REJOHN

Med Bestyrerinnen på fredagstur. Fredag, sol og nesten vindstille. Det hadde vært en flott dag for å dra til Blåfjellenden. Temperaturen var rundt null. Det betyr frost og is oppover i heia. Med andre ord, ikke forhold for å suse innover i Frafjordheiene alene. Det måtte likevel bli tur. Jeg tenkte på en tur rundt Lifjellet. Bestyrerinnen hadde andre planer. Hun ville på tur langs stranden. Nå har vi mye strand på mine kanter av landet. Helst milevis, så det er en del mulige strandturer å ta av. Det er bare 6-7 kilometer til Reve havn. Et greit sted å starte en strandtur. Fra Reve havn er det mulig å gå både sørover og nordover. Vi går vanligvis sørover mot Orre og friluftshuset. Denne gang ville Bestyrerinnen mot Orre og foreslo også at vi skulle ta helt ned til Orreelva før vi satte kursen nordover. En grei plan. Det ville bety en tur på omtrent 11 kilometer og vi ville antakelig bruke mellom to og tre timer. Farten er avhengig av forholdene på stranden. Løs og tørr sand, gir «tunge» forhold.. Frost gjør sanden fast, og grei å gå på. Det er også mulig å gå i sjøkanten ved lav-vann, men det betyr en god del ekstra meter siden sjøkanten går i små bukter. Det første stykket går langs utmark. Det er etterhvert blitt god traktorvei det første stykket. Etter det, måtte vi krysse en mark sterkt opptråkket av ungdyr. Ikke helt enkelt med frost i marka. Det går ikke helt fort, men heldigvis er det ikke lange stykket. Det var helt greit å gå sørover fra Reve. Det var en god stund siden vi hadde gått «nedover» mot Orre. Det er alltid litt spennende å få se hvordan stranden nå er. Det kan være store endringer på ganske kort tid. Alt avhengig av vær og vind. Denne gangen var det mye sandstrand, selv på plasser som normalt er dekket av rullestein. Det ligger rester av et vrak rett før Orrestranden. Gjennom årene har vraket minket fra en hel bag til nå å bare være enkelt løse metalldeler. Selv metall forsvinner bare det går lang nok tid. Orrestranden er lang, flere kilometer, og siden den ligger mot sør, var det harde øverste laget tint i sola, og det ble litt tungt å gå. Vi kom likevel til Orreånå i god stil og tok inn i landet. Landskapet innenfor sand-dynene er helt spesielt. Flatt selvsagt, men med et gressdekke som er helt spesielt.. Og med havet bare et godt steinkast unna. Det ble en liten pause ved Friluftshuset. Bestyrerinnen hadde ikke med kaffe. Det fikk holde med saft denne gangen. Frem til pausen, hadde vi gått rimelig kjapt. Helst fort. Bestyrerinnen er ikke helt vandt med slike flate langturer i bra tempo. Stive muskler gjorde nok den siste delen tyngre enn ønskelig. Det ble ikke bedre da vi kom til marka hvor ungdyr hadde tråkket. Her fikk anklene virkelig en omgang. Det var ikke bare Bestyrerinnen som var glad da vi igjen så bilen. Det hadde vært en flott tur i kjempefint vær. En skikkelig treningstur. Bestyrerinnen var fornøyd med å ha gått omtrent en mil, og jeg var fornøyd med tempo. En bra tur. Les hele artikkelen

Dette er kommet inn dobbelt via automatisk feed.

Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Tirsdag tidlig i november. Flott vær. Kaldt, men klart, sol og vindstille. Været burde utnyttes til tur. Slike dager er det ikke for mange av, og det blir alltid for få turer... Temperaturen er det som legger hindringer i veien for tur i heia. Det er kuldegrader og is. Noen bruker isbrodder og tar seg fram som om det er sommerføre. Jeg er skeptisk til alt som minner om glatt føre. Hjemme var det 3 grader. Yr meldte om temperaturer så vidt over null. Hvor kunne det da passe å gå? Jeg har en stund gått med planer om å ta en tur fra Gramstad, mot Paradis-skaret opp Rinda og til Bjørndalsfjellet over Mattisrudlå. Det er mulig å utvide denne turen med Fjogstadnuten og om alt stemmer og det går greit, så kan Dalsnuten også legges inn. Med andre ord en tur der det er mulig å gå i to – to og en halv, eller tre timer, alt etter humør og form. Denne turen passer bra en solrik dag med lite vind. Det var tre grader innover, men is på pyttene. Det så ikke ut som om det ville være helt isfritt rund Gramstad. Nå var planene for dagen lagt, så her var det bare å stå på, men jeg var skeptisk.... Jeg ble ikke mindre skeptisk på vei mot Paradis-skaret. Det var is og glatt. Bakken opp mot Mattisrudlå er både bratt og litt «utsatt». Det hender jeg går opp bakken uten å tenke på høyden og at det er langt ned, bak meg. Denne gangen var det ikke lett å komme opp. Pulsen var høy, og ikke bare på grunn av anstrengelsene i oppoverbakken. Det var heldigvis ikke mye is i stien, og det var tørt. For nesten alle andre, var forholdene helt greie, og de aller fleste har ikke problemer med denne bakken i det hele tatt. Jeg kom selvsagt opp – i god behold, og fortsatte mot Bjørndalsfjellet. Der traff jeg to karer som også var på tur i finværet. Vi fikk en kjekk prat, før jeg fortsatte mot veien og de mot Paradis-skaret. Nede på veien kikket jeg på klokka. Det var ikke spørsmål om å gå mot Fjogstadnuten, I det flotte været, var det nærmest en selvfølge, men hva med Dalsnuten. Jeg tok oppover bakkene mot nuten, og fikk en kjekk tur over flyene. Her var det rimelig tørt, bare enkelte sorpehull, som det var lett å komme over. Det var egentlig bra forhold, og jeg kunne holde litt fart. Nesten nede ved Revholstjørn, var det på tide å vurdere Dalsnuten. En kjapp kikk på klokka fortalte meg at jeg kom til å bruke godt over tre timer om jeg la turen om toppen. Det syntes jeg ikke var fornuftig, og labbet i vei mot Gramstad. Helt til jeg begynte på veien rundt Revholstjørn, hadde det gått greit. Jeg kunne etterhvert kjenne at jeg hadde gått noen kilometer, og at det skulle være greit å sette seg i bilene. Det var likevel slik at jeg fortsatt hadde overskudd og greie bein. Jeg hadde nok vært adskillig mer stiv og støl om jeg også hadde tatt turen om Dalsnuten. Les hele artikkelen

Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Tirsdag tidlig i november. Flott vær. Kaldt, men klart, sol og vindstille. Været burde utnyttes til tur. Slike dager er det ikke for mange av, og det blir alltid for få turer... Temperaturen er det som legger hindringer i veien for tur i heia. Det er kuldegrader og is. Noen bruker isbrodder og tar seg fram som om det er sommerføre. Jeg er skeptisk til alt som minner om glatt føre. Hjemme var det 3 grader. Yr meldte om temperaturer så vidt over null. Hvor kunne det da passe å gå? Jeg har en stund gått med planer om å ta en tur fra Gramstad, mot Paradis-skaret opp Rinda og til Bjørndalsfjellet over Mattisrudlå. Det er mulig å utvide denne turen med Fjogstadnuten og om alt stemmer og det går greit, så kan Dalsnuten også legges inn. Med andre ord en tur der det er mulig å gå i to – to og en halv, eller tre timer, alt etter humør og form. Denne turen passer bra en solrik dag med lite vind. Det var tre grader innover, men is på pyttene. Det så ikke ut som om det ville være helt isfritt rund Gramstad. Nå var planene for dagen lagt, så her var det bare å stå på, men jeg var skeptisk.... Jeg ble ikke mindre skeptisk på vei mot Paradis-skaret. Det var is og glatt. Bakken opp mot Mattisrudlå er både bratt og litt «utsatt». Det hender jeg går opp bakken uten å tenke på høyden og at det er langt ned, bak meg. Denne gangen var det ikke lett å komme opp. Pulsen var høy, og ikke bare på grunn av anstrengelsene i oppoverbakken. Det var heldigvis ikke mye is i stien, og det var tørt. For nesten alle andre, var forholdene helt greie, og de aller fleste har ikke problemer med denne bakken i det hele tatt. Jeg kom selvsagt opp – i god behold, og fortsatte mot Bjørndalsfjellet. Der traff jeg to karer som også var på tur i finværet. Vi fikk en kjekk prat, før jeg fortsatte mot veien og de mot Paradis-skaret. Nede på veien kikket jeg på klokka. Det var ikke spørsmål om å gå mot Fjogstadnuten, I det flotte været, var det nærmest en selvfølge, men hva med Dalsnuten. Jeg tok oppover bakkene mot nuten, og fikk en kjekk tur over flyene. Her var det rimelig tørt, bare enkelte sorpehull, som det var lett å komme over. Det var egentlig bra forhold, og jeg kunne holde litt fart. Nesten nede ved Revholstjørn, var det på tide å vurdere Dalsnuten. En kjapp kikk på klokka fortalte meg at jeg kom til å bruke godt over tre timer om jeg la turen om toppen. Det syntes jeg ikke var fornuftig, og labbet i vei mot Gramstad. Helt til jeg begynte på veien rundt Revholstjørn, hadde det gått greit. Jeg kunne etterhvert kjenne at jeg hadde gått noen kilometer, og at det skulle være greit å sette seg i bilene. Det var likevel slik at jeg fortsatt hadde overskudd og greie bein. Jeg hadde nok vært adskillig mer stiv og støl om jeg også hadde tatt turen om Dalsnuten. Les hele artikkelen

Den vanlige lørdagsturen på vinteren. Det ble ingen novembertur til Blåfjellenden dette året. Ikke denne helga i hvert fall. Is og snø er ikke det jeg foretrekker som underlag, spesielt når jeg går alene. Det er liksom ikke like morsomt å gå innover under slike forhold. Det måtte derfor bli en tur i mer hjemlige trakter. Det er fortsatt ikke snø på de nærmeste toppene. Det ville sikkert vært mulig å gå til Vådlandsnuten eller Bynuten, men igjen helst ikke alene... Nå var temperaturen på lørdag morgen ikke stort mer enn 3 grader. Da ville det ganske sikkert være is oppover mot de høyeste toppene. Det er ikke helt greit å starte på vinterturene alt tidlig i november, men når været slår seg vrangt, så må det bli en tur nær hjemmet. Vinterturen frem for noen er rundt Lifjellet – fra Dale til Bymarka og mot toppen og tilbake via Dalevannet. Jeg blir aldri helt klar over hvor lang denne turen egentlig er. Antakelig er den på omtrent 9 kilometer, men med en del høydemeter både opp og ned. Jeg regner i hvert fall turen som en god treningstur. Det tar meg nå omtrent 2 1/2 til 3 timer. Det gir ikke mye over 3 kilometer pr time, men mye av stien er rimelig kronglet og går opp og ned i mange småbakker – før den lange bakken opp til Lifjellet. Og da må også «den fordømte» bakken forseres før det kun gjenstår nedoverbakker. Det var kjentfolk på Dale. Hun skulle på tur sammen med en gjeng andre. De ville en runde helt utenfor sti, men antakelig i hvert fall opp «Sprettraubakken». Jeg holder meg unna den spesielle bakken, og går heller runden mot Bymarka. Det satt en jente ved Bjorhabn, og jeg traff to greie gubber nesten ute ved Bymarka. De var på sin første tur rundt Li, og lurte litt på terrenget videre inn mot Dale. Ellers så jeg ikke folk før helt oppe på toppen. Der sto det en syklist og kikket ned bakken mot fjorden. Han skulle ikke den veien. Jeg har sett film fra folk som har syklet ned der. Med sol og tørre forhold, går det ganske greit å komme rundt. Litt sorpe og noen fuktige partier var det likevel. Det som gjorde litt inntrykk var kristtorn med røde bær. Flere plasser sto det busker som omtrent var helt røde. Det er noen år siden jeg har sett så mye bær. Så nå lurer jeg på om det betyr mye – eller lite snø? Turen rundt Lifjellet har gått unna på bare litt over to timer - en gang i fjern fortid. Det siste året har jeg hatt problemer med akillesen og overtråkk, først på en fot og så på den andre. Det har, sammen med alder, hindret meg i å nå toppformen. Det er en stund siden jeg hadde den toppen... Jeg håpet å komme rundt på omtrent 2 1/2 time, men det gikk litt senere enn det. Noe skyldes – selvsagt – at jeg måtte stoppe noen ganger for å ta av jakke, og ta på jakke. Dette gjorde at det gikk litt senere en det burde. Skal tro om jeg klarer å komme under to og en halv time noen gang i framtiden? Les hele artikkelen

Det som vanligvis skjer med sko, er at sålen går i oppløsing. (Gjelder som oftest gamle militær sko) Det hender når skoene har stått i noen år, og så blir tatt med på tur. Problemet er å se "faresignalene" på forhånd. Det vanligste er at det først løsner biter fra forkant av sålen Her nytter det lite med verktøy eller lim, det blir som oftest å gå på sko uten såle. At andre kommer til Blåfjellenden med slike sko, - sko uten såle, opplever jeg sånn i snitt annet hvert år.

Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Da var sommersesongen over for dette året. Det er vinter og snø i heia, og det ser ikke ut som om vinteren vil bli værende for bare en stund. YR melder kuldegrader og snø for hele 10 dagers perioden. Det er fortsatt et bittelite håp om varmere vær og regn, slik at det kan bli mulig med en tur innover. Jeg regner ikke med det. Det er vintersesong, som igjen betyr turer i nærområdet. Gjennom sommeren har det blitt mange turer innover til Blåfjellenden. Helst på fredag, med retur på lørdag. Tidligere år har det ikke blitt så mange vinterturer utenom lørdag og søndag. Nå har onsdag nesten blitt fast tur dag. Hva da med fredag?. Som vanlig – YR bestemmer. I hvert fall denne uka. Med dårlig langtidsvarsel og godt varsel for fredag, var det ikke vanskelig å se for seg en tur, en vintertur. Jeg tenkte på en tur til Bynuten eller rundt Lifjell. Bestyrerinnen dro på trening. Vel hjemme kom beskjeden om at hun godt kunne tenke seg en tur – i tillegg til treningen. Da kunne det ikke bli en langtur, og helst ikke mer enn en tur på rundt to timer eller 8-10 kilometer. Nå er tiden vi bruker på en tur også avhengig av høydemeter. Det tar lengre tid å gå oppover enn bortover, spesielt om bortover er på god jevn sti. Bestyrerinnen var enig i å ta til Gramstad og mot Bjørndalsfjellet. Opp og ned mot den toppen er ikke mange kilometer. Det blir ikke mer enn en time på tur – omtrent, og det er helst litt lite... Nå kan den turen lett forlenges med en runde mot Fjogstadnuten og Revholstjørn. Da blir turen i det minste opp mot 6-7 kilometer, og med et anstendig antall høydemeter. Turistforeningen vil okkupere parkeringsplassen ved Gramstad på lørdagen. 2019 lykter bak Dalsnuten. Det sto skilter om at parkeringsplassen på Gramstad var stengt. Det kunne selvsagt ikke gjelde på fredagen? Vi kom glatt opp til parkeringsplassen og det var andre biler enn vår, men ikke så mange som om skiltene hadde vært vekk. De første stykket går på vei. Vi ble litt skeptiske da vi så is på en pytt langs veien. Skulle det være is og glatt oppover? Det var det eneste tegn på frost vi så hele turen – heldigvis. Det manglet ikke på sorpe. Selv med nesten sol og lite nedbør den siste tiden, var det mye sorpe. Stien har heldigvis gangveier over de våteste partiene. Stien er mye brukt og det gir våte partier. Vi møtte ikke mange, men noen andre var på tur i samme området. Det satt også en jente på toppen da vi kom opp. Vi kunne se folk ved Mattisrudlå, men det var langt fra trengsel denne fredagen. Nedover gikk lettere enn opp. Nå gå jeg forsiktig nedover nesten uansett, men denne dagen var det glatt i sorpa. En liten utgliding ville gitt møkket buksebak – på en bukse som var skitten til knærene. Nede ved veien var Bestyrerinnen klar for en litt lengre tur. Det hadde gått helt greit å komme både opp og ned fra Bjørndalsfjellet. Og en times tur er ikke nok for oss, mente Bestyrerinnen. Det ble en grei tur oppover mot Fjogstadnuten. Her møtte vi flere folk enn mot Bjørndalsfjellet, selv om stien ser mindre «brukt» ut. Det siste stykket mot Gramstad går på god vei. Her kunne vi se merkingen for lørdagens begivenhet. Det kan se ut som om ungene får en flott opplevelse. Les hele artikkelen

Vindstille... Torsdag har til nå ikke vært turdag. Denne uka så jeg ikke syn på å ta en tur på onsdag, og satt hjemme hele dagen. Det er til å bli sur av, så torsdag tenkte jeg på tur. Nye sko var årsaken til at jeg ville på tur. På XXL fant jeg et par Salomon sko til nedsatt pris. Forrige uke fikk jeg skikkelige gnagsår på helen – av nye Salomon sko. De andre skoene kjentes ut til å være mer like de jeg alt har slitt ut. Jeg tror det vil være greit å ha med et par litt stivere sko til Puerto Rico i januar/februar i tillegg til joggesko. Helst ikke nye sko som gir gnagsår. Det hadde vært greit å teste de nye skoene på en kort tur – med mulighet for å snu om skoene skulle gi problemer. En tur fra Sele havn og nordover virket som en god plan. Bestyrerinnen var på tur med venninner, og Magnar var også alene. Skulle jeg spørre om han ville være med? En kjapp telefon ga positivt svar. Magnar ville gjerne være med på en kjapp tur langs stranden. Magnar var opptatt med å rydde, men ville komme ned rundt 12. Siden vi bare skulle på en kort tur var det ikke noe problem. Litt over 12 var vi på farten mot Sele havn. Det var ganske mange andre biler på parkeringsplassen. Ikke slik at det ble 17. mai tog mot Hellestø, men vi var ikke alene på tur – en torsdag. Det gikk greit fra start – med nye sko. De hang litt på helen, men det har alle Salomon skoene jeg har hatt. De nye skoene kjentes likevel bedre enn de jeg hadde brukt på forrige onsdag. Magnar hadde anskaffet ny telefon, med skikkelig bra kamera. Han kunne ikke la være å ta bilder. Det ble noen stopp bortover mot Hellestø. Nå var forholdene for bra bilder så avgjort til stede. Feistein fyr gir god bakgrunn og strand og hav er alltid greit. Værmeldingen var litt «både og». Vi hadde skyet vær over oss, men det var sol lengre nord. Ute i havet hang det mørke og tunge skyer. De kom sakte inn mot land. Det som ikke var så vanlig, var vinden. Eller rettere sagt mangel på vind. Vimplene ved hyttene både på Sele og Hellestø hang rett ned. Det kan ikke være mange dagene i året det omtrent ikke er vindpust her ute, med nordsjøen rett inn. Størrelsen på bølgene viste at det hadde blåst for ikke så lenge siden. Jeg kan nok ha opplevd vindstille på stranden en gang eller to, men ikke så jeg husker det. Det må i så fall ha vært noen år siden. Det er ikke spesielt langt mellom Hellestø og Sele havn. Selv om vi går begge veier blir turen ikke stort lengre enn 6 kilometer. Vi brukte 1 1/2 time, men da hadde vi en del stopp for å ta bilder. Det kan være at underlaget gjør forskjell på hvor lett det er å få gnagsår, men på mykt underlag, som sand og mark, gikk det helt greit. Da kan det se ut som om jeg har et nytt par Salomon sko til bruk i «Syden».. Og et par nye sko som bare kan kastes... Les hele artikkelen

