Anders Eriksen

25. august 2018

Endelig var det sommerferie og klart for familiens store happening for året. Som i fjor og forsåvidt tidligere år, blir deler av ferien brukt på tur. Som den planleggingsnerden jeg er blir disse turene grundig planlagt i månedsvis på forhånd, ikke minst ligger det mye tankevirksomhet bak hvilket område vi bestemmer oss for å besøke. I år ønsket vi å ta en kanotur. Da blir det lettere å få med seg alt utstyret man trenger, og det er ikke helt lite når man har med en liten pode. Etter nøye vurdering ble det bestemt at Skjækerfjella fristet. Planen ble dermed som følger. Kjøre til Snåsa og videre opp til parkeringen ved innsjøen Grøningen. Herfra skulle vi padle noen kilometer før vi forhåpentligvis skulle trekke med oss kano og alt utstyr opp Heggsjøelva, og etablere leir ved Litlheggsjøen. Da var vi akkurat innafor nasjonalparkgrensa, og dette så ut som et strålende utgangspunkt for dagsturer, padling og ikke minst fisking. Dessuten er det alltid spennende å besøke et nytt område, så dette gledet vi oss til. I hvert fall Kathrine og meg, Tormund brydde seg nok ikke såååå mye om akkurat hvor vi la turen. Han er ikke den mest kravstore på den fronten.

Akkurat sånn skal en sommerferie brukes.

Det var helt vindstille da kanoen var ferdigpakket og alt var klar for avgang. Tormund har vært i kano flere ganger tidligere, så han storkoste seg da vi padlet rolig langs land på vestsiden av Grøningen. Bare for å ta det med en gang. Sikkerhet står i høysete når vi er på sånne turer. I kano på et forholdsvis stort vatn er man jo utsatt for vind og dårlig vær. Derfor padlet vi bare noen få meter fra land hele turen. Om det skulle blåse opp var planen selvsagt å gå i land sporenstreks, og vente til været ble bedre. Om så dette tok flere dager ville det ikke gjort noe som helst. Joda vi hadde en plan om å komme til Litlheggsjøen, men det lå ingen prestisje i å nå fram dit. Så om vi måtte ha etablert leir 500 meter fra bilen og blitt der resten av turen hadde det ikke gjort noe som helst. Det viktigste er å kose seg på tur, ikke hvor langt eller hvor du forflytter deg. Dette gjelder i enda større grad når man har med seg små barn. Uansett, padlingen gikk knirkefritt og det tok ikke mer enn en drøy time før vi nærmet oss Heggsjøelva. Det store spørsmålet var om det var høy nok vannstand i elven til å trekke med seg kanoen et stykke oppover. Så det var med litt kribling i magen vi padlet de siste meterne inn mot utoset der elva startet.

Alle gleder seg.

Det var helt vindstille på Grøningen denne dagen.

Liten lunsjpause.

Så nærmet vi oss Heggsjøelva.

Heggsjøelva var ikke mye å skryte av, den var nemlig knusk tørr. Her må nok planleggeren ta litt selvkritikk. Med tanke på den varme sommeren i år, burde ikke de ikke være noen bombe at det var lite vatn i elva. Men det var fint lite å gjøre med det nå, så da ble det litt mer bæring enn planlagt. Vi slo fort fast at vi bare la igjen kanoen, det ville blitt for mye styr å drasse den med seg nå. Dermed fikk vi pakket alt utstyret i to digre sekker. Kathrine gikk med bæremeis mens jeg fikk æren av å bære sekkene. Det ble noen turer frem og tilbake for å få med alt. Det var jo ikke snakk om lange avstander så det gikk egentlig helt fint. Etter noen timer var alt av utstyr og mennesker plassert trygt ved Litlheggsjøen. Endelig kunne vi slappe av. Tormund stortrivdes og ble aldri lei av å kaste stein ut i vatnet. Som seg hør og bør valgte jeg å legge skylda på dette for at fisken ikke ville bite denne kvelden. Etter en lang dag ble det tidlig kveld, og klokken var ikke mye når alle hadde sovnet i teltet. Det tar på å kaste stein.

Ikke mye vann å skryte av her gitt.

Dermed ble det bæring.

Kathrine gikk med bæremeis mens jeg tok sekkene.

Utrolig hvor spennende det er å kaste stein i vatnet.

Så var siste lass oppe.

Da kunne det endelig fiskes, men lite fangst å skryte av.

Vi tok tidlig kveld i et stappa fullt telt.

