Kaare_70

Vi gikk Skagastølsryggen fra Nordre til Storen i sommer, og vi opplevde to av 2'er-traséene som mye vanskeligere enn 2'er. Det gjelder fra Berges stol til Midtre samt midtpartiet på oppstigningen til Slingsbys fortopp fra Mohns skard. Vi måtte sikre begge steder, og løpende forankring var uaktuelt. Fra Berges stol til Midtre gikk vi omtrent rett på eggen, og midtveis her var det tungt. Noen som kan si om enkleste rute går på høyre eller venstre side av eggen? Opp fra Mohns skard til Slingsbys fortopp på Storen er det som klatreføreren sier grei 2'er først på høyre side av eggen og så øverst på venstre side. Men i midtpartiet møtte vi på anslagsvis 10-15hm tyngre saker, nærmest en slags hammer. Noen som har opplevd det samme, eller som vet om enkleste rute forbi går på høyre eller venstre side? Fra bilder av denne oppstigningen tatt fra Vesle synes jeg å se at akkurat dette partiet virker brattere enn resten. Vi er brukbare klatrere, så 2'er skal være svært lett, selv med fjellsko og sekk. Takker for svar!

Kanon solotur det der, og gode og informative bilder! Synd at turkameratene trakk seg, det har vært langt mellom slikt toppturvær i sommer! Når det gjelder Berges Chaussée, som du nevner i en av bildetekstene, så er den tvert imot på andre siden av geografien; det er nemlig et hyllegalleri som leder under/forbi et svaparti når man går mellom Skagastølsbu og Slingsbybreen. Det er gode bilder av Berges Chaussée bl.a. på fjelletibilder.no Derimot har du vært i Berges skard på akkurat denne turen! Det er skardet mellom Søre Dyrhaugstind og de nordre Midtmaradalstindene.

Til Ole Petter: Ja, jeg husker godt den turrapporten din. Pleier å få med meg de som angår ryggtraverser. Dere opplevde jo selve marerittet, som er tordenvær i høyden. Og når korteste vei hjem er over Storen; ja, da blir man sannelig liten! Så i forhold til det, er pøsregnet vi opplevde, bagatellmessig. Ellers er det å gå en slik sagnomsust travers så utrolig, at sikten ikke betyr så mye som man skulle tro på forhånd. Men vi håper jo å kunne gå den igjen i bedre vær. Får vi gått Styggedalsryggen neste år, som vi tenker, får vi jo med oss Vesle og Storen igjen.

Flott bukk det der! Glemte å skrive i turrapporten at vi også såg en flott enslig bukk om lag midt i Blåbergdalen 8. juli. Det er svært mulig at vi snakker om den samme som du fikk bilde av!

Det ble en langt over middels bra fjellsommer dette her, og i forkant av at vi klarte Norges 3. høyeste 31. juli fikk vi et bra forvarsel da vi kom oss opp på fylkets (Rogalands) 3. høyeste om lag tre uker før, nærmere bestemt 8. juli. Begge toppene er lite besøkt og en hel del mer krevende enn nr. 1 og 2. Dessuten har vi gått og siklet på dem siden forrige århundre... I den grad jeg skal nedverdige meg til å si at jeg "samler" på topper, har toppene over 1500moh i Rogaland vært av spesiell interesse siden jeg sto på Snønuten som min første i 1992. Trollaskeinuten ligger forholdsvis utilgjengelig til på "platået" mellom Røldal og Kvanndalen, nærmere bestemt ved å danne selve vestveggen av Kvanndalen. Da vi gikk gjennom Lisledalen/Kvanndalen fra Haukelisæter til Nesflaten i 1999 og samtidig besteg fylkets to høyeste (Vassdalseggen (1658moh) og Kistenuten (1648moh)), kunne vi bare beundre Trollaskeinuten på avstand, ca. 800hm over dalbunnen. Faktisk er sistnevnte høyeste topp i fylket som ikke ligger på fylkesgrensen! På "platået" mellom Røldal og Kvanndalen befinner forøvrig også to andre av Rogalands høyeste topper seg, nemlig Breifonn (1616moh) og Knoda (1542moh). Tilgangen til dette platået er betydelig forenklet pga. Hydros anleggsvei inn i Blåbergdalen. Pga. denne veien nås ca. 1050hm uten å forbrenne en eneste kalori. For de uinnvidde, går denne veien opp fra Røldalsvatnet etter å ha svingt ned til det som kan kalles "sentrum" i Røldal. Blåbergdalen er en nydelig høyfjellsdal som kan anbefales sterkt for telting og annet friluftsliv. I tillegg gir den altså tilgang til tre av Rogalands høyeste topper. 8. juli var det meldt brukbart vær, og siden kameraten også var fri fra alle plikter, bestemte vi oss for å gjøre alvor av turplanen fra forrige århundre. Fjorårets tur til Breifonn og Knoda hadde gjort oss sikre på at Blåbergdalen var det ideelle utgangspunktet for å nå Trollaskeinuten. Som tenkt, så gjort. Fra enden av anleggsveien fulgte vi høyre side av elva innover Blåbergdalen; mulig at venstre side hadde vært raskere, for vi ble bl.a. tvunget litt opp mot ruta til Breifonn pga. elva som kommer fra breresten der oppe. Men etter en kort vading, kom vi oss nå raskt og greit inn Blåbergdalen slik at vi kunne se ned til Indre Grubbedalstjørn. Vi gikk bratt ned til tjørna langs kraftledningen, og valgte å runde tjørna på sørsiden fordi det var korteste vei til toppen ifølge kartet. Nede på eidet mellom tjørnene måtte vi av med støvlene igjen og vade elva. Etter en matpause før oppstigningen på ca. 550hm tok vi opp en av snøfennene som leder opp mot ryggen på ca. 1500hm. Vi hadde hatt brukbart vær i en periode, men nå begynte det å dra seg til fra sør, så vi valgte å gå på for å få sikt på toppen. Vi brukte derfor bare en times tid på oppstigningen, og til alt hell holdt sikten seg bra til vi sto ved den beskjedne varden. Da hadde vi først holdt litt for langt til høyre, slik at vi hadde kommet på feil side av det dype skardet sør for toppen. Det var svært interessant å endelig stå på Trollaskeinuten. Vi hadde full sikt bl.a. nordover mot Vassdalseggen og Kistenuten samt sørover, ned den vakre Kvanndalen. På sørsiden hadde vi bl.a. det dype skardet og Gråura på skulderen som følger vestsiden av den midtre tredjedelen av Kvanndalen. Pga. delvis dårlig sikt i nordvestlig retning droppet vi å returnere via Ikasteskardet og Ikastenuten, som også så vidt overstiger 1600moh. Vi returnerte derfor samme vei som vi kom opp. GPS-tracken av turen er slettet, så alle tider er ikke notert, men jeg mener vi brukte om lag 3 timer ren gangtid til topps. Da holdt vi nærmest snorbein retning mellom enden av anleggsveien og toppen. At dette er raskeste og enkleste vei til Trollaskeinuten, er jeg derfor helt sikker på. Vi valgte å besøke de tre toppene på dette "platået" som to dagsturer, men en finværshelg i telt i Blåbergdalen vil gi enkel tilgang til disse fine toppene for noen og enhver. Og siden man kan "kjøre til døra", trenger man ikke tenke på vekten av sekken. GOD TUR!

