Anders Eriksen

https://turhistorie.blogspot.com/ Det er noe spesielt med Reinheimen nasjonalpark, eller heimfjella som jeg ofte kaller det. Krystallklare fjellvann, et dramatiske landskap med høye og stupbratte fjell som står majestetisk slik de har gjort i tusenvis av år. Villrein, kongeørn og ikke minst jerv holder til i parken. Ikke sjelden skjer det at jerven eller fjellfrosken som noen kaller det, blir observert. Her er det lett å finne villmarksfølelesen og det har nærmest blitt obligatorisk at denne nasjonalparken skal besøkes hver sommer. På grunn av den kalde sommeren har det ikke blitt så mange turer hit i år som vi gjerne skulle ønske. Men nå hadde vi ei uke tilgjengelig og værmeldingene så meget bra ut. Hvert fall de første dagene. Som alltid før en tur i disse områdene, tok jeg turen innom Nordal Fjellstyre sin hjemmeside. Her finner du oversikt over hvilke vann som blir kultivert. Dette gir en god indikasjon hvor du kan finne storfisken, og det kommer godt med. Men fra tidligere erfaringer visste jeg at ørreten kunne være vanskelig å lure der oppe, og det var ikke uvanlig med bomtur. Tro meg, det visste jeg alt om. Det var på tide med årets første storfisk. Turen startet på Slettevikane noen få kilometer før Trollstigen, så skulle vi følge Langfjelldalen innover. For et par år siden da vi gikk her traff vi på et par eldre karer som fortalte ivrig om hvor det kunne være vært å prøve fiskelykken. Jeg husker godt når de nevnte ett spesielt vann. La oss kalle det Storfiskvannet. Der skulle det svømme noen store ørreter, det var ikke måte på for noen fisker de hadde fått der. Man skal jo alltid ta slike fiskeskrøner med en klype salt, men til og med etter å ha slått av 25% i skrytetillegg var det ingen tvil om at det måtte bli en tur dit. Det var lørdag og blå himmel da vi gikk med fulle sekker og høye forhåpninger innover Langfjelldalen. Det ble en lang etappe i dag, og etter x antall km langs stien, over ei elv, opp en bakke, over enda ei elv og opp en siste bakke var vi fremme. Som alltid når jeg kommer til et nytt vann ser jeg instinktivt etter vak, men her var det dødt. Ikke at det la en demper, etter et kjapt måltid ble det noen kast. Men siden det hadde vært en lang dag tok det ikke lang tid før vi trakk inn i teltet. Ørreten kunne vente en dag til. Vi er i gang å turens første myggstikk er et faktum. Kathrine i godt driv innover Langfjelldalen. Der oppe ligger Storfiskvannet. Vi nærmer oss. Denne kameraten var ikke av den lettskremte typen. Ingen problem å komme seg tørrskodd over her. En liten pause før siste bratta. Det ble lite fisk denne dagen. På tide å ta kvelden. Etter den obligatoriske morgenkaffien bestemte vi oss for å ta ei runde. Et par resultatløse kast i Storfiskvannet ble gjort før vi pakket en liten dagstursekk og la av gårde. Det var ikke lange biten å gå før vi var på den nærmeste toppen. Her fikk vi ei virkelig flott utsikt nedover Langfjelldalen, nok en gang slo det meg hvor storslått naturen er her. Lagfjelldalelva rant rolig nedover den grønne dalen med bratte fjell i alle kanter. Ikke ei sky var å se på himmelen. Det var bare å puste godt inn, og la alle inntrykkene sette seg. Vi ble stående her ei stund og betrakte omgivelsene, men til slutt måtte vi gi etter for fiskeiveren. Vi ruslet ned til et lite navnløst vann sør for Storfiskvannet, det var blikkstille og speilblankt i vannet. Ikke et vak å se, meget mulig det var fisketomt her. Etter hvert trakk vi ned til Storfiskvannet igjen og endelig fikk vi sett et tegn på liv i vannet. Et vak langt der ute, det så virkelig ut som en fin fisk. Da visste vi i hvert fall at det var håp. Vi fisket oss systematisk langs vannet, kast etter kast ble gjort. Nye sluker i forskjellige farger og størrelser ble prøvd, og akkurat når jeg kjente at frustrasjonen begynte å spre seg i kroppen kjente jeg et kraftig rykk i stanga. Et solid mothugg ble gjort og jeg ropte på Kathrine. Fisk! Langt der ute kunne vi se en flott ørret kjempe for livet, her gjaldt det å ta det rolig. Sakte, men sikkert fikk jeg dratt den nærmere og nærmere land. Kunne det være kilos? Når endelig fisken var utslitt kunne jeg ta et godt grep rundt nakken på han (eller ho) og dra fisken opp på land. Vekta viste 990 gram. Siden jeg også kan ta ei ei fiskeskrøne eller to, ble vekten fort rundet opp til akkurat 1 kg. Årets første kilos var et faktum, så lett kan det bli gjort. Dagens første kast. Klar for en liten topptur. Langfjelldalen. Mot Langvatnet og Vermetinden. På toppen. Navnløst vann sør for Storfiskvannet. Ikke noe fisk å få her. Kathrine som ser etter vak på Storfiskvannet. Så var det fisk på kroken. Nervepirrende minutter. Så skulle den landes. Årets første kilosfisk. Ikke noe å si på kvaliteten. Middag. Kveldsstemning ved Storfiskvannet. På dag tre av turen bestemte vi oss får å gå videre. Dagens mål var Sletteflybottvatnet. Det var fortsatt flott vær og strekningen ned til Langvatnet gikk lekende lett. Har fant vi ei lita bu som stod åpen. Etter å ha lest gjennom hytteboken kunne de virke som at det var kun småfisk å få her. Etter hvert trakk vi nordover, og etter en liten oppstigning dukket Sletteflybottvatnet opp. Vi så ei hytte der og bestemte oss for å ta turen bortom. Den viste seg å være åpen. Denne var nylig restaurert og i topp stand. Naustet var navnet. Siden vi ikke hadde fiskekort her, var det meget praktisk at det var mulig å kjøpe fiskekortet på hytta. Da kunne vi fiske med god samvittighet. I hytteboka kunne vi lese om jevnlige observasjoner av jervespor og villrein. På ei lita fiskerunde fant jeg noe som kunne se ut som nettop et spor etter jerven, ikke godt å si, kanskje det bare var fra en hund? Fisken lot seg ikke lure og vi vurderte å låne båten som kunne leies her mot en beskjeden sum, men slo det fra oss. Resten av kvelden ble brukt inni hytta med stearinlys og lesestoff. Det hele endte med en nydelig solnedgang som la et magisk fargeslør på himmelen. Vi liker oss i telt, men det gjorde jaggu godt å sove i ei hytte også. Det er bare å takke Grytten fjellstyre som lar denne bua stå åpen, et flott tilbud. En typisk start på dagen. En del steinur ned mot Langvatnet. Langvatnet. Langvatnet er oppdemmet, her er det vist bare småfisk. Her var det ei åpen bu. Kathrine går mot Sletteflybottvatnet med Vermetinden i bakgrunn. Så var vi fremme, hytta kan skimtes til høgre. Turens første fotbad. Naustet. Her var det flott. Er dette jervespor? Eller kanskje bare fra en hund? Salknappen Magisk solnedgang denne kvelden. God stemning på hytta. Lite fisk å få her. For en kveld. Turen gikk videre til Kulevatnet, ikke lange etappen det. Her var det lite som skjedde, mye vind og lite fisk. Vi holdt oss stort sett i teltet. Hørte på podcast, leste bok eller bare kikket opp i telttaket og funderte litt om alt og ingenting. Etter ei natt her satt vi kompasskursen mot Isglupane. Etappen gikk via Kulehøgda før vi trakk ned til nordenden av det øvre Isglupane-vannet. Det blåste fortsatt kraftig og det ble derfor dårlig med fisket. Vi fant heldigvis en flott teltplass i le, så nok en dag kunne vi bare nyte slaraffenlivet i teltet. Det ble noen kast utover kvelden, men ikke et napp. Vi bestemte oss for at neste dag skulle vi heller prøve lykken i det nedre Isglupen-vatnet. Vi satte kursen mot Kulevatnet. Teltet slått opp ved Kulevatnet. Eneste rypa vi så på hele turen. Utsikt tilbake mot Storfiskvatnet. Fra Kulevatnet til Isglupane ble det en del kaving i steinura. Toppen på Kulehøgda. Isglupane (øvre). Teltet ble slått opp i le for vinden. Neste dag var været bedre og etappen ned til nedre Isglupen gikk lett. Da jeg var her i 2013 var det mye aktivitet i vatnet, nå var det helt dødt. Ikke et vak å se, kanskje den kalde sommeren kan være en forklaring? Ikke vet jeg. Vak eller ikke vak, noen kast tok vi, men fisk ble det ikke. Vi vurderte å ta ei natt her, men noen mørke skyer på himmelen fikk oss på andre tanker. Vi ruslet like så godt den siste biten tilbake til bilen. I det vi satt oss inn i bilen åpnet himmelen seg og på radioen meldte de om noen særdeles fuktige dager fremover. Perfekt timing med andre ord. Nedre Isglupane. Lite fisk å få. Siste etappen ned til bilen. Så var turen over. Denne turen kan kort oppsummeres med, ett napp, en fisk og ett kilo. Ikke akkurat drømmefiske det, men kjekt at den ene ørreten som ble landet var såpass stor. At fjellfiske kan være krevende er jo ikke noe nytt, det er vel godt dokumentert her på bloggen. Min teori er at den kalde sommeren har gjort fisket tregt, det har hvert fall ikke noe med fiskerne å gjøre. Kremt. Så er det bare å anbefale å ta en tur i Reinheimen. Mulighetene er utallige, og dette må da være noe av det beste norsk natur kan by på. Skal du fiske bør du ta med en 12 grams sølvblank spesial med røde prikker. Alle (de få) fiskene jeg har fått her, har stort sett vært på den. God tur, skitt fiske og husk at det alltid er lov å runde vekten på ørreten oppover. Det er slik ei god fiskeskrøne blir til. https://turhistorie.blogspot.com/

