REJOHN

Det er noe av problemet når Gore-tex diskuteres. Det har noe med geografi å gjøre - jeg bor på sørvestlandet, og to tyskere - uavhengig av hverandre, har den siste tiden spurt når det blir "tørt" - mitt svar har vært at det vi har nå er "tørt". Jeg setter virkelig pris på støvler med Gore-tex,. Jeg har i for mange år gått i våte sko... (Og mine Impact holder fortsatt stand- etter antakelig nesten 4000 kilometer.

En flott presang til meg selv. Det ble bare en tur i Kroatia. Riktig nok en varm tur, og det ble bare varmere ut over uken. Det passet å ligge på stranden. Hjemme igjen fikk jeg problemer med beina, og ble sittende i godstolen en hel dag. Nå meldte YR både lyn, torden og regn i bøtter og spann den søndagen, så det var ikke et stort savn å ikke komme på tur. Bestyrerinnen fant en «tørr» time for en strandtur – uten meg. For meg og broderen er 27. juni en litt spesiell dag, og dagen da jeg kan si at «neste fødselsdag blir jeg 75», men altså ikke noe å feire dette året. For min egen del, ble det tur i presang fra meg til meg selv. Som vanlig var det ikke lett å velge hvor jeg skulle gå. En tur i heia, var ikke mulig, Bestyrerinnen og resten av familien ville finne det noe underlig om jeg ikke holdt meg hjemme denne ettermiddagen. Det enkleste ville være å ta en tur til Gramstad. Jeg tenkte i utgangspunktet på å gå den lange runden med 5 topper, men på den turen er det mulig å korte inn flere plasser. Om føttene skapte seg skikkelig, så var det bare å sette kursen mot bilen. Det var andre på Gramstad. En masse ungdom, som antakelig var på «klassetur», og ikke mange biler. Jeg tok veien mot Bjørndalsfjellet, og mot Bjørndalsmyra. Selv om det hadde kommet en del nedbør, så var myra forholdsvis tørr. Jeg hadde i hvert fall ingen problemer med å komme innover mot Mattisrudlå. Jeg stoppet likevel opp et par plasser, for å se på flekkmarihånd blomster.. De sto ganske tett enkelte plasser, og var et pent syn. Nå er ikke flekkmarihånd noe sjeldent syn. Det er vel den mest vanlige orkideen i Norge, og finnes omtrent over alt oppe i høyden. Bare synet av blomstene var verdt hele turen, og satte meg i godt humør. Fra enden av myra og videre oppover mot skaret under Mattisrudlå, var det ikke mye sti å se. For meg som har gått her en del ganger, var det mulig å se tråkket, men for andre kan det være vanskelig. Rett under toppen av Mattisrudlå, gikk jeg bort mot «Rindå» og kikket nedover stien. Det var ikke folk på vei opp, men da jeg snudde for å mot Bjørndalsfjellet dukket det opp en jente som hadde vært oppe på selve toppen. Vi vekslet noen ord, og hold omtrent samme tempo mot Bjørndalsfjellet. Der tok jeg en liten pause, for ikke å halse etter jenta nedover mot veien. Det var ikke vanskelig å fortsette mot Fjogstadnuten. Føttene kjentes grei ut, godt hjulpet av en ibux, og det var ingen grunn for ikke å fortsette. På vei mot Dalsnuten, over den lille heia mellom veien og Revholstjørn, var jeg usikker på om det ville bli 3,4 eller 5 topper. Det ble til at jeg tok bakken opp til Dalsnuten. I bunn av bakken ned fra toppen, var det heller ingen grunn for ikke å ta med Øvre Eikenuten. Det er jo bare en «omvei» på vel en kilometer. Over markene mot Øvre Eikenuten, vokste det en hvit liten blomst med ganske strek lukt – i mengder. Selv etter en del søk, fant jeg ikke navn på planten. Det dukker nok opp en eller annen gang. Det ble en flott presang til meg selv denne dagen. Været var bra, selv om det blåste på toppene, føttene skikket seg og jeg var i god form etter noen dager uten å bruke beina. Det var kjekt å være på tur denne dagen.

Det er 550 hytter i DNT systemet, men de er eid og drevet av lokalforeningen. Jeg tror ikke jeg klarer å "oppdra" NRK, og for DNT passer det bra at "systemet" blir oppfattet som en helhet. Det er likevel i lokalforeningen ting skjer.... Jeg har sjekket og skiftet slanger og regulator på "mine" primuser - på Blåfjellenden.....

Fra Makarska til Baska Voda - og tilbake. Det er litt rart. Turer i sjøkanten, tilhører liksom vinteren hjemme, men så snart vi kommer til «Syden» på sommeren, blir det en strandtur. På vinteren i «Syden» (Kanariøyene) blir det «fjelltur». Vi har hatt to år uten «sydentur». To somrer uten den vanlige turen til Kroatia og Makarska, og heller ikke den tradisjonelle spaserturen fra Makarska til Baska Voda og tilbake. Det ble ikke mye diskusjon da vi endelig bestemte oss for å ta en tur. Både Bestyrerinnen og jeg savnet nok å ha «ferie» i varme og sol. Respekten for Corona henger litt igjen, både hos oss og også for andre vi møtte på vår tur. Vi ble ofte alene i heisen på hotellet. De som kom, ventet på en tom heis. Vi for vår del vurderte det slik at skulle vi være sikre på å få en skikkelig ferie dette året, var det bare å hive seg rundt og bestille. Det ble en tur litt tidligere på sommeren enn vanlig. Og vi var litt usikre på været. Ville det være «sommer»? Yr vartet opp med sol og blå himmel, og opp mot 30 grader, for den uka vi skulle være der nede. Denne gangen holdt de til og med hva de lovet. Vi hadde noen gode dager med topp temperatur rundt 27-28 grader får varmen kom og temperaturen steg til over 30 grader midt på dagen. For oss gjennomfrosne nordboere, er det ikke optimalt med tur i over 30 grader. Bestyrerinnen og jeg ble enige om at det ville være lurt å starte tidlig. Vi bestemte oss for å ta ut på tirsdagen, og sto opp i sekstiden. Da var det stille utenfor. Nesten ikke lyder, og med frokosten unnagjort, var vi på beina godt før syv. Med sola så vidt over fjellene i sørøst, var temperaturen levelig. Antakelig var det ikke mer enn rundt 20 grader. Andre var også ute så tidlig. En hel del folk jogget nordover strandpromenaden. Noen i godt tempo, mens andre knapt holdt høyere fart enn oss som gikk. Det var virkelig flott å vandre nordover mot Baska Voda en stille morgen, der sjøen omtrent lå speilblank. En god del av turen går på en ganske grei strandpromenade, men et lite stykke er det sti gjennom skog og under en fjellknaus. Det lille stykket med god sti er virkelig flott. Denne morgenen var det heller nesten ingen andre ute og gikk. Det var litt underlig å gå forbi vår vår vanlige badeplass, se folk på vei ned mot vår «plass». Nå mangler det ikke på bademuligheter langs denne kyststripa, og her er det plass både for oss og andre. Både for de som foretrekker å hoppe i sjøen uten uten tekstiler, og for andre mer påkledd, selv om «påkledd» i denne sammenheng ofte betyr minimalt med stoff. Selv om det er god «vei» innover mot Baska Voda, og det var andre på vei, og det plinget fra en og annen sykkelbjelle, så hadde vi mye av naturen for oss selv. Turen går gjennom skog, med strand og sjø på den ene siden. Skogen – og skyggen den gir, gjorde at temperaturen ikke var mye mer enn det vi opplever en god sommerdag hjemme Det ble mer folk etter som vi nærmet oss byen, og på tilbakeveien var det mye mer folksomt. Siden vi hadde startet tidlig var det langt fra tid for lunch i Baska Voda. Det hadde tatt oss under to timer å spasere de omtrent ti kilometerne mellom byene, og vi var klar for returen – etter en stopp for vann og Cola, før 11. Tilbaketuren ble varmere, og det passer bra å stoppe opp ved et utested nærmest for å få tiden til å gå frem mot lunch. I Promajna, traff vi på et annet par som også var på tur. Selv om vi ikke kjente paret fra før, ble det til at vi spiste lunch sammen. En hyggelig stund og en anledning til å snakke med ande enn oss selv. Det ble ytterligere et stopp til før vi igjen sto ved hotellet. Det ble mye varmere utover dagen, men med mange stopp og mye vann, gikk det greit. Nesten 20 kilometer på beina, må være «godkjent» i «Syden». For oss hadde det i hvert fall vært en flott tur, og det var virkelig greit å endelig kunne følge opp gamle «tradisjoner» med tur i «Syden» også på sommeren.

