Gå til innhold
JSchage

Ny friluftsjakke, investering for fremtiden..

Det er 558 dager siden det var aktivitet i denne tråden. Det er fullt mulig å svare, men du kan jo vurdere å starte et nytt emne?

Anbefalte innlegg

Hei godtfolk

 

Har vært ute av utstyrsgamet en god stund, og trenger hjelp til valg av ny friluftsjakke.

Den bør være lett, vann- og vindtett og ha en god del lommer. Den bør også være svært slitesterk og holde et par år, da jeg ser etter noen i høyere prisklasse nettopp for den grunn (en investering som sagt).


Har tittet på Arc'teryx sin Alpha AR og Norrøna sin Trollveggen pro. Anbefalinger på disse to? Eller andre produkter?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Hva med Skjult lenke - logg inn for å se den, eller Skjult lenke - logg inn for å se den, Skjult lenke - logg inn for å se den. De er også miljøfokuserte, og jeg har inntrykk av at de lager klær som er mer ment til å vare, enn de fleste andre produsenter.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
30 minutter siden, JSchage skrev:

Hei godtfolk

 

Har vært ute av utstyrsgamet en god stund, og trenger hjelp til valg av ny friluftsjakke.

Den bør være lett, vann- og vindtett og ha en god del lommer. Den bør også være svært slitesterk og holde et par år, da jeg ser etter noen i høyere prisklasse nettopp for den grunn (en investering som sagt).


Har tittet på Arc'teryx sin Alpha AR og Norrøna sin Trollveggen pro. Anbefalinger på disse to? Eller andre produkter?

Svårt att få in "lett" och " svært slitesterk" i samma produkt. Du måste välja eller lägga dig mitt i, typ.

" Arc'teryx sin Alpha AR og Norrøna sin Trollveggen pro"

Min Arc'teryx (som är lätt, ja) höll väl 3 gånger eller så... Men vatten och vindtät är den, även om innerfordet gick sönder så gott som omedelbart. Yttertyget håller dock helt OK.
Norrøna falketind byxor höll inte heller mer än några timmars användning, likdant där: Insidan håller inte. Glidlåsen höll längre, 2 sässonger eller något sådant. Glidelåsen är nu utbytta mot mer seriösa saker. Till falketinds försvar skall sägs att dom faktiskt är vattentäta. Och lätta. Trollveggen-modellerna är väl krafitigare och kanske håller mer än ett par år?

Eftersom du ser till dessa fabrikat så antar jag att priset inte spelar någon roll, och när du ändå skall ut med +5kNOK så skulle jag rekomendera Klättermusens produkter istället. Tyngre, men grejjorna håller.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Hei Skjult lenke - logg inn for å se den og velkommen til Fjellforum :-) 

Nå vet jeg ikke hvilke preferanser du har med farge på jakken og lengde på den, ei heller bruksområde (med eller uten sekk/lange turer/alpinbakker/hva du tenker på som lett jakke  o.s.v.) Men uansett, her er et annet eksempel, og godt tilbud på en annen Klättermusen jakke, deres modell Glaser. Skjult lenke - logg inn for å se den

Jeg har brukt jakken i flere år, bl.a. til hundekjøring, vinterturer, høstturer regnjakke og andre slags turer og er godt fornøyd. Jakken har mange fine detaljer.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg ser jo nå at jeg glemte noe helt essesielt i innledningen..

 

Ønsker meg en rød jakke! Lett synlig, men såklart kan man ikke være alt for kresen hva gjelder farge. Blå, grønn og gul kan også gå. Men ikke mørke farger da den skal som sagt være synlig fordi jeg vil bruke den til turer i fjellet, skiturer og randonné, samt som en hverdagsjakke til og fra butikken eller universitetet i dårlig vær; derfor må den være lett.

Jeg ser at Glaser kun finnes i svart, ellers skulle den nok vært et godt valg!
Fant heller ingen gode alternativ fra Klattermusen..
 

Trollveggen veier såvidt et halvt kilo men skal visstnok være nokså slitesterk. Finnes i en utrolig rå rødfarge i tillegg. Den har også de specs'a jeg ser etter, men den er jo utrolig dyr og jeg ser derfor i utgangspunktet etter jakker som kan være (omtrent) like gode til mitt bruk, i en sprek farge og som ikke koster så mye..

