Erling

Februar 2004 har vært en av mine beste skimåneder på flere år. Det har stort sett vært Finnemarka (nord for Drammen) jeg har lagt turene mine til. Jeg tror det har vært tørrvoksføre de fleste dagene. Men jeg synes faktisk de beste skiturene har vært rett etter solnedgang i oppkjørte løyper og klisterføre. Med blåklister som grunning og universalklister oppå der igjen får man utrolig godt feste og fantastisk god glid dersom snøen er kornete, slik det var i perioden etter mildværet. Ikke er jeg så glad i nyfallen snø heller: Det gir jo så dårlig glid, og hvis man finner en voks som gir feste er det stor sannsynlighet for at det iser også. Men i kveld blir det en tur på klisterføre med hodelykt innover i skogen Og mars pleier jo også være en god skimåned, men i slutten av måneden blir det vel å bytte ut langrennsskiene med fjellski.

Spørsmålet var jo Jotunheimen eller Rondane. Hvis man ikke har peiling ville man vel ikke stilt spørmålet en gang. Hvis så er tilfelle bør dette tas opp med nasjonalparkmyndighetene. Det er nemlig hundrevis av mennesker som vimser rundt i Rondane i påsken og som virker forstyrrende på reinen.

Hvis du holder deg unna Hardangerjøkulen 17.mai synes jeg ikke nordmenn i norske fjell er så nasjonalistiske. Olavsbu (selvbetjent) har vært overfull når jeg har vært forbi der i påsken. Leirvassbu og Glitterheim (begge betjente) har ikke vært overfulle når jeg har vært der i påsken og ligger også meget bra plassert for toppturer. Men det er en dagsmarsj inn dit, hvis man ikke kan få scootertransport. Spiterstulen (med bilvei helt frem) kan også være et alternativ, men toppturene herfra er litt lengre, siden hytta ligger 300 meter lavere enn Leirvassbu og Glitterheim.

Spørsmålet er jo Rondane eller Jotunheimen på ski i april. Hvis turen ikke gjaldt toppbestigninger, ville jeg like godt foreslå Skarvheimen, selv om det er topper nok i Skarvheimen også. Området har oftest bedre snøforhold og er lett tilgjengelig med tog til for eksempel Finse. Men tilbake til temaet: Hvis dere skal til fjells i første halvdelen av april (påsken), går det greit å ta tog Gøteborg-Oslo-Otta og en drosje (eller buss ?) opp til Mysuseter. (Og til de som skriver om Spranget: Jeg tror ikke man kommer med bil i vintersesongen inn til Spranget, men må gå på ski fra Mysuseter). En fin rundtur kan være Mysuseter - Rondvassbu - Dørålseter - Bjørnhollia - Rondvassbu - Mysuseter. Og vil dere på topper er Veslesmeden (2015moh) en fin tur fra Rondvassbu i pent vær. Skal dere på tur etter 12.april er Rondvassbu ikke lenger betjent, og som selvbetjent hytte synes ikke jeg den er særlig trivelig. Et annet flott utgangspunkt er Hjerkinn. Her kan dere ta på dere skiene på togstasjonen og gå sørover mot Rondane: Hjerkinn - Grimsdalshytta - Dørålseter - (Bjørnhollia) - Rondvassbu - Mysuseter er en bra rute. Rondane er altså "snillere" enn Jotunheimen og har kortere dagsetapper enn Jotunheimen, og er godt egnet som nybegynner-område. Transport til Jotunheimen er antagelig best med DNT sine busser. Kanskje finner dere dem her: http://www.turistforeningen.no Jeg tror det er greiest å reise til Gjendesheim. Gjendesheim - Gjendebu - Leirvassbu - Spiterstulen - Glitterheim - Gjendesheim er en fin runde. Men området er litt mer krevende enn Rondane. Dagsetappene er litt lengre og været, spesielt i vestlige deler (Leirvassbu) kan være litt dårligere, og det blåser litt mer enn i Rondane. Konklusjonen: Etter 12.april ville jeg dratt til Jotunheimen. Før 12.april: Rondane, dersom dere ikke har mye erfaring fra vinterfjellet.

