REJOHN

Min Bergans Helium veier faktisk mindre, men den er jo noe større da....

Norrøna har i hvert fall ikke lenger klær for hei og fjell , bare en masse "friske farger". Når det gjelder hva som er "best" av Norrøna, er jeg ikke helt enig, Med personlig erfaring fra 4 eller 5 generasjoner av "gamle"Trollveggenjakker, kommer denne høyt opp. Og både Trollveggen bukse og ikke minst "gamle" Dovre bukser, vil jeg ha hatt med på en slik liste. For ikke å glemme "gamle" Recon jakken. Brukes fortsatt etter en god del år... Og siden vi er inne på recon, Burde ikke Reconpack sekken være med? Jeg har brukt Norrøna i opp mot 20 år, og helt til nå vært strålende fornøyd, men med med det nye konseptet, blir det å finne et annet merke.

Med 4 hunder kan det vanskelig bli tur til Stavanger Turistforeningshytter, så da må det bli telt eller dagsturer. Her er det mange plasser som er brukbare. hva mediene tur opp mot Frafjord hatten?

Det første jeg tenker på er opp mot et av Mosvatnene i Suldal - enten ved Mostøl opp av Bråtveit, eller Mosvatnet ved Gullingen. Skulle du ønske en liten tur så er det greit å gå innover mot Stranddalen fra Kvilldal/Saurdal. Det er også en grei tur innover mot Viglesdalen i Årdal. Her vil det nesten garantert være andre på samme alder i helgene.

Mine brukererfaringer. Jeg har i noen år brukt en gammel Bergans Hugger sekk til å ha treningstøyet i, og som «håndbagasje»/tursekk i «syden» Denne sekken er etter hvert blitt slitt, og den manglet jo et bæresystem. Det var på tide å se på andre alternativer. Jeg har brukt Bergans Helium 55 liter som tursekk i noen år, og har gode erfaringer med denne lette sekken. Det var derfor enkelt å velge en lett sekk til erstatning for den gamle. Prisen var riktignok noe stiv: ca 1198,- etter hva jeg husker. Jeg har god erfaring med mye tøy og utstyr fra Norrøna. (Familien påstår at jeg er merkebevist….) Etter å ha brukt sekken en tid for å transportere treningstøyet, uten egentlig å ha testet sekken, ble den med til «syden». Der ble den brukt hver dag i 14 dager. Og jeg hadde sekken på ryggen minst et par timer hver dag. Vekten på innholdet i sekken varierte – vi tok med vann for dagen, og mengden var avhengig av varmen. Jeg vurderte vekten til å være mellom 5 og 9 kilo. (Håndkle, ekstra tøy, foto, telefon, badesko, vann og annet rask for to personer.) For å si det som det er: Sekken er knapt brukbar som «gymbag». Det er i prinsippet ikke noe bæresystem. Stroppene er bredere og bedre enn på andre småsekker, men det er skuldrene som får tyngden. Det er en skumgummiplate i ryggen. Den hindret ikke at jeg omtrent hver gang det ble hevet noen vannflasker i sekken, måtte justere innholdet etter en tid. En av flaskene kom feil og gjorde det vondt å bære. Sekken kan ikke stå oppreist. Den synker sammen som en, ja nettopp, sekk. Når det i tillegg er noen detaljer som ergrer i hvert fall meg, faller gleden med ny sekk fort. Sekken lukkes med en krok som skal inn i en stoff-hempe. Etter litt bruk krøllet stoffet i hempen seg og det ble litt fomling for å få opp og igjen sekken. Det er gode kompresjonsmuligheter, men ikke noen lomme til drikkeflaske på utsiden. Den skal være klar for drikkesystem – dette består, så vidt jeg forstår det, av et lite hull der slangen kan tres gjennom når sekken er lukket. Masse reimer og dill dall trekker også ned. Sammenliknet med min - etter hvert – trofaste Bergans Helium, så er dette skuffende. Norrøna må kunne gjøre det bedre enn dette. Jeg fant en test av sekken på nettet som kom med følgende konklusjon: Meget god bærekomfort, grei egenvekt og generelt solide og enkle løsninger gjør dette til et sikkert og godt valg for deg som ønsker en solid, praktisk og tøff sekk. Vår karakter en «femmer» (Prisen i testen er oppgitt til 1495,-. Den finnes på nettet til 990,-) Ut fra bildene kan det se ut som det er flere typer av denne sekken på markedet. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Jeg så mørkt på å hjelpemidler en fyr med bare en brukbar fot. Det hadde tatt tid. Heldigvis løste det seg.

