Anders Eriksen

Veldig bra. Fikk virkelig markafølelsen:)

Tusen takk for det👍

Veldig spennende... Fant ut av den steinen med en B på. Det var en kar som hadde lest turrapporten som tok kontakt på facebook. Han kunne fortelle at det var han som risset inn B på steinen (første bokstav i navnet hans). Dette gjorde han tidlig på 90 tallet. Litt kjekt, men ikke så mystisk lenger:)

Her var det mye spennende lesning. Takk for tips:) Fikk svar fra nasjonalparkforvalteren. Legger ved deler av svaret. Mye spennende. HeiGenerelt er mange funn etter den gamle villreinfangsten spora attende til 400-600 e.Kr., folkevandringstid. Men eg kjenner ikkje godt nok til den konkrete lokaliteten du spør etter. Det kan hende fylkeskommunen i Møre og Romsdal har detaljkunnskap, da det er fylkeskommunen om er forvaltningsmyndigheit for kulturminner.Spor etter den gamle villreinfangsten er karakteristisk for det store verneområdet Reinheimen, og kulturminne inngår i verneformålet i nasjonalparken og i dei 6 tilhøyrande landskapsvernområda. Sjølv om det er gjort mykje registreringar både i Oppland og i Møre og Romsdal, så er det lite som er samla og registrert i databasar for innsynsløsyningar på internett, Askeladden. Nasjonalparkforvaltninga er derfor i dialog med arkeologar ved Fylkeskommunen i Oppland for å samle registreringer i Reinheimen slik at dette kan gjerast tilgjengeleg for innsyn gjennom i Askeladden.

Takker:) Jo satser på han blir like "turgal" som resten av familien:)

