Tom

Der traff du spikeren så til de grader på hodet, Espen

Undertegnede har aldri sett noe stort poeng i å sette forskjellige typer natur opp mot hverandre. Jeg legger riktignok ikke skjul på at jeg elsker Jotunheimen over alt annet, men dette betyr ikke annet enn at jeg føler sterkest for nettopp dette området av Norge. Det betyr ikke at jeg har foretatt noen objektiv vurdering, eller at jeg fordømmer folk som har følelser for andre steder. Undertegnede stiller seg likegyldig til hvilken type natur andre foretrekker. Jeg går der hvor jeg går fordi det er deilig for meg, ikke fordi noen andre liker det eller misliker det. Jeg deler gjerne erfaringer og opplevelser med andre som foretrekker de samme opplevelsene som meg, men jeg gleder meg også ved at andre har det fint med sine preferanser, som avviker fra mine. Flere ganger har jeg blitt konfrontert med at det er "patetisk" å samle topper. Men jeg har ennå ikke fått klarhet i hva som er patetisk med å gå på stadig nye topper, så lenge det gir mer glede enn det meste annet i livet. For meg er en topp det ultimate mål for en tur, mye heller enn en sti. Det er så mange topper i Norge at man aldri må gå den samme to ganger, selv om man ofte er på tur. Jeg har ingen tro på at noen vil evne å komme med en overbevisende argumentasjonsrekke som slår fast at det er patetisk å samle topper. Jeg har sagt det flere ganger tidligere: Det er i mine øyne urovekkende dersom iveren etter å samle topper overskygger naturgleden og turopplevelsen. For meg er det ikke i nærheten av å bli slik. Det jeg synes grenser mot patetisk er når noen, i en bitter tone, kommer med mishagsytringer mot andre, tilsynelatende bare fordi disse andre ikke foretar identiske valg som dem selv. Jeg vil gi disse en oppgave: Finn en god grunn til at vi alle skal være like. Det er også en dårlig ide å klage til dem som er her over at andre typer debattanter er fraværende. Siri, du som synes det er så tullete å samle topper etter høyde: Hvorfor er du i dine innlegg så opptatt av å presisere hvor bratt, høyt, hardt osv. du går? Er det snev av selvmotsigelse vi opplever?

Siri, hvis du ikke ønsker å bli målt etter hvor mange topper du har, hvorfor kaster du da stein i glasshus og kaller oss som samler for patetiske? Jeg har all respekt for at du ikke samler, og jeg skulle ønske du kunne respektere meg for mitt ønske om å bestige Jotunheimens topper. Jeg elsker livet på toppene, og foretrekker de høyeste. Kan vi ikke bare nyte naturen på hver vår måte uten å konkurrere med hverandre om hvem som gjor det i mest prisverdige former? Jeg kan ikke huske et eneste innlegg her inne hvor en samler har rakket ned på de som ikke samler. Tvert imot er det oss som teller topper som ofte blir skjelt ut.

Ler jentene når man går forbi? Ånei, jeg glemte at det ikke finnes jenter på toppene Men seriøst, jeg har mest problemer med nedstigningene, da stikker det i kneet. Hvordan tror du/dere stavene vil slå ut da?

Takk for svar. Men kan dere også fortelle litt mer om effekten? Merker man stor forskjell. Vil en person med vonde knær oppleve det som helt annerledes?

Jeg var der oppe i september for noen år siden, men var så heldig at det kun lå noe nysnø enkelte steder. Hamrene var litt våte, men ellers greie. Jeg husker også ett opptak mot Storjuvtind som litt utsatt, men ellers var det ikke store problemer med disse toppene. Snø gjør store forskjeller både fysisk og psykisk.

Gud bedre, tror i hvert fall ikke det er noe i veien med lårmusklaturen din

Hvor er det man får tak i disse vandrerstavene?

