REJOHN

De lange turene blir lettere og lettere. Jeg vet ikke helt hvordan det kan ha seg, men denne sommeren og høsten har det blitt mange og lange dagsturer. Det er nesten som om jeg har skrudd tiden noen år tilbake. Jeg går fortsatt en del turer som tidligere var med i loggen, men som nå er for korte. Skulle jeg tatt med alle «hverdagsturene» hadde det blitt litt for mange innlegg. De siste året har det også blitt en del langturer på «nye» stier. Fra Gramstad har det blitt turer over Matirudlå, Bjørndalsfjellet og videre til Skjørestadfjellet – og Dalsnuten tilslutt. For noen år siden var jeg fornøyd med å ta Matirudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Fra Sælandsskogen har det blitt en tur om Ristøl og Lauvlia, og nå sist en forlengelse av turen til Bjødnali og «Skogen» med en snartur om Bjursfjellet. Alle disse turene er på mer en tre timer og alle mellom 12 og 15 kilometer. Flotte og kjekke turer, som jeg er godt fornøyd med å fortsatt få lov til gå. I forrige uke ble det en tur til Bjursfjellet fra Sjelset. Noe som ikke var noen langtur, og som tok under tre timer. En kjekk tur sammen med Einar, men altså kort. Med varsel om en tørr dag fra YR, kunne jeg tenke meg å ta turen til Bjursfjellet en gang til, men da om Engjavatnet og «Skogen». En kjekk tur gjennom flott terreng og med utsikt på toppen. Jeg har tatt turen fra parkeringsplassen til Bjødnali, «Skogen» rundt Engjavatnet og oppom Bjursfjellet to ganger tidligere. En gang opp Urdådalen direkte til Bjødnali og en gang den bratte bakken mot Håfjell. Denne gangen valgte jeg å gå opp til Stølssletta og videre til Vindskaret før opp og ned til Håfjell. Siden jeg planla en tre timers tur, tok jeg det rolig oppover bakkene mot toppen av Håfjell – hvor det står Blåfjell på skiltet. På toppen var det folk, mye folk, en hel barnehage, for være korrekt. De var på topptur, og hadde pause på toppen. Det er virkelig flott at ungene får anledning til slike ting. Etter et sur av stemmer på toppen av Håfjell ble det stille ellers. Jeg hverken så eller hørte andre på hele turen, selv om jeg kunne se spor av folk oppe ved varden på Bjursfjellet. Det var fullt av sauer ved Bjødnali, men ingen lam. Sauene laget ikke problemer, og borte ved «Skogen» var det ikke høylandsfe. Jeg så ikke snurten av dyr. Det laget heller ikke problemer. Det ble den vanlige runden rundt Engjavatnet, men siden planen var å gå opp Bjursfjellet, tok jeg opp mot «Den søta hålå». Der sto ungdyra. En ganske stor flokk spredd ut over den flotte enga. De laget heller ikke problemer. Bakken opp til toppen er ikke noe problem, men bratt og lang. Det tok tid før jeg kom opp. På toppen ble det et kort opphold for å beundre utsikten. Det blåste og uten jakke ble det kaldt. Fra toppen og ned til bilene på parkeringsplassen i Sælandsskogen er det omtrent 6 kilometer. Jeg var ikke mer enn litt over halvveis da jeg begynte på nedturen, som likevel gikk greit. Det er mye nedoverbakke og god sti eller vei, så jeg kom meg til bilen uten å bli sårbeint eller stiv. Igjen hadde jeg hatt en grei tur, som også var ganske lang – omtrent 14 kilometer, og turen hadde tatt nesten tre og en halv time. Jeg var godt fornøyd med dagen.

To våte dager på tur. De to siste turene innover til Blåfjellenden hadde vært greie og flotte turer. Været hadde vært bra. Lite regn og ikke vind av betydning, og fortsatt var det - nesten . Sommertemperatur. YR hadde meldt dårligere vær, med både regn og vind. Været jeg fikk og værmelding på forhånd, gjorde at jeg også denne gangen mente YR, som melde dårlig være, kunne ha tatt feil. Vinden ville komme fra sørvest og sørlig vind gir som regel bedre være enn det YR melder. Sørlig vind – ikke sørvestlig. Det var ikke lett å finne dager med bra vær, så denne uka måtte det bli noen dager med regn, men helst ikke vind. Litt regn kunne jeg nok godta, men helst ikke regn på hele turen. Det kunne se ut som om det kunne bli en forholdsvis tørr tur innover på fredag men vind tidlig på dagen, og også noenlunde bra vær på søndag. Det kunne jo padde å ta to dager på hytta. Problemet var at det skulle regne hele lørdagen, og i tillegg blåse stikker og strå. Siden det ikke så ut til å være andre dager med bedre vær, ble det til at jeg tok avgårde på fredag, med utstyr og mat for to dager – minst. Sekken ble litt tyngre enn vanlig, men det burde likevel gå greit. Det var høstfarger som møtte meg i Hunnedalen. Myrene var dyp rødbrune og bjørka, som fortsatt har blader – i motsetning til hjemme, var fargerike og flotte å se. Det har ikke vært frost så langt i år, og for å få virkelig flotte høstfarger, må det en frostnatt til – før bladene er falt på bakken. Opp bakken var det til og med opphold, men det varte ikke lenge. Jeg fikk regnet på med bare et lite stykke innover heia, og det regnet – litt av og på, og noen ganger skikkelig slagregn – til jeg begynte på bakken ned mot Blåfjellenden. Jeg hadde på de «tunge» klærne – Norrøna Recon, både jakke og bukse, og fikk god bruk for klærne på denne turen. Det var forholdvis varm, så det ble ikke bruk for vinterklær, lang under og lue og vanter. Nedover bakken kom sola fram og åpenbaret naturen i fantastisk lys. Sola sto lavt og fargene kom skikkelig fram. Det er slik naturen burde være på høst-turene. Forrige tur var det bra vær og lite folk, denne uka var det meldt regn og vind, og - mye folk. Vi var bare 10 på fredag, men for lørdagen var alt som kunne bookes opptatt. Det regnet skikkelig natt til lørdag, og vinden var opp mot kuling. Det gjorde ikke så mye for oss som var innendørs, men folkene som gikk tidlig på dagen fikk litt dårlig vær på turen mot Hunnedalen. Planen var å bli over til søndag. Det ble en lang dag. Det vavr ikke snakk om å jobbe ute, og det ble kjedelig å ligge på benken å lede hele dagen. Ut på etter middagen ble det til at jeg pakket sekken og tok mot bilen. Det regnet i begynnelsen, men etter hvert ble det hanske bra vær. Det var mye mer vann i både vaet øverst i bakken og Fossebekken. Heldigvis hadde jeg med nye gamasjer, og vasset over begge plasser – uten å bli våt på beina. Det ble to våte dager på tur. Med tørre klær, både i bilen og på hytta, var det likevel helt greit å besøke hytta denne uken også.

