REJOHN

Du har helt rett, men det er bedre å være varm og våt enn kald og våt, som det lett blir med andre alternativer.....

Endelig får jeg en anledning til å kalle noen "amatør"....(I mangel av et bedre ord.) For det første tar ikke oversikten antakelig hensyn til hvor mye hver enkelt innbygger virkelig er ute i naturen og "forbruker" utsyret. Jeg antae Norge ligger på topp.... For det andre krever sommer og vinter mer av utstyret enn bare sommer - eller for vår del fire årstider med litt forskjellig krav til utstyret. (For det tredje så har vi i Norge god råd, og bruker penger på det vi er interessert i - Andre land har andre interesser, og jeg er sikker på at det blir brukt penger der også - på andre ting...) Så til det jeg virkelig finner underlig. Har den som skrev artikkelen virkelig vært ute en vinternatt - i jeans. Eller i sammenhengende regn noen timer - i jeans. Jeg kjøper i hvert fall ikke spesielle bukser for skogsturer.... Hva med gammel solbleket anorakk og arvede gamasjer. Jeg har hatt minst tre generasjoner gamasjer, og de jeg nå bruker er nye. Jeg har hatt antakelig 15 generasjoner gore-tex jakker. Tror fyren jeg kjøper ny for å se godt ut? (Det hender jeg treffer på folk i helt ny Norrøna jakke og bukse, og som også er nesten helt uvitende om tur og natur, men om de er ute på sin første tur - hva så. Vi har alle vært på vår første tur en gang.) Det er nok så mange år siden jeg og broderen var på tur en julidag - i heia opp mot 900moh. Det blåste og det regnet - temperaturen var ned mot 2-3 grader, og vi ble nedkjølt. Hyypotermia... Jeg ofrer gladelig mange kroner på det beste utstyret, selv om jeg ikke trenger det på mer enn en av tusen turer.

Jeg har skrevet om en del av turene som vi går fra Puerto Rico og innover i min blogg. Vi er stort sett nede i februar 2018, men i 2022/21 i november- Jeg håper dere finner noen opplysninger der, men det er uansett bedreå svare på speifikke spørsmål en rent generelt. (For de som ikke har problemer med høyde (stup til venstre og fjellvegg rett opp til høyre og en meter sti) så er turen fra "Mølla" med Norskeklubben en skikkelig opplevelse.) En enkel tur som også går utenom norskeplassen, er fra "Mannen med staven" til Veneguera med lunch og så ned til Mogan for buss tilbake, - en virkelig kjekk tur https://ojohnsen36.blogspot.com/

Det er dårlig med turkart, men jeg mener Norskeklubben har noen. De holder til i Arquinequin. Starten går fra veien opp mot Mogan, et lite stykke etter at du svinger av motorveien. Veien/stien går oppover omtrent bak stolpen i bildet. Oppe er det skiltet videre. Det er mulig å "ned" til b¨de Cortadores og Tauro. Vi går mot Cortadores og ned til Puerto Rico.

Du har adskillig flere turer nord for Bjursfjellet enn meg. Den eneste "ruten" jeg seg du ikke har, er rett over myra fra Ristøl til Lauvlia - en flott liten snarvei.

Litt annerledes ja. Selv på 600moh var vi her i "lavlandet". Takk for kjekk tilbakemelding.

Antakelig bedre enn oss med tre stykker i baksetet på en vanlig femseter.

Først - mange takk for hjelpen. Det blir mindre bruk av telefonen etter dette... Din kommentar fikk meg til å tenke på nye muligheter. Det er jo fortsatt mulig å komme oppover - om dagens form holder noen måneder. Det er i hvert fall en god anledning til nok en tur.

Bildene som kom opp og ned ble tatt med telefonen - oh jeg fikk omsider snudd disse, men har ikke klart å fjerne de første som jeg la inn - her trenger jeg litt hjelp. (Det har nok mer med alder å gjøre enn besøket på distilleriet - jeg drikker ikke...)

