Tom

Hehe, nei, som du ser av alt jeg har skrevet hadde jeg mye å gjøre Synes det er morsomt med navn. Og nå lengter jeg så tilbake til fjellet. Søren at værmeldingen er så dårlig for tiden. Det hadde vært noe å bo like i nærheten av Jotunheimen slik Morten gjør, enig?

Løyft: Av laupe eller løype, et sted der folk og dyr kan ta seg trygt ned. Illåa, Illåbreen osv: Ill kommer antakelig av noe så enkelt som ille. Elven var ille, farlig under flom. Det skal også ha skjedd drukningsulykker her. Band: Der vannskillet ligger mellom to daler. Glup: Fjellskard, eller "gap, dalmunning, dyp bergkløft". Berdalen, Berdalseken osv: Av gammelnorsk "beru" som er navnet på binne, hunbjørn. Eke som i Berdalseken betyr liten isbre. Egg: Skarp fjellrygg Hinnotetjørn, Hinnotefjellet: Kanskje fra ordet "hinnåte" som betyr "som har hinne". Kan være brukt om vannet som kan ha en overflate farget av jernholdig vann. Maradalen, Midtmaradalen, Stølsmaradalen: Et forslag har vært at navnene kommer av gammelnorsk "marr" som er hest. Mer sannsynlig virker det kanskje at det kommer av "mara" som betyr å grave. Alle de tre dalene graver seg unektelig dypt ned fra de mellomliggende ryggene, noe man blant annet ser godt fra fjellet Friken ovenfor Skogadalsbøen. Sjoa, Sjodalen osv: Det mest sannsynlige er at masse vridninger av gammelnorske ord har endt opp med elvenavnet Sjoa, som skal dety "den skinnende". Tesse: Innsjøen er oppkalt etter elva Tessa, som betyr "elva som tørker mye inn". Sikkilsdalen: Dette er usikkert, men det kan komme av det gammelnorske "sikill" som betyr "liten bekk som renner stille". Da gir jeg meg i denne omgang. Håper noen hadde glede av dette, og at det kan supplementeres.

Skagastølen, Skagastølstind osv.: Navnene er etter gården Skagen i Luster, som hadde støl oppe på fjellet ved Turtagrø. Gammelnorsk "skagi" er brukt om odde, noe som stikker seg frem. Ringsdalen, Ringstindene osv: Stølen Ringane ligger ved Ringselvi, og denne har nok svinger til at dette er en sannsynlig navneopprinnelse. Soleibotnen, Soleibotntind osv.: Etter fjellblomsten Issoleie som vokser i stort monn i denne botnen. Memurubu, Memurutindene osv: Førsteleddet "me" er vanlig, og betyr midt. I dette tilfellet sikter det nok til at vi befinner oss midt på Gjende. Muru kommer antakelig av å mara, som betyr å grave. Dette er nettopp hva elva gjør på dette stedet. Bøvra, Bøverdalen osv: Elvenavnet Bøvra betyr "elva der beveren har tilholdssted", etter "Bifr" som er en eldre versjon av det gammelnorske "bjorr", bever. Vetti: Dette gårdsnavnet er eldgammelt, så førsteleddet er usikkert. Forslag har vært vette som i "overnaturlig vesen, troll", men også at det kan komme fra ordet vott. I siste tilfellet må det være fordi "lommen" i den ellers trange dalen på dette stedet har samme form som en vott. Sisteleddet i navnet kommer av det mye brukte -vin som betyr "naturlig eng, beite". Hellstugu, Hellstugubreen, Hellstugutindene osv: Hellstugu var en eldgammel bu som var satt opp i middelalderen for å hjelpe ferdafolk som skulle gjennom fjellet. At ordet Hell som i helvete er brukt i navnet forteller en hel del om hvordan folk så på disse områdene i gamle tider. Det sies også at det kan ha vært et eget rom på stedet der man la de døde, noe som er en annen mulig forklaring på navnet. Tuften, som ligger ved foten av Styggehøe er forholdsvis stor og kan sees den dag i dag. Dumma, Dumhøi osv: Elvenavnet kommer fra gammelnorsk "dumbrl" som betyr stum, målløs. Altså en elv som gir lite lyd fra seg. Visa, Visdalen osv: Mange forskjellige tolkninger har vært foreslått: En går ut på at det kommer fra det gammelhøytyske ordet "wisa" som betyr, altså "engdalen". Et annet forslag er at det kommer fra det gammelnorske "vidr" som betyr skog, altså "skogdalen". Vis- kan også bety å være bøyd, vridd eller det kan bety "å være i rask bevegelse". Hvis sistnevnte er tilfelle har nok elva fått navnet nedenfra, der den setter fart gjennom gjelet nederst i Visdalen. Gokra, Gokerdalen osv: Kommer fra verbet "gakre" som betyr å lage en latterlignende lyd, og har vært brukt om dyre- og fuglelyder. Smiugjela, Smiugjelsoksli osv: Smiugjela betyr "elva som smyger seg gjennom gjelet". Juva, Juvvasshytta osv: Juva etter gammelnorsk "gjufr" som henspeiler på juv, gjel. Dette forteller altså hvordan elva Juva renner. Oksli: Ruvende fremspring under enda høyere høyder. Av samme opprinnelse som ordet aksel, skulder.