Det blir påsker uten radio og værmelding på Blåfjellenden. Ingen dekning for telefon.... 5 dager uten værmelding inne på vinterfjellet ser jeg mørkt på

Tur med forviklinger og kontakt med AMK. Etter 14 dager i «syden» var jeg klar for tur i heia. Det måtte bli en tur innover mot Blåfjellenden. Jeg hadde jo ikke slitt den stien på lenge. Broderen var i utgangspunktet skeptisk til en litt lengre tur enn vanlig. Og de siste måneden har det «vanlige» jo omtrent bare vært småturer. Jeg ville uansett opp for å sjekke forholdene. Hvor mye av snøen er vekk, og hvor store er bekker og elver? Heldigvis ble broderen med. Mye av snøen er vekk. Det er egentlig greie forhold, selv om fenene er adskillig større/lengre enn til vanlig på denne tiden. Men – tross alt – det er håp om sommertilstander i nær fremtid. Det er lite snø å se fra veien i Hunnedalen, og først over 700-750moh ble det igjen vinterlig. Med hard og fin snø er det likevel greit å gå innover. Ikke for alle. På lørdag var det en kar som tråkket gjennom og traff en spiss stein med foten. Han fikk en flenge i foten, og det ble tatt kontakt med AMK. Vi fikk de første fortellinger om ulykken, alt av de første som kom i mot oss. Lengre inne traff vi på kjente og stoppet. Det ble igjenn snakket om ulykken. De vi traff hadde nettopp snakket med AMK og etterlyst helikopteret. Broderen (som da heldigvis var med) tok for sikkerhets skyld kontakt med AMK for en oppdatering. Vi var omtrent på den siste plassen med telefonforbindelse…. Og fikk opplyst at det så langt ikke var planlagt noen flytur inn. Det skyldes delvis at det ikke var helikopter tilgjengelig og at været ikke var bra. (Redningshelikopter hadde avgjort at de ikke ville ta turen – skaden var ikke alvorlig nok. En avgjørelse basert på opplysningene de fikk, sammen med bilder av skaden.) Dette kunne vi ikke slå oss til ro med, fyren som var skadd satt en god time unna og viste ingen ting om situasjonen. Det ble en del samtaler og oppdateringer før vi fikk beskjed om at nå ville helikoptert forsøke å ta seg inn til den skadde. Nå løste dette seg antakelig. AMK overtok problemet og ville hente vedkommende. Men jeg sitter igjen med en følese av at vi (broderen) i denne saken faktisk gjorde vårt til at det ble tatt en avgjørelse og at den skadde fikk hjelp. Så rådet må bli å alltid dobbeltkontrollere hvilke tiltak som vil bli iversatt. Ikke bare rapporter, men også kontroller at saken er rett oppfattet og at tiltak vil bli gjort. Etter en lengre pause på grunn av denne saken, kunne vi snu nesa mot sør og Hunnedalen. Det ble en fin tur nedover. Sola kom igjennom og det ble skikkelig varmt enkelte plasser. Fossebekken hadde tydelig steget i løpet av det få timene vi hadde vært innover. Det ble noen hopp og sprett for å komme tørrskodd over – på lave sko. Vi km oss ikke helt inn til hytta, men det var egentlig heller ikke planen. Det får bli litt senere på året… Om nå bare sommeren virkelig kommer. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Hunnedalen – Blåfjellenden. Det er fortsatt en god del snø øverst, og fenne var fortsatt lange, men snøsmeltingen er godt i gang, og fenne vil minke fort. Selv om det er mye snø, så er det greit å gå, og det er heller ikke særlig problem med å finne veien. Vardene viser, men enkelte plasser er det langt mellom de. Det var en god del som tok turen denne helga. Fossebekken kan nok fortsatt by på problemer for noen. Spesielt om kravet er å komme over uten å bli våt på beina… Søndag kom jeg tørr over på lave sko, men da med litt hopp og spett. Jeg tror ikke Fossebekken kommer til å bli svært mye større om det ikke blir regn og varme samtidig. Flørli – Blåfjellenden. Det har gått folk denne veien. Jeg møtte folk søndag som hadde tatt turen dagen før. De kunne fortelle at det også hadde gått en familie med unger på omtrent 10 år. De hadde brukt 10-11 timer. Det er fortsatt mye snø på heia, og spesielt et stykke høyest oppe hvor stien går i en skråning som ender i Øvre Flørlivann og et indre tjønn, var vanskelig. Her tok gjengen jeg snakket med opp på heia og så ned til stien litt nærmere Blåfjellenden. Et fornuftig valg spør du meg. Ellers kunne de melde om at det var litt utfordrende å finne stien. Det var lite av merker som viste øverst, så det var nødvendig å bruke kartet, og holde seg oppdatert hvor de befant seg. Mån/Eikeskog – Blåfjellenden. Det har kommet folk opp dalen i flere uker. Snøen er ikke noe problem, men snøsmeltingen gir utfordringer. På lørdag hadde to turgåere problemer med å komme over elva ved Grønatjødnå – omtrent halvveis mellom Månvann og Fidjavannet. Her gikk elva så pass stor at de hadde vansker med en hund de hadde med. I tillegg var vannet så pass høyt, at de vasset langs fjellveggen ved Fidjafossen. Det skal ikke mye mer vann til før det blir vanskelig og farlig å gå dalen. Med varme og regn de nærmeste dagene, vil jeg anbefale at turen utsettes. Det var ellers ingen nye store ras som laget problemer, og karene hadde sett mye fisk i Fidjavannet. Med tunge sekker hadde det tatt tid. Røssdalen/Vindalen – Blåfjellenden. Disse rutene er ikke merket. Fra Vinddalen til Fossejuvet er det god sti, og sauene blir drevet fra Vinddalen og ned mot Korvabu, så her bør stien være lett å finne. Videre er tråkket forholdsvis greit å følge, men det forsvinner delvis helt øverst. Ned mot Blåfjellenden kan det være vanskelig å følge stien (som går på sør/vest siden av elva, men målet er klart i sikte. Røssdalen kan være en utfordring, enten ved at elva krysses i ura med store steiner og vanskelige passasjer eller ved at elva krysses ved parken på et lite trinn. Her kan vannet være så høyt at det kan være vanskelig. I følge folk som har tatt turen fra Vinddalen til Blåfjellenden er det bart. Problemet her er elva som i snøsmeltingen kan være utfordrende. Den vanligste måten å komme fra nordsiden og over til stien fra Mån, er å først krysse Blåstølånå, og så krysse Leitesånå omtrent der disse møtes. (Det var her det skjedde en dødsulykke for mange år siden.) Ved stor vannføring krysses elva litt ovenfor Fidjstølen, der elva er bredest. Her har jeg sett folk komme over selv om vannet har gått omtrent til livet. Alternativet er å gå opp til Jomfruvannet, krysse Nordånå, og ta stien ned til den nye brua. Dette har blitt gjort et par ganger som jeg vet om. Det er en omvei på nesten et par timer i dårlig vær. Sandvatn og Langavatn – Blåfjellenden. Jeg har ikke fått ferske opplysninger om hvordan forholdene er pr i dag. Ut fra erfaring kan jeg si at det vil være snøbart til oppe i Blåstøldalen på veien mot Langvatn, men at det fortsatt er nærmest skiføre fra Rundevatn og til hytta. Over Stutaheia er det mye snø, og merker og varder vil være under snøen. For å gå denne ruta, kreves det kunnskap om kart og kompass, og helst bra vær. Jeg anbefaler å vente med turen over heia en stund til.