I løpet av de ti siste årene har det blitt 3 turer til Scotland, eller mer bestemt til Ballater inn av Aberdeen. Turer delvis for «moroskyld «– besøk på brennerier», og for å gå tur. Det har blitt noen besøk inne til Spittal of Glenmuick, for å gå videre opp mot Lochnagar. En fjelltopp på 1156m over havet, hvor det er forholdsvis greit å komme til. Nå har vi ikke klart dette kunststykket. Snø og vind har hindret oss. Vi har kommet et godt stykke oppover før vi nærmest blåste ned siste gang. Siden turen dette året ville gå i midten av november hadde vi senket ambisjonene til under 600 moh. Selv om vi reduserte ambisjonene til dette «lavmål», så var værmeldingen ikke god. Det var i hvert fall snakk om temperaturer ned mot null. Til å begynne med var det «brødrene på tur» mine tre brødre og meg på tur sammen, med besøk på Whisky brennerier og med lange måltider der vi snakket om «gamle dager», familie og venner. Det ble kjekker turer av slikt. Spaserturen var ikke så vellykket. Vi nådde aldri til toppen av Lochnagar. De to siste gangene har vært med mine sønner og «broderen». Vi kom heller ikke opp. Denne gang var også min svigersønn med. Det ble ikke så mye snakk om mine «gamle dager» som våre opplevelser sammen. Like kjekt det også. Det ble en tur som før med besøk på brennerier og overnatting på Balmoral Arms i Ballater, og stopp på vanlige plassene for lunch. Det ordnet seg det meste. Da vi kom, var det frost i Ballater. Morgenen etter var det varmegrader, og værmeldingen var ganske bra. Vi fikk regn og tåke på vei fra Ballater til Tomintoul. I lett yr og med litt tåke fant vi omsider parkeringsplassen utenfor Tomintoul, og starten for stien mot Glenlivet. Nå hadde min svigersønn, med bakgrunn i orientering funnet en annen start for turen. Vi kjørte nedover B9008 og tok av en sidevei mot Croughly, og fant et skilt ved veien som viste opp bakken. The Speyside Way gikk her langs jorder og oppover, før vi fikk en bakke ned mot Chabet Water. Her var det heldigvis god bru. Oppover, videre mot Carn Deonald og videre oppover mot Carn Daimh var det en lang slak bakke, med blanding av god sti og våt og sorpet sti, delvis gjennom skog på skogsvei. Vi gikk i lave sko, og ble etter hvert våte. Etter hvert som vi kom oppover ble utsikten bedre, men øverst gikk vi inn i tynn tåke. Toppen er på 570 moh, og der oppe var det kaldt. Med en liten trekk og svette klar ble det ingen lang stopp. Vi fikk likevel beundret utsikten og tatt noen bilder. Det var ganske bratt ned fra toppen det første stykket, men ikke langt nede, ble det flatt, og siden det nærmest var vei, gikk det lett å komme videre mot Glenlivet. Vi kunne se røyken fra pipene til The Glenlivet Distillery fra lang oppe i bakken. Det tok tid å komme nedover. Det siste stykket gikk på gårdsvei hvor bonden nok hadde kjørt «land». For egen del var jeg skitten omtrent til knærne og det luktet ikke godt. Det var kjekt å komme ned til bygningene til whiskybrenneriet. Lukta fra produksjonen hang i lufta og vi kunne kikke inn i produksjonshallene. Broderen var svært godt fornøyd med turen og spesielt å få oppleve å komme gående til Glenlivet. Vi tok selvsagt innom besøksenteret for The Glenlivet Distillery, og fikk med oss en liten del av produksjonen. Han som hjalp oss i butikken var imponert over oss som hadde kommet gående fra Tomintoul. Det hadde vært en ganske våt tur. Likevel var alle godt fornøyd med turen, terrenget, utsikten og været. Det kunne jo ha regnet hele tiden. Vi fikk nesten ikke en dråpe på oss. Natur og terreng er nokså ulikt noe jeg er vant med fra Norge. Det er store åpne områder med lyng og myr, og skog, men med grønne jorder og veier inne i mellom. Kontrasten mellom myr og dyrket mark ble forsterket av sola som lyste opp bare enkelte steder. Vi brukte to og en halv time på turen som ble på 12 kilometer. Det var egentlig en enkel tur, men en opplevelse likevel.