Tidlig på morgen våknet vi av den karakteristiske trommingen på teltduken, det hadde begynt å regne. Men det gjorde absolutt ingenting. I dag var nemlig planen å ta seg inn på ei lita koie som lå bare noe få hundre meter fra oss. Heggebu hadde vi lånt via Inatur. Vi bestemte oss for å gå for dette, da vi i forkant av turen så at værmeldingene ikke var de beste. Nå gledet vi oss virkelig til å bo der noen dager. Her skulle vi som vanlig bare slappe av, fyre litt i peisen og bruke dagene på å utforske området. Etter en kjapp frokost var det bare å pakke sammen og flytte inn på hytta. Den lå idyllisk til midt i ei lita treklynge godt beskyttet for vær og vind. Her var det akkurat så koselig som vi hadde håpet på. Det tok ikke lang tid før det var en behagelig lunk i hytta, og vi kunne høre knitringen fra Jøtulovnen. Blir ikke bedre ferie enn det.

Helt greit å flytte inn på ei hytte når været er dårlig.

Inni treklynga der lå hytta.

Heggebu.

Guttaboys godt innlosjert i Heggebu.

Det klargjøres for fyring. Alltid kjekt med litt hjelp.

De neste dagene passerte stille og rolig. Vi brukte en del tid inne på hytta, spesielt når været var dårlig. Deilig å bare sitte inne og egentlig ikke gjøre noe som helst. Vi fikk også gått flere dagsturer, og fisket stort sett hver eneste dag. Fiskefangst ble det dårlig med, litt merkelig siden dette skulle være et godt område for å få både ørret og røye. Vi får legge litt av skylden på den unormalt varme sommeren og ikke minst steinkasteren i familien. Vi koste oss uansett, og fikk utforsket en god del av den vakre naturen rundt Litlheggsjøen. Terrenget var preget av slake daler, store myrer og spredt skog. Dette var helt annerledes natur enn det vi var vant med hjemme. Jeg kan se for meg at Skjækerfjella virkelig må være ei perle om vinteren også. Kanskje vi får til en tur med pulk hit en gang i fremtiden?

Ut på nye eventyr. Alltid spennende med elvekryssing.

Elva mellom Litlheggsjøen og Heggsjøen. Her skulle vi hatt kano!

Kveldstemning.

Slitsomt å være på tur.

Prøver fiskelykken i Litllivatnet.

En liten lur. Hengekøya er slått opp ved Nausttjønna.

Etter fem dager var turen over og det var på tide og begynne å bære utstyret ned igjen til kanoen. Dette gikk helt fint, men det var en del vind og vi var litt spent på hvordan forholdene skulle være på Grøningen. Da vi var nede ble vår bange anelser bekreftet. Det blåste kraftig, og det var helt uaktuelt og padle i samlet tropp tilbake. Kathrine tok Tormund i bæremeisen og gikk tilbake til parkeringsplassen, mens jeg padlet kanoen tilbake. Med sterk vind i ryggen gikk det rimelig greit for å si det mildt. Jeg trengte nesten ikke å ta et padletak, måtte bare bruke åra som ror for å holde styringen. Da jeg kom inn til enden var det umulig å padle siste biten, kanonen ble bare presset inn til land. Derfor måtte jeg bare hoppe uti og dra kanoen etter meg siste biten. Da ble jaggu fjellskoa våt på denne turen også, da var alt som normalt. Når jeg var fremme tok det ikke lang tid før Kathrine og Tormund stod der. Vi var begge enig om at dette var helt riktig vurdering. Nå ventet en herlig natt på hotell før vi kjørte hjemover.

Så gikk turen tilbake.

Heldigvis lå kanoen der vi forlot den. Var egentlig ikke veldig bekymret.

Kraftig vind på Grøningen.. Dermed ble det ikke noe padleetappe på Tormund denne dagen.

Her kommer en liten advarsel.
Er du som meg og egentlig ikke liker klisjeer og sukkersøte beskrivelser om familielivet? Du er herved advart. Hopp over neste avsnitt!

For det er utrolig fint å være hele familien sånn på tur, her var vi helt alene og det var ingen ytre forstyrrelser. Ingen TV, ingen telefon eller sosial medier. Dermed føler jeg at vi på en måte kommer enda nærmere hverandre som familie. Her er det kun oss, kun fokus på at vi skal være sammen og kose oss. Ikke minst blir jeg egentlig veldig stolt av både Tormund og Kathrine, utrolig nok kanskje litt av meg selv også. Jeg tenker at det er utrolig fint at vi drar på disse turene selvom det krever en del arbeid, spesielt når man har med et lite barn. Alt er ikke fryd og gammen. Det tar litt tid med legging på kvelden, det blir en del tyngre sekker og litt ekstra bæring, det er litt styr med bleieskift, og ikke minst at man må bære de brukte bleiene tilbake også. Men alt i alt får vi mye tilbake, og det kjennes godt av vi skaper sånne minner sammen. Så håper jeg at dette resulterer i at Tormund blir den nye Lars Monsen når han blir stor. Da kan han ta med sin gamle skrukkete pappa å gå Canada på tvers. Det er egentlig allerede bestemt. Punktum!

Ett av mange gode minner fra turen.

Hengekøyemorro.

Krekling er undervurdert.

Vedhogging var en av favorittaktivitetne til både far og sønn.