 

Takk for svar så langt! :)
 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Bergans Snøhetta? Den er relativt gunstig priset.

Jeg har den og Theta AR (Goretex ProShell, altså forrige utgave), begge er "rompeside" jakker så de er temmelig like i grunndesign.

Kan nevne følgende forskjeller på detaljnivået:

Hetta på Bergans er litt mindre enn på Arcteryx, det går med hjelm i Bergans, men det er litt trangere.
Bergans har en brem som er stiv på hetta, det er noe a'la "innmaten" i en caps inni brem'en. Arcteryx har en streng som kan bøyes.
Strammingen er omtrent lik, ender opp med litt annerledes utformet krage når hetta ikke er på, men jeg har ikke noe vondt å si om noen av designene.

Bergans har stormklaff foran glidelåsen, det har ikke Arcteryx. Smak og behag, begge glidelåsene skal i utgangspunktet være tette.

Arcteryx har heiskortlomme på venstre arm, det har ikke Bergans, det kan bli et savn om du skal ha en dag i bakken.

Bergans føles mykere totalt sett, Arcteryx litt mer "knirkende og stiv".

Bergans jakka er tyngre, skal jeg ha en av jakkene i sekken velger jeg Arcteryx, skal bruke noen av de fra jeg går ut døra i kaldt vær tar jeg Bergans.

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Det er 558 dager siden det var aktivitet i denne tråden. Det er fullt mulig å svare, men du kan jo vurdere å starte et nytt emne?

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå


  • Lignende innhold

    • Av 7homas
      Mens jeg sitter her og funderer på hva jeg skal benytte denne plassen til kommer jeg på at jeg hadde tenkt til å skrive noen ord om turen min gjennom Femund nasjonalpark i fjor. Jeg var akkurat blitt gangbar igjen etter 5 uker med dårlig rygg og bestemte meg for at jeg skulle koste på meg et gjenblikk.
      Stedet hadde jeg egentlig bestemt for lenge siden, men ruten var jeg veldig usikker på. Det har gått vel 23 år siden sist jeg var i Femund og de årene vi dro oppover for å fiske i skoleferien, tok vi båten til Røa eller Haugen før vi ruslet opp lia til Roasten og Grøtådalen for å prøve lykken i et par uker. Jeg husket fortsatt turene forbi Store Svuku og Oasen og gledet meg til å se det igjen.
       Fisking sto ikke på programmet denne gangen; jeg ville forsøke å bare vandre. Med så lite og lett utstyr jeg synes var mulig. Etter noen dager med kart og ruter på nettet, bestemte jeg meg for å gå turen "Langhelg i Femundsmarka" som ligger på ut.no (http://www.ut.no/tur/2.6356/)
       
      Dag 0
      Transporten - bil fra Moss
      Tirsdag 12.07.2016
      Bilturen oppover til Elgå gikk "bakveien" via Askim og Kongsvinger til Elverum før jeg stoppet i Trysil for å hilse på en bekjent. Etter en pizzapause nede i sentrum kjørte jeg videre oppover til Drevsjø og omtrent 18km før Elgå fant jeg et sted å reise tempelet. Det virket som om myggen sloss med knotten om ledige landingsplasser på kroppen min og da jeg så det jeg mener var en knott som gikk og sugde blod på en mygg - da var det nok. Jeg orket ikke ilddåpen og satt meg i bilen med hodet dinglende ned på brystet - hva i all verden har du funnet på nå.......
       