Knut skrev: Jostedalen breførarlag arrangerer tur midt i mai opp Gjertvassbreen til Gjertvasstind og Styggedalstind: http://www.jostedalen-breforarlag.no/norsk-skiturar.htm Jeg synes nok det høres skummelt ut, men breførarlaget vet vel hva de driver med. Skulle gjerne vært med selv, men breen er sikkert så bratt at det er en fare for at jeg psyker ut der.

Jeg er visst fjellnerd, i likhet med de fleste i dette forumet , for jeg har ved noen anledninger benyttet listen for å finne nye turmål i for meg nye områder. Alle 85 klarer jeg aldri, men det kunne vært moro å fullføre 10-på topp listen i det minste. Store Lenangstind og Hamperokken er "cruxet" når man bor så langt unna. De andre 10-på topp er innen rekkevidde eller allerede besteget.

Helt saklig: Du finner garantert ingen "jomfruelige" topper i fastlands-Norge. Hadde jeg visst om noen hadde jeg ikke fortalt det til andre ihvertfall. Om alle er vinterbesteget vet jeg ikke, men her gjelder vel det samme: hadde det vært noen ville ingen i dette forumet fotalt det til deg. Skal du ha jomfruelige tinder må du reise langt av gårde: Himalaya, kanskje Grønland eller Antarktis. Men i stedet for å fokusere på jomfruelige topper hvorfor ikke tenke på jomfruelige søkk Før jeg blir usaklig igjen: Nord-Norge har mange spennende grotter, og sikkert noen uutforskede også - hvis du finner dem. Og angående værstatistikk: På skitur i dag opplevde jeg +11ºC i 400 meters høyde. Statistisk er vel det i februar svært uvanlig Tom

Jeg skjønner ikke hvilken interesse det har for fjellforumet at det på Blindern i Oslo normalt er 5 grader varmere enn i Tromsø i sommermånedene. Det er da veldig lite fjell i bygatene både i Tromsø og Oslo ! Skal man ta seg en utepils er det kanskje kjekt å vite, men vi går jo i fjellet ! Det er mulig at det er mer interessant at det regner marginalt mer på Blindern enn i Tromsø (regnet i mm - hadde man tatt nedbørsdager tipper jeg Tromsø hadde hatt flest) når man planlegger fjellturer, men uansett kommer det adskillig mer nedbør både på Tromsdalstind og på Tryvasshøgda. Dessuten er Nord-Norge nesten like forskjellig værmessig som sør-Norge. Det finnes områder der som er kjølige og nesten like våte som steder på Vestlandet, og andre områder som er adskillig tørrere enn det sentrale østlandet. Å diskutere/krangle om hvor det er varmest i landet er forøvrig litt merkelig all den tid vi lever i et av verdens kaldeste land. Dersom det hadde vært veldig viktig for meg å ha utetemperaturer over 23-24 grader ville jeg kastet bort livet ved å bo i dette landet. Jeg liker meg i fjellet hvor slike temperaturer aldri forekommer Indre Troms er et område med lite nedbør dersom pandabjørnen ikke tåler regn

Gjest skrev: Storskrymten 1985 moh er høyest i Sør-Trøndelag og ligger i Møre & Romsdal (som en av de høyeste der) og Oppland også. Burde være en attraktiv topp. Jeg tror det er en mellom Buskerud S&Fj og Hordaland også. På Hallingskarvet.

