REJOHN

Det er gode spørsmål, og jeg forsøker å få svar fra ALFA.

Jeg har sendt en epost til ALFA med spørsmål. De godkjente i hvert fall ikke reklamasjon på membran uten at skoene ble fyllt med vann og sjekket at det minket. Jeg spurte også om "garanti" når sålen er utslitt etter 2 1/2 år....

Første turen i 2022. Selv om det ble en sen kveld nyttårsaften, måtte det bli tur 1. nyttårsdag. Bestyrerinnen var innstilt på en litt kjapp tur og jeg tror hun tenkte på den vanlige turen fra Sele til Hellestø. Det er en tur på bare 7 kilometer og den går unna på omtrent en og en halv time. Det skulle bli litt annerledes denne dagen. Turen vår ble lengre og gikk helt andre plasser enn der vi vanligvis går. Sigbjørn og Anne Lise er med i en gjeng som går tur på tirsdager. Den gjengen legger arbeid ned i å finne «nye» tur. Gjengen går normalt ganske lange turer. De bruker 3.4 timer og da blir turen opp mot 15 kilometer. Nå hadde vår svoger og svigerinne fått anledning til å planlegge en tur i vårt område. Meningen var å gå samme tur som vi gikk tidlig i 2021. Den gang var det frost og hardt i bakken. Med tinvær vil den turen bli ganske våt, og Sigbjørn ville finne et alternativ om det ble for vått. Han tenkte på en tur på andre siden av Figgen (Figgjoelva), med start fra Øksnevad VGS, og spurte om vi kunne tenke oss å være med. Vi ble enige om å møtes på parkeringsplassen ved skolen. Det er ikke mer en en fem-minutters kjøretur fra oss, og akkurat denne dagen passet det med en kjapp kjøretur. Vi var jo ikke sikker på hvor lang turen ville bli, men jeg håpet på en tur på omtrent to timer. Fra Øksnevad er det merket tursti mot et skogsområde. Sigbjørn og Anne Lise mente vi måtte ta med en runde der for at dagens tur skulle bli sånn noen lunde lang nok. Det er ikke mye dagslys sånn midt på vinteren, og inne i skogen var det mørkt. Stien gikk opp og ned og litt rundt om kring, men vi endte ut på en vei som gikk mot «Loen». Der fra gikk vi langs elva tilbake mot veien. Etter en stund havnet vi på god sti – nærmest vei, mellom elva og det gamle fiskeoppdretts anlegget på Øksnevad. Et anlegg som var mye større enn jeg hadde trodd. Det var dammer på begge sider av den nye brua og riksveien. Vi gikk under brua for å komme fram. Noe som nok ikke alltid er mulig. Like etter forsvant stien, og ble erstattet av et industriområde. Vi fant stien igjen og fulgte denne – igjen mellom elva og dammer, et stykke. Vi kom etter en stund til en gapahuk. Her var det folk som fyrte bål og hadde det storartet. Vi fortsatte til en ny turvei som skulle gå helt over til Grudaveien. For ikke å gå samme vei frem og tilbake, fortsatte vi langs elva mot Krokhøl og Steinhøl og endte opp ved Grudatjørnet og skogen der. Det ble en runde i skogen før vi gikk opp til Grudaveien og fulgte denne mot riksveien til vi tok av tilbake mot Øksnevad. Den nye turveien er lett å få øye på. Grusveien tar av ved en stor gjødselkumme, og det er lysstolper langs veien. Det var litt kjedelig å gå vei tilbake til bilene. Veien er flott, og jeg hadde nevnt for Bestyrerinnen av vi burde forsøke denne. Et av årets turmål er unnagjort. Veien gå mot Øksnevad og går rundt en høyde sør for skolen. Broderen, som er opptatt av slekt og slikt, mener vår tipp-tipp.oldefar kom herfra. Vi gikk med andre ord i fotsporene til slekta. Det var kjekt å se landskapet slik det er i dag, og tenke på hvordan det var i gamle dager. Jeg tror ikke det var «gode» gamle dager, heller mer slit og lite mat. En flott tur i et område jeg ikke har gått før. Med sen start ble det nesten kveld før vi var tilbake ved bilen. Tilsammen 12-13 kilometer og vi brukte 3 og en halv time. En langtur første nyttårsdag.

Ikke noe problem. Takk for oppdateringen

Nei her har jeg aldri gått. Jeg må sjekke ut denne muligheten, men først en gang på våren. Takk.

Da skal Harry få en melding. Han var den som gjorde meg oppmerskom på stien oppover siden. (Jeg går som regel rundt Lauvlia og over til "Skogen". Noe som er en skikkelig flott tur.)

Fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård. Selv på vinteren tar vinterværet slutt etter en tid, og går over til vanlig desembervær. Normalen er regn, vind og varmegrader. Juleaften og Sr Hans har noen ganger samme temperatur, rundt ti grader. Med tin-vær bare i noen timer vil det likevel ikke være spesielt gode forhold i høyden. Lille juleaften var det fortsatt bare så vidt over null, men det var stort sett grønne eller brunsvarte marker. Det måtte bli nok en strandtur, men jeg hadde lyst å gå litt lengre enn bare et par timer. Hva med tre fire – tenkte jeg, og hva med å gå fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård. Det har jeg gjort noen ganger opp gjennom årene, men det har blitt mindre av disse turene i det siste. Nå var det ikke så lenge siden jeg gikk denne turen. Noen år kan desember gå, uten at det har vært nødvendig å tråkke langs stranden mellom Hå og Varhaug. Dette er tross alt en «reserve» tur når andre steder er stengt på grunn av is og snø. Dette året har det altså blitt to turer, og vi er ennå ikke i slutten av desember. Bestyrerinnen var ikke helt med på at jeg skulle ta ut på en lang tur, sånn like før kirkeklokkene ringer inn jula, men det er en av de få lengre turene som er mulig – for meg, med snø og is på bakken. Jeg fikk ta med julestemning. Værgudene var ikke helt i julestemning. Det var varmegrader – så vidt, og nesten ikke vind. Det litt kjedelige var at det regnet. Ikke mye, men hele veien. Det dryppet jevnt og trutt – hele turen. Det var nødvendig å ha hetta oppe stor sett hele veien, men jakken og buksa ble bare våte på forsiden. Litt regn og frost i bakken gjorde det litt sleipt. Det var sorpa og ikke frosten som bød på utfordringene denne dagen . Jeg hadde en «utglidning», men klarte å ta meg greit inn. Det er litt spesielt å gå i tre- fire timer i regn og ikke bli gjennombløt. Det ble selvsagt slik at jeg glemte hele nedbøren, og det ble en tur som så mange ganger før. En kjekk tur, men ensom. Det er jo aldri langt til vei og folk på mine turer langs Nordsjøen. Jæren er flat og det bor folk nesten over alt. Helt i strandsonen er det er ubebodd område. Det kan ofte være noen hundre meter til bebyggelsen. Denne gangen ble det en ensom tur. Det var ingen andre ute og gikk denne dagen. Jeg traff bare tre jenter helt nede ved Bodle. De gikk en kjapp tur nordover, og jeg traff de samme tre, etter at jeg hadde snudd ved kirkegården. Det ble ikke mye julestemning på denne turen, selv om det var lille juleaften. Litt kjekt var det likevel at jeg klarte å holde farten oppe hele turen. Ikke helt som i «gamle» dager, men likevel fortere enn på vårparten. Det skulle for så vidt bare mangle, etter all den traskingen langs stranden – etter et godt treningsopphold i syden. Jeg kom til parkeringsplassen ved Hå gamle prestegård i fin form, og var langt fra skikkelig trett i beina. En kjekk og grei tur, selv om det regnet.

Slik jeg har "nødlet" er det den sørlige stien jeg mener. Jeg er ikke sikker på om "din" sti går nøyaktig slik som jeg pleier å gå, Det gjelder et stykke oppe i bakken, rett før der de to stiene på ditt kart går sammen. I tillegg har jeg aldri gått slik din sti voser fra toppen og ned. Det er en gjedreklyver litt lengre nordøst, som jeg bruker, og jeg går på østsiden av det lille tjernet før jeg "detter" ned til Ristøl.

Takk. Det er i hver fall greit å ha et kamera som tåler vann. På mine kanter av landet vil det enten regne, nettopp ha regnet, eller så kommer det til å regne ganske snart....

En topptur. Endelig har det vanlige vinterværer kommet tilbake. 8 grader yr/regn og litt vind. Etter mange dager med både is og snø, var jeg lei av å gå i havkanten. Det kunne på mange måter passe bra med en «fjelltur», i hvert fall en «topptur». Nå er det ikke mye hverken fjell eller høye topper på Jæren, men ikke så langt vekk ligger Sandnes og Gramstad med et flott turområde. Det er omtrent en og en halv måned siden broderen og jeg var på de kanter. Sydentur og kulde har holdt oss vekk fra området. Det var på tide med en fjelltur. Nå er det mange turer å velge i ut fra parkeringsplassen på Gramstad. Broderen og jeg bruker å legge turen om Bjørndalsfjellet, og ta med Dalsnuten om dagsform og vær samarbeider. Det er ikke alltid det skjer. Tidlig i vår, fant jeg en ny sti opp til Mattisrudlå. Inn av Bjørndalsmyra. Det er en enkel, men kan være våt, måte å komme opp til denne toppen. Det har blitt noen turer innover Bjørndalsmyra og til Mattisrudlå. Det kunne passe å ta denne turen igjen. Det var egentlig ikke en helt god dag for tur. YR melde regn og lavt skydekke, og selv om det ikke skulle blåse noe spesielt sterkt, så kunne kastene komme opp i over 20 m/sek. Storm i kastene er sterk kost på toppen av Bjørndalsfjellet. Med dårlig værmelding og regn på ruta innover mot Sandnes, var det ikke så overraskende at det var få biler på Gramstad. Noen folk var det, men de tok mot Dalsnuten. Ikke et spor oppover. Det var litt lettere å se stien innover Bjørndalsmyra, men det var mye fordi stien lå under vann. Jeg måtte opp i sida og holde høyden innover. Det tok litt tid. Det var lett yr fra jeg startet. Det kom litt regn inne i mellom, men siden stien for det meste går i le av vestavind, fikk jeg regn og vind bakfra. Noe som er mye bedre enn å få «greiene» i ansiktet. Oppe ved Mattisrudlå kunne jeg kjenne vinden og da jeg snudde for å gå mot Bjørndalsfjellet, ble det litt «ubehagelig» Regn/yr, vind og et par grader er kaldt – svinekaldt. På vei opp mot toppen av Bjørndalsfjellet kom det to jenter nedover bratte lia. Vi var alle overrasket over at andre var ute i drittværet. På toppen hadde vinden fritt frem, men vindkastene kom aldri over 14-15 m/sek. Jeg hadde ikke problemer med å holde meg på beina. Tørr på beina derimot. Mine flott og til da tørre ALFA Impact tålte ikke lenger et par timer med myr og vått vær. På vei over heia mot Kvitemyr og Revholen, dukket det vanlige spørsmålet opp. Skulle jeg ta turen opp til toppen av Dalsnuten eller ikke. En «ekstra» tur på en halv time og 2 kilometer, men med noen høydemeter. Jeg valgte å gå direkte mot bilene. Selv på veien mellom Dalsnuten og parkeringsplassen var det ikke folk. Det ble en ganske ensom tur. Regnet hadde gått over til yr og tåke, og nede ved Kvitemyr ble det skikkelig opphold. Det ble en grei tur det siste stykket. Jeg var likevel temmelig våt og fuktig. Det var greit å skifte til tørre klær ved bilene. Da hadde jeg vært ute i 2 1/2 time omtrent.