      Dag 1
      Starten
      Onsdag 13.07.2016
      Tid        4 timer
      Dist.     12 km
      Det kom en skur i løpet av natta, men det var litt drag i lufta så teltet var så godt som tørt da jeg sto opp. Pakket og klart startet jeg bilen rett før åtte og rullet sakte de siste kilometerene til Elgå, hvor jeg hadde lest man kunne parkere hos Femund Fjellstue for 25,- døgnet. De var stengt for en liten renovasjon, men tok imot camping- og parkeringsgjester.
      Etter at parkeringen var i boks begynte jeg å tenke på frokost, og med kaffe i koppen vurderte jeg mulighetene videre. Regnet hadde startet omtrent med det samme jeg begynte å kjøre, så det var jo litt flaks. Værmeldingen meldte bedre vær utover uka og med det i tankene, sammen med vurdering at det var enklere å ta båten nord til Synnivika, for så å gå sørover enn å gå nordover og nå båten sørover 09.00 den dagen jeg ankom Synnivika. Sånn var logikken min og jeg synes også i ettertid at det var riktig valg å ta. Problemet var bare at båten nordover ikke gikk før 12.30.
      Båten, Femund II, sjøsatt i Femunden i 1905 for første gang, og med undertegnede som passasjer i både 1992 og 1993, anløper Synnivika kl.15.30. Først ombord og med bagasjen på motordekselet fant jeg plass i salongen. Jeg satt sammen med et par Nederlendere, Femke og Joost, og de skulle ta veien rett over til Nordvika også sti videre øst til Nedre Muggsjøen. Antakelig. Joost var vel bevandret og kom rett fra 6 uker i Svenske Sarek. Femke var førstegangsreisende til Femund. Det virkelig bemerkelsesverdige er at hun lærte seg Norsk da hun jobbet som sykepleier i Voss, mens han bare lærte seg selv det, hjemme i Nederland fordi han er så glad i norsk natur!
      Jeg var litt usikker på formen og pinglet ut. Vi sa ha det bra og god tur videre på brygga før jeg sto igjen alene. I regnet.
      Det fortsatte å regne til omtrent 16.00 og de 3km på grusvei opp til Langen var unnagjort etter en snau time. Var jo på tur. Den røde sti begynner på Langen og selv om det var litt dårlig merket på selve tunet fant jeg riktig vei ved hjelp av kartet jeg bar på brystet.

      Før avreise hadde jeg reist rundt i begge kommunene som utgjør Moss og Rygge uten å finne annet enn Østfold- og Oslofjordkart. Da selv ikke den lokale DNT avdelingen hadde kart, bestemte jeg meg for at de måtte da i det minste ha kart i enten Elverum, Trysil eller Elgå, men i et innfall gikk jeg inn på norgeskart.no og begynte å leke litt. Vipps hadde jeg laget turkart over Femund i 1:50.000 som lå ved siden av meg, printet på begge sider av A4 ark i dårlige farger fra en gammel blekkskriver med lite blåfarge. 3 ark og 6 sider. I ettertid viste det seg at jeg kunne klart meg med 4 sider på 2 ark.
      Det var skikkelig deilig å endelig gå inn i skogen og merke roen senke seg på ordentlig.

      Så svær og  gammel furu at den har fått navn. Om enn noe Svenskinspirert.

      Noen ganger ønsker jeg faktisk mer inngrep i naturen så jeg slipper å bli så våt på beina. For det var vått de første 4km. Skikkelig vått. Det hadde vært store mengder nedbør i området den foregående uka og bakken var rett og slett mettet. Ved å være litt forsiktig klarte jeg meg stort sett bra, men måtte uti ei myr før jeg kom meg ned til tømmerrenna. Valget hadde falt på et lettvektsprinsipp som går ut på at man bruker ullsokker i membranløse vandresko/ trail runners. Vann renner like fort ut som det kommer inn og ull holder en varm. Med tørre sokker i sekken er det bare å skifte når man slår leir og de våte sokkene er omtrent tørre igjen til dagen etter.
      Det er med andakt man betrakter tidligere generasjoners svette, blod og tårer...

      Like etter tømmerrenna kom jeg over denne farkosten. En spellflåte. Den ble brukt til sleping av «bunter» med tømmer frem til tømmerrenna. Så vidt jeg kan forstå ved at man først rodde ut et svært anker med 200m tau festet til flåta. Så skrudde man skruen rundt og viklet inn tauet før man gjentok prosessen til man var fremme. Det var slitsomt arbeid og det pågikk fra 1764 til 1940.


      Etter flåta forandret stien karakter. Egentlig kan man vel knapt kalle det en sti lenger. Den bar preg av at det er mye trafikk med firehjuling, så jeg antar at det er en del trening av trekkhunder her oppe.

      Men sånt gjør ikke meg noe, jeg er jo indikert litt lengre opp langt fra noen purist, og når man støkker opp en svær hare i det åpne landskapet kan en ikke klage. Den løp ut 5 meter foran meg, sprang i en bue og satt seg til ro i perfekt siluett.


      Kjerreeveien var kjempelett og behagleig å ferdes på. Det var tørt og fint og regnet holdt seg stort sett borte.