En lang lys kveld, og en flott morgen i heia. Det måtte bli en tur til Blåfjellenden denne uka også. Prislistene på hytta er fra 2021, og prisene har endret seg. Prislisten burde ha vært med i påsken, men ble glemt. Jeg ble igjen klar over dette da jeg kom inn til hytta forrige gang. Det ble en tur til byen bare for å hende prislistene. De ble liggende i bilen, og meningen var selvsagt å ta med disse i sekken neste gang jeg gikk innover. Nå ble broderen med til hytta denne gangen. Noe som er skikkelig bra. Vi har det ganske kjekt i sammen, og trives i hverandres selskap. Han heiv listene i baksetet, og der ble de liggende. Jeg skylder på alderen, min eller broderens, men vi nøyaktig like gamle så..... Listen kom ikke inn denne gangen heller. Broderen ser fram til den første turen innover på våren. En årlig begivenhet, og etter hvert en lang tradisjon. Turen til Blåfjellenden er det broderen trener for. Etter som årene går blir broderen mer og mer skeptisk til turen. Den er, av en eller annen grunn, blitt både lengre og brattere med årene. Forskjellen på ungdom og oss, kom tydelig fram da vi ut på kvelden fikk besøk av en jente på rundt 19 år. Hun kom fra Langavatn, men først hadde hun gått fra Flørli. Hun mente turen den dagen var omtrent 25 kilometer. Her var det heller ikke snakk om «lett sekk», den var antakelig på 16-17 kilo. Dagen ette ville hun tilbake til bilen i Vinddalen. Fra Blåfjellenden blir det en tur over elva nede ved Fidjastølen, så opp bakken mot Skitdalene og ned mot Korvabu, videre opp Sneliane rundt Fossejuvet og så ned mot Vinddalen. Normalt en tur på 6 timer. Jeg tror jenta ville bruke mindre tid enn det. For meg, og antakelig også for broderen, virket opplegget rimelig «umulig». Alt for lang dagsetappe og alt for tung sekk i det terrenget hun hadde gått, og ville gå dagen etter. Vi er ikke ungdom lenger. Da vi gikk mot Hunnedalen dagen etter møte vi en kar som kom løpende i mot. Han var på dagstur frem og tilbake. Nå er det ikke helt uvanlig at vi treffer folk som løper nettopp den ruta. Faktisk hadde vi snakket om dette, og jeg trodde vi hadde muligheter for å treffe en på vei mot hytta. Nå var turen frem og tilbake fra Hunnedalen til Blåfjellenden bare en forsmak, i forhold til han som satt i trappa på hovedhytta da vi gjorde oss klar for tilbaketuren. Han kom fra Flørli. Inn med den tidlige båten, og tilbake til Lauvik med båten som går klokka 4. Frem og tilbake fra Flørli til Blåfjellenden på dagen. Ingen liten tur det heller. Vi, for vår del, var ganske godt fornøyd med å komme frem og tilbake i et greit tempo. Broderen var mer enn fornøyd med, nok en gang, å få oppleve å sitte på terrassen og nyte utsikten nedover Fidjadalen, i godt selskap med en god sigar og et lite glass cognac. Vi er fortsatt bare i midten av juni, men nå er nesten alle fennene bort. Snøsmeltingen dette året har gått kjapt. Det hender de vanlige fennene ligger til langt ute i juli, og i noen tilfeller til august. Dette året forsvinner de kjapt. Sommeren er kommet i heia. Sauene er på plass og det er mange bestillinger på Blåfjellenden. Jeg håper at det blir en tørr sommer med mye sol og gode forhold, men tar til takke med det været vi får server. Det er uansett kjekt å gå i heia.