Langtur i sjøkanten Det har vært en lang kuldeperiode. Helt fra vi kom tilbake fra «Syden» har det egentlig vært kaldt. Det har ligget noe snø i hagen og veien har vært dekket av is. Som nok forsvant etter hvert, men ikke i stier og på markene.Strand og sjøkanten har vært redningen for oss som tenker på mulige fall og brukket lårhals – eller håndledd. Det er egentlig greit å gå langs Nordsjøen. Der er det ikke mange bakker og det er mulig å gå en del forskjellige turer. En tur som også inneholder litt bakke og går en del i terreng, er turen fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirke. En helt grei tur, men lang. Dette har vært en fast vintertur i mer enn tredve år. Jeg sjekket mine gamle notater, og denne turen står i bøkene tilbake til starten av 90 tallet. Det virket litt utrolig, men det må jo stemme – tror jeg... I begynnelsen av nitti-tallet var det fortsatt regntøy som var bekledningen. Bomull i både skjorte og strømper. Ull var noe «gamle» folk brukte. Bilder ble tatt ved bruk av film – negativer som ble kopiert til et positivt papirbilde. Scanning var bare for profesjonelle. Det var bare trykkerier som hadde denne muligheten, og kvaliteten var ikke spesielt god. Facebook, Instagram og blogger var ukjent. Tingene var ikke oppfunnet en gang. Likevel ble det tur, og denne gangen ble det til at jeg ville gå den gamle «gode» turen fra Hå til Varhaug og retur. 18 kilometer – som i gamle dager gikk unna på (antakelig den kjappeste turen av alle) 3 timer så vidt jeg husker. I 2021 er jeg glad om jeg kommer frem og tilbake på 3,5 timer. I starten var lengden ikke en utfordring. Det hendte at forholdene var vanskelige, med is og snø, men 3 timer i full fart, gikk greit. Etterhvert har jeg blitt mer og mer skeptisk til is og snø, og 18 kilometer er blitt langt. Det var derfor med en viss frykt jeg bestemte meg for å forsøke denne turen – nok en gang. Det var is på parkeringsplassen, og fjellskoene skled på marka bortover mot fyret. Det ble til at jeg gikk tilbake og skiftet til piggskoene. Da gikk alt så meget bedre. Det ble en helt grei tur sørover. Selv om det var overskyet, på tross av at Yr hadde meldt sol tidligere, ble det en flott tur. Det var ikke mange andre på tur denne dagen, men jeg traff en kar som kom joggende. Lyset var det som skilte denne turen fra en del andre. Det var morgenlys da jeg startet – omtrent halv tolv, og kveldslys da jeg omsider kom tilbake til bilen i tre tiden. Himmelen var farget av solene, og det ble litt solnedgangsbilder hele dagen. Jeg hadde aldri tidligere gått langt med piggskoene, og på vei tilbake mot bilen, fikk jeg problemer med den ene helen. Heldigvis hadde jeg med Compeed, og etter en kjapp stopp, kunne jeg gå uten å kjenne for mye av helen. Compeeden har ligget i sekken i nok så mange år. Endelig fikk jeg bruk for den. Merkelig nok var jeg i fin form da jeg kom til bilene. Selv med noen kilometer ekstra denne gangen, var jeg ikke stiv og vond i beina. En flott tur midt i desember.

Det er her vi er litt uenige. Jeg menr å ha sett en dom på dette en eller annen gang.

