K

Uansett hvor mange ganger vi måtte fortelle fjellet at vi elsker det : Det bryr seg ikke. Amerikanere har det med enten å skulle hate eller elske alt de kommer i berøring med. I really do love the mountains! I really do hate him! Når man snakker på den måten, går alle nyanser tapt. Språket tømmes for betydning, og verden må vike for en overdose av utropstegn og føleri. Dessverre brer denne amerikaniseringen av språket om seg, også her til lands. Beste måte å komme bort fra tomsnakket, er å stikke langt til fjells.

Hver gang jeg logger meg på Fjellforum nå for tiden, lyser det et artig bilde av Tom mot meg.

Hvis du vil at en vanlig tur over vidda skal utvikle seg til en risikosport, er det nok best at du ikke tar imot for mange gode råd på forhånd. Tenkte bare å nevne at den tyske turrapporten (som har mye nyttig info) er fullt leselig for engelskkyndige hvis du putter nettadressen inn i babel fish. Stil og grammatikk blir riktignok noe innfløkt, men meningen holder seg forbausende intakt. http://www.walter-steinberg.de/Nordeuropa/Hardangervidda.htm http://babelfish.altavista.com/

OK, 45 graders stigning. Fra kanten av Storkalkinn i retning Øygarden i Litldalen har du omtrent 1680 vertikale meter på 1700 horisontale.

Objektivt spørsmål: Hvor finner vi Norges høyeste fjellside med en gjennomsnittlig stigning fra bunn til topp på minimum 300 meter/kilometer?

Oisann, Nils kom meg visst i forkjøpet mens jeg satt og skrev.

Kan det være Selbusjøen og Vassfjellet - sett fra Oksfjellet?

Turen til Storkalkinn fra Sunndalen er overkommelig. Stigningene/stupene rett opp fra Litldalen ville jeg ikke ha vågd meg på, men hvis man kjører inn til Osvatnet, sier veien seg selv. Herifra er turen først og fremst lang. Med utgangspunkt i Sunndalen kan du følge Hareima opp fra Hoven. Opp Hareimsfalla blir det skikkelig bratt (oops, der sa jeg b-ordet), men det er fullt mulig å komme seg opp hvis du holder et godt stykke til høyre for fossefallene. Fra høyre side av vannet som er merket 1119 på mitt kart, kan man enten søke rett opp i dalsøkket mot Storkalkinn eller også følge vassdraget videre innover og legge turen over Litkalkinn (1637) for så å vende nordover. Uansett alternativ må man krysse noen snøfonner underveis, og det er en del løsstein i stigningene. Noen klatretur er det imidlertid ikke, men det er, hva skal jeg si, øhh, ganske langt og bratt.

I forhold til de andre fjella i Sunndalen synes jeg ikke at de (med unntak av Kaldfonna) er helt sammenlignbare - selv om de selvsagt kan være vel så flotte både å se på og å gå tur til. Trolla reiser seg etter mitt skjønn over Giklingdalen (7-800 m) og Grasdalen (8-900m), Dordinakken over Skarvvatnet (1200) og Grødalen (500), Såtbakkollen over Giklingdalen, Tverrådalen (1000) og Innerdalen (500), Kongen og Dronninga over Grasdalen og Tjuvdalen (8-900). Hvordan det ser ut rundt Soleibotntindan og deromkring får andre bedømme. Dette er ingen eksakt vitenskap, men du skal lete en stund her til lands for å finne like lange og bratte fjellsider som på Storkalkinn.

Ikke så mye i denne tråden som handler om Jiehkkevarri etterhvert, men det kan jo være interessant nok for det. Statusen av et fjell som Storkalkinn avhenger åpenbart av definisjoner. Hvor ligger foten av et fjell? Hvor bratt må en fjellside være for at vi skal kunne se på den som én fjellside og ikke som et fjell som reiser seg fra en mellomliggende dal eller fra et annet fjell? Storkalkinn er i hvert fall ganske høy og ganske bratt. Fra Sunndalen (Hoven) har du en høydeforskjell på ca 1860 meter med fem kilometer i luftlinje. Enda brattere er det fra Litldalen (Øygarden), hvor du kommer opp i en fallhøyde på ca 1780 meter i løpet av to og en halv kilometer. Definitivt en av landets seigeste motbakker.

Rif lå i Marokko da jeg var der i 1990, så det var ikke så veldig vanskelig. Derimot ser jeg at Store Norske regner Rif som en del av Atlas, mens Wikipedia understreker at det ikke er den samme fjellkjeden. Det ligger vel et slettelandskap imellom. Kan man likevel ha geologiske grunner til å betrakte Rif og Atlas som to deler av samme fjellkjede?

Hva med Rif?

Lensmannen i Snåsa er, forståelig nok, lei av forvirrede jegere som surrer rundt i terrenget uten å vite hvor de er: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_trondelag/1.1123474

Bolme beskriver en klatrerute, ja, men anbefalingen om å holde "nordover" på retur, kan de av oss som går uten tau i sekken, gjøre nytte av både på opp- og nedtur. Jeg gikk turen fra Vinddøldalen til Snota sammen med guttungen på 11 i går. Vi gikk opp fra Vassdalen, slik Haldis beskriver det. Deretter fulgte vi ryggen opp mot Litl-Snota, så ned i skardet til det lille vannet mellom de toppene, og endelig langs den rødmerkede løypa til hovedtoppen. Utsikten fra Litl-snota var kanskje det flotteste med hele turen. Tåka som drev forbi på venstre hånd, små glimt av Snota rett fram, og fri utsikt mot Vinnufjella og Trolla mot høyre. På tilbaketuren fulgte vi rødmerkinga ned fra toppen og gikk deretter Skrøådalen til syklene våre nede ved Kløftsætra. Når vi gikk rett ned fra Snota og rundt massivet på hjemturen, var det fordi vi ønsket å komme raskere ned i lavlandet. Det var nemlig ganske glatt på turen mot Litl-Snota. Her lå det et ørtynt islag på alle steinene, så det var god grunn til å ta det forsiktig selv om snøen ennå ikke hadde meldt seg.