Endelig var det klart for en ny fisketur i Reinheimen nasjonalpark, et av årets absolutte høydepunkt. Planen var å starte ved Grønnningsæter i Valldalen og følge Steindalen oppover. Her ligger det flere spennende fjellvatn som kultiveres av Norddal fjellstyre. Min plan var å gå opp til Heimste Knutskoppvatnet, og neste dag videre til Sylkoppvatnet. Her skal det være mulig å få fin fisk, og det var jo som alltid målet. Det er et historisk sus over å traske i Steindalen. Her går nemlig Valldalsleden, som er en Pilegrimsled i fotsporene til Olav den hellige. Da han rømte landet vinteren 1028-1029 gikk han i land med skipet sitt i Valldal, gikk derfra over fjellet til Lesja, og videre over Dovre. Leden er nå merket, og kan følges hele vegen til den kobler seg til Gudbrandsdalsleden. Jeg er ingen religiøs mann, men dette var jo faktisk litt stas. Til og med for en enkel hedning som meg, og hvem vet? Kanskje Olaven tok en liten "pitstop" ved de samme vatna jeg skulle besøke for å sikre middagen? Pilgrimsleden i Steindalen. Det var meldt dårlig vær de to dagene jeg skulle være på tur, men da jeg ruslet oppover Steindalen på morgenkvisten, var det faktisk antydning til litt sol. Det går en tydelig sti her, og det var ingen problem å følge den. Jeg traff på et par karer som kom fra Tjønnebu, og hadde prøvd fiskelykkene i vatna rundt denne flotte DNT hytta. Etter en drøy time tok jeg av stien østover, mot elven som renner ut fra Heimste Knutskoppvatnet. Herfra fikk jeg en drøy oppstigning til vatnet. Grunnet et litt dårlig rutevalg måtte jeg streve litt ekstra før jeg var oppe. Om noen skal ta samme turen, vil jeg tro den beste ruta er å følge elva oppover. Men det er fortsatt veldig bratt, så vær forsiktig. Da jeg endelig fikk satt opp teltet ved utoset til vatnet, kom det dårlige været som var meldt. Jeg registrerte at det fortsatt lå is på deler av vatnet, og vi var da i midten av august. Det sier vel det meste om sommeren på Sunnmøre i år. Siden det ble så surt og kaldt, la jeg meg i teltet for å få varmen tilbake og ta en liten kopp kaffe. Ingen grunn til å stresse her i gården. Steindalen. Oppstigningen til Heimste Knutskoppvatnet. Det ble et bra slit oppover her. Så var jeg endelig oppe. Fortsatt isflak på vatnet. God sommer! Grei teltplass ved utoset. Kaffekok! Etter noen rolige timer i teltet, kunne fiskeriet endelig begynne. Det var fortsatt rimelig kjølig og det ble ikke akkurat storfangst. En liten ørretpinne ble landet i ei lita tjønn like vest for vatnet, den fikk leve videre. Her fant jeg en slags varde der en flat stein var satt opp på høykant, det kunne se ut som noen hadde risset inn en B på steinen, lurer på hva dette kan være? Rundt store deler av Knutskoppvatnet er det umulig å gå, bratte berg og steinur gjør det helt uaktuelt. Men noen steder kom jeg til og fikk fisket en hel del. Da jeg og Kathrine var her i 2014 fikk vi en del fin ørret her på rundt 400 gram. Nå var det helt dødt. Den gang kom vi ned andre siden av vannet, etter å ha gått opp Litlelangdalen. På vei tilbake til teltet etter en solid fiskerunde, så jeg en steinformasjon ved utoset som så menneskeskapt ut. Etter å ha studert denne nærmere ble konklusjonen at dette var restene av en Bågåstø, som ble brukt under den gamle villreinjakten. Dette er en slags oppmuret halvsirkel som fangstmenn (eller kvinner) kunne gjemmes seg bak, til villreinen nærmet seg. Da stod de klare med spyd eller kanskje pil og bue. Jeg kunne nesten se for meg hvordan villreinen kom ruslende uvitende om faren som ventet. I denne trange dalen var terrenget nærmest formet som en flaskehals, noe som gjorde at rømningsmulighetene var små. Med andre ord så er det gode sjanser for at noen heldige fangstmenn har sikret seg villrein middagen akkurat her. Det var mer enn hva jeg kunne skryte av. Lite fisk å få i Heimste Knutskoppvatnet. Bratt rundt store deler av vatnet. Hit, men ikke lenger. Lite tjønn nord for Heimste Knutskoppvatnet. Hva kan dette være/bety? Plassert ved det lille tjønnet nord for Heimste Knutskoppvatnet. Dagens fangst. Restene av en Bågåstø. Bågåstø, dette var jo ganske likt. Bildet er tatt av informasjonsskilt på Tunga fra en tidligere tur. Utsikt mot Tjønnebu. Bak første høyden ligger Krynkelvatnet. Der skal jeg prøve fiskelykken. Våte sko, savnet de gamle lærskoene på akkurat denne turen her. Nysnø på toppene. En kaffekopp mens jeg grublet på villreinjakt fra gamledager. Fascinerende. Neste dag var det på tide å pakke sammen og bevege seg mot Sylkoppvatnet. Været var noe bedre i dag, og det gikk greit å gå ned igjen bratta jeg kom fra. Så var det å gå opp en ny bakke, som selvsagt var stupbratt den også. Etter en halvannen time var jeg fremme. Dette ble en virkelig flott dag. Sylkoppvatnet var blikkstille, og Sylkoppegga kunne speile seg i det krystallklare fjellvatnet. Her oppe var det stort sett steinur, og det var dårlig med teltplasser. Selvom forholdene ikke var de beste fiskemessig, fikk jeg faktisk landet en ørret på ca halvkiloen. Det var ikke mange vakene å se, men noen var det. I mitt hode betyr det at her oppe går det stor fisk. Så satser vi på at akkurat denne gangen har jeg rett, selvom tidligere erfaringer viser at det er tvilsomt. Etter å ha brukt dagen her oppe ruslet jeg etterhvert tilbake til stien i Steindalen, og gikk de siste kilometerne tilbake til bilen. Nok en tur i Reinheimen var over. Ned bratta igjen. Der inne lå Sylkoppvatnet. Bratt oppstigning her også gitt. Sylkoppvatnet. Stort sett steinur rundt hele vatnet. Lunsj. Blikk stille og krystallklart. Det vart en fisk her også. Utoset, mot Steindalen. Skrytebilde. Et siste kast før jeg tok turen tilbake til bilen. Dette ble nok en herlig tur i Reinheimen. Det gir en ekstra dimensjon til turen når du vet du går i fotsporene til Olav den Hellige. Og ikke minst når man finner fangstminner som kan være svært gammel. Jeg har prøvd å finne ut hvor gammel en slik Bågåstø kan være, men det varierer veldig. Etter å ha googlet litt fikk jeg bekreftet at denne Bågåstøen jeg fant, allerede er registrert av Nasjonalparkstyre til Reinheimen, det viser seg at det finnes massevis av slike fangstminner rundt omkring i nasjonalparken. Det er bare å holde øynene åpen. Jeg har sendt en mail til en av naturforvalterne i området og spurt om de har en anelse om hvor gamle disse Bågåstøene er, så får vi se. Og om noen har en anelse om hva den steinen ved det lille tjønnet kan være blir jeg glad for tilbakemelding. For meg så det ut som noen hadde risset inn en B, se på bildet og gjør din vurdering. Takk til Reinheimen for denne gang, vi sees igjen. Noen flere bilder av Bågåstøen her: Flere bilder av den "mystiske" steinen: Adios! Se hele artikkelen

