REJOHN

Som vanlig til Blåfjellenden på fredag. En liten kikk på værmeldingen for helga, ga klar beskjed om at det er høst. Regn, vind og temperatur ned mot 5-6 grader. I Hunnedalen var det fortsatt blader på bjørka, men det var dype brunrøde farger som dominerte på bakken. Og det regnet. Det kunne se ut som om turen innover heia ville bli våt. Regn og mer regn var det jeg så fram til. som så mange ganger før - som oftest - var jeg alt for pesimistisk. Oppe i bakken lettet regnet, og det ble mulig å hive hetta av hodet. Det ble ikke akkuratt finvær, men bra turvær. Høsten er en fin tid for fotografering. Det er flotte farger. Lufta er klar og selv om kontrasten mellom sol og skygge er stor, så kan det gjøre seg på bilder. Høsten er likevel tid for å se tilbake på sommersesongen og innse at alle vidunderlige planer på våren nok ikke er gjennomført, og at det minker på de gode mulighetene. Likevel har høsten vært den "store" sesongen for turer inn til de selvbetjente hyttene. Det var tidliger både 60 og 70 gjester på Blåfjellenden en fin høsthelg. Ofte var det gjenger av arbeidskoleger, og når to tre slike gjenger kom samtidig kunne det bli trangt. Stinn brakke var ikke bare et uttrykk - det beskrev tilstanden. Ikke slik nå lenger, det er ofte litt mindre folk - flere familier og mange færre voksne (over 50) med flasker i sekken, fordelt på to hytter i stede for en. For egen del gikk jeg innover heia og lurte på hvor sommeren var blitt av. Vi har hatt et kjempevær i omtrent to måneder. Og dette flotte været hadde jeg brukt til sydentur og en uke på Nilsebu... Det har blitt alt for få skikkelige turer dette året. Noe jeg antakelig må se på som en "naturlig" utvikling etter som haugen av gamle kalendere bare blir større og større. Det er ikke til å legge skjul på at det ikke er like "morsomt" å legge ut på en langtur - 6 timer eller mer. Både på grunn av et tregere tempo, ting tar tid, og at bein og rygg ikke helt er like villige til å holde koken så lenge. I tillegg har skader gjort det litt mer vondt å gå lengre enn langt. To-tre timer inn til Blåfjellenden er fortsatt godt innenfor rekkevidde - heldigvis. Jeg kom fram i god form og så fram til å få noen timer for meg selv på hytta. Det tok ikke lang tid før det kom en kar opp dalen fra Mån. Nå er det å snakke med nye gjester også helt greit. Vi fikk en hyggelig prat. Og en god latter - ikke lenge etter at vi hadde kommet inn, fått fyr i ovnen, varmet vann til te, og satt oss godt tilrette, dundret det i taket. Det regnet bøttevis, skikkelig slagregn. Og vi var inne i varmen med tørre klær.... Det tok tid før jeg startet opp bakken mot Hunnedalen på lørdagsmorgen. Nærmere 12. Årsaken var selvsagt været. Det var på morgenen mye regen med noen gode perioder inne i mellom. Det så en stund ut til å klare opp og bli bra vær, men ikke lenge etter datt det ned – regn i bøtter og spann. Jeg ventet. Selv om jeg startet i lett regn, ble det opphold bare et lite stykke oppe i bakken. Og turen tilbake over heia, gikk en god stund i bra vær med sol inne i mellom. Det varte likevel ikke mer en litt over halvveis, da kom regnet tilbake. Og nesten nede i Hunnedalen, gikk jeg på en hel flikk med unger og voksne som skulle til hytta. 22 stykker tilsammen. De fikk noen våte timer innover. Les hele artikkelen

Det er dessverre ikke mulig å fordele kostnader og inntekter på denne måten. DNT består av mange FRITSTÅENDE turistforeninger som hver for seg har eget regnskap og sin egen fordeling av kostnader (og inntekter). Noen har mange hytter og stort rutenett - og stor administrasjon, andre har omtrent ikke ansatte... Det er opp til den enkelte forening selv å legge opp til drift og hvordan de driver sine hytter. De samarbeider om prisene og systemene, men ikke om drift.... Når det gjelder medlemmer tror jeg nok DNT teller "alle" - unger og voksne.

Jeg har i 25 år hatt tilsyn på en av SFT`s ubetjente hytter - Blåfjellenden. Hytta har rundt 1200-1300 betalte overnattinger i året, og gir (anttakelig) et godt "overskudd" til annen drift i Stavanger Turistforeining. (Jeg har aldri tatt i mot en krone i "godtgjørelse", snarere tvert i mot.) Overskuddet som noen betegner som "komersielt" går til å dekke "underskudd" på hytter som har omtrent 100 betalende overnattinger. I tillegg er det gjennom årene gjort ganske mye med bruer, stier og skilter, som også må betales. Det er ingen privatpersoner som "tjener" på driften.

Det har jeg forstått.... Og selv om jeg bruker Norrøna bukse og jakke til godt over 10.000,- så er jeg likevel helt utenfor.

Jeg ser at enkelte mener de ikke helt har fått med seg alt de burde når det gjelder mote og TV. Til trøst, kan jeg bare si at jeg ikke helt er på banen, faktisk ikke innenfor i det hele tatt - totalt utenfor - ikke på samme kartblad engang....

Jeg har tenkt litt på dette. Det kommer nok litt ann på hvor du bor, og i tillegg hvilke erfaringer du har gjort. Jeg har ALLTID med gore-tex jakke og bukse. Selv i sommer med to måneder uten nedbør lå disse i sekken. (Ikke den tyngste jakken og en skikkelig lett bukse...) I tillegg har jeg med ekstra ullbluse, sokker og ragger, og (det er ikke tull) lang under i syntetisk materiale. Jeg trenger antakelig ikke å nevne at selvsagt er det med to par tynne vanter og luer? (I tillegg kommer også litt førstehjelpsutstyr og kompass) For egen del er dette ikke hva jeg kaller "sikkerhetsutstyr", men ting som erfaringen har lært meg er nødvendig. Mye av dette er knyttet til risikoen for å bli våt og kald. Noe som kan skje selv på den varmeste delen av året i mitt område. Selv noen ganske få timer i kaldt regn med vind, er nok til å bli nedkjølt, for ikke å snakke om hvor ubehagelig det er....

Værmeldingen får heldigvis ikke alltid rett. Fredag, og du verden for en værmelding: stiv kuling (14m/sek) og regn. Var det noe vær å ta på tur i? Det måtte bli en tur til Blåfjellenden - som vanlig på en fredag. Jeg var så avgjort ikke sikker på om det var lurt å ta avgårde, selv om jeg ganske sikkert har gått turen i tilsvarende dårlig vær. Det var spesielt å kjøre langs sjøen ned mot Dirdal, og kunne se at sjøen ble løftet opp av vinden. Da blåser det vanligvis mer enn stiv kuling... I Hunnedalen hadde det hele roet seg litt. Det blåste, men det var null nedbør, Jeg valgte Wind-fleece, og tenkte jeg fikk hive på jakken når regnet kom. Vinden kom fra øst, og jeg fikk den bakfra store deler av turen. Det blåste nok opp mot liten kuling over kantene, men ned i le av vinden, kjentes den nesten ikke i det hele tatt. Selvsagt gikk jeg og kikket etter regnet. Det kom noen fråper og bittlitt regn. Nok til at buksa ble våt. Jeg kjente ikke noe gjennom wind-fleecen, og regnjakka ble liggende i sekken hele turen. Siden værmelding var dårlig, trodde jeg ikke det vill bli mange andre på hytta denne gangen. Det var spor i sorpa, og jeg var ikke sikker på om det var to eller tre på vei innover. På hytta var det to jenter. Og jeg så en kar som heiv på seg regnjakken oppe i bakken. Av og til, det hender en gang i blandt, at jeg er heldig. Denne gangen kunne jeg gå inn til hytta uten å ta på jakken, men det tok ikke mange minuttene etter at jeg hadde kommet fram før det høljet ned. Skikkelig slagregn. Jeg kunne henge klærene for å tørke ut svetten. Gjengen som kom senere, var dassbløte. Det rant fra jakker og bukser. Bare etter en liten stund hang det våte klær lagvis forran ovnen. Det fortsatte å regne, nesten hele natten. Jeg voknet et par ganger i løpet av natten. Det smalt i taket. Kunne det være syndeflod 2 på gang? Elva mot Fidjavannet var steget med mer enn 50 cm på morgenen. Værmeldingen for lørdagen bød på både sol og regn. Regnet skulle komme etter 12. Gjengen med gutter ville til Sandvatn, og lurte på hva jeg mente om været. Uten å tenke noe særlig over det, sa jeg at det antakelig ville være bra en god stund. Og fikk rett... Selv ventet jeg til nærmerre 11 før jeg tok fatt på tilbaketuren. Jeg liker å få en stund for meg selv på hytta før jeg tar ut. Det vekslet mellom sol og skyer på veien mot Hunnedalen. Ikke en dråpe regn, selv om noen av skyene var svarte og truende. Skyene løste seg liksom opp over meg. Det ble to dager med bra septembervær. Selvsagt var heia våt på lørdagen etter alt regnet, men svabergene og steinene var tørre, og det var lett å gå. Det rant vann i stien i bakkene, og vaet var ikke helt enkelt å komme over, men i det store og hele, ble det en mer enn grei tilbaketur. Turen gikk rimelig kjapt, syntes jeg. Ikke hadde jeg kikket på klokka da jeg startet, og heller ikke tenkt på "fart" underveis. Ut fra bildene kunne jeg likevel se at jeg ikke hadde brukt stort over to timer. Det var jeg rimelig godt fornøyd med. Les hele artikkelen

Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten. Det har vært noen rolige onsdager. Jeg har klart å holde meg hjemme - og ikke gjøre noe. Været har gjort det enklere enn det ellers ville ha vært. Det er greit å holde seg hjemme i regn og vind. Denne onsdagen var YR raus med sol og sommer - tidligere i uka. Jeg lurte på tur i stede for trening på tirsdagen, men på grunn av god værmelding også for onsdagen ble det som sedvanlig, trening på tirsdagen. Onsdag ville jeg på tur. Værgudene var ikke like velvillige med godværet som meterologene dagen før. Det var skyet, men lite vind og forholdsvis varmt. Egentlig førsteklasses turvær. Jeg hadde tenkt meg til Gramstad, videre til Matisrudlå, Bjørndalsfjellet og - forhåpentlig - Fjogstadnuten. Dalsnuten ligger like i ruta og det er jo en grei topp å ta med.... Det var tørt og greit å komme fra Gramstad til Paradisskaret. Bakken opp fra Paradisskaret til Matisrudlå er både lang og bratt. Brattere enn det jeg liker. Jeg er ikke veldig glad i bratte utsatte plasser, og har tidligere fått pulsen godt opp her. Delvis på grunn av min høydeskrekk.... Denne gangen gikk det lett oppover. Jeg holdt et greit tempo - uten å få pusteproblemer. Det hadde heller ikke karen som kom bakfra og gikk glatt forbi på det bratteste. Jeg snakket med ham på toppen av Bjørndalsfjellet, og han gikk turen annen hver dag. For å komme i form.... På toppen av Bjørndalsfjellet var det heller folksomt til å være på en onsdag. Det satt en del folk rundt om og jeg traff to jenter srett under toppen. Nede på veien var det ikke snakk om å bare gå til bilen. Jeg fortsatte mot Fjogstadnuten og videre mot Kvitemyra/Revholen. Det hadde gått lett. Kunne jeg ha kommet i form ut over sommeren?. Det var ikke gått stort mer enn halvannen time da det var tid for å vurdere videre tur. Dalsnuten lå jo der... Selv opp bakken til toppen av Dalsnuten gikk greit. På toppen var det liv. En barnehage med gutter og jenter på antakelig 5 år. Det er godt gjort å få med så mange på den alderen til topps. Det er like bra gjort av femmåringene å komme til topps. Jeg fikk en del hyggelige spørsmål fra den ungdommelige gjengen. De fleste ville vite hvorfor jeg bruker stokk - eller pinne som noen kalte den. Det ble likevel ikke lange stoppen. Jeg stupte utenfor den bratte kanten og tok fatt på det siste stykket mot Gramstad. Denne gang gikk jeg over myrene i stede for rundt Revholstjørn. Det er gjort et stort arbeid med stien her. Masser av stein, og delvis trapper det første stykket opp mot Dalsnuten. I flate trapper er det greit å småspringe. Siden det var folk nederst, ble det til at jeg holdt farten utover myra. Det gikk helt greit, selv om det nå var et par timer siden jeg startet, og det tross alt hadde blitt noen høydemeter. Selv på parkeringsplassen hadde jeg fortsatt "overskudd". Denne dagen kunne turen godt ha vært lengre, selv om den ble på omtrent to og en halv time.Les hele artikkelen

Flott tur i godt selskap. Bestyrerinnen var klar for søndagstur - som vanlig. Hva som ikke sto på dagseddelen, var hvem som skulle være med og hvor turen skulle gå. Vår sønn stakk innom på fredagen, og ville i hvert fall bli med. Han lurte selvsagt på hvor turen skulle gå. Betyrerinnen var klar i sitt ønske - Vådlandsnuten. Forrige gang vi tok den turen, var vi selskap med yngste sønn og flere. Det var på 17. mai, med vårgrønne bjørker og snøfenner. Det var ikke mye igjen av snøfennen, selv om det hender at de ligger til september i høgheia. Vi var tre som startet fra nederste parkeringsplassen i Madland. Pål har ikke problemer med vårt tempo og tok av og til noen kjempekjappe steg oppover de første bakkene. Bestyrerinnen og jeg er mer opptatt av jevn og trutt trav. Litt opp i høyden var det høstfarger. Det var tydelig mer høst enn lengfre nede. Yr hadde meldt bra vær - faktisk sol, men det som møtte oss var mørke skyer. Det så faktisk ut som om det kunne komme noe nedbør. Jeg syntes jeg kunne kjenne noen dråper et par ganger, men det var opphold - heldigvis. Langs indra Fisketjønn gikk vi i skyggen. Lengre opp kunne vi kjenne vinden. Og øverst var det kaldt. Vi trakk ned et stykke for å ta pausen. brukte nesten to timer til topps. Jeg hadde sett for meg å ta runden rundt Rolighetsdalen, Hanklatjørna og ned Maribakken. Både Bestyrerinnen og Pål var enige om at det ikke ville passe denne dagen. Jeg tror nok været - fare for nedbør - var den egentlige årsaken. Det var andre på tur denne dagen. Vi møtte en del som kom i mot og ble forbigått av et par - han med stor sekk. Det så ut som om han slet i motbakkene, men med god kondisjon går det jo greit. De fleste vi møtte, ikke alle, ville ta rundturen. Den er blitt ganske populær, og siden den er merket med røde T-er, er det også helt greit å finne fram. Det har i år vært lite blåbær og tyttebær. Det som møtte oss denne søndagen var sopp. Mange flotte røde fluesopper, men også noen skikkelige beist av noen brune sopper. Uten at jeg vet hva slags sopp det var. Oppover Høylandskaret fikk vi se en musevåk over oss. Jeg kan selvsagt ikke være sikker på om det virkelig var en Musevåk, men den hadde hvite tegninger under vingene, og virket mindre enn det jeg tror en Fjellvår er. Nedover går alltid greiere enn opp. Og det er jo noen gode bakker nedover mot Fisketjønna. Det går en sti fra midtre Fisketjønn mot Fossebekken. Det er en lengre vei tilbake til bilen enn veien forbi Røde Kors hytta. Vi tok likevel mot Fossebekken, for å få en litt annen vei tilbake enn den vi gikk opp. Stien langs midtre og ytre Fisketjønn var grei å gå for oss, men den går over en del myrsøkk. I vått vær vil stien antakelig være ganske bløt. Det siste stykke ned langs Fossebekken går på god opparbeidet driftevei. Selv om det er noen bratte stykke, er det likevel mindre bratt enn den vanlige veien. Vi kom oss både kjapt og greit ned til parkeringsplassen. Det gikk fortere å komme ned fra Vådlandsnuten enn å komme opp. Vi brukte under to timer ned, selv om det ble en liten omvei. Selvsagt kom sola fra da vi var vel nede.... Les hele artikkelen