Til Vertikal: Enig; det er nyttig med rapporter fra turer som ikke bare framviser blå himmel og vindstille. I Hurrungane er jo det langt mer unntaket enn regelen. Når det gjelder 17-åringen som var med over Skagastølsryggen, så har han fjellerfaring på linje med en gjennomsnitts fjellvandrer som er dobbelt så gammel. Han var derfor meget godt kvalitetssikret på forhånd. Og selv om klatreerfaringen var begrenset, overgikk han etter hvert gamlingene i dristighet uten sikring. Som faren sa: "Den slyngelen kom jammen før meg på toppen av Storen!"

Og de siste bildene:

Vedlagt noen bilder:

ADVARSEL: DETTE BLE LANGT! Siden vi gikk gjennom Skagastølsdalen og Midtmaradalen med telt i 1996, har Hurrungane og i særdeleshet Storen stått mitt hjerte nært. Da jeg også begynte å klatre for 5-6 år siden, ble det klart at ønsket om å komme på Storen med egen hjelp vokste seg stadig sterkere. De fem somrene siden 2006 har vi derfor hver gang gjort mer eller mindre helhjertede forsøk på å komme opp, men pga. avstand og jobb har det ikke vært mulig å stå helt fritt mhp. tidspunkt, dvs. at vi ikke har kunnet vente på optimale værforhold. Tre av gangene har vi derfor blitt stoppet av uvær og tidlig snøfall i august, med den følge at jeg har vært på alle ”gåtoppene” i området, men ingen skikkelig klatretopper. Det nærmeste vi har kommet Storen disse somrene, er da vi snudde på Hjørnet i 2008. En bitter erfaring, men en erfaring som skulle vise seg å bli verdifull under dette årets forsøk. Dag 0, fredag 30. juli 2010 Kameraten min, sønnen hans på 17 år og jeg kjørte fra Nord-Rogaland fredag morgen, da det var meldt et brukbart værvindu på lørdagen. Også denne sommeren ble lurvete værmessig, lik den forrige, og yr meldte regnbyger hele den kommende uken. Vi valgte å stole på meldingen, som var rimelig lik på både yr og storm, og pakket for 2-3 dagers tur i Hurrungane. Uttalt mål var Skagastølsryggen, med kameraten i den skarpe enden, sønnen som toer og meg som sikrer og treer. Vi skulle bare opp til teltleir ved Tindeklubbhytte ila. fredagskvelden, og derfor hadde vi god tid oppover den etter hvert så kjente ruta Odda-Voss-Lærdal-Årdal-Sognefjellet. Da vi ankom Turtagrø, var det oppholdsvær, men skydekke over toppene. Vi pakket sekkene, som vanligvis kommer opp imot 30kg på disse turene, og med klatreutstyr på toppen var vi nok opp imot 35kg. Godt vi ikke skulle så langt! De andre somlet forferdelig med utfylling av et spørreskjema, så jeg befant meg etter hvert alene oppover. Jeg gikk derfor ganske fort, og kunne fornøyd konstatere at jeg ankom Tindeklubbhytta etter nøyaktig 1 ½ times gange med den dryge børa. Ulempen var at det nå pøsregnet og at de andre bar på teltet. Jeg var derfor klissvåt da de andre ankom en halvtime senere. Vi la oss til på en holme midt i bekkefaret fra Tindeklubbhytta, fikset en røre med Real turmat og køyet nokså tidlig. Vi pakket også tursekkene sånn noenlunde mens vi ennå hadde rimelig kveldslys. Vi satte to klokker på kl. 03:45 for å beregne god tid over ryggen. Med vår svært begrensede klatreerfaring i høyfjellet visste vi at dagslyset ville bli en begrensende faktor, og det samme ville værvinduet bli, dersom meldingene holdt mål. Dag 1, lørdag 31. juli 2010 Det var heldigvis liten fare for å forsove seg. De to gamlingene våknet en halvtime før klokkene skulle ringe. Det var heldigvis oppholdsvær ute, og vi fikk på oss de våte klærne fra dagen før. Litt mat og drikke ble tvunget ned, og kl. 04:00 begynte vi på oppstigningen mot Nordre. Vi la igjen stegjern, men jeg tok med isøks for returen over Skagastølsbreen. Ellers var sekkene tunge av 2x 50m tau, plenty sikringsmidler, vindsekk, klær og mat som skulle holde til en ufrivillig overnatting. Vi holdt greit tempo oppover. Jeg hadde vært oppover røysa mot Nordre to ganger før, og denne gangen gikk det nokså lett til tross for tung sekk. Det gikk imidlertid dårligere med tankene etter hvert, for jeg kjente at dette ikke kom til å bli dagen. Jeg psyket rett og slett ut oppover røysa pga. skodda, den kalde vinden og frykten for at værvinduet skulle svikte oss. Jeg visste meget godt at Skagastølsryggen ikke var plassen å befinne seg i annet enn finvær. Det verste for meg var at jeg visste at jeg kom til å svikte kameratene mine, og jeg bestemte meg for å snu allerede på Nordre, mens jeg ennå kunne returnere uten de andre. Det var fryktelig å gå slik og tenke negative tanker og vite hvor skuffet de andre ville bli. Da jeg betrodde meg til de andre under toppen, tok de det nokså fint, og vi fortsatte opp den korte klyvepassasjen mot toppen av Nordre og fram til den enkle varden på 2167moh. Da var klokka blitt 06:30. Jeg gikk et nødvendig ærend, og da jeg kom tilbake hadde de andre hatt en rådslagning. Konklusjonen var enkel og grei, nemlig at vi skulle holde sammen uansett, for de ville ikke klare å komme over ryggen uten meg. Vi skulle gå så langt jeg ville og så evt. snu sammen. Dette hjalp merkelig nok på psyken, og sammen med mat og varme klær kom jeg meg såpass at tankene begynte å kretse i positive baner. Da skodda også åpnet seg såpass at vi såg bortover mot Nebbet og Midtre, ble det faktisk ganske trivelig å være på tur. Vi tok seler og hjelmer på allerede på Nordre, og etter en god matpause gikk vi først ned og så opp den greie eggen bort til Nebbet, hvor vi ankom kl. 08:00. Det var nokså sært å stå der bare 20-30m i luftlinje fra Berges stol og vite at det ville ta oss flere timer å komme over dit! Overraskende enkelt kløv vi usikret ned i V-skaret. Det var mer gjestmildt der nede enn jeg hadde forestilt meg, men bratt ned på begge sider, for ikke å snakke om at det var bratt opp dit vi skulle! Nå var det fram med klatreutstyret, og kameraten selet på med diverse isenkram så selen nesten sagget av. Vi begynte klatringen kl. 08:30 uten å sikre oss som stod i bunnen av skaret. For å gjøre en lang historie kort, brukte vi tre taulengder før vi stod på Berges stol kl. 11:15. Da var vi allerede godt passert av et annet tremanns taulag med mer erfarne klatrere som gikk samme passasje på to taulengder. Vi fant neppe enkleste rute opp, for i alle fall ett opptak i første taulengde var så tungt at 3+ må være altfor lavt gradert. Vi som gikk bak, måtte begge ha drahjelp av hverandre, og at kameraten som ledet, kom seg opp, var intet mindre enn imponerende. Absolutt null nerver der i gården! Fra Berges stol sikret vi enda to taulengder, hvor den siste strengt tatt var unødvendig. Det gikk derfor svært mye tid, men kl. 12:45 kunne vi meget tilfreds endelig gratulere hverandre på toppen av Midtre, 2284moh. Nå var det lovende hull i skydekket, og det ble fotografert både framover, bakover og nedover fra ryggen. Det er ikke å overdrive å si at stemningen var meget høy, og tanken om å snu var like langt borte som dalbunnen. Og foran oss låg den nydelige ryggen videre mot Halls hammer og Vesle! Vi konstaterte at tiden fløy langt fortere enn oss, og bestemte oss for å skynde oss bort til Halls hammer usikret, så sant det lot seg gjøre. Vi var tross alt grundig akklimatisert nå. Ryggen bort til Halls hammer gikk svært greit, med unntak av en kort rappell ned en utsatt hammer, som noen av oss syntes var nødvendig. Etter en ny matpause på ryggen, stod vi ved den berømte hammeren kl. 14:15. Vi var spente på hvordan det ville bli over Patchells sva, som i likhet med V-skaret er gradert til 3+ via enkleste renne. Vi laget standplass på hylla før svaet og benyttet uhemmet den slynga som er satt opp til hjelp. Det gikk greit med én taulengde opp, og vi fant trolig enkleste vei. Nå var tåka rimelig tett, og vi fikk dessverre ikke sett verken ryggen bakover eller Storen herifra, hvor den skal være så imponerende. Opp til Vesle sikret vi et kort utsatt parti på høyre side, før vi igjen rundet opp på ryggen og til topps. Vi kunne gratulere hverandre med dagens andre klatretopp kl. 16:00, hele 2340moh, et stort øyeblikk for oss alle! Været var ennå rimelig bra; mildt og fortsatt med nokså lite vind. Vi kikket spent etter det viktige rappellfestet for nedfiringen til Mohns skar. Det skulle ligge like nedenfor toppvarden. Og ganske riktig; i den retningen Storen måtte ligge, var det et titalls