Søk i nettsamfunnet

Vårtur til Indre Troms Etter en lang og mørk vinter med mye innesitting kjente jeg igjen fjellene kalle Ut måtte jeg, lenge, kjentes det som. Jeg begynte å legge en plan, det måtte bli fjelltur på innlandet, litt sent på skisesongen. Siden jeg ikke har bil og "alle" rundt her sier at skal man komme seg på tur her oppe må man ha bil, gjerne sin egen... Opplegget ble da altså å få gjort en fjelltur på rundt en uke + i et område man kan nå med kollektivtransport. Lenge har jeg hatt lyst til å gå opp på fjellet Njunis helt øverst i Dividalen. Etter litt frem og tilbake ble planen som følger: Buss fra Tromsø til Setermoen og skolebuss derifra til Strømslia, (et stykke på vei mot Innset/Altevatn) og gå derifra til Njunis, gjøre topptur og gå videre til Skjold for buss hjem igjen. Turen skulle være grovt regnet 10 mil, siden det er lenge siden jeg var aktiv på vinterfjellet satt jeg av 10 dager til turen, så skulle jeg slippe å stresse, la ting ta sin tid, rutiner komme tilbake og generelt bare ha god tid. Forberedelser ble satt i gang, utstyr ble laget/reparert/kjøpt inn, og tenkte jeg, egen dehydrert turmat ville jeg satse på. Dermed ble forumet gjennomsøkt for gode tips og selvfølgelig Youtubeakademiet flittig besøkt. I flere uker er kjøkkenet, komfyren, radiatorovnen, vinduskarmen, strykebrettet, tørkestativet, lampettene og flere kleshengere et eneste virvar av råvarer, gryter til blanchering/dampkoking, ting som tørker i ovn, tredd på snor, lagt utover til ettertørking, lagt på glass, i boks, i papirposer. Oppvasken bare vokser og leiligheten ser ut som et slags produksjonsområde, heldigvis bor æ aleina... Den planlagte menyen ble som følger: Frokost, som hjemme, havregrøt, linfrø, rosiner. Lunsj, Rugbrød, surdeig, ost, honning og peanøttsmør Middag: -2xBlomkål/brokkoligryte, med linser og bygg -2xGrønnsaksuppe, med linser og ris -2xFalafel med potetmos og grønnsaker -I tillegg har jeg med diverse grønnsaker, potetmos, gulrot, brokkoli, rødbeter, samt ris, bygg og linser. I tillegg lager jeg godteposer 100g nøtter, sjokolade, rosiner, kjeks og marsipan pr dag, samt en stor mengde tørket fukt er med. Porsjoner blir beregnet og matposen fylles... Dag 1: Avmarsj En solfylt Tirsdag 14 April, klokka 10 tar æ bussen fra byen, og etter litt venting på Setermoen blir æ plukka opp av Tore som kjører skolebussen, vi har hatt kontakt flere ganger pr telefon for å forsikre meg om avgang og avreisested. Det er merkbart kaldere enn i byen når æ går av bussen litt over 15. Feller på, ut å gå, ganske fort oppi bakken innser æ at æ har ikkje med klokka, så det blir opp med menyen på kamera kvær gang æ vil vite ka den e. Det e overskya, og idet æ klatre opp over den første åsen kjenner æ at det blåser mer enn nede i dalen, etter en par tre kilometer slår æ leir. Teltet e helt nytt, det e bare slått opp en gang førr å teste det hjemme, så æ e litt spent på om det fungerer som æ håpe. Mens æ sett det opp kommer æ på å ta forteltet til sides sånn at æ kan stå oppreist å grave kuldgrop, æ elske ei rommelig kuldegrop, kjenne æ bynne å like teltet Primusen, den trofaste 111 begynner under forvarminga å lekke tennveske fra overtrykksventilen, den har stått lenge i boden, men e prøvefyrt på verandaen før avmarsj, æ lot forvarminga brenne ut, lot den kjøle sæ og innså at æ hadde overfylt tanken i halvmørket, den tømmes og fyres på nytt. Den brenner helt fint, og flyter ikke over, men ventilen fortsetter å være våt, det løser seg etter at ventilen er tatt løs, rengjort og tørket. Dag 2: "All of me, loves all of you, love your curves and all your edges, all your perfect imperfections." Neste mårra finner æ ei kreftkjuke som æ bare må tygge på.... dermed knekker ei hjørnetann, damnit! Vel, den e allerede rotfylt, så den bør ikkje begynne å verke med det første tenker æ, dessuten, står det å lese i dagboka: "Siste utvei, har tang og speil, kan trekke sjøl. " Harpiks samles fra en furugubbe, tygges mykt og brukes som fylling i tanna, Turen kan