En lang tur i flott vær. Sol og blå himmel – og nesen kuldegrader. Det ble advart om is og glatte veiere, men utenfor hos meg ble det tidlig kjørbart. Likevel ble det til at jeg satset på en strandtur. Det er jo egentlig ikke skikkelig vinter, så det burde være mulig å finne en tur litt i høyden, men så var det dette med frost og is. Hjemmefra er det mulig å gå ganske mange turer i sjøkanten – lange og korte. Jeg hadde hatt en «hviledag» med bare styrketrening, og var i utgangspunktet klar for en lengre tur. Tidligere gikk jeg en tur fra Hellestøl og sørover til «Uglingene» og tilbake, og ble litt sur. Jeg burde ha gått helt til Reve havn. Selv om turen altså ble på 16 kilometer, så «burde» jeg har gått omtrent 22 kilometer. Det kunne passe å forsøke seg på den lange turen denne gangen. Jeg har jo gått de 22 kilometerne en gang før. En fordel med å gå i sjøkanten, er at det ikke krever en lang kjøretur. Vanligvis blir det omtrent en halv time å kjøre. Det gjelder både Gramstad, Sælandsskogen og Høgjæren. Til Hellestøl er det en mil og ti minutter. Det var folk på Hellestøl. Mange folk som vill surfe. Det var nærmest kø nede i sjøkanten, men selv midt i uka var det mange som også ville på tur. Det var ikke så underlig, med det flotte været. Nedover – bortover – stranden, som her er omtrent en kilometer, gikk jeg og tenkte på at det jeg planla – 22 kilometer på tur – ikke er noe alt for mange på min alder ønsker å gjøre. Det har blitt mange turer alene i det siste, og dette blir også en slik. Nå var jeg jo ikke helt alene, for det var folk på tur både nordover og sørover stranden. Borte ved elva, vardet ikke folk. Her kan det hende kongen står og fisker laks, men ikke denne dagen. Boresanden er tre kilometer og det er mulig å se helt til enden. Nå gikk jeg på innsiden halve vegen mot Reve havn, og hele veien tilbake. Det er enklere å gå på fast underlag enn i løs-sand. Lang og flat sandstrand er jo flott, men naturen under brinken mellom Borestranden og havnene er også skikkelig fin. Det er kjekt å gå i terrenget med havet skyllende inn rett utenfor. Det ble bare en kjapp pause ved Reve havn. Jeg startet på tilbaketuren omtrent med det samme. På turen mot havnen måtte jeg noen plasser hoppe over isflekker. I skyggen under brinken, hadde ikke sola kommet til og der var det fortsatt frost. Det nærmer seg vinter. På tilbakeveien gikk jeg forbi en kar med bildekk – på slep i et tau etter seg. Det gir antakelig god trening, men det er ikke noe for meg. Det tok meg nok så nøyaktig fire timer å gå frem og tilbake fra Hellestø til Reve havn. I det flotte været var det en kjekk tur. På slutten var det kveldslys og lange skygger. Det var helt greit å komme til bilen å skifte til tørre klær.

Det ble tid til et kjapt besøk på hytta. Per spurte tidlig om jeg hadde anledning til å være med på en dugnad sent i oktober. Det var snakk om å legge ut ganglemmer i stien innover mot Skåpet. En sti som blir mye brukt. Skåpet har opp mot 3000 besøk i året. Det er en ganske lang – og kostbar – tur inn til Fossan og videre til Vinddalen. Gjennom tunnelen tok det meg nesten en og en halv time. Heldigvis traff jeg Per ved betalingsstasjonen for parkeringen og sparte derved en hundrelapp. Det har blåst skikkelig i mange dager, omtrent i ukevis. Denne dagen ville det også blåse over 20 m/sek i kastene. Nede i dalen og inne i skogen ville ikke det være noe problem. Heldigvis har ikke vinden blitt fulgt av nedbør. Det er nettopp vann og sorpe som lager noen av problemene for folk som vil til Skåpet. Vi skulle legge ut ganglemmer i myrsøkkene innover. Det passet skikkelig bra at det var tørt i bakken. Det er ikke mer enn omtrent 4 kilometer inn til hyttene. Skåpet er en samling småhytter, med en hovedhytte med kjøkken og spiseplass. Hyttene er spesielt populære blant småbarnsfamilier, som her får en hytte for seg selv. Stien innover er svært «utvasket» enkelte plasser, og Sherpaer har laget et virkelig flott stykke vei på et av de verste stykkene. Store flate steine er lagt omtrent kant i kant, og vil bli liggende i generasjoner. Vår oppgave var å gjøre det litt mer fremkommelig i vått vær. Det betød bæring og jobbing med å få på plass lemmene og så feste disse i bakken. Det høres enkelt ut, men «stein og jordarbeid» er med tungt. Litt ut på ettermiddagen, etter omtrent en vanlig arbeidsdag, var det slutt på kreftene i armen for for min del. Det er noen år siden – om noen gang - jeg har jobbet med «stein og jordarbeid». Det var andre på min alder som sto på videre, men jeg fant ut at det kunne passe med en tur opp til hytta. Det blir normalt til at jeg besøker omtrent ti av Turistforeningens hytter i løpet av et år. Til nå har det blitt akkurat ti, og jeg kunne godt tenke meg å legge til nummer 11. Det passet på mange måter ganske bra. Det var fire år siden jeg sist hadde gått innover mot «Skåpet». Slik jeg husket det var stien bedre den gangen, og selv om stien var forbedret enkelte plasser, og det var lagt ut mange flere lemmer i myrene, så var det mye stein og grus. Det gikk ikke fort på de "galneste" plassene. Det var bare så vidt jeg fikk tatt et bilde av hyttene, før jeg snudde og stakk nedover mot arbeidsgjengen. Siste plassen hvor vi holdt på, var omtrent halvveis ned til parkeringsplassen. Da jeg kom ned til gjengen, var de omtrent ferdige med dagens jobb. Det sto igjen noen små forbedringer. Noe som alltid tar lengre tid enn beregnet. Likevel kom vi oss avgårde mot bilene i god tid før vi egentlig hadde planlagt. En god og kjapp jobb. Det ble en flott tur nedover. Nå var det slutt på jobben, og været var flott. Det ble tid til å beundre naturen og terrenget. Siden det er laget en flott vei langs elva, gikk det fort nedover. Det tok ikke lang tid før vi sto ved bilen og kunne si «godt jobba». Denne dagen ble det 8 kilometer, men det tok hele dagen – og litt til – med jobbingen inne i mellom tur. En flott dag likevel.