En tur med flotte farger. Det er så avgjort høst på Blåfjellenden. Sauene er tatt ned, lyden av sauebjeller forstyrrer ikke på morgenen. Myrene er brune og med en mørkerød undertone. Bjørkene har en gylden tone, men mye av bladene er alt havnet på marka. Det er ofte den fineste tiden for en fjelltur, men her bestemmer været. Som vanlig hadde Yr varsler om mye nedbør, og noe vind. Den skulle komme fra sør, og med været fra sør, blir det oftest mindre regn innover mot Blåfjellenden fra Hunnedalen enn det YR mener vil komme. Denne gangen var det opphold og bra vær, selv om mente det kunne regne hele dagen. Jeg hadde i hver fall ikke mer enn noen få dråper helt i starten av turen innover. Det var likevel mye vann i elver og bekker. Det rant og fosset over alt. Det var lyden av fossene som fulgte meg denne dagen innover heia. Så snart lyden av en foss var bak meg kunne jeg høre en ny foss. Det hender, spesielt i snøsmeltingen og med mye nedbør at Fossebekken går større, og denne gangen var det vanskelig å komme over helt tørrskodd. Jeg måtte nedi vannet til langt opp på leggen. Jeg fikk litt vann i den ene skoen, men ikke så mye at det laget problemer. Selv om ikke vannet laget problemer, så var marka så pass bølt at det liksom ikke var noe hold. Torva forsvant under foten og det ble noen «støttesteg» nedover bakkene, og med «bremsespor» enkelte plasser. Jeg hadde ikke regnet med at det ville være andre i heia på en dag midt i uka, men innover kunne jeg se spor av to personer – og jeg gikk innpå. Inne på hytta satt det to danske gutter. De hadde kommet fra Danmark den dagen og ville til Sandvatn dagen etter – via Langavatn. En tur på 6-7 timer. De hadde brukt over fire timer inn. Jeg forsøkte – litt forsiktig – å antyde at turen via Langavatn er lang, og at de muligens burde tenke på å gå direkte – en tur på «bare» tre – fire timer normalt. Det ble til at gutta tok turen direkte mot Sandvatn, men først etter å ha tatt en omvei nedover Fidjadalen mot Mån. Direkte motsatt vei av den de planla å gå. Det er en fordel å sjekke kart og himmelretning før en tur. Jeg fikk også anledning til å prøve min nye Garmin Inreach. Nå er den gamle Iridium 9555 pensjonert. Det er muligens bedre med toveis tale, men i løpet av de – ganske mange – årene jeg har hatt telefonen, så har det aldri blitt en virkelig nødsituasjon. I hvert fall ikke en situasjon der telefon vil være bedre enn en SMS – som kan sendes fra en Garmin Inreach. Bestyrerinnen fikk beskjed om at jeg var kommet vel fram, og jeg fikk svar tilbake. I tillegg ble jeg også oppmerksom på at den nye dingsen burde skues av innendørs. Den brukte over 80% av strømmen i løpet av natta. Det blir tidligere og tidligere mørkt. Alt i halv ni-tiden måtte jeg tenne stearinlysene. Natta var overskyet og mørk, men på morgenen klaret det opp, og solskinnet lyste opp fjellsiden mot nord, og krøp nedover til sola skinte inn vinduet på hytta. Pytten utenfor lå speilblank. Lyset var helt fantastisk. Fargene kom skikkelig fram, og det ble en virkelig flott høstmorgen på Blåfjellenden. Det er en slik morgen jeg får oppleve, bare en sjelden gang. Det var meldt skikkelig bra vær den dagen, og jeg hadde det ikke travelt med å komme meg avgårde, tilbake til Hunnedalen. Timene ble tilbrakt i eget selskap på Blåfjellenden. En riktig flott anvendelse av tid. Turen tilbake ble helt som vanlig. Vannet i bekker og tjern hadde minket. Det var helt uproblematisk å krysse over denne dagen. Det var flott å gå i solskinn med høstfarger. Jeg brukte tid på å se meg rundt denne dagen.

Jeg er muligens mer opptatt av fjell og hei, enn de fleste, og leser gjerne om turistforeningshytter og ruter, men den siste tiden er det bare så vidt jeg gidder å bla igjennom bladet. De må ha et problem....

Det gamle paret med Impact kom fra skomakermester Våge, og så skikkelig bra ut. Både såle og gore-tex var skiftet. Mine sko er potte-tette fortsatt, etter nye 8-9 måneder fra jeg fikk de tilbake, men sålen er begynt å løsne helt framme. (Jeg har sent "klage", men ikke for annet svar enn at ALFA får se på dette,,, Den nye sålen henger like bra som den gamle på våt stein, og skoen er helt grei å bruke, det virker muligens som om den nye sålen slites fortere enn den opprinnelige. Det er alt tidelig mindre mønste på helen og helt framme på skoen.