fortsette! Æ går innover Doulljevuopmi, en par kilometer bred dal flankert av Goarralatgaisi/Skinskardtinden og Galggoaivi/Lappsksardtinden, det e kaldt og godt med sol. Det går ikke lenge før æ innser korr lenge det e sia æ har vært nødt te å bruke kart og kompass, så store deler av denne dagen går med te å oppfriske gamle kunster, og kose mæ med en iskald østavind. Æ e endelig over tregrensa når æ begynner å leite etter leirplass, østavinden e der enda, ikkje så sterk, men æ går i djupe dala som hjelpe vinden å få fart, æ finn et elveleie i le uten for høye skavler der æ slår leir. Med verdens beste utsikt prøve æ mæ på turens første hjemmekomponerte middagsrett; Blomkål og brokkolisuppe, en ting æ glemte å gjøre hjemme, teste porsjonsstørrelser, Nesten ei hel gryte full, æ et å et, og har sikkert mat te 2,5 person... Men godt! Utdrag fra dagboka: -Seriøst! Blomkål og brokkoligryte, vilt godt, stort sett økologisk, utenom byggen. Real kan bare gå hjem å lalle. Før æ kryp i posen e æ ute på naturens vegne en tur, det e kaldt og klart og nordlyset danser på himmelen over fjellan, vinden har snudd no, og siger ned igjennom dalen fra nord, treffer leveggen og reiser videre uten å lage nevneverdig bry. Dag 3: "It always looks impossible until it's done" Den tredje dagen e det så varmt at æ åpne det som åpnes kan av glidelåsa, sneen e tung og våt og pulken har mest lyst å være ubåt virker det som, det blir en tung bakke opp til Duolljevaggi/Skinskardet, men der oppe finnes deilig swixføre, med god glid og bare velstand. Det her bli dagen for oppfrisking på veivalg, basert på info fra kart opp i mot terrenget, etter stigninger og fått ny utsikt gjør jeg noen innsikter som hadde spart meg en del unødig arbeid, vel vel... Dagboka: "Æ har tatt 2 urutinerte eller uerfarne avgjørelsa i dag, det medførte ekstra slit og unødig risiko. På en så lang tur e man nødt te å kjøre safe hele veien, gå gjerne litt ekstra, vesst det e tryggere, i dag viste det sæ at det hadde vært fornuftig og spart en masse ekstra gåing" Pulken, en gammel svenske, har bambusdrag,https://youtu.be/bN0vnXpzyJk og i dag prøver jeg ut taudrag, som jeg finner mye mer behagelig på flata, jeg kjører på, men da jeg senere står i fjellsiden opp i mot Grytefjellet, kjenner jeg meg ikke høy i hatten når pulken til stadighet ønsker å kjøre karusell, det var moderat snøskredfare da jeg la ut, så jeg regner med at akkurat her er det kanskje litt høyere iom at sola har stått på hele dagen, terrenget heller ikke så mye, men jeg har plutselig et noe brattere parti under meg, så jeg kommer meg over og skifter tilbake til bambus. Turens kritiske punkt er et lite skar på 900moh som lar en gå ned i Cunovaggi/Altevasskardet, jeg har ikke vært der før, men ifølge kartet ser det ut som det kan være mulig å komme seg ned der. På en idyllisk flekk av en vannrett leirplass, på vatnet rett oppunder skaret, ligger jeg i posen og planlegger en rekognoseringsrunde uten pulk neste morgen for å sjekke mulighetene. Dag 4 "Rypedagen" Tidlig neste morgen våkner jeg av fjellrypas monotone sang utenfor duken, utpå mårran snur vinden, øker på og kommer med sne, sikten reduseres og det blir flatt lys. Av latskap tar jeg pulken med meg på rekkerunden, sånn i tilfelle det går. Det blåser ganske friskt nå, og når jeg begynner å gå nedover på andre sida må jeg bremse en del for å ike gå for langt, jeg finner det utspringet som skal være ganske seif, og begunner å lure meg nedover. Det går sakte fremover, langs med kanten er det avblåste partier, en sten stikker opp her og der, så det er greit å gå der. Etter en stund ser jeg at det blir for bratt lenger fram, det kommer også et parti med mye snø i 30¨ jeg må passere litt for nærme. Dagboka: Æ tok en god avgjørelse i dag Denne: jeg snur, eneste aberet er at jeg står et stykke ned i fjellsia med en pulk på slep... det ble en del esktra trekking men det e vel sånn æ e nødt te å lære. Tebake bar det, æ sku selvfølgelig ønske at pulken sto igjen på toppen, vel,vel. Deretter