      Og da det etterhvert begynte å le mot kveld så det var på tide å finne en leirplass. Den fant jeg ved rett ved en låst hytte som heter Hestbetåsbua og det var også en liten elv med friskt vann der.
      Bakken var paddeflat, med et deilig lag av gul/hvit mose eller om det er lav kanskje. Deilig og mykt er det iallefall. Teltet har desverre ikke blitt brukt så mye som planlagt og når man ikke engang husker å juster ut begge stavene de siste 5cm fra startoppsett til ferdigoppsett blir det hele litt skjeivt.

      Med enkle grep kunne myggen holde på mens jeg musestille kokte kaffe og et måltid Real over spritbrenneren. Fantastisk deilig, men jeg var litt sigen og selv om det var lyst, viste klokka at det var innafor å krype til køys.


       
      Dag 2
      Öppna landskap
      Torsdag 14.07.2016
      Tid        5 timer
      Dist.     13,5 km
      Totalt   25,5 km
      Jeg var oppe og spratt ganske tidlig. Kroppen føltes ok. Med liten og ganske lett oppakning selv i starten av turen holder selv en skranten kropp stand. Stavene hjelper meg også med avlasting og tar ikke minst av for de verste rykk og napp når man sklir eller tråkker litt ujevnt.

      Leiren ble pakket og jeg fikk meg litt frokost i form av hjemmekomponert frokostblanding med tørrmelk. Ikke akkurat egg og bacon, men det er enkelt.
      Akkurat i det jeg skulle begi meg avgårde kom det en kar med en polarhund gående. Vi slo av en prat og han fortalte at han hadde gått fra Røros et par dager tidligere og skulle til Ljøsnåvollen og hilse på de som drev stedet. De var tydligvis gamle kjente. Jeg lot han få et lite forsprang før jeg diltet etter bort mot Stallbakken og Stallmyra. Stien var godt brukt og noen av myrene var forsøksvis kloppet.



      Jeg fløy gjennom terrenget og var nær ved å gå feil da jeg kom til Svartvika, men fant raskt riktig sti og vipps var jeg i Femundsmarka nasjonalpark.  Det er ikke mer enn ca 100 høydemeter herfra opp til Ljøsnåvollen, men de var friske nok så jeg tok det veldig pent og rolig oppover og stoppet flere ganger bare for å ta noen bilder og nyte inntrykkene.
             

      Vel oppe ved Renstrømyra møtte jeg igjen karen med bikkja. Vi utvekslet igjen noen ord før han fortsatte og jeg overtok pauseplassen hans. Det var et par-tre km til setra så en pust i bakken synes jeg at jeg kunne koste på meg. Jeg hadde jo forsåvidt ikke dårlig tid heller.

      Da jeg kom til setra var det ingen ute, så jeg tok med litt til rette og pumpet vann fra brønnen før jeg kokte kaffe og hang opp ulltrøya jeg gikk med til tørk i sola.
      Med kaffe og et par polarbrød i magen, og tørr skjorte på ryggen satte jeg kursen sørover i retning Muggsjøen. Terrenget skiftet igjen litt karakter fra den flate furuskogen jeg gikk i dagen før til åpent fjellandskap. Stien følger en rygg bortover et stykke før den går paralelt med mange småvann og myrer hele veien ned til Muggsjølitjønna. Alt regnet den siste uka hadde gjort de hule stiene til bekker små og jeg gikk praktisk talt og plasket  i bekke-sti eller vanlig myr de neste 5km. Da jeg kom ned til Muggsjølia verket det ganske bra i kroppen og jeg var sikker på at føttene så ut som roastbeef.
      Det er 2 åpne Statskog -koier her og begge var tomme. Jeg valgte den minste i tilfelle det skulle komme en eller flere grupper etter meg, men det gjorde det aldri.
      Klærne jeg gikk i ble først tørket i solveggen på koia og senere hengt opp i taket inne da myggen begynte å surre. Ved å fyre i ovnen sparte jeg rødspriten den dagen og det ble godt og varmt i hytta. Fint for å tørke klær, men helt forferdelig med vinterunderlag og dunpose. De våkne timene ble brukt til å slappe av med middag, kaffe og hyttebok.
       