Noen lærer aldri. Av og til bommer Yr stygt. Det skjedde denne helga. Planen var en tur til Blåfjellenden. Jeg bruker å ta en tur i uka i sommerhalvåret. Det blir mye samme turen, men siden det alltid er et eller annet å gjøre på hytta, så passer det bra med en tur innover en gang i uka. 2 - 2 1/2 time og 8-9 kilometer inn den ene dagen og det samme tilbake dagen etter. Siden det bare var 2. gangen innover, og det var en del snø og fenner første gangen, ville jeg helt ha godt vær. Som pensjonist kan jeg tilpasse turene til været. YR mente alt tidlig i uka at onsdag/torsdag var best. De andre dagene ville det både regne og blåse. Nå ville det ikke være helt bra vær på fredag, men til gjengjeld skulle lørdagen bli bra, med sol og lite vind. Innover på fredag med vinden i ryggen kunne det gjerne blåse, og selv om sola var gjemt bak skyene ville ikke det bety så mye siden turen går omtrent rett nord. Jeg satset på at YR holdt hva de hadde lovet, og pakket lite vintertøy. Forrige uke ble det varmt og jeg gikk i langbukse gore-tex mens andre brukte kortbukse – i solskinn og nesten 20 grader. Jeg håpet å få bruke motorsagen jeg har kjøpt. Blåfjellenden ligger på nøyaktig 600 moh og det har kommet mye småbjørker de siste årene. Da jeg kom til Blåfjellenden for første gang – for 35 år siden, var det bart. Nesten ikke bjørk i det hele tatt. Jeg håpet å kunne sage ned noen av de «buskene» som har kommet opp rundt hytta. Problemet var at broderen ment jeg ikke kunne bruke motorsaga uten sikkerhetsutstyr. Det hadde jeg ikke tenkt på, og slikt tar plass og veier.... Jeg fikk plass til buksa og hansker, briller ligger det på hytta. Med dette i sekken sammen med middag, som ikke er Real, så blir sekken tyngre enn vanlig. Det er kjekkere med lett sekk, og derfor ble det mindre vinterutstyr enn det jeg vanligvis drar med meg. (Lue, vanter, lang under og en ekstra bluse.) Langarmet bluse og sokker ble det likevel til at jeg tok med. Oppholdet Yr mente det ville bli, var temmelig vått. Ikke direkte regn, uten om av og til, men yr. Vinden kom fortsatt bakfra, og jeg ble ikke skikkelig våt før på siste delen av turen. Det var bare å fyre opp i ovnen, tørke klær og vente på sola – som YR mente ville komme fra morgenen av. YR tok feil. Det var tørt på morgenen og det var en lysning i sør. Jeg så ikke for meg å bruke motorsaga på sleipt underlag, og uten andre til stede. Jeg vente på sola. Som yr hadde nevnt. Det ble venting hele dagen. Av og på med regn, noen små glimt av sol og blå himmel som igjen ble avløst av mørke skyer og skikkelig slagregn. Sånn gikk nå den dagen. Klokka fem, etter å spis, pakket jeg sekken og tok avgårde – i regnet. Det regnet litt til å begynne med, Etter det kom og gikk bygene. Oppe i høyden ble jeg kald, selv med jakken igjen opp til haka, og med hetta på. Den lange under, som jeg «alltid» har med, er til bruk i nettopp slikt vær. Det ble en kald halvtime. Jeg traff en del folk som ville til hytta. De hadde været bakfra, og syntes nok at det hele var ganske greit. For meg ble det en liten aha-opplevelse. Det var en stund siden jeg hadde vært ute i kaldt regn. Jeg kommer til å ha med utstyret fra nå av. Likevel ble det – som alltid en kjekk tur både inn til hytta og tilbake. På tilbaketuren kunne jeg se sauedriften på vei mot Blåfjellenden, og jeg traff kjekke folk. Sel uten sol, så lyste det rødt på rabbene det grepplyngen blomstret. Fosser og bekker var store, og snøfennene viser god igjen. En litt annen natur enn når sola skinner og det er tørt, men flott likevel.

En virkelig flott heiatur. En av for-sommerturene jeg ser fram til hver år, er Madlandrunden. Nå har vi alt gått til Vådlandsnuten, men ikke tatt runden rundt Rolighetsvannet og Maribakken. Dette er en tur som i mange år har stått høyt på listen over de flotteste turene jeg går. Den er fullt på høyde med turen ned Fidjadalen, men er helt annerledes. Dette er en tur i høyden, men lite trær og busker store deler av turen. Turen går i åpent heielandskap med mange kulturminner, og ikke langt vekk fra stien ligger det nylig restaurerte støler. For noen år siden var dette en tur jeg vandret ganske ensom. Det hente jeg traff folk, men som oftest var det bare mellom parkeringsplassen og Vådlandsnuten. Stien videre nedover mot Rolighetsvatnet, var utydelig og forsvant i myra enkelte plasser. For meg som synes åpent heia-landskap er virkelig flott, er dette den nærmeste heia som er lett tilgjengelig. Det blir likevel helt en tur jeg tar på for-sommeren eller litt sent på høsten – i flott vær. I regnvær liker jeg ikke helt all steinen, som blir glatt og sleip. Det kan gå i godt selskap, men alene, er det bedre å sikre seg. Denne dagen var YR raus med både sol og varme. I tillegg skulle det ikke blåse noe særlig. Perfekte forhold for en rundtur i Madlandsheia. Her var det bare å komme seg avgårde. Jeg var ikke alene som tenkte på tur i Madlandsheia. Selv om jeg startet forholdsvis tidlig hjemmefra, var det alt en god del biler på parkeringsplassene. Det var andre som startet samtidig med meg, og jeg møtte tidlig folk med store ryggsekker om hadde overnattet ute den natten. Siden Madland er et gammelt turområde, på Fisketjønnbu måtte det bestilles plass, så er stien godt opparbeidet det første stykket, og ned langs Fossebekken er det god stølsvei. Det tar ikke så lang tid for å komme opp de første bakkene til sletta under Bjødnanuten. Her var det tidligere åpent landskap med god sikt ned mot Fisketjønnbu og inn mot Høylandsskaret. Nå er det tett bjørkeskog, og det er bare så vidt mulig å få øye på den nye Fisketjønnbu – dagturhytta til Gjesdal. Det er virkelig flott langs Fisketjønnvatnene innover mot Høylandsskaret. Det er bare vanskelig å løfte hode for å se seg rundt. Stien er steinet og det krever litt konsentrasjon å komme seg fram. Likevel går det greit å komme seg opp over lia til skaret. Det er flott utsikt tilbake mot Fisketjønnene, og bakken er så pass lang og bratt at det passer som oftest bra med en stopp eller tre. Nå er Vådelandsnuten synlig fra mange plasser, men på denne turen viser den vei fra stien. I skaret viser nuten med varden godt. Det er fortsatt en del bakker igjen før toppen. Stien går i sving oppover, og så mellom toppene (Vådelandsnutene) og rundt. Fra «baksiden» er det god utsikt nedover mot Raseurolighetene og stien videre. Fra toppen er utsikten virkelig god, både utover mot Jæren og havet, men også innover mot Ryfylke og «heiene». Nedover mot Raseurolighetene, går det nå grei sti, som er lett å følge. Over ura, er det ikke spor av folk på steinene, men varder met rød T, viser hvor stien starter på andre siden. Stykket mellom Rolighetsvatnet og Maribakken er virkelig flott. Stien, eller drifteveien - for her gikk sauedriftene mot Sirdal før i tiden, er lett å følge og litt opp og ned, rundt knauser og knatter og langs myrer. Et flott terreng. Her ligger også Løedal, men jeg har ikke funnet spor av noen løe. Maribakken er bratt ned, og nede ved Kvitlabekken er det, i hvert fall for meg, tid for en pause. Denne gangen var det varmt, og det passet å fylle opp drikkeflasken. Midt i bakken står det et skilt som viser vei mot Vådlandnuten og mot Dirdal. Skiltet viser også at det 2,8 kilometer tilbake til bilen. Under tre kilometer burde være lett, men selv om det er flatt og greit å gå, er det tungt sånn på slutten av dagen og etter nesten en mil i fjellterreng. Jeg bruker nesten en time på resten av turen. Ned langs Fossebekken til parkeringsplassen er det stølsvei. Lett å gå og greit å kommefram. For meg som parkerte på den nederste parkeringsplassen er det en bratt kneik med grus i stien. Jeg går forsiktig... Nesten 12 kilometer og litt tre og en halv time var dagens tur. En virkelig flott opplevelse.

