panda

Enig, det er en fin tur! Fin og enkel. Hvem som er mest eller minst "sprø" er jeg forøvrig ikke så sikker på. Tror de fleste av oss gjør ting vi føler oss trygge på og synes er passe spennende i forhold til egen kompetanse og forholdene ellers. Det du (Torgeir) gjør er neppe verre eller bedre enn det mange andre driver med. Synes ihvertfall jeg

En mulighet som jeg synes bør nevnes er toppene Høgdebrotet Tjørnholstind, Bukkehammeren og Kvassryggen. Alle synes godt fra Valdresflya og lar seg gå som dagsturer. De lar seg også til en viss grad kombinere litt avhengig av ferdighet (passasjen mellom Kvassryggen og Høgdebrotet er nok ikke beregnet på nybegynnere). Man kan bo i telt eller på Valdresflya vandrerhjem (billig primitivt og hyggelig). Fordelen med å bo permanent et sted fremfor å flytte på seg hele tiden er bl.a at man ikke MÅ komme frem til et eller annet i løpet av dagen. Man kan variere program etter dagsform og vær.

Hei Tom! Hmm okey Virker som du har rett ut ifra slik terrenget er. Det morsomme er at flere jeg har snakket med i etterkant mener at man vanligvis ikke går ned på den kanten av fjellet i det hele tatt. Derimot hender det at folk følger hele vestryggen og går ned i enden av den (mot Stetind). Vi startet mye lenger vest enn renna du beskriver og kom dermed i verre terreng enn nødvendig. Du har ikke tilfeldigvis et bilde som illustrerer hvor renna går ? Bjørn R