https://turhistorie.blogspot.com/ Det er noe spesielt med Reinheimen nasjonalpark, eller heimfjella som jeg ofte kaller det. Krystallklare fjellvann, et dramatiske landskap med høye og stupbratte fjell som står majestetisk slik de har gjort i tusenvis av år. Villrein, kongeørn og ikke minst jerv holder til i parken. Ikke sjelden skjer det at jerven eller fjellfrosken som noen kaller det, blir observert. Her er det lett å finne villmarksfølelesen og det har nærmest blitt obligatorisk at denne nasjonalparken skal besøkes hver sommer. På grunn av den kalde sommeren har det ikke blitt så mange turer hit i år som vi gjerne skulle ønske. Men nå hadde vi ei uke tilgjengelig og værmeldingene så meget bra ut. Hvert fall de første dagene. Som alltid før en tur i disse områdene, tok jeg turen innom Nordal Fjellstyre sin hjemmeside. Her finner du oversikt over hvilke vann som blir kultivert. Dette gir en god indikasjon hvor du kan finne storfisken, og det kommer godt med. Men fra tidligere erfaringer visste jeg at ørreten kunne være vanskelig å lure der oppe, og det var ikke uvanlig med bomtur. Tro meg, det visste jeg alt om. Det var på tide med årets første storfisk. Turen startet på Slettevikane noen få kilometer før Trollstigen, så skulle vi følge Langfjelldalen innover. For et par år siden da vi gikk her traff vi på et par eldre karer som fortalte ivrig om hvor det kunne være vært å prøve fiskelykken. Jeg husker godt når de nevnte ett spesielt vann. La oss kalle det Storfiskvannet. Der skulle det svømme noen store ørreter, det var ikke måte på for noen fisker de hadde fått der. Man skal jo alltid ta slike fiskeskrøner med en klype salt, men til og med etter å ha slått av 25% i skrytetillegg var det ingen tvil om at det måtte bli en tur dit. Det var lørdag og blå himmel da vi gikk med fulle sekker og høye forhåpninger innover Langfjelldalen. Det ble en lang etappe i dag, og etter x antall km langs stien, over ei elv, opp en bakke, over enda ei elv og opp en siste bakke var vi fremme. Som alltid når jeg kommer til et nytt vann ser jeg instinktivt etter vak, men her var det dødt. Ikke at det la en demper, etter et kjapt måltid ble det noen kast. Men siden det hadde vært en lang dag tok det ikke lang tid før vi trakk inn i teltet. Ørreten kunne vente en dag til. Vi er i gang å turens første myggstikk er et faktum. Kathrine i godt driv innover Langfjelldalen. Der oppe ligger Storfiskvannet. Vi nærmer oss. Denne kameraten var ikke av den lettskremte typen. Ingen problem å komme seg tørrskodd over her. En liten pause før siste bratta. Det ble lite fisk denne dagen. På tide å ta kvelden. Etter den obligatoriske morgenkaffien bestemte vi oss for å ta ei runde. Et par resultatløse kast i Storfiskvannet ble gjort før vi pakket en liten dagstursekk og la av gårde. Det var ikke lange biten å gå før vi var på den nærmeste toppen. Her fikk vi ei virkelig flott utsikt nedover Langfjelldalen, nok en gang slo det meg hvor storslått naturen er her. Lagfjelldalelva rant rolig nedover den grønne dalen med bratte fjell i alle kanter. Ikke ei sky var å se på himmelen. Det var bare å puste godt inn, og la alle inntrykkene sette seg. Vi ble stående her ei stund og betrakte omgivelsene, men til slutt måtte vi gi etter for fiskeiveren. Vi ruslet ned til et lite navnløst vann sør for Storfiskvannet, det var blikkstille og speilblankt i vannet. Ikke et vak å se, meget mulig det var fisketomt her. Etter hvert trakk vi ned til Storfiskvannet igjen og endelig fikk vi sett et tegn på liv i vannet. Et vak langt der ute, det så virkelig ut som en fin fisk. Da visste vi i hvert fall at det var håp. Vi fisket oss systematisk langs vannet, kast etter kast ble gjort. Nye sluker i forskjellige farger og størrelser ble prøvd, og akkurat når jeg kjente at frustrasjonen begynte å spre seg i kroppen kjente jeg et kraftig rykk i stanga. Et solid mothugg ble gjort og jeg ropte på Kathrine. Fisk! Langt der ute kunne vi se en flott ørret kjempe for livet, her gjaldt det å ta det rolig. Sakte, men sikkert fikk jeg dratt den nærmere og nærmere land. Kunne det være kilos? Når endelig fisken var utslitt kunne jeg ta et godt grep rundt nakken på han (eller ho) og dra fisken opp på land. Vekta viste 990 gram. Siden jeg også kan ta ei ei fiskeskrøne eller to, ble vekten fort rundet opp til akkurat 1 kg. Årets første kilos var et faktum, så lett kan det bli gjort. Dagens første kast. Klar for en liten topptur. Langfjelldalen. Mot Langvatnet og Vermetinden. På toppen. Navnløst vann sør for Storfiskvannet. Ikke noe fisk å få her. Kathrine som ser etter vak på Storfiskvannet. Så var det fisk på kroken. Nervepirrende minutter. Så skulle den landes. Årets første kilosfisk. Ikke noe å si på kvaliteten. Middag. Kveldsstemning ved Storfiskvannet. På dag tre av turen bestemte vi oss får å gå videre. Dagens mål var Sletteflybottvatnet. Det var fortsatt flott vær og strekningen ned til Langvatnet gikk lekende lett. Har fant vi ei lita bu som stod åpen. Etter å ha lest gjennom hytteboken kunne de virke som at det var kun småfisk å få her. Etter hvert trakk vi nordover, og etter en liten oppstigning dukket Sletteflybottvatnet opp. Vi så ei hytte der og bestemte oss for å ta turen bortom. Den viste seg å være åpen. Denne var nylig restaurert og i topp stand. Naustet var navnet. Siden vi ikke hadde fiskekort her, var det meget praktisk at det var mulig å kjøpe fiskekortet på hytta. Da kunne vi fiske med god samvittighet. I hytteboka kunne vi lese om jevnlige observasjoner av jervespor og villrein. På ei lita fiskerunde fant jeg noe som kunne se ut som nettop et spor etter jerven, ikke godt å si, kanskje det bare var fra en hund? Fisken lot seg ikke lure og vi vurderte å låne båten som kunne leies her mot en beskjeden sum, men slo det fra oss. Resten av kvelden ble brukt inni hytta med stearinlys og lesestoff. Det hele endte med en nydelig solnedgang som la et magisk fargeslør på himmelen. Vi liker oss i telt, men det gjorde jaggu godt å sove i ei hytte også. Det er bare å takke Grytten fjellstyre som lar denne bua stå åpen, et flott tilbud. En typisk start på dagen. En del steinur ned mot Langvatnet. Langvatnet. Langvatnet er oppdemmet, her er det vist bare småfisk. Her var det ei åpen bu. Kathrine går mot Sletteflybottvatnet med Vermetinden i bakgrunn. Så var vi fremme, hytta kan skimtes til høgre. Turens første fotbad. Naustet. Her var det flott. Er dette jervespor? Eller kanskje bare fra en hund? Salknappen Magisk solnedgang denne kvelden. God stemning på hytta. Lite fisk å få her. For en kveld. Turen gikk videre til Kulevatnet, ikke lange etappen det. Her var det lite som skjedde, mye vind og lite fisk. Vi holdt oss stort sett i teltet. Hørte på podcast, leste bok eller bare kikket opp i telttaket og funderte litt om alt og ingenting. Etter ei natt her satt vi kompasskursen mot Isglupane. Etappen gikk via Kulehøgda før vi trakk ned til nordenden av det øvre Isglupane-vannet. Det blåste fortsatt kraftig og det ble derfor dårlig med fisket. Vi fant heldigvis en flott teltplass i le, så nok en dag kunne vi bare nyte slaraffenlivet i teltet. Det ble noen kast utover kvelden, men ikke et napp. Vi bestemte oss for at neste dag skulle vi heller prøve lykken i det nedre Isglupen-vatnet. Vi satte kursen mot Kulevatnet. Teltet slått opp ved Kulevatnet. Eneste rypa vi så på hele turen. Utsikt tilbake mot Storfiskvatnet. Fra Kulevatnet til Isglupane ble det en del kaving i steinura. Toppen på Kulehøgda. Isglupane (øvre). Teltet ble slått opp i le for vinden. Neste dag var været bedre og etappen ned til nedre Isglupen gikk lett. Da jeg var her i 2013 var det mye aktivitet i vatnet, nå var det helt dødt. Ikke et vak å se, kanskje den kalde sommeren kan være en forklaring? Ikke vet jeg. Vak eller ikke vak, noen kast tok vi, men fisk ble det ikke. Vi vurderte å ta ei natt her, men noen mørke skyer på himmelen fikk oss på andre tanker. Vi ruslet like så godt den siste biten tilbake til bilen. I det vi satt oss inn i bilen åpnet himmelen seg og på radioen meldte de om noen særdeles fuktige dager fremover. Perfekt timing med andre ord. Nedre Isglupane. Lite fisk å få. Siste etappen ned til bilen. Så var turen over. Denne turen kan kort oppsummeres med, ett napp, en fisk og ett kilo. Ikke akkurat drømmefiske det, men kjekt at den ene ørreten som ble landet var såpass stor. At fjellfiske kan være krevende er jo ikke noe nytt, det er vel godt dokumentert her på bloggen. Min teori er at den kalde sommeren har gjort fisket tregt, det har hvert fall ikke noe med fiskerne å gjøre. Kremt. Så er det bare å anbefale å ta en tur i Reinheimen. Mulighetene er utallige, og dette må da være noe av det beste norsk natur kan by på. Skal du fiske bør du ta med en 12 grams sølvblank spesial med røde prikker. Alle (de få) fiskene jeg har fått her, har stort sett vært på den. God tur, skitt fiske og husk at det alltid er lov å runde vekten på ørreten oppover. Det er slik ei god fiskeskrøne blir til. https://turhistorie.blogspot.com/