Blåfjellenden i flott høstvær. Høsten er spesiell i heia. Det blir farger og ofte flotte forhold for fotografering. En annen ting er at lufta blir klar og det er enkelt å se ting i horisonten. Det er ikke akkuratt badetemperatur i lufta ellert i vannet, men årstiden har mye for seg. Det er likevel litt trist at sommeren er på hell og at sesongen går mot - en flott - avslutning. Det har blitt mange turer til Blåfjellenden de siste ukene. Helst alene. Jeg forsøker å komme inn til hytta en gang i uka. Som "Tilsyn" er det alltid noe som må ordnes, om ikke annet enn å få skut og uthus i presentabel stand. Denn uka ble det tur - som vanlig - på fredag til lørdag. Ikke helt som de andre turen likevel. Broderen ble med. Det er kjekt å få anledning til å dra på tur med min tvillingbror. Vi har nå hengt sammen i mer enn 70 år, og har opplevd mye. Og har forhåpentlivis fortsatt en del opplevelser i vente fremover - sammen. Været var med på å gjøre turen til en opplevelse. Høstværet er ikke helt til å stole på. Selv om YR hadde meldt skyet, uten regn, var gore-tex jakke bukse med på turen. Yr tok delvis feil. Vi fikk en god del sol, og det var varmt. Øverst med trekken i mot ble det mindre varme, men i bakkene med sola i nakken, kunne vi hatt på kortbuksa. Det må ha regnet en del i uka, likevel var myrene fortsatt faste etter tørken i sommer. Det var lett og ggreit å gå innover. Nå tok vi det med ro og hadde dagen for oss, mem likevel gikk det greit innover. Kvelden på hytta ble en flott opplevelse. Broderen satte seg utenfor på terrassen i sola, og tente opp sigaren. Glasset med ildvann sto nær nok. Han ble sittende for seg selv å se utover dalen mens sola forsvant bak fjellene. For egen del ble det litt frem og tilbake for å hilse på folk og for å "tilby" den beste sengeplassen. I ni-tiden kom det en gjeng fra Flørli. To av gjengen kom senere enn de andre. Vi satt sammen og ventet på de siste. Sola var forsvunnet for en times tid siden. Kvelden senket seg og det skumringen gikk sakte over i mørke, før de siste kom. Det var ikke et vindpust. Nesten ikke en lyd - uten om rolig prat inne på hytta og sauebjeller nede ved elva. Med en temperatur godt over 10 grader, var det helt greit å sitte i ullbolen og vente. For egen del senket roen seg. Det ble en grei stund, og noe å se tilbake på. Lørdagsmorgen var det fortsatt omtrent vindstille. Temperaturen hadde ikke vært stor under ti grader om natta, og i sola steg den ganske kjapt. Vi tok ut mot Hunnedalen i bare ullbluse, og svettet bra opp bakken. Det er kjekt å gå over heia i bra vær. Tørt fjell gjør det også lettere å komme fram. Høsten hadde satt sitt preg på naturen, Det var brunfarger i marka, raunen utenfor hytta hadde røde bær. Blåbærlyngen var brannrød enkelte plasse. Bjørka begynte å få gule blader. Fargeprakten på bjørka krever en frostnatt og to. Jeg håper det tar noen dager før det skjer. Det var en kjekk dag å ta over heia. Flott vær og fortsatt gde forhold. Brodene og jeg gikk og lurte på hvor mange som ville være på vei innover heia. Det er ofte september som er den store tur måneden, med mange på dagstur og på overnattingstur. Det tok ikke så lang tid før vi møtte den første på dagstur. en kar som jeg har truffet før i heia noen ganger. Like etter kom det et følge som nok ikke var så kjent på stien. Bare 1/3 del innover, og de lurte på hvor langt det var igjen.... På vei ned bakken mot Hunnedalen og parkeringsplassen, gikk vi først på en gammel kjent. Chassi, som jeg sist traff på søndagen, var igjen på tur. Denne gang ville hun ligge i telt. Litt nedenfor kom det en annen jente gående. Også hun har jeg truffet på mange gangeer, og vi har tilbrakt noen dager på samme hytte. Det er kjekt å treffe kjentfolk som setter pris på å gå tur i heia. Disse jentene er ikke redd for å ta ut på langtur med sekk. Ofte alene, men alltid i strålende humør. Det ble dessverre ikke tid til noen lang prat. Broderen ble litt dårlig så vi tok mot bilene uten den lange stoppen. Les hele artikkelen

Flott tur. Denne uka ble det søndagstur uten Bestyrerinnen eller broderen. Jeg fikk anledning til å ta ut på egenhånd, og selv velge turmål. Det var en stund siden jeg hadde besøkt Sandvatn. Turen inn til Sandvatn og tilbake, er en grei dagstur. Det står at turen skal ta 3 timer - hver vei, men det er ikke vanskelig å gå fortere, spesielt på tilbaketuren. Det går mye opp, fra ca 650 moh til over 900 moh, på turen innover, men det samme nedoverpå tilbakeveien. Til nå har jeg klart å komme både inn og ut på rundt to timer hver vei. Det er litt spennede å se om jeg klarer dette fremover... Været påvirker alle turer. Denne søndagen var det meldt brukbart vær. Uten nedbør, lite vind, men ikke direkte sommertemperatur. Yr fikk nesten rett. Med brukbart vær i vente, kunne jeg muligens velge annet skotøy enn fjellskoene. Forrige søndag brukte jeg lave sko, og gikk klissvåt nesten hele turen. Turen inn til Sandvaten går mye på stein og det er lite myr. Jeg valgte de lette lave skoene, og denne gangen var det rett valg. Med lette sko og lett sekk gikk det greit innover. Det startet et par en stund før meg, og slikt får opp konkuranseinstinktet. Jeg liker å ta igjen folk foran. Det gikk greit oppover, men folkene foran var tydeligvis vante turfolk, for de hold bra tempo. Det viste seg å være kjentfolk. Deter alltid hyggelig å treffe folk jeg har snakket med tidligere. Dette var noen jeg hadde snakket med på Blåfjellenden et par ganger. Det var flere kjentfolk på vei. Nesten halvveis innovere satt en gjeng og spiste. Jeg ble møtt med "hei Reidar" og hyggelig velkomst. Nå var det bare Chassi jeg kjente, men det var hyggelig å få hilse på de andre. Chassi hadde med sin mor. De hadde nettopp tilbrakt en uke sammen på Hardangervidda. Det er skikkelig flott å få anledning til å "lære" foreldre å like fjellet. Mens jeg snakket med gjengen kom det flere forbi, med samme hilsen. Det var mange kjente denne dagen. Hvordan jeg har klart å unngå Willy som var på vei ned mot bilen mens jeg gikk oppover, er et lite mysterie. Det ble pause som vanlig på hytta. Været ble bedre utover dagen, og på tilbakeveien skinte sola inne i mellom. Det ga en liten smak av sommer. Sandvatn ligger på over 900 meter over havet. Så høyt er det lite busker og kratt. Her er det snaufjellet som dominerer, selv om det er gress og tuster på myrene. Det er et åpent landskap med høy himmel, og på flotte dager som denne søndagen, er det virkelig kjekt å gå tur. Så høyt opp er det lite som forstyrrer. I dårlig vær kan det for bli surt. Jeg hadde ventet at turen tilbake skulle bli "tung", men det gikk lett og fint nedover. Den siste bakken nedover mot parkeringplassen - Lysebrekka - er både bratt og lang. Det kjentes godt i knærne da jeg stå ved bilen. Med start rundt 10, og tilbake klokka 17, så er det en lang dag, men så avgjort verd prisen.Les hele artikkelen