Visse debattanter tenker bare på en ting, men skjuler det forsøksvis ved å tale i koder Håper for Kims skyld at Trine/Line ikke er smarte nok til å forstå essensen i det han nettopp skrev, hehe

Morten Som sagt har jeg opplevd andre områder, om enn som oneday-stands. Jeg frykter at Jotunheimen vil bli sjalu og straffe meg når jeg kommer tilbake. Kanskje den vil sende en løs stein over meg eller la et brått vindkast feie meg nedfor stupet? Hvorfor skal man ta unødige sjanser? Man vet hva man har, men ikke hva man får. De fjellområder som ser forlokkende ut på avstand og kanskje er billedskjønne, kan i virkeligheten være lumske og kranglevordne. Jeg tror rett og slett ikke på at gresset er så mye grønnere på den andre siden av Gudbrandsdalen. Når jeg er ferdig med å samle 2000-metere? Da skal jeg samle på topper i Jotunheimen over 1900 meter. Deretter topper i Jotunheimen over 1800 meter. Deretter topper i Jotunheimen over 1700-meter osv. Når jeg er 80 år kommer Fjell og Vidde på døren og ber om å få et portrettintervju. Da er sirkelen fullendt.

Tidligere i sommer var jeg en svipptur med bilen ned til Napoli, og stakk innom byen Pisa, som vikingene i sin tid beleiret. Her er det et tårn som er skjevt. Det medførte imidlertid ingen spenning fordi ingeniører og bygningsarbeidere har sørget for at det står trygt. Nok om det... Da jeg nylig tok en annen svipptur, nemlig oppom Store Uradalstinden fikk jeg se et skjevt tårn, eller rettere sagt en varde, med en langt mer uviss fremtid. Toppvarden her har nemlig fått hard medfart av vestavinden, og er nå så skjev at den når som helst kan ramle ned stupet til breen nedenfor. Den er stor og flott. Varder er jo som regel standhaftige, men denne kommer garantert til å avgå med døden i løpet av kort tid. Spørsmålet er da om man blir førstebestiger i annen potens hvis man kommer opp som førstemann etter at varden er borte? Er det flere som har sett toppvarder nede for telling?

Jeg opplevde det samme under Skardalstinden. Rypa var omtrent like redd som en gjennomsnittlig bydue (dvs. eplekjekk). Ellers har det vært mye ryper å se i år. Videre synes jeg det er et aspekt ved denne debatten som ikke er blitt skikkelig belyst ennå. Det er nemlig ikke bare rypene som (kanskje) er redde for mennesker. Jeg frykter rypene i minst like stor grad. Bare i år har jeg omtrent fått hjertestans flere ganger når en rypeflokk plutselig letter foran meg. Det kommer like overraskende på hver gang, og man tror jo at man er alene (i hvert fall der hvor jeg vanker). Akkurat som mange voksne er Redd Barna, og har startet en forening for dem som føler den type frykt, vil jeg nå starte organisasjonen Redd Rypa, som går inn for gratis beroligende piller til fjellvandrere med harehjerte.

God morgen, Julia. At det finnes flotte fjell utenfor Norge har jeg fått med meg. Jeg har vært i Alpene, pluss at jeg selvsagt har sett bilder fra de fleste andre fjellkjeder. "Problemet" er bare at det er kun norske fjell jeg er glad i. Det hadde antakelig ikke gitt meg så mye å gå opp på en 3000-meter i Sveits, rett og slett fordi jeg ikke har noe forhold til verken den eller toppene rundt. Jeg har vokst opp med hytte i Valdres, og sett på Jotunheimen med ærefrykt og fascinerte barneøyne. Jeg har litt etter litt nærmet meg høyfjellet, og etterhvert nådd enkelte toppvarder. Dette har faktisk mye med følelser å gjøre for meg. Derfor kommer jeg for eksempel bare til å bestige toppene i Rondane fordi jeg er en samler. Det er Jotunheimen som er mitt hjem, min lekegrind, mitt paradis, dama mi! Jeg kommer antakelig til å oppleve flotte turer andre steder, kanskje i Lofoten, kanskje på Sunnmøre, kanskje på de syv fjell rundt Bergen. Men det er ingen tvil om hvor jeg hører hjemme og hvor jeg lengter til. Jeg har reist mye rundt på Vestlandet med bil for å nyte naturen der. Hvert år gjør jeg dette. Likevel er det ingenting som slår synet som møter en på fjellveien mellom Aurland og Lærdal når Jotunheimen plutselig dukker opp i det fjerne, med Hurrungane nærmest. Jotunheimen er min venn. De andre områdene er fiender som vil ta meg Å si til meg at jeg bør åpne øynene for andre land og områder blir det samme som å si at jeg skal lete etter en ny mamma. Joda, det finnes sikkert mange flotte mødre, men det hjelper ikke med rasjonell argumentasjon. Min er best. Om du så kommer med tusen vanntette argumenter for at Jotunheimen er kun et gjennomsnittlig fjellområde, så vil det aldri nytte. Jotunheimen er best. Vennlig hilsen Tom, den eneste på fjellforum med den ekte autografen (ikke kopi eller trykt) til Emanuel Mohn i stua.

