Vinnerliste

Startsted Turen startet med båt fra Holand i Holandsfjorden ca 15 km etter Svartistunnelen. Her går båten Isprins ofte i sesongen. Båten går fra en annen plass enn det den gjorde tidligere. Det er likevell godt merket med skilt hvor du parkerer. Da det er mange turister som drar for å se Engabreen kan det være rift om parkeringen der. Været var bra og båtturen er så kort at det ikke var nødvendig å kle noe på seg denne dagen. Båtturen tar 10 minutt Ved kaia på den andre siden går det en bred grusvei opp til Svartiskroa hvor det er mulighet for å kjøpe mat og overnatte. Det er også mulig å leie sykel fra kaistedet. Innmasjen mot svartisen er såpass kort og fin at det ikke er nødvendig. Det er ca 4 km til foten av Engabreen i flatt og lett terreng. På en dag som dette ble det såklart en is på Kroa. Viktig å støtte lokalmiljøet Engabreen sett fra Svartiskroa Turen Det er ikke vanskelig å merke når man kommer nær Svartisen. Området oppleves som kjøligere når det suser vind ned gjennom breesprekkene. Ruten herfra går mot breen og skrår venstre oppover før den kammen på toppen. Uten at jeg selv sitter med noen oversikt virker det som Engabreen har blitt betydligere mindre iforhold til bildene man ser fra tidlig 80-tallet. Her er det ikke mye is igjen. Disse svabergene har mange gyldne og rustne farger. Kan likevell tenke meg det må være et mareritt å komme sjangle ned her når underlaget er sleipt. Det er satt opp litt kjettinger i starten, men det hjelper kun på det lille området hvor de står. Området oppleves som dårlig merket og jeg måtte orientere flere turister som bare skulle til breen men som var påtur opp til selve Tåkeheimen i ren uvisshet. Er ikke til å nekte at stedet fremdeles trekker mye turister. Var glad jeg ikke var her tidligere i fellesferien. Vi startet turen ganske sent på ettermiddagen. Planen var egentlig å telte ved breen, men ''planer'' har en tildens til å ofte forandre seg. Vertfall på mine turer. Vi skulle heller gå halveis opp å telte hvor vegetasjonen ble grønnere. Kan ikke si det var noen steder man kunne sette opp teltet uten å ha masse skarpe stener liggende under. Hele turen er en lang motbakke med nye topper for hver du bestiger. Såkalte ''luretopper''. Det går likevell veldig fort. Her slukes det høydemeter. Skal ikke stå på dårlig humør vertfall. Kombinasjon av fantastisk omgivelser og fint turvær med litt vind gjør fort opplevelsen bedre. Når sola går under blir det fort mørkt. Uten å ha hytten i sikte viste jeg det ikke kunne være langt igjen. Bruker å ta med GPS på alle nye turer slik man får sporet turen og ha oversikt hvor mange km det er igjen. Best å være på den sikre siden. Er vel ikke uten grunn for det heter ''Tåkeheimen''? Tåkeheimen "Institutt for uhensiktsmessig vær" Vi kom fram opp til hytten 21:55. Ute satt det 2 andre gjester som var Norske. Heldigvis var ikke hytten fylt til taket med personer fra alle nasjonaliteter. Er kanskje grunnen til jeg alltid tar et telt med. Etter å ha kommet opp ble jeg overrasket over standarden og beliggenheten på hytta. Det er dekning og muligheter å ladde telefonen gjennom solcellepanelet på hytten. Det er også et rom avsperret for fotvandrere som tilhører NVE. Ute er det en liten helicopterplass som er merket med små stener i en sirkel. Sikkringsbua hvor man kan sove 4 personer og hvor hund er tilatt. Her ligger også utedoen. Det er altså 2 hytter her. Ikke lenge etter ble det seende slik ut da månen la seg over Svartisen. Forsåvidt også et vakkert syn. Det var rimelig intens vind hele oppholdet her. Syntes det er utrolig disse hyttene