Akkurat. La faktisk merke til den (Jori) Så ut som ei flott elv med mange spennende kulper. Må jo være en fine plasser å telte langs den om det skulle være ønskelig. Er jo ideelt område for "lette" turer, spesielt med poden... Må forske litt på kartet:)

Bare hyggelig. du blir nok meget fornøyd, det er hvert fall vi:) Og lykke til med minsten og turene fremover:)

Høres bra ut. Du stiller vel som guide til sommeren? ser jo ut som et spennende område:) Men når dere skriver elva, mener dere ei spesifikk elv, eller elver generelt i område?

Aha😄 Sånn jeg har forstått det skal du vente med å bruke bæremeis til de klarer å sitte oppreist selv. Så er det viktig å ikke la de sitte i den for lenge i begynnelsen. Vi har en Osprey Poco premium. Veldig god komfort og en del plass til å pakke i.. Bæresele kan de vel bruke fra dag en så lenge barnet ligger i selen med ansiktet mot deg og har støtte i nakke. Vi bruker en Babybjorn. Går du med en sånn sele har du jo muligheten til å ha en sekk på ryggen .. Men vart litt usikker no. Kanskje det var slik at de ikke kan være i en bæresele før de klarer å støtte nakken selv? Husker ikke helt😆 En bæresele eller sjal er veldig prakrisk spør du meg. Da holder barnet også lettere på varmen siden han ligger så nært kroppen din.. Bæremeis blir jo mer spennende når de er større for da får de god utsikt og kan se på alt det spennende i naturen👍Vår sin sovnet som en stein i bæresele, men ikke i bæremeis. Dette er nok veldig individuelt..

Takk for det. Han er så heldig at han ikke bruker sekk enda😀 Han er fortsatt under ett år, men han skal nok få bære egen sekk etter hvert😀

Det høres jo veldig lovende ut. Kan fort bli en tur dit til sommeren👍

Så kjekt. Kanskje jeg skal ta med hele familien tilbake til hytta litt tidligere på sommeren neste gang da. Høres ut som det er deg jeg må kontakte om jeg trenger tips til gode fiskevatn. Kan absolutt bli aktuelt at jeg tar en fjellfisketur her til sommeren. Er det et folksomt i (Jora)området?

Godt å høre:)

Salomon Quest Origins 2 gtx - veldig gode og behagelige å gå i, ikke alltid like vanntett som trafisjonelle lærsko😂