Fannaråki: Av "fannar" som er genitiv entalsform av fonn. "Råk" er blitt brukt i Luster under betydningen fjellbrun. Altså "det brune fjellet med fonnen". Skauta, Skautflya osv: Av elvenavnet Skauta som betyr "den som skyter seg nedover" Spitra, Spiterstulen osv.: Av elvenavnet Spitra som betyr "den som spruter frem i fin stråle". Mjølka, Mjølkedalen osv: Av elvenavnet Mjølka som er et sammenligningsnavn. Fargen i elva er nesten hvit, eller i hvert fall grå, som følge av at den fører med seg brevann. Galdhøi, Galdhøpiggen, Galdeberg osv: Første ledd her, "gald" brukes om "bratt fjellvei, kleiv". Hurrungane: Av "hurra" som betyr støy. Trolig brukt fordi ras fører til stadig bråk i de bratte fjellsidene her. Elva Hurra som kommer ned i Leirdalen har nok fått navnet fordi den bråker der den kommer bratt ned fra Hurrbreen. Smørstabben, Smørstabbtind, Smørstabbreen osv: Alle de øvrige har navn etter fjellet Smørstabben som er et sammenligningsnavn fordi den angivelig skal ligne på en stabbe med smør. Lom: Av gammelnorsk "lo", antakelig kan navnet opprinnelig ha vært et gårdsnavn. Lo betyr "Engslette ved vann", noe som virker meget sannsynlig for alle som har vært i Lom. Vang: Opprinnelig navn på prestegården i bygda. Vang betyr "åpen plass, voll". Vågå: Antakelig av gammelnorsk "vega" som betyr å føre, transportere. Bygdenavnet blir tolket som "ferdaveien" fordi det her fra gammelt av var en viktig led mellom Gudbrandsdalen og Sogn Luster: Opphavet er det eldgamle fjordnavnet Lustr som betyr "den lyse". Dette pga. det uvanlig lyse vannet i fjorden, som på lik linje med Gjende er lys av brevann. Slidre-kommunene: Slidre var navnet på kirkestedet i Vestre Slidre, og går i hvert fall 7-800 år tilbake. Stedet var antakelig igjen oppkalt etter utseendet til bekkeleiet som går forbi. "Slidre" er en avledning av det gammelnorske ordet for slire. Bekkenavnet kan altså bety "den som renner nede i et slire-lignende elvefar". Utla, Utladalen: Av elvenavnet Utla. Trolig betyr dette å fyke, og sikter til drivet som kan sees fra de tallrike fossene som stuper ned i dalen. En alternativ tolkning er at det kommer fra gammelnorsk "usli" som betyr skade. I såfall kan Utla bety 2den som gir skade ved flom". Hjelledalen: Av gammelnorsk "hjalli" som betyr "hjell, avsats, terrasse". Dette selvfølgelig om dalens posisjon som hengende dal over Utladalen.