i det hele tatt enda klarer å stå stødig her såpass utsatt som de ligger. Inne på Tåkeheimen Utrolig fin og ivaretatt hytte med mye historie og gammelt utstyr i taket. Det er 4 sengplasser nede og hems med opptill det dobbelte på begge sidene. Det er knagger overalt og mulighet for å heise opp tørkestativet som er plassert over ovnen. Soverommene har rikelig med ventiler som det suser voldsomt i og store nye vinduer med fenomenal utsikt. På baksiden av sikringsbua kan man se breen så langt øye rekker Neste dag våknet vi til knallvær og Helgelandsbukken (1454) måtte såklart bestiges, nå som vi nesten var på toppen allerede. Ruta opp til fjellet går forbi hytten så det er mange fotvandrere som passerer forbi. Ute er det også en benk man kan sitte på i le på forsiden av hovedhytta. Like etter hytta blir det litt kløyving blant store stener et stykke. Dette er bare 10 minutt fra Tåkeheimen som ligger like nedenfor. Like ovenfor kommer man på et platå og turen forsetter i betydelig lettere terreng. Anser oss som heldige som fikk slikt vær. Store deler av turen er utsikten upåklagelig. Fra toppen kunne vi se helt til Lofoten. Det er et lite parti på turen som krysses på snø. Var problemer med å finne vann på hytta uten å måtte gå langt ned på breen for å hente breevann mange er skeptiske til. Var heller ikke notert noen steder i permene på hytta hvor man kunne hente vann i området. Tok derfor å fylte vannflaska med så mye snø jeg kunne her. Toppen av Helgelandsbukken hvor fjellet stuper ned til Holandsfjorden. 2 Like bilder hvor det ene er tatt med vidvinkel og andre med telezoom. Likte effekten man får av en oppblåst bakgrunn. Turen opp fra hytta tar ca 1 time. Terrenget er relativt lett å gå på sålenge det er tørt. Siden været var så fint kunne man likså være her en dag til. Er utrolig man kan sitte inne i en slik hytte å nyte utsiken mens man spiser frokost, lunsj og kveldsmat. Tatt like nedenfor hytta. Turen opp med passe oppakning virker lang og tung. Heldigvis har stien en ganske fast og stabil grus som gir godt grep ned som opp. Man fikk følesen hvor liten man egentlig er i det hele. Engabreen er kanskje den meste kjente med området men det er jo bare en liten brøkdel når man kommer lengre opp å ser hvor langt breen faktisk strekker seg. Utsikt fra stua på Tåkeheimen. Hytta har rikelig med vinduer, også på soverommene. Dette er absolutt en hytte jeg kommer til å besøke igjen. Tenkte det måtte vært fint å kunne dra opp hit på ski fra Fykan vinterstid. DNT opplyser at de arrangerer turer opp hit i påsken. Takk for turen Artikkelen ble oppdatert 09.09-2016 Med høyoppløselige bilder.

Troppet opp på Gardermoen der jeg hadde avtalt å møte turfølget mitt og sjekket inn ryggsekken som spesialbagasje og deretter inntok vi frokosten på UpperCrust (dyrt å spise frokost på Gardermoen altså, men det var i det minste så tidlig på morgenen at vi kunne avstå øl før avreise) Mellomlanding i Stockholm, vi fikk ikke handle på taxfree siden vi skulle videre innenlands men skitt au, alt vi eventuelt skulle kjøpe måtte jo uansett bæres inn i fjellet, like greit å slippe. Videre fra Stockholm til Kiruna derifra videre med buss til Nikkaloukta. Nikkaloukta – der veien stopper Nikkaloukta er en liten bygd i Gällivare 6,6 mil øst for Kiruna, i følge Nikkaloukta.com er det 14 bofaste familier på stedet og litt flere på sommerstid. Området har vært samisk boplass i flere tusen år. Det man lever av i dag er turister og reinsdyr, Kalixälven har kilden sin her, og severdighetene består av et kapell, en kunstutstilling og mye fin natur da selvsagt. I