Et område vi lenge har hatt lyst til å besøke er Aursjøen i Lesja kommune. Dette er et stort vatn som tidligere besto av tre innsjøer, før det i 1953 ble demmet opp, og Aursjømagasinet så dagens lys. Aursjøen strekker seg ca 23 km og er lett tilgjengelig om man kjører Dalsideveiene fra Lesja. Etter noen teltnetter i Eiunndalen, bestemte vi oss for å ta inn på ei hytte denne gangen. Valget falt på Grynningslibua, ei lita koie med to senger, gassbluss og en vedovn. Akkurat det vi trengte. Da vi kontaktet Lesja fjellstyre var hytta heldigvis ledig de neste dagene, og dagen etter kunne vi hente nøklene i deres lokale i Lesja. Toppers! Nå skulle de neste dagene brukes til rolig friluftsliv med fisking i og rundt Aursjøen, og dagsturer for å utforske dette området. Så var det på tide å utforske Aursjøen-området. Grynningslibua ble en skikkelig positiv overraskelse. Ei sjelfull lita koie som var akkurat så liten og koselig vi hadde håpt på. Der var også et naust med tilhørende robåt som vi kunne bruke fritt. Et veldig bra tilbud som vi dessverre ikke fikk benyttet oss av, siden det stort sett blåste kraftig de dagene vi var der. Første kvelden gikk vi langs land med fiskestangen og bare gjorde oss kjent med området. Tormund fikk leke i lyngen, og far sjøl fikk fisket. Da kan man ikke klage, til tross for at det ikke ble et eneste napp. Det var virkelig flott her, og til tross for et par høyspentlinjer som ikke helt passet inn, var det ikke vanskelig å trives. På kvelden kunne vi trekke inn i koia og fyre opp i peisen så det ble en liten lunk og minstemann kunne sove godt gjennom hele natten. Akkurat slik vi ønsket det. Så var det på tide å utforske området rundt hytten. Jaggu flott her ved Aursjøen. Liten tvil om at Aursjøen er regulert. Naust med tilgjengelig båt. Veldig greit å parkere her også. Ca 50 meter fra hytta. Kveldskos med med ekte kokekaffe. En av dagene tok vi oss en dagstur til et fjellvatnet som lå like vest for fjelltoppen Bjørnhovda. Dette ble en virkelig flott tur langs Aursjøen før vi tok av opp etter elven Skjellbreia, og tilslutt kunne nyte noen timer ved Skjellbreidvatnet. Et virkelig idyllisk lite vatn der det kokte med fiskevak, men som sikkert alle de få leserne av denne lille bloggen forventer, ikke et napp. Men vi koste oss virkelig her, og bestemte oss for at om noen år skal vi tilbake, men da med telt. Det å følge Skjellbreidalen videre oppover virker svært fristende, og er herved satt opp på den svært lange "turer som skal gjennomføres listen". Da skal Tormund få bære egen sekk, bare så det er sagt. Så var det på tide med en ny utflukt. Skjellbreia, der den renner ut i Aursjøen. En som begynner å bli trøtt. Vi passerte brue og gikk oppover langs Skjellbreia på nordvestsiden. Skjellbreidvatnet. Hit vil vi tilbake, med telt. Her "studeres" kartet flittig og nye turer planlegges. Innoset til Skjellbreidvatnet. Det gjør ingenting med en liten regnskur når man kan pakke seg inn i fjellduken. Her fiskes det i Skjellbreia og alle følger spent med. Lite fisk å få. Etter en lang dag fortjener store og små en solid middag. Akkurat stor nok plass. Til tross for at det var sommer, ble vedovnen brukt både titt og ofte. Helt greit å sitte her og speide utover. Utenom dette er det ikke så mye mer å fortelle om turen, annet enn at vi koste oss glugg ihjel. Og at kanoen som vi hadde kjørt rundt med på biltaket hele ferien, ikke ble brukt en eneste gang. Men det så jo litt tøft ut da. Ellers er det bare å takke Lesja fjellstyre for at de leier ut denne flotte koia, og tviler ikke et sekund på å anbefale den til andre. Spesielt om du ønsker lettvint friluftsliv, er dette midt i blinken. Her kjører du mer eller mindre til ytterdøren. Om man ønsker å loffe rundt i fjellområdene her med ryggsekk og fiskestang, er mulighetene mange. Vi skal ihvertfall tilbake. Se hele artikkelen