Da var jo bare en bitte liten del av det enormt område vi fikk sett på denne turen. Blåfjella-Skjækerfjella er jo tross alt Norges fjerde største nasjonalpark, så her er det mye villmark å boltre seg i. En en ting er helt sikkert, hit skal vi tilbake. Kanskje vi til og med klarer å finne ei elv som er mulig og padle? Hvis ikke ser det ut som en flott tur å bare følge Grøningen videre innover, og fortsette å følge vassdraget mot svenskegrensen. Mulighetene er enormt mange, det er helt sikkert. Det kan fort bli en del planlegging fremover også skjønner jeg, både for store og små. Hilsen Anders, Kathrine og Tormund aka fremtidig Lars Monsen og nåværende steinkaster.

Se hele artikkelen

25. august 2018

Endelig var det sommerferie og klart for familiens store happening for året. Som i fjor og forsåvidt tidligere år, blir deler av ferien brukt på tur. Som den planleggingsnerden jeg er blir disse turene grundig planlagt i månedsvis på forhånd, ikke minst ligger det mye tankevirksomhet bak hvilket område vi bestemmer oss for å besøke. I år ønsket vi å ta en kanotur. Da blir det lettere å få med seg alt utstyret man trenger, og det er ikke helt lite når man har med en liten pode. Etter nøye vurdering ble det bestemt at Skjækerfjella fristet. Planen ble dermed som følger. Kjøre til Snåsa og videre opp til parkeringen ved innsjøen Grøningen. Herfra skulle vi padle noen kilometer før vi forhåpentligvis skulle trekke med oss kano og alt utstyr opp Heggsjøelva, og etablere leir ved Litlheggsjøen. Da var vi akkurat innafor nasjonalparkgrensa, og dette så ut som et strålende utgangspunkt for dagsturer, padling og ikke minst fisking. Dessuten er det alltid spennende å besøke et nytt område, så dette gledet vi oss til. I hvert fall Kathrine og meg, Tormund brydde seg nok ikke såååå mye om akkurat hvor vi la turen. Han er ikke den mest kravstore på den fronten.

Akkurat sånn skal en sommerferie brukes.

Det var helt vindstille da kanoen var ferdigpakket og alt var klar for avgang. Tormund har vært i kano flere ganger tidligere, så han storkoste seg da vi padlet rolig langs land på vestsiden av Grøningen. Bare for å ta det med en gang. Sikkerhet står i høysete når vi er på sånne turer. I kano på et forholdsvis stort vatn er man jo utsatt for vind og dårlig vær. Derfor padlet vi bare noen få meter fra land hele turen. Om det skulle blåse opp var planen selvsagt å gå i land sporenstreks, og vente til været ble bedre. Om så dette tok flere dager ville det ikke gjort noe som helst. Joda vi hadde en plan om å komme til Litlheggsjøen, men det lå ingen prestisje i å nå fram dit. Så om vi måtte ha etablert leir 500 meter fra bilen og blitt der resten av turen hadde det ikke gjort noe som helst. Det viktigste er å kose seg på tur, ikke hvor langt eller hvor du forflytter deg. Dette gjelder i enda større grad når man har med seg små barn. Uansett, padlingen gikk knirkefritt og det tok ikke mer enn en drøy time før vi nærmet oss Heggsjøelva. Det store spørsmålet var om det var høy nok vannstand i elven til å trekke med seg kanoen et stykke oppover. Så det var med litt kribling i magen vi padlet de siste meterne inn mot utoset der elva startet.

Alle gleder seg.

Det var helt vindstille på Grøningen denne dagen.

Liten lunsjpause.

Så nærmet vi oss Heggsjøelva.

Heggsjøelva var ikke mye å skryte av, den var nemlig knusk tørr. Her må nok planleggeren ta litt selvkritikk. Med tanke på den varme sommeren i år, burde ikke de ikke være noen bombe at det var lite vatn i elva. Men det var fint lite å gjøre med det nå, så da ble det litt mer bæring enn planlagt. Vi slo fort fast at vi bare la igjen kanoen, det ville blitt for mye styr å drasse den med seg nå. Dermed fikk vi pakket alt utstyret i to digre sekker. Kathrine gikk med bæremeis mens jeg fikk æren av å bære sekkene. Det ble noen turer frem og tilbake for å få med alt. Det var jo ikke snakk om lange avstander så det gikk egentlig helt fint. Etter noen timer var alt av utstyr og mennesker plassert trygt ved Litlheggsjøen. Endelig kunne vi slappe av. Tormund stortrivdes og ble aldri lei av å kaste stein ut i vatnet. Som seg hør og bør valgte jeg å legge skylda på dette for at fisken ikke ville bite denne kvelden. Etter en lang dag ble det tidlig kveld, og klokken var ikke mye når alle hadde sovnet i teltet. Det tar på å kaste stein.

Ikke mye vann å skryte av her gitt.

Dermed ble det bæring.

Kathrine gikk med bæremeis mens jeg tok sekkene.