Bestyrerinnen og jeg på mandagstur. Det er muligens blitt slik etterhvert at søndagsturen blir mandagstur. Nå skylder jeg selvsagt på været. Eller mer korrekt på YR. Værmeldingen for søndag var mindre bra, og derfor valgte jeg å utsette turen til søndag. Nå ble været bedre enn meldt, men da var jeg alt i gang med å slite til trekket på godstolen. En jobb som må tas på alvor... Bestyrerinnen har også blitt mer eller mindre fast medlem av søndagstur gjengen – selv om denne turen altså går på mandag. Hun ønsket i hvert fall å bli med da jeg nevnte «mandagstur». Nå dro hun på trening tidlig mandagsmorgen, og da jeg gjorde meg klar var hun ikke helt sikker på om en tur etter trening var helt greit. Hun skulle jo også gå tur med andre på kvelden. Det ble likevel til at vi tok ut. Mot Høgjæren. Det ville passe bra med en kjapp runde til Synesvarden og mot Steinkjerringå. En tur på 8-9 kilometer, og som tar omtrent to timer – når Bestyrerinnen er med på laget. Nå er det selvsagt kjekt å ha med følge på tur, spesielt greit om det er Bestyrerinnen. Vi liker begge å stoppe opp for å se på blomster eller for å sjekke utsikten. Sent i oktober var det ikke mye farge å se – uten om brun myr og brunrøde marker. Og selvsagt svart sorpe. Som nevnt var det værmeldingen som gjorde at vi valgte å gå mandagstur i stede for søndagstur. Denne gang holdt YR hva de lovet. Sol og blå himmel, nesten ikke vind (bare 5-6 m/sek over toppene) og temperatur over null. Det var ikke frost, og det lå ikke is fra natten. Det hadde muligens vært bedre med litt frost. Vi måtte hoppe over en del sorpehull på veien rundt. Da vi startet fra Holmavatn, tok Bestyrerinnen mot Synesvarden. Broderen og jeg går - alltid – i motsatt retning, mot Steinkjerringå. Det var litt uvandt å gå runden i motsatt retning, men når bestyrerinnen er med på laget, gjelder det å henge på. Sol og blå himmel. Det lyder jo egentlig greit, bortsett fra at sola står så lavt på himmelen at jeg foretrekker å bruke skyggelue. Med andre ord lite sol i ansiktet. Det er jo enda to måneder til sola «snur». Det betyr at den midt på dagen, skal krype lavere mot horisonten. Dagene er alt korte. Sola forsvinner i sekstiden, og det blir fort mørkt. Det er en litt trist og mørk periode vi går inn i, men november kommer hvert år. Det var flere våte partier, selv om det tørket opp etterhvert. Vi hoppet litt fra tue til tue og tok noen lange steg inne i mellom. Det gikk litt senere enn vanlig, men vi kom rundt. Nå var vi heller ikke alene på tur denne dagen, men det var ikke langt i fra. Vi møtte et par – to ganger, og vi kunne se en person foran oss på vei fra Steinkjerringå mot Holmavatn. Det ble en kjekk og grei tur på høgjæren denne dagen. Høy himmel og sol. Det var mulig å se langt og det var klar luft. Vi kom til bilen i god form. Bestyrerinnen skulle også på tur senere samme kveld... Les hele artikkelen

Mot Blåfjellenden. Denne fredagsturen ville ikke helt bli som andre. Sosiale forpliktelser gjorde at jeg først kunne ta ut i tre-fire tiden. Nå er det ikke spesielt vanskelig – om sommeren. Sent i oktober, kommer mørket snikende ganske tidlig. Heldigvis skulle vi ikke stille klokka før på lørdag. Bestyrerinnen var ikke helt overbevist om at det var lurt å ta turen innover. Det kunne bli mørkt – det siste kvarteret. Nå ville det komme en gjeng ennå senere, så som kunne plukke meg opp om ting gikk galt.... Jeg har gått med lykt noen ganger. Det går senere enn i dagslys, men for meg som kjenner hver stein innover mot Blåfjellenden, vil det ikke by på problemer. Yr var rimelig optimistisk. De meldte lite vind nesten ikke nedbør, og temperatur over null. Det skulle gå greit å komme både inn og ut. Mente jeg.... I Hunnedalen var det overskyet og opphold. Ett stykke oppe i bakken kom det noe hvitt seilende. Bare noen flak av og til. Det ble ikke skikkelig snøvær, men det kom noe som etterhvert la seg i søkk og bak steiner. Det ble mer og mer hvitt jo lengre jeg kom oppover. Heldigvis holdt frosten seg vekk. Det var helt greit å gå, bare gangplankene som gjør det mulig å komme over de verste sorpehullene, var glatte. Her måtte jeg virkelig gå forsiktig. Det er kjekt å komme til Blåfjellenden. Denne gangen var det ikke snakk om å kunne sitte for meg selv og nyte freden og roen. Det var folk på hytta, og det ville komme flere. Kjentfolk, som det alltid er hyggelig å treffe. Det kan lett bli siste turen innover for 2019. Været bestemmer selvsagt, men det er ikke helt greit å suse innover heia med frost og is, i tillegg komme mørket fort på etter hvert. Skulle været ordne seg, med mildvær og regn, kan det være jeg tar turen. Denne gangen tenkte jeg litt på året som har gått – så alt for fort, turene innover, og om jeg får anledning til nye turer i 2020. Heldigvis er helsa fortsatt grei, problemer med knær og ankler går seg oftest til. Det ser fortsatt ut som om jeg har noen år igjen før støvlene settes på hylla. Det snødde om natten. Heldigvis holdt frosten seg vekk, slik at mesteparten av snøen tinte – nede ved hytta. Jeg hadde det heldigvis ikke travelt. Det kunne godt tine litt lengre opp også... Forrige gang så vi tårnfalk uten for hytta. Denne gang var det ørna som svevde over taket. Og for liksom å understreke at det fortsatt er noen småfugler igjen, en linerle trippet over rekkverket på terrassen. Det kom en gjeng springende, og tok en pause i hytta. Jeg tok ut i sporene etter gjengen. Det var en del snø oppover, og nesten snødekke øverst. Jeg gikk og kikket etter om det skulle begynne å fryse på. Frosten hold seg vekk og det tinte selv helt oppe i høyden ,men ikke så fort at det hvite forsvant. Snøen ga anledning til å ta noen litt annerledes bilder enn de vanlige. Det tok også litt lengre tid enn normalt å komme over heia, delvis fordi at jeg stoppet opp en del ganger for å kikke meg rundt. Det kan lett bli siste gang for i år... Les hele artikkelen

Fjellposen Tirich Mir? Jeg har en slik liggende. Julepresang fra en onkel en gang på sent 50 tall. Har aldri hatt hjerte til å kaste denne, selv om en del andre soveposer er borte.

Søndagstur en mandag. Denne helga var jeg egentlig klar for en hviledag å på søndag. Værmeldingen var så pass dårlig at det så ut som om en turfri søndag ville være en god plan. Bestyrerinnen – og været ville noe annet, Selv om det bare ble en kort tur rundt Gruda, ble det en tur, Nå var mine planer å gå tur på mandag. Værmeldingen var bra, og det ville, for en gang skyld, være mulig å gå tur uten å bli pissevåt. Jeg så for meg en tur i Sandnes. Bestyrerinnen hadde andre planer. For det første så ville hun også på mandagstur. For det andre husket hun hva jeg hadde snakket om som søndagstur. Det var en tur rundt Sælandsskogen, Bjødnali og Sjelset. Denne turen har vi tatt noen ganger, og sent på høsten pleier det å være skikkelige høstfarger og bra forhold her. I år har det omtrent ikke vært frost, og det er fortsatt høstfarger. Det kunne passe bra med en tur til Bjødnali. Det ble en hyggelig endring i planene. Bestyrerinnen foreslo å snakke med Magnar og Gro, venner som ikke bor langt fra oss. Magnar er fra Suldal og godt vandt med hei og tur. Gro har også gått mage turer, og de var forhåpentligvis klar for en tur med oss. Da Bestyrerinnen ringte, var de nettopp kommet hjem fra en kort tur, men ville likevel gjerne være med oss. Det er skikkelig kjekt med flere, og vi avtalte kjapt å treffes. Vi sto på parkeringsplassen i Sælandskogen rundt halv tolv. Det var ikke mange andre biler en vår, men noen andre var også på søndagstur en mandag. Det er kjekt å være på tur. Det er enda kjekkere å gå tur i flott vær. Og det blir skikkelig bra, om turen går i følge med venner. Vi ble fire på tur denne dagen. I det flotte været ble det noen stopp for å ta bilder. Det var omtrent ikke vind, sola var bak noen skyer, men det var likevel lyst og fint. Heldigvis var det tørt på steinene oppover Urdådalen. Det gjorde denne delen av turen noe enklere enn om alt hadde vært vått. Det blir ofte ikke stopp for annet enn saft når Bestyrerinnen og jeg er sammen på tur. Denne gangen ble det en skikkelig pause oppe ved garden på Bjødnali. En hyggelig stund, men det ble kaldt etter hvert. Etter pausen bar det ut på god grusvei. Selv om det går både opp og ned er det en lett tur til vi igjen står nede på Sjelset og skal ta fatt på stien langs bekken mellom Sjelsetvannet og Taksdalsvannet. Det er egentlig ganske fint her nede også. Det sto noen målepinner et sted, og det var to karer som drev med oppmåling. Jeg håper denne flotte plassen blir bevart i lang tid fremover. Vi fortjener slike steder å gå tur. Tilbake ved bilen kunne vi takke for en flott søndagstur på en mandag. Les hele artikkelen