Nordre del av Hellstuguryggen Morgenen lørdag 13. september var Jotunheimen som forvandlet. Borte var tåke og regn og snø som jeg hadde slitt meg gjennom på vei mot Skardalstinden dagen før. Plutselig lå fjellene badet i morgensol og blå himmel. Jeg kjørte tidlig av gårde mot Spiterstulen, hvilket er en to timers tur fra hytta vår i Valdres. Vel framme var det bare å legge i vei innover paradiset. Visdalen er ikke den beste underholdningen jeg kan tenke meg, så jeg langet skikkelig ut i retning der Hellstuguåi møter Visa. Ganske snart kom Hellstuguhø frem, et av dagens mål. Etter hvert så jeg også opp til Memurutindene og Galdhøpiggen. Tydelig at vinteren er kommet på de aller høyeste toppene. Noen hundre meter etter bruene over Hellstuguåi var det klart for dagens bratteste og lengste stigning, nemlig opp Hellstuguhøs nordrygg. Jeg kjente fredagens tur i beina, men kjørte likevel høyt tempo. Kose meg kunne jeg gjøre oppe på ryggen senere. Det gikk ganske så bratt oppover, og etter hvert smalnet ryggen også av noe. Men det var ikke luftig, og heller ikke så bratt at det bød på problemer. Over en kneik på cirka 1900 meter vider det seg ut, og det blir bredt og fint. Her var det faktisk dekke til å sette opp telt på rundt 2000 meter. Flatt og fint med vegetasjon, og med en utsikt til alle kanter som ikke kan beskrives. Etter drøyt to timer fra Spiterstulen kunne jeg fornøyd klappe varden på hodet. Vinden tok i litt mens jeg hadde pause her oppe. På med regnjakka, som er min versjon av vindjakke. Bortsett fra tidvis slør foran solen var dagen perfekt. Alt som er av tinder lå fritt og flott. Fortsatt lite snø å se bortsett fra på de høyeste toppene. Videre mot Hellstugutind N-3 var det slakt og bredt både nedover og oppover. Man kan her krysse en snøfonn/liten bre, og på den måten unngå å miste høyde. Jeg var imidlertid for slapp til å ta på stegjernene, og gikk isteden rundt på nedsiden. Dette tapte jeg maksimalt 100 høydemeter på. Flere steder så jeg at det var mulig å ta seg ned i dalen, så returen skulle ikke bli noe problem. Siste stykket opp mot N-3 var det skareføre. Fra N-3 er det flott utsikt bort mot den mektige Midtre Hellstugutind. Det glitret i snøen på toppen, og med den blå himmelen bak gav det herlige påske-assosiasjoner. Litt artig å tenke på at jeg hadde vært der oppe nøyaktig ett år i forveien (13/09-02). Den gang tok jeg hele den sørlige delen av ryggen, frem til Midtre. Bare en gang måtte jeg søke ned i dalen, nord for Store. Men tilbake til 2003…. Ved N-3 smalner den mektige Hellstuguryggen av. Det gikk bratt nedover, også her helt uproblematisk og aldri luftig. Ryggen videre er i det hele tatt svært behagelig. Man går over 2000 meter hele tiden. Det er ikke for mye opp og ned, man har hele tiden full kontroll hva eventuell høydeskrekk angår. På motsatt side av dalen kunne jeg betrakte Uradalsryggen, en lekeplass jeg hadde moret meg med et par uker tidligere. Superlativene over denne storslagne ensomheten en klar høstdag boblet opp i hodet mitt. Total lykke! N-2 er en moderat topp på ryggen, men den er dog på lista. Videre til N-1, som er noe høyere igjen, fortsatte ryggen på samme måte. Flere steder bortover studerte jeg rennene nedover mot Uradalen, og gang på gang fikk jeg det svaret jeg håpet. Her var det greit å ta seg ned. Vel oppe på N-1 tok jeg meg en god pause, hadde ikke særlig lyst til å gå ned igjen i det hele tatt. Jotunheimen på sitt beste. Men tiden kom for retur. Jeg valgte den renna som så mest lovende ut og fulgte denne helt ned i dalen. Alt i alt tok det en snau time fra toppen og ned til DNTs varderute. Solen stekte, og det var ikke andre plagg enn t-skjorte som var aktuelle (samt olabukse selvsagt). Jeg gikk raskt nedover Visdalen igjen og nøt synet av høstfargene. Ikke mye mennesker å se. Flokken var vel på Galdhøpiggen som vanlig. Vel nede strakk jeg ut, kjøpte en Cola og råflådde Sjodalen og Valdresflya tilbake til hytta. UP gikk glipp av store beløp nok en gang, og da indrefileten ble servert i kveldingen var jeg enig om at det hadde vært en fin dag Turen tok 6,5 timer, men det var i meget raskt tempo. Normalen vil nok være omtrent 8 timer.

