Søk i nettsamfunnet

Hej, Den sidste ryg er flad, rent højdemæssigt, men meget ujævn så man kan ikke bare balancere over. Nogen steder kravler man på oppe på selve ryggen, andre steder lidt på siden af ryggen på små hylder af 10-20 cm bredde, ind i mindre hakker i ryggen osv. Der er flere variationer alt efter hvad man føler sig mest tryg ved. Visse steder kan man godt have modgående trafik andre steder ikke. Men dette er ikke et problem i praksis. Selve passagen tager kun et par minutter. Husk iøvrigt at vejret stort set altid bliver dårligt hen af eftermiddagen - skyer, blæst og ind imellem torden. Så start tidligt. Jeg startede kl. 7 fra teltet ved den lille sø i 2400 m.o.h, Var på toppen kl. 14 og nede på parkerings pladsen i 1900m.o.h kl 18:30. Bussen til Benasque kørte kl 19 og 21. I Benasque sælger stort set alle forretninger et topokort i 1:25000 (Editorial Alpina). Jeg kar selv sådan et, men desværre ingen skanner. Det spanske militær har en god kortserie på 1:50000 (Inkl. UTM grid!). Jeg har købt et par af disse over nettet fra en engelsk boghandel. Jeg skal se om jeg kan finde adressen (2-3 dages levering, ca. 6 engelske pund stykket). Overvej også Posets som er Pyrenærernes næsthøjeste top - kun 30 meter lavere end Aneto. Jeg nåede det desværre ikke selv da jeg var i Pyrenærerne, men udgangspunktet er også Benasque med en overnatning i et Refugie undervejs. /Thue

BIKE AND SKI! Nå er skisesongen over Det var nok min siste randoneetur for sesongen, den første sommerdagen, 21. juni. Det var knallvær, lørdag tidlig. Jeg hadde bilen ved tyinholmen. Klokken var 05:40 da jeg satte meg på syklen med skiene på ryggsekken. Så syklet jeg inn Koldedalen. Her var det nødvendig å trille noen deler fordi veien ikke var brøytet. En time senere erstattet skiene syklen som framkomstmiddel. Snøen nådde fremdeless ned til Koldedalen. 90 minutter senere var jeg ved brekanten av uranosbreen. Her måtte jeg vurdere om jeg skulle videre over breen. jeg så noen fotsporer og dessuten var snøen skikkelig hard. ingen åpne sprekker og med ski på beina er nok sjansen å detre ned en sprekk lik null. jeg gikk opp breen, følgte fotsporene. i den øverste brebekken var det tåke. så kom jeg til ryggen som følges nesten helt opp til topps. plutselig lå skyene under meg og jeg hadde fantastisk utsikt til hurrungane og andre stortopper. en glimrende moment. jeg parkerte skiene på toppen av ryggen og gikk til fots de siste ti meter til toppvarden. litt luftig men greit. klokka var halv ti, utsikten fantastisk. men det største var de første svingene ned ryggen til breen. perfekt slalomforhold. hard grunnlag med litt pudder på. bedre går det nesten ikke. og det 21. juni!! tilbake på breen var jeg ikke fornøyd enda. så stakk jeg oppom langeskavltind. direkte over eggen. det var litt isete på grunn av nysnø men ellers greit. fra toppen skjørte jeg ned til uranosbreen og tilbake til syklen. ja dette var en fin slutt på skisesongen!

Enig med Morten i at svaet/nordsiden på store Austabotntind nok er lettere uten snø og at det er relativt lett på tørt fjell. Ved en utglidning der er det kjekt med vinger... Jeg kan heller ikke skjønne at det er bart der allerede; det pleier jo å ligge en fonn der det meste av sommeren. Selv var jeg der 21. september 1996, og til og med da lå det igjen en liten rest (mener jeg??). Rutebeskrivelser jeg har lest nevner også at det bør sikres der ved snø, men behovet for sikring er jo forskjellig. Vi hadde ikke noe sikringsutstyr. Nils

:D fredag, 30.5: Vi startet (alt for) sent og gikk på Ringstind. Været ble bedre og bedre. Ca. 50 meter under toppen satte vi teltet. Stakk oppom toppen rundt kl 21:00 og kunne nyte kveldstemningen. Det ble en kald men grei natt. Vi stilte vekkeklokken 05:00 for å se solformørkelsen. Den var fin men ikke noe vannvittig opplevelse. En advarsel til alle: Innerst i ringsdalen så må man tar opp til venstre og krysse noen bratte skråninger for å nå breen. Om ettermiddagen er det veldig rasfarlig. Akkurat da vi var inne i skråningen så kom da et kjemperas dundrende ned. Vi slapp unna men det kunne har gått galt. Etterpå kunne vi observere flere ras på samme stedet. Vi var rett og slett for sent ute. Jeg, som alpemann er vant til å være ferdig men en skitur rundt 12:00 eller 13:00 for å unngå å bli tatt av våtsnøras. Det ser ut som å være den riktige strategien for ringstinden også!!! Lørdag, 30.6. Vi kjørte ned ringstinden til skaret mellom midtre og østre ringstind. harde men gode telemark/randonee forhold. stakk oppom renna til stølmaradalstind. fantastisk utsikt fra toppen til all de ville hurrungane tindane. deretter, rundt halv ti kjørte vi ned den bratte renna og seilet bortover til innsteget til lavskaret. ditt opp var det bratt men greit. skulle ikke gås om ettermiddagen grunnet rasfare. rundt 11 startet vi i retning nordre midtmaradalstind. dette var alpinklatring. morsomt, via et stort hull kunne vi passere pinaklene. grad tre minus med telemarkstøvler var vanskelig nok for oss. sikret hele veien forbi pinakklene og opp svaret. deretter var det lett til topps. fantastisk topp midt i smørøret til hurrungane. etter å ha klart oss greit tilbake til lavskaret kom det absolutt verste!!! ned skagastølsdalen. Isete, hard snø renne, 45-50 grader, klippe imellom. her var det absolutt forbudt å falle. dessverre heller ikke noen gode sikringsmuligheter. vi brukte snøbolter. klokka tre nådde vi hytta på bandet og kjørte ned til turtagrø. en lang og glimrende tur var over og vi innmari trøtte!! søndag, 1.6.:Vi bestemte oss å bestige skaggsnebb via den bratte snørenna som synes så godt fra sognefjellveien. renna var greit å gå i men virker litt ras utsatt. store skavler truer renna. vi valgte derfor å holde oss på venstre sida. alt var frossen. det er en forutsetning. er alt mykt i renna så er sannsynligheten for ras veldig stor. man burde være ute av renna senest rundt 10!! siste stykke oppom skaggsnebb var en lett og fin taulengde. nedover i skaret mellom skaggsnebb og bakerste skaggsnebb gikk det greit. derfra kjørte vi litt ned og tok bakerste skaggsnebb bakfra! her må man krysse en bratt fjellside men det gikk greit. samme vei retur og nedkjøring nesten til bilen ved geitsetra. dette kan kalles en fjellklatrers drømmehelg