I denne tråden tenkte jeg at jeg (vi) kunne skrive litt om navnetydninger i fjellet. Jeg kommer til å ta for meg Jotunheimen. Jeg har lest en del om navnenes bakgrunn, og synes det er veldig interessant. Jeg legger inn nye tolkninger når jeg kan eller gidder. Andre er selvfølgelig velkomne til å bidra. Jeg kommer til å legge vekt på navn der betydningen ikke er selvfølgelig ala Steindalen, Storbreen og lignende. Tyin: Kommer trolig av gammelnorsk "Tviir" som betyr den tvikløyvde eller todelte. En mindre sannsynlig forklaring er at det kan komme fra elvenavnet Tya som kan bety "den store, den som svulmer opp". Bygdin: Fra gammelnorsk "bugr" som betyr bøying, krok, bukt. Altså betyr Bygdin "den bøyde". Gjende: Av gammelnorsk "gendir/gandr" som betyr stav, kjepp. Altså et sammenligningsnavn. Gjende er rett som en stav. Raslet/Rasletind: Antakelig av rasling fra all steinen i området. Fly: Myrlendt fjellmark Leira, Leirdalen, Leirungsdalen osv: Leira betyr "elva som fører med seg leirevann. Vannet er slik fordi det fører med seg små partikler som breene har slipt ut av fjellet under. Vannet ser derfor grått ut. I navnet Leirungsdalen får vi også med "ung" av gammelnorsk "angr" som betyr fjord. Bessvatn, Besshø osv: Fra en avledning av gammelnorsk "bersi" som betyr bjørn. Russa, Russvatnet osv.: Enten betyr dette av nynorsk "rute" "storme, buldre, skråle, være i heftig bevegelse" (om elva), eller det kan komme av gammelnorsk "ross" som betyr hest. Hol: Isolert haug eller høyde, gjerne rundaktig Tind: Spiss fjelltopp Hø: Kommer av høgd, men blir i fjellnavn særlig brukt om høye, ruvende, ofte rundaktige fjelltopper. Kamp: Også brukt om rundaktig fjelltopp Hindflyene, Hindseter osv.: Etter elven Hindi i Vågå. Hind er hunhjort. Surtningssui, Gråsui: Dette er trolig sammenligningsnavn der sisteledd "su" betyr purke. Surtning betyr "den svarte" og grå kan dere jo gjette. Veo: av gammelnorsk "Veor" som betyr tre, skog. Ymelsfjellet: Usikkert. En tolkning er at det kommer av navnet til jotnen Ymir. En annen er at det kommer fra gammelnorsk "ymr" som betyr "larm, lyd som kommer langt bortefra". Det kan i såfall være snakk om lyden av ras inne fra fjellet. Krossbu: Ordet kross kan komme av "vegskille, kryssvei". Ikke usannsynlig siden man har begynner kryssingen av Sognefjellet. Navnet brukes til tider også om steder der folk i katolsk tid satt opp kors for å ha bønnestund. Heller ikke dette er helt usannsynlig, da folk nok var redde for den farefulle ferden over fjellet som de hadde foran seg.

Dette synes jeg er ynkelige og populistiske forsøk på vekke oppsikt, Morten. Å jekke opp noen skarve topper er ikke noe problem. Tro alene kan jo som kjent flytte fjell. Det er verre med breene. Jeg trodde mine egentlige visjoner for breene var selvsagte, men siden du er noe treg i oppfattelsen skal du få det med teskje: Dette med å fylle sprekkene er bare en oppvarming for å klargjøre musklaturen for mer ambisiøse oppgaver. Det egentlige prosjektet er selvsagt å skuffe breene ned i daler og fjorder så de forsvinner helt. På den måten får jeg bort disse vemmelige passasjene som jeg er så redd for, og jeg kan bestige brehestene uhindret. Når dette er sagt har jeg litt dårlig samvittighet for å ikke ta vardedebatten alvorlig nok. Derfor skal jeg nyansere litt hva jeg mener. Utenfor de vanlige varderutene synes jeg problemet er svært lite. Men hvis det finnes steder der varder er skjemmende synes jeg det er riktig å fjerne dem. Men f.eks. på Sognefjellet synes jeg det ser litt kult ut med alle vardene langs veien. I bunn og grunn synes jeg debatten om søppel og vegetasjon er mer viktig. Tom, som lanserer kim som en potensiell ny Jo Gjende (som bar på plass steinblokkene utenfor bua) eller ny Riddersprang-mann (han som hoppet over med Skårvangssola i armene).

Jeg ser ikke mange varder som ikke kommer inn under noen av de kategoriene Morten nevner. Og de få jeg ser plager meg igrunnen ikke. Jeg forstår at kim er en kraftig mann som er vant til å bære tung bør over lengre strekninger, ref. hans planer for borgervern. Dermed tror jeg at jeg i fremtiden vil flykte dersom jeg ser en person rive ned varder. Kan dere ikke heller joine min hobby, nemlig å spa igjen bresprekker?

Straffelovens nye paragraf: "Den der opfører steinhauger i form af varde i nasjonalpark straffes med bøder inntil 1500 kroner, eller fængsel i 10 dager. Den der medvirker til oprør ved at oppfordre annen til sådan bygging straffes tilsvarende. Den borger der kommer over kriminele der opfører varder kan bære vedkommende til nærmeste lensmanskontor medens den hvisker alvorets grad inn i øret på forbryteren."