Det er ikke tvil om at enkelte plasser er slitasjen stor. Det e r bare å se på den massive tilretteleggingen på stien til Prekestolen. Likevel går det ikke mer en 20 år før alle spor av gammel sti stort sett er forsvunnet om stien legges om. Det er faktisk et like stort problem at stier som ikke er T-merket gror igjen. (Antakelig litt avhengig av hvor i landet du befinner deg.) Ut fra personlig erfaring, vet jeg at selv om stien er både kortere og går mer beskyttet mot været, går folk omveien om den t- merkede stien. Mao, vil du ha folk i heia, så må det aksepteres en viss slitasje. Naturen kan da ikke være museum.

Første gang til Blåfjellenden på beina. Dette året har en vond rygg skapt problemer, og selv om det nok hadde vært mulig å gå innover mot Blåfjellenden i forrige uke, så holdt jeg meg hjemme. Litt motvillig, men det var antakelig en riktig beslutning. Det var selvsagt med en viss spenning jeg gjorde meg klar for turen innover mot hytta – for første gang i sommersesongen 2022. Jeg lurte virkelig på hvor mye snø det ville være igjen oppover. Nede ved veien og oppover mot Oleskaret var det bare noen få flekker med snø. Det har hendt at jeg omtrent har tråkket i snø rett inn av veien enkelte år, men som sagt i år er jeg en uke forsinket. Dette året traff jeg ikke snøen, men Sigmund. Han er sauegjeter, og har holdt til på Fidjastølen i mange år. De siste årene har han «flyttet» over dalen til andre siden. Vi hadde en del å prate om. Litt senere traff jeg på to andre fra Fidjastølen. Alle tre hadde vært inne med sauer, og var nå på vei tilbake. Det var bare noen få sauer de hadde hatt med, mesteparten ville de drive innover den 18. Det var noen få fenner, alle på de vanligste plassen, helt til jeg kom opp i høyden. Ølbakken ligger på omtrent 825 moh, og her lå den første skikkelige fonna – som alltid. Innover var det fenner der hvor jeg hadde ventet, og de var omtrent så store som de pleier å være på de første turene innover. Ved vann 858,4 (Saftbekktjønnet) ligger det en ur og stenger. Her går sommerstien oppe i høyden over ura – i bratte lia. Med stien dekket av snø, og ur under, går jeg gjennom den storsteinede ura. Det tar minst 4 minutter lengre, eller muligens tre minutter. Værmeldingen var god for dagene fremover, men på fredagen var det overskyet og litt mer vind enn meldt. Opp mot 10 m/sek – og da ble det kaldt i bare ullblusen. Jakken måtte på øverst. Jeg møtte også en gjeng som ville til Fidjastølen i pinsen. Tre stykker med tre hunder. En gammel hund, og en helt ung. Vi hadde følge et stykke, til der stien mot Fidjastølen tar av. Oppe i høyden, på vei mot Blåfjellenden for første gang for året på beina, ble det skikkelig kjekt å være på tur. Tenk å få oppleve dette eventyret nok en gang. Mine gamle venner grepplyngen lyste opp på rabbene, og ønsket meg velkommen til fjells. Jeg så ikke ryper, men det var fugl i heia. Nedover lia mot Blåfjellenden stoppet jeg opp noen ganger bare for å få med meg utsikten. Selv om jeg har gått her i mer enn 30 år, så synes jeg fortsatt det er skikkelig kjekt å komme til Blåfjellenden. Jeg hadde snakket med to karer som også var på vei inn mot hytta. Arne og Rune var det kjekt å bli kjent med. Nettopp slik det skal være på en ubetjent turistforeningshytte. Vi fikk en hyggelig kveld med mye kjekk prat. Vi ble heller ikke alene, det kom også to karer opp Fidjadalen, som også ble med i «selskapet». En virkelig fin kveld. Skyene la seg nedpå ut over kvelden og skapte en litt trolsk stemning. Selv med skyer, ble det ikke skikkelig mørkt. Sola forsvant omtrent da vi skulle legg oss, og det er ikke mange timene den er vekk på denne tiden av året. Jeg skulle være på hytta i tre dager, og så fram til oppholdet.

Jeg har for moro skyld sett litt på regnestykket for en ubetjent turistforening i fjellet, med utgangspunkt i Blåfjellenden. Hytta har 25 sengeplasser + et nesten tilsvarende antall plasser på madrass på gulv. Besøket er høyt – hytte er vanligvis en av de best besøkte selvbetjeningshytter som STF har. Besøket på snitt er omtrent 1200 overnattinger i året. Med dette besøket har hytta et snittbelegg på 10 personer pr dag i sommersesongen – vesentlig lavere på vinteren, noe som gir et belegg på under 40%. Hytta ligger tre timer inn i heia, og det finnes ikke vei. All transport går normalt med scooter på vinteren. (Ved større utskiftninger og liknende brukes helikopter – 15.000 pr tur) Dette gir en inntekt på litt over 300.000 (antakelig noe mer med de nye prisene, men for enkelthets skyld bruker jeg det runde tallet.) For en privat hytte ville regnestykket lett bli 120.000 i krav til avkastning (2% av verdien 6 mill) og 120.000 (de samme 2%) i vedlikehold og avskrivinger. Når det i tillegg kommer ved og utstyr og ikke minst transport av dette, er det igjen omtrent 30.000 til dekning av lønn for vedlikehold og liknende. (Det må rengjøres, bosset må fås på plass og veden må i hus, dassen skal tømmes - det er alltid en dør, et vindu eller liknende som trenger litt «hjelp» og ikke minst brannalarm og solcelleanlegget krever jevnlig vedlikehold. Alt dette krever også noe «administrasjon») Selv 300.000 – hele inntekten – er ikke mer enn ca 1/3 hel stilling, eller litt over 600 arbeidstimer eller 70 dager. Det går ikke rundt for en privathytte. (Jeg har omtrent 20 dager på hytta som tilsyn.) For STF er det et helt annet reknestykke. Ingen krav til avkastning, vedlikeholdet er der, men antakelig mye mindre enn 2% siden mye blir gjort på dugnad. (Blåfjellenden fikk nye vinduer i fjor, etter omtrent 30 års bruk – det kostet en del penger. Dassen er skiftet to ganger – vi har nå to hull...) Ting blir gjort med solseller og liknende.) STF sitter igjen med en del, men alt dette så blir brukt til andre «gode» formål, som nye hytter. (Stier og bruer og skilt og merking inn til hytta er slike «gode» formål.)