Takker for det👍

Når sommerens familietur skulle planlegges ble flere alternativ vurdert. Først var det aktuelt med en loffetur i Femundsmarka, så var tanken en padletur på Isteren eller Sølensjøen. Vi var også inne på tanken om en tur i Reinheimen og Tafjordfjella. Når man drar på tur med en liten kar under ett år, krever det litt mer planlegging enn vanlig, og det med sikkerhet blir plutselig litt mer viktig. Det var ikke aktuelt med en tur ut i tjukkeste villmarka denne sommeren. Einunndalen hadde jeg knappest hørt om tidligere, men da vi fikk et tips om å ta turen nettopp dit, tok det ikke lang tid før valget ble tatt. Dette er Norges lengste seterdal på hele 55 km, og så ut som et glimrende utgangspunkt for de som ønsker å oppleve flott natur som er relativt lett tilgjengelig. Her kan man kjøre langt til fjells og oppsøke flotte områder, uten å måtte gå så langt. Med andre ord, midt i blinken for oss. Bilen ble pakket full med bleier, barnemat og turutstyr. Nå var hele familien klar for tur. Vi var som alltid spent på om fisket ville slå til. Etter en lang kjøretur fra Sunnmøre, med et pitstop på Lesjaskog, parkerte vi ved en liten grusveg nordvest for Marsjøen. Herfra var det bare noen få kilometer å gå til et fjellvatn som så spennende ut på kartet. Om jeg noen gang har vært en lettpakker er hvert fall de tidene over nå, den sekken jeg hadde på ryggen nå var mildt sagt tung. Etter flere tunge bører på Nordkalotten med min Bergans Alpinist 130 liter sekk, sverget jeg at den aldri skulle tilbake på min rygg. Nå stod jeg her med samme sekken på ryggen, og den var stappfull. Sånn er det å bli familiefar, men heldigvis var det ikke lange biten å gå. Tormund var plassert i bæresele og det var ikke akkurat lett for Kathrine det heller, med han i bæreselen og sekk på ryggen. Men nok selvskryt. Da teltet endelig var oppe tok det ikke lang tid før fiskeutstyret ble montert, og etter hvert ble flere flotte matfisker landet. Kveldsmaten var sikret. Klappet og klar for tur. En som måtte få seg en liten kvil før vi startet. Så var gjengen klar. Rolig gange, mildt sagt. Endelig fremme. Leir etablert. Klar for å fiske. Alle var fornøyd med fangsten. Det ble ikke mange timene med søvn. Mr T var ikke så gira på å ligge i egen sovepose, og måtte tilbringe mye av natten i soveposen til Kathrine. Vi ble også tatt litt på senga av hvor kjølig det ble på natten, det burde ikke være så overraskende med tanke på at vi befant oss ca 1100 meter over havet. For oss voksne var ikke dette noe problem, men for minstemann gjorde dette nok til at det var betraktelig mer fristende å ligge sammen med mamsen i hennes sovepose. Men lite søvn trenger ikke å være så negativt. Nå vi fikk med oss morgenen, da det gikk fra natt til dag, og man kunne høre og se hvordan naturen våknet til liv. Virkelig flott selv om man er litt trøtt i tryne. Alt dette gikk vi stort sett glipp av på våre tidligere turer, da likte vi best å purke til godt ut på formiddagen. Er dette første tegn på at vi har blitt voksen? Håper ikke det. Resten av dagen gikk med på fisking og kviling i lyngen. Egentlig ingen verdens ting, bare å ta det rolig, slik en ferie tross alt skal være. Når det gjelder fiskeriet var jeg, tro det eller ei, i kontakt med stor fisk. Største vil jeg anslå på kiloen, men den ville ikke på land denne gangen. Til tross for dette var det ikke problem å få nok fisk til maten. Før turen var vi litt bekymret for hvordan det skulle være med myggen her oppe, dette var heldigvis ingen problem. Myggoljen fikk ligge i sekken, og Tormund slapp noen ublide møter med blodsugerne. Han skal tids nok bli kjent med myggen, men kanskje litt i tidligste laget enda. Litt trøtt i trynet, men klar for dagens fiskeøkt. Så var storfisken på kroken. Skuffelsen var til å ta og føle på hos far og sønn da storfisken ikke ville på land. Lunsjpause i teltet. Matfisken er sikret. Hello mr trout. Ikke så mye som skal til for å bli underholdt, litt lyng er mer enn nok. Det ble ikke noe særlig mer søvn den andre natten heller. Vi hadde pakket med oss mat for fem dager, men bestemte oss for å gå tilbake til bilen i dag. Vi kunne helt sikkert fint klart noen dager til, men det fristet ikke akkurat når poden ikke var helt komfortabel med å ligge i egen sovepose enda. Heldigvis hadde vi en plan B, den var å ta inn på ei lita fjellkoie ved Aursjøen på Lesja. Men først skulle resten av dagen nytes her, vi satt i teltåpningen å kunne nyte vår siste morgen her med fjellvatnet vår. Det var blikkstille og vi kunne se ørreten vake forsiktig på vatnet. Rett og slett reinspikka idyll. Selv om turen ble noe kortere enn planlagt, var vi veldig glad for at vi bestemte oss for å ta turen akkurat hit. Etter hvert pakket vi sammen og ruslet tilbake til bilen. Morgenidyll. Så var det på tide å pakke sammen utstyret og gå tilbake. Pakkpose med brukte bleier. Blir en del vekt etterhvert det også. Hit skal vi tilbake. En velfortjent pause. Tormund sover som en stein. Så var vi straks nede. Her ser vi grusvegen vi parkerte ved. Dette var virkelig et flott område, og vi vil garantert ta flere turer hit. Einunndalen er egentlig genial for tur med barn, og anbefales absolutt. Bare husk på at nettene kan bli ganske så hustrige, til og med midt på sommeren. Vi hadde jo håpet på flere turdager her, men vi ønsket ikke å trekke strikket for langt når vi hadde med Tormund på tur. Det skal tross alt være kjekt for alle, og vi hadde ingen prestisje i at turen skulle vare lengst mulig. Og selv om han ikke var så komfortabel med å sove i egen sovepose denne gangen, betyr det ikke at vi gir opp. Det skal nok bli en liten villmarking av han til slutt. Om han vil eller ikke. Smilefjes. Nå gledet vi oss til noen netter på ei lita fjellkoie. Det skulle ikke bli feil nå. To be continued. Se hele artikkelen