Utrolig hvor spennende det er å kaste stein i vatnet.

Så var siste lass oppe.

Da kunne det endelig fiskes, men lite fangst å skryte av.

Vi tok tidlig kveld i et stappa fullt telt.

Tidlig på morgen våknet vi av den karakteristiske trommingen på teltduken, det hadde begynt å regne. Men det gjorde absolutt ingenting. I dag var nemlig planen å ta seg inn på ei lita koie som lå bare noe få hundre meter fra oss. Heggebu hadde vi lånt via Inatur. Vi bestemte oss for å gå for dette, da vi i forkant av turen så at værmeldingene ikke var de beste. Nå gledet vi oss virkelig til å bo der noen dager. Her skulle vi som vanlig bare slappe av, fyre litt i peisen og bruke dagene på å utforske området. Etter en kjapp frokost var det bare å pakke sammen og flytte inn på hytta. Den lå idyllisk til midt i ei lita treklynge godt beskyttet for vær og vind. Her var det akkurat så koselig som vi hadde håpet på. Det tok ikke lang tid før det var en behagelig lunk i hytta, og vi kunne høre knitringen fra Jøtulovnen. Blir ikke bedre ferie enn det.

Helt greit å flytte inn på ei hytte når været er dårlig.

Inni treklynga der lå hytta.

Heggebu.

Guttaboys godt innlosjert i Heggebu.

Det klargjøres for fyring. Alltid kjekt med litt hjelp.

De neste dagene passerte stille og rolig. Vi brukte en del tid inne på hytta, spesielt når været var dårlig. Deilig å bare sitte inne og egentlig ikke gjøre noe som helst. Vi fikk også gått flere dagsturer, og fisket stort sett hver eneste dag. Fiskefangst ble det dårlig med, litt merkelig siden dette skulle være et godt område for å få både ørret og røye. Vi får legge litt av skylden på den unormalt varme sommeren og ikke minst steinkasteren i familien. Vi koste oss uansett, og fikk utforsket en god del av den vakre naturen rundt Litlheggsjøen. Terrenget var preget av slake daler, store myrer og spredt skog. Dette var helt annerledes natur enn det vi var vant med hjemme. Jeg kan se for meg at Skjækerfjella virkelig må være ei perle om vinteren også. Kanskje vi får til en tur med pulk hit en gang i fremtiden?

Ut på nye eventyr. Alltid spennende med elvekryssing.

Elva mellom Litlheggsjøen og Heggsjøen. Her skulle vi hatt kano!

Kveldstemning.

Slitsomt å være på tur.

Prøver fiskelykken i Litllivatnet.

En liten lur. Hengekøya er slått opp ved Nausttjønna.

Etter fem dager var turen over og det var på tide og begynne å bære utstyret ned igjen til kanoen. Dette gikk helt fint, men det var en del vind og vi var litt spent på hvordan forholdene skulle være på Grøningen. Da vi var nede ble vår bange anelser bekreftet. Det blåste kraftig, og det var helt uaktuelt og padle i samlet tropp tilbake. Kathrine tok Tormund i bæremeisen og gikk tilbake til parkeringsplassen, mens jeg padlet kanoen tilbake. Med sterk vind i ryggen gikk det rimelig greit for å si det mildt. Jeg trengte nesten ikke å ta et padletak, måtte bare bruke åra som ror for å holde styringen. Da jeg kom inn til enden var det umulig å padle siste biten, kanonen ble bare presset inn til land. Derfor måtte jeg bare hoppe uti og dra kanoen etter meg siste biten. Da ble jaggu fjellskoa våt på denne turen også, da var alt som normalt. Når jeg var fremme tok det ikke lang tid før Kathrine og Tormund stod der. Vi var begge enig om at dette var helt riktig vurdering. Nå ventet en herlig natt på hotell før vi kjørte hjemover.

Så gikk turen tilbake.

Heldigvis lå kanoen der vi forlot den. Var egentlig ikke veldig bekymret.

Kraftig vind på Grøningen.. Dermed ble det ikke noe padleetappe på Tormund denne dagen.

Her kommer en liten advarsel.
Er du som meg og egentlig ikke liker klisjeer og sukkersøte beskrivelser om familielivet? Du er herved advart. Hopp over neste avsnitt!

For det er utrolig fint å være hele familien sånn på tur, her var vi helt alene og det var ingen ytre forstyrrelser. Ingen TV, ingen telefon eller sosial medier. Dermed føler jeg at vi på en måte kommer enda nærmere hverandre som familie. Her er det kun oss, kun fokus på at vi skal være sammen og kose oss. Ikke minst blir jeg egentlig veldig stolt av både Tormund og Kathrine, utrolig nok kanskje litt av meg selv også. Jeg tenker at det er utrolig fint at vi drar på disse turene selvom det krever en del arbeid, spesielt når man har med et lite barn. Alt er ikke fryd og gammen. Det tar litt tid med legging på kvelden, det blir en del tyngre sekker og litt ekstra bæring, det er litt styr med bleieskift, og ikke minst at man må bære de brukte bleiene tilbake også. Men alt i alt får vi mye tilbake, og det kjennes godt av vi skaper sånne minner sammen. Så håper jeg at dette resulterer i at Tormund blir den nye Lars Monsen når han blir stor. Da kan han ta med sin gamle skrukkete pappa å gå Canada på tvers. Det er egentlig allerede bestemt. Punktum!