Fredag morgen bestemte Henrik (Parbat) og jeg oss for å legge storbyens fristelser tilside for noen dager og istedet rusle litt på noen topper rundt Leirvassbu. Leirvassbuområdet har flere fordeler. Man starter relativt høyt (1400 meter) og mange av toppene er såvidt over 2000 meter høye. I tillegg er anmarsjene korte. Litt klyving er det her og der, men særlig vanskelige er det få av toppene som er. Etter en litt lang kjøretur i godværet hadde vi veldig lyst på en topp allerede fredag ettermiddag. Valget falt på Stetinden som er en grei og morsom tur fra Leirvassbu. Vi valgte ruten som begynner langs veien inn Gravdalen og opp lia i retning sørtoppen. Etterhvert passerte vi i overkanten av det svære snøfeltet man ser fra Leirvassbu. Her er det ikke bare løse blokker og store blokker, de er både løse og store på en gang, så det er greit å være litt forsiktig. Hovedtoppen ser mørk og fullstendig ubestigelig ut herfra. Toppeggen på Stetinden er kort og grei og krever egentlig ikke klyving under gode forhold. Men stupet på venstre side og skrenten mot høyre gjør at det i hvertfall føles litt luftig et par steder (bilde). En litt stor stein på eggen valgte vi å passere på en liten hylle på venstre side. Her er man vel nesten på utsiden av selve stupet, i hvert fall føltes det sånn. På veien ned så jeg forøvrig at steinen kunne omgås på den andre siden, eller at man faktisk kunne gå rett over toppen på den, men det var jo ikke noe moro det da. Toppen (som er overraskende diger) ble nådd halv åtte om kvelden. To timer og ti minutter tok det, men så er det jo bare snakk om 600 høydemeter. Det var fortsatt behagelig temperatur og veldig fint å sitte å kikke på toppene rundt. Jeg ruslet en tur ned mot nordsiden av toppen hvor jeg hadde hørt at det skulle finnes en passasje ned. Det er vanskelig å bedømme slikt ovenfra, men det så jo overkommelig ut med unntak av et kort bratt parti som det sikkert er lurt å sikre. Noen som har gått her og vet noe mer ? Med et lett regnskyll som motivasjon gikk turen ned igjen overraskende fort, og allerede ved ni tiden var kaffekannen i peisestua på Leirvassbu innen rekkevidde. ... Dagen etter våknet vi av et strålende vær (bilde) og av en masse bittesmå mygg. Dagens mål var Høgvagletindene. Gårsdagens formtopp var tydeligvis et blaff for mitt vedkommende for det gikk ualminnelig tregt innover. Kan det ha vært varmen ? Heldigvis hadde jeg med kamera slik at jeg kunne bruke fotografering som en unnskyldning for litt vel mange pustepauser.... Etterhvert passerte vi et vann (Øvre Høgvagltjern) og forlot stien mot høyre i retning av den første tinden (1916). Elva her var litt tricky, men lot seg etterhvert passere med et noe dristig kvantesprang. Opp lia mot 1916 har man en bre på hver side. Terrenget er rimelig sva-ete men ikke særlig vanskelig. Litt løst er det riktignok enkelte steder. Den fineste ruta følger et markert galleri (eller dal) på skrå langt ut til venstre for deretter å følge et nytt et på skrå mot høyre. Disse hyllene er svære, man ser dem helt fra spisesalen på Leirvassbu. Ruten vi valgte gikk noe mer mot høyre, og bød på en fin utsikt over Høgvaglebreen. Det må være VELDIG morsomt å kjøre ned den breen på ski om vinteren. Fra 1916 gikk det flatt noen hundre meter over en liten haug (1925) og bort dit toppeggen på hovedtoppen begynner. I det enkle terrenget fikk jeg nesten igjen pusten. Herfra er det omtrent 100 høydemeter med enkel klyving mellom svære steinblokker. Det blir egentlig aldri vanskelig eller luftig opp her. Tvert imot er det en av de fineste ryggene jeg har gått på tror jeg. Ble nesten skuffet da toppvarden omsider dukket opp. Fra toppen kan man enten returnere samme vei eller fotsette mot Vestre Høgvagletind som er en spiss og fin nut som ligger litt for seg selv. Vi var litt usikre på om det gikk an å gå fra denne og videre ned til Leirvassbu. Dersom det ikke gikk måtte vi jo gå hele greia tilbake igjen og det ville bli fryktelig langt. Nedover mot Simledalen så det imidlertid slakt og fint ut så det kunne nok brukes som en nødløsning (Simledalen ligger på feil side av fjellet, så konsekvensen av å gå ned her ville nok være en svært sen middag...). Vi la i vei og håpet på det beste. Skaret mellom Høgvagletindene viste seg å være dypere enn planlagt. Terrenget her er lett og behagelig, men bakkene opp mot Vestre tok på uansett. Litt duskregn gjorde heller ikke ønsket om å finne en nedgang noe mindre. Utsikten fra toppen var skuffende. En bred rygg strakte seg vestover med en lang snøskavl hengende utover til høyre. Bratt var det og. Intet tydet på at det fantes noen grei vei ned her. Langt der nede lå Leirvassbu og gliste, men hvordan komme seg dit ? Heldigvis hadde vi passert noe som kunne se ut som en nedgang like før toppen. Jeg mente å ha lest et sted at Vestre Høgvagltind skulle ha en nordøstrygg som muligens var farbar. Det var i hvert fall verdt et forsøk. De første metrene gikk på noen sva med litt mose, men med gode tak på den ene siden, deretter noen meter med ordinær klyving ned mot en kant. Men hva befant seg under kanten ? Det kunne jo f.eks være et digert stup, eller det kunne være helt greit. Dette var spennende! Det viste seg å være en mellomting, nærmere “greit” enn “stup”. Heldigvis. Noen meter til med klyving (eller kanskje “kløning” er et bedre ord), og terrenget ble greiere igjen. I bunnen av ryggen dukket det igjen opp et brattere parti. Det passet usedvanlig dårlig. Dessuten begynte det å regne på ordentlig slik at svaene ikke lenger var gøyale å gå på. Vi valgte litt forskjellige ruter ut ifra preferanse for underlag. Mitt valg var neppe det beste for jeg måtte litt opp og ned flere ganger, og ved en anledning var jeg litt usikker på om jeg i det hele tatt skulle komme meg videre overhodet. Men tanken på middagen på Leirvassbu ble for sterk så jeg klarte da omsider å finne et sted å snike meg ned. Det morsomme med å passere slike steder er når man har kommet helt ned og kan snu seg og tenke “dæven, har jeg virkelig gått ned DER??”. Som ego-massasje fungerer det glimrende! Men ryggen er gøyal nok den, og jeg kommer gjerne tilbake hit, men da fortrinnsvis i nogenlunde tørt vær. ... og et par timer senere viste det seg at reinsdyrsteken på Leirvassbu smakte helt greit, etterfulgt av noen særdeles velplasserte pilsnerøl i solnedgangen. mvh Bjørn Revil

