan på Filippinene, fordi jeg ikke hadde medbrakt telt på en fjelltur som jeg klassifiserte som en enkel dagstur) -påbud om helsesjekk (Aconcagua m.fl) -amerikanske tilstander med søksmål, hvor myndigheter eller grunneiere blir saksøkt når man ramler ned fra et fjell som ikke var godt nok sikret.... Dette er overformynderi !! Teknologien svikter dessuten når man minst venter det. Her vil ofte flatt batteri kunne medføre leteaksjoner. F.eks en som har lovt han skal ringe satelitt-telefon hjem hver eneste dag. Men plutselig en morgen oppdager han at batteriet er flatt, og familien hjemme blir svært engstelig når de ikke mottar flere oppringninger fra ham og kontakter derfor redningsstjenesten. Et resultat av "bekymrings-samfunnet". Man evner ikke lenger tenke positivt, folk eldes og slites ut av bekymringer for den aller minste ting.....

Takk igjen Petter. Damavand står og faller på om jeg får visum til Iran i den tyrkiske byen Erzurum. Ja, man kan godt kritisere at jeg ikke ordnet alle papirer både for Tyrkia og Iran for et par måneder siden, men denne turen er og blir en impuls reise som ble til for 2-3 dager siden Det iranske konsulatet i Erzurum er ganske beryktet blant overland syklister, som ofte har sittet og ventet på et visum der i 2-4 uker. Og forholdene i Iran for tiden er nå ikke akkurat oppløftende, og det tilsier vel at det ikke er blitt lettere å få visum i Erzurum, snarere tvert imot.

Uforsvarlige er røykere og overvektige også. Håper du er på samme linje der angående regresskrav Man må slutte å gjennomregulere alt mulig. Det er viktig å holde fast på friheten og ikke umyndiggjøre en hel befolkning med kjøreregler for alt mulig. Telefon og GPS skaper en falsk trygghet. Folk uten erfaring tar større sjanser enn de ellers ville ha gjort, og terskelen for å kontakte redningstjenesten reduseres. Så jeg tror dette resulterer i både flere redningsaksjoner og mer utgifter for fellesskapet.....

Petter, var det brukbare vannkilder både i highcamp og basecamp? Var vannet klart nok til å nøye seg med koking/vannrensetabletter, eller bør man bruke filter i tillegg? (har søkt litt på internett men fant litt motstridende opplysninger).

Føyer meg inn i rekken av gratulanter !! Har fulgt lite med på Fjellforum de 2 siste år, men har i det minste lest noen av de luftige rapportene Forøvrig betenkelig å se Gjertvasstind såpass avkledd !!

Takk for nyttig info. Avstanden inntil fjellet har jeg studert i Google Earth, og den ser overkommelig ut til fots... Men jeg må gjøre noen undersøkelser av vannkilder på fjellet, slik at jeg ikke går tom for væske Forøvrig satser jeg på å akklimatisere på andre høye topper i Tyrkia, slik at Ararat vil kreve et minimum av tid, og dermed mindre eksponering på ulovlig grunn. Og hvis grensevaktene oppdager meg har jeg lang erfaring fra andre bananrepublikker med å spille "dum" Jeg forkastet Norwegian, og bruker heller Ving Solreiser. Med de koster flyet til/fra Antalya bare lommerusk (kun 360 t/r den 15.august). Om jeg ikke rekker å se Tyrkia på 2 uker (tvilsomt), så er dette så billig at jeg bare kaster returbilletten i bosset

Du skriver på hjemmesiden din: A team from the Czech Republic climbed Ararat about the same time as we. They had just shown up in Dogubeyazit, asked around for a climbing permit and purchased this from somebody in town for Euro 130.- per person. However, there is strong reason to believe that this was "easy money" for whoever collected it and that this party could have faced serious trouble if, for any reason, they would have needed to interact with the Turkish authorities (read: army) while on Ararat. Hvordan kan du mene at dette var i Iran og ikke Tyrkia? Uansett, tror jeg satser på en ulovlig bestigning, da jeg ikke har tid å vente på den tyrkiske papirmøllen. Dessuten helt uaktuelt å betale 600 dollar bare for guiden. Dette skal være på billigst mulig måte og jeg betaler bl.a kun 399 med Norwegian fra Oslo til Antalya/Istanbul om et par dager. Derfra overland østover med buss/jernbane. Satser på å få sett mye av Tyrkia og evt naboland, så Ararat blir uansett bare et delmål for denne backpacker-turen.

De tjekkerne du nevner på turen, gikk uten guide og permit? Hadde disse noen problemer med myndigheter eller lokale turoperatører/guider på fjellet? Syns det er helt urimelig å måtte søke om tillatelse 2 måneder før man reiser til Tyrkia. Mange ender derfor kanskje opp med "Illigal climb" som eneste alternativ? Så du flere ulovlige bestigninger der?

Man kan godt tillate seg å være tøff i tonen når man gjemmer seg bak en anonym profil Springsteen. Jeg har ikke oppfordret deg til å poste bilder her, men å henvise til din egen link som viser hvordan bilder skal se ut (for å ikke bli klassifisert som "katastrofale", "helt på viddene" etc). Kanskje vi kan lære noe av det? Men med en slik link, mister du kanskje anonymiteten din. Og da er vi igjen inne på temaet "sarte sjeler"

Jeg reagerer på tonen din Springsteen, både overfor denne og andre medlemmer her på Fjellforum. Slike som deg skremmer bort en stor gruppe av potensielle bidragsytere her på forumet. Det kunne jo f.eks vært nyttig om du hadde linket til denne reiseberettelsen din, slik at vi kunne fått en mulighet til å avgjøre om dine 100 "beste" bilder også er en "katastrofe"....

Høydemålingen er foretatt med en Suunto Metron klokke, en svært så pålitelig kilde. På denne strekningen fra Storslett til Kaafjordbotn er det 3 "pass", Kvænangsfjellet 400, Hatteren 270 samt et lite på ca 70 før Langfjorden. Det blir tilsammen 740. Og ellers i løpet av nesten 16 mil er det flere småbakker fra 10-20 høydemetere som skal forseres (bl.a. kuppert terreng både før og etter Talvik), så at dette akkumuleres opp til 1550 i løpet av 16 mil er ikke uforståelig. Husk at dette bare blir 10 m "elevation gain" per 1000 meter (dvs 1%), og bare det må jo nesten betraktes som flatt

Vi startet sykkelturen fra Ulan Bator i Mongolia, så det ble vel 6300 km på i underkant av 4 måneder til Kathmandu til slutt. Selve Lhasa til Kathmandu finner du bilder fra her: http://picasaweb.google.com/lyngve/0231LhasaToGyantse http://picasaweb.google.com/lyngve/0232GyantseAndShigatse http://picasaweb.google.com/lyngve/0233ShigatseToSakya http://picasaweb.google.com/lyngve/0234SakyaToXegar http://picasaweb.google.com/lyngve/0235XegarToTingriViaEverestBC http://picasaweb.google.com/lyngve/0236TingriToNyalam http://picasaweb.google.com/lyngve/0237NyalamToKathmandu Noen av passene gikk som det suste, bl.a Kampa-la mellom Lhasa og Gyantse (ditt bilde #6), se hva som er skrevet her: "Lyngve was the first to reach Kampa-la pass at 4787 m, a rise of nearly 1200m across a distance of 23 km. He recorded 2 hours and 15 minutes" (non-stop og med full oppakning på sykkel!) Vi var godt akklimatiserte så derfor føltes 4500m nesten som havnivå..... Det ble en del punktering på grus/stein til Everest Basecamp ja....