https://turhistorie.blogspot.com/ Et av de store høydepunktene for året er når endelig haspelutstyret kan brukes i Tafjordfjella. Krystallklare fjellvann, mektige fjell og vakende ørret. Ikke rart at dette er et høydepunkt. Fisken kan være vanskelig å lure, men når den først sitter glemmer du de utallige resultatløse kastene, de kalde fingrene og alle myggstikka. Det er noe eget med Tafjordfjella. Til min store frustrasjon har sommeren vært kald så langt, og det har vært islagte vann på mange av de gode områdene. Dette har ført til at sesongen startet lovlig sent, men noen turer har det blitt. Jeg hadde blitt tipset om noen vann som skulle være bra, disse lå på ca 1000 moh og der var det isfritt. Men til tross for skyhøy optimisme og motivasjon ble det dårlig med fisk. På tre turer, to med Kathrine og en aleine, ble det tre napp. Det var alt. Ikke mye å skrive hjem om det, for så vidt ikke så mye å skrive om på bloggen heller. Klar for tur. Denne lille krabaten lå midt på stien. Nysnø på fjellet. God sommer! En av få solskinnsdager. DNT på jobb (Tror jeg). Stille natur sa du? En foss og en liten prikk som er Kathrine. Det skal fiskes. Undertegnede i aksjon. Kaving i steinura. Lite fisk å få her. Kathrine og teltet i det fjerne. På solo-tur med solo-telt. Joda, fisken var der. Men ingen som ville ha spinneren min. Det har blitt mye tørrmat på disse turene. Fortsatt en del snø på fjella. En teltplass slik en teltplass skal være. En slukøret fisker på veg hjem. På slike kvelder går det greit at fisken ikke vill bite. Det er alltid litt kjedelig med lite fisk, eller ingen fisk var det vel. I frustrasjon har jeg vurdert å begynne med fluefiske, en desperat plan for en desperat fisker som nesten har gitt opp slukfisket. Får bruke vinteren til å spekulere i om dette skal bli en realitet. Uansett blir det i supplement med haspelutstyret, å bli 100% fluefisker vil jeg prøve å unngå. Så får vi se. Men vi har ikke gitt opp. Snart venter ei uke med fri og da blir det Tafjordfella igjen. Håpet er at med så god tid skal det bli landet en og annen fjellørret. Men med fare for å jinxe hele skiten nøyer jeg med å si at jeg håper det blir en fin tur. Rapporten kommer hvert fall på bloggen, med eller uten fisk. https://turhistorie.blogspot.com/