Det kommer vel litt ann på hvordan merkingen gjøres- varder, eller "nødlinger", er så vidt jeg vet helt greit å legge opp, selv uten grunneierens godkjenning. (At det er fornuftig å snakke med grunneiere, er en annen ting.)

Den kjappe og korte dagligdagse turen. Yr var klar på at det skulle blåse – stikker og strå. Det kunne i tillegg komme snø. Og bakken var dekket med et lag av is. Nå var isen minket, og veiene var enten skrapt eller saltet. Det var mindre is nå enn for noen dager siden. Fortsatt var det antakelig is i stien nede ved sjøen, men selve stranden ville vel være klar. Med høyvann kunne det være at sjøkanten var helt oppe på stranden – med is... En eller to dager i året, er det nettopp slikt vær som hindrer den vanlige turen. Jeg gikk og kikket ut vinduet og på gradestokken. Var det forhold for tur eller burde jeg holde meg hjemme? Vind og nedbør og is. En dårlig kombinasjon, men – i fjor gikk jeg til anskaffelse av piggdekk og piggsko. Det ar vist seg å være tingene når vær og føre slår seg vrangt. Selv med 22 m/sek (liten storm, om vinden er stabilt så sterk.) så vil det være mulig å gå i hvert fall en liten tur – en luftetur. Det er ikke kjekt å sitte hjemme og kikke ut vinduet, og været er alltid dårlig sett innenfra. Jeg kunne jo forsøke meg. Hovedveien nedover mot Sele var bar, helt uten is. Vinden tok imidlertid ganske bra i bilen, men vinden kom fra øst. Noe som for oss betyr fralandsvind. Det går en sti på «utsiden» av sand-dynene. Der ville jeg ha le for vinden. Så om jeg bare kunne komme bort til denne stien ville det i hvert fall bli en tur på tre fire kilometer. Siste stykket ned mot Sele havn går på grusveie – denne gangen blank av is. Med piggdekk var det ingen hindring. Det ble likevel til at jeg tok det med ro dette stykke. Veien fra parkeringsplassen og til sand-dynene var islagt. Piggskoene ordnet det. Vinden gjorde det vanskelig holde en stø kurs. Det blåste så pass at jeg gikk litt skjevt. Vinden kom rett inn fra siden. I le av sand-dynene var det helt greit å gå, og stien var bare delvis dekket med is. Det ble en helt grei tur nordover mot Hellestø. Selv der jeg gikk i mer åpent terreng, ble vindkastene ikke så sterke at de hindret meg. Nesten nede mot Hellestø-sanden måtte jeg stoppe opp. Der framme var det sol, og Det så skikkelig «pent» ut. Her var det bare å finne fram fotoapparatet. Det ble sol over landet. Skikkelig flott vær, selv om sola sto nesten nede i horisonten. Med bare litt over en uke til vintersolverv, står sola lavt hele dagen – som er kort. Her hadde YR en meny av vind, is og snø og så ble det tur i flott vintervær. Dette var en av de turene som var virkelig kjekk. Dette var ikke den lange tunge turen, men en overraskende flott tur midt på vinteren. En skikkelig bonustur. Selv om dette er en tur jeg går minst en gang i uka, og det er omtrent ikke en bakke, og totalt bare 7 kilometer, så ble det altså en flott og grei tur. Midt i den mørkeste tiden. En flott oppmuntring.

Med omtrent tyve års erfaring med Walk King - ikke bry deg, det har ingen innvirkning på levetid og holdbarhet om du pusser og steller skoene, eller bare gir F., men puss kan hindre at læret blir fuktig og noe tyngre.

All skog hos oss er plantet og ikke over 100 år.