Høst, men fortsatt sommertemperatur. Etter en fire timers rundtur i Madlandsheia på lørdag, var jeg ikke helt klar for tur på søndagsmorgen. Beina var tunge og stive. Jeg var ikke sikker på om jeg burde gå tur i det hele tatt. Det ble frokost som vanlig og jeg tok det egentlig ganske rolig. Det var ingen ting som hastet. Om det ble en tur rundt stuedøra, så kunne jeg starte godt ut på dagen. Det var fortsatt varmt, men hjemme lå det skodde og skyer, og det så ikke ut som om sola skulle komme igjennom med det første. YR melde sol og fortsatt sommer, men mandag ville været snu og det ville være slutt på sommeren. Jeg fikk litt dårlig samvittighet, jeg burde utnytte den siste sommerdagen dette året. Kvart på elleve kom sola igjennom, og det så ut som om det likevel ville klare opp. Glemt var stive og såre bein. 6 minutter elleve satt jeg i bilene med kurs for Sælandsskogen. Det var fortsatt ingen planer om noen langtur. Jeg så for meg en tur muligens rundt Engjavatnet, eller ville jeg klare å ta med Bjursfjellet også? På parkeringsplassen bestemte jeg meg for å gå opp Urdådalen til Bjødnali, og i bakhodet spøkte det en forestilling om å gå over til Ristøl og Lauvlia og videre ned til Skogen og Breilia. Det ville i så fall nok en langtur den dagen. Det er ikke så ofte jeg går opp dalen til Bjødnali, som oftest blir det en tur oppom Håfjell og Vindskaret. Det viste seg at turen opp Urdådalen er ti minutter kortere enn over Håfjell. Det var rette dagen å gå Urdadalen. Været oppførte seg, og sola skinte lengre og lengre mellom skyene. Det var høst, og flotte farger. Løvet dekket stien og bladene som hang igjen var gule og rødgule. Blåknapp viste godt igjen langs stien. Etter det vanlige bilde oppe fra gården, tok jeg fatt på bakken oppover mot Ristølnuten og Ristøl. Her viste stien ganske bra, og noen har tatt seg bryet med å varde oppover. Det var lett å finne greieste vei mot gjerdeklyveren øverst. Denne gangen var det til og med greit å krysse myra mellom Ristøl og Lauvlia, og det var kjekt å få med seg de flotte fargene også her. Det er flott utsikt fra stien oppover, og over på andre siden er det god sikt innover heia og mot Skårlandskulå og Sikvalandskulå. Tjernene lå nesten speilblanke og sammen med høstfargene ble det en opplevelse å gå turen denne gangen. Selv på en søndag med godt vær og gode forhold, var jeg alene fra jeg forlot Taksdalsvatnet til jeg igjen var nede ved Sælandsskogen etter å ha gått Jærbuskaret og om Sjelset. Området rundt de fire stølene og Engjanemyrane, er virkelig et flott turområde, og fortjener flere besøkende enn bare meg – på en fin søndag i september. Nå er det litt feil å si at det ikke er andre. Det var ungdyr ute på markene nesten hele veien rundt, og i Jærbuskaret, måtte jeg dele veien med en flokk kyr. De gjorde ikke noe vesen av meg som gikk omtrent midt i flokken, og jeg var egentlig litt takknemlig for nettopp det. Det ble ingen spurt mot mål denne gangen, for å si det slik. Jeg ble stiv igjen av å gå veien fra Sjelset og til Sælandsskogen, og kunne kjenne at det hadde blitt en langtur denne dagen også. Jeg var likevel godt fornøyd med turen.

Som så mange ganger før: det er de lokale turistforeningene som "styrer" når det gjelder ruter, hytter, stier og liknende. Og i dette tilfellet er det antakelig enklere for den lokale foreningen å få et vedtak enn om DNT sentralt hadde forsøkt.

Flotte forhold for fjelltur. Etter å har tatt turen til Stranddalen, i hva som skulle være godvær, kom jeg hjem og sjekket værmeldingen. YR hadde ombestemt seg. Nå var det snakk om både sol og sommer i to dager fredag og lørdag i stedet for regn og vind som de hadde meldt tidligere. Skikkelig turvær, og jeg hadde alt tatt den turen som var planlagt for neste godværsperiode. Det måtte bli en tur til Blåfjellenden i stede. Der er det alltid en del ting som godt kan ordnes, om ikke annet så kan jeg rydde og vaske. Fredagsmorgen var det ingen grunn til å vente med å kjøre oppover mot Hunnedalen. Tåka lå over lavlandet, og selv om det alt kunne skimtes enkelte blå flekker på himmelen, så ville det nesten sikkert være sol oppe i høyden. Selv om sola skinte og det så ut til å bli en virkelig flott dag, så var det kaldt, ikke mer enn ti grader, på parkeringsplassen da jeg startet. Det ble varmt bare et lite stykke oppe i bakken. Det kunne lett bli en fin tur over heia. En god del sauer hadde samlet seg ved Tangane. Selv i flott vær så nok en del av dyra fram til å komme ned i lavlandet, Lammene så antakelig ikke fram til noe som helst. Denne helga er det sauesanking, og masse folk på de forskjellige hyttene. Det ville være folk på både Blåfjellenden og Fidjastølen. Sauesankingen medfører lange tunge turer i heia for sauefolkene, De må få med seg mest mulig av sauene. De har god bruk for hundene som er med. Jeg kan ikke forstå at det blir noe særlig timebetaling for denne jobben, men dette året er det i hvert fall bra vær så langt. Ved Fossebekken møtte jeg en skoleklasse. De var på vei ned, etter en overnatting på hytta. Det er kjekt at ungdommen blir kjent med ubetjente turistforeningshytter, men det medfører ofte litt ekstra arbeid for oss som passer på hyttene. Ungdommen er ikke kjent med hvordan systemet på hyttene fungerer, og i hvert fall ikke vant med å vaske opp på «gamle» måten. Det lå en god bunke våte tørkehåndklær i en fin stabel i skuten – klar til vask, det var bare vaskemaskinen som manglet. Det ble en virkelig flott tur over heia, som badet i sol, og selv om det ikke helt var sommer-temperatur øverst, så trengte jeg ikke å ha på noe over den kortarmede blusen. Det var noen få hvite dotter på himmelen, småtjernene lå speilblanke, marka var fortsatt nesten grønn selv om det hele hadde en brun tone. Høsten og vinteren er ikke så veldig lang unna, men det er fortsatt gode forhold for fjellturer. Nede ved turistforeningshytta var det sommer. Det var bare å finne fram sommerklærne, muligens for siste gang dette året. Selv med minst mulig klær var det en varm affære å rydde vekk småbjørker rundt hyttene. Jeg ble selvsagt ikke alene på en fredag. Det kom folk fra Flørli, som etter 5 timer på tur tok opp til toppen av Blåfjellenden for å beundre utsikten nedover Fidjadalen. Det ble tilsammen en skikkelig fjelltur. Litt ut på dagen kom det gamle kjente. Haus og jeg har vært sammen på Blåfjellenden noen ganger, og jeg tror vi begge synes det er trivelig. I tillegg fik han orden på lyset på annekset. Noe som har tatt tid. Slikt besøk er kjekt. Værmelding for lørdag var egentlig god. Det skulle i følge YR bli mye likt som dagen før -muligens litt kaldere. Morgenen kom med skyer og en kald vind. Det hadde ikke vært mange gradene den natta, og sommeren fra dagen før var bare et minne. Nå ble det til at jeg tok ut etter at alle andre hadde gått, og fikk et par timer i solveggen utenforhytta. I le for vinden var det sommer. Det ble likevel en tur i bare blusen tilbake over heia. Vinden kom bakfra og sola, som etterhvert forsvant, hadde jeg forfra. Selvsagt ble det en grei og flott tur tilbake.