Kjekk tur - alene over heia. En av fordelene med å gå den samme turen mange ganger, er at forskjeller fremtrer ganske greit. Endring fra vår til sommer, fra sommer til høst, for eksempel. Og på ukas tur til Blåfjellenden var det tydelig at høsten er på vei. Jeg ble møtt av sauer på parkeringsplassen. De var på vei mot skilleplassen og bilen som ville bringe de ned fra heia. Det er sommer når sauene kommer til heis, og høst når de tas ned av heia. Det er alt en del gule bjørkeblader. Det skyldes nok helst tørken i sommer, men det er likevel ikke lenge til bladene begynner å falle av trærne. Nå var temperaturen fortsatt etstykke over null. Natt til lørdag viste termometeret rundt 5 grader, og det må en frostnatt eller to, til for at fargeprakten skal komme fram. Forhåpentligvis er det fortsatt noen dager, helst uker, til de første frostnettene. Marka viser i hvertfall at det er slutt på sommeren. Det er en tydelig brungul farge øverst i grastustene. Været var en blanding av både sommer og høst. Innover på fredagen hadde jeg tørt vær halve turen og regn resten. På tilbakeveien var det noen regnbyer, men også sol inne i mellom, og med sol i ansiktet og trekken bakfra, kom temperaturen fort opp mot 15-16 grader. Det kjentes ut som sommer. Det var skikkelig greit å kjenne sola varme, men nesten like greit å gå i overskyet vær oppover bakken fra hytta. Advarsel: Ryper i heia kan skremme vannet av noen og enhver. På vei mot Hunnedalen på lørdagen gikk jeg i egne tanker - og peste oppover bakken. Da flagret det to ryper opp rett forran meg. Over meg i bakken i høyde med ansiktet. Selvsagt uventet og totalt uforberet. Det tok litt tid før pulsen igjen var nede på sitt vanlige nivå, og jeg gikk i bakken opp fra hytta.... Litt lengre mot Hunnedalen spratt det opp et par andre ryper, denne gangen var jeg mer forberedt, og mistet ikke en gang pusten. Når var det flere fugler i lufta rundt Blåfjellenden. Fra hytta kunne jeg se noe som flagret i lufte. Det flyttet seg lite. Litt etter stupte fuglen mot bakken. Antakelig en tårnfalk på jakt. På vei innover mot hytta på frdagen kom det også en stor flokk gjess sørover, i flott v-formasjon, over over meg Det var en kjekk kveld på hytta. Det var datter og mor fra Tyskland, som begge syntes området rund Lysefjorden var skikkelig "pent". Det var også en dansk familie som tidligere hadde vært flere ganger i Norge på tur, men da med telt. Denne gangen brukte de hyttene. De mente det var adskillig enkler å traske rundt med en sekk på 10-15 kilo i stede for opp mot 20, med telt og greier. De kom fra Langavatn, og på vei mot Blåfjellenden hadde de fisket i Rundevatn. Med seg hadde de 6 fine fisker som ble stekt til kvelds. Fiskene var ikke over 400 gram, men helt grei stekefisk. Nesten nede ved Hunnedalen møtte jeg en kar med sekk og fiskestang. Han var på vei opp i heia, men ville fiske på veien ned. Han hadde sett film av folk som hadde fisket med flue i Fossebekktjødnet. Og fått stor fin ørret. Han kunne godt tenke seg en slik fisk - eller to. Han fortalt også at prøvefiske med garn i Djupavatn hadde gitt fisk på 2 kilo. Det er med andre ord fortsatt stor fisk i Djupavatn, selv om de fleste får småfisk. For egen del fortsatte jeg ned til veien og så igjen en sauedrift på vei mot skilleplassen. Sauesankingen er i gang og sommeren er over. Les hele artikkelen

Du har heldigvis rett. De fleste stier som ikke er merket gror igjen.

Med våte sko nesten hele turen. Det er blitt nærmest fast regel at Bestyrerinnen og jeg tar på tur søndag. Selvsagt skulle vi på tur denne søndagen også. Hvor turen skulle gå var litt uavklart. Lørdagskvelden snakket vi med Sigbjørn og anne Lise - svoger og svigerinne. De har vært med på en del søndagsturer, eller mer rett, vi har fått anledning til å være med på turer. Ofte til nye spennede plasser eller stier. Været har alltid en viss innvirkning på valg av tur. Jeg prøver å unngå de høyeste toppene i storm, og helst også de bratteste stiene i regn. Mine fjellsko henger ikke like godt på vått berg som på tørt. Det var meldt rimelig bra vær for søndagen. Sigbjørn foreslo at vi skulle ta turen fra Nodhagen ved Bersagel og opp til Vårlivarden. Dette er en merket rundtur på ca 8,5 kilometer og tiden er beregnet til 3 timer. En passe søndagstur. Jeg var skeptisk til opplegget. Slik jeg husket det - fra 30 år tilbake, var stien fra Myrland til toppen av Vårlivarden temmelig bratt. Så bratt at jeg en gang i fjern fortid hadde sagt til meg selv at jeg ikke skulle ta den turen flere ganger. Sigbjørn, som har gått turen et par ganger, mente at den ikke ville være bratt eller utsatt i det hele tatt. Jeg var fortsatt skeptisk, men gikk med på å "prøve". Jeg ble ikke mindre skeptisk da det også begynte å regne. Jeg tok feil, og Sigbjørn hadde rett. Det var med en viss forsiktighet jeg tok fatt på "veggen" opp mot toppen, men det ble aldri bratt.... Før det hadde vi gått i oppoverbakke - mye oppover. Stien startet omtrent i strandsteinene og vi skulle opp nesten 400 høydemeter. Til å begynne med gikk vi på grei, men bratt vei og traktorvei. Ett stykke oppover gikk traktorveien over i stølsvei/sti. Det var helt greit å gå, men vått. Stien var delvis en bekk enkelte steder, og vi skulle over noen myrer. Lave sko var denne dagen ikke rett valg.... Det var likevel et spennede terreng å gå tur i. Barskog, myr og vann, og av og til litt utsikt. Ikke helt "hei" slik jeg er vant med, men kjekt å bli kjent med uansett. Etter å ha passert Eskelandsstemmen og kommet et stykke lengre opp, kunne vi se varden på toppen. Det gikk en helt grei sti mot toppen både fra Vårli og den vi fulgte. Ved å sjekke karte - i ettertid - kan jeg se at vi kløv opp omtrent direkte fra parkeringsplassen ved Vårli. Og der er det bratt.... Vi brukte nesten 1,5 timer opp til toppen og da var vi langt fra halvveis. Nedover fulgte vi først en "vanlige" veien mot Øvre Hetland, før vi kom ned på flaten og tok mot Furetjørna. Her gikk det opp og ned, og med litt klyving inne i blandt. Slikt tar tid. Vi lå langt bak skjema da vi tok fatt på bakken ned mot Bersagel. Det siste stykket gikk også på stølssti og traktorvei, men helt nederst mot veien, gikk stien langs en bekk, eller delvis i bekken. Bra våte, så det surklet i skoene, nådde vi veien og hadde en kilometere til bilen. Det gikk selvsagt helt greit, bortsett fra at veien var så pass smal at det ikke var plass til oss og en bil. Vi måtte stoppe for å la biler passere. Ved Nothagen var det sol og sommer, og anledning til å få av våte sokker og sko. Det føltes helt greit etter nesten 4 timer. Les hele artikkelen

Regn er ingen hindring. Det koster å komme til heis. Før jeg kan ta ut, må huset gjøres rent. Det tar et par timer, og jeg klarer aldri å svinge vaskekosten uten å bli svett. Jeg har ofte lurt på om rengjøring går inn under "trening"? Bestyrerinnen setter pris på å komme hjem til rent hus på fredagen, og jeg setter pris på å komme til Blåfjellenden. Denne byttehandelen gjør at jeg svært mange fredagskvelder kan kontaktes på Blåfjellenden. Ikke på telefon, det finnes ikke dekning, men ved personlig kontakt. Heldigvis er det få som kommer i det ærendet.... Jeg tilbringer derfor en god del fredagskvelder på Blåfjellenden. Noe jeg synes er skikkelig kjekt. Det ble derfor en tur denne fredagen også. Med retur på lørdag. Været har jo vært det samme i månedsvis - nesten 2 måneder i hvert fall. Flott sommervær, sol og tørt, og nesten litt for varmt. Denne uka bestemte værgudene seg for at nok er nok, og sendte lavtrykk innover kysten. Heldigvis bestemte de seg ikke for å skru for mye på temperaturregulatoren. Det var fortsatt varmt på fredagen. Oppover mot parkeringsplassen i Hunnedalen, gikk vindusviskerene. Og det kom mørke og truende skyer seilende fra sørvest. Det var på med jakke fra start. Likevel var det egentlig ikke dårlig vær innover. Enkelte regnbyer og litt yr. Siden det stort sett kom bakfra, var været til lite bry. Vann var det derimot et problem. Det må ha regnet store mengder den siste tiden. Fossebekken gikk flomstor, og var vanskelig å komme over uten å bli våt på beina. Det ble noen kjempehopp med buksebeina godt snørt runt fjellskoene. Jeg kom omtrent tørrskodd over. Innover heia vekslet været mellom regn og yr og litt sol. Solglimtene lyste opp hele heia og gjorde i hvert fall meg i godt humør. Å se nature renvasket og i sol, er kjekt. Vannet gikk høyt over steinene i vaet øverst - rett før bakken ned. Her var det ikke mulig å komme over uten å tråkke ned i vannet. Gore-tex buksa stramt rundt skoene, og nærmest fullt firsprang over, ga bare litt vann i skoene. Det er heldigvis ikke langt ned til hytta. På hytta var det folk, og det kom flere etter hvert. Det blir merkbart tidligere mørkt enn bare for noen uker siden. Noe skyldes selvsagt at det denne kvelden var overskyet. Det er likevel godt dagslys til frokost - i åtte tiden. Lørdag hadde værgudene bestemt seg for å "ta igjen". Det regnet fra morgenen, og bortsett fra litt opphold rundt frokost-tid, regnet det hele tiden til jeg sto på parkeringsplassen. Det var uvant å gå i regn. Og det var en god stund siden jeg hadde gått lenge i sammenhengende regnvær. Jeg har aldri klart å holde meg tørr under slike forhold. Våt til skinnet, og ulltrøya så full av vann at den kan vris. Selv bokseren var skikkelig våt. Oppe i høyden frisket vinden på og temperaturen kom godt under ti grader. Det ble surt. Selv under slike forhold, kommer jeg i godt turhumør, og småsynger for meg selv nedover liene mot Hunnedalen. Regnet, det kalde ufyselige vannet som trenger inn, glemmer jeg inne i mellom, og humøret er på plass. I bilen nedover, skudde jeg opp temostaten, og slo på varmen i setet. Omtrent som på vinteren. Det hadde vært en fin tur, men kaldt og vått var det.... Les hele artikkelen