Kim, visste du ikke at jeg har enerett til å posere sånn som du gjør på snøryggen på Østre Tjørnholstind. Den kjøpte jeg da jeg var der for mer enn ti år siden, og sto i nøyaktig samme stilling foran kamera. Du sliter med rettighetene på flere områder, skjønner jeg. Dette blir ikke billig

Kjapt levert Hilsen Hellstugu-Tom

Hei! Breen på Glittertind blir ofte glatt utover sensommeren, så stegjern kan være en god ide å ha med. Når det gjelder Galdhøpiggen har jeg ikke hørt om at det skal være nødvendig der. I oktober har vinteren som regel kommet til toppene over 2000 meter. Galdhpiggen og Glittertind har allerede per dato fått en god del snø, og jo senere i september vi kommer jo mer usannsynlig er det at den vil smelte igjen. En annen ting å huske på er at dagene begynner å bli korte utover i oktober. Vinden øker. Men hvis dere tar med dere nok klær og god innstilling vil jeg tro at de nevnte toppene skal gå greit. Uansett velkommen til Norge og lykke til PS: Kom i august eller september neste år.

Surtningssui 30/7-87 Foreløpig siste: Hellstugutind N-1 13/9-03 Totalt 191 topper.

Line, Høres fullstendig herlig ut. Tenk å bare kunne dra og se til Jotunheimen og løpe i lyngen etter jobb. Urettferdig!! Werdna, Jeg er enig i at det er veldig mye flott natur i Norge som ligger utenfor Jotunheimen. Veldig mye. Norge er et rett og slett fantastisk hva natur angår Men at utsikten er så mye videre andre steder kan diskuteres. Jeg har mang en gang i Jotunheimen opplevd å se fra Rondane i nordøst til langt utover Sogn i nordvest, fra Lillehammertraktene i sørøst til Hemsedalsfjell og ofte enda lenger mot Telemark i sørvest/sør. Ser vi på lista over videst utsikt i Norge har du antakelig rett likevel. Gausta er trolig på toppen, men jeg tror ikke f.eks. Galdhøpiggen og Surtningssui ligger langt bak.