Nesten hotellopphold. Det var lenge siden jeg hadde besøkt Stranddalen. Det sto på planen for dette året, men etter juni har det vært få dager med sol og varme. Etter å ha sjekket YR i noen dager – og uker, fant jeg ut at det fikk bli en tur uten sol og varme. Lite regn og vind fikk holde. Endelig kom det to dager hvor det så ut som om det kunne bli godt nok turvær. Det var meldt lite vind, og bare lett regn, men det kunne komme nedbør nesten hele dagen både på turen innover og på turene tilbake. Stranddalen er Stavanger Turistforenings eneste betjente hytte – uten veiforbindelse, og er en av hyttene med mest besøk. Hytta har 48 sengeplasser og har nesten 2500 overnattinger. STF har flere andre hytter med 50 sengeplasser. Disse har ikke en gang halvparten så mange overnattinger. Noe av forklaringen – utenom at de stiller opp med middag og frokost og at det ikke er nødvendig med å vake og ordne etter seg, er at hytta bare ligger 5-6 kilometer fra vei, og at det bare tar et par timer å komme til dekket bord. 5-6 kilometer høres jo ikke spesielt lang ut, men det er i tillegg noen høydemeter opp Moakvelven, om starten går fra Øvre Moen som er mest vanlig. Bakken er lang og bratt, og oppe i høyden bare et kort stykke innover flaten, er det mulig å se hytta – på andre siden av Stranddalsvatnet. Da er det fortsatt en times tur igjen før hytta nås. Jeg hadde flere gode grunner til å besøke hytta. Det var riktig lenge siden sist jeg var der. En kontroll i loggen viste at det faktisk var fem år siden sist. I tillegg er det i nærheten av hytta enkelt å finne Bergjunker (Saxifraga Panekulata). Selv om det begynner å bli sent på sommeren, håpet jeg at det fortsatt var mulig å finne plante med blomster. I tillegg ville besøket på Stranddalen gjøre at jeg kan notere STF hytte nummer ti som jeg har besøkt i år. Noe som var et av målene for denne sesongen. I tillegg ville turen også gi meg personlig en utfordring, da det oppover Moakvelven er noen bratte og utsatte partier. Jeg har selv sett folk med liten unge i bæremeis bare gå oppover helt uanfektet og uten tanke på at det er bratt. Det er dessverre ikke helt slik for meg, men jeg kom både opp og ned denne gangen også. Turen opp bakken gikk greit, som vanlig går det litt seint rundt de verste plassene og opp de mest utsatte kneikene, men likevel kom jeg opp i god tid før middagen. Det ble faktisk tid til å besøke stedet hvor jeg i mange år har funnet Bergjunkeren. Det var faktisk fortsatt blomster på en del planter, og en så mer ut som Bergfrue enn Bergjunker, selv om aldri før har sett Bergfrue her. Middagen ble en overraskelse. Det er skikkelig kokk på hytta, og han hadde laget en femretters opplevelse. Helt bortkastet på meg som vanligvis foretrekker saus og poteter. I tillegg til maten var det også et kulturelt innslag der det ble fremført et utdrag av Peer Gynt. Det ble fort kveld og en tidlig morgen. Frokost er noe som ofte blir temmelig enkelt når jeg er i farten på hyttene. Denne gang var det andre som stelte i stand, og vasket opp. Det ble ikke en gang gulvvask å ta tak i. Det ble en tidlig start på turen ned til bilen. Været så litt usikkert ut fra morgenen. Det blåste litt og var ikke stort mer enn 7-8 grader. Jeg hadde tenkt å gå på andre siden av Stranddalsvatnet, men det ble til at jeg tok samme vei ned som opp. Sola tittet fram etter hvert, og jeg burde nok ha tatt turen rundt. Bakken ned gikk greit, selv om jeg også på nedturen tok det veldig forsiktig enkelte plasser. Det var kjekt å igjen få besøke Stranddalen, selv om det minner mer om hotellopphold enn besøk på en turistforeningshytte.

Jeg kan jo ikke lav være.... Etter minst 10-12 par med Walk king og 1 par med Impact, kan jeg si med stor grad av sikkerhet at behandling ikke hjelper stort på levetiden. Det er uansett sålen som går først.... (På de tidligste parene med Walk King gikk Gore-Texen først, men det er tross alt noen år siden.) Jeg har for lenge siden slutttet å behandle skoene (selv om de får litt skosmørning av og til - det ser så mye penere ut -når jeg er på tur med andre.)