      Dag 3
      Paradis
      Fredag 15.07.2016
      Tid       10 timer
      Dist.     17,5 km
      Totalt   43 km
       
      Da jeg kom frem til koia dagen før klarte jeg å plumpe skikkelig uti myra på nedsiden da jeg skulle hente vann, så etter en kjapp rekognisering - ville jo ikke begynne dagen med ufrivillig bad - fant jeg ut at stien egentlig svingte av rett før koia. Og for en sti! For en dag dette skulle bli!



      Jeg var veldig spent på den famøse hvite sanden i Femund som jeg bare hadde sett bilder av, og trodde jeg så den rundt hver sving, men skjønte det raskt at jeg faktisk så den da jeg kom til nedre Muggsjøen. Med kontrasten til det rødbrune vannet og sola fra blå himmel var det en spesiell stemning på stranda.

      Jeg synes jeg måtte ta et bilde av stokken man går på for å krysse bekken....

      ....og mens jeg sto der å prøvde å ramme inn motivet perfekt, fikk øye på Femke og Joost 60 meter unna bak et lite skogholt. De drev å pakket sammen for å gå videre de også. Morsomt at vi tilfeldigvis møttes igjen. Joost ga meg en rask oppfriskning av navigering med kart og kompass (jeg har lært det noen ganger, men bruker det aldri så jeg bare glemmer det igjen). Det viste seg at de skulle ta en annen vei enn meg etter elva Mugga så vi ønsket igjen hverandre god tur videre sa ha det bra.

      Som nevnt var mange av stiene ganske bløte etter alt regnet som hadde falt over Femund den siste tida, dagen før vasset jeg en del og glemte å ta bilder, så det måtte jeg ikke glemme i dag

      Man må vade over Mugga. Ikke noe problem, jeg hadde jo med meg Crocs. Jeg pratet med noen jeg møtte dagen før og de sa det var to steder man måtte vade, så da jeg ganske raskt kom til et dypt sted tenkte jeg at dette nok var det ene av de to stedene og skiftet til vade-ensembelet.

      Vakkert (notér at fargene på alle bildene er justert litt i redigeringen)

      Å krysse over var jo enkelt nok og jeg bare fortsatte å gå i Crocs til den neste kryssingen, men det drøyde og det varte. La meg si først som sist at å gå barbeint en kilometer i våte Crocs ikke er så morsomt som det høres ut, og spesielt ikke ned den bratte og våte skråningen til den faktiske kryssingen av Mugga.
      Det er spent opp et vakkert blått nylontau over begge løpene av Mugga så man har noe å holde seg i om man trenger det, og det nordre løpet var grunnere enn det søndre, men ingen av løpene gikk noe særlig over kneet. Vannet var sånn passe sommerlig.

      Mens jeg viftet vekk noen mygg og klegg og lot apostlene lufttørke, hørte jeg Joost og Femke komme ned stien på den andre siden. De brukte bare gamasjer over ganske høye fjellstøvler og sa de ikke ble så våte.
      De skulle ta stien vest mot Langmyrbua et lite stykke før Femke skulle prøve å gå lede dem på kompasskurs videre sørover, og jeg skulle følge rød sti til den krysser Volsjøbekken, så nok en gang bød vi farvel.

      Det var brått en del insekter så jeg forbannet først den plutselige varmen som akkompagnerte det stadig bedre været, men da jeg kom opp til tregrensa ved  Volsjøbekken og veiskillet mitt, var det litt drag i lufta så jeg fant ut at jeg skulle ta lunsj her hvor jeg visste jeg fikk være i fred. Lite visste jeg da at det skulle bli min kanskje beste turlunsjopplevelse noensinne.
      Gjenbruk av Realposer er en selvfølge om man prøver å pakke lett. Turens første middag ble båret i den og resterende dagers middag hadde jeg pakket om i mindre og lettere zip-lock poser. Realposen brukes også til tilberedingen av lunsjnudler. Og det var disse nudlene og deres krydderpakke med smak av reker og lime som der og da var det beste jeg noengang hadde smakt. Har siden smakt igjen her hjemme på kjøkkenet og de er bedre på tur.


       
      Og selv om det var her jeg fant ut at "Reeses peanut butter cups" egentlig ikke er så godt (jeg hadde med fem 2-pack for sikkerhets skyld...), så var totalopplevelsen av å sitte på denne steinen, spise lunsj og skue utover landskapet pur lykke.