På merked og umerked sti. Med flott vær, var det klart at jeg måtte på tur. Sola skinte, og selv om det var noen skyer mente YR det ville bli en tørr dag, i hvert fall til ut på ettermiddagen. Jeg var klar, sekken var pakket, men jeg var ikke sikker på hvor turen skulle gå. Det vanlige problemet. Det har blitt mange turer i det siste, og ikke de korteste heller. Jeg var likevel klar for en tur på mer enn to timer. De fleste av de «vanlige» turene hadde jeg gått nylig, men hva med turen rundt Lifjellet. Denne turen gikk jeg nesten en gang i uka, og noen ganger to dager på rad. De to – tre siste årene har det blitt flere turer, men ikke alltid så lange. Det har i hvert fall blitt færre turer rundt Lifjellet. Det var kanskje det beste alternativet denne dagen. Turen er ikke mer enn en mil, og den tar meg – nå – litt i overkant av to og en halv time. Det er i underkant av fire kilometer i timen. Jeg går fortere enn det i lett terreng. Lifjellrunden går i «tungt» terreng, med en drøy bakke opp mot toppen. Selv om jeg har gått rundt Lifjellet i mange år og mange turer hvert år, blir det ikke helt samme runden nå, som første gangen. Jeg går nå sjeldent utover langs fjorden via den rødmerkede -T-merkede stien. Det går en sti lengre nede mot sjøen som ikke er fullt så bratt. Selv om det tar litt lengre tid, blir det enklere - for meg. Stien har også blitt litt enklere å gå noen korte strekk. Noen små snarveier. Ute ved Bymarka, la Franz Olsen stien oppom Ørnafjell – for å få utsikt mot Usken, Jørpeland og Ryfylke. Den gamle stien går i skaret oppover og møter den merkede stien litt oppe i bakken. Litt under snaufjellet står en stolpe som viser vei mot venstre. Her var det tidligere et stidele, for en sti mer rett mot toppen av Lifjell. Den T-merkede stien går over toppen og har bedre utsikt, mens den andre, kortere stien, går mer rett mot toppen. I tillegg til å være kortere, er den umerkede stien bedre beskyttet mot vind, og det kan blåse på Lifjellet. Jeg går den umerkede stien, men selv om denne stien er kortere og mer beskyttet mot vær og vind, så gror stien helt igjen. I dag vil folk ha problemer med å finne stien oppover, om de ikke er kjent.

Ingen ting av det du nevner er DNT ansvarlig for - den lokale foreningen har ansvaret og styrer alt når det gjelder stier, merking, hytter og ruter. Ønsker du å endre noe, må dette gjøres lokalt.... Det er altså opp til medlemmene lokalt å velge å bygge koier og liknende. (Dessverre er det ikke slikt de fleste medlemmene ønsker det slik jeg har fått gjengitt noen "undersøkelser")

Den kjekke runden. Det ble fem topper denne dagen også. Ulempen med å «klare» en eller annen tur, er at turen lett blir en «vanlig» tur og ikke en som både er krevende og tung. Nå er ikke «fem topper fra Gramstad» en skikkelig krevende ell tung tur. Det blir liksom bare tre timer med tur. Noen ganger – flere ganger – i bratte og lange bakker, både opp og ned. Slike bakker krever jo sitt, men etter hvert blir det til at jeg går «forsiktig». En omskriving for å ta det med ro. En god mil på vei, 6-700 høydemeter og totalt tre timer, er ikke en utfordrende dagstur, men heller ikke en dagligdags affære for de fleste. Jeg tro jeg må være i noen lunde god form, når slike turer omtrent blir dagligdagse. Det er mange turer jeg kunne ha gått, men det blir oftest til at jeg holder meg på kjente og «kjære» stier. Det er litt skummelt å finne fram på nye plasser, og det tar i hvert gall tid.. Noe, vi som jobber for NAV, ikke har for mye av... «Fem topper fra Gramstad», betyr å ta mot Mattisrudlå, men ikke opp den «vanlige» veien opp Rindå fra Paradisskaret. Jeg går fortsatt inn Bjørndalsmyra og opp innerst i den dalen og mot Mattisrudlå. Fra Mattisrudlå er det lett å se neste delmål, Bjørndalsfjellet. Det er ikke mer enn en liten kilometer unna – i luftlinje. Det går opp og ned noen ganger mellom disse toppene, og noen av bakkene er både lange og bratte. Det tar likevel ikke lange tiden – en kilometer, selv med bakker, går kjapt. Denne gangen gikk det ikke kjappere enn at jeg måtte stoppe opp et par ganger for å se på stålormer. Det er ikke så ofte jeg får øye på slike på mine turer. Når det i tillegg kommer en kar og viser nok en stålorm – sleve som han mente den heter, så blir det mange på en gang. Den siste bakken opp til Bjørndalfjellet er bratt, men ikke lang. Det går – for meg – like lang tid opp som ned. Selv om skoene henger bedre enn noen andre jeg har hatt, blir det til at jeg «sikrer» omtrent hele tiden. Slikt tar tid. Lia opp mot Fjogstadnuten er ikke like bratt, men siden den går i små kneiker, er det anledning til å bli skikkelig andpusten – jeg tar det rolig, og holder pusten på et rimelig nivå. Fra Fjogstadnuten er det en ny kilometer – i luftlinje – ned til Kvitemyr, og stidelet mot Dalnuten. Skiltet mener det er 600 meter til toppen, men det er i tillegg 150 høydemeter. Avstanden er ikke lang men med en del høyde opp tar det litt tid, og det passer bra med en pause på toppen. Avstikkeren bort mot Øvre Eikenuten er ikke lang, og det er heller ikke mange høydemeter å bestige. Det er nærmest flate veien. Det kan være litt fuktig enkelte plasser, men denne dagen var det greit. Det er ikke mer enn noen få hundre meter omvei, men det må til om det skal bli fem topper. Denne dagen ble det en kjekk og grei rundtur. En tur jeg kan anbefale for alle som vil komme i form.

Etter mer enn tredve par med fjellsko, kan jeg si - selv om ingen vil tro det - virkningen av vedlikehold og puss er sterkt overdrevet. På mine Walk King, har såle snorer og lær gått omtrent samtid - men da har det vært hull på gore-tex en en stund. Det som jeg mener ødelegger fjellsko, er tørking for nær varmekilden. Da sprekker løret. Ellers er det bruk....

Jeg har aldri sett traktoren, men det med rustne ølbokser kan nok stemme.

Jeg mener det er et skilt som viser vei. "gamle marker2 er min beskrivelse av hva som tidligere har vært dyrket mark - ikke lett for andre å forstå...

Slettene (gamle marker) ved Lundekvam er mye brukt til telting. Parkering på Myrland og så gardsvei en drøy kilometer opp og innover.