Nikkaloukta slutter ganske enkelt veien, så herifra er det bare å ta bena fatt. Vi ankom torsdag ettermiddag, litt vel sent å starte vandringen så vi hadde reservert ei hytte i Nikkaloukta, prøvde en lokal rett (rengrateng) i restauranten, reorganisering av sekken klar for tidlig avgang neste morgen og tok tidlig kveld. Bare å ta bena fatt herifra Laddjujávri Vi hadde ganske tidlig i planleggingen bestemt oss for at vi tar båten over Laddjujávri noe som forkorter turen inn til Tarfala med 7 km, men før vi kom så langt var det 5,6 km å gå. Stien var ren autostrada gjennom bjørkeskogen før vi endte på båtbrygga. Vi var tidlig ute og hadde 20 minutters ventetid før billettsalget startet. Lap Dånalds var lagt ned til fordel for den nye restaurant Enoks, men det var litt tidlig på morgenen så de hadde ikke åpnet dørene riktig enda. Vi hadde en trivelig prat med billettselger/kaptein på båten som skulle frakte oss over Laddjujávri. Vi snakket om norske fjell, utstyr og det er visst ikke bare i Norge man ser mye rart som har tenkt seg opp i fjellet. Han hadde sett litt av hvert som skulle på fjelltur denne kapteinen. På båten oppover Láddjuvággis delta fikk vi for første gang på turen utsikt til Sveriges høyeste topp Kebnekaise. Det skjedde visst ikke så veldig ofte at han møtte på de som skulle på flere dagers tur i området og som _ikke_ hadde tenkt seg opp på Kebnekaise, men det var altså ikke det som stod på programmet for oss denne gangen. Båtturen opp til øvre båtbrygga tar ca 30-40 minutter. Motorveg fra Nikkaloukta til båtbrygga ved Laddjujävri Det var bygget en ny flott restaurant, så Lap Dånalds var ute av drift Innover mot Kebnekaise Kloppeti klopp Det skal svenskene ha, de er flinke til å kloppe stier og det er vel også helt nødvendig når det er såpass mye trafikk som det er opp til Kebnekaise Fjällstation. Stien fra øvre båtbygga (for øvrig ikke noe stort etablissement her, det var ei brygge hvor de hadde satt opp en benk med presenning over hvor man kunne sitte ved dårlig vær) og opp til stidele mellom Kebnekaise Fjällstation og Tarfaladalen var kloppet på så å si hvert eneste fuktige punkt for ikke å snakke om skiltet for hver km med hvor langt det var igjen til båten. Det er ca 7 km fra øvre båtbrygga og opp til stidele hvor vi skulle ta av til Tarfala. Solide klopper i alle fall 6 km igjen, og nå skal vi oppover Opp til Tarfala Så langt har turen gått mer eller mindre bare bortover, Nikkaloukta ligger 453 moh, Kebnekaise Fjällstation 690 moh, Tarfalastugan ligger 1180 moh. Mesteparten av stigningen på de siste kilometerne med andre ord. Vi tok en lunsjpause før vi begynte turen oppover, det viste seg heldigvis å være en grei skuring, det stiger jevnt og trutt ingen større utfordringer annet enn at man begynner å merke at man har gått en stund med sekken på. Vi hadde med oss litt ekstra forsyninger opp til vertinnen vår som var hyttevakt på Tarfalastugan, ikke at det utgjorde noen stor vekt men likevel en kg her og noen gram der merker man fort når det går oppover. Oppe i dalen passerte vi et par svære hengebruer, solide saker men ser litt malplassert sånn midt i en svensk fjelldal men men .. jeg var nå glad for å slippe i bli bløt på bena jeg da. Møtte en liten flokk på 5 rein (slike smådyr som turfølget mitt ikke ser), og noen få sjeler på vei ned fra Tarfala men ellers var nok de fleste folka å møte på stien mellom båten og Kebnekaise Fjällstasjon. Oppover mot Tarfala Solide bruer De siste par km begynte det å bli mye stein og ikke fullt så lett å bevege seg. Vi passerte minnetavla over Valter Schytt grunnlegger av