slynger rundt en kraftig blokk. Det var endatil lagt igjen flere karabinere, og vi valgte å stole på disse som såg helt ferske og ok ut. Det hadde jo også gått folk foran oss, ned samme vei en time eller to tidligere. Vi hadde lest diverse historier om fastkiling av tau på denne rappellen, og vi var svært nøye med knuten og å unngå at tauet drog seg inn i sprekken mot fjellet. I tur og orden slapp vi oss over kanten, og jeg sto som sistemann nede av rappellen, øverst i Mohns skar kl, 16:45. På tross av alle foranstaltninger var tauene strie å få ned pga. taudrag og elastisitet, men til slutt kom de fint. Da var det stor lettelse iblant oss, og vi følte nesten at bare sjarmøretappen gjenstod! Med tauene i sekkene sto vi nederst i Mohns skar kl. 17:10. Her var det ganske sur vind og null sikt. Det var med stor ærbødighet tankene våre gikk til de som stod her første gang 21. juli 1876, og som hhv. opplevde sitt livs store seier og nederlag. Heldigvis var det liten tvil om veien videre, og vi begynte klyvingen opp mot dagens siste topp. Vi visste at vi skulle holde oss på høyre side av ryggen i starten, og her gikk det meget bra en lang stund. Men om lag midt på etappen kom det et bratt og for oss utsatt parti som vi måtte sikre. Dette sammenfalt med at det begynte å regne, og vi brukte derfor mye tid. Etter denne taulengden, som kanskje var på 20-25m, gikk det enklere igjen, denne gang på venstre side av ryggen. Kl. 18:45 stod junior som førstemann på Slingsbys fortopp. Herifra var det rimelig kupert bort til hovedtoppen, og spesielt opp siste hammeren trengte jeg litt improvisert sikring. Men endelig kunne vi juble over å stå på Storen 2405moh kl. 19:15 i vind, ufyselig regn og grautskodde. Bildene viser hvor våte vi må ha vært, men jeg tror ingen av oss kjente noenting til det. Jeg var overrasket over hvor greit det hadde gått opp fra Mohns skar, selv om vi brukte ca. 2 timer under nokså dårlige forhold. Halve tiden brukte vi nok på klateretappen midt på eggen. Jeg var også overrasket over hvor god plass det var på toppen og hvor snille svaene var både før og etter toppen. Imidlertid var det fryktelig bratt og sleipt ned til selve renna hvor Andrews og Tandbergs ruter møtes, så vi improviserte med en kort rappell ned her. Nå gjenstod den for meg mest nervepirrende delen av hele turen; nemlig å finne rappellfestet ned sørvestveien. Under mine krisevurderinger av Skagastølsryggen stod dette som det ultimate marerittet; å bli gående her oppe uten å finne veien ned! (Både snøvær og tordenvær var med i akkurat det marerittet, men det hadde vi heldigvis unngått.) Herifra skulle det vise seg at bomturen vår til Hjørnet to år tidligere skulle bli avgjørende. Jeg hadde nemlig studert hvordan rappellen såg ut nedenfra. Og ganske riktig, fra fortoppen kjente jeg igjen den karakteristiske utoverhengende baugen hvor rappellen går ned på høyre side sett nedenfra. Jeg beordret den høydesterke kameraten til å lete på venstre side av baugen, og ganske riktig låg det en 2 tonns grønn løftestropp akkurat der. Da kjentes det for min del allerede som om vi var nede av Storen! Vi sikret oss ned til rappellfestet vha. en lang slynge, og kameraten gikk som førstemann ut. Da hadde vi brukt utrolig mye tid for å kvalitetssikre rappellen, for her kødder du det bare ikke til! Tauene var behørig dradd gjennom, knyttet i begge ender og trippelsjekket. Bunnen av rappellen såg vi jo ikke i tåkehavet, men vi var aldri i tvil om at vi skulle ned akkurat her. Med kameraten vel nede, gikk jeg ut som andremann, og jeg måtte nesten klype meg i armen og minne meg på at NÅ GJØR DU DET! NÅ RAPPELLERER DU PINADØ NED FRA STOREN! En helt utrolig deilig følelse! For yngstemann som satt igjen der oppe, ble det en svært våt og kald fornøyelse. Da han endelig var nede kl. 20:45 var absolutt alt klissvått. Ila. rappellen hadde himmelens sluser åpnet seg enda mer, og vi begynte å forstå at kanskje den vanskeliste etappen låg foran oss, med glatte sva i tåke og mørke! Igjen skulle min lokalkunnskap fra 2008 bli avgjørende. Vi hadde jo sullet rundt i området rundt hjørnet i et par timer den gang. Jeg ledet derfor an nedover draget fra hjørnet, ned det gruslagte området ovenfor svaene og på skrå nedover til rappellfestet ovenfor svaene. Jeg traff traseen på en prikk, og vi fant den kjærkomne 3 tonns gule løftestroppen! Igjen gikk det mye tid, men til slutt stod alle trygt nedenfor det bratteste svapartiet. Jeg skal fatte meg i korthet over neste etappe ned til Skagastølsbu. Det ble nok den objektivt sett farligste delen av hele turen! Men endelig kl. 23:30 i stappmørke kunne jeg dunke kameraten i siden og gledesstrålende meddele at jeg gjenkjente silhuetten av Hytta på Bandet 15m til venstre. Da hadde vi mistet vardingen utallige ganger nedover, vasset i alle de bekkene som ikke finnes til vanlig og rent på buksebaken over oversvømte sva et titalls ganger. Minst et par ganger var det bare flaks at jeg klarte å stoppe før farten ble vel stor, og det kunne ha gått riktig ille med et evt. forslått kne. Men nå stod vi gjennomvåte i døra til hytta og kunne heldigvis konstatere at det ikke var noen der inne. Vi søkte ly en god halvtime, fikk i oss mat og drikke og kjente at vi virkelig levde. Jeg visste meget vel at det ikke ville bli noen ”walk in the park” over Skagastølsbreen og ned gjennom urene tilbake til teltet, men de andre to ville heller gå ned enn å bli. Vi sa derfor nei takk til soveposene og ullteppene i det musesikre nødskapet, og begav oss med tente hodelykter bort til nedstigningen til breen. Som jeg visste, ble det en meget lang etappe ned til teltet. Breen var stedvis såpeglatt, og kun jeg hadde isøks. Videre rant det oversvømte bekker og elver over alt. Vi kom for langt til høyre på nedre del av breen og ble gående utenom stien gjennom det meste av ura langs fremste Skagastølsvatnet. Men til slutt kom vi oss hele, fine og med godt mot ned til teltet. Da var vi rimelig sikre på at også den bekken hvor vi freidig hadde plassert teltet midt på en holme, hadde gått over sine bredder. Men til alt hell var det fortsatt god margin til teltduken, og alt inni var like tørt og fint! Kl. 02:30, etter 22 ½ time på tur, kunne vi endelig vrenge av oss alt vått i en dunge i forteltet og la morgendagen bekymre seg for seg selv. Dag 2, søndag 1. august 2010 Ikke mye å skrive om, bortsett fra at vi skrinla tankene om flere topper eller rygger på denne turen. Til det var flere knær altfor møre. Vi brukte hele dagen på å strekke oss, spise, returnere til Turtagrø og kjøre den lange veien hjem. Noen sluttanker Vi hadde marginene på vår side på denne turen. Uværet og mørket kom akkurat da vi kunne takle det. Vi hadde til sammen mange tiår med fjellerfaring og alt nødvendig utstyr. Vi hadde lest oss grundig opp på forhånd, og jeg hadde verdifull erfaring fra returruta. Klatremessig hadde vi også all nødvendig tillit til utstyret og selvtillit i bruken av det. Det var svært tilfredsstillende å gå nedover både fra Storen og Skagastølsbu og kjenne at: dette takler vi! Om så teltet hadde vært oversvømt, hadde vi taklet å pakke sammen og fortsette ned til Turtagrø natten gjennom. Skagastølsryggen ble akkurat så spennende for oss at vi kunne klare det. Men angsten min fra oppstigingen til Nordre var ikke ubegrunnet. Hadde værvinduet vært en time eller to kortere, hadde temperaturen vært noen grader lavere eller hadde det vært elektrisitet i luften, kunne det ha blitt kritisk for oss, som mange har opplevd her oppe før oss. Jeg har gledet meg i mange år nå til å legge akkurat MIN turrapport fra Storen ut på Fjellforum. Det ble nesten som en verkebyll etter hvert som forsøkene mislyktes år etter år. Men nå, i det året jeg fyller 40 ble det min tur, og jeg håper dere som leser, deler gleden med meg og oss. Jeg vil benytte anledningen til å takke kameraten og sønnen hans for denne mitt livs fjelltur så langt. Det er utrolig kjekt å kjenne at man fungerer sammen på en sånn tur, hvor alle er helt avhengige av hverandres prestasjoner, enten man går i den skarpe eller trygge enden av sikringskjeden. Og det beste er at med den sikten vi manglet over Vesle og Storen, bare MÅ vi opp igjen ved første anledning!