Ett av mange gode minner fra turen.

Hengekøyemorro.

Krekling er undervurdert.

Vedhogging var en av favorittaktivitetne til både far og sønn.

Da var jo bare en bitte liten del av det enormt område vi fikk sett på denne turen. Blåfjella-Skjækerfjella er jo tross alt Norges fjerde største nasjonalpark, så her er det mye villmark å boltre seg i. En en ting er helt sikkert, hit skal vi tilbake. Kanskje vi til og med klarer å finne ei elv som er mulig og padle? Hvis ikke ser det ut som en flott tur å bare følge Grøningen videre innover, og fortsette å følge vassdraget mot svenskegrensen. Mulighetene er enormt mange, det er helt sikkert. Det kan fort bli en del planlegging fremover også skjønner jeg, både for store og små. Hilsen Anders, Kathrine og Tormund aka fremtidig Lars Monsen og nåværende steinkaster.

Se hele artikkelen

17. august 2018

Om du skulle gå for en nødpeilesender kan du få låne min. Har en Spot gen 3. Funker som fy den👍 Gi en lyd om det skulle være av interesse.. må opprettes et abonement om det skulle bli aktuelt.

12. august 2018

Tror jeg får for «ja takk begge deler» Blir litt artig å kunne forske på forskjellen👍 @Bjarne H.S. Stanga er god den, helt enig. Prøver vel å finne ei unnskylding for at nystanga var et godt kjøp😂 Men hvordan opplever du bremsen på Stradic c14 1000 snella? Jeg oplever det som noe vanskelig å «finstille» bremsen når fisken gjør utras. Mener faktisk at mi gamle Stradic snelle (ikke c14 versjon) hadde bedre brems.

Eg anna spørsmål er: Hvordan har dere bremsen når der fisker? Står den stramt og så slakker dere når fosken har bitt på eller står bremsa ganske slakt hele tiden? Er vel litt størr sjans for at fisken rykker seg av når mothugget blir gjort om bremsen står stramt og du fisker med multi?

10. august 2018

28 minutter siden, Timmey78 skrev:

Stangen er helt konge den men litt kjedelig å kjøre fisk under kiloen med den. Syns den kaster greit med 12g ,langt bedre med 15-18. Bruker mest Berkley Skeletor 10 2-12 på fjellfiske og da går gliset nesten helt rundt med hvert kast.

Som nevnt over: Pass på slitasje på multi! Spesielt du som trenger så mange kast så kan det nok slite litt på den første metern. Seff er 0.10 ekstra følsom for dette da den er tynn.

** ta med håv..

Hmmmm. Kan kanskje virke som e har gjort ei lita tabbe med å kjøpe den stanga. Får se ka e føle etter å ha prøvd den. Har ei lettspinnstang. Speedmaster 9 fot 3 til 14 g. For meg ble denne litt soft når fisken ble opp mot kiloen. Men er jo sikkert litt smak og behag dette..

Får se om e må rydde plass til håven i sekken..

10. august 2018

4 minutter siden, Bjarne H.S. skrev:

Opp i 18-20g. Går helt fint.

Nice! Da går jeg bare for 1000 snella med 0,10 til tross for stanga er 10 fot. Takk Bjarne👍

10. august 2018

13 minutter siden, Bjarne H.S. skrev:

Knallbra snøre som jeg bruker både på 1000-snella og 2500-snella, begge i 0,10 mm (brukt i flere år). Brukes både til vann-, sjø- og fjellfisket. FINS kommer med et nytt snøre snart som jeg prøver ut nå (Sling Braid). Virker veldig lovende.

Den er grei👍 Hvor tunge er de tyngste slukene du bruker på dette snøret?

10. august 2018

1 minutt siden, Jan Erik Hansen skrev:

Kjenner ikke snøret du linker til over. Bruker for det meste sufix selv, som muligens er tilsvarende. Rundt og glatt multisnøre.

Bruker 0,13 på 2500 snella til 10 fot Speedmaster stanga. Fungerer bra for allround fjell og sjøørret. Selvsagt litt kraftig for en 6 gram panter Martin, men greit for en 10 grams møresild. Kunne vurdert å bruke 0,10 om snella kun skulle brukes på fjellet.

Bruddstyrken er uansett kraftig nok på multisnøre, der er det slitasje som er utfordringen.

Men det viktigste spørsmålet er hvor du skal i Sunndalsfjella. Men det kan vi kanskje ta på Messenger?