blei det turen ned dalen Gasasvaggi og rundt fjellet Njuolladas denne dagen, været va prega av til dels mye vind og lite sikt, utpå ettermiddagen va æ klar for å krysse over te dalen Luotnavaggi der æ ville slå leir. Her blåste det opp så æ te tider måtte gå på kompasskurs. Vel nede i dalen var det dårlig sikt, og økende vind så æ fant det best å lage en levegg og sette opp teltet i le av noen steina på en liten rygg. Utpå kvelden snur vinden og kommer inn på tvers av teltet, så æ må ut å lage levegg i hele teltets lengde før æ kan innta soveposen, natta tilbringes med å våkne kvær gang det kommer ei rossa som røske litt ekstra i teltet. Dag 5: "She just cant be chained, to a life where nothing's gained, and nothing's lost, at such a cost" Dag 5 kommer, med litt opphold i vinden, lite sikt og mildt, æ bestemme mæ førr å holde kviledag, fjelltjenesten kjører forbi 2 ganga på skuter, æ ligg førr det meste i teltet, utpå dagen rehydrerer æ falafelmixen og lager Fjellfalafel, med potetmos, brokkoli, rødbeter og tomat, Himmelrik så godt, æ kommer nok en gang i tanker om å lage ei turkokebok... Dag 6: "Tror jeg blir hjemme i dag" Dagboka: ¨Dag 6, Søndag (skrevet mandag)¨ «På lørdagskvelden blåste det opp, så mye at æ lå våken hele natta, ett var for mye bråk i teltduken, mens det andre var frykt for hvor mye teltet skulle tåle. (Det skulle vise seg å tåle en hel del)»https://youtu.be/qu24snebWoA Lang historie kort: Mye vær, til tider vanskelig å stå oppreist ute, 0-10-100 meter sikt, ca 0 grader, sneføyk, sliten og trøtt, ikke hørt værmelding, vet ikke hvor lenge det skal vare eller øke på, ligger i en dal, dalen ender i en skog, der ligger en DNT hytte, avgjørelsen tas, pakk i hop alt inne i teltet, vent å se om vinden minker, bryt leir, gå ned. Jeg pakker ned alt, inkludert innerteltet, tar pulken inn i teltet og pakker der, etterpå kommer jeg på at jeg har ikke spist eller laget vann, så jeg sitter i teltet å fyrer primus, spiser lunsj og koser meg på sett og vis, anorakken blir litt tørrere den og. Klokka 14 er jeg klar til å bryte leir, jeg tar teltet ned over pulken og får pakket det bort uten dramaitikk. Deretter går jeg ned, ca en mil. Gleden er stor når jeg treffer på skogen igjen, det er en del vind her nede og, men ikke sammenlignbart, vel inne på hytta kjenner jeg en sånn takknemlighet for at disse hyttene står rundt omkring, fyrer opp i ovnen, henger opp utstyret og det tar ikke lang tid før jeg lukker øynene å reiser langt inn i drømmeland. Dag 7: "Hjem" Mandagen kommer og jeg gjør opp status for turen, den ble langt fra som jeg hadde planlagt, det er ok, jeg kjenner meg klar for å avslutte turen nå, snakker med brodern (for på hytta er det dekning), han kjører gladelig 3 timer for å hente meg. Dermed gjenstår bare en liten mil langs med Altevann til Innset, så er det pizza på Jokern og telttørk hjemme til kvelds -Senere fikk jeg vite at "en hel masse folk" var hentet ned av fjellet den helga.

I nord var vinterferie og påskeferie for skolene slått sammen i år, og for de av oss som er tilknyttet skoleverket på en eller annen måte betydde dette en ganske så formidabel ferie. Den Store Turen var planlagt med start i Signaldalen fredag 7. mars, og håp om å avslutte ved Altevannet 6 dager senere. Fredag 7. mars, Signaldalen - Gappohytta: Jeg skulket jobb i Tromsø etter første time, råkjørte hjem til eventyrøya, pakket, og var klar til avreise 1300. Turfølge var lillesøster Marit med kollegaveterinær Cathrine og fjellrev Jon-Erik. I tillegg hadde vi med fluddelen Aron og vorsteheren Frøya. Klokka ble 1600 før vi fikk spent på oss skiene innerst i Signaldalen. 