En grei, men lang tur i godt vær Det blir vanligvis ganske mange turer til Blåfjellenden i løpet av en sesong. Tidligere ble det ofte en dagstur inn, etter som årene går har det blitt mindre og mindre av dagsturene og oftere en overnatting før jeg tar turen tilbake. Dette året har det ikke blitt noen dagstur til Blåfjellenden til nå, selv om jeg har vært frem og tilbake på dagen både til Sandvatn og Tomannsbu. Var formen fortsatt såpass bra at jeg kunne ta en tur til Blåfjellenden. Om jeg ikke gjør det mens jeg kan, kan det lett ha vært siste gang for denne dagsturen – forrige gang. Værmeldingen for søndag var bra, og selv om jeg hadde hatt en hviledag fra turen til Melands Grønahei, så kunne jeg fortsatt kjenne at det hadde vært to litt lengre dager på tur enn det jeg vanligvis går. Det blir heldigvis litt lettere sekk på dagsturer, enn når jeg overnatter. Likevel syntes jeg sekken kjentes turn ut da jeg heiv sekken i bilen. Da jeg tok sekken ut av bagasjerommet på parkeringsplassen, lurte jeg på om det var noe i sekken jeg kunne legge igjen. Og så glemte jeg hele sekken. Den var liksom bare med, uten noe problem i det hele tatt. Oppover de første bakkene sa jeg til meg selv at det ville bli en lang dag. Her var det bare å ta det med ro, og finne tempoet for de lange turene. Det gikk likevel ganske greit innover, selv om farten selvsagt ikke helt er den samme som i ungdommen – da jeg var mellom 60 og 70. Noe overrasket kunne jeg likevel konstatere at turen innover hadde gått på en helt grei tid, selv sammenliknet med «gamle dager». Noe hang nok sammen med været. YR mente det ville bli både varmt og at sola skulle være framme en god del av tiden. Nå startet jeg tidlig, og da var det fortsatt overskyet, og slik ble det nesten hele turen innover. Det var god temperatur ved start, omtrent 15 grader, og selv om det ble varmer på turen innover, var det hele tiden greit å gå. Det er ikke alltid at tingene stemmer slik som på denne turen. Nede på hytta var det solskinn og varme. Det ble sommer igjen. Det satt folk på terrassen og solte seg, og for min del ble det te og mat utenfor på trammen iført minst mulig. Både blusen og kortbuksa ble omtrent tørr ganske kjapt. Det var ikke meningen at jeg skulle «jobbe» denne dagen, men det er alltid noe som bør gjøres. Litt rydding, slitt arbeid med kosten, og alt ser så meget bedre ut – for de neste gjestene. Det tar ikke lang tid før det er nytt støv og sand på gulvet og det igjen virker litt «rotet». Oppholdet på hytta ble lengre enn en vanlig pause. Jeg tenkte på turen opp bakken. En stigning på godt over 200 høydemeter. Spørsmålet var om det ville bli en grei tur tilbake eller om jeg ville slite. Det var selvsagt alltid mulig å ta nok en pause underveis. Ting ville antakelig gå seg til. Det gikk mer enn greit opp bakken. Som vanlig ble det til at jeg gikk i et tempo som ikke brakte pulsen for høyt, men på toppen var jeg i overraskende god form. Nå var sola framme og det ble varmt. I bakkene der trekken ikke fikk tak, ble det mer enn varmt, det ble hett. Det ble en skikkelig sommertur tilbake, med sola i ansiktet og trekken bakfra. Nesten nede ved bilen kom det et følge i mot. Det var Olav og sønn, sammen med to andre som ville inn til Fidjastølen for å forberede sauesankingen i uka etter. Det kan ikke være store timebetalingen for alle timene som blir tilbrakt i helga, men for en arbeidsplass.

Frem og tilbake langs samme sti. Jeg pleier å være innom omtrent ti av STFs hytter i løpet av en sommersesong. Det har ofte blitt i forbindelse med dugnader eller liknende. Dette året har det ikke vært noen slike, og derfor hadde jeg bare besøkt åtte hytter – så langt. En hytta som ikke ligger så veldig langt fra vei, men som jeg ikke har besøkt på mange år er «Melands Grønahei». Hytta ligger inn av Hjelmeland, og det tok tidligere ganske lang tid å kjøre inn til Kleivaland der stien begynner. Den passet godt som hytte nummer ni i 2023. Med tunnel under fjorden er turen gjort på omtrent en og en halv time, og det er flere hytter jeg besøker som ligger lengre vekke. Nå må det nevnes at tid er en ting og pris en annen. Det koster en del å kjøre under fjorden. En liten kontroll i loggen, og den viste at det var 7 år siden sist jeg var på denne hytta. Den gangen med helikoptertransport inn og turen ut gikk til Fundingsland. Stien fra Kleivaland var det enda lengre siden jeg gikk opp. Det var 10-15 år siden sist jeg var på den stien og da nedover. Det var så avgjort på tide å besøke «Melands Grønahei» en gang til. Nå er det ikke bare kjøringen som gjør at jeg ikke tar denne turen. Det er et par plasser der det ikke er mer en en smal sti mellom bergveggen og stupet, og slik er jeg ikke spesielt glad i. Det er mye opp – og litt ned, mellom parkeringsplassen og hytta. Totalt blir det mer enn 800 høydemeter å tråkke oppover, i noen tilfeller mer klatring enn bare å gå. Bakkene starter alt direkte fra bilene, men oppe over Kleivane, er det et stykke ganske flat skogssti. Det blir avløst av bakken opp Finnanslia. For å komme over Ottestølånå, er det bru. En gammel bru. Selv om det er tre telefonstolper – antakelig kreosotbehandlet, så er dekket temmelig skrøpelig. For egen del «balanserte» jeg over på den midterste stolpen. Det sto noen skilter langs stien som viste vei til utsiktspunkt over Ritlandskrateret. Jeg lurte på å ta turen oppom for å se dette krateret, som ble «oppdaget» i 2000 eller der omkring. Da jeg kom hjem og sjekket, så viste det seg at stien går over det som i dag er bunn av krateret og at bakken opp til Stråpastøl antakelig er rester av kraterveggen. Det er flatt ved Bjødnabu og bakken opp til Stråpastøl er bratt med noen - for meg – nifse passeringer for å komme fram. I lia på andre siden av juvet, kunne jeg se flere «Bergfruer» som fortsatt sto i blomst. Oppe i høyden, ved Stråpastøl, var det virkelig flott. Terrenget og naturen minnet litt om Rondane og Ringebufjellet. Det var tydelig høyfjellsterreng og fyllitten gjorde det grønt og flott. Stråpastøl ligger flott til oppe i høyden over Bjødnabu. Husene på stølen er godt vedlikeholdt, og det er kjekt å se at noen tar vare på en slik gammel støl. Stien går videre langs Stråpasølsvatnet og gjennom Austmannsskaret forbi Rødkleiv og Nov, før den store «sletta» Melands Grønahei åpenbarer seg. Sletta ligger på nesten 850 moh, og toppene rundt, som Fjellsenden og Rundemannen, er bare så vidt over 1100 moh. «Sletta» er full av små vann og myrer som ligger noen meter nedenfor svabergene. Stien slynger seg rundt vannene, og opp og ned smådalene. Selv om hytta tidlig er godt synlig så tar det tid å komme fram. De små kneikene opp og ned tar også krefter etter en lang tur oppover bakkene fra starten. Jeg ble ikke alene på hytta den natte. Det var i tillegg to andre «gamlinger» på tur. En ville ligge over, mens vi andre gikk nedover samme vei som jeg hadde tatt mot hytta. Oppover var det sol og varme, tjernet jeg badet i var kald, og det ble ikke lange oppholdet i vannet. Kvelden kom med blå himmel som ble mer og mer mørk. I ti-tiden var det på tide å tenne stearinlysene. Morgenen kom med skyer og vind. Det ble mye bedre vær etterhvert, men det så nesen ut som om det skulle komme regn da vi startet nedover. Det ble en flott tur mot bilen, Etter hvert i solskinn og varme. Kanten ved Stråpastøl var like utsatt som før, men det gikk likevel kjapt å komme forbi der stien var smalet – med stup til høyre. Brua så like skrøpelig som da jeg krysset den oppover, men jeg kom over uten problemer denne gang også.