Tarfala forskningsstasjon, selve forskningstasjonen og tok siste biten over til Tarfalastugan (skal innrømme at den siste kilometeren føltes unaturlig lang ) men vi kom da frem til slutt. Målet med turen var å besøke hun som satt som hyttevert på Tarfalastugan, og sambo. Vi ble innlosjert i sikringsstua/hyttevertstua og ikke selve turisthytta. Der ble vi møtt med «luksusmiddag», pasta og kjøttsaus, rødvin og sjokolademousse til dessert. Og sånn fortsatt det egentlig det meste av uka, det meste av Real turmaten ble båret ned igjen kan man vel si … Tarfalastugan er Svenske turistforeningsens høyest beliggende hytte på 1180 moh. Innerst i Tarfaladalen ved bredden av sjøen Tarfalajaure, omgitt av høye topper og isbreer. Nydelig sted, men mye stein! Tok en stund før denne hytta ble noe særlig større i horisonten altså, føltes i alle fall sånn. Panorama tatt rett bak hytta, det er fint i Tarfala Dagen etter ankomst ble det avslapping på hytta, skravling (vi hadde jo litt å ta igjen) og pannekaker. Det regna uansett og beina syntes det var helt greit å ta det med ro en dag. Isbreer og bresjøer Søndagen ble brukt til dagstur i området, Anna og Eric viste oss rundt. Turen gikk ned til forskningsstasjonen, over brua der og opp til bresjøene der ble det et bad for de tøffe (ikke meg med andre ord, iskaldt fjellvann holder ikke badetemperatur for meg). Så spiste vi medbrakt lunsj før vi tok turen opp til Isfallsglaciären, vi holdt oss riktignok på trygg grunn, men denne breen var visstnok et område for brekurs og det foregår jo en omfattende forskningsvirksomhet på den. Vi så riktinok et ordentlig ras et stykke lenger opp på breen et par dager senere så tenker det var like greit å holde seg nær kanten jeg. Fra brekanten var det flott utsikt utover Tarfaladalen og bresjøene nedenfor. Ferdig med å utforske denne breen går turen videre for et par av oss bort til Kebnepakteglaciären for en nærmere titt på denne også og rundt Tarfalajaure ned igjen til hytta. Mye stein på den turen, men utsikten fra innerst i dalen og utover var upåklagelig. Dansen starter kl. 21 på Tarfalastugan, helikopterplattingen må jo tross alt brukes til noe. Tarfala forskningsstasjon Isfallsglaciären Utsikten fra kanten av Isfallsglaciären og utover Tarfaladalen En nærmere titt på Kebnepakteglaciären Helt i enden av Tarfaladalen, man skimter hytta ved enden av vannet Dansen begynner kl. 21.00 Kaskasatjåkka 2071 moh La det bare være sagt med en gang, det blir aldri noen fjellklatrer av meg, har aldri betraktet meg som særlig høyderedd men følelsen av «snubler du nå er det j…. langt ned» har jeg ikke noe sansen for. Takke meg til en vettug sti … Det var 3 av oss som la ut på dagstur til Kaskasatjåkka, 3. høyeste topp i dette område (Syd- og Nordtoppen på Kebnekaise er høyere) og Sveriges 4. høyeste fjell (3. høyeste ligger i Sarek). Turen opp er ganske variert med både stein, snøfelter, isbrè og litt klyving, mer enn skummelt nok for meg. No big deal i følge andre turrapporter jeg har lest. Jaja, opp kom vi. Var litt uheldig med litt tåke på toppen men det lettet litt innimellom så vi fikk litt utsikt. Finfin utsikt over til Nord- og Sydtoppen på Kebnekaise og flere av dalgangene innover Koupervaggi, Kaskasavaggi og Vistasvaggi. Litt mat på toppen, bilder i øst og vest, en snødame på toppen og en stein på varden så gikk turen ned igjen. Syntes ikke det var noe mindre skummelt på veien ned jeg da Man blir fort liten i slike omgivelser, på vei gjennom steinrabbelet opp til Kaskasatjåkka Langt ned! Utsikt til Nord- og Sørtoppen på Kebnekaise, sett fra Kaskasatjåkka. Isbreen