Har allerede sendt deg en melding på messenger, du må følge med mann:)

10. august 2018

10 minutter siden, Lompa skrev:

Alternativt la den nye stanga bli hjemme og bruke en av de andre du helt sikkert har, og som er dimensjonert til snellene.. Jeg synes også 0,10 høres tynt ut for kastevekt på 20 gram, og med ei lang stang som det blir mye kraft i.

Det er jo et godt alternativ, men litt kjedelig da:) Hvor tykt snære mener du jeg bør gå for?

10. august 2018

18 minutter siden, Jan Erik Hansen skrev:

God løsning. Kan selvsagt være litt risiko for snørebrudd om du drar på med en 18 grams stigsild og lange kast på en stang av denne kvaliteten. Greit å følge med på snøre under lange økter, for med 0,10 er det ikke rom for så mye slitasje.

Ellers så er det helt greit å bruke 1000 snelle på stanga. Har selv brukt Ultegra 1000 med 0,10 multi på speedmaster 10 fot og 22g møresild. 2500 snelle kjennes bedre ut på stanga, og kaster litt bedre, men 1000 går bra det også.

Får prøve å følge litt med da, Har jo lyst å fiske med litt tyngre sluker når jeg først har kjøpt denne stangen. Surt å miste fisk pga slitasje på snøre. Hvilken tykkelse på snøret hadde du gått for med den stangen?

10. august 2018

15 minutter siden, Timmey78 skrev:

Ej og en kamerat har denne stangen i BX versjon. Ej kaste lenger med mi Stradic 1000 snelle enn han med 2500 snella si, Ej får mest fisk. Kun multisnøre her i hus men setter av og til på monofortom om det er veldig klart vann.

0,10 holder lett de pinnene du får opp av vannet:) Om ej tru der e fisk over 1.5kg så sett ej på 0.13 spolen min.

God tur!

Fornøyd med stanga da? Og at jeg bare drar om pinner er et utsagn som IKKE blir satt pris på:) Men dessverre stemmer det:)

Kan jo se ut som at det kan gå greit å bruke 1000 snella da. Multisnøret har ei bruddstyrke på 5,5 kg. Burde jo holde for meg:) Fisker med mono fortom.

10. august 2018

24 minutter siden, Memento mori skrev:

Jeg hadde tapet opp 2500 snella, og spolt over multisnøret fra C14 snella. Da hadde du også fått snudd snøre. Billig og bra

Godt innspill, skal vurderes.

10. august 2018

Snøret er av denne typen https://www.salarsport.no/produkt/sportsfiske-diverse/snorer-liner/fins-windtamer-270-meter

10. august 2018

Her er dagens dilemma folkens. Det advares mot høy nerdefaktor. Jeg drar trolig på en fire til femdagerstur i neste uke i Sunndalsfjella og fiske blir selvsagt hovedfokus. I et svakt øyeblikk gikk jeg for noen uker siden gikk jeg på en kjempesmell på rein impuls, og kjøpte ei fiskestang av typen Shimano Antares 10 fot 7-21 gram. Link https://www.skittfiske.no/shimano/148654/shimano-antares-dx-spin-300ml-10-7-21g-2-delt Siden dette gjorde et stort innhogg i ei allerede syltynn lommebok har det ikke vært aktuelt å kjøpe ny snelle, ønsker å vente på eventuelle gode tilbud før jeg kjøper. Dermed må jeg bruke ei jeg allerede har. Spørsmålet blir derfor hvilken jeg skal velge? Her er alternativene:

Shimano Stradic 1000 c14 med 0,10 multisnøre

Shimano Stradic 1000 Fk med 0,18 monosnøre

Shimano Exgage 2500 uten snøre (må eventuelt handle inn snøre om jeg går for denne, men begrenset utvalg i butikkene her på Sunnmøre nå, har heller ikke så lyst å bruke mye penger på dyrt snøre nå som sesongen nærmer seg slutten).

Min vurdering så langt:

Shimano Stradic 1000 c14 med 0,10 multisnøre: God snelle med bra snøre, men er i letteste laget for en så lang stang.

Shimano Stradic 1000 Fk med 0,18 monosnøre: God snelle med veldig god brems. Denne er litt tyngre enn c14 modellen og passer derfor bedre til stangen. Snøre er ok, men ikke like bra som multisnøret.

Shimano Exgage 2500 uten snøre: Sikkert fin størrelse til stangen. Ikke like fornøyd med bremsen som de andre snellene, dessuten mangler den snøre og har ikke så lyst å bruke mye penger på et nytt multisnøre så sent på sesongen.

Hva mener du?

10. august 2018

Først og fremst: Grattis🙌 🤘

Ingen grunn til å slutte med turlivet selvom man blir foreldre. Så her må du bare kjøre på, og det kommer til å gå fisefint👍 Vi brukte babybjørn og var fornøyd. Har ikke satt meg voldsomt inn i dette, så finnes sikkert både bedre og dårligere løsninger. Legger ved et par bilder..