Sikter bl.a. til denne artikkelen fra etojm.com som mulig alternativ til normalveien Kommentarer til rutebeskrivelse til Skardstind: (Innsendt av Bjørn B. Henriksen) De fleste rutebeskrivelser til toppen av Skardstind forteller at tau og sikringsutstyr er nødvendig. Etter å ha besteget toppen 21. juli 2001 uten bruk av tau og sikringsutstyr ønsker vi å dele denne erfaringen med andre som ønsker å nå toppen. Vi vil imidlertid understreke at vi hadde med oss alt nødvendig sikringsutstyr og tau på hele turen og vi var godt forberedt på eventuell klatring. Hvorvidt en vil bruke tau og sikring er ofte en subjektiv vurdering og våre vurderinger kan avvike fra andres vurderinger. Vi var seks personer som startet (i tåke) ved Geitsetri ved 9-tiden om morgenen. Vi gikk opp over Raudhammeren og videre innover Dumhøplatået. Akkurat da lettet tåken og dagens mål åpenbarte seg. Vi gikk videre mot skaret som skiller Skardstind og Dumhøplatået. Store deler av skaret består av store stein, men nedstigningen til skaret bydde ikke på problemer. På den andre siden av skaret møtte vi en hammer som for de aller fleste ville kreve tau og sikring, så vi valgte å gå litt ned og til høyre for hammeren. Ca. 30 meter bortenfor fant vi en passasje som lot seg klyve opp. Pass på at steinene du benytter som grep sitter fast da det er mye løse steiner der (og andre steder). Deretter gikk vi videre oppover mot toppen og holdt samtidig litt til høyre. På toppen (eggen) fant vi en ny hammer hvor det ville være en fordel med tau og sikring, så vi gikk litt nedover igjen (i en steinrenne) for å finne neste renne. Vi gikk opp denne rennen for å oppdage det samme som sist, en bratt hammer. Det gjensto (så vidt vi kunne se) to renner som vi vurderte til å ende på toppen/eggen. Den borteste rennen var dekket av snø og under snøen var det hovedsakelig hard is slik at passering ikke uten videre fristet. Mellom nest siste og siste renne så vi en mulighet for å klyve opp et noe bratt og vått parti. Denne passasjen ligger ovenfor et større snøfelt, så vi gikk på oversiden av snøen og bort til passasjen. Det var rimelig lett å klyve opp dette partiet, da det var bra med hold både for føtter og hender. Når vi så kom opp passasjen så vi faktisk toppen og gikk videre rimelig rett opp til eggen for deretter å gå på eggen ca. 70 meter før vi nådde toppunktet med varden. Følelsen av å nå toppen og utsikten var helt fantastisk, særlig mot Galdhøpiggmassivet. Deretter begynte nedstigningen og vi valgte å gå samme vei ned som opp fremfor å forsøke på alternative returer med usikkert utfall. Forskjellen fra oppturen var naturlig nok at vi ikke gikk oppom alle hammerne (toppen av rennene), men holdt rimelig jevn høyde bortover til vi fant de tidligere nevnte passasjer. Begge var enklere å klyve ned enn å klyve opp. Returen for øvrig endte i det samme skaret med klyving opp steinene tilbake til Dumhøplatået. Da kom tåken tilbake og igjen dekket hele Skardstind. Totalt sett brukte vi i underkant av 13 timer på turen, men hvis vi ikke hadde gått opp alle rennene for så å gå ned igjen, hadde vi nok spart 2-3 timer. Det var lite snø og det var en ubetinget fordel for oss. I perioder med mer snø (i rennene), kan ruten være vanskeligere, om ikke umulig å benytte! Turen opp og utsikten er fantastisk, så turen kan anbefales på det varmeste ! På vedlagte bilde har vi forsøkt å tegne inn den ruten som vi gikk som retur (dvs. ikke oppom alle rennene/hammerne). Bildet må brukes som veiledende, men gir likevel en god indikasjon på hvor man kan gå. Det var mindre snø når vi var der, enn det er på bildet. Se for øvrig en illustrasjon som viser denne ruten. Og som alltid det som går en dag under drømmeforhold, kan er fort en helt annen sak en annen dag.