Det gjelder å utnytte mulighetene for tur. Det blir mye sjekking av YR på denne tiden av året. Høstværet er upålitelig. Storm og regn en dag og flott høstvær dagen etter. Elle begge dele samme dagen. Jeg kikker etter om det kan være mulig å komme innover til Blåfjellenden uten å bli for våt. Denne helga var det mer et spørsmål pm å bli minst mulig våt. Det var snakk om store nedbørs- mengder og vind. Vanlig regn var det minste jeg kunne vente meg. Det beste været så ut som ville være fredag og lørdag. Det endret seg i løpet av formiddagen på fredagen. Da var varselet regn hele lørdagen... Likevel måtte det bli en vanlig tur til Blåfjellenden fredag til lørdag. Det er så pass sent i sesongen at jeg ikke regner med å komme innover stort mer enn et par ganger før vinteren overtar. Nå kan det godt være at vinteren holder seg borte, og gir anledning til en novembertur. Det gjenstår å se heldigvis. Innover heia på fredag, fikk jeg trekken bakfra. Det gjør ganske stor forskjell på hvordan været virker. Det var heller ikke så dårlig vær som meldt. Det var nedbør stor sett hele turen, men inne i mellom kunne jeg gå uten å ha på hetta. Med en tynn fleece som mellomlag, ble jeg heller ikke spesielt våt før det siste stykket nedover mot Blåfjellenden. Siden trekken kom bakfra, trakk eventuell røk fra pipa vekk, og først da jeg kunne se gamlehytta, forsto jeg at det var folk på hytta. Det er kjekt å komme til en oppvarmet hytte, når det i tillegg er vann inne, slik at det bare er å sette på tevann og blande saften, før jeg kan innta den faste plassen ved ovnen, er det meste nesten perfekt. Det ble noen timer foran en varm ovn med tørre klær og varm te. Det er få ting i denne verden mer verdt å ta med seg en kald og gufsen dag i oktober. Det var en person på hytta. Det ville antakelig komme flere, hunderommet var bestilt. Det kom en gjeng gutter i syv-tiden, og rundt klokka 10 kom far og sønn. Gutten var ikke mer en 7 år. Både far og sønn og guttene, ville til Sandvatn dagen etter. Det betyr en tur over Stutaheia, opp mot 1100 moh, Lørdag var det nesten vindstille, grå himmel og lett regn – hele tiden jeg var i heia. Det regnet lett da jeg tok ut, og det fortsatte å regne på turen mot Hunnedalen. Siden det var stille, fikk jeg ikke regnet i ansiktet, det var også mulig å gå med jakken oppe i halsen. Dette gjorde at det ble en grei tur tilbake – på tross av regnet. Det var andre på tur i heia. Jeg traff en kar som ville ligge i telt, og andre som var på dagstur. Det er fortatt mulig å komme på tur, men vinteren kan ikke være langt unna. Nesten nede i Hunnedalen ligger en hytte rett ved stien. Gjennom årene har jeg blitt kjent med folkene, og stopper som oftest for en liten prat. Denne gangen hadde de fyrt et bål i en bålpanne. Jeg satt en stund, og kunne se dampen fra klærne stige opp. Jeg ble varm på forsiden og kald på ryggen. Det tok litt tid før jeg ble skikkelig varm da jeg satte meg i bilene. Les hele artikkelen

Ikke sommer og ikke vinter. Hvor skulle søndagsturen gå denne uka? Det vanlige spørsmålet, som normalt kommer rett etter «Hvem skal være med på tur?». Broderen sitter hjemme og ser ut vinduet med en fot i ulage. Han halter rundt, men ser ikke syn på en søndagstur. Bestyrerinnen vil gjerne følge opp de mange søndagsturene vi har hatt sammen, men synes mine turer ofte blir for lange, og muligens for «tunge». Hun foreslo en tur langs stranden. Det håpet jeg kunne vente til litt senere på vinteren. Helst etter at det er kommet snø i heia. Vi ble enige om å høre med Sigbjørn og Anne Lise om de hadde tenkt seg på tur. De var klar for tur. Planen var å gå fra Varhaug gamle kirkegård og sørover. Målet var Hårr. Det kunne være en grei tur. Bestyrerinnen fant fram lave sko. Jeg foreslo fjellskoene, og tok selv på Walk King. Sigbjørn og Anne Lise hadde lave sko. Det viste seg å være riktig med høye sko denne gangen. Selv om det ikke ble nedbør var marka rimelig våt. I tillegg hadde det gått ungdyr noen plasser og det var lite igjen av stien – som uansett ikke var spesielt mye brukt. Jeg tok med staven. Nå har den vært med det siste året på grunn av anklene som ikke helt har samarbeidet. Denne gang tok jeg den med i tilfelle det fortsatt skulle være ungdyr ute på beite. Det var det heldigvis ikke, men jordene var godt opptråkket. Vår tråkking viste omtrent ikke, i forhold. Nordsjøen kan være tøff nok. Denne dagen var det ganske store bølger. Stien gikk heldigvis litt inne i landet, så vi fikk ikke sjøråk på oss. Det er langt fra vinter helt ute ved sjøen. Markene er grønne og vi fant fortsatt blomster. Selvsagt dukket det opp hestehov og løvetann, men også tistler med blomst, smørblomst og ryllik, og vi fant også en flott strandnellik. Det er kjekt å se at vinteren ikke helt har fått taket, og at det fortsatt er et snev av sommer enkelte plasser. Første del av turen går på god vei. Etter 1 1/2 kilometer bærer det ut på beitemark. Hele veien langs stranden er stien oppdelt av steingjerder og bekker. Nå er det heldigvis bruer over bekkene, så det er mulig å komme fram uten å hoppe på steiner. Enkelte av bruene ligger et stykke fra stien slik at det går litt frem og tilbake mot sjøen og stien. Madland havn bryter den litt ensformige steinstranden. En bitte liten havn, som ikke kan være enkel å komme til ved dårlig vær fra vest. Rett før Madland havn lå restene av en båt som gikk på grunn på slutten av 60-tallet. Selvsagt har krigen satt sine spor. Det var svært mange som under krigen ble nødt til å jobbe med stridsvogns-sperringer. En slik sperring møtte vi rett før vi tok pause. En to meter høy steinmur. I følge Sigbjørn sin GPS hadde vi kommet 5 kilometer nedover stranden. Sjøhuset ved Stavnheim gå ly for den lille trekken vi hadde. Etter pausen bar det nordover, omtrent i samme spor som på veien sør. Sigbjørn bestemt seg for å komme nærmere «naturen» og la turen om rullesteinstranden. Jeg holdt meg til stien. Rullestein og dårlige ankler henger ikke helt sammen. En mil på en søndag. En kjekk og grei tur. Les hele artikkelen