Jeg er fortsatt skikkelig takknemlig for at Gore-Tex har kommet. Før -på tidlig 90 tall, var det snakk om helt tette regnklær. Heldigvis er det nå en saga blott.... Om du går med membranklar i regn i timevis, så blir, i hvert fall jeg, søkk våt, men da er jeg varm og våt etter vel et par timer hvor jeg tross alt er tørr. Med helt tette klær er jeg våt etter bare en halv time.

Noen dager er flottere en andre. Det har ikke vært mange dager med flott vær på rad etter juni, denne sommeren. Det har vært mer en leting etter to dager med noenlunde vær for å komme inn til Blåfjellenden. Denne uka var YR og Storm enige om at fredag vil bli en skikkelig flott dag, mens torsdag kunne bli «litt av hvert». Torsdag var det omtrent vinter. Godt under ti grader og litt vind. Det var jakke og vanter og caps. Litt surt oppover bakkene, med vinden i mot, men det ble likevel en fin tur. Nå var aviser og nyheter fulle av historier om ekstremværet. I heia innover mot Blåfjellenden var det ikke tørt, men helt greit, og bekker og va, var ikke større enn etter en helt ordinær regnværsdag. Det var greit å gå, men været minnet om at vinteren ikke er langt unna. Sommeren er på hell og synger, om ikke på siste vers, så i hvert fall på et av de siste. Bjørnsjegget har fått brune tuster, gresset som sto tett, er mer glissent og de gamle tråkkene viser godt igjen. Bjørka i lavlandet har mistet den klare grønnfargen, og det er brune blader inne i mellom. Det er igjen blitt stilt i heia, vinden lager lyd rundt ørene, men i søkken der vinden ikke fikk tak var det stille. Småfuglene har forlatt heia, bare en og annen linerle er fortsatt igjen. Selv lyden av steinskvetten som trofast har fulgt meg frem og tilbake er ikke lenger å høre. Forrige uke så jeg et rypekull på veien fra Sandvatn mot Lortabu, men mot Blåfjellenden var det ikke en fugl å se. Det ble en ensom tur innover, det kom bare tre «utlendinger» i mot. De var egentlig på telt-tur, men hadde tatt inn på Blåfjellenden – i tre dager. Antakelig på grunn av ekstremværet. På hytta var det folk i arbeid. STF hadde sendt en gjeng ungdommer for å å gjøre nødvendige ting – som å tømme dassen. En skikkelig drittjobb. Litt ut på dagen fikk jeg besøk av en jente. Vi har truffet hverandre menge ganger, og hun stakk innom på sin vei mot Langavatn – som på mange andre turer – for å få en prat. Også hun hadde på mer vintertøy enn sommerklær. Yr og Storm fikk rett. Fredag ble en virkelig drømme dag. Selv om det var en kald natt med under ti grader, så var det sol og blå himmel – uten et vindpust, på morgenen. Temperaturen kom fort opp i «sommer», og det ble te på terrassen i sola. Slike stunder, er en av grunnen til å ta til heis. Det var ingen grunn til å ta ut tidlig på en dag med sol og sommer, blå himmel, og nesten uten vind. Slike dager er det virkelig flott å bruke tiden på Blåfjellenden. Litt ut på formiddagen fikk jeg også besøk fra Fidjastølen. Olav og kar kom innom for en prat. De var på vei tilbake til Hunnedalen og la turen om Blåfjellenden i stede for å ta den vanlige veien om Stølsro. Vi fikk, som vanlig, en kjekk prat. Jeg hadde heldigvis lagt igjen en kortbukse på Blåfjellenden. Tilbaketuren ble en skikkelig sommertur, i bare en treningsbukse, og bluse. Sekken ble tyngre enn vanlig med alt vintertøyet i tillegg til det andre. Vinden tok seg litt opp etter hvert på min tur over heia mot Hunnedalen. Helt nede mot veien kom det skyer inn fra vest. Det var likevel 20 grader på termometeret i bilen. Det hadde vært en flott tur tilbake.

Finere vær enn meldt. Det hadde blitt en tur til Blåfjellenden og en tur til Sandvatn denne uka. I gale dager – for lenge siden – hadde en tur til Tomannsbu stått på programmet- Jeg prøvde å finne et annet tur mål oppe i heia, men fant at Tomannsbu var stedet jeg burde besøke. Værmeldingen er alltid viktig. Den siste måneden har vært våt – mye regn. Lørdag lovet YR en tørr overskyet dag. Storm var mer positiv, og mente det kunne komme litt sol. På turen inn til Sandvatn, var det storm som hadde rett. De lovet dårligere vær enn yr. Denne dagen var det også Storm som fikk rett. De lovet bedre være enn yr. Det har blitt mange bompasseringer i Øvstebødalen i det siste, jeg føler jeg er alene om betale for alle forbedringene på veien oppover. Denne dagen var jeg likevel ikke alene som startet oppover Tveidebrekka mot Tomannsbu. Jeg kunne se flere biler komme til parkeringsplassen og flere folk ta ut oppover bakken. Tveidebrekka er en god grunn til ikke å ta turen til Tomannsbu. Det er en bratt bakke på over 150 høydemeter, med myr og ur. Ting tar tid – og til slutt på turen, er det ned samme bratte - og våte – bakken. Det er en grunn til at jeg går denne turen når det er tørt i bakken. Innover mot Osen, er det mye sorpe. Svært mye sorpe, og selv om det denne dagen ikke hadde regnet på en stund, var det fortsatt vått enkelte plasser. For egen del liker jeg heller ikke å gå ned bakken mot Osen og brua over elva, når svabergene er våte – og sorte. Det er langt ned og jeg synes det er helt greit at det er lagt noen kjettinger i de bratteste skråningene. Nede ved Olabu, står det et skilt som viser vei mot Tomannbu og på skiltet står det også at det en time til hytta. Det har vært noen som har tatt inn på Olabu i dårlig vær. Selv om det er en drøy bakke opp fra parkeringsplassen, og et par timer inn til Øyarvatnet, så gjenstår Flåskaret opp. Oppe i høyden går stien på østsiden av myrene innover et stykke. Jeg går som regel direkte over myrene og korter ned litt på turen innover. Det sprer jeg antakelig opp mot et minutt på. Det var ingen andre på hytta da jeg kom. Inne var det litt varmere enn ute, og jeg bestemte meg for å lage te og spise nista, før jeg slappet av. Tiden gikk fort, og det hadde gått nesten en time da jeg igjen tok på fjellskoene og gjorde meg klar for turen tilbake til bilen. Turen tilbake, ble mye lik turen innover. Det er ikke så ofte jeg går to lange turer så tett på hverandre. Jeg hadde ventet å kjenne det i beina – og i viljen, på tilbakeveien. Det gikk lett opp bakkene, selv om pusten gikk tungt. Det var ikke snakk om å stoppe opp for en pause. Det gikk ikke fort nedover Tveidebrekka, beina var ikke helt gode, og jeg fikk god bruk for staven for å komme greit ned. Turen hadde vært på omtrent 14 kilometer, men med en del bakker både opp og ned. Selv mener jeg turen inn til Tomannsbu er «tyngre» enn turen til Sandvatn, selv om den turen er 2 kilometer lengre, Det var for min del STF hytte nummer seks dette året, noe jeg eer godt fornøyd med.