En flott vintertur. Etter et par kjappe – og korte turer etter hjemkomsten fra «Syden» var det på tide med en litt lengre tur. Vi gikk jo over en mil og noen gagner ganske mye mer enn det, på turene i på Gran Canaria, og burde være vandt med litt lengre turer. Jo mer du trener på noe, jo bedre blir du nettopp på det. Vi trente mye i varmen og jeg burde være i form for litt lengre turer. Spesielt lange og flare turer, som i «syden». Været hjemme, er langt fra det sammen som i «syden». Det kom snø, og selv om den forsvant ganske kjapt, hang kulden i. Vi hadde rundt null grader, og det kunne være glatt enkelte plasser. Det kunne på mange måter passe greit med en strandtur. Nå har vi noen strender å velge i, og det er mulig å gå både lange og korte turer. En «langtur» jeg gikk for første gang i 2019 går fra parkeringsplassen ved Hellestø og sørover langs sjøen til Orre.. Av alle ting viser det seg at i både 2019, 2020 og i år, så har turen fra Hellestø til Friluftshuset på Orre gått rundt 1. desember. Har dette nå blitt en tradisjon? De forrige gangene jeg var på samme tur, var været det aller beste. Vintervær, men med sol over land og sjø. Denne gangen var det mørke og tunge skyer i sør. De trakk seg sakte unna, men vi gikk fortere enn skyene, og vi fikk aldri sol. Selv om YR mente det ville bli bedre vær ut over dagen. Det første strekket kjenner både Sigbjørn og jeg godt. Dette er den vanlige plassen for den kjappe «lufteturen». Mellom Hellestø og Sele er det også nesten alltid andre på tur. Denne gangen traff vi en gjeng andre ved sjøhusene på Sele. Selvsagt var det kjentfolk, og vi måtte stoppe for en liten «radel». Fra Elvenes, på andre siden av Figgjoelva, er det sandstrand et godt stykke sørover. Borestranden må være nesten 3 kilometer. I hvert fall nå, fordi et langt stykke i sør var nå sandstrand, i stede for rullesteinstrand. Som det pleier å være. Stranden endrer seg hele tiden. Storm og stor sjø gjør at sanden dekker rullesteinen, eller graver de fram igjen. Sand-dynene blir «spist» av sjøen og etter den stund dukker det opp nye i front av den gamle kanten. Stranden er aldre den samme lenge. Vi nådde Fuglingene, som ligger halvveis etter omtrent en og en halv time. Helt i tråd med tids-skjema. Det ble ikke noen pause før vi kom til Reve havn, og der trakk vi inn i et båthus for pausen. Det ble fort kaldt, og vi gjorde pausen ganske kort. Vi hadde trekken i ryggen, og fikk egentlig en ganske bra tur sørover. De vi traff som var på vei nordover, var godt kledd, med jakken helt oppe, og ansiktet bare så vidt synlig inne i hetta. Nå går ikke hele turen på sand. Et stykke fra Reve havn og sørover er det jorder og traktorvei, men det er likevel sandstrand for det meste. Denne gangen var sanden flott å gå på. Vi hadde ikke problemer med å komme fram. Likevel kunne jeg kjenne at vi hadde gått 15 kilometer og i tre timer, da vi kom til Friluftshuset på Orre. Ikke alle synes muligens at en tur langs flate stranden er «tung», men jeg var i hvert fall temmelig stiv i beina. Likevel hadde det vært en skikkelig flott tur.

Nettopp.

To grunner. Jeg er redd for at Impact forsvinner. De koster jo en del, og hva i alle dager skal jeg bruke mens de gamle er til reparasjon?

En oppsummering av egen erfaring med Impact. Det er nå litt over to år siden jeg tok i bruk mine ALFA Impact fjellsko. Tidligere var det Walk King som gjaldt. I løpet av 15 – 20 år må det ha blitt mer enn 15 par walk-king totalt. (Jeg har bilde av 11 par, og da har jeg også kastet og gitt bort noen par.) Med bare et par Impact, er mine erfaringer ikke nødvendigvis lik det andre opplever. Etter en liten opptelling, har jeg kommet til at mine Impact sko er brukt omtrent 3000 kilometer på to år. Det vil si omtrent 20 kilometer i uka. Jeg går en god del mer en det. Da med andre sko. Hva har så skjedd med skoene på disse ti årene. Det første jeg merket da jeg pakket opp skoene, var at skinnet var mykere enn det som ble brukt på Walk King. Kunne det tynne skinnet virkelig være like sterkt som det litt tykkere i Walk King? Skosnorene ble også brukt på en litt annen måte, men den største forskjellen var at skoene ikke trengte «inngåing». De var klar for bruk fra jeg pakket de opp. Jeg kunne ikke kjenne noen forskjell på lesten. Impact passet likegodt på min for som Walk King. En forskjell kom likevel fram etter hvert. Jeg har en brukket storetå med en «knoke», og den gjør vondt. Med mykt skinn som på Impact, ble det mindre vondt... Impactskoene var selvsagt vanntette. Mine Walk King ble skiftet når Gore-Texen fikk hull. Normalt skjedde dette etter vel et år 13-15 måneder, men et elendig par holdt bare 8-9 måneder. Da var sålen fremdeles «brukbar», men læret på overdelen tydelig slitt. Impact skoene er fortsatt tette, noe jeg fikk testet på et par av høst-turene dette året. Da vasset jeg i vann til omtrent topp på skoene. (En eller to ganger gikk vannet over støvlene, men jeg holdt meg tørr på beina da jeg kan stramme Gore-Tex buksa rundt toppen av skoene.) En liten detalj som overrasket meg, med Impact skoene, var at skolissene ikke gikk opp. Om det er skolissen som er forskjellig eller det er knyttingen som gjør det, er jeg ikke sikker på, men de går i hvert fall ikke opp på samme måte som med Walk King. Den største, og en verdifull detalj, med Impact, er at sålen henger på vått fjell og våte steiner. Mye bedre enn på de fleste Walk King jeg har hatt. (Her har det vært ganske stor forskjell på skoene opp gjennom årene.) Hva så med skoene etter et par år og noen tusen kilometer? Det viktigste er at de fortsatt er tette. De er fortsatt «brukbare» og jeg tror de godt kan brukes en stund til. Gore-Texen holder, litt til min forundring. Nå er jeg i den heldige situasjonen at jeg kan sammenlikne med et helt nytt par. Min erfaring er at om du kjøper noe som «virker» kjøp ekstra, det som virker forsvinner snart fra markedet. Jeg har derfor anskaffet et ekstra par Impact.... Sammenlikningen viser at sålen er ganske slitt. Helen på det gamle paret mangler mønster, og midt på sålen er det langt mindre mønster på det brukte paret enn på det nye. Hvor mye såle det er igjen på de gamle skoene er ikke lett å vurdere, men jeg mener de er omtrent 80% slitt. Overlæret, som i utgangspunktet muligens var «tynt» holder skikkelig godt. Det er en stripe fra en stein på den ene siden, men eller er overlæret mer enn brukbart. Det eneste som gir grunn til «klage» er gummikanten opp på skoen, som et par plasser har løsnet fra læret. Som sagt har dette ingen innvirkning på om skoene er vanntette, men det er en liten ting jeg mener kan forbedres. Vedlikehold? - Omtrent ikke i det hele tatt. Jeg har pusset skoene 4 ganger tror jeg. To ganger fordi de godt kan se bra ut på bilder. Har vedlikehold noe å si? Etter min erfaring med mange par Walk King og et par Impact – vedlikehold er nesten unødvendig. Er jeg fornøyd med ALFA Impact – ja.