Til Blåfjellenden i regn. Det begynner å nærme seg slutten på sommersesongen. Vi er alt i midten av oktober, og jeg pleier å ha siste tur innover mot Blåfjellenden i månedsskiftet oktober/november. Med andre ord bare to -tre turer til i 2019. Hvert år på denne tiden begynner jeg å både se fram til at sesongen skal ta slutt, samtidig med at jeg blir litt i dårlig humør av at det snart er slutt på turene innover mot Blåfjellenden. Det måtte derfor bli en tur innover denne uka også. Som omtrent hver uke i sommerhalvåret. Bare de ukene jeg er på ferie i syden blir det ikke tur mot Blåfjellenden. Ferie må til. YR var klar på at det ikke ville bli spesielt godt vær i det hele tatt de første dagene. På torsdag kunne det se ut som om det ikke ville bli for mye regn om jeg tok turen inn på fredag og tilbake på lørdag. Det ville være regn, men ikke de store mengdene. Nå er det å gå innover heia i regnvær ikke noen nyhet. Det har jeg gjort noen ganger – noen hundre ganger sannsynligvis. Det er alltid mye verre å se ut på regnet gjennom ruta enn å vandre innover. Det ble ikke så galt vær som meldt. Heller en god del bedre. Det kom noe nedbør, nesten regn, bakfra, men så pass lite at det var mulig å gå uten å bruke hette. Inne i mellom.... Også denne uka var det helt greit å gå med nesten nye Gore-tex sko og gore-tex bukse. Ved å stramme buksa rundt anklene, er det mulig å vade ganske dypt. Denne gang gikk vannet bare så vidt over støvleskaftet på vei innover. Jeg kom ned til en varm hytte med folk allerede på plass. Mor og datter, som hadde tatt noen netter på Blåfjellenden. Vi ble ikke alene, det kom i tillegg en hel gjeng, alle i familie. På morgenen lørdag, midt i rengjøringen, kom jeg til å kikke ut vindusruta. Rett utenfor vinduet sto det en tårnfalk i lufta. Nå har jeg sett nettopp tårnfalk en god del ganger fra hytta, så det må være en som holder til i nærheten. Det kan muligens også forklare hvorfor jeg ikke har sett mus ved hytta denne høsten. Det regnet skikkelig natt til lørdag. Lørdags morgen regnet det så det slo i bakken. Det rant vann nedover fjellsidene der vi sjeldent ser vann. Fossen i Noredalselva (fra Jomfruvannet) gikk stor og var uten en svart strek i midten. Tydelig tegn på at det antakelig ville være for mye vann i Fidjadalen. Jeg vil ikke anbefale å gå Fidjadalen under slikke forhold. Selv om jeg ventet til over 11 med å ta ut, fikk jeg regn i hodet nesten hele turen. Det ble en våt opplevelse, men siden temperaturen var godt over null (5-6 grader) ble det aldri kaldt. Det rant av klærne og av sekken da jeg sto ved bilen. Det var noen andre på vei mot hytta. Jeg var ikke alene i heia, selv i dårlig vær. Les hele artikkelen

Jeg tror du har problemer med å finne "stor" fisk i noe vann. Det slenger nok en og annen rundt om, men... Dere kan forsøke i Djupavann opp av Høgaleitet i Hunnedalen. (En halv time å gå...) Månvannet inn av Eikeskog/Mån - 1 time å gå. Nilsebuvannet (kjøring til dammen) eller Stakkavannet/storhidlervannet litt lengre inne av dammen. 1 1/2 time å gå. Det er også fisk i vannene inn av Flørli - Flørlivann og Hogganvann, opp 6-700 høydemeter og et par timer å gå. Men alt dette må antakelig utstå til neste år - vinteren er på vei.

Jeg har tenkt meg på tur i dag og lørdag. Værmeldingen lyder på regn 5-6 grader og vind fra 6 til 12 m/sek. Det er skikkelig drittvær, men hadde det vært fint vær,så ville det ha vært is og glatt.... Jeg har på en vanlig bokser i syntet, pluss lang også i syntet. (Vanntette Gore-tex sko - selvsagt) På overkroppen Ulltrøye (Aclima eller billig fra xxl) og en tynn flecce fra Norrøna. Og selvsagt Gore-tex jakke og bukse (Norrøna Dovre. Buksa er Norrøna Recon.) På hode, lue med skygge... (For å holde regnet vekk fra ansiktet.) + ullhansker fra Devold. Gjennom mange år og mange turer i regnvær og lave temperaturer, har jeg funnet ut at dette fungerer best for meg. (Tidligere brukte jeg skjorte med ull som mellomlag, men det er nesten umulig å finne nye av. Den tynne fleecen fra Norrøna fungerer nesten bedre.

Som generalsekretæren i DNT sier: Det er de lokale foreningene som legger til rette på sine hytter. (Ikke DNT sentralt) For øvrig tar generalsekretæren feil når han nevner DNTnøkkel til hytten. Dette er forskjellig fra forening til forening. I STF er det ikke nøkkelhull i døra en gang. (Hyttene er åpne hele året.)