10-12 friske minusgrader, klar himmel, og en sol som krøp høyere og høyere på Parastinden. Etterhvert kom mørket sigende, og når vi var fremme ved hytta 1900 var det stjerneklart. På veien hadde vi kommet oss over skoggrensen, kjent daltrekken som stedvis gjorde det ganske surt, og konstatert at eventuren var i gang. Hytte, fyring, varming, mat, sove... Lørdag 8. mars, Gappohytta - Rostahytta: Frisk vind som ble friskere. Ruta går over Isdalen, høyeste punkt er vel rett under 1000 moh. På veien er man innom Sverige i noen kilometer. Terrenget er villt og flott, med topper på 15-1600 meter på begge sider. Gjennom høyeste Isdalen vil jeg tippe vi hadde en liten kuling i ansiktet på toppen av 13 minus ved avreise fra hytta. Det var en sliten men fornøyd gjeng som etter 6 timers marsj kom fram til Rostahytta. Fantastisk område! Til sommeren (denne eller neste...) skal jeg ta med telt og fiskestang og campe øverst i Isdalen. Kvinnedagen ble feiret med at damene slapp å lage mat. Søndag 9. mars, værfast: Endelig mannedag igjen! Utenfor vinduet var det kuling og fokk, og tanken på 3 mil med det rett i mot gjorde at beslutningen om å bli liggende var enkel. Mandag 10. mars, Rostahytta - Stor-Rosta - Dærta: Været var mye bedre, og 0930 var vi på vei. Fast og fin fokksnø innover Rostadalen. Himmelen er stor og horisonten langt unna. Vi var ikke helt alene i fjellet, Jerven hadde og vært ute på tur. Ved Stor-Rosta var vi innom Statskog sin nye koie, en virkelig flott liten kåk. Videre over innsjøen, og nedover Dærtavagge. Litt dis gjorde det siste dagslyset til en overjordisk opplevelse. Tirsdag 11. mars, Dærta - Havga Strålende sol og 3 minusgrader. Fast og fin snø. Terrenget er storslått, men lettgått. Dalene er vide. Forbi Bumannsberget og Store Jerta. Etterhvert åpner utsikten seg ned i Dividalen. På andre siden ligger Njunis og Kistefjellet badet i ettermiddagssol. Det går nedover, og skogen dukker opp. Takk for sist! Den siste kilometeren ned til hytta er det djupgått, men slitne bikkjer klarer seg bra. Havga er en annen av Statskog sine koier i området. Enkel standard med to køyer. Og begge var opptatt! Men i fjellet er alle venner (I hvert fall så lenge det ikke er snakk om fisking, jakting, sopp eller bær), og det ble plass til 5 mennesker og 3 bikkjer, som alle sov godt. Onsdag 12. mars, Havga - Irgas - Dourro - Vuomma Grått. Oppover Dividalen i gamle spor, lett for oss og bikkjene. Fra Irgas noen tunge kilometer oppover i dyp snø, men så ble det fast igjen. Over Dourro, forbi Helvetesjavre. Her har vinden herjet! Helvetesjavre er et vann som det årvisst går ras rett ned i. Det hender at raset knuser isen, og etterpå kan man finne død røye som ligger oppå isen. Fra skaret bærer det nedover mot Vuomma, nå er vinden i ryggen. Framme på hytta er det fiskehistorier. En har fått røye på 4 og 2 kilo, noen har ikke fått noenting. Isfiskerne spiser biff, vi nøyer oss med tørrmat. Godt når man er sulten. Torsdag 13. mars, Vuomma - Gaskas - Altevannet Avgårde 0800. Ny rekord! Fremdeles litt grått. Vi bare aner konturene av fjellene. Over Gaskas-skaret er det fullstendig whiteout, og GPSen er god å ha. Etter litt fomling begynner det å gå nedover igjen, og sikten kommer tilbake. 400 meter nedover, og plutselig er det lunch på Gaskashytta. Sivilisasjonen nærmer seg, her er både mobildekning og scooterhyl i det fjerne. Men og spor etter hundesleder og skiløpere. Videre ned på vannet, og fast løype og frisk bris i ryggen til demningen. Og enda 11 dager til man skal på jobb! En fantastisk tur i flott landskap.

Hei! Jeg ønsker forslag om 4-5 dagers rundtur i indre Troms evt. Skjomenfjellet i slutten av februar eller begynnelsen av mars 2016. Både med telt eller Dnt/Statskog hytter..Rundtur dvs start og slutte på samme sted. "Seier venter den som har alt i orden. Hell kaller man det.Nederlag er en absolutt følge for den som har forsømt å ta de nødvendige forholdsregler i tide. Uhell kalles det."

Min far var i helgen på tur på DNT-hytta Rostahytta i Målselv i Indre Troms. Om morgenen så de ut vinduet, og der så de et reinsdyr som sprang, og noe som sprang etter. Det var en jerv, og den gikk til angrep! Faren min tok opp mobilen og fikk filmet denne filmen: Videoen har gått rundt i media, og flere eksperter har sagt at videoen er enestående. Den viser tydelig brutaliteten som finnes i naturen, og hvilken effektiv jeger jerven er.