Jeg har også gått med våte føtter i årevis - i lærsko, med puss og stell til den store gullmedalje. Det funket det og, men turlivet ble mere behagelig da Gore-tex kkom (Selv om den holdt en kort stund helt til å begynne med.) Det har blitt mange og lange turer i regn og vått vær med mine Impact . til og med vassing over elver - uten å bli våt.

Jeg har lest gjennom noe av denne tråden, og ser at noen mener ALFA sko med Gore-Tex ikke holder tett. Nå har jeg gått med en del par ALFA Walk King og i det siste ALFA Impact. Antakelig minst 15 par Walk King og 2 par Impact (Det siste bare i et par måneder). Ingen av mine par har sluppet vann gjennom før etter minst et år, og de siste ti parene har omtrent ikke vært vedlikeholdt, og det har ikke gjort noe som helst med vanninntrenging eller levetid. (Bildeter fra oktober 18 - uten Impact)

En våt tur til Blåfjellenden. Det var en stund siden jeg hadde gått innover heia mot Blåfjellenden. Bestyrerinnen skulle få ordnet øynene, og det krevde sjåfør etter operasjonen og jeg ble valgt. Derfor ble det ingen tur den uka. Det har blitt en tur i uka inn til hyttene dette året bortsett fra den uka vi var på Nilsebu. Omtrent som i så mange tidligere år. Det har nå blitt over tretti år siden jeg første gang gikk innover med stearinlys og fyrstikker i sekken for å sørge for at det var tilgjengelig. Nå vil nok mange tro at å være «tilsyn» på en turistforeningshytte er en grei dugnadsjobb, og noe som gjøres fordi det «trengs», eller att jobben gjøres som en innsats for «fellesskapet». Jeg tror ikke noen vil holde på med en slik jobb i så mange år, uten å få noe igjen – ut over det å gjøre en innsats. For min del har det vært tretti år med mange kjekke turer, og jeg har truffet en mengde flotte og kjekke fjellfolk. Det har egentlig vært tretti kjekke og fantastiske år. Turene har, spesielt etter at jeg ble pensjonist, gitt livet er kjekt og flott innhold. Det er helt greit å ha «dugnadsjobben» å skylde på når jeg går innover. Nå var det tid for en av de siste turene i 2023 (muligens 2-3 til i år) og fortsatt er det like kjekt, eller... YR meldte om stor snømengder og sterk vind. Skulle jeg virkelig ta ut med en slik melding. Nå var varselet om snø for litt mer nordlige fjellområder, så det ble til at jeg kjørte oppover. Værmeldingen for resten av ula var bare dårligere. Det regnet, og det var ikke antydning til snø nede ved veien. Nå har jeg gått i regnvær noen ganger før, men de siste årene har jeg hatt anledning til å gå når været er sånn noen lunde. Regnet slo over i sludd litt lengre opp og innover i heia. Det ble surt, men med gode klær er det egentlig greit å gå selv om det blåser og sludder. Halvveis innover var det slutt på nedbøren, men det lå snø i stien. Det ble litt forsiktig tråkking videre. Været bedret seg betraktelig. Det var til og med noen solflekker i liene og høstfargene kom skikkelig fram. Turen som jeg grodde ville bli både tung, vår og vanskelig, ble en helt vanlig tur innover mot Blåfjellenden. Det var så avgjort ikke vinter nede i dalen, og i sola ble det flott. Det var 7 grader inne på hytta da jeg kom. Jeg heiv inn ved og det tok ikke lang tid før omtrent en sekk ved hadde godt med, men da var det også varmt i stua. Kvelden kom kjapt, og det ble sent lyst p,å morgenen. Planen var å vente til litt ut på dagen før jeg tok fatt på tilbaketuren. Klokka tolv var det opphold og jeg tok ut, og fikk regn på med bare et lite stykke oppe i bakken mot Hunnedalen. Det var 7 grader ute og varmere enn dagen før. Nesten all snøen var smeltet og i regnværet forsvant resten ganske kjapt. Det ble en våt tur over heia. Etter hvert forsvant vinden jeg hadde hatt i mot da jeg kom opp i høyden. Nedover mot Hunnedalen Regnet forsvant også, så om jeg hadde holdt meg til planen, hadde jeg antakelig fått en tur uten regn. Det så likevel litt rart ut da jeg traff to karer ved Fossebekken. Den ene i kortbukse – i regnværet. Selv i regvær, og med dårlige forhold, brukte jeg ikke lengre tid over heia enn vanlig. Detvil vel egentlig si at jeg er i bedre form enn tidligere på året. En kjekk men våt tur.