Svært mange er opptatt av oppløsning. Imidlertid er fargegjengivelse vel så viktig for å få høy kvalitet på bildene. Det ideelle er at fargene gjengis mest mulig nøytralt (altså nærmest mulig opp til originalen) og med flest mulig nyanser. Jeg synes digitalkameraer klarer dette mye bedre enn alminnelige analoge kameraer. Begrensningen ligger dels i filmen og dels i fremkallingssystemene. Det hjelper liksom ikke at man bruker manuelle instillinger på et analogt kamera når laboratoriet kjører alt på automatisk likevel. Løsningen for mange har vært å bruke lysbildefilm. Her slipper man et steg i fremkallingsprosessen (kopieringen til papir) så dermed har laboratoriet en mulighet mindre til å gjøre feil. Man får selv også bedre kontroll med det ferdige resultatet. Ulempen med lysbilder er at man må ha høyere presisjon på lysmålingen. Ved negativ film kan unøyaktigheter kompenseres i kopieringsprosessen. Lysbilder derimot blir som de blir når de først er fremkalt. Generelt har lysbilder også litt dårligere evne enn nagativ film til å gjengi detaljer i høylys kombinert med detaljer i mørke områder (elastisitet). Min oppfatning etter å tatt bilder i endel år er at kvaliteten på negativ film faktisk har blitt dårligere med årene (særlig Kodak og Konica og i mindre grad Fuji). Man har trolig valgt å konsentrere seg om å redusere produksjonsprisen fremfor å heve kvaliteten. Det har produsentene kunnet tillate seg fordi nesten alle bilder tas av amatører med elendige kompaktkameraer uansett, og de ser ikke forskjell. Digitalkameraene har slik jeg ser det alle fordeler. Bildene blir bedre, man kan lage utsnittene som man vil, og prisen er bare en brøkdel. Dessuten slipper man det tøvet med å ta filmen ut og inn av kameraet. Den teoretiske fordelen ved en hårfint dårligere oppløsning kompenseres ofte uansett av dårlig laboratoriearbeid.

Kjære Herr Jotunolog Mohn Jeg er ikke i tvil om at ditt tall 435 er det riktige. Jeg regnet med at det var omkring 600 og fant det ikke nødvendig å sjekke kilden. Om det er 600 eller 435 kommuner i Norge er heller ikke noe vesentlig poeng i resonnementet mitt, noe jeg også understreket ved å uttrykke meg "rundt 600". Jeg tviler på at noen har vært på alle sammen. Bjørn

Jeg forstår jo at du synes det er gøy å provosere litt Lyngve. Men jeg er også sikker på at dersom du tenker deg litt om så forstår du at jeg ikke kan ta ansvaret for hvordan Norrøna velger å legge opp sin service. Jeg har da ikke gjort noe annet enn å ta imot et generøst tilbud fra dem. Dersom du er av den oppfatning at Norrønas tilbud er for dyre for deg, står det deg selvsagt helt fritt å handle et annet sted. Ingen tvinger deg... Bjørn R

Tom Dersom guiden vurderer situasjonen som så utrygg at det ikke er forsvarlig å fortsette , så snur han. Det er selvsagt hans fulle rett å gjøre det. Ingen guide i verden lover at du skal komme opp på toppen av noe som helst. Om du kommer opp avhenger av dine ferdigheter og forholdene ellers. Guidens oppgave er å sørge for at den turen du går foregår på forsvarlig måte. Jeg har faktisk selv opplevd en guide som gjorde en fryktelig dårlig jobb. Da jeg skrev til firmaet hans etterpå nektet de å svare på brevet mitt. Det hører med til historien at mannen som ble presentert som en "erfaren guide" aldri hadde guidet det aktuelle fjellet før. Og dette var et Norsk firma med et "godt" rykte. Men stort sett tror jeg alle firmaene som opererer i Norge er seriøse og skikkelige. Tror ikke jeg har hørt om en eneste alvorlig ulykke på guidete turer. Jeg nekter å tro at guider som "chicker" ut er et stort problem. Tvert imot er det nok klientene deres som "får nok" først. Bjørn

Dersom du tror din vurderingsevne er bedre enn guidens, hvorfor betaler du da for en guide ?