      Da jeg begynte å gå igjen kom jeg bare 75 meter. Jeg skulle akkurat krysse Volsjøbekken med kurs mot Røvollen, men det var bare å stoppe med en gang for å kle seg om. Det var blitt skikkelig varmt! Sikkert opp mot tropevarme! - og det fantes ikke kjølig selv i særdeles tynn t-sjorte (72 gram).
      Terrenget hadde ganske plutselig forandret seg fullstendig. Borte var de flate fine sandette stiene og foran meg var bare stein. Små stein, middels stein og store stein. Etterhvert også steinblokker. Og tidvis var det en del opp og ned også.

      Og et veldig blidt øyeblikk da jeg endelig får et gjensyn med Store Svuku

      Jeg tok det ganske pent og rolig, tittet på ting jeg så mens andre tittet tilbake lenge før jeg så dem.
      Ser du den?


      Det var en stor bukk med perfekt kamoflasje

      Oppe på Gråvola møtte jeg en svett eldre tysk herremann som hadde gått fra Haugen samme morgen. Det er langt, og oppover, men han sa han hadde gått i Femundsmarka før og at det gikk bra så da fikk jeg vel stole på det.


      Selv begynte jeg å merke det i føttene og fryktet igjen hva jeg kom til å finne da jeg kom ned til Røvollen. Jeg hadde først tenkt til å slå leir et sted ved Langeggtjønnan, men jeg hadde så lyst på en boks med Bacalao, og medlemskapet i DNT er jo bortkastet om man ikke bruker det, så da ble det hytte og seng.
       
      Dag 4
      Falkfangarhøgda over Svuku
      Lørdag 16.07.2016
      Tid       6,5 timer
      Dist.     18 km
      Totalt   61 km
       
      Etter en sen frokost var jeg endelig klar for å traske videre og i dag skulle jeg endelig gå på Svuku igjen, men før den tid kom det et par opp fra Røa. Tror de hadde kommet med båten på morgenen. Mulig de hadde ligget over nede ved elveoset forresten, men det er ikke så nøye – det som er nøye er at de hadde med seg en boks øl som de delte med meg. Skummende varm bayer i den oransje snyltekoppen med litt kafferester var oppsiktsvekkende godt og jeg fikk allerede da en mistanke om at jeg måtte til Svukuriset for å få meg en kald øl eller to den kvelden.
      Stien langs Røa fra Røvollen til Nedre Roasten er trafikkert og ikke særlig spennende, det er litt som å dra på tur i det lokale skogholtet mellom byggefeltene hjemme. Men etter at man krysser Røa og stien vender 90 grader, begynner det å ta seg opp. Landskapet åpner gradvis på vei opp mot tregrensa samtidig som skyene gradvis dukker opp i horisonten.

      Jeg kan ikke unngå å legge merke til at noen dammer er tomme, men rett på andre siden av stien er det vann. Merkelig fenomen. Og tankene går; er det geolgiske bevegelser på gang? Eller kanskje det er en form for synkehull, men da ville jo normalt ikke bunnen ligge sånn og dessuten er vel ikke grunnen her av sand- eller kalkstein. Kanskje det er grunnvannet som har sunket, men hvorfor bare på den ene siden av stien?


      Nei dette var merkelig greier og plutselig går jeg rett på Femke og Joost. Igjen. De har tatt seg en fem-minutter og skal akkurat gå videre.
      Har en følelse at disse tilfeldighetene frarøver meg enhver mulighet til å innkassere en fremtidig jackpot i Eurolotto. Det er liksom ikke flere tilfeldigheter igjen nå.
      Nå kommer vi garantert ikke til å treffes igjen da de, så fort de er over tregrensa ved Abbortjønna skal de tråkke innover Grøtådalen, mens jeg jo skal over Falkfangarhøgda på Store Svukus vest side.



      Rett etter nordre stikrysset Haugen-Svukuriset begynner regnet. Og som det regner. Hele veien opp omtrent. Surt og guffent. Jeg har skalljakke, men fra midt på låret og ned er det bløtt. Veldig bløtt. Også blåser det bra, sånn at kulda svir på lårene. Også plutselig slutter regnet hundre meter fra toppen og det er igjen hyggelig. Buksa tørker på de siste 200 metrene opp og over og på baksida blåser det ikke. Jeg har kommet til turens høyeste punkt, ca 960moh og er såpass høyt nå at jeg kan se nordover utover «hele Femund».
      Nordover