Denne helga var vi sju personer på tur i Indre Troms og Sverige. Ruta gikk fra Bones nederst i Stordalen opp til Stordalsstua, via Sverige til Lappjordhytta øverst i Sørdalen, og videre gjennom Salvasskardet ned til demningen ved Altevatn. Total lengde på turen var rundt 7 mil. Været var høyst varierende denne helga, og jeg tror vi opplevde veldig mye av det fjellet har å by på. STORM I STORDALEN Turen starta på fredag fra Bones i halv tre tida. Det var lavt skydekke, dårlig sikt, og vind. Stordalen er, som navnet tilsier, en stor dal. Den har en veldig godt utvikla u-form, helt etter boka. Vi hadde håpa å få sett litt av denne dalen, men det lave skydekket begrensa muligheten for dette en god del. Det ble med en transportetappe de 12 km inn til Stordalsstua, hvor vi var framme rett etter mørkets frembrudd. På veien opp dalen tiltok vinden gradvis. Når vi kom over tregrensa noen km før hytta var det storm i kasta. Vindkulene var så sterke at flere av oss ble kasta overende. Når vindkulene kom måtte vi plante stavene godt og vente til det ga seg. Deretter kunne vi gå et lite stykke for så å måtte vente på neste "kule" igjen. Det var godt å ha en hytte å legge seg inn i. I løpet av kvelden og natta fortsatte vinden, og den ble vel egentlig bare sterkere og sterkere. Ingen av oss sov veldig godt denne natta. Ovnen bråka noe voldsomt i vinden, den hørtes ut som et fly som stod og rusa jettmotorene. Hele hytta rista og vi venta vel alle sammen på at taket skulle fyke avgårde hvert øyeblikk. Men vi klarte nå likevel alle sammen å få oss litt hvile denne natta. KOMPASSKURS OG DYP SNØ I SVERIGE Lørdag morgen stod vi opp kl seks. Vi hadde en lang etappe foran oss. Rundt tre mil er det fra Stordalsstua til Lappjordhytta. Utenfor blåste vinden fortsatt godt, men ikke fullt så voldsomt som gårsdagskvelden. Det var snøbyger og sikten var heller ikke noe bedre, heller det motsatte av i går. Flere hadde på kvelden før lufta tanken om at vi kanskje skulle la være å legge avgårde på dagens etappe i disse forholda. Men etter litt diskusjon kom vi fram til at vi ikke hadde noe å tape på å prøve. Vi kunne jo alltids snu hvis det ble for ille. Mesteparten av dagen tilbrakte vi i Sverige. Ruta gikk første delen over tregrensa og deretter i lett bjørketerreng. Terrenget er et dødislandskap som er ganske kuppert og har mange vann som er fine å følge. Den første mila vi gikk var stort sett bare på kompasskurs med mer eller mindre ingen sikt. Været bedra seg sakte men sikkert utover dagen. Når vi nærma oss Vadvetjåkka nasjonalpark begynte snøforholda å bli ganske tunge. Vi måtte til tider vasse i tung og løs snø opp til knærne. Etterhvert kom vi oss ned til Torneträsk. Her lå det også en halvmeter med tung og løs snø oppå isen. Vi kava oss framover og avslutta dagen med en 200 meter stigning opp ei kupert bjørkeli til Lappjordhytta. Heldigvis for oss var det en annen stakkar som hadde tråkka spor for oss i den dype snøen opp denne lia. Vel framme på hytta kunne vi endelig slappe av. 12 timer hadde vi brukt på denne 3-mils etappen, fra halv ni på morgenen til halv ni på kvelden. Flere av oss la seg til så fort middagen var unnagjort. For min egen del hadde jeg ikke samvittighet til å gå å legge meg før jeg hadde fått sett litt av den totale måneformørkelsen som var denne kvelden/natta. Fullmånen dukka opp i ny og ne blant hull i skyene, så etter å ha sett en god del av formørkelsen kom jeg meg endelig i seng i halv ett tida etter at skylaget dekket månen fullstendig. STÅLENDE SOL OG FANTASTISKE SKIFORHOLD Søndag morgen var vi på ny oppe klokka seks. Utenfor var ikke forholda til å kjenne igjen. Himmelen var nesten skyfri og det var en fantastisk utsikt mot Sverige og Abisko-området. Etter en lang frokost og litt avslapping kom vi oss avgårde i ni-tida. Det var en fryd å legge avsted denne dagen, det går nesten ikke ann å få det bedre! Temperaturen var mellom -5 og -10, skiføret var perfekt, sola skinte, utsikten var fantastisk, humøret på topp, og ikke minst en nydelig skietappe lå foran oss. Ruta fra Lappjordhytta til Altevatn er på ca 2,5 mil. Den går over fjellet og er som skapt for en dag slik vi hadde. Etter en liten oppstigning fra hytta med fellene på, er det bare å suse avgårde på skia innover fjellheimen. Total stigning på turen er kanskje 500 høydemeter. Etappen avsluttes ned Salvasskardet og ender opp ved demningen ved Altevatn. Lunsjpausen vi hadde denne dagen brakte minner om påsken - utgravd sitteplass med sola rett i mot og behagelige temperaturer. En skitur i Indre Troms kan absolutt anbefales for alle som trives på fjellet!