Har du tenkt noe på hvilket straffenivå som burde gjelde da? Kroner 500 for små varder, 1000 for store og 1500 for overflødige toppvarder? Kanskje man burde plassere automatisk vardekontroll-kameraer rundt omkring i fjellet? Hehe, ikke for å være frekk, men jeg synes generelt at folk altfor lett ønsker en forbudslinje mot alt de ikke liker. Jeg tror ikke dette er veien å gå. Holdningskampanjer og oppfordringer får være nok.

Dette er nok riktig, men hvordan få dette til i praksis? Jeg vet det er satt opp skilt enkelte steder om at det er sårbar vegetasjon og at man bør holde seg til stien. Kanskje man burde skrive i tillegg: "Det er tilstrekkelig med varder på ruten. Vennligst la urørt natur forbli urørt". Ikke vet jeg om folk hadde respektert det, men det er vel eneste måten å gjøre et evt. forsøk på.

Hehehehe, jeg ser det for meg. Tror jeg kunne kommet i den situasjonen selv, herlig scenario. Antakelig ville det være tidenes sjekketriks fra en evt. singel jente å gjøre noe sånt foran en av oss sære toppsamler-gutter

Jeg må nesten kommentere dette litt: Jeg forteller alltid meg selv når jeg begynner en tur: "Du kommer til å trå feil flere ganger på denne turen, Tom. Det skjer på hver eneste tur. Vær forsiktig og kryss fingrene for at det ikke får konsekvenser". Jeg har snublet mange ganger, men har alltid klart å ta meg inn. De eneste skadene jeg har fått er overbelastningsskader. Dette er korrekt, du har et poeng. Det samme gjaldt forøvrig i Jotunheimen der man ofte tok buskapen over Heillstugubreen og Memurubreen på vei til Gjende. Jeg har stusset endel ved dette. Jeg tror de veide nytteverdien opp mot risikoen og deretter tok sjansen. Dessuten hadde man kanskje et annet syn på risiko før. På våre turer kommer vi til de samme valg: Skal jeg velge å gå ned den hammeren. Det er tre meter som skiller meg fra en lang og ubehagelig omvei, skal jeg ta sjansen? Fristelsen til å ta sjanser kan bli vel stor og føre til at man tar en tvilsom avgjørelse. For å komme med en av mine sedvanlige sammenligninger: Hvis du står på Svinesund med 10 kilo heroin i hånden og vet at du får en million kroner hvis du får pakken over broa og forbi tollerne (moral er utelatt her), vil du gjøre det? Også dette blir en risikovurdering der gevinsten kan friste en til å gjøre ting man kan angre bittert i ettertid. Jeg innrømmer at jeg lider av "fremmedfrykt" i forhold til breene. Det kan hende jeg overdriver når jeg så konsekvent unngår dem som jeg gjør. I enden av veien jeg bodde som barn var det et tjern. Dette kalte de voksne for "Den farlige dammen", med det resultat at vi ikke turte å gå nærmere enn 100 meter fra. Som voksen ser jeg selvsagt at dette bare var et normalt lite tjern. På samme måte har jeg blitt oppdratt i at "Breen er farlig". Dette kan også ha brent seg litt FOR fast i underbevisstheten. Når det gjelder vurderingen av risikoen ved å falle på bre versus i ur, viser jeg til mitt innlegg i debatten om hvor farlige breene er, som går på dette forum. Helt enig. Det er meget gode og spennende beskrivelser som jeg aldri ville vært foruten. Jeg har stor respekt for dine bedrifter i fjellet, og det har ikke på noe tidspunkt slått meg at du skryter. Så hvis innlegget mitt ble tolket som en oppfordring til å la være å skrive om slike turer, må jeg lære meg å bli tydeligere