Takker så mye for meget vettuge svar, både fra Morten og Thule. Jeg må si det er utrolig å finne en jettegryte i dagen i 2100m høyde, enten den er dannet på den ene eller andre måten. Men at den er dannet av en breelv virker sannsynlig, i og med at det er breer her oppe den dag idag. Case closed for min del!

Gammelt triks det her, for å få "mitt" innlegg på toppen igjen. Poster bare et svar, så vips... Men jeg har faktisk etpar spørsmål til dere alle ifm. turrapporten min: 1) Har noen svar på hva det nærmest sylindriske hullet i en steinblokk på Illåbandet kan være, se et av bildene (tror det var ca. bilde nr. 15). Vanlige jettegryter er jo skålformede. Dette var sylindrisk, ca. 15cm i diameter og 10cm dypt. 2) Søre Illåa hadde som bildene viser, slam- og morenerester flere meter oppover breddene. Nede på broa over Ytre Illåa låg det grus og slam over veibanen. Kan det være annet enn et gedigent løp av oppdemt smeltevann og morene som har dundret nedover dalen? Forekommer i så fall dette årlig, eller er det årets spesielle forhold som har rådet grunnen? 3) Hvorfor holdes veien opp til Leirvassbu stengt så lenge? Rasfare, teleløsning (er jo asfaltert nå), bare prinsipper, rein eller andre dyr...? På vår vandring inn dalen ble vi passert av Leirvassbu sin pick-up, så de kjører i hvert fall inn selv. Pick-up var vel å ta hart i, for de picket ikke up oss i alle fall... De som har et vettugt svar, sender det!

Og de siste bildene fra Tverrbotntraversen. Kan virkelig anbefales! Til og med for de som bare trives over 2000moh...