Når det gjelder det absurde, finner du det antakelig helt greit at din lokale turistforening skal gjøre slik du ønsker - uten at du har fortalt de om dine ønsker, fordi dette er noe de bare må forstå? De lokale foreningene forsøker å oppfylle sin formålsparaf slik de forstår denne. De har begrenset med midler, og må se resursbruken i ly av hva medlemmene ønsker, Det vil altid være snakk om penger, men til nødbuer og lignende vil det også være snakk om "dugnad" - er du villig til å gjøre en innsats? (For ordens skyld: Stavanger Turistforening lar alle sine ordinære hytter - selvbetjente og uberjente - stå åpne hele året. Slike ting bestemmes helt og holden i den lokale foreningen, og jeg tror ikke medlemmene vil være enig i at slikt skal bestemmes "sentralt".)

Med Bestyrerinnen på langtur. Det er på vinteren vi går i sjøkanten. Enten på sandstranden eller litt inne på land. Det er som oftest ikke is og snø der. Frost og greier er i hvert fall vekke nå. Det er vår på Jæren og bøndene har alt begynt på førsteslåtten. Med grønne marker og trær fulle med blader, er det mer sommer enn vår. Likevel mente altså Bestyrerinnen vi burde ta en tur langs Nordsjøen denne søndagen Det var noe med en strandtur som Klepp Frivilligsentral skal gjennomføre i august, og som bestyrerinnen ville forberede seg på. Hun kunne tenke seg bare en kjapp og kort tur. For min del så blir det nok av kjappe og korte turer, jeg fortrekker litt lengre turer, og gjerne med litt bakker. Jeg trenger all den bakketreningen jeg kan få framover mot sommeren og mine turer i heia. Det er lite bakker langs sjøen, og for å kompensere for manglende bakker, ønsket jeg å gjøre turen litt lengre. Vi kunne jo forsøke oss på turen fra Hellestø til Orre. Dette er en tur jeg har gått noen ganger de siste årene, og som jeg synes er kjekk å gå. Turen er nærmere 15 kilometer, men som sagt – helt uten bakker. Er sanden fast og fin, så er det også enkelt å gå på stranden. Løs sand gir litt mer trening. Det var skikkelig bra vær denne dagen- Nesten ikke vind, og sol – omtrent fra blå himmel. Hadde den blå streken strukket seg opp fem – seks grader lengre opp på skalaen, hadde det nesten vært badevær. For andre – nordsjøen er fortsatt alt for kald for bading. Sjøen og sandstrendene, Feisten Fyr, og sanddynene, var akkurat de samme som på vinteren, men på denne turen var bakken dekket med grønt gress, selv om det fortsatt er en del gammel marehalm. Den store forskjellen var blomsterprakten. På innsiden av Hellestø-stranden var det strandlupiner i hopetall. En svartlistete art, men flott for det. Mellom Bore og Reve var det tepper med fjærekoll, som tidligere het strandnellik. Planten skiftet navn da den ikke er en nellik i det hele tatt. Løvetann er «ugress», men når marka er helt gul, er blomsten flott å se på likevel. Denne dagen fulgte gulfargen oss på hele turen. Det er uansett bedre enn vissent gress. Nå er Revtangen kjent for sitt rike fugleliv, og denne gangen fikk vi med oss storskarv og ærfugl, utenom lerka og ande småfugler. På Orrestranden gikk vi på kjentfolk og fikk følge det siste stykket mot Friluftshuset. Kjell var den som fortalte om Fjærekollen og også om andre planter vi gikk forbi. Vi var ikke alene på tur denne dagen. Det var mye folk på Borestranden, men fra Bore til Reve havn, møtte vi flere folk enn noen gang. Første gang vi gikk her var det omtrent ikke sti, nå er det tydelig sti, og mye folk. I tillegg var det dyr på beite. En familie var nok skeptiske til å gå mot ungdyra, så jeg gikk foran. Med litt høy stemme ba jeg kua flytte seg. Den trakk seg vekk – litt til min overraskelse... Det ble en tur der Jærkysten viste seg fram fra sin beste side, selv om det ikke var badevær. Turen er i seg selv på omtrent 15 kilometer, og vi brukte litt over tre timer. En kjekk og flott tur.

Siden jeg er i gang, og som en kommentar til overskriften "Hvorfor tvinger DNT oss til dyrest mulig alternativ?" DNT tvinger ingen. DNT er den overordnede organisasjonen, men alt som har med hytter, ruter, stier og slike ting å gjøre, står den lokale turistforeningen for. Avgjørelsene her blir formelt tatt i generalforsamloingen, hvor for STF s del det var noen og tredeve tilstede av i alt 30.000 medlemmer. (Av de 30 fremmøtte, var det ganske mange som ikke innhar noe verv, eller er med i noe styre, men bare er "frivillige" som meg. Mange av disse legger ned mange timer og mye arbeid for STF. - disse ivrige "frivillige" som deltar på dugnader og gjør en innsats, har selvsagt påvirkningskraft innad i foreningen . ) Ønsker noen endring så er det bare å møte opp på generalforsamlingen, men ønskes det påvirkningskraft i tillegg, så kan dugnad og innsats gjøre en forskjell.

Dine ønsker henger ikke helt sammen. Både folketomme hytter og langt fra folk.... Hvem skal betale for dette, og ikke minst hvem skal vedlikeholde og ha tilsyn? Mange vil i samme slengen ha bort helikopter og snøskuter i tillegg. Det henger ikke sammen. STF har noen hytter langt inne i heia. (Hovatn, Vassdalstjørn og Grasdalen) tilsammen har disse hytten i underkant av 400 besøkende i året. Strandalen som er betjent deler av året har omtrent 2500 besøkende (50-60 når hytta er selvbetjent.) "Ditt syn" er ikke dekkende for hva "folk flest" ønsker. Personlig kunne jeg godt tenke meg flere selvbetjente enkle hytter, men...