Høst-tur og dugnad. Fredag til lørdag på Blåfjellenden er standard. Det har ofte blitt en tur til Sandvatn på søndagen. Av og til har det blitt en tur til Tomannsbu i stede for Sandvatn. Med årene har det blitt litt endring, slik at jeg dette året bare har vært på Sandvatn to-tre ganger. Og ingen ganger på Tomannsbu – til nå. Egil ringte og ville ha meg med på en liten ekspedisjon til Tomannabu. Egentlig en dugnadstur. Det var noe med lys og brannalarm som måtte ordnes, og han har litt problemer med å suse innover heia alene. Det vil si, ikke han men noen hjemme, og STF ser helst at vi går flere i følge. HMS tas alvorlig – selvsagt. Det var ikke gode forhold for fjelltur. Is og frost, men værmeldingen var meget god, med sol og lite vind. Broderen er meget skeptisk til kombinasjonen is og tur, og jeg er ikke langt etter. Likevel var det bare å overse de betenkeligheter jeg hadde og pakke for tur. Jeg kom ned fra Blåfjellenden på lørdag, og Egil og jeg ville innover til Tomannsbu på søndagen. Det blir fire sammenhengende dager i heia. En ikke helt vanlig greie for meg nå lengre. Selv om det var varmegrader i lufta da vi parkerte i Hunnedalen, var det steinhardt i skyggen, der sola ikke kom til. Det var med en viss skepsis jeg kikket opp Tveidebrekka. Den lå i skyggen, og hvor mye is ville det være i stien?. Nå er Tveidebrekka så pass bratt – og lang, at det ikke er mulig å gå fort uansett. Spesielt ikke for oss pensjonister, og med tung sekk. Egil hadde med seg mye utstyr, og sekken hans var tung... Oppe i bakken kunne vi se ned mot parkeringsplassen og stien oppover. Det var andre på vei mot Tomannsbu. Det var litt overraskende. Søndagskveld hadde vi trodd vi fikk hytta for oss selv. Nå er det høstferie og skolefri – og flott vær. Hadde vi tenkt oss om, burde det ikke komme som en overraskelse at andre også ville opp i heia. I tillegg til gjengen bak oss, møtte vi også på mor og sønn – på 7, og inne på hytta var det nok en familie. Vi ble i alt 12 på hytta den natten. Med tunge sekker, litt is i stien og sorpe som var spinnglatt, gikk det smått innover. Det var folk på dagstur ved Arnebu. Det ble en kort stopp. Brekkene nedover mot Olabu ligger heldigvis mot sør. Sola hadde tint mesteparten av isen. Her har STF lagt noen kjettinger, som jeg brukte. Egil sprang nedover på bare berget. Vi møtte også folk med sauer. Det er fortsatt ettersanking på gang, men selv etter flere sveip over heia, manglet det fortsatt en del dyr. Inne på hytta gikk Egil i gang med å få orden på lys og brannalarm på hunderommet. Jeg var med for å lage mat og sørge for at hytta er ren og ryddig når vi forlater denne. Det ble også jobbet noen timer på mandagen. Alt var ferdig da vi i to-tiden satte kursen mot Hunnedalen. Føret og forholdene var omtrent som dagen før. Sola hadde imidlertid sagt takk for seg og gjemt seg bak et tynt slør. Det var tydelig et værskifte på gang. Selv om det var mandag, og værmeldingen ikke like god for de neste dagene, kom det folk i mot som ville til hytta. Det kom i hvert fall til en varm og ren/ryddig hytte med lys og brannalarm i orden. Egil, som er eldre enn meg (og jeg er gammel...) tok også denne dagen bakkene ved å hoppe fra stein til stein, - med is i mellom. Jeg gikk forsiktig, meget forsiktig enkelte plasser, og brukte tid. Vi kom til bilen i god form og var godt fornøyd med både turen og det vi hadde fått utrettet på hytta. Les hele artikkelen

Kjekk kveld, frost om natten, og en flott morgen. Det er kjekt å dra til Blåfjellenden. Det er ekstra kjekt å dra til Blåfjellenden med broderen. Og det blir skikkelig bra, når været er flott. Blåfjellenden er et helt greit sted – alltid. Broderen meldte tidlig at han godt kunne tenke seg å bli med til Blåfjellenden denne uka. Som alltid ble værmeldingen studert grundig. Det kunne se ut som om en tur fredag til lørdag ville være det beste. Det er helt greit å følge gamle inngrodde vaner. Fredagskveld på Blåfjellenden om sommeren. Det regnet da vi kjørte på vei mot Hunnedalen. Heldigvis lysnet det da vi nådde opp til Høgaleitet. Likevel var det «gufsent» Det blåste litt, og værmeldingen lød på opp mot 10 meter i sekundet. Temperaturen var ikke mange gradene over null. Vi heiv på både fleece og jakke. Vi er så vidt inne i oktober. Reglementet for oktober sier vinterklær. Lang under og vinterlue – grønn loslue. Heldigvis... Vi fikk god bruk for vinterklærne. Øverst var det kaldt... Selv om YR mente det ikke ville komme nedbør, så fikk vi litt – sne. Vinterens første for oss. Det fløy hvite fjoner gjennom lufta først halv part av turen innover heia. Det var ikke under null oppe i høyden, men de lette fjonene la seg nede mellom steinene. Det lyste hvitt der snøen samlet seg. Vi hadde bestemt oss for å ta det med ro innover. Det var ingen ting som hastet, og siden vi startet midt på dagen, hadde vi god tid. Mørket ville ikke komme før rundt åtte på kvelden. Fra en overskyet tilværelse nede i Hunnedalen, gikk vi oppe i høyden mot nord og blå himmel. Det var meldt sol for lørdagen, og foran oss så vi godværet. Bak oss var det sorte og sinte skyer. Vi snudde oss ikke ofte, men gikk mot nord og lysere tider. Det var mange spor i stien. De fleste kom i mot, men av og til mente vi å kunne se at det også var spor innover. Når sporene bare viser av og til, er de som regel mer enn dag-gamle. Vi kom ned til tom hytte. På Blåfjellenden er det skikkelig gammeldags hyttekos som gjelder. Det må hentes vann i bekken, varmen kommer fra vedfyrt ovn, og lys fra stearinlys. Riktignok med solcellestrøm på kjøkkenet. Det tok tid å få varmen i hytta. Det kom en kar ned fra fjellet mot Sandvatn. Han hadde snudd på grunn av «blizzard» Hans ord. Karen var fra USA. Vi inviterte på kaffe og kjekt, noe han satte pris på, og vi fikk en skikkelig hyggelig stund. Karen var fra midtvesten – langt ute i ødemarken et sted. Familien drev med sau, og da var han jo kommet til det riktige stedet, selv om sauene er nede av heia så sent på året. I tillegg hadde vi mange felles interesser. Det var virkelig morsomt å kunne sammenlikne Norge og hans part av USA. Mye var likt og jeg tror at vi også delte en god del av de samme verdiene. (Selv om vi nok oppfattet karen som «konservativ». Jeg fikk nok en liten korreksjon til min egne litt stereotype oppfatning av folk fra midtvesten. Vi fikk også besøk av en hel gjeng voksne ungdommer. Dnt ung voksengruppa var på tur. Det ble mer liv i leiren etter at denne gjengen meldte sin ankomst – et par timer etter at det hadde blitt mørkt. Morgenen på Blåfjellenden er ofte spesielle. Det var denne lørdagsmorgen også. Det var frost. For første gang denne vinteren hadde pytten utenfor hytta is. Sola tinte fort det tynne islaget som hadde lagt seg på gangveiene, men i skyggen var de fortsatt isglatte. Opp bakken gikk det greit, men vi måtte gå litt utenom stien et stykke. Det var likevel greit å komme fram. Nedover mot Hunnedalen ble det merkbart varmere, og mindre is i stien. Vi møtte mange som ville inn til hytta. Værvarselet var jo svært bra, så det var ingen overraskelse at mange andre også ville ta en tur til Blåfjellenden. Les hele artikkelen

Min egen alder gjør det "nødvendig" å spørre hvor gammel du mener mannen var....