En i min familie bestilte dame fra Nederland. De bor i Norge og hun trives godt Til dette med at Norge er et rikt land: Det hjelper ikke å ha mange penger i banken når banken er stengt. Det hjelper ikke å være rik bilkjøper når alt de har i butikken er Lada. Har vi det godt i Norge? Ja Har vi det godt i Norge i forhold til hva vi betaler for godene? Nei Herved var valgkampen på dette forum avsluttet for mitt vedkommende

Enhver psykolog vet hvor viktig barndommen er for et menneskes utvikling. En bekjent av meg som har dette yrket, og som har jobbet med mange grusomme menneskeskjebner, sa til meg i sommer at alvorlige psykiske problemer/sykdommer av langvarig karakter alltid kan knyttes til barndomstraumer. På samme måte er det naturlig å anta at positive barndomsopplevelser vil påvirke til stabil og trygg utvikling av sinnet. Sånn sett kan jeg ikke se noen bedre gave å gi til sine barn enn naturopplevelse (i tillegg til kjærlighet, selvsagt). Kanskje det etterhvert kan bli mulig å fortelle mer om seg selv og sin bakgrunn i profilene? Samme her. I de tidlige tenårene satt jeg stort sett på hytta på Sørlandet og drakk øl (litt overdriv, men...) Det skjedde en eksplosjon i min samling den dagen jeg tok lappen. På slutten av 90-tallet gikk jeg veldig mye, inntil en kneskade som nå er leget satt meg tilbake. For ungdom er det viktig å ta avstand fra alt foreldrene har oppflasket dem med. Det er ikke fordi de på sikt vil forbli helt ulike foreldrene, men det er en del av det å skape sin egen identitet og vise omverdenen at man er et selvstendig tenkende menneske. Etterhvert faller man gjerne tilbake til de verdier man er oppdratt med, spesielt hvis foreldrene har gjort en god jobb. Eplet faller ikke så langt fra stammen osv... Et par fine utsagn kan navnes: "De som har følt hva livet blant tinderne er, eller kan være for et menneske, behøver ikke lese om det, og de, som aldri har følt det, vil så likevel ikke forstå." Carl Wilhelm Rubenson Journalist: Hvorfor begynte du å klatre? Arne Næss sr.: Hvorfor sluttet du?

Julia, Er ikke Høgronden Rondanes svar på Besseggen? Kanskje noe av forklaringen ligger der

Oh shit, det hadde jeg glemt Ok, du tar den tonen ja! La det være helt klart. Jeg kommer aldri så lenge jeg lever til å gå med noe annet enn olabukse sommerstid. Jeg kryper ikke til korset på noen som helst måte. Alle øvrige plagg er nymotens jåleri Det er ikke noe problem å holde buksene snøfrie, Morten. Har du hørt om å brette opp og benytte strømper/kuldekrem som erstatning? På den måten kan man bruke dette herlige, elastiske, varme, vind- og vanntette og fløyelsmyke gudsgavetilmenneskeheten-plagget året rundt..spøk til side...jeg vil gjerne bli med på turen, og skal skaffe meg ordentlig tøy. Jeg har jo skitøy, men det har jeg ikke skiftet ut siden 8.klasse eller deromkring (jo, jeg har skiftet undertøy) Ja, det glemte jeg å si. Mamma lar meg ikke gå på steder der det ikke er dekning, så vi må sjekke med telenor på forhånd

Kim Ok, så du er så uheldig å komme herfra du også. Flyttet i forbindelse med jobb, kanskje? Jeg hadde sikkert ikke fått denne interessen hvis jeg ikke hadde hatt foreldre med hytte i Valdres, og som tok meg med på masse turer. Dessuten er jeg ikke enig med de hippe avisene i at Oslo er guds gave til menneskeheten. Det er rett og slett en deilig følelse hver gang jeg drar derfra... Det blir en smule teit når folk sitter på kafe og skavler om at det er meningsløst å gå i fjellet

Kim Jeg er så heldig å mangle samtlige 2000-metere både i Rondane og på Dovre, så det finnes selvsagt ikke nei i min munn hvis noen ønsker mitt selskap disse steder Jeg har lyst til å gå mer utenfor sommersesongen fremover. Innser at jeg må kjøpe noe annet enn olabukse først