nederst er Kebnepakteglaciären Jeg bærer det ikke ned igjen Siste dagen i Tarfala ble en riktig «slappe av dag» Det nærmet seg slutten på oppholdet for vertskapet vårt også, de hadde tilbrakt 3 uker i Tarfala + en uke i fjellet før det. De så vel i grunnen frem til å komme hjem. Det ble rydde og forberede avgang i strålende solskinn, litt tid til å lese og sole seg ble det også. Neste hyttevert ankom og forberedte seg på å ta over, han skulle få saker levert med helikopter så vi ventet litt på det. Alvorlig mye helikoptertrafikk i det fjellet altså, stadig noen som er ute å flyr. Både forskningsstasjonen og turister på Kebnekaise bruker mye helikopter. Altså, forskningsstasjonen får nå være sin sak, men å fly opp til toppen av Kebnekaise, det er juks altså … Siste dans på «plattan» og en fantastisk fullmåne over Tarfaladalen (da savnet jeg et ordentlig kamera). Vi regnet med tidlig avgang ned igjen neste dag og pakket så mye som mulig. Det var noe som skulle spises opp, for vi bærer det ikke ned igjen! (vel, med unntak av en del Real turmat da, den holder seg jo godt) Litt soling i hytteveggen ble det tid til Helikopterleveranse, ikke riktig så vanlig i Norske fjell Flott solnedgang og nesten fullmåne i Tarfaladalen siste kvelden Tilbake til start Turen ned gikk naturlig nok raskere enn turen opp, vi rakk ikke bare siste båten, men et par båter før det. Ble til og med sittende å vente en stund. De 19 kilometerene gikk overraskende greit. Vi skulle sove nok en natt i Nikkaloukta, men det var helt greit å komme ned igjen til en dusj og en bedre middag. Rolig kveld med en bedre middag i restauranten i Nikkaloukta, det ble rein igjen (det var en gjenganger på menyen for å si det slik), deretter tidlig kveld. Dagen etter var det bare å stå opp, pakke lakenposen og komme seg på bussen. Vi slo i hjel noen timer (vi unngikk alt med reinkjøtt i pizzasjappa) i Kiruna før vi fant veien ut til flyplassen og vendte snuten mot gamlelandet. Alt i alt en finfin tur i godt selskap. De har fine fjell i Sverige og! Vi forlater Tarfaladalen i strålende solskinn Tilbake til sivilisasjonen, var greit med en dusj og en bedre middag

Produkt Helsport Reinsfjell Xtrem2 2 Levert av Helsport http://www.helsport.no/reinsfjell-x-trem Fakta fra leverandør Dybde begge fortelt 65 cm Bredde yttertelt 250 cm Høyde yttertelt 115 cm Lengde yttertelt 250 cm Bredde innertelt 120 cm Lengde innertelt 230 cm Høyde innertelt 105 cm Materiale yttertelt: 40D Helsport Superlight 1000 nylon ripstop Vekt telt: 3.500 g Vekt plugger: 150 g Vekt rep. kit: 150 g Fakta fra Fjellforum (Avvik +/-) Lengde innertelt 230 cm (0) Bredde innertelt 114 cm (-6) Dybde fortelt 60/60 cm (-5) Høyde innertelt 109 cm (+4) Høyde til nettinghylle 89 cm Vekt telt i pose 2740 g Vekt stenger i pose 763 g Samlet vekt uten plugger 3503 g Teltet leveres med aluminiumsplugger for 3-sesongsbruk 20 pluggfester ialt, av dem 8 barduner med innflettet refleks Testpersoner @qwer993 (Mann, 187cm) Testkriterier Brukervennlighet Funksjonalitet Vindstabilitet Ventilasjon Detaljer Vekt Pris Beskrivelse av teltet Helsport Reinsfjell X-trem 2 er et selvstående kuppeltelt egnet for vinterbruk. Teltet har to innganger, to like store fortelt, to ventiler og stormmatter. Teltet har tre stenger, to av dem er parallelle med en tredje overliggende stang kryssende 90 grader. Den kryssende stangen er forhåndsbøyd slik at de to forteltene får ganske rette yttervegger. Teltet skal være beregnet på to personer, men er testet som enmannstelt. Helsports beskrivelse av teltet: "Lett og romslig selvstående telt med to innganger, tilpasset