Stiv og støl, men fin tur for det. Etter 14 dager i "syden" var det igjen tid for en skikkelig fjelltur. Og selv om det ble sent før vi var hjemme på lørdagskvelden, var jeg tidlig oppe for å forberede en "skikkelig" fjelltur på søndagen. Vi, bestyrerinnen og jeg, går ganske mye i "syden". Det blir 5-6 kilometer langs kysten til vår faste badeplass. Noen dager blir det også en tur før og etter lunch, og selvsagt de samme kilometrene tilbake til hotellet. Spaserturen, både på morgenen og på ettermiddagen, gir trim og "god samvittighet". Men etter 14 dager med sekk (som tross alt veier noen kilo) og over en mil til dagen på beina, så kjennes det i musklene. Søndagsmorgenen var ikke beina klar for tur, men det var jeg..... Det måtte selvsagt bli en kjapp tur til Blåfjellenden. Jeg synes det er litt stas å fortsatt være i stand til å gå frem og tilbake på dagen. Det er jo egentlig ikke noen ekstremtur, men det er antakelig ikke så veldig mange på min alder som gjør slike "stunt". Likevel så jeg litt "mørkt" på tilbaketuren. Født pesismist, så er mulige "utfordringer" alltid i tankene. Det kan jo lett gå galt. Denne dagen var i hvert fall ikke været galt. Det var sol og forholdsvis tørt. Gode forhold, og temperaturen var så pass "lav" at den ikke laget problemer. For meg med over 30 grader i 14 dager var det helst litt kaldt da jeg startet. Siden det var søndag, var jeg ikke alene på tur. Jeg traff folk som var på vei innover mot hytta og andre som var på vei tilbake til bilen etter en overnatting. I tillegg av det også en hel del folk - par - med store sekker og planer om fisking og overnatting i Fidjadalen. Det er en hel del som bruker telt. Noen på grunn av hund, som ikke er like greit å ha med på hyttene. Andre fordi de ønskeer å være mer alene på tur. Ensomheten blir ikke direkt påtrengende for de fleste av disse. De aller fleste holder seg uansett til T-merket sti, og der blir det ofte også andre. Nå er det så langt fra trengsel på stiene i Frafjordheiene. Jeg treffer vanligvis bare noen få personer, - om jeg går utenom helgene. Innover heia gikk det greit. Det ble en del stopp for å snakke med folk jeg traff, og det ga noen velfortjente pauser. Nedover bakken mot Blåfjellenden, kunne jeg igjen kjenne at beina - og knærene hadde fått kjørt seg i det siste. Det ble en litt lengre pause på hytta enn det jeg vanligvis har. Både på grunn av beina, men også for å få tid til å rydde og gjøre rent. Det kom også en hel del folk forbi, og jeg må jo ha "kontroll" på hvor de kommer fra og hvor de skal. Tilbaketuren gikk ikke fort. Jeg tok det med ro oppover bakken. "Med ro" vil si at det gikk så fort jeg orket, men likevel sent. Oppe på toppen var det greiere. På flatene var det mulig å holde nesten normal fart. Det gikk raskere etter hvert, og selv om jeg trodde det ville bli en tung tur tilbake, så gikk det mye bedre enn ventet. Selv den siste bratte bakken opp gikk greit. Det var ikke like greit dagen etter. Det ble en dag på benken uten noe særlig aktivitet. Motivasjonen for å gjøre noe som helst var totalt borte. Selv tirsdagen gikk med til å få på plass overskuddet, selv om det ble styrketrening som vanlig. Selv med tunge bein og lang tur, gjorde været det virkelig kjekt å være på tur. Heia var grønn og fin. Det var fortsatt sommer, og regnet hadde gjort at bekker og myrer igjen viste. Høsten er likevel ikke langt unna, småfuglene har alt trukket sydover, og det var stille i heia. Jeg håper på noen fine dager utover høsten også. Les hele artikkelen

Torsdag til fredag til en forandring. Det vil bli et lite opphold i turgåingen de neste ukene. Ikke det at vi - Bestyrerinnen og jeg - vil sitte i ro, men turene vil bli mange men ikke lange. Og varme... Det måtte derfor bli en tur denne uka. Og da til Blåfjellenden. Jeg er innover stort sett en gang i uka i sesongen, og denne gangen altså torsdag til fredag. Det er jo som oftes lite nytt å berette fra disse turene. Det blir mye det samme fra fgang til gang. Denne turen skiller seg ut ved at det blir stopp for bading. Det skjer ikke hver tur, det skjer ikke hvert år engang. Denne gangen ble det på ny en stopp ved Fossebekken, min egen "hemmelige" kulp... Den er ikke så veldig dyp - vannstanden er jo lav over alt, men det er mulig å dyppe kroppen. Det tok en stund før jeg igjen iførte meg skoen og tok fatt på turen innover heia. Denne gangen var det varmt i tillegg til tørt. Normalt trenger jeg ikke å drikke på disse turene. Denne gangen hadde jeg med en flaske med saft, - og brukte alt. Likevel drakk jeg bokstavlig talt litervis da jeg kom ned til hytta. Nå er jo ikke opp mot 30 grader dagligdags i heia. Jeg kan faktisk ikke huske så høy temperatur noen gang. Det vil si, jeg gikk en gang en 6 timers tur i så varmt vær. Det holdt på å gå galt - jeg drakk alt for lite. Og jeg har selvsagt ikke lært noe som helst fra den turen.... Etter å ha drukket en liter på styrten ved hytta, gikk jeg ned for å bade nok en gang. Det var mer enn 23 grader i vannet, nesten litt lunkent. Det ble en varm natt. Selv om temperaturen ute sank til under 15 grader, var det hett inne. Det ble lite søvn og tidlig opp. Noe som passet godt. Det var meldt om temperaturer opp mot 30 grader. Da passet det bra å ta opp bakken mens det fortsatt " bare" var litt over 20 grader. Heldigvis blåste det litt slik at varmen ikke ble for påtrengende. Hjemturen brakte minner om "gamle dager". Mesteparten av de som skulle til Hunnedalen var familier. Selv om jeg var siste mann ut dørene, tok jeg igjen alle som hadde startet før meg. Nå skyldes ikke det min fart men farten ungene holdt.... Det ble stopp ved kulpen i Fossebekken på hjemveien også. Og solbrente skuldre. Det var resultatet av å gå uten noe på overkroppen og så ligge i sola en times tid. Brunfargen som jeg jo betaler dyrt for i syden, er alt på plass. Nå lurer jeg bare på om det er mulig å bli brunere enn brun. Les hele artikkelen