https://turhistorie.blogspot.com/ Et av de store høydepunktene for året er når endelig haspelutstyret kan brukes i Tafjordfjella. Krystallklare fjellvann, mektige fjell og vakende ørret. Ikke rart at dette er et høydepunkt. Fisken kan være vanskelig å lure, men når den først sitter glemmer du de utallige resultatløse kastene, de kalde fingrene og alle myggstikka. Det er noe eget med Tafjordfjella. Til min store frustrasjon har sommeren vært kald så langt, og det har vært islagte vann på mange av de gode områdene. Dette har ført til at sesongen startet lovlig sent, men noen turer har det blitt. Jeg hadde blitt tipset om noen vann som skulle være bra, disse lå på ca 1000 moh og der var det isfritt. Men til tross for skyhøy optimisme og motivasjon ble det dårlig med fisk. På tre turer, to med Kathrine og en aleine, ble det tre napp. Det var alt. Ikke mye å skrive hjem om det, for så vidt ikke så mye å skrive om på bloggen heller. Klar for tur. Denne lille krabaten lå midt på stien. Nysnø på fjellet. God sommer! En av få solskinnsdager. DNT på jobb (Tror jeg). Stille natur sa du? En foss og en liten prikk som er Kathrine. Det skal fiskes. Undertegnede i aksjon. Kaving i steinura. Lite fisk å få her. Kathrine og teltet i det fjerne. På solo-tur med solo-telt. Joda, fisken var der. Men ingen som ville ha spinneren min. Det har blitt mye tørrmat på disse turene. Fortsatt en del snø på fjella. En teltplass slik en teltplass skal være. En slukøret fisker på veg hjem. På slike kvelder går det greit at fisken ikke vill bite. Det er alltid litt kjedelig med lite fisk, eller ingen fisk var det vel. I frustrasjon har jeg vurdert å begynne med fluefiske, en desperat plan for en desperat fisker som nesten har gitt opp slukfisket. Får bruke vinteren til å spekulere i om dette skal bli en realitet. Uansett blir det i supplement med haspelutstyret, å bli 100% fluefisker vil jeg prøve å unngå. Så får vi se. Men vi har ikke gitt opp. Snart venter ei uke med fri og da blir det Tafjordfella igjen. Håpet er at med så god tid skal det bli landet en og annen fjellørret. Men med fare for å jinxe hele skiten nøyer jeg med å si at jeg håper det blir en fin tur. Rapporten kommer hvert fall på bloggen, med eller uten fisk. https://turhistorie.blogspot.com/

Storfisken finnes i Skjåkfjella. Kan lese om min tur her http://panneband.blogspot.no/2014/10/skjakfjella-norges-beste-fisketur.html God tur:)

Takk for det:)

Takk for info. Valget står mellom Femundsmarka og Tafjordfjella. Har ei uke fri fra og med neste helg, det er jaggu ikke lett å bestemme seg. Vi får se...

Flott rapport. Ser ut som et nydelig område. Var det is på vanna du passerte? Vurderer en tur oppover der med fiskestangen. Er veldig usikker på isforholdene, kjedelig med bomtur.

Tusen takk for det gutter. @steingrd Bare å glede seg til å bli gammel:)

Ta gjerne turen innom bloggen også, eller bare les den her. Helt opp til deg:)

Her var det mange svar gitt. Tydelig at fluefiske engasjerer:) Setter stor pris på hjelpen, veldig hyggelig. Så får vi se om det blir fluefisker av meg:) Avventer litt med å kjøpe enda. Skal snakke med noen av de lokale heltene her og høre hva de mener. Nok en gang tusen takk for all hjelp.