Noen flere bilder

Tradisjonen med pinsetur i Jotunheimen for Rogalendingane ble vårens vakreste eventyr for oss også i år, til tross for noe dårligere vær enn de foregående årene. For flere av oss er det disse turene som gir motivasjon til kondisjonstrening resten av året, og nedtellingen begynner midtvinters. De to ivrigste av oss tok fri på fredagen også i år, og det skulle vise seg å være lurt, for værmeldingen var strålende for torsdag/fredag og mer ullen for resten av pinsehelgen. Det var som vanlig litt fram og tilbake om vi skulle satse på øst- eller vestsiden, hhv. Geitsætra/Leirdalen eller Valdresflya/Leirungsdalen, men vestsida vant som vanlig. Dag 0, torsdag 20. mai Vi kjørte oppover etter halve torsdagen på jobb. Pga. lett tilgjengelighet for dagsturer og strålende værmelding satset vi på å nå Juvasshytta før kvelden. I varmt vær, over 5 plussgrader, og en nydelig solnedgang over Hestbrepiggane, campet vi i veikanten mellom Raubergstulen og Juvasshytta Dag 1, fredag 21. mai Vi hadde planen klar om å gå over Kjelhø og Galdhø til Veslepiggen, for så å prøve oss på Storjuvtind og Ymelstind. Begge to hadde kun vært på Galdhøpiggen herifra tidligere, senest på familieturer i fjor sommer. På grunn av planens ambisjonsnivå var det ingen tid å miste, og allerede kl. 0815 begynte vi å gå oppover fra skisenteret ved Juvvatnet. Ja, vi gikk på ski, til tross for at trekket faktisk var åpent allerede på morgenkvisten. Landslaget i alpint, med haugevis av pappagutter og –jenter, var på samling, og vi fikk mange rare blikk der vi kløv på fellene oppover i venstre kant av nedfarten. Kjelhø er ikke akkurat noen stor toppopplevelse, og nedverdigelsen må jo være fullkommen for den som ikke engang gidder å gå opp for egen maskin. Allerede kl. 09 stod vi på dagens første topp på 2223moh og kunne nyte den etter måten flotte utsikten fra den beskjedne toppen. Bl.a. såg vi nesten hele ruta videre mot Galdhø og Veslepiggen, og det var klart at det ble mye av og på med skiene. Artig, forresten, at denne steinrøysa av en topp er meteren høyere enn Storebjørn, som jo er litt av et mål for alle tinderanglere. Turen videre til Galdhø er ikke så mye å berette om, annet enn at vi valgte hver vår trasé og møttes sånn ca. på toppen, 2283moh kl. 10. Vi hadde valgt ”feil” varde og måtte noen hundre meter tilbake til det som såg ut som selve toppunktet. Nå fikk vi flott utsikt ned i Løyfte og mot Galdhøpiggen/Veslepiggen. Ned i Løyfte kom vi oss greit, med unntak av en bøyd skistav. Nå la vi merke til at det både var folk bak oss på Galdhø og foran oss på Veslepiggen. To skipar i Løyfte vitnet om det. Vi satte oss og hadde litt mat og ventet på de to Lomværingene som kom klyvende ned den bratte ryggen mot Løyfte. De kunne berolige oss med at ryggen var enkel å klyve usikret og at det var fint å gå over topplatået til Veslepiggen uten ski. Vi kløv greit opp ryggen, og turen opp over platået var en ren kosetur i finværet. Kl. 11 kunne vi gratulere hverandre med årets første stortopp, ny for begge. Dette var en topp jeg hadde sett fram til å stå på, etter tre besøk på storebror på den andre siden av Porten. Det var et par flotte bivuakkplasser like ved varden, og her kunne vi tenke oss å våkne en dag som denne, men det får bli en annen gang. Nede ved Storjuvbreen låg dagens to andre mål og lokket, og vi ble ikke værende lenge på Veslepiggen etter at de nødvendige bildene var tatt. Vel nede i Løyfte igjen, etter tre kvarters tid fra vi gikk opp, salet vi på sekker og ski og rundet over til Porten. Ingen av oss hadde vært her før heller, og ordet ”interessant” ble brukt ofte resten av denne dagen, i et område vi kun hadde lest om i utallige bøker. Forskjellen var at nå skulle vi få se alt med egne øyne! Det var skare øverst i renna ned fra Porten, og jeg valgte å gå med stegjern. Skiene ble på sekken for begges vedkommende, men lenger nedover i renna gikk vi mer og mer gjennom. Etter en del baksing kom vi oss vel ned på Storjuvbreen, og etter kort tid var vi borte ved foten av Storjuvtind. Kameraten hadde vært på Ymelstind, Storjuvtind og Skarstind på en og samme dag i dårlig og usiktbart vær, så han var motivert for å forsøke noen av toppene på ny i finværet. Vi valgte å forsøke oss rett opp den snøkledte flanken direkte mot toppen på Storjuvtind, 250 hm over oss. Det var fin skare, og begge valgte å gå med stegjern og isøks. Dette skulle vise seg helt avgjørende, for lenger oppe ble snøen hardere og flanken brattere. Helt opp mot toppen fikk vi ikke engang nedi skaftet og måtte benytte øksebladet. Undertegnede var først oppe, og gleden var stor da jeg nærmest snublet over den beskjedne varden på 2344moh. Kameraten kom opp like etter, og vi kunne gratulere hverandre med dagens andre stortopp, denne enda gjevere enn den første. Da hadde vi brukt ca. 3 timer fra Veslepiggen og klokken var blitt 14. Storjuvtid er en topp de fleste kun ser fra Galdhøpiggen, og man får virkelig følelsen av å være for seg selv der midt mellom majestetene i Ymelsfjellet. Det ble mange fine bilder og utallige topper å gjenkjenne i alle himmelretninger. Men fokuset gikk snart i retning den lille stortoppen sør på eggen, nemlig Ymelstinden. Jeg ble overrasket over hvor uinntakelig den såg ut herifra. Også min mer vågale følgesvenn ble skeptisk da flere snøfelt såg ut til å sperre normalveien han hadde gått forrige gang. Vi traverserte ned til laveste punkt på eggen, og måtte ut i en kort rappell på det vanskeligste punktet. Herifra kunne vi konstatere at Ymelstinden ikke ble vår i dag, da det mest utsatte svaet var helt dekket av snø. Vi var uansett kjempefornøyde med dagens fangst, så vi kom oss forsiktig ned flanken fra laveste punkt på eggen. Kameraten ville nå få med seg Søre Illåbretinden (2175moh) og gikk bort dit, mens jeg gjerne ville ta det ellers så avsidesliggende Illåbandet i nærmere øyensyn. Til min overraskelse fant jeg en stor steinblokk med et sylindrisk hull, ca. 15cm i daiameter og 10cm dypt. Ikke noen typisk jettegryte, men hva annet kunne det være? Vi møttes igjen ved foten av renna opp til Porten; ja, vi gikk hver for oss og uten tausikring på Storjuvbreen. Jeg hadde fått ”bekreftelse” fra Juvasshytta på at dette var ok under de rådende snøforholdene, i det minste på den høytliggende Styggebreen. Turen opp til Porten ble et skikkelig mareritt. Snøen som hadde vært råtten på veg ned, var nå blitt helt som slush. Jeg som brøytet vei først, gikk gjennom til skrittet og vel så det. Vi endte opp med å kravle på alle fire for å redusere flatetrykket, og brukte bl.a. skistavene liggende foran oss av samme årsak. Helt finito nådde vi opp til Porten, og nå var vi også tomme for vann. Matlysten var derfor laber, men vi kløv for moro skyld opp på Portpiggen, selv om 10m topper vanligvis er under vår verdighet. Det ble i alle fall noen fine bilder før vi rant ned Styggebreen igjen. Heldigvis kunne vi beholde skiene på nesten helt til bilen. Kl. 1745, etter snaue 12 timer på tur, kunne vi få av oss våte sko og sokker. En kald brus på Raubergstulen gjorde underverker, og så kunne vi underrette kameratene som var på vei oppover, at vi hadde hatt akkurat en så flott dag som vi hadde drømt om. Vi forlot dette flotte og høytliggende området til fordel for Geitsætra i Leirdalen, hvor vi parkerte ved bommen som bestod av en brøytetraktor, en beltevogn