Frem og tilbake på dagen - en god tur. Helt i tråd med alle tradisjoner ble det en tur til Blåfjellenden fredag til lørdag. Søndagen har ofte vært avsatt til tur med Bestyrerinnen. Eller en tur til en av de andre hyttene som kan nås fra Hunnedalen, Sandvatn eller Tomansbu. Da som oftest alene. Det har gitt passelig såre og stive bein. Og behov for en pause på mandagen. Denne søndagen var det ikke planlagt noen tur. Bestyrerinnen var litt slapp med å få på plass dagseddelen. Overlatt til meg selv undret jeg på om det ikke ville være mulig å kombinere tur inn til en hytte og tur sammen med Bestyrerinnen. De vanlige turen blir litt i lengste laget. Det er alltid mulig å gjennomføre, men bestyrerinnen har ikke ønske om å ta seg helt ut en vanlig søndag. Det var en stund siden jeg hadde vært i Viglesdalen, og enda lengre siden Bestyrerinen hadde besøkt stedet. Kunne det være en passe tur en søndag i juli med fortsatt bra vær? Bestyrerinnen var klar for tur. Senere på dagen kom det fram at hun også kunne tenke seg å gå til Frafjordhatten Det får bli en annen dag. Vi snur ikke midtfjords.... Min svoger Sigbjørn var alene denne søndagen. Bestyrerinnen tok kontakt og han var også klar for søndagstur. Vi ble med andre ord tre på tur denne gangen. Det var skikkelig fint vær inne på Nes. Blå himmel og ikke en sky. Det så ut til fortsatt å være skyer ute ved kysten, men for oss fortsatt finvær. Det tar en stund å komme til Nes for å starte å gå. I følge tripptelleren er ikke avstanden så mye lengre enn opp til Hunnedalen, men med en ferje imellom, så går det mer tid. Denne dagen hadde vi tid nok. Det er ikke å legge sjul på at det går mye opp, og opp for å komme til Viglesdalen. Nå er det laget "vei" for sauedriftene - i gamle dager. Til og med bru over elva, og veiskilt med "fare for ras". Selv om det går oppover, så er det plasser som krever en liten stopp. Det er jettegryte, flere fosser og selvsagt litt blomster. Det passer alltid å kikke på blomster - i oppoverbakker. Oppe på brinken var det ikke blomster som stoppet oss, men røsslyngen. Den lyste virkelig opp på myra, og det luktet lynghonning. Vi traff en del som hadde vært på hytta både noen som var på dagstur og noen som hadde overnattet. På tilbakeveien møtte vi også en familie som ville inn fo rå overnatte. Jeg håper ikke jeg skremte ungene som fikk en kortversjon av sagnet fraViglesdalsvannet: 4 man og en gutt skulle over vannet. De forsvant mellom Kyrksteinene. Båten kom drivende tom tilbake - folkene ble aldri funnet. Broderen påstår at en av de som omkom var slekt.... Inne på moen kunne vi se den nye hytta som bygges. Den så stor ut, og vil antakelig gjøre slutt på trengselen som av og til har vært i helgene. Hytta var mer "tradisjonell" enn de andre hytten STF har bygget i det siste. Den lignet litt på det nye annekset på Sandvatn. Vi satte oss ute for å spise - da forsvant selvsagt sola. Skyene og litt vind gjorde det kaldere, men fortsatt var det god temperatur. Vi hadde kommet opp på 2 timer og tyveminutter, men da med et rimelig rolig tempo. Vi hadde jo også hatt noen stopp. Nedover ble det adskillig færre stopp, og det går fortere nedover enn opp. Vi var ved bilene bare litt over to timer etter vi startet ovenfra. I følge Sigbjørn var turen på nesten 15 kilometer og det var 300 høydemeter. en skikkelig søndagstur også denne søndagen. Les hele artikkelen

Med maling i sekken. Det er alt slått fast at jeg omtrent ukentlig tar en tur til Blåfjellenden. Søndag til mandag i denne uka, men da broderen ville innover på fredagen sammen med Sondre (barnebarn . 17 år...), valgte jeg å slå følge. Det er kjekt å dra på overnattingstur med broderen. Det er hyggelig, når vi får både kveld og morgen i sammen. Barnebarn er også kjekke folk, og når jeg ikke har noen som foreløpig er gamle nok, er det helt greit å være med å "dele" broderens barnebarn. Det vedvarende finværet har gjort det enkelt å dra på tur. Sekken er omtrent pakket. Det blir brukt lite klær, og "sikkerhetsutstyret" får ligge i ro. Maten for et døgn på Blåfjellenden, er kjapt å kjøpe inn. Jeg trenger ikke en handleliste. Det er de samme tingene fra gang til gang. Denne gangen glemte jeg bare VG.... Jeg var klar for tur. Det ble litt endringer i det faste opplegget. STF mente hytta trengte maling, og den hadde ikke kommet inn med scooteren i vinter. Hans hadde meldt seg frivillig til å bære malingen inn til hytta. Men trengte transport opp til Hunnedalen. Det var ikke noe problem å plukke opp hans og frue ved Eikeskog og ta de med opp til Høgaleitet. Her ventet broderen og Ådne. Vi lastet opp. Det betød at Hans fikk 20 liter maling i sekken. Jeg tok en tre-liter og de andre utsyr. Jeg hadde gitt klar beskjed om at jeg ikke på noe viss ville være med på å bære inn maling. Så mye hastet det ikke med å få malt bygningene. Det koster nesten ikke krefter å sende maling med snøscooter. Sekken min ble noe tyngre enn vanlig. Jeg kjenner normalt ikke at jeg har sekk på ryggen. Denne gangen sank skuldrene etter hvert. Det gikk likevel greit innover. Vi hold en fin fart, og det var lite å stoppe for. Det var bare så vidt det rant i fossebekken, og de andre småbekkene oppover var tørre. Jeg har aldri i mine mer enn 30 år i heia sett slik tørke. Noen bjørker er alt brune. Moltene modner etter hvert, og de som var røde i forrige uke, er borte... Det ble en litt travel kveld. Det var mange gjester på hytta. Vi ble nesten 40 tilsammen. Selv om mange er vant med selvbetjeningssystemet, er det alltid noen som har spørsmål, og det er nesten alltid noen som ønsker mer informasjon om stien og neste turmål. Selv om det var mange folk på hyttene, ble det en tidlig kveld, rolig natt og frokost rundt 8. Det var ikke mer enn 12-13 grader på morgenen og det blåste friskt opp dalen. Vi hadde på vindfleec - til bakken. Som i hele sommer ble det varmt opp bakken. Vi tok det rolig. det vil si i et tempo som gjør at pulsen ikke kommer helt på topp. Rolig, jevnt tempo er det som skal til for å ha pust igjen på toppen. Vi kom opp og fortsatte mot Hunnedalen. Etter en stund følte jeg det gikk omtrent i "vanlig" tempo. Både broderen og Ådne holdt følge, og da var det bare å fortsette. Vi tok en vannpause ved Fossebekken som var blitt "mindre" i løpet av et døgn. Nede ved bilen kunne vi se at det hadde gått greit unna. Vi brukte omtrent to timer og femten minutter. Og alle mente de hadde hatt en fin tur. Les hele artikkelen

Alene på tur en onsdag. Onsdagen er også blitt turdag, men som oftest er turen så kort at den ikke fortjener å bli tatt med i loggen. Noe som selvfølgelig betyr at turen går i glemmeboken nok så fort. Skjer det noe spesielt vil jeg likevel ta med turen, men vanligvis bør turen være på over to timer for å bli tatt med. Finværet bare fortsetter, og det må selvfølgelig utnyttes. Det blir vanligvis ikke noen lang kjøretur før jeg starter å gå på onsdagene. På vinteren starter turen rett utenfor stuedøra. På sommeren blir det som oftest en halv times kjøring. Det var en stund siden jeg hadde vært på Gramstad. Det er mulig å gå flere turer med utgangspunkt i Gramstad. Den vanligste - og korteste - er til Dalsnuten. Ikke mye over en time frem og tilbake. For meg har det blitt opp og ned Bjørndalsfjellet og en runde til Fjogstadnuten. Halv-annen time om det går litt kjapt. Denne gangen ville jeg ta ut til Paradisskaret, opp til Matisrudlå og over til Bjørndalsfjellet. Fra der ville jeg ned til veien og videre rundt Fjogstadnuten og tilbake til bilen. Det er tydelig at Gramstad er populært. Det lages ny parkeringsplass og selv på en onsdag, med fint vær, var det mange biler og folk. Det var tørt i marka mot Paradisskaret. Jeg gikk lett og ledig, og ble forbigått av en jente. Litt uventet, men slik er det nå en gang.... Forrige gang jeg gikk denne turen, ble bakken opp mot Mattisrudlå tung. Jeg strevde med pusten og hadde antakelig makspuls et godt stykke, Det ble tungt på toppen... Denne gangen hadde jeg bestemt meg for å ta det så pass rolig at jeg hadde pusten under kontroll. Det gikk greit opp bakken. Et stykke oppover fikk jeg igjen øye på jenta som passerte meg tidligere. På toppen går det opp og ned bortover mot Bjørndalsfjellet. Jeg kunne holde grei fart. Jeg kunne ikke se jenta forran meg, men plutselig kom hun forbi igjen. Det var ikke mange andre på tur denne runden, men jeg møtte en annen jente som kom i mot. Det var jentene på tur denne dagen. Fra Bjørndalsfjellet går det greit nedover mot bakken, bortsette fra at den samme jenta for forbi - nok en gang. Nede på veien var det tid for en liten stopp for påfyll av veske før jeg tok fatt på dagen siste bakke opp til Fjogstadnuten. Oppe rundt Fjogstadnuten, og spesielt i bakken mot Revholstjørnet kan det være skikkelig sorpet. Denne gangen var det tørt - skikkelig tørt. Selv myra nederst var tørr. Det går alltid greit å komme seg fra Revesholen til Gramstad. Her er det fin vei og greit å gå. Og det er alltid endel folk som kommer i mot på vei mot Dalsnuten. Ved bilen kunne jeg se at turen hadde gått unna på litt over to timer. Fin tur i flott vær. Les hele artikkelen