Først til dette med et indirekte ansvar: Det er veldig viktig å presisere nettopp "indirekte". Ved det menes at enhver må ta ansvar for seg selv, men at påvirkningens kraft ikke må undervurderes heller. Hvis jeg lar det stå en kasse vin på bordet når jeg drar, og min tenåringssønn (noe jeg ikke har) skal være alene hjemme i helgen, så er det ikke min skyld hvis han drikker av den. Men jeg har likevel en indirekte skyld. I dette forumet ser jeg ikke på det som noe problem, og som jeg også skrev: Jeg er for at dette debatteres åpent. Problemet hadde oppstått hvis dette forumet var mye større. La oss si at det var mange unge mennesker her som så opp til de mest erfarne, og kanskje hadde Morten og andre som helter eller forbilder. Ja, dere skjønner hva jeg mener. Men ingen her er ansvarlige for andres handlinger. Like lite som jeg mener landslagsspillere i fotball kan lastes for hva en eller annen unge måtte finne på. Så litt mer om dette med breen. Jeg kjøper argumentet om at det er tryggest når det er blåis, fordi man da får oversikt. Men ofte kommer man til steder som ligger i overgansgssonen mellom blåisen og "hvitbreen". Der er det farlig. Det er antakelig slik i disse sonene at blåisen er i ferd med å komme frem. Snøbroene svekkes for hver dag og sprekkene nærmer seg overflaten. Slike områder er spesielt farlige, og det skal vel godt gjøres å unngå dem dersom man skal gå over breen i noen lengde. En annen ting som skiller mellom bre og passasje i f.eks. ur er følgende: Morten skriver "ikke forulykk!", og dette er selvsagt det ønskelige. Men hva når ulykken faktisk er ute? Man har forhåpentligvis meldt fra om hvilket område man ferdes i. Det må da være mye vanskeligere for hjelpemannskapene å finne folk som faller ned i breer enn folk som har brukket ankelen i en ur eller falt ned en skrent. Man omkommer vel også raskere i en bresprekk enn andre steder på grunn av kulden. Dette må da være et tankekors? For øvrig mener jeg å ha lest i en av turartiklene i en av disse turguidene at "Visbreen har lite sprekker". Dette var i forbindelse med at forfatteren gikk usikret over breen til Semmelholstind fra Uradalsryggen tidlig på sommeren. Jeg har nettopp vært på dette stedet, og kan rapportere om store, farlige sprekker. Det var mer flaks enn kunnskaper og dyktighet som gjorde at det gikk bra for artikkelforfatteren. Og i denne boken kommer problematikken med indirekte skyld mye sterkere frem enn på dette forumet, for turguidene leses av tusner av mennesker.

Det er lett å harselere med folk som føler seg utrygge på steder vi ser på som like farlige som godstolen hjemme. Men jeg synes ikke vi oppnår noe særlig med det, annet enn kanskje å bli sett på som usakelige og blærete. Som sagt mener jeg det ser dumt ut når vardene står alt for tett. Men til DNTs forsvar må det sies at det ikke er de som bygger dem alle. Mange av de som følger disse rutene er sjelden på fjellet og synes det er veldig morsomt å bygge en varde. Så kan de tenke på at den står igjen etter at de forlater stedet. Også i byen liker mange folk å etterlate tegn på at de har vært et sted... Det er en komplisert debatt man her har gitt seg ut på fordi det er så mange hensyn som må legges til grunn. Hvor trygt skal det være i fjellet, hvor mange skal ha rett til å ferdens der? I den ene ytterkanten har man folk som er imot enhver tilrettelegging. De som forakter turisthyttene og vil ha revet alle broer, stengt alle veier mm. På den annen side har man de som ønsker ytterligere tilrettelegging ved muligheter for motorisert ferdsel, gondoler, resturanter mm. Jeg står et sted imellom her. Selv om jeg synes vardene kan bli komisk tallrike mange steder, vil jeg aldri gå til noen kamp for å få dem fjernet. Hvis det derimot så likeledes ut opp mot alle toppene ville jeg følt at det var ødeleggende. Ønsker vi egentlig at mange mennesker skal føle seg forhindret fra å gå i fjellet fordi vi vil nekte dem vardene? Kan ikke vi som selv er så glade i fjellet unne andre mennesker med litt dårligere forutsetninger å få en smak på det som betyr så mye for oss? Tror dere ikke at mange som er toppsamlere i dag har blitt bitt av basillen nettopp pga. den tilrettelegging som tross alt finnes? Devardede rutene utgjør en svært liten bit av norsk natur. Jeg konkluderer derfor med at jeg synes det er til å leve med, slik det er i dag.

Jeg bor i Asker og kjører alltid Valdresflya. For det første mener jeg det er raskere. For det andre er Mjøsa/Gudbrandsdalen noe av det kjedeligste du får tak i av vei i Norge. Dessuten ser ikke UP på E-16 og Rv 51 som problemstrekninger. Tolk det som du vil

Jeg vet i hvert fall at Surtningssui og Store Knutsholdtind ble vardet tidligere. Det var vel DNT som sto for dette, da de ville gjøre enkelte bestigninger fra sine hytter tryggere. Tror også Østre Torfinnstind ble vardet av Torfinnsbu i en periode. Når det gjelder vardingen til topper for øvrig har jeg sett at det på en del vriene steder er satt opp varder. Det er vel to grunner til dette: 1. Man vil finne riktig vei ned igjen 2. Man vil hjelpe turgåere som kommer etter seg Jeg synes ikke at varding skjemmer toppene generelt, så dette er ikke et problem i mine øyne. Men det ser jo ganske teit ut på rutene til DNT der det er varder og T-er for bokstavelig talt hver femte meter.