Første gang til Vådlandsnuten i 2022. Vådlandsnutene er godt synlig fra Jæren. De to toppene stikker seg godt fram, og er lette å få øye på. En tur til Vådlandsnuten har stått på vårprogrammet i mange år. Dette året har det vært en god del snø i Madland. Folk har benyttet muligheten til å gå skitur i det terrenget som var stedet hvor «alle» skulle på ski på 60 og 70 tallet. Jeg var noen ganger på ski her, men fra 90 tallet har det bare blitt fot-turer. Nesten hvert år har det blitt en tidlig vårtur til toppen av Madland. Bestyrerinnen var klar på at denne søndagen ville hun til Fisketjønnbu. Det vil si den nye dagturhytta, som har fått navnet til den gamle Turistforeningshytta. Det skulle være åpning av dagturhytta, og Bestyrerinnen ville gjerne være tilstede. Vi viste det ville være kjentfolk på åpningen, og det kunne på mange måter passe bra, om vi stakk innom. Vi ville antakelig ikke bli alene, men heldigvis er parkeringsplassene i enden av Madlandsveien store. Været er jo alltid en faktor for hvor og hvor lenge vi skal være på tur. Denne dagen var det sol og omtrent blå himmel. Varmen holdt seg fortsatt vekk, men i sola og i le for vinden var det en flott dag. Siden det er mulig å se Vådlandsnutene omtrent hjemmefra, så viste jeg at det fortsatt er snø i høyden. Hvor mye, og hvor langt nede den ville ligge var det ikke mulig å se. Jeg satset på at det ville være mulig å komme til toppen, og at jeg ville kunne få med Bestyrerinnen på turen til toppen. På parkeringsplassen var det andre som også ville innover mot Fisketjønnene. Vi startet opp bakken, og jeg håpet jo å kunne få med Bestyrerinnen helt til toppen. Ved Fisketjønnbu var det ikke kommet folk. Vi gikk kjapt forbi og videre opp Høylandsskaret. Det var ganske bløtt i stien enkelte plasser, og det lå snøflekker helt inn til stien i skyggesiden. Først ovenfor skaret måtte vi ut på snøfonna for å komme forbi. Fra rundt 700 moh og videre oppover mot toppen på 802 moh var det ganske store snøfenner, og litt snø på flatene. Ganske som vanlig på første turen for året. Når det er en stund siden jeg har vært over snøfenner, går det sakte. Jeg har noen ganger tråkket gjennom, og det har til nå gått bra, men mer på grunn av hell enn noe annet. Det blir litt bedre etter hvert. Jeg stoler mer på snøen ut over forsommeren. Vi var alene på toppen, men nedover fikk vi ganske mange i mot oss. Det er ikke ofte jeg treffer så mange folk nettopp her. Det var anda mer folk nede ved Fisketjønnbu. Harry, som nok hadde noe med åpningen av Fisketjønnbu å gjøre, mente det hadde vært over 250 mennesker «innom».Ikke alle – på langt nær – gikk videre oppover, men det var antakelig mer folksomt på stien mot Vådlandsnuten enn det noen gang har vært. Det var i hvert fall mer bil på parkeringsplassene enn det jeg har opplevd – i de senere årene. Det var langt fra fullt, men det stå mange biler både på den øvre og nedre parkeringsplassen. Med en liten pause på toppen og en lang pause nede ved Fisketjønnbu, var søndagen tur ganske grei. Vi brukte tid, men hadde det ikke travelt, og så tar det jo tid å snakke med folk. En grei vårtur, og fortsatt en av de flotteste turene i distriktet. Jeg gleder meg til det blir så pass snøfritt at det er mulig å ta rundturen mot Rolighetsdalen og Maribakken i tillegg.

En litt krevende tur. Siden jeg var i gang med en del litt lengre turer var det bare å følge på en gang til. Denne dagen var jeg klar for den gode gamle turen rundt Lifjellet i Sandnes. En tur jeg har gått mange ganger opp gjennom årene. Turistforeningen mener turen er omtrent 9 kilometer og jeg brukte (omtrent) to og en halv time. Noe som gir litt under 4 kilometer i timen. På flat vei er det sakte. Det går ikke fullt så fort lengre, men jeg kommer meg fortsatt rundt.. Nå er ikke runden rundt Lifjellet noen enkel tur. Det er mye opp og ned og litt klatring. Det er satt opp kjetting et par plasser, og en plass – ut mot Lihalsen – er det tau for å rappellere ned en liten skrent. Det er likevel et par plasser til, der jeg kunne tenke meg et tau å holde i. Start og slutt er på Dale i Sandnes. Helt innerst ligger det en parkeringsplass og stien starter rett ved parkeringsplassen. Siden dette er en rundtur, er det selvsagt mulig å gå både mot toppen først eller ta ut over langs fjorden. Jeg har i nok så mange år alltid gått ut langs fjorden først. Og siden jeg er en pyse i bratte heng, holder jeg meg nede langs sjøen, selv om den merkede stien går litt oppe i lia. Der er det bratt – for meg. Nå har det dukket opp en liten «snarvei» på min vanlige sti. Rett etter der stien mot «Søsterhytta» tar av fra den umerkede stien, går det et nytt tråkk i lia, som – selvsagt– treffer den gamle stien etter en stund. Min sti går sammen med den T-merkede stien i Revesdal. Omtrent 150 meter før skiltet med «sprettraubakken» dukker opp. Min sti fortsetter ut langs fjorden, men for de som vil kjapt til toppen, så er det «Sprettraubakken» som gjelder. Den bakken er lang og bratt, og uten mye busker og kratt. Det er stor sett bare fjellet. Jeg har sett film av folk som har syklet ned denne bakken. Avgjort ikke noe for meg. Fra stien er det flott utsikt over mot Stavanger og bakover mot Sandnes. For meg som er vokst opp i Stavanger, så er det kjekt å se byen fra den siden. Det er ikke en enkel sti å følge fra Einerneset til der stien tar opp mot toppen. Det går opp og ned og det er ikke lett å holde farten oppe. Småbakkene opp og ned får pulse og pust i høygir. Det har kommet en ny gjerdeklyver rett før stien svinger opp mot toppen. Franzen som merket stien første gang, var opptatt av utsikt, og la stien opp berget. Den gamle stien går langs bekken og inne i skogen. Jeg følger selvsagt det gamle tråkket. Det er en skikkelig lang bakke, men gjennom mange år har jeg lært hvordan bakken enklest skal ras. Det gjelder å ikke få pulsen for høyt. Ikke helt enkelt. Broderen mener bakken gir god trening. Det er fort gjort å gå stykket fra «hust» til kanten over Øksendalen. Bart fjell, svaberg og god sti gjør det lett å gå. Den siste kraftanstrengelsen er å komme opp «den fordømte bakken» - lia opp til skaret mellom Flatafjellet og Sørafjellet. Den er langt fra så lang og bratt som den fra Lihalsen til toppen, men krever likevel sitt. Fra skaret og videre er det nesen bare nedoverbakke. Først til Dalevatn, hvor det et par plasser er bratt, og så videre nedover mot Dale. Fra der går turen for det meste på god sti og delvis vei, og om formen er på plass, blir det små jogging nedover bakkene mot bilen.