vinterbruk" Testforhold Teltet er brukt av en person over 8 døgn fordelt på to turer på snaufjell. En tur sørover fra Tyinkrysset til Finse med pulk og en rundtur sørover fra Finse og tilbake med ryggsekk. Temperaturer mellom 0 og -20 grader, generelt lite vind og lite snøfall. Sterkeste vind målt ved teltet var 13m/s. Vurdering Reinsfjell X-trem 2 Oppsetting/nedpakking Teltet er enkelt å sette opp. Tre inn alle stengene forbi punktene der de krysser hverandre og ned i sokkene. Stram opp øvre stang og fest i stangkoppen. Stram så opp de to parallelle underliggende stengene og fest i stangkoppene. Stangkoppene har plass til doble stenger og holder bra på stengene. Pakkposene er rommelige og gir enkel nedpakking. Teltet er blitt brukt både med pulkpose og sammenpakket i ryggsekk. Ved bruk av pulkpose er teltet svært raskt å spenne opp og plassere, kanskje raskere enn tunneltelt fordi man slipper den ekstra operasjonen med å strekke ut teltet før man setter plugger. Teltet har reflekser innvevd i bardunene som gir godt gjenskinn i mørket. De fleste bardunene er "dobbelfestede" hvilket gir to bardunfester i ytterteltet pr plugg, og reduserer antallet barduner og flokemulighetene. For å unngå at bardunene floker seg ved pakking er det et strikkoppheng for hver bardun. Jeg synes ikke det var nødvendig å bruke disse strikkene. Bardunstammerene av plast er lette og enkle å bruke. Glidelåsene i ytterteltåpningen har store gripehåndtak som er greie å få tak i med votter. Teltet har to ventiler, en i hvert av de to like ytterteltene. En ventil sitter høyt, den andre lavere. Den høytsittende ventilen har mindre åpning enn den lavtsittende. Etter å ha testet forskjellige plasseringer i forhold til vindretningen synes jeg det var best å vende den ventilen som sitter høyest mot vinden, for å få minst mulig føyke inn i teltet. Ved vindsvake forhold som mye av testingen foregikk under, vil man forsøke å få vinden direkte inn gjennom en av ventilene, kanskje fortrinnsvis den høytsittende dersom vind og føyke skulle tilta. Telter man i terreng med en viss helning og ønsker å sove med hodet høyest, så reduserer dette fleksibiliteten i plasseringen av teltet. Man må da velge mellom optimal ventilasjon og beste liggestilling. Størst fleksibilitet i plasseringen av teltet gir derfor en vannrett teltplass, for eksempel nederst der terrenget har litt stigning mot alle kanter. Etter å ha spent opp og bardunert teltet er det tid for å spa ned stormmattene. Disse har god bredde og sitter godt i snøen. De har innsydde pluggfester som er romslige nok for bruk av ski og som fungerer bra. Å bo i teltet Å komme seg inn i teltet uten av føyka står inn i innerteltet går greit, selv om det er litt trangt når ytterteltåpningen skal lukkes. Etter å ha lempet ting og tang inni teltet er det tid for matlaging. Teltet har to fortelt med forhåndsbøyd stang som gir ganske rette yttervegger for mer effektiv arealbruk. Matlagingen foregår helst i forteltet på lesiden, med glidelåsen i ytterteltet åpnet ovenfra for utlufting av vanndamp. For å få litt ekstra takhøyde for brenneren i forteltet fjerner jeg noen centimeter med snø før jeg plasserer den. Er det lite eller ingen vind kan matlagingen gjerne foregå i forteltet som har høyt plassert ventil for å utnytte den naturlige oppdriften i teltet (konveksjonen), mer om dette under "Ventilasjon". Det er plass til snøhaug, brenner, kokekar, bensin etc i forteltet, i tillegg til en “fettfelle” for matrester. Posene med mat ble det for trangt til sammen med kokesakene, så de ble plassert i innerteltet. Jeg opplevde