Det kan lønne seg å sjekke fakta før påstandene blir alt for ville... Når det gjelder Prekestolen er det Stavanger Turistforening som eier området. Og her har,DNT fint lite med saken å gjøre. Når det i tillegg er Lysefjorden Utvikling som står for arbeidene og tilretteleggingen i området blir det ikke bedre. Lysefjorden Utvikling er i hovedsak eid av fylkeskommunen. STF eier 1,6%.(DNT er ikke med på laget i det hele tatt.)

Fast utstyr på overnattingsturer på selvbetjente hytter. Greie å bruke etter besøk på dass. Og i forbindelse med matlaging.

Dette stemmer helt med mitt syn. De som bruker fjellet og som husker "gamle dager", er egentlig glade for at turistforeningen merker stier. Merkede stier er de eneste som blir brukt, og alle andre gamle stier forsvinner. Og om noen tror at stier før i tiden ikke viste igjen i terrenget, så tenk på at det ofte var med både hest og fe.

Det er i hvertfall stor uenighet om hva som er latskap eller ikke. Til de som måtte mene at verden i sin alminnelighet går lukt til helvete, kan jeg øse av min "erfaring": Alle endringer er vanskelige og vonde, selv de som er til det bedre. Dette gir at vi i nåtid alltid har et romantisk syn på fortiden, og et alt for pessimistisk syn på fremtiden. Så det er egentlig håp for oss og verden. For å illustrere dette kan vi tenke oss tilbake 150 år. Da var avskogingen godt i gang, det var setrer, buer, støler, løer og legder på nesten hver haug. Det ble laget stølveier fra gard til seter/støl/løe over alt. Fjell og hei ble hardt utnyttet. Da var det så avgjort ikke snakk om vern. Men det synes vi i dag bare var romantisk, og ønsker oss tilbake til den gang. Alle endringer er vonde og vanskelige.

Det du kaller latskap kaller jeg ferie. Litt forskjell muligens. Når det gjelder brukere av Stavanger turistforenigs hytter (hvor bare en del er medlem av STF), så er det riktig at de svakest stilte i samfunnet er underrepresentert . Jeg er litt usikker på hva du mener som bør gjøres med det, eller hva STF burde ha gjort.

Var det enkelt å finne stien mellom Flørli og Blåfjellenden med så mye snø?

Det er mulig å klatre rundt. Folkene på Fidjastølen sier det "går greit". Om de sier "det går greit", er det for bratt for meg. Det er mye stein opp i Blåstøldalen, det er muligens best å ligge nede ved Leitesånå.

Og er det så pass med vann ved Grønatjødnå, så ken det være vanskelig å komme forbi Fidjafossen uten å bli våt på beina. (Og er det så pass høy vann føring,ved Fidjafossen ,så stiger i hvert fall min puls - fossen er bare meter unna,)

Jeg mener å huske at det er et vann inne i heia mellom Suldal og Agder som heter Krokvann. Og mener du dette, så er nok ski rett. Det er fortsatt store snømengder inne i heia. stranddalen er fortsatt nedsnødd. Det var is på Leitevann mellom Hunnedalen og Lysefjorden sist helg, og det er både langt ute mot havet, og ikke veldig høyt

Jeg har gjort noe tilsvarende på sykkeltur i utlandet, så det passer muligens ikke å klage når noen gjør likt her hjemme?

Kjenner igjen den følelsen. Jeg kom på min første tur på et par måneder forrige uke..

Jeg har kun et batteri, og har aldri opplevd å gå tom for strøm, men bruken er jo minimal . Telefonen går tom i løpet av vinteren, så jeg må lade før påske, men det er muligens normalt. Lader alltid før tur.