https://turhistorie.blogspot.com/ Hva gjør man når pappsen fyller 60 år? Jo, går Hjørundfjorden rundt. Det må da være en fin måte å markere en slik merkedag på. Jeg, mine to brødre og fattern. Blant mange regnes dette som en av de flotteste og mest spektakulære turene her i området. Menn mot natur, oss mot elementa, "male bonding" og alt det der. Vi tok utgangspunktet i ruta som du finner på ut.no. Siden vi ikke hadde så mange dager til rådighet som anbefalt ble det bestemt å korte ned ruta noe. Dessuten er det ikke til å komme unna at dette er en forholdsvis tung tur, med lange dagsetapper, opp og ned bratte fjell. Siden vi, eller jeg da, ikke ville ødelegge kroppen helt ble vi enig om at dette var lurt. Vinteren har mildt sagt vært drøy og vi var litt skeptisk til snøforholdene der oppe, men da endelig dagen kom var det ingen vei tilbake. Anders, Magnus, Kristian og Kalle (pappa) på en slags pilgrimsreise Hjørundfjorden rundt. Det hørtes hvert fall tøft ut. To generasjoner Eriksen. Dag 1: Melbøsætra - Standalhytta: Det var forholdsvis grått i dag og vi så tåken ligge tett oppe i fjellheimen. Fire motiverte karer ruslet seg rolig oppover mot Molladalen. Endelig var vi i gang. Stien gikk langs Molladalselva mellom Svinetinden og Nyfjellet. Da vi ankom Storevatnet, som er det største vatnet i Molladalen hadde vi brukt ca to timer. Helt etter planen. Siden ikke været var helt på vår side fikk vi ikke sett alle de vakre toppene man kan se her. Men inn i mellom lettet tåken noe og pappa kunne peke ut den ene toppen etter den andre. Med min gullfisk-hukommelse ble navnene glemt like fort som de ble nevnt. Men flott var det. Ved det siste vatnet før oppstigningen over skaret til Grønetind ble det en liten pause. Her ble det fylt på med ny energi i form av sjokolade og polarbrød. Vi rakk jaggu en liten kopp kaffe også, her skulle det ikke stresses. Herfra lå det mye snø oppover og heldigvis hadde pappa vært smart nok til ordne isøks til alle man. Den kom godt med, for her var det bratt. Han hadde til og med med seg stegjern (til seg selv), noe som vi andre mente var totalt unødvendig før turen. Men nok en gang viste det seg at de gamle er eldst, og det var ikke tvil om at stegjern kom godt med. Etter en del pusting og pesing var vi oppe. Vi stod ei stund her å betraktet omgivelsene rundt oss, bratte fjell på alle kanter, og jeg skjønte godt at noen mener dette er selve indrefileet av hva naturen kan by på i disse trakter. Nedstigningen mot Ytre Standalsetra gikk relativt kjapt, vi sklei på snøen nesten hele veien. Da vi var trygt nede var det på tide med en ny pause, og det var veldig fortjent. Klar for tur. Ustabilt vær. Motivasjonen er på topp. Opp langs Molladalselva. Bratt parti langs elva, her var det lagt ut en kjetting som man kunne holde seg i. Toppene skjuler seg i tåken. Molladalselva. Alle kom tørrskodd over. Pappa peker ivrig på den ene toppen etter den andre. Så begynte vi på skaret opp mot Grønetind. Molladalstindane viser seg nesten. Pappa hadde med stegjern. Veldig morsomt. Klar for bratta. Pappsen i godt driv. Magnus lar seg tydeligvis imponere. Så var vi oppe. Magnus er fornøyd. Kristian speider nedover Standalen. Litt skeptisk til nedstigningen? Mye snø mot Litlekoppen. På tide å traske nedover. Dette gikk unna. Det ble en god time med kviling i lyngen, rikelig med kaffe, sjokolade og skitpreik. Akkurat slik det skal være. Oppover mot Litlekoppen fulgte vi en forholdsvis god sti før snøen nok en gang dekte landskapet foran oss. Opp mot Kvandalsskardet måtte isøksa fram igjen, her var det om mulig brattere enn skaret til Grønetind. Sakte, men sikkert jobbet vi oss oppover. Det var en helt spesiell følelse å bevege seg her med mektige fjell som stod majestetisk foran oss. Kvandalsskardet leverte. Men vi begynte å merke det på kroppen nå, det hadde vært en lang dag, og det var fortsatt et stykke til Standalhytta som vi skulle overnatte på. Første del av nedstigningen gikk fort denne gangen også, snøen er veldig praktisk sånn. Pappa satt seg like godt ned på regnbuksa si og sklei nedover som om han satt på et akebrett. Nedover Kvanndalen gikk det saktere og saktere, men endelig kunne vi se hytta ned i dalen. Da vi var innendørs ble det en kjapp middag før vi like godt tok kvelden. Det ventet nok en lang dag i morgen, og det tok ikke lange tiden før snorkeduren av fire slitene fjellvandrere brøt stillheten på Standalhytta. Stakkars de andre som skulle sove her denne natten. Nok en pause før vi skulle gå mot Litlekoppen. Vi fulgte stien innover før den forsvant i snøen. Is på Litlekoppvatnet. Til høgre for elven gikk vi opp til Kvandalsskardet. Det var bratt. Fram med isøksen igjen. En sprek sekstiåring. Snart oppe. Sliten og fornøyd. Fornøyd, ikke sliten. Her fikk vi mektige fjell tett på. Alle lar seg imponere. Jaggu spiss disse fjella her. Klar for nedstigningen mot Standalhytta. En effektiv måte å komme seg ned på. Sommer sa du? Magnus og Kristian leder vei. Så dukket endelig Standalhytta opp. Endelig framme. Dag 2: Standalhytta - Sæbø: Etter god natts søvn og en solid frokost gikk turen videre. Fra Standalhytta gikk vi langs grusvegen til vi tok av opp mot Nøvedalen. De første par hundre høydemeterne oppover gikk greit, og når vi var oppe første bakken ble det en liten pust. Her kom det en rev springende forbi oss, rakk akkurat å ta noen bilder før den forsvant bak haugen. Kjekt. Stien videre innover var grei å følge, men nok en gang forsvant den i snøen etter hvert som vi kom høyere opp. Grønvatnet og Storvatnet var islagt og jeg tenkte at det var like greit at fiskestangen ikke ble med denne gangen. Måtte i så fall blitt isfiskeutstyr. I siste bratta før vi var på toppen av Høgreset kjente jeg at noe "murret" i det venstre kneet. For vært steg jeg tok kom det en stikkende smerte i kneet. Ikke bra tenkte jeg, men som evig optimist var det bare å håpe på det beste. Vi ble ikke lenge på toppen av reset, her var det surt og kaldt. Nå var det ett bratt pari ned mot Sæbø. Kneet mitt gledet seg ikke. Desto nærmere vi kom Sæbø desto værre ble smertene, til slutt måtte jeg krype til korset å låne stavene til pappa. Det hjalp noe. Det gikk treigt nå, hvert fall med meg. Da vi endelig var nede på asfaltvegen var det bare noen hundremeter ned til Sæbø. Her fant vi ei campinghytte som skulle huse oss for natten. Det skulle bli godt. Vi rakk akkurat å kjøpe noen øl før butikken stengte og resten av kvelden ble brukt til inntak av flytende smertestillende. Heldigvis var det ikke bare meg som slet med smerter, både Magnus og Kristian kjente på det samme. Sekstiåringen var i kjempeform og kunne flire av den pysete ungdommen. Kjekt for han det. Pakket og klar. Takk for nå til Standalhytta. Oppover der skulle vi. Neste mål var Sæbø. Nydelige monstermaster. Rev. Ikke så mye annet å si. Kaffipause. Videre Innover Nøvedalen. En del snø her også. Høgreset i bakgrunn. Siste oppstigning. Så var vi oppe. Bratt nedstigning mot Sæbø. De andre ligger foran, jeg ligger etter. Undertegnede som halter seg nedover. Endelig nede. Det ble hytte på Sæbø. Smertelindring. Dag 3: Sæbø - Trandal: Etter en lang prat til morgenkaffien ble det lagt om på planene. Kneet mitt var ikke særlig bedre og det var nok mest fornuftig å ta det rolig i dag også. Dessuten bekymret snøforholdene på noen av de kommende etappene oss. Det var noen bratte partier som skulle passeres og vi vurderte at det kunne bli vanskelig slik forholdene var nå. Dermed ble det bestemt at turen skulle kuttes ned. Fra Sæbø gikk det ei ferge til Trandal, da sparte vi oss for to etapper. Det viktigste var jo uansett at vi skulle ha det kjekt sammen, om turen ble kortere gjorde for så vidt ikke så mye. Som sagt så gjort, og resten av dagen ble brukt på puben i Trandal med god mat og drikke. Her fikk vi leid oss to rom for natten og kroppen fikk dermed etterlengtet hvile. Nå var det bare å håpe på at en lang dag med "smertelindring" ville gi resultater i morgen. Og da i form av et kne som fungerte, ikke bankende hodepine og kvalme. Ho ho. Ferga til Trandal. Ikke noe å si på utsikten her. En dag med mye god mat og drikke. Obligatorisk bilde når man er her. Vittig. Kveldsstemning. Dag 4: Trandal - Ikornes: Da vi startet neste morgen var kneet bedre. Dagen med hvile i går hadde virkelig fungert. Dagens etappe startet med å følge grusvegen oppover Trandalen, en grei start. Ca 400 høydemeter fra sjøen. Etter en kort pause fortsatte vi 600 høydemeter opp til Blåbreskardet. Dette var bratt og hjertepumpa fikk virkelig kjørt seg. Men til tross for at det var tungt, holdt vi tempoet jevnt oppover. Steg for steg og meter for meter, og etter et par timer kunne vi ta middagspause ved et islagt Skarrabbvatnet (1025 moh.). Her tok vi oss god tid. Snø måtte smeltes til matlagingen, og etter en drøy etappe var det godt å slappe av med et solid måltid. Da energilageret var fylt på, gikk vi siste høydemeterne opp til Blåbreskardet. Her fikk vi ei nydelig utsikt nedover Riksemdalen. Nå var det kun nedovarbakke resten av turen. Nok en gang kunne vi sette oss og ake ned den første renna, det gikk unna. Det begynte å nærme seg slutten nå, og nok en gang begynte kroppen å krangle. Det hellsikkes kneet, men det var bare å fortsette. Fjerdevatnet, tredjevatnet og Storevatnet ble passert og nok en gang stod vi på en grusvei. Den skulle følges hele veien ned mot Ikrones. Kristian fikk også problemer med kneet, og nå var det han sin tur å låne stavene til fatteren. Jeg vekslet mellom å gå baklengs og forlengs. Selvom det sikkert så ganske dumt ut, hjalp det faktisk noe. Da vi endelig var nede var alle ganske kjørt. Denne dagen hadde vi holdt på i tolv timer. Da er det lov å være sliten, men nå var vi i mål. Å gjett om det var deilig. For en tur vi hadde hatt. Første del av etappen startet på grusveg. Slutt på grusvegen, nå skulle det bli bratt fremover. Sakte, men sikkert oppover. Langt der nede kom vi fra. Dette ble en slitsom etappe. De siste høydemeterne igjen. Her var det fortsatt mye snø. Endelig middag. Her tok vi oss god tid. Det obligatoriske gruppebildet. Så var det siste oppstigningen til Blåbreskardet. Kristian var først oppe og speider nedover Riksemdalen. Nok en dag med imponerende fjell. Jubilanten på toppen. Utsikt nedover Riksemdalen. Så begynte nedstigningen. Her går det unna. Nok en gang kunne vi ake nedover renna. Trygt nede. Storevatnet. Så var det grusveg resten av turen. En som sliter med knærne. Endelig fremme. Dette ble virkelig en flott tur, og jeg kan gjerne gå god for at dette er noe av det flotteste naturen her på vestlandet kan by på. Joda turen ble en del kortere enn planlagt, men det gjorde absolutt ingenting. I etterpåklokskapens navn kan vi si at det var vel ambisiøst å legge opp til en så lang tur, i løpet av såpass kort tid. Så et godt råd er å kanskje ha ei uke tilgjengelig for å gå Hjørundfjorden rundt i sin helhet. Uansett er jeg sikker på at pappsen var godt fornøyd med sekstiårsgaven, og det aller viktigste var jo at vi gjorde dette sammen. Så var det jo litt "kjekt" at det var vi "sunne ungdommen" som gikk på en liten smell i form av vonde knær, mens far sjølv holdt hele distansen uten noen plager. Det hadde jeg ikke trodd før turen. Så kudos til pappa, du er jaggu en sprek sekstiåring. Nå kan vi bare begynne å planlegge hva vi skal gjøre når du fyller 70. Uansett hva vi finner på er jeg sikker på at du klarer det, mens det er vi andre som kommer haltende etter. Grattis med dagen! https://turhistorie.blogspot.com/