og noen meter kjetting. Vi hadde forventet en del biler på et så sentralt sted fredag i pinsehelgen, men vi skulle forbli der i ensom majestet hele helgen. Ungdommen nå til dags! Kameratene ankom i to biler etter litt om og men, og før dagslyset ebbet ut, var alle fem samlet i lavvoen i BC på sørsiden av Ytre Illåa, snaue 100hm ovenfor veien. Dag 2, lørdag 22. mai Som fryktet opprant lørdagen med gråvær, men heldigvis uten vind og nedbør. Dagens mål var Bukkehø og evt. Bukkeholstraversen med retur ned Søre Illåbreen. Vi startet fra BC kl. 0830 og var spente på snøforholdene oppover. Vi hadde skredfare i tankene, bl.a. etter den tragiske ulykken i Nord-Norge som tok fire liv uken før. Vi fulgte om lag normaltraséen innover ryggen sør for Søre Illåa, og det ble en del av og på med skiene. Vi valgte etter hvert å gå så slakt som mulig opp til toppen av Bukkehø, og valgte derfor å gå over den sørligste av breene. Under denne krysset vi enkelt elva som for øvrig bar sterkt preg av å ha gått ekstremt over sine bredder. Det var slam og morenerester mange meter oppover hver side av elvebredden. Det må ha vært en oppdemt bresjø som har fosset nedover her tidligere i vår. Opp mot breen valgte noen å gå på ski og noen fulgte den grovblokkede moreneryggen nord for breen. Vel oppe ved brefallet bandt vi oss inn i tau og fortsatte opp i skydekket. Herifra og til topps var det kun brattheten på breen som utgjorde noen som helst orienteringspunkt. Her kom GPSen til sin rett. Dessverre kunne vi kun nyte den flotte toppvarden på denne kremtoppen 2314moh. Kl. 1330 stod vi på toppen alle fem, og sikten var helt fraværende. Heldigvis var det ikke så mye vind eller nedbør å snakke om, så vi fikk spist litt mens vi ventet på et meteorologisk under. Dette kom jo ikke, og det ble en del diskusjon om veien videre. Undertegnede ønsket ikke å fortsette Bukkeholstraversen i usiktbart vær, og det endte opp med at tre av oss returnerte ned samme vei, mens de to sprekeste fortsatte. Turen ned ble en skimessig skuffelse. Først syntes vi at vi måtte renne ned breen i tau, som jo er en utfordring. Vel nede av breen var snøen blitt så råtten at vi gikk på trynet for et godt ord. Temmelig finito nådde vi teltet og var glade for at vi ikke hadde tullet oss videre som de andre to. De på sin side hadde en fin tur over toppene 2166, 2161, 2166 og 2135 før de returnerte ned Søre Illåbreen uten tausikring. En upåklagelig dag for alle, altså, med turens tredje stortopp i boks! Dag 3, søndag 23. mai Natten til søndag trommet regnet på lavvoen i BC, og undertegnede hadde ikke stor tro på turvær. Skulle det bli kjempenedtur og retur hjem allerede på søndagen? En plan om oppnåelige Tverrbotntinder ble lagt før jeg sovnet igjen utpå morgenkvisten. Dagen opprant uten mer regn, og enda en av oss hadde ligget våken med samme topptankene om natten. Planen ble etter hvert at vi skulle gå inn veien mot Leirvassbu og returnere over så mange som mulig av Tverrbotntindane. Ved å starte med de to lette Midtre Tverrbotntindane, ville vi i hvert fall ha store muligheter for å få med oss noen topper i dag også. På grunn av den råtne snøen vi hadde erfart dagen før, valgte vi å satse på gåtur denne dagen. Vi håpet på å kunne følge bare morenerygger opp i høyden og at snøen over toppene ville holde oss brukbart. Vi startet fra BC en gang i 9-tiden og skrådde nedover mot veien for å miste minst mulig høyde. Det skulle faktisk bli litt interessant å studere vakre Leirdalen i ro og mak i stedet for å haste gjennom den i bil! Kl. 1145 var vi kommet ca. 5 km innover, og ved kote 1200fant vi oss en bar rygg som vi fulgte oppover mot Leirhaugen og etter hvert Leirholet. I Leirholet var det mye snø, og vi måtte krysse over til ryggen mot de Midtre Tverrbotntindane. Førstemann fikk en stri tørn med å tråkke spor, og han gikk tidvis nedi til skrittet. Men vi kom oss vel over til ryggen og kunne ta oss en god pause med utsyn over Leirvatnet og Leirvassbu. Her inne var det sannelig vinterlig i forhold til ved Geitsætra. Vi kom oss greit forbi trigpunktet på fortoppen på 2084moh og kunne ved hjelp av GPSen konstatere at vi var på dagens første topp kl. 1510, den svært kjedelige Søre Midtre Tverrbotntind på 2106moh. Kjedelig fordi den var helt snøkledt og uten synlig varde, slik at vi ikke turte gå ut på kanten og få skikkelig utsikt. Nå tetnet det skikkelig til, og vi tok en god rast i skaret mellom de to midtre toppene. Etter en grei oppstigning stod vi ved Nordre Midtre Tverrbotntind på 2151moh kl. 1600. Herifra skal det være knallutsikt ned i Tverrbytnet, men for vår del ble det kun noen glimt av Bukkeholstindane tvers over breen. Vi fortsatte greit ned og opp på Store Tverrbotntind på 2161moh, som vi nådde kl. 1635. Nå begynte undertegnede å kjenne siste dagers høydemetre i kroppen, og vel nede i Leirløyfte måtte vi ta en samling for å velge veien videre. Etter intenst inntak av varm solbærtoddy og ”Sure skrikerunger” hadde blodsukkeret kommet seg såpass at jeg ble med opp på Vestre tinden, hvor vi ville ta valget om retur ned Leirløyfte eller å fortsette ut nordryggen til BC. På fortoppen til Vestre Tverrbotntind, hvor vi ankom kl. 1740, fikk vi erfare skillet mellom mann og mus, eller hvem av oss som er virkelig hardcore toppsamlere. Den desidert tøffeste av oss klatret like godt eggen ut til hovedtoppen usikret og returnerte samme vei, mens vi andre sto og såg på. Vel tilbake kunne vi gratulere han med bragden. Vi andre får evt. komme tilbake og gå ”kjøkkenveien” en sommerdag uten snø i østhellinga. Vi andre hadde imens hatt tid til å studere den overraskende stilige og luftige ryggen videre nordover mot Sauhø og BC. Først kom det en flott pinakkel, den vi faktisk hadde sett fra Leirdalen, så en snøkam over Vestraste Tverrbotntind eller topp 1920, og til slutt Sauhø. Etter en kort rådslagning, bestemte vi oss for å følge ryggen. Vi hadde tross alt med både seler og sikringsmidler. Etter en grei nedtur over snøfennene mot pinakkelen, ble det stopp her. Et par av oss foretrakk å rappellere forbi denne, mens de andre passerte på snøfelt på hhv. høyre og venstre side. Denne passasjen er antakeligvis langt enklere på tørt føre sommerstid. Videre nedover ryggen til laveste punkt var det helt tydelig at denne traséen under 2000moh ikke blir gått av så mange. Det var oppstablinger av løsgods alle veier, og vi var nødt til å utvise forsiktighet. Det som såg problematisk ut videre, løste seg greit opp etter hvert, og kl. 1930 sto en lettet og tilfreds gjeng på topp 1920. Videre var det et luftig punkt nedover mot Sauhø, men alt gikk greit, utenom at ryggen over Sauhø var ulidelig dryg. De bratte snøfeltene ned fra denne turens siste topp ble forsert på like mange måter som vi var folk, og til alt hell kom alle uskadet fra seansen. Fornøyde, men ganske finito, ankom vi BC litt før kl. 22 etter en meget flott ryggtravers. Vi var enige om at dagens tur var langt over det vi kunne håpe på utfra vær- og føreforholdene. Det var så vidt vi orket å lage middag denne kvelden, men rundt midnatt var svette kropper vasket og en form for saltmat fortært. For undertegnedes del var 8 nye Jotuntopper over 2000moh i boks, og en ny pinsesuksess et faktum. Det var klart at det ikke ble annet enn rolig frokost dagen etter, med retur til hverdagen. Men vi kommer snart igjen, ved første anledning!