Selv med en pris på 5000 for et par med Inpact, gir skoene mer igjen for pengene enn Walk King (Jeg har hatt 10-15 par), og i tillegg henger Impact mye bedre på vått svaberg enn Walk king.

Det er nettopp slike sko jeg har. ALFA Impact skal vare livet ut, fordi det er mulig å skifte alt - såle goretex og overdel. Impact holdt nesten tre år før jeg måtte skifte såle og Gore-tex. Det kostet 2000, og da burde de holde godt over et år. (Jeg tror det er en "produksjonsfeil" som gjør at jeg nå sendte inn skoene.)

Set må være katte liv ALFA snakker om når de mener skoene skal holde "livet ut! Etter å ha brukt skoene i nesten tre år, og så fått skiftet såle og Gore-tex, og så brukt de i nye 8 måneder (- 14 dager på GC og sommer med lave sko) sender ALFA følgende melding :"Bildene vi har sett av dine Impact, er det bilder som er tatt etter at skomakeren skiftet såle på dem for 8-9 måneder siden? De ser veldig slitt ut. Har ikke reparasjonen fungert skikkelig?". Da hadde jeg brukt tid på å pusse opp skoene før bildene ble tatt.....

De lange turene blir lettere og lettere. Jeg vet ikke helt hvordan det kan ha seg, men denne sommeren og høsten har det blitt mange og lange dagsturer. Det er nesten som om jeg har skrudd tiden noen år tilbake. Jeg går fortsatt en del turer som tidligere var med i loggen, men som nå er for korte. Skulle jeg tatt med alle «hverdagsturene» hadde det blitt litt for mange innlegg. De siste året har det også blitt en del langturer på «nye» stier. Fra Gramstad har det blitt turer over Matirudlå, Bjørndalsfjellet og videre til Skjørestadfjellet – og Dalsnuten tilslutt. For noen år siden var jeg fornøyd med å ta Matirudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Fra Sælandsskogen har det blitt en tur om Ristøl og Lauvlia, og nå sist en forlengelse av turen til Bjødnali og «Skogen» med en snartur om Bjursfjellet. Alle disse turene er på mer en tre timer og alle mellom 12 og 15 kilometer. Flotte og kjekke turer, som jeg er godt fornøyd med å fortsatt få lov til gå. I forrige uke ble det en tur til Bjursfjellet fra Sjelset. Noe som ikke var noen langtur, og som tok under tre timer. En kjekk tur sammen med Einar, men altså kort. Med varsel om en tørr dag fra YR, kunne jeg tenke meg å ta turen til Bjursfjellet en gang til, men da om Engjavatnet og «Skogen». En kjekk tur gjennom flott terreng og med utsikt på toppen. Jeg har tatt turen fra parkeringsplassen til Bjødnali, «Skogen» rundt Engjavatnet og oppom Bjursfjellet to ganger tidligere. En gang opp Urdådalen direkte til Bjødnali og en gang den bratte bakken mot Håfjell. Denne gangen valgte jeg å gå opp til Stølssletta og videre til Vindskaret før opp og ned til Håfjell. Siden jeg planla en tre timers tur, tok jeg det rolig oppover bakkene mot toppen av Håfjell – hvor det står Blåfjell på skiltet. På toppen var det folk, mye folk, en hel barnehage, for være korrekt. De var på topptur, og hadde pause på toppen. Det er virkelig flott at ungene får anledning til slike ting. Etter et sur av stemmer på toppen av Håfjell ble det stille ellers. Jeg hverken så eller hørte andre på hele turen, selv om jeg kunne se spor av folk oppe ved varden på Bjursfjellet. Det var fullt av sauer ved Bjødnali, men ingen lam. Sauene laget ikke problemer, og borte ved «Skogen» var det ikke høylandsfe. Jeg så ikke snurten av dyr. Det laget heller ikke problemer. Det ble den vanlige runden rundt Engjavatnet, men siden planen var å gå opp Bjursfjellet, tok jeg opp mot «Den søta hålå». Der sto ungdyra. En ganske stor flokk spredd ut over den flotte enga. De laget heller ikke problemer. Bakken opp til toppen er ikke noe problem, men bratt og lang. Det tok tid før jeg kom opp. På toppen ble det et kort opphold for å beundre utsikten. Det blåste og uten jakke ble det kaldt. Fra toppen og ned til bilene på parkeringsplassen i Sælandsskogen er det omtrent 6 kilometer. Jeg var ikke mer enn litt over halvveis da jeg begynte på nedturen, som likevel gikk greit. Det er mye nedoverbakke og god sti eller vei, så jeg kom meg til bilen uten å bli sårbeint eller stiv. Igjen hadde jeg hatt en grei tur, som også var ganske lang – omtrent 14 kilometer, og turen hadde tatt nesten tre og en halv time. Jeg var godt fornøyd med dagen.