Jeg sjekket ikke opp, men det lå snø in ovennevnte skråningen lengre nede, og det var snø helt ned til Blåfjellenden (noen fenner) Jeg må innrømme at jeg tenkte på din historie, og lurte på om det kunne være deg. De må uansett hatt en stri tørn, men siden vi ikke har hørt noe, så gikk det godt. (Eller de tok bare en rundtur.)

Første tur til Blåfjellenden sommeren 2015. Det var ikke langt fra at det ikke ble tur til Blåfjellenden i juni 2015. Store mengder snø og dårlig fot har stoppet alle forsøk på å nå inn til hytta så langt. Skulle det i det hele tatt bli en overnatting i juni måtte det bli fra torsdag til fredag. Resten av måneden er “opptatt” - bestyrerinnen har lagt planer. Det ble mye sjekking av værmelding og webkamera i begynnelsen av uka. Forholdene ville langt fra være gode torsdagskveld, men selv med en halvdårlig værmelding, og snø nesten over alt, så fant jeg ut at det burde bli tur. Broderen hadde god lyst til å bli med, og heldigvis ordnet det seg slik at vi ble to. Torsdag klokka to, startet vi fra jobben. Etter en time var vi på parkeringsplassen i Hunnedalen. Med regn og yr på bilruta nesten hele turen oppover. Vi var heldige og slapp nedbør den første timen på turen innover mot Blåfjellenden. Vi hadde ikke tanke for at det kunne være andre “galninger” på tur i heia en torsdagskveld, men det var faktisk spor i snøen. Ved første stidele tok sporene av mot Stutaheia og Sandvatn. Med de snømengdene som fortsatt finnes oppe i høyden (og med tanke på været vi hadde), så håpet både broderen og jeg at folkene foran, både hadde med godt utstyr og GPS. For vår del fortsatte vi mot hytta, og plumpet gjennom snøen ned i en grop. Uten skade, men mye mer forsiktig videre. Av en eller annen grunn synes jeg det er vesentlig mer krevende å gå på fenner enn å gå i vanlig sti. På snø er det mulig å gå rett over, og holde grei kurs, men det er likevel krevende. Det var det også mulig å se på tidsforbruket. Det tok tid innover. Oppe i høyden fikk vi været i fjeset. Det var vind, regn og yr. Skikkelig surt syntes broderen. For egen del var det ikke verre en at det gikk greit. Nedover går greit på snø…. Hytta var tom, også for vann. Broderen gikk ned til elva for å hente de sårt tiltrengte dråpene, mens jeg fikk varme i ovnen. Det tok ikke lang tid før det var varm te på bordet. Frem kom også rosinbollene og de smaker ekstra godt med mye smør. Ovnen begynte å buldre, og slukte store mengder ved. Varmen bredde seg i rommet, og det ble for første gang i sommersesongen en hyggestund i stua på Blåfjellenden. Nå ble kvelden kort. Vi var begge trøtte etter en lang dag. Først jobb og så tur. Men det ble ikke mye kveldsstemning ellers. Det er dagslys til langt på natt, og det ble ikke skikkelig mørkt i det hele tatt. Tidlig til sengs betyr tidlig opp. Klokka var ikke mye over 8 da frokosten kom på bordet. Etter en omgan med kost og klut, ble det avgang mot bilen. Det gikk smått og forsiktig opp de bratte fennene. Vi traff ingen andre og så ikke folk, men det kan tenkes at noen først starter senere på dagen. De får en tur i mye snø… Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Jeg kom nettopp ned fra en tur til Blåfjellenden. Det er fortsatt mye snø. Vi vasset i snøen nesten hele veien over 700moh, Sti og merker er fortsatt ikke synlig mange plasser, og det vil ta tid før all snøen er vekk, Enkelte plasser er det vanskelig å følge stien. Fonna kan være for bratt, eller som ved vaet, der snøveggen var så høy at det ikke var mulig å gå den vanlige plassen, (Vi krysset bekken på snøbru.Peter Pan prinsippet . Bare lette tanker...)

Den vanlige plassen for "den første telt-turen" er ofte Røssdalen med "Parken". Se for eks. her: http://ut.no/tur/2.2122/