Ja, dette var "vakse" gjort, må jeg si! Gratulerer så mye! Kan dere anbefale samme området i pinsehelgen 2 uker senere, dvs. antar dere at er det nok snø igjen til å gå greit på ski? Eller bør vi satse på Ymelsfjellet fra Geitsætra, som er vårt andre mulige utgangspunkt. Kom dere over Raudhamran fra Valdresflya, og var det i så fall problemer med å komme over Leirungsåa?

Betyr det at det har kommet mye nysnø i de siste par ukene? Det var vel ganske tynt mange steder tidligere i vår.

Hei igjen, nå er pinseturen vår kommet ganske mye nærmere, og jeg tenkte å fritte ut de som har vært hhv. øst og vest i Jotunheimen i det siste om hvilken side vi bør velge for årets tur. Som tidligere nevnt, er det toppturer enten fra Leirungsdalen eller fra Leirdalen/Geitsætra vi tenker på. Håper å få gå mest mulig på ski, og vi mistenker vel at det er best snøforhold i vest. By the way; det er åpent til Geitsætra nå framover? Takker for svar!

Ok, da er det syltynt med snø i "østheimen", likevel. Er det noen som vet noe om vestsida, spesielt Leirdalen/Ymelsfjellet?

Årets pinsetur for Rogalendingane nærmer seg! I år har det vært unormale snøforhold her sør, og vi har hørt rykte om at det samme gjelder i Jotunheimen. Vi har enten Leirdalen/Geitsætra eller Valdresflya/Leirungsdalen som mål. Er det noen som vet noe om snøforholdene på begge steder i år i forhold til et normalår, og som kan indikere hvilket område vi bør lese oss opp på? I et normalår er jo Valdresflya så godt som snøfri til pinse, mens Leirdalen med breene i Ymelsfjellmassivet har mye snø. Uansett er det aktuelt med skitur med sikring på breene, for de er jo snødekte, men vi lurte på om det kunne være et aktuelt år å prøve seg i øst. Takker for svar!

Ja, da var også fjell- og turåret 2009 over i historien. Gledeligvis ble det enda et år hvor jeg klarte å holde mitt gamle forsett om å være i daglig fysisk aktivitet og komme meg på tur så ofte som mulig. Som året før ble det anledning til topptur hver måned, og de har variert mellom 76 moh og 2469 moh. Den siste var en høydare, med nesten hele storfamilien på Galdhøpiggen en av de få finværsdagene som var i sommer. Ellers ble det et titalls nye Jotunheimtopper og to nye Rogalandstopper for å nevne noe. For 2010 håper jeg helsa holder og at jeg får lov å holde på videre av de nærmeste. Det er mitt 40. år, så det er et uttalt mål å toppe alt med Storen eller helst Skagastølsryggen. Men først blir det feiring på Haukelifjell i mars og pinsetur i Jotunheimen, trolig med utgangspunkt i Leirdalen. Godt nytt fjellår 2010 ønskes alle likesinnede!

En fin helg i september klaffet det å ta en lenge planlagt tur til Blåbergdalen mellom Røldal og Kvanndalen i Suldal. Takket være vårt kjære Hydro på Karmøy, er det anleggsveg opp til ca. 1000moh som gjør anmarsjen til dette fine fjellområdet til en lek. Ironi, selvsagt, men når veiene står åpne, så er vi ikke bedre enn at vi kjører dem til endes... Med Blåbergdalen som utgangspunkt er 3 av Rogalands topper over 1500moh lett tilgjengelig; det gjelder Trollaskeinuten (nr. 3, 1622moh), Breifonn (nr. 4, 1616moh) og Knoda (nr. 9, 1542moh). Da været startet ganske grått denne dagen, satset vi på de to laveste og heller ha Trollaskeinuten til gode. Vi fulgte Blåbergdalen oppover mot toppen av Breifonn, svingte til høyre inn i dalen nord for toppen og kom opp i skodda på ca. 1500moh. Med god varding og GPS var det greit å finne toppunktet, men i det forholdsvis flate landskapet her oppe er det skummelt nok i skodda. Det er lite igjen av denne Norges sørligste og Rogalands eneste brerest, og i skodda såg vi bortimot ingenting av den. Det meste av breen ligger sør og vest for toppunktet. Vi ble ikke lenge på toppen, og valgte for sikkerhets skyld samme rute ned igjen. Da vi kom under skodda, begynte den å lette, og etter en matpause bestemte vi oss for å krysse Blåbergdalen og bestige Knoda. Det var en fryd å gå oppover lyngbakkene i sola og høstfargene og vite at dagens andre fylkestopp var innen rekkevidde. Vi kom opp på vestsiden og besteg toppen greit fra nordvest. På den relativt flate toppen var det flere varder. Tipper det ikke er så mange her oppe hvert år; det er en av de mer anonyme fylkestoppene. Men hvilken fin utsikt over Rogalands tak! Her hadde vi panorama rundskue mot Kistenuten, Vassdalseggen, Trollaskeinuten, Mælsnuten og Breifonn. Og i nord utgjorde skylinen Nupsfonn, Store og Vesle Nup med omkringliggende topper. Returen gikk rett tilbake til bilen, og vi fikk til og med en snøbyge drivende innover. EDn kjempefin tur i et interessant område. Vi kommer tilbake ved første anledning for Trollaskeinuten. Den ligger så eksponert på kanten mot Kvanndalen at da må vi ha knallvær og hele dagen på oss. Vedlagt følger en uoffisiell liste over Rogalandstopper over 1500 moh (pf ukjent, men >50-100 moh): Vassdalseggen 1658 moh Kistenuten 1648 moh Trollaskeinuten 1622 moh Breifonn 1616 moh Snønuten 1604 moh Kyrkjenuten 1602 moh Mælen 1574 moh Søre Tinden 1564 moh Knoda 1542 moh Skaulen 1538 moh Inste Tinden 1527 moh Fitjanuten 1504 moh

Angående furuskog, så er det noe, men ikke veldig mye, men faktisk er området rundt Longavatnet og Forenesvatnet (betegnende navn) vernet pga. urskog av nettopp fore/furu. Dette er furuskog som sikkert er mange hundre år gammel og som har fått stå og skjøtte seg selv. Derfor er det også endel spesielle lavarter osv. i området. Ellers er det noe furuskog bl.a. rundt Småsildalen, se det karakteristiske siste bildet mitt. For de som ikke er kjent i området, er dette nærmeste nabo i nord til den langt mer kjente Preikestolen. Så de av dere som har vært der, har sett innover dit bildene er tatt. Vi som er fra området, regner jo også Preikestolen som en del av Jørpelandsheia. Nå er det faktisk seriøse planer om å fremme forslag om nasjonalpark i området. Jeg tviler vel på at det går, men en eller annen form for fredning burde la seg gjøre. Som sagt, er hele området en kraftutbyggers våte drøm, og har vært det siden de første dammene ble anlagt for ca. 100 år siden. Av andre flotte turmål i området kan nevnes Reinarknuten (787moh), ruvende over Rv. 13 langs Tysdalsvatnet og de for lengst nedlagte Hengjande- og Bratteligardane som nås ved å ta til venstre i Neverdalsskardet halvvegs til Preikestolen (altså innover langs nordsida av Lysefjorden). Fra Bratteli kai ved Lysefjorden får man om sommeren skyss av turistferja som setter kikkerten på kaien og plukker opp folk. Har selv blitt med på film fra ferjeturister som synes det er litt eksotisk når ferja legger snuten til den lille kaien og vi hopper om bord.