Skitur fra Reisadalen til Somashytta Jeg og ei venninne har vært på vinterens siste skitur fra onsdag 7 mai til lørdag 10 mai. Jeg har tegnet inn ruten på et kart på Google maps her. Turen startet onsdag ettermiddag fra begynnelsen av skuterløypa fra Gahperus (i nærheten av Sappen) i Reisadalen. Det var fortsatt for det meste snødekke i løypa da vi gikk oppover med tung ryggsekk og en hund hver som vi hadde festet til et belte rundt hoften for å få litt ekstra drahjelp. Noen steder måtte vi gå litt på barmark, men ikke mer enn at vi beholdt skiene på. Planen var å være på tur til mandag og gå en rundtur ved å ta oss ned til Reisadalen ved Vuomadat og følge elva nedover med skiene på ryggen. Da vi kom over tregrensen og inn i Gahperusvaggi ble skiføret raskt bedre og vi fikk etterhvert et fint skareføre. Kl 22 slo vi opp teltet på en stor rabb hvor vi fant en fin og tørr teltplass. Været var ok og vindstille. Vi hadde tilbakelagt ca 15 km på litt over 3 timer. Torsdag var målet å gå til Somashytta, en åpen Statskog-hytte som ligger veldig nært grensen med Finland. Underveis snakket vi med en skuterkjører og fortalte om våre turplaner videre. Han frarådet på det sterkeste å prøve å komme oss ned til Reisadalen lenger øst, fordi han mente at vi skulle få problemer med å krysse åpne, flomstore elver. Det ble visst stadig verre jo lenger ned til dalen man kom. Der bestemte vi oss på å ta turen til Somashytta, bli der en dag og dra tilbake samme vei som vi kom. Like etter begynte vi å få litt trøbbel med skiføret. Jeg datt ned i 30 cm overvann med den ene skien min ved Geatkkuluoppal, deretter måtte vi krysse en åpen bekk full av issørpe. Der måtte vi ta av skiene og vasse over. Vi hadde vann opp til knærne på det verste Da vi hadde kommet oss over den hindringen møtte vi en større åpen elv som måtte krysses. Vi fant etter hvert et sted der elva så vidt var islagt og kom oss over på ski ved å ta fart nedover mot elva og håpe på det beste. Elva var ikke dyp, så det hadde ikke vært noe krise hvis vi hadde gått gjennom. Det gikk bra, isen holdt Det var elva med navn Coalbmejohka. Turen videre gikk på sørsiden av Coalbmevággi og videre sørover til Somashytta. Der kunne vi følge skutersporene til Somashytta. I Coalbmevággi var vannene og deler av elva fortsatt islagt, så her var det problemfritt å gå. Det var godt å komme fram til Somashytta og fyre i ovnen og ta på tørre sokker. Denne dagen hadde vi gått ca 25 km. Underveis fikk vi en god del snø og sludd, men moderat vind. Vi var slitne da vi kom fram og så fram til en hviledag dagen etter. Vi fikk etter hvert besøk av en finsk turgåer som vi lærte å spille Yatzi. Fredag sov vi lenge, leste i en bok og hørte på radio. Den eneste kanalen vi fikk inn var P1. Samme dag brukte vi litt tid på å sage og hogge ved og kjøre en tur med hundene på Somasjavri. Vi fikk sett en del sol men vinden begynte å øke. Om kvelden begynte det å snø i tillegg. Vi fikk besøk av en samisk familie fra Kautokeino (far, datter og sønn) som var på skutertur. De overnattet på hytta sammen med oss. Været var litt spesielt, det var kraftige snøbyger, sterk vind og solskinn av og til. Det blåste såpass at snøen pakket seg på vinduene til hytta slik at det ikke lenger var mulig å se ut. Lørdagen var ikke været noe bedre men vi bestemte oss på å dra ned fra fjellet likevel. Vi startet på den 4 mil lange turen midt på dagen. Været ble stadig verre. Ved Coalbmejohka, som vi slet med å krysse på vei opp, var isen gått opp enda mer. Nå var det noen samer på skuter som hjalp oss med å finne et greit sted å krysse. Etter at vi kom oss over hadde en av de kjørt seg fast i sørpa i elva, men de fikk skuteren løs etter 5 minutter. Vi fulgte løypa videre men den var dårlig merket til tider, spesielt ved Geatkkutjávri. Vi brukte GPS-en for å finne ut hvor vi var og for å komme oss inn på løypa igjen. Sikten var på det verste bare 30 meter slik at vi ikke kunne se mer enn 1 kvist av gangen, selv om de ofte stod ganske tett. Det var blitt skikkelig ruskevær, kraftig snøvær kombinert med kuling gjorde det ikke helt trivelig. Til og med hundene ble skeptiske til å gå videre da været var på det verste. Da vi kom oss ned til tregrensa måtte vi ta skiene på sekken og gå resten av løypa til fots ned til P-plassen. Det hadde smeltet mye snø på de få dagene siden vi gikk op der. Kl 