Høgjæren i sol. Broderen mener at han ikke helt har taket på langturer lengre. Han legger ikke så mange timer ned i turer at formen holder for en tur på stort mer en 11-12 kilometer – eller 2-3 timer. Alder har selvsagt ikke noe med dette å gjøre, men det er manglende trening. For egen del holder jeg fortsatt koken, men ikke så ofte som før i verden. Forrige uke ble det onsdagstur, frem og tilbake tilbake til Blåfjellenden fredag/lørdag og en skikkelig langtur på søndagen. Denne uka sløyfet jeg onsdagsturen, og kunne egentlig tenke meg en langtur på søndagen. Jobbing fra 6-7 tiden på lørdagskvelden til halv ett på natten, satte en effektiv stopper for langtur denne dagen. Det å subbe rundt i 6 timer tar på. Spørsmålet var derfor hvor vi skulle gå. Som alltid betyr været en del for turmålet. Det var søndagsvær. Sol og nesten blå himmel. Temperaturen ble også høyere enn vanlig i september, og da spesielt sent i september. En flott søndag med bra vær, helt fin til tur. Vi valgte å ta en gjentakelse av vår søndagstur i begynnelsen av måneden. Vi startet ved Tovdal, og satte kursen mot Synesvarden, for så å gå til Steinkjerringå, og returen gikk samme vei. En tur vi har tatt en del ganger. En mils vei, mesteparten i terreng, og selv om det ikke er noen spesielt bratte og lange bakker, blir det en del høydemeter av det. Vi brukte litt over to timer forrige gang, og satset på det samme denne dagen. Alt regnet de siste dagene hadde imidlertid gjort det bløtt i marka. Heldigvis har Hå kommune lagt ganglemmer over de verste sorpehullene. Det var mulig å komme tørrskodd frem med lave sko. Bakken opp til Kartakalven fikk pust og puls kjapt opp. Heldigvis roer det seg litt før det igjen blir en slak, men seig bakke opp til Synesvarden. Toppen her er på 359 meter over havet, og det er god sikt nesten hele horisonten rundt. Uheldigvis med vindmøller omtrent rundt det hele. Denne høstdagen var det god sikt, og vi kunne se langt til havs og langt innover heia. Fra Synesvarden var det lett å se ned til Steinkjerringå – 2-3 kilometer lengre ute mot havet. Det var folk, både på vei mot Synesvarden og videre. Dette var nok den søndagen vi har truffet flest andre på tur. Nede ved Steinkjerringå satte det en god del folk, men ingen med grillen og pølsene på gang... Vi gikk forholdsvis kjapt, og tok igjen en del andre turfolk. Likevel brukte vi lengre tid enn forrige gang, antakelig fordi vi måtte gå «rundt» en god del sorpe. På tilbakeveien opp mot Synesvarden, ble det stopp for å ta bilde. Solsiden mot sør var nærmest et fuglefjell, med folk som hadde pause. Jeg har sett flere på toppen, men det var under en friluftsgudstjeneste. Vi tok også en opptelling av biler på parkeringsplassen da vi kom ned. Det var mer enn vi hadde sett noen gang. En flott tur i bra turvær en søndag sent i september. Les hele artikkelen

Til Blåfjellenden alene. Rundt månedsskiftet september/oktober, hvert år, slår det meg at det bare er noen få uker til sommersesongen er slutt. Det er på den tiden jeg også begynner å telle hvor mange ganger jeg kan klare å komme meg til Blåfjellenden det året. Det har til nå i år omtrent ikke vært frost eller vinterforhold en dag. Langtidsvarselet for de neste ti dagene er også bra. Lite vind, lite regn og temperaturer over null. Bedre enn det er vanskelig å få til – i begynnelsen av oktober. Jeg regner fortsatt med å kunne komme innover mot hytta 3-4 ganger til før vinteren setter inn for alvor. Om jeg er riktig heldig, kan det bli en bonustur i november. Det hender at vinteren venter en stund. Novemberturer er litt spesielle. Mørkt tidlig og sent lyst og selvsagt ikke andre på hytta. Denne ukes tur til Blåfjellenden gikk fra fredag til lørdag. Som så mange ganger før. Turen opp mot Hunnedalen var ikke blant de kjekkeste – regn stor sett hele tiden. Vindusviskerne gikk hele tiden. Jeg så ikke helt fram til en to-tre timers tur innover heia i regnvær. Det eneste «lyspunktet» er at fargene i naturen kommer bedre fram om det regner. Jeg tok noen bilder oppover mot Oleskaret. Regnet trommet mot hetta, men med vinden bakfra var det mulig å beholde jakken åpen. Bak meg ble himmelen lysere, og det ble faktisk så pass bra vær at jeg kunne se min egen skygge – en kort stund. Nå hadde jeg ikke regnet med at noen andre er «sprø» nok til å ta ut i heia med det værvarselet YR vartet opp med. Jeg så ikke et spor, og ble litt overrasket da jeg plutselig så en skikkelse foran meg. Det var en jeger på vei ned mot bilen. Han var lei av regn, hadde ikke sett fjøra av rype og ville til bilen. Han fortalte at han i ti år, hadde gått med hagle i dette området, og aldri skutt en fugl. Sønnen var fortsatt oppe i høyden, men jeg hørte ikke skudd der jeg gikk innover. På hytta var det null mennesker, ti grader inn og det regnet... Det tok litt tid å få opp varmen, men som vanlig ble det en kjekk tid i eget selskap med lesestoff og varm te. Mørket kom rundt 8. Jeg hadde fått klar beskjed om å være tidlig nede. Bestyrerinnen har lagt opp til at jeg skulle være med som servitør for et lag hun var med på. Jeg gikk å la meg rundt 11, og da kunne jeg se lys i vinduet på gjeterhytta under Blåfjellenden. Det er litt greit å vite at heia ikke er helt tom. Klokka 6 på morgenen var jeg lys våken og torde ikke sove videre for ikke å komme for sent ned. Jeg måtte starte i 9-10 tiden trodde jeg. På morgenen var det tørt på terrassen. I 9 tiden begynte det å regne. Heldigvis ble det «nesten» opphold store deler av turen tilbake mot Hunnedalen og bilen. Det kom en kar i mot omtrent halvveis. Han hadde det travelt og stor sekk. Planen var å ligge i telt ved Jomfruvannet eller litt lengre mot Flørli. Sikkert kjekt med telt i regn og vind..... Selv med regn og vind opp mot kuling i mot, ble det en helt grei tur. En slik tur som gjør at jeg setter mer pris på om turen går i godt vær, for ikke å snakke om turer med et minimum av klær. Sommer er en herlig tid, og det er bare 8 måneder til starten på 2020 sesongen. Les hele artikkelen

Selv 13 par sko av samme type og med samme slitasje overbeviste ikke ALFA, og jeg må innrømme at slitasje etter min mening ikke er noen virkelig god reklamasjonsgrunn, (Om produktet ikke holder mål i forhold til hva som kan forventes derimot...)

Femtusen - 5000 for et par fjellsko. Alfa har kommet med et nytt konsept, med gode garantier, men en horribel pris. Nå betaler jeg omtrent 3000 for nye Walk King, og skifte etter ca 1 1/2 år, så holder garantiene, og skoene i mer enn to år, så har jeg gjort det bra.. (Alfa "godtar" ikke reklamasjon på mine Walk King. Slitasje er ikke reklamasjonsgrunn...)