Med godt høstvær meldt og barnepass organisert ble det endelig mulig å ta en fin langtur i Jørpelandsheia, som jeg har hatt i tankene i mange år. Dette er min barnoms- og ungdoms fjellhei, hvor grunnlaget for fjellgleden ble lagt. Det er en vakker hei i 400-800m høyde på nordsiden av Lysefjorden, med utallige topper og rike vassdrag. Det har i alle år vært kjempet både for og imot kraftutbygging, og det ser ut til at de kompromissene som er valgt, er levelige for begge parter. Jeg parkerte bilen ved Liarvatnet ovenfor Jørpeland og fikk transport forbi Bjørheimsbygd og Tysdalsvatnet til Målandsdalen, nærmere bestemt Boremyrå. Her går det skogsvei og senere god sti oppover langs Sagånå som kommer fra Målandsvatnet. Etter en liten time var jeg kommet over skoggrensa og fikk god utsikt nordover. Det var svært vakkert med begynnende høstfarger her oppe på snaue lyngheia, og veldig lettgått. Etter enda en halvtime kom jeg over toppen på Brogaheiå på ca. 600m og fikk nydelig utsikt nedover mot Longavatnet. Dette området knytter det seg atskillig kulturhistorie til. Det går kaldt nedover ryggen på meg når jeg tenker på Milorg-karene fra Strand som ofret så mye for å ta imot våpenslipp fra England i krigsårene. "Plane coming tonight to Langevann" var den korte beskjeden de fikk over radio, da de måtte vasse hit opp i snøen, lage landingsbane og sette opp markørlys. Den dag idag kan man se de rustne restene av slippcontainerene. Heldigvis kom det aldri til kamphandlinger i Strand, men to av ungdommene måtte bøte med livet i Tyskland. Nå var jeg kommet på kjente trakter, og den snart 100 år gamle vakkert oppmurte stemmen ved Vardhustjødnå/Longavatnet stod akkurat som sist. Før har jeg alltid kommet til Longavatnet fra Forenesvatnet, men denne gangen hadde jeg bestemt meg for å ta en nærmere kikk på Ospeskardet og derfor gå veien om Holmavatnet. Det var tydelig at de gamle stiene langs Longavatnet og opp mot Ospeskardet var lite brukt. Flere ganger fikk jeg god bruk for GPS for å finne stien. På veg mot Ospeskardet tok jeg en tur oppom Knausane (587moh), en liten men fin utsiktstopp. Så gikk det greit opp i Ospeskardet, med vakker utsikt både tilbake mot Longavatnet og ned mot Holmavatnet. I gode snøvintrer var det fra gammelt av vanlig å ta en ekstra rundtur gjennom Ospeskardet og ned på Longavatnet på ski, før returen om Forenesvatnet til Grimsli. Ved Holmavatnet traff jeg flere hyttefolk som syntes det var kjekt med turister. Jeg hadde opprinnelig tenkt å gå videre på østsiden av Holmavatnet og videre om Øyavatnet og Nagatjødnane, men ble rådet til heller å gå på vestsiden om Gudbrandsdalen fordi det var mye bedre sti. Jeg valgte å lytte til lokale eksperter selv om det ville bety at jeg gikk i kjent terreng. På veg opp Gudbrandsdalen tok jeg en avstikker oppom Liarknuten (647moh) og fikk nydelig utsikt over heia og ned i Grimsli. Etter en kort matbit gikk turen opp til brotet mot Småsildalen. Jeg var nå sånn passe kjørt og kunne ha tatt snarvegen ned Småsildalen til bilen ved Liarvatnet, men jeg hadde lyst til å komme opp på dagens tredje nye topp, nemlig Krossfjellet (716moh). Rundet derfor øst for Småsildalen og tok østover mot Krossfjellet på høyde med Botnafjellet. Det tok ikke lange stunden før jeg stod på toppen. Ikke all verdens spenstig, men nye vinkler på kjente fjell og vel verdt slitet. Nå stod den lange veien hjem om Nagaheia og Revafjellet for tur. Og den ble virkelig lang. Regner meg som ganske kondisjonssterk, men nå fikk jeg rett og slett antydning til krampe i begge lårmusklene. Var nok også litt omtåket og trøtt i hodet etter litt lite væskeinntak. Over Revafjellet gikk det derfor skremmende trått. Men til slutt kom jeg meg ned mot stemmen ved Svortingsvatnet hvor det var rekordlavt vannivå og brakkerigg pga. utbedringen av den nær 100 år gamle steinstemmen. Jeg fant stien ned på nordsida av Lågaliånå, som jeg aldri tidligere har gått. En artig snarveg til Revafjellet, som jeg skal benytte meg av neste gang. Sliten og kjempefornøyd ankom jeg Liarvatnet og bilen etter 23km, 1200hm og 7t 15min på tur. En kjempefin tur i vakkert Ryfylkelandskap som kan anbefales på det varmeste!

Jeg er enig med deg oyvindbr i at snødekte breer hvor man ikke er lommekjent, er en utfordring ift. sikkerhet. Nå hadde altså vi med og brukte tau på alle brepasseringene våre, og likevel har vi altså utsatt oss for rimelig stor objektiv risiko fordi vi ikke visste hvor breen begynte. Men vi hadde nok samme utfordringene som Mayhassen beskriver (ved kryssingen av Veobreen) da vi skulle av/på Hellstugubreen i skarene sør for Store og Midtre Hellstugutind. Da tok vi av oss tauet sikkert 100m før skarene, og dersom breen går helt opp mot skarene, har vi sannsynligvis passert bregleppene begge steder uten tausikring. Det eneste sikre er derfor å ta på tau så tidlig som mulig dersom man ikke vet eksakt hvor breen begynner og beholde det på til man er skråsikker på at man er tilbake på moder jord igjen. Har tenkt å være med på et brekurs en gang, men det gir jo heller ingen lokalkunnskap man kan benytte i alle tilfeller. Men når jeg ser hvor mange her på forumet som labber rundt på breene mutters aleine både seint på våren og på sommeren, så er vel ikke det vi har gjort i nærheten engang når det gjelder risiko. Venter fortsatt på svar når det gjelder toppunktet på Lindbergtinden!

Beklager Busken, at jeg har litt tungt for det. Jeg er ute etter toppunktet på hovedtoppen på Lindbergtinden (bryr meg ikke om topper med pf=10m). På 1:50000 kartet står toppunktet plassert lengst vest på hovedryggen, omtrent der fotografen står på siste bildet. Men vi syntes det første toppunktet man når fra Nedre Tverråbandet (som er markert med en liten varde) var like høyt eller høyere. Det er jo ikke uvanlig at 1:50000 kartene har feil i slike sammenhenger.