https://turhistorie.blogspot.com/ Hva gjør man når pappsen fyller 60 år? Jo, går Hjørundfjorden rundt. Det må da være en fin måte å markere en slik merkedag på. Jeg, mine to brødre og fattern. Blant mange regnes dette som en av de flotteste og mest spektakulære turene her i området. Menn mot natur, oss mot elementa, "male bonding" og alt det der. Vi tok utgangspunktet i ruta som du finner på ut.no. Siden vi ikke hadde så mange dager til rådighet som anbefalt ble det bestemt å korte ned ruta noe. Dessuten er det ikke til å komme unna at dette er en forholdsvis tung tur, med lange dagsetapper, opp og ned bratte fjell. Siden vi, eller jeg da, ikke ville ødelegge kroppen helt ble vi enig om at dette var lurt. Vinteren har mildt sagt vært drøy og vi var litt skeptisk til snøforholdene der oppe, men da endelig dagen kom var det ingen vei tilbake. Anders, Magnus, Kristian og Kalle (pappa) på en slags pilgrimsreise Hjørundfjorden rundt. Det hørtes hvert fall tøft ut. To generasjoner Eriksen. Dag 1: Melbøsætra - Standalhytta: Det var forholdsvis grått i dag og vi så tåken ligge tett oppe i fjellheimen. Fire motiverte karer ruslet seg rolig oppover mot Molladalen. Endelig var vi i gang. Stien gikk langs Molladalselva mellom Svinetinden og Nyfjellet. Da vi ankom Storevatnet, som er det største vatnet i Molladalen hadde vi brukt ca to timer. Helt etter planen. Siden ikke været var helt på vår side fikk vi ikke sett alle de vakre toppene man kan se her. Men inn i mellom lettet tåken noe og pappa kunne peke ut den ene toppen etter den andre. Med min gullfisk-hukommelse ble navnene glemt like fort som de ble nevnt. Men flott var det. Ved det siste vatnet før oppstigningen over skaret til Grønetind ble det en liten pause. Her ble det fylt på med ny energi i form av sjokolade og polarbrød. Vi rakk jaggu en liten kopp kaffe også, her skulle det ikke stresses. Herfra lå det mye snø oppover og heldigvis hadde pappa vært smart nok til ordne isøks til alle man. Den kom godt med, for her var det bratt. Han hadde til og med med seg stegjern (til seg selv), noe som vi andre mente var totalt unødvendig før turen. Men nok en gang viste det seg at de gamle er eldst, og det var ikke tvil om at stegjern kom godt med. Etter en del pusting og pesing var vi oppe. Vi stod ei stund her å betraktet omgivelsene rundt oss, bratte fjell på alle kanter, og jeg skjønte godt at noen mener dette er selve indrefileet av hva naturen kan by på i disse trakter. Nedstigningen mot Ytre Standalsetra gikk relativt kjapt, vi sklei på snøen nesten hele veien. Da vi var trygt nede var det på tide med en ny pause, og det var veldig fortjent. Klar for tur. Ustabilt vær. Motivasjonen er på topp. Opp langs Molladalselva. Bratt parti langs elva, her var det lagt ut en kjetting som man kunne holde seg i. Toppene skjuler seg i tåken. Molladalselva. Alle kom tørrskodd over. Pappa peker ivrig på den ene toppen etter den andre. Så begynte vi på skaret opp mot Grønetind. Molladalstindane viser seg nesten. Pappa hadde med stegjern. Veldig morsomt. Klar for bratta. Pappsen i godt driv. Magnus lar seg tydeligvis imponere. Så var vi oppe. Magnus er fornøyd. Kristian speider nedover Standalen. Litt skeptisk til nedstigningen? Mye snø mot Litlekoppen. På tide å traske nedover. Dette gikk unna. Det ble en god time med kviling i lyngen, rikelig med kaffe, sjokolade og skitpreik. Akkurat slik det skal være. Oppover mot Litlekoppen fulgte vi en forholdsvis god sti før snøen nok en gang dekte landskapet foran oss. Opp mot Kvandalsskardet måtte isøksa fram igjen, her var det om mulig brattere enn skaret til Grønetind. Sakte, men sikkert jobbet vi oss oppover. Det var en helt spesiell følelse å bevege seg her med mektige fjell som stod majestetisk foran oss. Kvandalsskardet leverte. Men vi begynte å merke det på kroppen nå, det hadde vært en lang dag, og det var fortsatt et stykke til Standalhytta som vi skulle overnatte på. Første del av nedstigningen gikk fort denne gangen også, snøen er veldig praktisk sånn. Pappa satt seg like godt ned på regnbuksa si og sklei nedover som om han satt på et akebrett. Nedover Kvanndalen gikk det saktere og saktere, men endelig kunne vi se hytta ned i dalen. Da vi var innendørs ble det en kjapp middag før vi like godt tok kvelden. Det ventet nok en lang dag i morgen, og det tok ikke lange tiden før snorkeduren av fire slitene fjellvandrere brøt stillheten på Standalhytta. Stakkars de andre som skulle sove her denne natten. Nok en pause før vi skulle gå mot Litlekoppen. Vi fulgte stien innover før den forsvant i snøen. Is på Litlekoppvatnet. Til høgre for elven gikk vi opp til Kvandalsskardet. Det var bratt. Fram med isøksen igjen. En sprek sekstiåring. Snart oppe. Sliten og fornøyd. Fornøyd, ikke sliten. Her fikk vi mektige fjell tett på. Alle lar seg imponere. Jaggu spiss disse fjella her. Klar for nedstigningen mot Standalhytta. En effektiv måte å komme seg ned på. Sommer sa du? Magnus og Kristian leder vei. Så dukket endelig Standalhytta opp. Endelig framme. Dag 2: Standalhytta - Sæbø: Etter god natts søvn og en solid frokost gikk turen videre. Fra Standalhytta gikk vi langs grusvegen til vi tok av opp mot Nøvedalen. De første par hundre høydemeterne oppover gikk greit, og når vi var oppe første bakken ble det en liten pust. Her kom det en rev springende forbi oss, rakk akkurat å ta noen bilder før den forsvant bak haugen. Kjekt. Stien videre innover var grei å følge, men nok en gang forsvant den i snøen etter hvert som vi kom høyere opp. Grønvatnet og Storvatnet var islagt og jeg tenkte at det var like greit at fiskestangen ikke ble med denne gangen. Måtte i så fall blitt isfiskeutstyr. I siste bratta før vi var på toppen av Høgreset kjente jeg at noe "murret" i det venstre