1930 var vi nede ved bilen. Alt i alt har vi hatt en flott 4-dagers tur selv om været kunne vært bedre. Vi var overrasket over hvor lite skutertrafikk der var i løypa. Den første dagen møtte vi 1 skuter helt i begynnelsen, den andre dagen møte vi 4 stk hvorav 3 kjørte sammen, før vi kom oss til hytta. Da vi var på hytta var det noen samer innom for å sjekke hvem som var der for så å kjøre videre. Det var de samme guttene som 2 dager senere hjalp oss med å krysse elva Coalbmejohka. Alle skutere som vi traff underveis stoppet for å snakke med oss. Det syntes jeg var veldig hyggelig gjort. Så jeg vil skryte litt av den gode oppførselen og behjelpeligheten til skuterkjørerne i Nordreisa

Denne turrapporten kommer noe på etterskudd, men jeg tenkte jeg kunne fortelle litt om vår tur til Geavdnja for noen år siden. Jeg og min kone bestemte oss for at vi hadde lyst til å dra kajakkene opp Stordalen fra Altevatn, padle småvannene og elvene i Stordalen, videre til Geavdnja og komme oss ned til Leina etterhvert. Det hører med til historien at vi bor på sørvestlandet, og hadde ikke vært i det aktuelle området tidligere. Jeg er oppvokst i kommunen, men har ikke vært der på sommeren. Vi studerte kart og pratet med noen kompiser om hvordan det var å komme seg opp Stordalen. God sti oppover der fikk vi høre. Planen ble da noenlunde som dette: Båttransport inn til Storbukta på Altevatn, frakte to kajakker og bagasje opp Stordalen ved hjelp en kano/kajakk-tralle. Vi ønsket å gå opp på Rohkunborri dersom været var bra, og ellers så var det å padle Geavdnja og fiske litt der vi slo leir. Tilslutt skulle vi ned til Leina, men hadde ikke planlagt den delen så nøye. Første etappe - Båt inn Altevatn med to kajakker på slep. Da vi kom til Storbukta brukte vi litt tid på å finne stien som som går oppover Stordalen, men vi fant den etterhvert bak hyttene som er der. Så var det bare å få alt utstyr opp fra vannkanten og opp til stien. Vi hadde stort sett vanntette pakksekker og bager som kunne pakkes ned i kajakkene med oss. Ingen skikkelig ryggsekk. Vi pakket halvparten av utstyret i en kajakk, lot resten stå igjen og la i vei. Turen oppover Stordalen skulle vise seg å bli mye mer slitsomt enn vi var forberedt på. Den kajakktrallen som vi har er sikkert 60-70 cm mellom hjulene. Stien oppover der var vel gjerne 10-15 cm bred, altså akkurat plass til en sko. Dette medførte at det ene hjulet på tralla konstant var utenfor stien, og stoppet i stein og stubber. For å lette på dette ble en del bagasje tatt ut av kajakken, slik at vi kunne bære kajakken over de verste områdene. Vi hadde tenkt å komme oss opp til de første vannene den første dagen, men vi brukte så lang tid på å få med oss utstyret opp dalen at vi lot den ene kajakken ligge igjen til dagen etter. Vi fikk med oss mesteparten av utstyret og slo leir ved Gavvajavri. Været var ihvertfall bra. Dagen etter var det bare å rusle ned til Altevatn igjen og hente den siste kajakken. Her ser dere litt av utfordringene, ikke mye hjelp i tralla i slikt terreng. Vi fikk tilslutt alt utstyret opp til leirplassen og var klare for å komme oss videre. Vi hadde planlagt å bruke ca en uke på turen, men tidsbruken på den første etappen førte til at planene om topptur til Rohkunborri ble skrinlagt. Vi fikk sjøsatt kajakkene og fortsatte videre med padling over Gavvajavri. Det ble ikke lange padleturen før vi måtte av kajakkene og fløte de nedover bekken/elva mot Havgajavri. Dette var også tildels krevende. I begynnelsen var bekken steinete og smal, men etterhvert ble den større. Problemet da var at elvebredden var dekket av ca 2 meter høy krattskog. Å gå langs elvebredden med tau i kajakkene og strøm i bekken ble ganske slitsomt. Enkelte steder var det bare å sette seg oppi kajakken og prøve å flyte med et stykke. Det førte innimellom til fastkiling av kajakken mot kratt og skog, der strømmen sørget for det var problematisk å få den løs igjen. En ting som fungerte var å ha et tau både foran og bak i kajakken, slik at vi kunne ha litt styring på den mens vi gikk langs land. Etter midnatt en gang kom vi endelig frem til Havgajavri, og slo leir i elveosen der. Været var blitt litt gråere, men nå var ihvertfall mye av slitet gjennom kratt og skog unnagjort. Foreløpig.. Uansett kunne vi nå begynne å nyte turen. Dagen etter dro jeg opp noen røyer som havnet rett i