Det finnes flere muligheter hvis man på død og liv vil være først: - Alle 2000-meter toppene i alfabetisk rekkefølge (muligens overkommelig) - Alle 2000-toppene i rekkefølge etter høyde (først Galdhøpiggen, deretter Glitretind.. osv...) Denne tror jeg er ganske krevende - Alle kommunetoppene (rundt 600 men blir nok redusert til omtrent halvparten når Gærne-Erna får rast fra seg). - Alle toppene med mer enn 1000 meter i Primærfaktor (blir mye trasking..) Noen mer fantasifulle: F.eks - Toppen av Belgia/Nederland/Luxemburg på en dag - Det nest høyeste fjellet på hvert kontinent. (Dette er vesentlig vanskeligere enn det høyeste fjellet på hvert kontinent.) Forøvrig lurer jeg litt på om jeg er den eneste som har gjort følgende: - Alle toppene i Oslo over 500 meter med PF 20 eller mer. (det er 28 stykker av dem..) Er vel egentlig bare fantasien som setter grenser... Bjørn R

Tom Vær vennlig og les det jeg skriver før du erklærer deg uenig. Poenget mitt er at byggingen av Golfbaner, slalåmbakker, hyttefelter osv foregår i randsonen til fjellet. De virker dermed som et stengsel. Det er riktig at det er fryktelig mye øde områder i norge, men mengden ødemark reduseres i et ganske raskt tempo. Det burde være lov å være bekymret for en utvikling før den har kommet for langt. Venter vi til halve fjellet er bygget ned av villmarkskåte EU.borgere er det for sent. Den prosessen er irreversibel. Bjørn R

Det er ikke riktig Morten at Jostedalen Breførarlag er dyrere enn Norgesguidene. Tvert imot tar Norgesguidene 5200 for to personer mens Breførarlaget tar 3800. Kjenner til begge firmaene og de er bra begge to. Tror ikke opplegget er vesentlig forskjellig, så da kan man jo gå for det billigste. Tom: Hvis guiden vurderer det slik at man må snu, så må man nesten gjøre det. Da hjelper det ikke at turen er dyr. Egentlig er det rimelig at guiden får betalt, han har jo jobbet en full dag og det er ikke hans feil at været er dårlig. Det kan jo være greit å sjekke på forhånd hvordan de ulike firmaene takler denne typen situasjoner. Hva f,eks om man finner ut at været er for dårlig etter en time eller to av en lang tur. Da er det jo litt urimelig at guiden skal få fullt betalt. Sånt ordner seg uansett best hvis man har blitt enige på forhånd. Bjørn R

Er omtrent tre steder du bør kontakte Overnattingsstedet Turtagrø, Jostedalen Breførarlag og Norgesguidene. Vet at flere firmaer kjører en guide pr 2 klatrer. Dermed blir det temmelig dyrt. Du må regne med at det går noen tusenlapper. Hørte om en kar som hadde ruslet opp til oppunder hjørnet med endel klatrestæsj i sekken. Så spurte han taulagene som passerte om de hadde plass til en til den siste biten. Han fikk haik han Bjørn R

Men så til det som egentlig er saken. Hørte nettopp Børge Brende promotere villmarksturisme voldsomt på TV. Jeg er helt enig i at vi har fryktelig mye fin natur i Norge og at det er greit å tjene litt cash og skaper noen arbeidsplasser rundt det. Bussturistene er greie sånt sett. Tror ikke de skaper noe særlig belastning på de virkelige urørte og fine stedene. Problemet er hyttefolket. De beslaglegger svære arealer de egentlig ikke bruker og skyver andre mennesker effektivt til side. I kjølvannet av hyttebyggingen kommer golfbaner og slalåmbakker og private veier og parkeringsplasser som også tar fryktelig mye plass. Den privatiserte sonen mellom der folk bor og naturområdene blir stadig større. Det beste eksemplet på dette er jo sørlandskysten hvor det mange steder er umulig for vanlige mennesker å bevege seg ned til kysten overhodet på grunn av alle de private installasjonene. Etterhvert som flere og flere oppdager kvalitetene i fjellet så vil vi trolig få den samme utviklingen her. Vi ser allerede hvor mye plass 4 millioner nordmenn trenger når de skal ha hytte på fjellet. Jeg tør ikke tenke på hvordan det blir når 400 millioner EU-borgere vil ha det samme..... Bjørn

Jeg føler meg på ingen måte forurettet, Lyngve, men syntes bare du brukte mange sinte ord på en gang. Siste feriedag er ikke så morsomt nei Heldigvis finnes det helger. Bjørn R

Sinna idag ?