To våte dager på tur. De to siste turene innover til Blåfjellenden hadde vært greie og flotte turer. Været hadde vært bra. Lite regn og ikke vind av betydning, og fortsatt var det - nesten . Sommertemperatur. YR hadde meldt dårligere vær, med både regn og vind. Været jeg fikk og værmelding på forhånd, gjorde at jeg også denne gangen mente YR, som melde dårlig være, kunne ha tatt feil. Vinden ville komme fra sørvest og sørlig vind gir som regel bedre være enn det YR melder. Sørlig vind – ikke sørvestlig. Det var ikke lett å finne dager med bra vær, så denne uka måtte det bli noen dager med regn, men helst ikke vind. Litt regn kunne jeg nok godta, men helst ikke regn på hele turen. Det kunne se ut som om det kunne bli en forholdsvis tørr tur innover på fredag men vind tidlig på dagen, og også noenlunde bra vær på søndag. Det kunne jo padde å ta to dager på hytta. Problemet var at det skulle regne hele lørdagen, og i tillegg blåse stikker og strå. Siden det ikke så ut til å være andre dager med bedre vær, ble det til at jeg tok avgårde på fredag, med utstyr og mat for to dager – minst. Sekken ble litt tyngre enn vanlig, men det burde likevel gå greit. Det var høstfarger som møtte meg i Hunnedalen. Myrene var dyp rødbrune og bjørka, som fortsatt har blader – i motsetning til hjemme, var fargerike og flotte å se. Det har ikke vært frost så langt i år, og for å få virkelig flotte høstfarger, må det en frostnatt til – før bladene er falt på bakken. Opp bakken var det til og med opphold, men det varte ikke lenge. Jeg fikk regnet på med bare et lite stykke innover heia, og det regnet – litt av og på, og noen ganger skikkelig slagregn – til jeg begynte på bakken ned mot Blåfjellenden. Jeg hadde på de «tunge» klærne – Norrøna Recon, både jakke og bukse, og fikk god bruk for klærne på denne turen. Det var forholdvis varm, så det ble ikke bruk for vinterklær, lang under og lue og vanter. Nedover bakken kom sola fram og åpenbaret naturen i fantastisk lys. Sola sto lavt og fargene kom skikkelig fram. Det er slik naturen burde være på høst-turene. Forrige tur var det bra vær og lite folk, denne uka var det meldt regn og vind, og - mye folk. Vi var bare 10 på fredag, men for lørdagen var alt som kunne bookes opptatt. Det regnet skikkelig natt til lørdag, og vinden var opp mot kuling. Det gjorde ikke så mye for oss som var innendørs, men folkene som gikk tidlig på dagen fikk litt dårlig vær på turen mot Hunnedalen. Planen var å bli over til søndag. Det ble en lang dag. Det vavr ikke snakk om å jobbe ute, og det ble kjedelig å ligge på benken å lede hele dagen. Ut på etter middagen ble det til at jeg pakket sekken og tok mot bilen. Det regnet i begynnelsen, men etter hvert ble det hanske bra vær. Det var mye mer vann i både vaet øverst i bakken og Fossebekken. Heldigvis hadde jeg med nye gamasjer, og vasset over begge plasser – uten å bli våt på beina. Det ble to våte dager på tur. Med tørre klær, både i bilen og på hytta, var det likevel helt greit å besøke hytta denne uken også.