kneet. For vært steg jeg tok kom det en stikkende smerte i kneet. Ikke bra tenkte jeg, men som evig optimist var det bare å håpe på det beste. Vi ble ikke lenge på toppen av reset, her var det surt og kaldt. Nå var det ett bratt pari ned mot Sæbø. Kneet mitt gledet seg ikke. Desto nærmere vi kom Sæbø desto værre ble smertene, til slutt måtte jeg krype til korset å låne stavene til pappa. Det hjalp noe. Det gikk treigt nå, hvert fall med meg. Da vi endelig var nede på asfaltvegen var det bare noen hundremeter ned til Sæbø. Her fant vi ei campinghytte som skulle huse oss for natten. Det skulle bli godt. Vi rakk akkurat å kjøpe noen øl før butikken stengte og resten av kvelden ble brukt til inntak av flytende smertestillende. Heldigvis var det ikke bare meg som slet med smerter, både Magnus og Kristian kjente på det samme. Sekstiåringen var i kjempeform og kunne flire av den pysete ungdommen. Kjekt for han det. Pakket og klar. Takk for nå til Standalhytta. Oppover der skulle vi. Neste mål var Sæbø. Nydelige monstermaster. Rev. Ikke så mye annet å si. Kaffipause. Videre Innover Nøvedalen. En del snø her også. Høgreset i bakgrunn. Siste oppstigning. Så var vi oppe. Bratt nedstigning mot Sæbø. De andre ligger foran, jeg ligger etter. Undertegnede som halter seg nedover. Endelig nede. Det ble hytte på Sæbø. Smertelindring. Dag 3: Sæbø - Trandal: Etter en lang prat til morgenkaffien ble det lagt om på planene. Kneet mitt var ikke særlig bedre og det var nok mest fornuftig å ta det rolig i dag også. Dessuten bekymret snøforholdene på noen av de kommende etappene oss. Det var noen bratte partier som skulle passeres og vi vurderte at det kunne bli vanskelig slik forholdene var nå. Dermed ble det bestemt at turen skulle kuttes ned. Fra Sæbø gikk det ei ferge til Trandal, da sparte vi oss for to etapper. Det viktigste var jo uansett at vi skulle ha det kjekt sammen, om turen ble kortere gjorde for så vidt ikke så mye. Som sagt så gjort, og resten av dagen ble brukt på puben i Trandal med god mat og drikke. Her fikk vi leid oss to rom for natten og kroppen fikk dermed etterlengtet hvile. Nå var det bare å håpe på at en lang dag med "smertelindring" ville gi resultater i morgen. Og da i form av et kne som fungerte, ikke bankende hodepine og kvalme. Ho ho. Ferga til Trandal. Ikke noe å si på utsikten her. En dag med mye god mat og drikke. Obligatorisk bilde når man er her. Vittig. Kveldsstemning. Dag 4: Trandal - Ikornes: Da vi startet neste morgen var kneet bedre. Dagen med hvile i går hadde virkelig fungert. Dagens etappe startet med å følge grusvegen oppover Trandalen, en grei start. Ca 400 høydemeter fra sjøen. Etter en kort pause fortsatte vi 600 høydemeter opp til Blåbreskardet. Dette var bratt og hjertepumpa fikk virkelig kjørt seg. Men til tross for at det var tungt, holdt vi tempoet jevnt oppover. Steg for steg og meter for meter, og etter et par timer kunne vi ta middagspause ved et islagt Skarrabbvatnet (1025 moh.). Her tok vi oss god tid. Snø måtte smeltes til matlagingen, og etter en drøy etappe var det godt å slappe av med et solid måltid. Da energilageret var fylt på, gikk vi siste høydemeterne opp til Blåbreskardet. Her fikk vi ei nydelig utsikt nedover Riksemdalen. Nå var det kun nedovarbakke resten av turen. Nok en gang kunne vi sette oss og ake ned den første renna, det gikk unna. Det begynte å nærme seg slutten nå, og nok en gang begynte kroppen å krangle. Det hellsikkes kneet, men det var bare å fortsette. Fjerdevatnet, tredjevatnet og Storevatnet ble passert og nok en gang stod vi på en grusvei. Den skulle følges hele veien ned mot Ikrones. Kristian fikk også problemer med kneet, og nå var det han sin tur å låne stavene til fatteren. Jeg vekslet mellom å gå baklengs og forlengs. Selvom det sikkert så ganske dumt ut, hjalp det faktisk noe. Da vi endelig var nede var alle ganske kjørt. Denne dagen hadde vi holdt på i tolv timer. Da er det lov å være sliten, men nå var vi i mål. Å gjett om det var deilig. For en tur vi hadde hatt. Første del av etappen startet på grusveg. Slutt på grusvegen, nå skulle det bli bratt fremover. Sakte, men sikkert oppover. Langt der nede kom vi fra. Dette ble en slitsom etappe. De siste høydemeterne igjen. Her var det fortsatt mye snø. Endelig middag. Her tok vi oss god tid. Det obligatoriske gruppebildet. Så var det siste oppstigningen til Blåbreskardet. Kristian var først oppe og speider nedover Riksemdalen. Nok en dag med imponerende fjell. Jubilanten på toppen. Utsikt nedover Riksemdalen. Så begynte nedstigningen. Her går det unna. Nok en gang kunne vi ake nedover renna. Trygt nede. Storevatnet. Så var det grusveg resten av turen. En som sliter med knærne. Endelig fremme. Dette ble virkelig en flott tur, og jeg kan gjerne gå god for at dette er noe av det flotteste naturen her på vestlandet kan by på. Joda turen ble en del kortere enn planlagt, men det gjorde absolutt ingenting. I etterpåklokskapens navn kan vi si at det var vel ambisiøst å legge opp til en så lang tur, i løpet av såpass kort tid. Så et godt råd er å kanskje ha ei uke tilgjengelig for å gå Hjørundfjorden rundt i sin helhet. Uansett er jeg sikker på at pappsen var godt fornøyd med sekstiårsgaven, og det aller viktigste var jo at vi gjorde dette sammen. Så var det jo litt "kjekt" at det var vi "sunne ungdommen" som gikk på en liten smell i form av vonde knær, mens far sjølv holdt hele distansen uten noen plager. Det hadde jeg ikke trodd før turen. Så kudos til pappa, du er jaggu en sprek sekstiåring. Nå kan vi bare begynne å planlegge hva vi skal gjøre når du fyller 70. Uansett hva vi finner på er jeg sikker på at du klarer det, mens det er vi andre som kommer haltende etter. Grattis med dagen! https://turhistorie.blogspot.com/