En lang rundtur Etter en dag på benken var jeg igjen klar for tur. Som vanlig ble det en liten diskusjon rundt hvor turen burde gå. Da vi sist besøkte Puerto Rica – i januar/februar 2020, gikk vi en «ny» tur. En langtur. Det var ikke vanskelig å bli enige om å ta den turen en gang til. Som vanlig er det start fra hotellet, og så til Norskeplassen. Denne gangen skulle vi videre inn til «Dusjen» og så ta av veien og mot Hjermands plass. Fra der går det sti til Eivinds plass. Hjemturen går også om Norskeplassen og videre ned. Vi var fire som møtte opp foran hotellet klokka ti. Edvin som vanlig. Vi må ha med turlederen. Anne Margrete, assistenten, som er god å ha nå Edvin og jeg kommer med veldig «gode» forslag underveis. Bestyrerinnen, som går sist og samler troppene, og meg inne i mellom alle disse. Siden dagseddelen lød på langtur, hadde alle med mer vann enn vanlig og i tillegg litt mat. Vi var forberedt på det meste. Til og med regn, med det ble bare noen få dråper. Dagens turmål var altså Hjermands plass, men først måtte vi til Norskeplassen. Fra Natural Park går det en sti rett opp og mot Norskeplassen ca 3 kilometer lengre innover. Det tar omtrent tre kvarter å komme inn til palmelunden. For å komme inn til «dusjen» er det flere muligheter. Veien til Cortadores går like forbi, og det er mulig å gå i terrenget på en helt grei sti, men det er en litt lengre vei enn å følge grusveien. Vi valgte grusveien, og det tok oss omtrent en time opp til «dusjen». Da var det tid for en pause, som ble kort. Vi satte oss mist i en maurvei... Stien mot Hjermands plass og videre, starter litt nedenfor «dusjen, til høyre (veien sett nedover) for veien og det er en ganske bratt bakke ned til et tørt elveleie. Stien er en opparbeidet «camino» og er grei å følge til Hjermands plass. Den går forbi «Løven» og bygget under bergveggen. Før dette går stien opp og ned, rundt knauser og over tørre bekker. Det er stedvis ganske bratt, og enkelte plasser er det både bratt og stup til venstre. Det r ikke en plass du ønsker å høre «uuuups». Fra Hjermands plass følger stien høydedraget nedover mot Eivinds plass, bortsett fra at stien må ned i elvejuvet, følge dette, og så opp i høyden på andre side. Bakken ned i elvejuvet er bratt med løs grus og sand, men vi kom greit ned. I bunn er det mulig å gå rett over og opp, men en pil viser vei mot Eivinds plass. Den andre «stien» skal være bratt... Stien nedover henger oppe i lia, og det er av og til litt «vanskelig» å komme fram, eller rettere over noen plasser. Det siste stykket opp siden er i grunnen geit, men her forsvinner stien lett. Oppe er det imidlertid lett å se hvor stien går videre mot Eivinds plass. Den er godt synlig, og går opp en ny bakke. Videre bærer det lett nedover mot Eivinds plass, og etter hvert blir stien virkelig godt synlig. Det ser ut som om det er flere som går her enn stien ned fra Hjermands plass. Etter en pause på Eivinds plass, bar det videre på vel kjente stier om Sukkertoppen og Norskeplassen og tilbake til brinken over hotellet, og ned den bratte bakken. Det underlige var at Norskeplassen var omtrent tom både på vei opp og på vei ned. Hele turen tok oss omtrent fem timer og ble målt til noe over 17 kilometer. Det er en skikkelig flott tur fra «dusjen og ned til Eivinds plass, men veien inn til «dusjen» kan være kjedelig. Dette er ikke en tur bare i stein og sand. Her er det mye mer busker og kratt, og stien går i et terreng som ikke mange andre av de «vanlige» stiene går gjennom. En flott opplevelse.