En tur med flotte farger. Det er så avgjort høst på Blåfjellenden. Sauene er tatt ned, lyden av sauebjeller forstyrrer ikke på morgenen. Myrene er brune og med en mørkerød undertone. Bjørkene har en gylden tone, men mye av bladene er alt havnet på marka. Det er ofte den fineste tiden for en fjelltur, men her bestemmer været. Som vanlig hadde Yr varsler om mye nedbør, og noe vind. Den skulle komme fra sør, og med været fra sør, blir det oftest mindre regn innover mot Blåfjellenden fra Hunnedalen enn det YR mener vil komme. Denne gangen var det opphold og bra vær, selv om mente det kunne regne hele dagen. Jeg hadde i hver fall ikke mer enn noen få dråper helt i starten av turen innover. Det var likevel mye vann i elver og bekker. Det rant og fosset over alt. Det var lyden av fossene som fulgte meg denne dagen innover heia. Så snart lyden av en foss var bak meg kunne jeg høre en ny foss. Det hender, spesielt i snøsmeltingen og med mye nedbør at Fossebekken går større, og denne gangen var det vanskelig å komme over helt tørrskodd. Jeg måtte nedi vannet til langt opp på leggen. Jeg fikk litt vann i den ene skoen, men ikke så mye at det laget problemer. Selv om ikke vannet laget problemer, så var marka så pass bølt at det liksom ikke var noe hold. Torva forsvant under foten og det ble noen «støttesteg» nedover bakkene, og med «bremsespor» enkelte plasser. Jeg hadde ikke regnet med at det ville være andre i heia på en dag midt i uka, men innover kunne jeg se spor av to personer – og jeg gikk innpå. Inne på hytta satt det to danske gutter. De hadde kommet fra Danmark den dagen og ville til Sandvatn dagen etter – via Langavatn. En tur på 6-7 timer. De hadde brukt over fire timer inn. Jeg forsøkte – litt forsiktig – å antyde at turen via Langavatn er lang, og at de muligens burde tenke på å gå direkte – en tur på «bare» tre – fire timer normalt. Det ble til at gutta tok turen direkte mot Sandvatn, men først etter å ha tatt en omvei nedover Fidjadalen mot Mån. Direkte motsatt vei av den de planla å gå. Det er en fordel å sjekke kart og himmelretning før en tur. Jeg fikk også anledning til å prøve min nye Garmin Inreach. Nå er den gamle Iridium 9555 pensjonert. Det er muligens bedre med toveis tale, men i løpet av de – ganske mange – årene jeg har hatt telefonen, så har det aldri blitt en virkelig nødsituasjon. I hvert fall ikke en situasjon der telefon vil være bedre enn en SMS – som kan sendes fra en Garmin Inreach. Bestyrerinnen fikk beskjed om at jeg var kommet vel fram, og jeg fikk svar tilbake. I tillegg ble jeg også oppmerksom på at den nye dingsen burde skues av innendørs. Den brukte over 80% av strømmen i løpet av natta. Det blir tidligere og tidligere mørkt. Alt i halv ni-tiden måtte jeg tenne stearinlysene. Natta var overskyet og mørk, men på morgenen klaret det opp, og solskinnet lyste opp fjellsiden mot nord, og krøp nedover til sola skinte inn vinduet på hytta. Pytten utenfor lå speilblank. Lyset var helt fantastisk. Fargene kom skikkelig fram, og det ble en virkelig flott høstmorgen på Blåfjellenden. Det er en slik morgen jeg får oppleve, bare en sjelden gang. Det var meldt skikkelig bra vær den dagen, og jeg hadde det ikke travelt med å komme meg avgårde, tilbake til Hunnedalen. Timene ble tilbrakt i eget selskap på Blåfjellenden. En riktig flott anvendelse av tid. Turen tilbake ble helt som vanlig. Vannet i bekker og tjern hadde minket. Det var helt uproblematisk å krysse over denne dagen. Det var flott å gå i solskinn med høstfarger. Jeg brukte tid på å se meg rundt denne dagen.

Jeg er muligens mer opptatt av fjell og hei, enn de fleste, og leser gjerne om turistforeningshytter og ruter, men den siste tiden er det bare så vidt jeg gidder å bla igjennom bladet. De må ha et problem....