ingen problemer med å få plass til å utføre de rutinene jeg er vant med fra bruk av tunnelltelt med stort fortelt. Fotgropen måtte jeg droppe, men jeg ble vant til å sitte i innerteltet med bena i kors el.l for å styre brenneren. Alle åpninger inkludert ytterteltåpningene (når åpnet ovenfra) er enkelt tilgjengelig fra sitteplass i innerteltet ved matlaging og snøsmelting. Om man bruker bedding er det praktisk å sette seg rett på denne så er man i gang med matlagingen med en gang. Liggelengden i innerteltet er 230cm med skrå endevegger i både fot- og hodeende. Soveposen jeg bruker er 225cm lang målt på stuegulvet, og jeg opplevde at soveposen subbet mot endeveggene i innerteltet. Når jeg setter meg opp fra liggende stilling prøver jeg å unngå å subbe i den frossne kondensen på innerteltetduken. Det er mulig å ligge diagonalt for å unngå subbingen, men jeg falt ikke helt for denne løsningen. Innerteltet oppleves ellers som rommelig for en-persons bruk. Nettinghyllen som dekker mye av taket er nesten like bred som innerteltet og måler ca 50cm i innerteltets lengderetning. Sittende i teltet kommer hodet i kontakt med nettinghyllen, men så lenge hyllen er tom oppleves ikke dette som å sitte med hodet i taket på innerteltet, men heller å beskytte mot subbing i kondensen som henger i innertelttaket. Uten nettinghyllen oppleves takhøyden i teltet som stor. Døren i ytterteltet kan hektes opp ved å stikke en låsepinne gjennom en bardun-malje. Bruken av maljen fungerer bedre enn en løs hempe fordi det blir mulig å binde opp døren med en hånd (se bilde over). Ventilasjon Under mye av testperioden var det lite vind og - 10C til -20C. Dette er utfordrende forhold når det gjelder ventilasjon i telt. Det blir liten luftgjennomstrømming slik at fuktigheten fra pust og matlaging kondenserer og fryser i teltet før den kan luftes ut. Reinsfjell X-trem 2 har to ventiler, en høy og en lav, begge i ytterteltene. For å sørge for at snøføyka langs bakken i minst mulig grad kommer inn i teltet, plasserer jeg den høytsittende ventilen mot vinden. Koking og matlaging foregår da i forteltet på lesiden, hvor dampen har kort vei ut av teltet. Fordi dampen fra kokingen stiger opp er ikke den lavtsittende ventilen på lesiden til særlig stor nytte i utluftingen. Dampen må i stedet luftes ut gjennom ytterteltåpningen. Denne kan åpnes fra toppen slik at det oppstår en spalte der dampen kan bevege seg ut. Det er nødvendig å trekke glidelåsen ganske langt ned for å få tilstrekkelig stor åpning. En utfordring under bruk viste seg å være at vanndamp kondenserte og frøs til is i glidelåsen, slik at denne etterhvert ble vanskelig/umulig å bevege. Glidelåsen er av en fintannet type noe som antagelig ikke bidrar til å gjøre den spesielt motstandsdyktig mot ising. Fordi man ved matlaging sitter i innerteltet med innerteltdøren åpen, er det vanskelig å unngå at mye av teltet fylles med vanndamp feks ved påfylling av termos. Dette vil man oppleve også når man bruker tunnelltelt med lite fortelt om vinteren, i mindre grad når foteltet har større volum. Jeg opplevde endel ising på de nedre delene av innerteltduken i fot- og hodeenden. En høy og en lav ventil gjør det mulig å få naturlig konveksjon i teltet, det vil si at varm luft stiger opp og ut av den høyt plasserte ventilen, samtidig som kald luft trekkes inn i teltet gjennom den lave ventilen. Men effekten av denne naturlige oppdriften vil motvirkes av at luft trykkes inn gjennom den høysittende ventilen som er plassert mot vinden for å unngå snøføyke. I denne situasjonen ville jeg foretrukket at den lavtsittende ventilen