stekepanna. Fruen ble litt imponert da hun fikk ferskfisket røye til frokost. Padlingen videre ble en førnøyelse. Elva fra Havgajavri mot Geavdnja var mye enklere å padle selv om vi måtte dra kajakkene rundt ett stryk hvis jeg ikke husker feil. Etterhvert kom vi ned i roligere vann og var da endelig kommet ned til Geavdnja. Det var noe vind da vi kom ut på Geavdnja, så vi tok en pause på den første odden på nordsiden av vannet. Vi fikk i oss litt mat, og i mellomtiden roet vinden seg. Planen var å padle et stykke langs nordsiden av Geavdnja før vi krysset over mot Gassanjarga. Kona plages litt med at beina dovner bort når hun padler, så vi hadde en kjapp tur i land for å strekke ut før vi krysset over. Været ble nå bare bedre og bedre. Vinden vekslet fra litt motvind, vindstille, litt medvind og tilbake igjen hele turen over. Jeg har hørt at uværet kan komme fort mellom fjellene der, så det er greit å være på den sikre siden. Vi kom oss ihvertfall greit over, og hadde en helt fantastisk tur videre innover vannet. Første stopp på sørsiden ble Gassanjarga, før vi padlet langs sørsiden videre. Vannet var krystallklart, og det lå steinblokker store som hus under oss. Jeg har sett hvordan vannet kan være i syden der man ser bunnen på 7-8 meters dybde, men noe slikt har jeg aldri sett i et ferskvann. Veldig fascinerende. Det ble noen stopp til for å strekke på beina før vi kom til Ærtebel. Der slo vi leir, og da hadde det begynt å blåse mer igjen. Teltet ble satt opp og vi fikk i oss mat. Selv om det blåste litt var himmelen aldeles nydelig den kvelden. Vi ble på det stedet et par dager, fisket litt i elva mellom Gaevdnja og Ærtebel, og ellers bare nøt roen som var der. Det eneste selskapet vi hadde var noe mygg, men det var litt vind, så myggen holdt seg stort sett i lyngen. Ved ett tilfelle roet vinden seg og sola fikk varmet lyngen litt. Da ble liv blant smådjevlene.. Fikk tatt noen bilder som viser mengden mygg som kviknet til. Deretter padlet vi Ærtebel til dit elva begynner, så var det å komme seg videre ned til Leina. Det ble nok en slitsom etappe gjennom skog og kratt. Og her var det heller ikke noen sti å følge. Dvs det var en sti til å begynne med, men denne forsvant etterhvert, så da var det bare å prøve å holde en rett linje til vi kom til elva igjen. Jeg prøvde faktisk å padle litt ned det første stryket, men hadde ikke kontroll i det hele tatt. Unngikk å velte, men hadde ingen styring og bare flaks gjorde at jeg ikke traff en stein og ble vridd på tvers av strømmen. I tillegg klarte jeg å vikle et tau til kajakken inn i geviret til en død rein som lå i elva. Det var bare å komme seg på land og fortsette gjennom skogen. Etter en del timer kom vi tilslutt frem, og kunne padle det siste stykket ned til hyttene til Bardu jeger og fiskeforening på Leina. Det møtte vi slekt som ventet på oss. Vi overnattet der til neste dag og padlet det siste stykket ned til Altevatn. Vi hadde vurdert å padle Altevatnet tilbake igjen, men var så slitne i hele kroppen at vi takket ikke nei til tilbud om båttransport. Når vi tenker tilbake nå, så er det ikke tvil om at det er en tur som vi husker godt. Hele området fra Stordalen og forbi Ærtebel har en fantastisk natur og er veldig uberørt i forhold til Altevatn og Leina. Vi ønsker begge to å reise tilbake til dette området, og gjerne ta med barna så de også kan oppleve dette. Men det er et par ting jeg vil presisere: 1. Turen opp Stordalen og ned til Leina ble mye mer krevende enn vi var forberedt på. Dersom man skal ta denne turen tror jeg det eneste fornuftige alternativet er å bruke Ally-kano som kan bæres på ryggen. I tillegg til skikkelige ryggsekker for å bære bagasjen. 2. Dersom vi ikke hadde brukt så mye tid på transport av utstyr hadde vi hatt bedre tid til å fiske, som jeg også ønsker vi hadde gjort mer av. I tillegg ble det ikke noe av toppturen til Rohkunborri, som står på listen over steder man skulle vært. 3. For å unngå evt leteaksjoner tok vi ikke sjansen på forlenge turen da det var folk som ventet på oss ved Leina. Nå er det forøvrig bedre mobildekning i området slik at man (muligens) enklere kan kontakte folk og informere om situasjonen. 4. Neste tur til området blir nok mest sannsynlig over Røkskardet fra Altevatn, så får man bruke Gaevdnja som transportåre. Om det blir med kano, kajakk eller lånt båt får tiden vise.