Dette er en fin tur! Det er helårs bomvei til Pebua. For å fortsette videre derifra, behøver du nøkkel til bommen. Antallet nøkler er begrenset. Såvidt jeg har forstått det, er de fleste nøklene forbeholdt brukere og hytteeiere. Derimot er det fint å sykle innover Vindøldalen. Dalen er flat, grusveien er av god standard, og du kommer deg fort fram med hjul under beina. Nå er det en stund siden sist jeg var i området, men med tanke på den høsten vi har hatt hittil i år, og det fantastiske været nå i dag, ville jeg bli forundret om snøen skulle by på problemer. Nordmørsreportasjen til pb fra forrige helg viser jo også at man kan bevege seg enda høyere på nordmøre i oktober uten at snøen blir til hinder. Knut Bolme har skrevet mer om turen til Snota med utgangspunkt i Vindøldalen: http://home.online.no/~knubolme/anmarsj.htm

Svar:

Kunne det være en idé å flytte scooterdiskusjonene til "Alt som ikke passer inn i kategoriene overfor"? Unødig scootertrafikk er åpenbart en uting både i fjellet og på et fjellforum.

Litt nysnø kan resultere i at steiner og berg blir glattere enn ellers. Man bør med andre ord utvise forsiktighet i bratte skråninger og i nærheten av stup. Hvis man skal klyve og klatre, blir det vanskeligere å få gode tak, og forskjellene i terrenget utviskes. Du vet ikke med sikkerhet om du tråkker på tørr lyng eller på en stein med glasert is. Litt mer snø (20 cm+) gjør at det blir tyngre å komme seg fram. Det kan fort bli slitsomt å vade seg gjennom snøen under slike forhold. Vanntette bukser, gamasjer eller fjellstøvler med høye skaft er en klar fordel. Enda mer snø gjør at man enten bør holde seg hjemme eller ta med et par ski.

På ifriluft.net finnes det et bilde av hammeren med informativ bildetekst: http://www.ifriluft.net/gallery2/v/turbeskrivelser/midt_norge/sylan/storsylen_05/IMG_1692.JPG.html?g2_enterAlbum=0

Spesielt hvis man kjører skuter, er det helt utrolig hvor langt innover i fjellet man må dra, uten at det begynner å melde seg noen form for stillhet.

Filantropisk (av gr. "filos", elsker og "anthropos", menneske) betyr menneskevennlig eller menneskeelskende. Zappfe var ingen filantrop. Hvis vi forteller om ensomme turer i fjellnaturen risikerer vi, slik Zappfe ser det, at de omtalte områdene invaderes av mennesker som ikke er verdige til å ferdes der. Problemet blir selvsagt større jo flere mennesker man når ut til. Programmer som "Ut i naturen", nettsteder som "Fjellforum" og Zappfes egne bøker og artikler, er slik sett etisk tvilsomme produkter. I naiv tillit til menneskeheten ønsker man å dele opplevelsen av fjellet med alle og enhver - for i neste omgang å erfare at opplevelsen er ødelagt når man vender tilbake. Man gjør med andre ord best i å tie om sine funn. For min egen del praktiserer jeg dette prinsippet bare i forhold til moltemyrer og ørretvann. Selv om NRK kan ha vært på besøk med "letvinte transportmidler", hvilket i så fall er fullstendig uakseptabelt, vil nok Stetind bli forbeholdt de få "naturens sande venner" også i tiden framover.

Derimot kunne det være et interessant prosjekt å finne fram til topper på 200 meter i Lom.

Vet ikke om det hjelper på dem som lider av høydeskrekk, men på turer med barn som kanskje ikke har vært så høyt til værs tidligere, har jeg god erfaring med å forklare risikoen på en saklig måte. Eks: Her har vi en fjellhylle. Hvis vi detter ned fra denne hylla, er det 2 meter ned til neste platå. Deretter følger det et nytt platå, og så har vi en bratt ur på 12-13 meter. Hvis vi gjør en feil eller taket glipper litt, faller vi altså ikke helt ned i bunnen av dalen med en gang. Det finnes flere steder å stoppe opp før vi når kanten av stupet. Farligere enn som så bør det helst ikke være på usikrede turer med barn (eller med folk med høydeskrekk)? Barn er gjerne vel så rasjonelle som oss voksne, og når de først får forklart hva de er med på, blir de mange ganger så modige.

Tjue meter høy?! Da var det nok lillebroren jeg støtte på.

Jeg så et tilsvarende fenomen på vei fra Nedalshytta til Ekorrdörren i Sylane sist fredag. Skodda lå en meter over bakken da jeg snublet over min pyramide. Både Bandaklumpen og Storsola var umulig å få øye på. Tviler likevel på at det er et av disse fjellene vi ser i bakgrunnen her. Artig likevel å få en forklaring på hvordan slike topper kan oppstå.