i stedet var plassert høyt på teltet da dette i større grad ville bidra til utluftingen. Den høytsittende ventilen kunne også med fordel hatt større diameter, men jeg antar at konstruksjonsmessige forhold gjør dette vanskelig. Både høyt og lavt plasserte ventiler vil være utsatt for snøføyke. I telt med små forteltet vil ventiler i fortelt generelt havne ganske nær åpningen til innerteltet, også når det gjelder tunnelltelt. Den øvre ventilen i Reinsfjell X-trem 2 sitter ca 20cm fra åpningen til innerteltet så man må passe på å justere de fleksible innerteltåpningene ift føyke. Ved plassering av den lavtsittende ventilen mot vinden drar man i større grad nytte av at varm fuktig luft naturlig beveger seg ut av den høytsittende ventilen på lesiden der kokingen da foregår. Eventuell snøføyke inn gjennom den lavtsittende ventilen på vindsiden kan reguleres med myggnettingen eller lukking av ventilen. Jeg opplevde å få føyke inn gjennom ventilen dersom ventilasjonen skulle være tilstrekkelig, og foretrakk å sette teltets høytsittende ventil mot vinden. Innerteltdørene har 360-graders justeringsmulighet og heldekkende myggnetting, så det er som nevnt stort sett mulig å forhindre at føyka kommer inn i innerteltet. Er det lite vind og forhold for det, er det et poeng å lufte ekstra med ytterteltåpningene for å få ut fuktig luft. Vindstabilitet og styrke Teltet har kraftig 40D nylon ripstop i ytterteltet og tilstrekkelig lange barduner som reduserer muligheten for at pluggene løftes fra bakken. Stormmattene har pluggfester som også er tilpasset bruk av ski. Sterkeste vind på teltet under testingen var 13m/s i kastene. Dette er ikke sterk vind for et telt som dette. Teltet har forutsetninger for stor vindstabilitet, og antas å kunne håndtere det meste av vind. Annet Jeg spekulerer på hvordan teltet ville vært dersom alle tre stengene var forhåndsbøyd. Kunne dette gitt et telt med rettere endevegger også i innerteltet uten at vekten ble nevneverdig større? Men det er mulig dette vil gjøre teltet vanskeligere å spenne opp. Kunne teltet vært levert med snøplugger? 3-sesongpluggene som følger med teltet vil antagelig for de fleste brukere av teltet ikke være spesielt nyttige. Konklusjon Helsport Reinsfjell X-trem 2 er testet under moderat vind- og snøbelastning. Ved vindsvake forhold oppleves ventilasjonen i teltet som utilstrekkelig. Det blir fort behov for å ha ytterteltåpningene åpne selv når det ikke er stille, hvilket ikke alltid er praktisk eller komfortabelt. Det er vanlig at lite vind og sterk kulde gir kondens- og isingsproblemer i telt, men Reinsfjell X-trem 2 kunne nok hatt flere ventiler, for eksempel to til i innerteltet. Dette ville gi bedre ventilasjon når vinden skifter retning, bedre utlufting av damp og større fleksibilitet i plasseringen av teltet ved vindsvake forhold. Ved utlufting av damp gjennom ytterteltetåpningene oppstod betydelig ising i glidelåsene. Glidelåsene er av fintannet type, og glidelås av en grovere type kunne kanskje fungert bedre. Helsport Reinsfjell X-trem 2 er et solid vintertelt som gir trygge overnattinger i fjellet vinterstid. Det er vindstabilt, tåler snøvekt og har funksjonelle detaljer. Forteltenes størrelse er små sammenlignet med det mange er vant med til vinterbruk, men dette ble ikke opplevd som noen ulempe. Faktisk savnet denne testeren verken større fortelt eller fotgrop, og den gode tilgjengeligheten på alt innhold i teltet inkludert ventiler og ytterteltåpninger gjorde teltlivet effektivt. Hva skjedde med produktet etter endt test? Teltet ble sendt tilbake til Helsport etter testen.