15 kilometer og litt stive bein. På Jæren er våren kommet. I hagen er snøklokker og krokus forsvunnet for lenge siden. Påske og pinseliljene er avblomstret og tulipanene står fortsatt -så vidt. Plenen har fått flere omganger med gressklipperen og busker og trær har grønne blader. Bøndene er opptatt med pløying og såing. Heldigvis er det slutt på utkjøringen av «hevd» og dermed også slutt på «hevdaluktå». Et par mil hjemmefra, og bare 200 meter høyere, på mitt vanlige turområde – Høgjæren, er situasjonen en ganske annen. Her er det fortsatt lyngen brun og gresset gult. Det er nesten ikke noe grønt å få øye på. Helt nederst inne i mellom alt det gule og brune, finnes det noen grønne strå. Kontrasten er ganske stor fra det frodige Jæren til golde og vinterlige Høgjæren. Det er likevel et kjekt område å gå tur i. Jeg var egentlig gått tom for nye turer. De fleste har jeg gått mange ganger, og denne dagen var jeg klar for en litt lengre tur. Det er mulig å gå turer på Høgjæren av forskjellig lengde. Den vanlige runden er på 7-8 kilometer og går unna på en og en halv time – i god fart. Da går turen fra Holmavatn til Steinkjerringå og videre til Synesvarden og så tilbake til Holmavatn. Nå er det mulig å parkere ved Tovdalsveien og går til Synesvarden og så runden. Det gjør turen 3-4 kilometer lengre og en slik tur går unna på omtrent to timer, fortsatt i god fart... Denne dagen ar det planen å gå litt lengre, og noen ganger, når jeg ønsker en litt lengre tur, starter jeg ved Tovdalsveien og går Synesvarden, Holmavatn til Steinkjerringå og samme vei tilbake. Det blir en tur på nesten 15 kilometer og da går det tre timer. Slik ble det. På parkeringsplassen var jeg alene, og det var ikke spor i stien. Det kunne se ut som om folk ikke var på tur denne dagen. Nå var det ikke så overraskende. Været, som har vært skikkelig bra, hadde slått om, og YR truet med regn ut på dagen. Sol var det ikke snakk om, heldekkende skydekke var det som møtte meg. Når det samtidig blåser 5-6 m/sek og gradestokken holder seg godt under ti grader, finner nok mange forholdene litt «ufysne». For min del hadde jeg håpet på en tur i ullblusen, men måtte ha på en lett mellomlagsjakke i tillegg. Hva jeg ikke hadde reknet med, var at det ble nødvendig med tynne vanter. En nok så kald maidag på Høgjæren. Landskapet er skapt av isen, det vil si «dødende» is. Her stoppet isen sin fremferd og smeltet med sitt innhold av stein, grus og sand. Det er en del småtjern, og disse kan være skapt av is inne i mellom all grus og sand, som så smeltet. Det er jo ikke store høydeforskjeller. Høyeste toppen er Synesvarden på 359 moh, mens det laveste området ligger på omtrent 250 moh. Hundre høydemeter er ikke mye, men det er nok til at jeg blir skikkelig andpusten i de bratteste bakkene, og må «gire ned» i de slake bakkene opp mot Synesvarden. Ett stykke nedover mot Holmavatn, kunne jeg kjenne noen dråper, og etter det var det lett yr en god del av turen. Ikke så mye at det ble nødvendig med jakke, men nok til at buksa ble våt på lårene. Siden det skulle være en treningstur, forsøkte jeg å holde farten oppe nedover mot Holmavatn. Det gikk greit, men i oppoverbakkene på tilbakeveien, kunne jeg kjenne at jeg hadde tatt i tidligere. Jeg var glad da jeg sto ved bilene og kunne puste ut.

Fra Øvre Hetland til Lundekvam og Myrland og til toppen. Som vanlig ville Bestyrerinnen på søndagstur. Det skulle helst være en litt kort og lett tur, hun så ikke for seg noen lang tur denne dagen. Det har blitt noen turer på Bestyrerinnen også den siste tiden. En kjapp og kort tur var ikke helt det jeg hadde sett for meg på en virkelig flott søndag. Det måtte være mulig å finne en kort tur som også var litt «utfordrende». Om ikke lengde hva da med høyde? Jeg hadde tenkt å ta en tur til Vårlivarden, men var ikke sikker på når dette ville passe. Kunne denne turen være noe for oss – på en søndag. Bestyrerinnen var gjerne med på en tur til toppen på Vårlivarden. Sigbjørn og Anne Lise hadde vært i selskap på lørdagen, og jeg var ikke sikker på om de var klar for tur fra morgenen av. Da vi tok kontakt, ville de gjerne være med på en tur til Øvre Hetland og videre mot Vårlivarden. Nå hadde Bestyrerinnen nevnt en kort tur, og turen til toppen av Vårlivarden fra Øvre Hetland er kort ikke stort mer enn 3 kilometer hver vei. Det er mulig å gå en liten «omvei» til Lundekvam og Myrland. Sånn for meg selv, hadde jeg håpet å få «lurt» Bestyrerinnen med på denne lille ekstra runden. Sa vi sto på parkeringsplassen nevnte jeg «omveien» for Sigbjørn. Han er som regel klar for litt ekstra, og mente vi burde ta veien mot Lundekvam. Det er god sti, nesten vei det første stykket, mot Lundekvam. Noen myrhull er det, men de merket vi nesten ikke. Det var skikkelig tørt i marka. I tillegg til god sti, fikk vi med oss nesten grønne bjørker og den sarte vårfargen. Det er virkelig flott å gå i skog og mark på vårparten. Vi fikk i hvert fall en flott tur. Det var andre på Lundekvam, men ikke telt denne gangen. Stedet blir mye brukt som teltplass. Det er bare et «kort» stykke fra parkeringsplassen ved Myrland, og det er gammel kjerrevei. Fra Myrland er det mulig å nå toppen to veier. Det går en sti bratt opp til stien fra Øvre Hetland, og en enda brattere sti rett opp mot toppen. Vi valgte selvsagt den bratte – rett opp – mot toppen. Ingen av de andre sliter det minste med bratte luftige kanter men jeg får høy puls bare ved å tenke på denne turen. Jeg bruker nok litt lengre tid enn mange andre i slike bratte bakker. Det tar tid å sikre, men denne gangen kom jeg også opp – selvsagt. En fordel med bratte bakker, er at det ofte er flott utsikt. Nå passer det også bra å stoppe opp, nettopp for å beundre utsikten. Vi var ikke alene på tur denne dagen. Det var en god del folk på vei mot toppen samtidig med oss, og oppe satte det folk der det var ly for vinden. Vi fant en plass i sola, og tok fram mat og drikke. Det var skikkelig greit å sitte i sola, etter en litt tung tur opp bakken. Det ble til at vi tok en lengre pause enn vanlig. Vi hadde det ikke travelt og det var ingen grunn til å stresse. Nå var utsikten også noe å ta med seg. Vi hadde utsikt over fjord og fjell, med blå himmel og snø på de borterste toppene. Rene postkortet. Det er greit å gå nedover den vanlige stien mot Øvre Hetland. Det er noen bratte kneiker, og jeg må nedpå med baken en plass. Etter å ha gått der noen ganger, så begynner jeg å kjenne bakken. Nedover i skogen, med sol og blå himmel, og helt uten vind, ble det en mer enn behagelig tur. Flott vårvær og tørre forhold gir selvsagt en fin tur. Turen hadde tatt oss tre timer. Det er selvsagt en del høydemeter, men det som hadde tatt tid, var pausen på toppen. Denne gang ikke for å få pust og puls ned, men fordi det var en alt for flott dag til å ikke bruke tid. En skikkelig fin tur.