Dette stemmer ikke med det jeg opplever. Mine lærsko er dassvåte, men jeg er tørr på beina, selv om jeg vasser i vann.

Det er ikke min erfaring. Jeg sluttet å pusse og vedlikeholde mine Walk king for mange år - og mange par siden. De holder vannet ute, men ikke helt like lenge som sålen varer. (Det hender jeg blir fuktig i skoene, men da skal det kammen være varmt.) Mine "nye" Alfa Impact har fått skokrem noen ganger - jeg liker å se skoene rene og pene, men her holdt Goretexen like lenge som sålen, og et halvt år etter jeg fikk ny såle og ny Gore-Tex er jeg fortsatt tørr på beina, selv om jeg vasser i vann.

Jeg har alltid oppfattet spørsmålet fra selger av Gore-tex sko, om å få sprayet skoene, som et forsøk på å selge mer. Gore-Tex sko (mine i hvert fall) holder vannet ute og er - vanntette.... Skulle skoene lekke (og det gjorde i etter en stund, i begynnelsen de da Gore-Tex ble tatt i bruk), så er det grunnlag for en reklamasjon.

Nå har ikke DNT noen hytter som de driver (eller eier) det er det de lokale foreningene som gjør. Nå kjenneer jeg bare til regnskapene i min lokalforening Stavanger Turistforening), og jeg kan ikke si at de får noen støtte til drift og vedlikehold av bygg og eiendom. Det hender at de får tilskudd for spesielle formål, som ombygging for rullestol og liknende, men ikke ordinær drift. (Nå må det legges til at kommunene ofte gir midler til "sine" hytter for ombygging og liknende, men da sammen med næringslivet forøvrig.)

Du kan jo ta en titt på denne tråden.

En uke som hyttevakt. Det er noe eget ved å stå på Nilsebudammen og gjøre klar for turen inn til hytta, og vite at det vil være en uke til vi reiser tilbake. Vil været bli bra, og kommer det gjester, og er gjestene grei å ha med å gjøre – noe de stor sett alltid er. Denne gangen var værmeldingen full av nedbør og regn, men heldigvis ikke mye vind. Fjellvann kan være lumske i sterk vind. Både Bestyrerinnen og jeg foretrekker sol når vi er på Nilsebu som hyttevakt. Min bror Sverre fortrekker å være på hytta uansett. Nilsebu ligger nydelig til i enden av Nilsebuvannet, som er regulert og derfor er det ofte høye strandkanter. Dette året var det nesten fullt magasin, men det ble tappet en meter den uka vi var der. Hytta er opprinnelig fra 1911, men ble skikkelig renovert i 2021, og fremstår nå som en nesten ny hytte. Det var også denne gangen full båt innover, selv om vi bare var tre i følget. Det er mye som skal til for en uke på en turistforeningshytte – og enda mer «kjekt å ha». Jeg er ikke sikker på hvor mange år vi har vært hyttevakt på Nilsebu, men en liten kikk i arkivet, viste at vi var innover alt på nittitallet. Det har alltid vært en kjekk uke, selv om det kunne se ut til å bli en våt uke denne gangen. Siden vi har litt kontroll på hvor mange gjeste som dukker opp på de forskjellige dagen, viste vi at det ville være mye folk natt til søndag. Det ble nesten full hytte med 26 senger i bruk. Tirsdag regnet det, og dagen ble benyttet til innesysler. For bestyrerinnens del betød det vask av håndklær og filler. Vi har som fast tradisjon å lage komler på tirsdagen den uka vi er på hytta. Vi er aldri helt sikre på hvor mange som dukker opp, men denne gang hadde vi en viss peiling, og tok med nok for 15-16 stukker. Det holdt denne gangen fordi mange av gjestene var barn. Det smakte bra med stekte komler til lunch dagen etter. Det er gjestene som gjør at oppholdet på Nilsebu er trivelig. Fjellfolk er jo alltid hyggelige, og nesten alle har en historie å fortelle, eller kan fortelle hva de arbeider med, og hvilke ting som betyr noe. Mange pensjonister er i god form, og dra på langtur om sommeren. Vi får besøk av en del av disse på Nilsebu. Dette året fikk vi besøk av fire stykker, med store sekker og som var på langtur. Det er likevel familier med unger som virkelig drar opp antallet. Vi hadde flere familiegjenger på besøk. Dagsetappene fra «dammen» til Stakken, og så videre til Nilsebu er så pass greie at selv ganske små barn kan gå hele turen. Etter å ha hatt besøk av mange hyggelige folk, fått hytta på stell, og gjort en del av de småjobben som var nødvendige, var det tid for å dra. Noe som alltid er både trist og kjekt. Det er egentlig nok med en uke langt inne i fjellet. Selv om det blir vask og bading i vannet, så er det greiere med en dusj hjemme. Likevel er det så pass hyggelig og kjekt å være på hytta, at det er litt vemodig å dra. Det vil jo være minst et år til neste gang vi får anledning til å være hyttevakt på Nilsebu.