Det er jo ikke byfolkenes feil at det bygges hytter i Jotunheimen da. Tvert imot! Alle hyttene bygges jo på tomter som de lokale fjellbøndene har stilt til rådighet. Tradisjonelt er det jo i byene, og særlig i Oslo forståelsen for viktigheten av å bevare naturen har stått sterkest. Lokalt er det ofte, for ikke å si alltid de lokale kreftene som presser på for alt fra hytter til kraftutbygning, mens vi som bor i byen oppfordrer til moderasjon. Forøvrig Tom er ikke Oslo en stygg by. Det er en utrolig vakker by. Du burde ta deg en tur og se den en dag Bjørn R

Synes det er sånne gruspartier på ganske mange topper jeg. Selv om mange av Jotuntoppene ser majestetiske ut på litt avstand er de stort sett noen skikkelige grusrøyser når man kommer tettere innpå. (jadda, det finnes unntak). Når man går ned fra Nordre Skagastølstind er det greit å ta masse til venstre med en gang man har kommet ned renna nedenfor toppen. Terrenget er greiere der (utsikten er bedre også, bl.a ser man litt til Storen). Er veldig lett å komme for langt mot høyre på vei ned fordi man peker nesa i retning av Turtagrø og bare traver i vei nedover. Bjørn R

Trodde du bodde i Asker jeg Tom ?

Enig med du, løping er best på kino Tror 13 timer er et fornuftig tempo, man har jo ikke dårlig tid, og når man først er på fjellet er det jo ikke noe poeng å sprinte raskest mulig tilbake til sivilisasjonen igjen. Jeg brukte omtrent 8 timer på Høgronden tur-retur Dørålseter. Det synes jeg var et greit tempo som inkluderte skifte av CD-er, fotografering av tåkedotter og en og annen spise/drikke pause. Ville nok brukt et par timer ekstra over Midtrondene. Men 5 timer, da har man vært en tur i pilleboksen til det finske langrennslandslaget.

Nja.. jeg vet nok ikke om bikkja nødvendigvis var så pysete. Tror heller at den bare ikke gadd å bråke. Bikkjer er jo slik. Så lenge de kan være opptatt av "mat" og "sove" så er de i grunnen fornøyd. Får de litt avveksling med å løpe etter en pinne eller en bærplukker eller noe slikt så stortrives de. Men en sinna skarv med unger som ligner mandariner, njet! skjønner godt at den trakk seg unna. Forøvrig er det vel slik at de fleste mennesker liker fulger. Noen foretrekker de flyvende i luften, mens andre vil ha de svømmende i fløtesaus. Selv setter jeg pris på begge deler. Bjørn R.

Er du vegetarianer Julia ?

Skarven blir verre og verre for hvert år.. direkte aggressiv er den, fysjom Lerums husholdningssaft er ikke SÅ ille da, men til fuglebryst er det faktisk mulig å teste en litt tøff rosevin. Barbarisk, men fryktelig godt.

Jeg har kikket litt på prisene på "Sportsnett" og er overrasket over hvor dyr den butikken egentlig er. Hvorfor tar de 60 kroner for Real turmat når XXL bare tar 40 for samme posen ? Lexan drikkeflaske tar de 150 for. Den får man helt ned i 60 kroner hos utenlandske postordrefirmaer. Jeg kan heller ikke fatte og begripe hvorfor en dagstursekk på 36 liter skal greie å koste 1000 kroner. Hvem trenger noe slikt ? At en diger pakkrammesekk kan koste mye er forsåvidt greit fordi man skal bære tungt i den. Da er det viktig med bærekomfort osv.. men en sekk på noen og tredve liter merker man jo ikke at man har på seg uansett. Er det en sånn psykologisk greie som gjør at folk tror postordre er billig slik at de ikke sammenligner priser ?

Høres gøyalt ut Den må prøves!