Takk for gode innspill folkens. Blir kjekt dette:)

Takk for gode innspill folkens. Blir kjekt dette:)

Hei. Etter to helger ved et fjellvann der ørreten slurpet i seg all slags fluer på overflaten, men ignorerte sluken/spinnere mine, vurderer jeg å kjøpe ei fluestang. Ønsker noe til en grei pris som fungerer for en som nesten aldri har kastet med flue før (skal ta kastekurs), maks pris 2000 kr for stang og snelle-kombo, gjerne billigere. Er snøreklasse 5 ok for meg? Tanken er ikke å bli 100% fluefisker, men å kunne bruke det i tillegg til slukfiske. Har sett litt på denne http://www.salarsport.no/produkt/fluefiske/fluefiske-pakker/guideline-kispiox-kampanje, er åpen for andre forslag. Anders

Takk for info. Har kjøpt samme sekk (45l). Skal hentes i morgen, blir spennende. Håper "problemet" med aluminiumsrammen ordner seg, høres jo ut som en reklamasjons-sak. Jeg satser på å teste sekken til helgen.

Ser ut som en super tur. Kjenner jeg savner tilbake sår jeg ser så flotte bilder, ikke minst tekst. Dette var sikkert en herlig opplevelse for store og små. Så dere spor etter bjørnen?

Gratulerer:)

Ikke godt å si. For meg ser det ut som at Grønnstilk som blir nevnt lenger oppe her kan passe bra.

Takk for info:)

Håper det ikke blir siste turrapport fra deg. Dette ser jo bra ut:)

Kan være det. Ser ut som nebbet er mindre på bildet av fuglen jeg tok. Kanskje fordi det er en unge det da. Ellers ligner det jo en del...

Artig at du nevner det. Jo rotvelten var nært teltet. Jeg la ikke merke til dette før morgen etter jeg hadde slått opp leir. Litt av en sviming:) Hadde ikke plassert teltet der om igjen, spesielt ikke om det var vind. Man lærer så lenge man lever, er det ikke det man sier?

Oteren ble ikke med. Litt mye å drasse på. Men det hadde sikkert funket meget bra:)