Sol, varme og bading. Det blir antakelig en ufyselig høst. Så mye finvær vi har hatt, så må det komme et omslag - en eller annen gang. Hvor lenge kan det fine været vare? Det bare fortsetter virker det som. Det er nesten slik at det blir en diskusjon rundt hvor lite klær det er mulig å ha på - og med i heia. Heldigvis har jeg nok av klær å velge blandt. Lett to-lags gore-tex jakke og bukse, som veier mye mindre enn Norrøna Recon er med i sekken. Det er mulig å legge både vanter, lue og fleece hjemme. Nå har jeg likevel med vanter og lue - erfaringen er, at det lett kan bli bruk for slike ting. Den flotte sommeren med null nedbør i manns minne - dårlig hukommelse følger med alderen, gir også mulighet til å eksprementere med nye klær i heia. Over 20 grader og sol er ikke en god kombinasjon med sekk og lange oppoverbakker. Jeg svetter litervis. Og hva har man da på seg. Jeg har de siste gangene testet ut å gå med Nike kort treningsbukse, Ullvang spesialsokk og lave sko. Og sekk selvfølgelig. Det har fungert storartet. Stort nærmere ingenting er det vel ikke mulig å komme og fortsatt være påkledd. Sist søndag var jeg klar for en tur til Blåfjellenden. Jeg ville inn for å sjekke hytta. Det var en stund siden sist. Nesten 14 dager. Jeg prøver ellers å komme inn en tur hver uke i sesongen. Turen inn tar ca to timer. En passelig tur, ikke for lang og ikke for kort - passelig. Det gikk lett innover. Delvis på grunn av tørken. Myrer og bekker er omtrent tørre. Og delvis på grunn av at det var en fin dag og formen var på topp. Det hang sammen med mindre aktivitet en ukes tid. Det er morsomt når det går lett. Det er ikke for ofte det skjer, men denne gangen kunne jeg virkelig glede meg over turen. Opp og ned bakker, bortetter flyer og langs vann. En tur jeg har tatt mange ganger, men som fortsatt er virkelig kjekk - i fint vær og under gode forhold. Inne på Blåfjellenden var det ikke andre. Jeg fikk hytta for meg selv en stund. Da var det greit å ta ned til Leitesånå for et bad og litt soling. Vannet var ikke videre kaldt. Snarere tvert om - det var lunkent. Godt over 20 grader. Det hender det går år imellom hver gang jeg setter meg langsomt ned i Leitebekken. Det ble en hyggelig og grei kveld på hytta i selskap med kjekke folk. Morgenen kom som alltid, med rengjøring og rydding. Jeg var nesten siste mann ut dørene. Det ble nesten en tur over heia som gårsdagen. Sol, sommer, litt vind og skikkelig fine forhold. Fortsatt ligger det en og annen snøflekken igjen i nordhellingene. Men til gjengjeld er det brune flekker rundt om, på grunn av tørken. Jeg hadde det ikke travelt. Likevel gikk det kjapt, og nede ved Fossebekken traff jeg en familie på vei inn. Sola skinte, det var varmt. På tide med et nytt bad? Litt oppe langs Fossebekken er det en passe kulp, med svaberg i rette retning mot sola. Det tok litt tid før jeg igjen fikk skoene på og fortsatte mot bilen. Nede på parkeringsplassen fant jeg fram en flaske Pepsi Max - varm. Det gikk likevel greit å tømme flaska. Det hadde vært het tur over heia. Les hele artikkelen

Det kan være at skoen er for store.. Når jeg tar på mine fjellsko, føles det som om det er skikkelig trangt. Det er bare så vidt det er plass til føttene - og de hovner opp etter en tid..... Gnagsår kommer av at hælen slites mot skoen bak. Det er med andre ord rom for bevegelse. Uten å være ekspert på andre føtter enn mine egene, vil jeg anbefale mer sokker. Nå må jeg legge til at sko som gir gnagsår (ikke passer) aldri (min erfaring) kan gås inn. (Lærsko med tynt lær, som forsvarets M77 kan nok tilpasset til en viss grad.)

Rundtur i heia nær Nedstrand i Ryfylke. Etter tre-fire timers kjøring på fredagen var jeg hjemme igjen. En uke på Nilsebu var over. Været var fortsatt skikkelig bra. Lørdag hadde bestyrerinnen satt opp ny tur på dagseddelen. Ikke hvilken som helst tur, men en som krevde tidlig start. Klokka 6 ringte klokka, og jeg var langt fra klar for tur.... Nå ville det ta tid før selve turen kunne begynne. Vi måtte først komme oss til Tysvær hvor de andre turdeltakrene ventet - klokka 10. Vi nådde ferja fra Arsvågen klokka 8 med god margin. Det var Sigbjørn som hadde spurt om vi ville være med på tur. Bestyrerinnen var ikke i tvil om at vi burde være med. Det er ikke så ofte vi får anledning til å gå tur sammen med Anne Lise, Sigbjørn, Edvin og Anne Margrete. Og turen ville gå i et område som jeg aldri før har tråkket i. Planen var å ta en rundtur, og som avslutning oppsøke "himakåna", som er det "nye" turmålet. Himakånå er en utstikkende stein med mulighet for flotte bilder av folk og med "avgrunnen" under. Vi var ikke alene ved Himakånå, men ellers på rundturen var det få folk i stien. Siden Edvin var kjent i omådet, kunne vi parkere en bil nede og ta to biler lengre oppe i bakken. Til et sted som heter Gurigjerdet. (Et litt spesielt navn synes jeg.) Fra der tok vi opp en traktorvei (som gikk over til vanlig sti etter hvert) opp til Badnavatnet. En lang seig bakke opp, som vi tok et bra tempo. Første topp var Skrubburdnuten på 591 moh. For å nå denne tok vi merket sti mot Dalvanuten et stykke innover heia. Bak oss hadde vi flott utsikt over Stjernerøyene, Ombo og Boknafjorden. Røsslyngen sto i blomst. Det ble fotostopp et par plasser. Flotte farger og lukt av lynghonning. Etter som vi kom inn i landet, fikk vi også øye på flere gamle kjente topper. Edvin gjenkjente Grytenuten rett over Vindafjorden, og for egen del mente jeg å kunne se Napen inne i Suldal. Det var i hvert fall ingen tvil om at vi kunne se Folgefonna. Den lyse opp i horisonten. Landskapet var litt annerledes enn det jeg er vant med, men det var de samme tingene - myrer, småvann, svaberg, bakker og dype daler. Fra Skrubburdnuten gikk det bratt ned mot neste topp - Rossafjellet. Noen meter lavere - 574 moh. Litt opp og ned, men ikke mer enn ca. en kilometer mellom toppene. Det ble tid for en pause - hvor bestyrerinnen og jeg oppdaget at maten lå gjenglemt i bilen. Neste topp var Stølanuten - 4 meter høyere enn forrige topp. På vei mellom toppen gikk vi rundt Badnavannet. Denne gang det store. Det var en del folk på Stølanuten. Her kom det sti fra både Gurigjerdet og fra Himakånå. Vi tok mot Himakånå. Ikke for bratt, men stien gikk et stykke nok så nær kanten ned mot Lysevannet - nesten 600 høydemeter lengre nede. En liten utfordring for meg med aversjon mot høyde... Bratt men greit nedover mot Himakånå. Etter en stund kom vi inn på en stølssti og her var det helt greit å gå. Vi syntes det tok litt td før vi kom til Himakånå. Og da vi endelig fikk se skiltet som viste vei, måtte vi på ny ta oss opp en bakke. Stien mot Himakånå var godt tilrettelagt med gangveier. Her vil det være mulig å komme fram selv om det eller er sørpevått. Denne dagen var det tørt - supertørt. Vi var ikke alene som ville til Himakånå. Her var det helst trengsle, selv om det ikke var ventetid i kø for å komme ut på selve Himakånå. Det ble tid til å ta en del bilder før vi tok "nedover". Bratt, men med delvis godt opparbeidet traktorvei. Nede ved bilen kunne vi konstatere at vi hadde gått 12 kilometer, 600 høydemeter opp og 900 høydemeter ned. Alt ialt en skikkelig fin tur. Les hele artikkelen