Det gamle paret med Impact kom fra skomakermester Våge, og så skikkelig bra ut. Både såle og gore-tex var skiftet. Mine sko er potte-tette fortsatt, etter nye 8-9 måneder fra jeg fikk de tilbake, men sålen er begynt å løsne helt framme. (Jeg har sent "klage", men ikke for annet svar enn at ALFA får se på dette,,, Den nye sålen henger like bra som den gamle på våt stein, og skoen er helt grei å bruke, det virker muligens som om den nye sålen slites fortere enn den opprinnelige. Det er alt tidelig mindre mønste på helen og helt framme på skoen.

Høst, men fortsatt sommertemperatur. Etter en fire timers rundtur i Madlandsheia på lørdag, var jeg ikke helt klar for tur på søndagsmorgen. Beina var tunge og stive. Jeg var ikke sikker på om jeg burde gå tur i det hele tatt. Det ble frokost som vanlig og jeg tok det egentlig ganske rolig. Det var ingen ting som hastet. Om det ble en tur rundt stuedøra, så kunne jeg starte godt ut på dagen. Det var fortsatt varmt, men hjemme lå det skodde og skyer, og det så ikke ut som om sola skulle komme igjennom med det første. YR melde sol og fortsatt sommer, men mandag ville været snu og det ville være slutt på sommeren. Jeg fikk litt dårlig samvittighet, jeg burde utnytte den siste sommerdagen dette året. Kvart på elleve kom sola igjennom, og det så ut som om det likevel ville klare opp. Glemt var stive og såre bein. 6 minutter elleve satt jeg i bilene med kurs for Sælandsskogen. Det var fortsatt ingen planer om noen langtur. Jeg så for meg en tur muligens rundt Engjavatnet, eller ville jeg klare å ta med Bjursfjellet også? På parkeringsplassen bestemte jeg meg for å gå opp Urdådalen til Bjødnali, og i bakhodet spøkte det en forestilling om å gå over til Ristøl og Lauvlia og videre ned til Skogen og Breilia. Det ville i så fall nok en langtur den dagen. Det er ikke så ofte jeg går opp dalen til Bjødnali, som oftest blir det en tur oppom Håfjell og Vindskaret. Det viste seg at turen opp Urdådalen er ti minutter kortere enn over Håfjell. Det var rette dagen å gå Urdadalen. Været oppførte seg, og sola skinte lengre og lengre mellom skyene. Det var høst, og flotte farger. Løvet dekket stien og bladene som hang igjen var gule og rødgule. Blåknapp viste godt igjen langs stien. Etter det vanlige bilde oppe fra gården, tok jeg fatt på bakken oppover mot Ristølnuten og Ristøl. Her viste stien ganske bra, og noen har tatt seg bryet med å varde oppover. Det var lett å finne greieste vei mot gjerdeklyveren øverst. Denne gangen var det til og med greit å krysse myra mellom Ristøl og Lauvlia, og det var kjekt å få med seg de flotte fargene også her. Det er flott utsikt fra stien oppover, og over på andre siden er det god sikt innover heia og mot Skårlandskulå og Sikvalandskulå. Tjernene lå nesten speilblanke og sammen med høstfargene ble det en opplevelse å gå turen denne gangen. Selv på en søndag med godt vær og gode forhold, var jeg alene fra jeg forlot Taksdalsvatnet til jeg igjen var nede ved Sælandsskogen etter å ha gått Jærbuskaret og om Sjelset. Området rundt de fire stølene og Engjanemyrane, er virkelig et flott turområde, og fortjener flere besøkende enn bare meg – på en fin søndag i september. Nå er det litt feil å si at det ikke er andre. Det var ungdyr ute på markene nesten hele veien rundt, og i Jærbuskaret, måtte jeg dele veien med en flokk kyr. De gjorde ikke noe vesen av meg som gikk omtrent midt i flokken, og jeg var egentlig litt takknemlig for nettopp det. Det ble ingen spurt mot mål denne gangen, for å si det slik. Jeg ble stiv igjen av å gå veien fra Sjelset og til Sælandsskogen, og kunne kjenne at det hadde blitt en langtur denne dagen også. Jeg var likevel godt fornøyd med turen.

Som så mange ganger før: det er de lokale turistforeningene som "styrer" når det gjelder ruter, hytter, stier og liknende. Og i dette tilfellet er det antakelig enklere for den lokale foreningen å få et vedtak enn om DNT sentralt hadde forsøkt.