Flott turbeskrivelse, og flotte bilder - fra et område jeg går i nesten hvert år. Du fikk ikke med deg "servering av brennevin" på Øyestøl. Det var det slutt med for lenge siden... Og bildet fra Tveidebrekkå minner om historien (omtalt i en av STFs årbøker) Hun som satt i Tveidebrekka tidlig på 1900 tallet og fikk et syn der hun så et rart bånd gjennom dalen hvor det gikk hesteløse vogner og dalen minnet om en by med en mengde hus.

Jeg vet ikke hvor godt trent dere er, eller hvor vant dere er med tung bør og lange dagsmarsjer, men... Etappene til STf (spesielt de i nord) er "gamle" og tidsangivelsen kan lett virke litt drøy i dag. De fleste etappene nord for Ådneram er på 5 eller 6 timer. og å hoppe over en hytte betyr da en dagsetappe på mer en 20 kilometer eller over ti timer.. Noe som i "mitt" terreng er ganske drøyt. Det er vanlig å hoppe over Hovatn - om noen hytter skal nevnes. Lenger sør er det mulig å ta en lang dagsetappe fra Sandvatn direkte til Hunnedalen og så til Tomannsbu. (det går merket sti) og det er en grei dagsetappe å gå fra Støle forbi Kvitlen og direkte til Eikebrekka. (Det går også merket sti fra Støle til Stavtjørn som er på andre siden av tunnelen ved Stavtjørn. Det er litt mye å kommentere hver etappe, men har du spørsmål, så kom tilbake.

En flott tur i godt vær. Etter som årene går blir det til at jeg ofte besøker de samme hyttene, og helst de som ligger lagelig til og bare en kort tur fra vei. Både Sandvatn og Tomannsbu har i mange år vært faste turmål. Helst da frem og tilbake på dagen. Noe som etter hvert har blitt en skikkelig langtur. Mens det kunne bli nesten ti besøk i året til Sandvatn tidligere, er jeg godt fornøyd med tre nå. Tomannsbu ble besøkt mindre. Turen inn til den hytta er nok kortere enn turen til Sandvatn, men den er noe mer opp og ned. Det har ikke blitt en tur til Tomannbu hvert år i de senere årene. Støle, som ligger innenfor Tomannsbu, ble «gjenoppdaget» for noen år siden. Før pandemien, gikk Bestyrerinnen og jeg innover, og vi var da enige om at turen kunne godt gjentas. Nå hadde vi ikke vært innover fra Skreå siden den gangen. Det var på tide med et nytt besøk. Bortsett fra at Bestyrerinnen har ødelagt en fot, og holder seg stor sett hjemme. Det fikk bli en tur alene for meg. Yr melde sol og varme. Mye sol og mer enn vanlig sommervarme. Det var snakk om over 25 grader, men heldigvis litt vind, som kunne gjøre det levelig. Det var varmt da jeg startet fra Skreå. Nå var jeg ikke helt klar over hvor langt veien innover var laget, men da jeg fikk se oppover var det klart at det ville bli trasking på grusvei helt opp til Grunnetjørnet og brua. Det er mulig å gå den gamle stien i enkelte strekninger, men jeg valgte å holde meg på veien. Det tok en god time – i godt trav, og litt opp og ned – mest opp. Kjedelig, men raskt. Det var et lite stykke fra enden av veien til brua uten merking. Stien på siden av veien, var merket med en pinne – en «fyrstikk» med rødt hode. Jeg tror det går kjappere å gå stien det siste stykket mot brua, enn å gå veien og så finne fram over myrene. På brua står skiltet som viser vei videre, 7,5 kilometer til hytta og 5,5 kilometer tilbake til bilen. Fra brua og videre ville det bli tur på sti. Det første stykket opp og ned, over myrer og stein. Det er svaberg og stein en liten kilometer, og her er det ikke alltid lett å holde stien. Den viser ikke alltid likegodt over svabergene. Her gjelder det å følge med på merkene. Etter nok en kort kilometer over en flate på Flæet, og forbi stidelet mot Tomannbu, går det litt over haug og hammer langs kanten av stupet. Stien er helt greit bygd opp, og for mange er det helt fint å komme over og mot Øyestøl. For meg er det en utfordring å gå på en smal sti med bergvegg på den ene siden og stup på den andre. Som alltid kom jeg over og ned til Øyestøl uten problemer. Denne gangen var ikke myrene ved Øyestøl tørre eller våte, men litt våte og litt tørre. Jeg var glad for fjellsko med Gore-Tex, men det hadde vært bedre om myra var helt tørr. De siste to-tre kilometerne inn mot hytta går over flate myra, hvor det er mulig å se enden på dalen langt der framme. Det er flott å gå slik i terrenget, med sol og fjell og blå himmel, men det ble varmt. Det gjorde godt med en stopp og litt å drikke halvveis over myrene. Det var folk på hytta, jeg fant meg en plass på hemsen, og fikk «besøk» av to jenter som kom fra Stavtjørn – en tur på 18 kilometer. Etter en flott kveld og fin morgen, ble det retur i samme spor som innover. Været var om mulig litt varmer, men vinden til gjengjeld sterkere. Det gikk greit opp til Grunnetjørn. Selv om det – igjen – ble høy puls over de mest «vanskelig» punktene med stup til høyre. Ved Grunnetjørn ble det stopp for drikke og bading. Det var direkte herlig å dukke ned i det kjølige vannet - flere ganger. Jeg er fortsatt litt irritert på meg selv for ikke ha brukt mer tid på badingen og solingen. Det ble en time på vei mot bilen. Det ble fort kjedelig.

Det er ganske mange som tar turen til Kjerag som en dagstur, med kjøring fram og tilbake fra Stavanger/Sandnes området. Jeg har selv kjørt på omtrent to timer til parkeringen - det gjør jeg ikke i dag. Jeg har også gått fra parkeringsplassen og ut til Kjerag på omtrent to timer. Det gjør jeg ikke i dag.... Regner du godt over to tilmers kjøring, så har du en grei tur. Regner du godt over to timer en vei til Kjerag og samme tid tilbake så har du en grei tur. Vel og merke er da tiden ute ved Nasatind og bolten ikke med. Med tung sekk og mye utstyr, blir det lett lengre tid ut til Kjerag. Det er IKKE en "lett" tur. Mye opp og ned og ganske tungt (det er kjetting til hjelp opp og ned bakkene) "Utlendinger" og andre tar turen i flokk og følge, og du blir ikke alene.