Tradisjoner må følges. En uke på Nilsebu er i seg selv en fjelltur, men å bare bli på hytta medfører dårlig form. De siste årene på hytta har det blitt en tur til Stakken - nabohytta på andre siden av Nilsebuvannet og inn Urdalen. Det har liksom ikke blitt tid til flere turer, og jeg har egentig syntes at det har vært greit med en "hvileuke". De første dagene på hytta hadde vi fint besøk, og det var kjekt å snakke med venner. Tirsdagen ville gå med til å forberede komlemiddag, om jeg ikke.... Det ble en tur til Stakken. Først med båt over vannet og inn bukta mot Storhidleren. Stakken er 3 timer eller 8 kilometer fra Nilsebu. Stien går opp Snetonå mot Svabergdalen og ned til Storhidlerdalen. Derfra går det - ikke bratt - men seigt opp til over Kannekleiv og så ned mot Dyrgrovtjørn og rundt til Turistforeingshytta i Stakken. Alle navnene har sin forklaring: Navnet Snetonå har ingen ting med snø å gjøre, men med en hylle på snei (skrå). Svabergdalen sier seg selv - med svabergene nedover. Den lille hytta under storhidleren er godt synlig. Hidleren er stor, med et høyt "dråpefall" og stor flate. Hidleren er delvis utgravd, og det ble funnet spor fra steinalderen. Kannekleiv er egentlig enkelt å forklare. "Kanne" betyr å telle. Stien går på en liten kant, med vann på siden. Her måtte sauene gå på rekke og var enkle å telle. Dyrgrovstjørn kommer selvsagt av at det er dyregrav (fangstgrav) i nærheten. Den ligger like i stien i bakken ned mot vannet. I dag er den bare synlig som et "hull" i sandbakken. Stakken kommer av en stein med form som en høystakk. I gamle dager ble det slått høy nesten over alt i heia. Ikke samme plass hvert år, og det høyet som ble slått, ble lagt i stakk. En en lang påle som de tredde høyet på og som sto til de hentet det på vinteren. For meg denne tirsdagen, var spenningen knyttet til påhengsmotoren. Jeg og motorer er aldri venner. I mitt selskap oppfører motorer seg stadig motvillig og tregt. (At problemene ofte skyldes manglende ferdigheter hopper vi uelegant over...) Denne gangen gikk det greit. Bortsett fra at jeg klarte å miste åren i vannet uten å merke det, og andre måtte ta en tur... Turen fra båten til hytta går på litt over en time hver vei. Det er bare noen hundre meter fra båten til den merkede stien mellom dammen og hytta. Inn Urdalen går stien opp og ned på noen svaberg. I vått vær kan det være litt utfordrende, selv om det er brukt dynamitt på noen steder. I tørt vær som i år, er det mulig å passere nede i elva enkelte plasser. Det var folk på hytta da jeg kom. en gjeng med ungdom, var sent ut fra Turistforeninggen for å rengjøre og rydde, men også tømme "dassen". En skikkelig drittjobb. To jenter var også på oppdrag for turistforeningen og skulle male T`er på en rundtur til Grasdalen og Eidavatn. For meg ble det en kort stopp, før jeg tok veien tilbake. Det ble bare denne ene (korte) turen denne uka... Les hele artikkelen

En uke i heia. Jeg har nettopp kommet ned fra heia. Etter en uke på Nilsebu - selvbetjent turistforeningshytte - som hyttevert. Som vanlig med en litt trist følesle av at noe flott og fint er slutt. Disse ukene på Nilsebu er etterhvert blitt så pass tradisjonsbundet at det vil kjennes galt å si stopp. Det har etter hvert blitt ganske mange uker som vert på Nilsebu. Nå er det egentlig ikke så mange oppgaver som faller på en "vert", men noen små jobber ligger alltid og venter. I tillegg må jo hytta holdes ren og ryddig. Heldigvis er ikke langt framskreden alder noen hindring for å besøke hytta. Det er mulig å komme til med bil og båt. Og det er nettopp hva vi gjorde. Vi, i denne forbindelse vil si 6 stykker: broderen, eldste bror, bestyrerinne, Gro og Anne Grethe. En fin gjeng å være sammen med. Vi startet lørdagsmorgen. I finvær, og finvært skulle følge oss stort sett hele tiden. Noe tåke, en liten regnskyll, litt skyer inne i mellom, men stort sett blå himmel. Det er spesielt å sitte i båten på vei inn mot hytta. Selv om båten er tungt lastet, og det går sakte, så var i hvert fall jeg som vanlig spent på hvordan ukea ville gå. Hva med været? Hvem ville stikke innom i år? Ville det blåse slik at hjemturen blir tøff? Med bestyrerinnen på laget går det alltid greit å instalere seg på hytta. Denne gangen var hytta strøken. Rengjort ryddig og velholdt. Det er virkelig kjekt å komme til en hytte i tipp topp stand. (Takk til de som tok tid til å gjøre jobben...) Hytta ligger omtrent 750 meter over havet og et godt stykke fra sjøen. Det bestyr at morgenene kan være kalde selv om dagstemperaturen er høy. Egentlig er "høy" ikke dekkende for det vi opplevde denne uka. Høyt til heis og nesten 30 grader på terassen. Det var så pass varmt at sola stakk i huden. Nesten bare for å understreke at varme ikke er det vanlige, var det en morgen 6 gradet. Vi fyrte i ovnen - en enslig gang.... Til gjengjeld satt vi ute til nesten 12 en kveld, og fortsatt viste termometeret over 20 grader. En nydelig kveld - uten et vindpust. Bestyrerinnen, broderen og jentene reiste på mandag. Etter to late dager med sol og sommer. Samtidig fikk vi besøk av to blide fjellvandrere - den ene har vi truffet mange ganger. Jeg hadde nevnt for Arnfinn at vi serverte komler på tirsdagen, og han sendte beskjed om at han og en kammerat ville stikke oppom. Både jeg og eldste bror - Sverre - så fram til besøket. Arnfinn er en kjernekar og har tråkket rundt i heia siden barndommen. Han har minner fra Nilsebu tilbake til midten av forrige århunder. Og det er lenge siden det... Det var vi fire som fikk oppleve en kveld med 20 grader og ikke et vindpust på Nilsebu. Etter som sola forsvant bak Bukkatofjellet og bare de høyeste toppene i sør hadde sol, satt vi fire og pratet, fortalte historier og utvekslet erfaring. Siste mann i gjengen, Ottar, var egentlig også fjellvandt, men hadde av forskjellige årsaker ikke vært på tur i heia på en stund. Han fikk med seg denne fantastiske kvelden, med småprat og god stemning. Jeg oppfattet det slik at dette var noe han godt kunne tenke seg å ta opp igjen. Tirsdagen var komledag, med dekket bord og godt selskap, selv om vi bare ble de samme fire som kvelden før. Noen mente at de hadde spist en komle eller to for mye... Det ble nesten en gjentakelse av forrige kvelden, bare at vi denne gangen satt innendørs med et godt måltid. Drøsen, stemningen og hyggen var likevel den samme. Det kom fem ungdommer fra Stakken. De var på sommerjobb for turistforeningen. Det ble liv og latter i hytta. Selv om ungdommen tok tid til både bading og hvil, ble det jobbet i mange timer. Doen ble tømt, 12-13 liter Tjeralin ble smurt på taket., hyller og vegger i kjøkkenet fikk en god omgang. Sverre hadde med aggregat og støvsuger, og fikk tatt det meste av hytte. Nå burde Nilsebu fremstå som et eksempel på en ren og velholdt selvbetjeningshytte i DNT systemet. Torsdagskvelden kom det først to karer. De hadde gått fra Grasdalen den morgenen tatt en tur innom Eidavatn og så ned til oss. Bare en tur på opp mot 30 kilometer. De var i fin form fredagsmorgen. To jenter, som var på sin første skikkelige fjelltur, hadde påtatt seg å male T`er mellom Grasdalen og Eidavatn, før de ville komme ned til Nilsebu. Det ble sent før de kom fram torsdagskvelden. De hadde tatt et litt feil stivalg og gått en "liten"omvei. De var likevel i kjempehumør etter å ha fullført en skikelig fin tur - den første... Vi tok følge mot Lysebotn, og slik jeg forsto det, så var de usikker på om de ville anbefale andre førstegangsturgåere å ta samme rundtur. Men de var langt fra avskremt, og ville på tur senere. Som vanlig var det litt vemodig å pakke sakene og ta båten utover mot dammen. En uke på Nilsebu var over for denne gang. Været var den store overraskelsen dette året - sol og sommer. Les hele artikkelen