30. juli 2018

11 minutter siden, whistler skrev:

Samme problem hos meg. Så vidt jeg har sett er det bare dine poster som blir sånn 🤔

@Moderator noen forslag på hvorfor dette skjer?

30. juli 2018

På 24.7.2018 den 12.45, Memento mori skrev:

Flott rapport, men bildene har blitt stutt-tjukke

Edit:Første er fra PAD.

Blir enda værre på iPhone X. Ser bildene ligger på en annen server.

Vet ikke helt hva dette skyldes. Blir det samme hos meg når jeg holder telefonen vertikalt, snur jeg den til horisontalt blir det bra. På mac og chrome som nettleser funker det.. Andre som har problem?

30. juli 2018

På 24.7.2018 den 3.40, Martin HJ skrev:

Akkurat kommet hjem fra tur til en ny periode på jobb, og satt meg ned med denne - vil bare ut og opp i fjellet igjen Jaja får holde ut 4 uker..

Takker👍

27. juli 2018

😍 Huff... kan fort bli et telt til...

24. juli 2018

Ta turen til Finnmark😁 Det hadde jeg gjort👍

24. juli 2018

17 timer siden, tshansen skrev:

Et veldig godt kamera dette... Men er du ikke redd for at det blir litt stort?

Jo kanskje litt. Men mitt inntrykk er at prisen går betraktelig opp når man skal ha et mindre kamera med samme kvalitet.. Så er det jo den store fordelen med Pentax at det er nokså vanntett.. Har også sett litt på canon m5..Har nå et gammelt Pentax K30, så er vant med et kamera som veier en del👍👍😂

23. juli 2018

Jeg har sett litt på dette https://www.japanphoto.no/pentax-kp-hus-sort?source=japanphoto_prisjakt

23. juli 2018

Da julituren skulle bli bestemt, var det mange alternativ jeg kunne går for. Høyfjellsfisket er jo i gang for fullt, og da finnes det mange spennende muligheter her på Sunnmøre. Etter nøye vurdering ble turmålet bestemt. Denne gangen skulle jeg igjen prøve et vatn som egentlig bare har påført meg lidelse fiskemessig, de siste åra. Fire ganger har jeg vært der tidligere, og fortsatt kunne jeg ikke vise til en eneste fisk. På mange måter har dette fjellvatnet blitt min store nemesis, så hvorfor gidde å ta turen akkurat dit, lurer du? Jo det er jo selvsagt fordi jeg vet (tror jeg) at der finnes stor fisk, ved et par anledninger har jeg fått kjent på kreftene til ørreten der oppe, men den har klart å slite seg løs før landing. Som den selvpineren jeg er, måtte det bli en nytt forsøk.

Julituren skulle bli et sted i Reinheimen nasjonalpark.

Tåka lå lavt da jeg parkerte ved Trollstigen og begynte å bevege meg innover en av de mange flotte dalene i området her. Jeg fikk strengt tatt ikke sett så mye i denne tåka, men fra tidligere turer visste jeg at her er det virkelig vakkert innover. Innimellom lettet det opp i korte perioder, men tåka ville aldri slippe helt taket. Da jeg endelig var fremme må jeg ærlig innrømme at den store troa uteble. Men nemesisvatnet skulle ikke få knekke meg, litt tåke måtte jeg tåle. Dermed ble fiskeutstyret montert, og sluken ble kastet ut i det blikkstille fjellvatnet. Jeg hørte bare et plask når sluken traff vatnet, skodda var såpass tett at jeg ikke engang så hvor sluken landet. Dette virket jo lovende.

Der kom skodda gitt.

Alltid stats med årets første tur i Reinheimen nasjonalpark

En liten nedkjølig for en sliten og svett selvpiner.

Ikke mye utsikt å skryte av her.

Så skulle nemesisvatnet slå til igjen, og nok en gang ble det i negativ forstand. Etter ca seks timer med effektiv fisking var det endelig napp. Jeg kjente umiddelbart at dette var storfisk. Herlig! Sakte, men sikkert fikk jeg dratt den nærmere og nærmere land. Den ga seg ikke lett, og hadde flere hissige utras. Til slutt var den så nærme at jeg kunne se fisken klart og tydelig. Første tanken som slo meg var at denne var hvert fall over kiloen. Men da jeg akkurat hadde rukke å prosessert hvor stor denne ørreten faktisk var, kjente jeg motstanden ga seg, den gikk. Snakk om smart fisk, eller heller snakk om usympatisk fisk. Dette var så ille at jeg måtte tute ned to pils sporenstreks for å komme over skuffelsen. Det hjalp egentlig lite, jeg burde tatt med mer.

Ikke noe å si på teltplassen her.

Har lagt til meg dårlige vaner under fotball VM. Legg forresten merke til herr stankelbein.