      Er ganske imponert over meg selv når jeg ser hvor jeg startet og kan følge omtrent hele ruta med blikket. Været jeg var i har allerede kommet seg halvveis til Sverige, men i motsatt retning ser det ut som om det regner i retning Store Sollerøya. Det er riktignok et stykke unna så kan hende det ikke rekker frem. Det er uansett bare vann.
      Sørover

      Skjult lenke - logg inn for å se den

      Terrenget nedenfor vestsiden av Store Svuku oppleves som særs slitsomt med morene etter morene å krysse. På fjerde dagen, og med 5-6 mil i joggesko, på stein, begynner jeg å kjenne det i fotsålene. Må innrømme at jeg begynner å få nok av all steinen egentlig. Jeg kan ikke huske at det var så mye stein her på 90-tallet.

      Ved søndre krysset Haugen-Svukuriset treffer jeg en ung mann med svær sekk. Diger. Sånn 130 liters med topp. Klokka er blitt mange, sånn ca 17-18 og han hadde allerede gått fra Elgå og skulle over til Grøtådalen. Voksen dagsetappe. Håper han fikk bruk for alt i sekken. Kanskje det var stort sett bare myggmiddel i den sekken. Jeg hadde ihvertfall fått nok etter 10 minutter nede i bjørkeriset. Det zummet og buzzet rundt hodet så jeg holdt på å bli gal. Så var regnet tilbake.

      Med hetta trukket over hodet sa jeg farvel til nasjonalparken for denne gang og de siste 2,5km ned til Svukuriset gikk raskt. Jeg kom inn døra akkurat idet middagen ble servert, og selv om jeg hadde glemt å spise hele dagen, var jeg mest keen på å få av meg det våte tøyet og få meg en dusj.
      Fikk hengt opp klær til tørk/ lufting på rommet oppe i 2. etg på stabburet og tok et par-tre polarbrødskriver til lunsj/middag før jeg stakk over til hovedhuset for å ta meg den pilsen jeg hadde drømt om hele dagen. Oppe i peisestua satt det noen spredte einstøinger, men det måtte bare én som tørte å hilse på for å bryte isen og få igang praten. Og når jeg kom med en øl var det visst plutselig innafor, for da ble tomme kaffekopper byttet ut. Alle hadde gått litt og bar preg av det med roser i kinnene og gryende gangsperre.
      Han ene hadde gått en DNT-gruppetur ned fra Rørostraktene om jeg ikke husker feil. Var vel en ukestur som hadde avsluttet på hytta kvelden før. Nå skulle han bli på hytta noen dager frem til neste DNT-tur som skulle være en rundtur sør-øst i Femundsmarka. Og mannen klarte så vidt å gå, men han var ved godt mot og regnet med han var klar for ny tur på mandag etter et par dagers hvile. Imponerende.
      I forbindelse praten om DNT-turene kom vi over på fottøy og vi var i motsatt ende av skalaen, han med solide fjellstøvler og jeg med joggesko. Jeg forklarte konseptet om lett fottøy og drenering og den eldre damen tvers over for meg kjimet i at endelig møtte hun noen med samme tankegang – hun hadde nemlig gått med vandresandaler i over 20 år og var helt enig i at det var mye bedre enn tunge fjellstøvler. I hvert fall på sommeren. Spenstig.
       
      Dag 5
      Å f***....bjørn, eller!?
      Søndag 17.07.2016
      Tid       2 timer
      Dist.     8,5 km
      Totalt  69,5 km
       
      Det ble bare et par pils og en tidlig kveld for en sliten kropp og dermed også en tidlig morgen. Var ikke noe å vente på egentlig, jeg hadde jo en lang tur i bil foran meg også, så jeg var avgårde i gryinga.


      Dette var bare sjarmøretappen ned til Elgå, men morsomt med ganske annerledes terreng igjen nedover furuskogen.

      Rett som det er får jeg øye på en hengekøye inn blant furuleggene. Som forventet var det lite aktivitet i den leiren så tidlig. Hengere sover jo sjelden dårlig på tur.
      Stien er bløt og sleip mange steder og det er stedvis bra kloppet. Både nye og eldre klopper, korte og lange partier, vinglete klopper, godt forankrede klopper, oversvømte klopper osv. Alle kjenner seg vel igjen i det, og derfor ble det marginalt med speiding inn i naturen rundt meg, men jeg løftet blikket innimellom og plutselig gikk det kaldt nedover ryggen på meg; hva var det?