Fire flotte folk på tur. Det er helt greit å sette seg ned i baren etter 6 timer på tur. Mange timer og og mange kilometere i virkelig flott turvær og med skikkelig bra turfølge. Det gjør heller ingen ting at vi nådde «happy hour» hvor vi får dobbelt opp – to for prisen av en. Selv med mye vann i sekken smaker det ekstra bra med Pepsi max for meg, men øl for andre. Spesielt når vi kunne sitte ned og nyte noe kjølig flytende. En fantastisk avslutning på en fantastisk tur. Turen gikk fra Cooperativet i Mogan tilbake til Puerto Rico, gjennom pinjeskogen til Cortadores og via Norskeplassen til hotellet i Puerto Rico. Totalt målte jeg turen til 22 kilometer. Dette var så avgjort en turdag som var vel verdt å få med seg. En lang tur, og med en bratt og drøy bakke i starten. En tur de fleste som er sånn noenlunde i form bør kunne gjennomføre. Vi var firestykker som stillet på startstreken denne dagen. Min bror Petter, med Hilde, og Edvin som ikke hadde med følge, og jeg – uten Bestyrerinnen. Vi startet med en taxitur til Mogan dalen og Coopertivet. Det står det et treskilt og viser vei litt inn av hovedveien, og fra skiltet er det bare å sette kursen for «brinken» høyt der oppe. Bakken opp og stien er egentlig grei å gå. Ingen plass er det spesielt bratt eller utsatt. For det meste er det opparbeidet sti med «trapper» og kanten oppbygd. Jeg synes det er lettere å komme opp her enn fra «mølla» i Mogan. Ingen plass er det snakk om bergvegg til venstre og stup til høyre. Vi gikk i et greit tempo oppover. Hurtig nok til at jeg fikk pulsen opp i omtrent rød sone, mens Hilde hadde krefter – og pust – til å snakke i telefonen. Det tok oss omtrent en time å komme helt opp. Stien slynger seg pent og forsiktig oppover, men det er langt opp og ikke helt selvsagt, sett nedenfra, hvor stien går. Nesten øverst går stien i et elveleie, og her kan det lønne seg å følge med på de hvite merkene. Vi kom selvsagt opp. I høyden over dalen er det nærmest ørkenpreg. Tørre busker, tørre bekker og bare stein og grus – og litt sand. En tørr verden, men for oss, litt flott likevel. Det går gradvis oppover etter dette. Vi tok en liten stopp der vi kom inn på stien fra «mølla». Der fortsetter stien slakt oppover til vi omtrent når «to rom og kjøkken». Der endrer både landskap og sti seg. Stien går over til en «hylle» i bergveggen. Ikke så bratt og utsatt som ned mot Mogan, men med småbakke jevnt nedover. I tillegg går stein gjennom «pinjeskogen». Her er det skikkelig flott. Spektakulær utsikt over dalen nedover mot Tauro og stien omkranset av pinjetrær. Tørre kongler på bakken, (som det er forbudt å ta med seg – i følge Edvin) og stien dekket av nåler. Det er en egen klar luft her inne. Det er omtrent 4 kilometer fra «to rom og kjøkken» til Cortadores, Stien slynger seg nedover inn og ut og rundt fremspring og inn til bekkeløp. Det som ser ut til bare å være et kort stykke blir et langt strekk. Stykket fra «to rom og kjøkken» er så avgjort verdt å få med seg, og for egen del var jeg glad for igjen å få anledning til denne turen en gang til. En flott opplevelse. Fra Cortadores er det mer «vanlig» natur med vei og grus nedover mot Norskeplassen og videre mot Puerto Rico. Greit å gå, men litt ensformig. For oss ble det et spørsmål om vi ville klare å nå «happy hour» på hotellet klokka 5. Det gikk fort det siste stykket og vi klarte å nå bare med en halv time til å bestillenødvendig drikke. En flott langtur i godt selskap.

Enig i det, men for oss er landskapet "vanlig".