Så for å oppsummere fiskemessig. I løpet av åtte timers fisking, ble det ett napp og ingen fisk på land. Jeg tror alle skal være glad for at det ikke blir laget minutt for minutt program av de turene mine. Det hadde blitt syltynne greier. Når det er sagt så var det til tross for den usympatiske ørreten, flott å være på tur. Jeg sov som en stein gjennom hele natta, og når morgenen kom hadde været letta noe. Det er ingenting som slår å ligge i teltet, og kikke ut mot et blikk stille fjellvatn. Ikke minst med nykokt kaffi i koppen for sette den såkalte prikken over i`en. Planen om å fiske noe mer denne dagen utgikk, det var alt for behagelig å ligge her. Dette turlivet er jo ikke så verst allikevel da. Når det gjelder nemsisvatnet kan jeg garantere nye forsøk og sikkert nye skuffelser. Men kanskje en dag så sitter den. Amen!

Blir ikke bedre utsikt enn dette.

Min medisin. Aldri en tur uten.

En godt dokumentert gjesp, og en rolig start på dagen.

En noe slukøret, men alt i alt fornøyd kar tar turen hjem.

Se hele artikkelen

23. juli 2018

Da julituren skulle bli bestemt, var det mange alternativ jeg kunne går for. Høyfjellsfisket er jo i gang for fullt, og da finnes det mange spennende muligheter her på Sunnmøre. Etter nøye vurdering ble turmålet bestemt. Denne gangen skulle jeg igjen prøve et vatn som egentlig bare har påført meg lidelse fiskemessig, de siste åra. Fire ganger har jeg vært der tidligere, og fortsatt kunne jeg ikke vise til en eneste fisk. På mange måter har dette fjellvatnet blitt min store nemesis, så hvorfor gidde å ta turen akkurat dit, lurer du? Jo det er jo selvsagt fordi jeg vet (tror jeg) at der finnes stor fisk, ved et par anledninger har jeg fått kjent på kreftene til ørreten der oppe, men den har klart å slite seg løs før landing. Som den selvpineren jeg er, måtte det bli en nytt forsøk.

Julituren skulle bli et sted i Reinheimen nasjonalpark.

Tåka lå lavt da jeg parkerte ved Trollstigen og begynte å bevege meg innover en av de mange flotte dalene i området her. Jeg fikk strengt tatt ikke sett så mye i denne tåka, men fra tidligere turer visste jeg at her er det virkelig vakkert innover. Innimellom lettet det opp i korte perioder, men tåka ville aldri slippe helt taket. Da jeg endelig var fremme må jeg ærlig innrømme at den store troa uteble. Men nemesisvatnet skulle ikke få knekke meg, litt tåke måtte jeg tåle. Dermed ble fiskeutstyret montert, og sluken ble kastet ut i det blikkstille fjellvatnet. Jeg hørte bare et plask når sluken traff vatnet, skodda var såpass tett at jeg ikke engang så hvor sluken landet. Dette virket jo lovende.

Der kom skodda gitt.

Alltid stats med årets første tur i Reinheiemn nasjonalpark

En liten nedkjølig for en sliten og svett selvpiner.

Ikke mye utsikt å skryte av her.

Så skulle nemesisvatnet slå til igjen, og nok en gang ble det i negativ forstand. Etter ca seks timer med effektiv fisking var det endelig napp. Jeg kjente umiddelbart at dette var storfisk. Herlig! Sakte, men sikkert fikk jeg dratt den nærmere og nærmere land. Den ga seg ikke lett, og hadde flere hissige utras. Til slutt var den så nærme at jeg kunne se fisken klart og tydelig. Første tanken som slo meg var at denne var hvert fall over kiloen. Men da jeg akkurat hadde rukke å prosessert hvor stor denne ørreten faktisk var, kjente jeg motstanden ga seg, den gikk. Snakk om smart fisk, eller heller snakk om usympatisk fisk. Dette var så ille at jeg måtte tute ned to pils sporenstreks for å komme over skuffelsen. Det hjalp egentlig lite, jeg burde tatt med mer.

Ikke noe å si på teltplassen her.

Har lagt til meg dårlige vaner under fotball VM. Legg forresten merke til herr stankelbein.

Så for å oppsummere fiskemessig. I løpet av åtte timers fisking, ble det ett napp og ingen fisk på land. Jeg tror alle skal være glad for at det ikke blir laget minutt for minutt program av de turene mine. Det hadde blitt syltynne greier. Når det er sagt så var det til tross for den usympatiske ørreten, flott å være på tur. Jeg sov som en stein gjennom hele natta, og når morgenen kom hadde været letta noe. Det er ingenting som slår å ligge i teltet, og kikke ut mot et blikk stille fjellvatn. Ikke minst med nykokt kaffi i koppen for sette den såkalte prikken over i`en. Planen om å fiske noe mer denne dagen utgikk, det var alt for behagelig å ligge her. Dette turlivet er jo ikke så verst allikevel da. Når det gjelder nemsisvatnet kan jeg garantere nye forsøk og sikkert nye skuffelser. Men kanskje en dag så sitter den. Amen!