      Hva var den mørke klumpen oppe i brynet 50 meter unna. Den brune, runde formen med snute i midten og bustete Mikke Mus-ører. Ååå shit. Ehh....hva gjør jeg nå?
      - stå helt stille?
      - gå sakte videre?
      - lage masse lyd – mer enn jeg allerede lager?
      Jaja, mens jeg vurderer alternativene må jeg ihvertfall få tatt noen bilder!
      Så beveger klumpen seg og en skikkelse begynner å ta form....
      Hahaha. Jeg ler høyt.
      Det er jo bare en elg med ræva rett mot meg. Jeg ser det nå som det har snudd hodet og ser nedover i min retning.

      Litt lettet legger jeg ned kameraet og trasker videre mens jeg forbanner den plakaten på veggen i Svukuriset som viser alle dyrene man kan treffe på i Femundsmarka, deribland alle de store rovdyrene i Norge inkludert bjørn.
       
      Jeg kommer hjem igjen utpå søndag kveld og er veldig fornøy med turen. Jeg klarte å gjennomføre uten altfor store problemer fysisk. Utstyr og tankegang fungerte optimalt selv om flere av nettene ble under solide tak. Skulle i ettertid gjerne sett av flere ble i teltet, men sånn blir det noen ganger. Tilfeldighetene rår.
            Skjult lenke - logg inn for å se den
    • Av Andysor
      Har hatt mine Hagløfs Granit støvler i en del år nå, og de har fenomenal ankelstøtte og sitter godt på foten min.
      Jeg har begynt å fokusere på å pakke en del lettere og håper å havne på rett i overkant av 10/11 kilo totalt i sekken på ukesturen jeg planlegger til Rondane i juli. Er det på tide å prøve lette/lave sko, eller er det like greit å fortsette med det jeg er trygg på og som jeg vet funker?
      De gamle støvlene funker flott i Jotunheimen med 20+ kg i sekken, men har begynt å ta inn litt vann, så har litt lyst til å prøve lave sko uten membran og ankelstøtte. Risikerer jeg overtråkk, ankelbrudd og konstant kalde og våte føtter med tilhørende kjip tur, eller vil jeg gå en ny deilig tid i møte dansende over steinuren?
      Jeg ser også at en mellomløsning kan være et kompromiss, med syntetiske lette støvler som Alfa Orre A/P/S.
    • Av Thomas E
      Det største problemet med disse UL-teltene er egentlig at stengene gir etter tidligere enn på ekstrem/vintertelt. Det er aluminium, så de knekker ikke, men bøyer seg:
       
    • Av Thomas E
      Jeg støtte nettopp på en artikkel på backpackinglight.com om lettpakking vinterstid. Jeg ble veldig positivt overrasket over kvaliteten på artikkelen og ikke minst er erfaringene tatt fra vår egen bakgård (nord-Skandinavia, inkludert Finnmarksvidda). Jeg syns den var såpass bra at jeg bare måtte dele den her. Skjult lenke - logg inn for å se den
       
      Du kan lese første del av artikkelen gratis, skal du lese hele (12 000(!) ord) må du betale $27 og får tilgang til masse annet også i et helt år. De har forresten en money-back-guarantee hvis du ikke er fornøyd, så det er for øvrig risikofritt å teste.
    • Av Thomas E
      Det er duket for å bruke noen timer på planlegging av neste innkjøp. Nyttårsforsettet ble ikke i år å kjøpe mindre, men å komme tettere på naturen og finne ut hvor komfortgrensen min går.
      Første steg blir å la teltet bli igjen hjemme og kun ta med tarp. Da har jeg hørt at man helst trenger en tarp. Jeg har sovet litt under åpen himmel, men aldri i regn i tarp. Dere som bruker dette, og helst dere som har prøvd å pushe vekta ned mest mulig, hvor stor tarp trenger dere? Hvilken form foretrekkes?
      Kom også på at det kanskje kunne vært en idé å kjøpe en billig tarp og teste med? Kanskje mindre miljøvennlig, men kanskje også mer miljøvennlig hvis jeg lærer noe som ikke passet meg. Noen som har tips til noe sånt?
      Tarpen vil for øvrig gjerne også bli brukt i forbindelse med telt på turer med flere til ekstra regnbeskyttelse utenfor.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

×