En god gjeng på søndagstur Søndagsmorgen var det tid for tur. Bestyrerinnen ville ut, men det hadde regnet «katte» på morgenen, og det var antakelig søkkvått i marka de fleste steder. Stranden er et sikkert sted å gå tur i slikt vær. Bestyrerinnen tolk kontakt med sin bror og spurte om de også ville på tur. De var klar for en tur i sjøkanten fra Varhaug gamle kirkegård til Hå gamle prestegård. En tur på omtrent ni kilometer. De ville gå sammen med venner, men vi kunne gjerne hive oss med. Vi ble kjapt enige om å møtes på Hå for å sette igjen en bil og kjøre sammen til Varhaug. & stykker og en bil som tar 5 er litt problematisk, men «noen» får vente på Hå gamle prestegård mens andre henter biler. En grei tur langs Nordsjøen er avhengig av været. Regn kan være nesten greit, men vinden må helst ikke være for sterk og aller helst komme bakfra. Vi pleier å gå turen slik at vi får medvind hjemover, og motvind fra start – om vi skal gå frem og tilbake, Denne gangen skulle vi bare nordover – med vinden bakfra. Nå var ikke vinden spesielt sterk, så den skulle vi klare. YR hadde lovet opphold, men da vi sto ved Varhaug gamle kirkegård kunne vi se noen truende skyer. Håpet var at Yr skulle få rett. På Hå var det mye folk, og på Varhaug var det en god del biler. Mer biler enn det jeg vanligvis ser der. De fleste går mot sør, men det var et par gjenger som også hadde kursen nordover. Med lite regn og vind, ventet vi at sjøen skulle være rolig, men sjøen gikk tungt. Det var store dønninger som slo innover land. Støyen fra sjøen var merkbar. Denne turen fra Hå og nordover kalles kongeveien, og går forbi både gamle båthus og plakater og merker. Det første vi treffer på er sjøhusene til Varhauglosene, litt etter kommer Bodle med sjøhus, luten og ikke minst gamle møller ved bekken. Etter dette går veien/stien forbi den gamle båtopphugging-plassen. Det neste er destruksjons- anlegget på Grødaland, hvor lukten noen ganger er skikkelig dårlig. Reimebukta er bred og Kommedelen dominerer i nord. Stien går over toppen, men før det passerer stien både nye båthus og gamle stolpebygg. Som forøvrig holder på å falle sammen. Møllene ved bekken i Reimebukta (Hunnedalen) var i bruk under krigen – på nattes-tider. Etter Kommedelen går stien rundt bukta mot Obrestad. Et lite stykke av stranden her er det satt opp «Hitlertenner». Obrestad er kjent for rester av viking båthus, og for fluktforsøk under krigen. Forøvrig er det rester etter tyskerene langs hele stykket. Vi brukte noe over to timer på turen. 9 flate kilometer med mange ting å se og legge merke til. En flott tur i greit vær, og for noen av oss ble det tid til kaffe og litt å spise på prestegården på Hå.

Rundt Lifjellet i Sandnes. Det var ikke en spesielt oppløftende værmelding for mandag. Det skulle være litt opphold på morgenen, men etter hvert skulle det regne – mye. I tillegg var det snakk om vind, så ørene skulle flagre. Opp mot 20 meter i sekundet. Nesten storm. Hvor i alle dager burde turen gå med den værmeldingen? Det er november, og selv om det så langt ikke har vært frost i lavlandet, og mange trær fortsatt har blader, nærmer det seg vinter med stormskritt. Vinterturen frem for noen, har vært rundt Lifjellet i Sandnes. 9-10 kilometer med en god del opp og ned og noen knauser som må forseres. Ikke mye klatring, men noen få meter et par plasser. Dette var turen jeg valgte om det ellers var vinter. Jeg har gått turen både med is og med snø, og i storm. Det blåste så pass en gang, at jeg måtte på alle fire øverst. Det var ikke mulig å gå oppreist. Siden mye av turen går i skog, ville ikke vinden være en hindring, selv om det skulle blåse opp mot storm. Turen har jeg også gått i regnvær mange ganger. Det var muligens på tide å prøve turen en gang til. Sist jeg gikk der, var på vårparten. Turen rundt Lifjellet, var en helt vanlig tur for bare noen år siden. Det er ikke så veldig lenge siden jeg syntes denne turen bare var en kjapp «treningstur». Ting har endret seg. Jeg var litt usikker på om turen er «kjapp», og heller vel til at dette er blitt en «langtur». I alle fall trenger jeg over to og en halv time. Et helt kvarter lengre enn det jeg brukte tidligere. Det blåste, og det var mørke skyer i sør da jeg parkerte. Ikke langt inne i skogen ble det rolig. Stien går på vestsiden av Lifjellet og i le av sørlig vind. Jeg ventet at det ville begynne å regne i løpet av en times tid. Det mente i hvert fall YR. Ut over langs fjorden kunne jeg se det regnet under skyene i øst, mot Sandnes og Stavanger. Det kom ikke en dråpe på meg. Kunne jeg igjen være så heldig å unngå regnet?. Det var tydelig en stund siden jeg hadde gått denne turen. Det dukket opp en ny sti som så ut til å gå i rett retning, men ikke opp og ned en bakke. Jeg valgte å følge denne nye stien, og havnet nesten uten problemer på den gamle etter en stund. Etter å ha gått på tørre svaberg og stein, kom jeg til Einerneset, som burde skifte navn til Kristtorn-neset. Her gikk stien gjennom en «skog» med kristtorn. Etter litt klatring og klyving var jeg i «Klungeldalen» og rett over bakken der, er det lagt ut tau for rappellering ned en liten knaus. Bakken opp til toppen må tas i «rolig» tempo. Jeg kom opp til siste bakken i god form. Ved skiltet tar min «vintersti» av fra den merkede løypa. Jeg går rett mot toppen. Det som tidligere var en oppgått sti var nå nesten gjengrodd. Jeg kunne se «stien» enkelte plasser, men over myra øverst var stien helt borte. Helt øverst fikk jeg vinden rett i mot, og YR hadde rett det var nok 20 m/sek, men bare noen meter under toppen roet det seg igjen. Fra toppen gjenstår bare en bakke – opp, «Den fordømte bakken» lengre og brattere enn forventet nedenfra, men fra toppen går det radig nedover omtrent hele veien til bilen. Ikke en dråpe regn, kun vind over toppen, jeg var heldig med været. En flott tur selv om YR meldte dårlig vær.