Hei. Jeg har brukt et Xlite siden 2013. Holder fortsatt og har ikke opplevd lekkasje etter sikkert over 100 turdøgn. Dette har blitt brukt vår sommer og høst uten problem. Jeg har brukt et halvt liggeunderlag av gammel type under, dette gir kanskje litt ekstra isolasjon og har også blitt brukt som underlag når jeg sitter ute. Xliten har jeg kun brukt inne i teltet. Denne kombinasjonen har stort sett holdt meg god og varm. Om du allerede har et vinterunderlag og er ute etter å spare vekt hadde jeg valgt Xlite. Jeg vurderer selv å kjøpe et Xtherm, men det skal da bli brukt som vinterunderlag. Har fortsatt ikke bestemt meg om jeg skal gå for dette eller en downmat 9. Når alt dette er sagt tror jeg ikke du gjør feil om du går for Xtherm heller, tror du blir fornøyd uansett. Det med frysing er jo individuelt så kan ikke bastant påstå at min løsning vil fungere fungere for deg. Så da gjorde jeg vel deg kanskje bare mer usikker:) Lykke til med valget. Ps, ser de har Xthrem underlaget på tilbud hos Fjellsport.

Her var det mange gode innspill, tusen takk for det. Får se hva jeg prøver på, men det frister å bare levere den inn til en "proff". Så lenge det ikke er for dyrt. Er jo Sunnmøring...

Hei. Har en samekniv som har rustet en del. Er det mulig å gjøre noe med det? Har jo lyst å bruke kniven videre.

Amen og godt tur til Grønnland:) Blir fantastisk bra, helt sikkert:)

For en tur det der måtte ha vært @Mase. Flotte bilder og kjenner jeg allerede drømmer tilbake til Finnmark:) Kunne tenkt meg å gjort akkurat samme ruta selv med Packraft. Hadde jeg bare hatt en Packraft da:) Så du mye andre mennesker eller? Mitt inntrykk er at det kan være en del folk i disse områdene, spesielt ved elva.. Men handler vel kanskje mest om man tar turen i fellesferien eller ikke..

Takk for det. Blir ikke siste gangen jeg tar turen opp der..

Hva med Reinheimen? Mange spennende fiskevatn der.. Mange greie innfallsporter mellom Valldal og Trollstigen. Sjekk ut Nordal fjellstyre sin hjemmeside. Der får du konkrete tips om gode fiskevatn og rutevalg. Et av mine favorittområder👍