Jeg har vært på toppen av Kirkeberget hvor det står en hytte; både på ski og på beina i pent vær. Det er trær der. Etter mitt skjønn er det bedre utsiktspunkter i Nordmarka. Poenget ditt var vel å spørre om det var noen ubestegne topper i Nord-Norge. Skal du få noe svar på spørsmålet ditt burde du strengt tatt hatt en litt mer ydmyk holdning, og kanskje visst litt mer om landsdelen du vil til. Å skrive at det er Norges våteste landsdel, når det definitivt ikke er det, blir jo litt dumt. Å klage på myggen og spørre om turtips er kanskje heller ikke så lurt Bråkjekke østlendinger er ikke like populære overalt som du sikkert har merket Kanskje du skulle prøve å spørre om info på nytt

En viktig forskjell på Oslo og Tromsø, sett i lys av at dette et fjellforum, er at førstnevnte mangler fjell og har høyeste punkt som en 630 m skogkledd kolle. I sistnevnte ligger deler av Lyngsalpene og høyeste punkt er Jiekkavarre på 1833 moh i et alpint landskap som få områder i Norge kan måle seg med. Sitter du i Tromsø kan du oppsøke slike alpine områder på en dagstur. Eller nattestur - det er jo lyst hele døgnet fra mai til august. Er du i Oslo rekker du ikke lenger enn til Norefjell på samme tiden. Oppe på toppene og breene er det faktisk ikke mygg. Var så heldig at jeg reiste til Lofoten kjempesommeren i fjor. Hermannsdalstind på 1029 moh i T-skjorte og med en utrolig utsikt. De to siste somrene har jo vært veldig bra der oppe. En fordel er jo at fjellet begynner lavere enn i sør-Norge slik at temperatursammenligningen blir misvisende. Nord-Norge har nok like mye å by på som sør-Norge når det gjelder fjell.

Bare for å kverulere litt Svein. Du bor på Sunnmøre antar jeg. Men kommer man østfra er det faktisk ikke nødvendig å reise til Sunnmøre for å bestige Pyttegga. Man reiser til Romsdal (Rauma kommune) og man kan gå opp til Pyttbua som ligger i Romsdal og bestige Pyttegga som er et grensefjell mellom Romsdal og Sunnmøre. Holder man seg på vestsiden av varden har man altså ikke vært på Sunnmøre, men besteget Pyttegga, og fått halve kroppen over 2000 moh. Jeg mener å huske at han karen som besteg alle toppene i Norge over 1800 m mente at Hjelledalstind, 1989m var den vanskeligste av dem alle med mye utsatt klatring mot toppen. Kan det stemme ?

Tilbake på sporet igjen: Erik skrev: En tur over en del 2000 meterne i Rondane kan være effektivt for å imponere de med dobbelt sett x-kromosomer i peisestua på Bjørnhollia. Jeg hadde ihverfall inntrykk av det. At jeg ikke tok signalene før ved avreise fra Bjørnhollia er kanskje typisk Er egentlig ikke så lei for det nå. Min anbefaling blir altså skitur i Rondane i påsken, noen 2000-metere og overnatting på hyttene. Fortrinnsvis Bjørnhollia, for der synes alle det er så "koselig". Men du kan ikke regne med å få henne med på Skagastølsryggen antagelig. Å oppfatte signalene er også viktig, og ikke minst få med seg telefonnummer, navn eller e-post-adresse før avreise. Har hørt patetiske henvendelser til DNT-hytter noen dager etterpå om de ikke kunne sjekke navn på de som hadde vært der. Mot må du ha

Espen skrev: Jo faktisk, og betydelig farligere også ! Jeg så en gang oversikt over farlige sportsaktiviteter (tror det var fra et forsikringsselskap) og de var rangert med A, B og C med A som farligst. Og under A-kategorien var hest og dykking blant annet. Under C kom fjellklatring. Det er mange unge jenter som ødelegger seg på hesteryggen. Det er vel kanskje sjelden dødsulykker, men blir du kastet av en hest kan det gå hardt ut over ryggen. For øvrig har jeg inntrykk av at hesteinteressen hos jenter er en pubertal interesse og et slags substitutt for en farsfigur eller kjæreste. Det er jo ikke mange jenter som interesserer seg for det etter fylte 20.

Morten skrev: Jeg tror ikke man kan kalle det puddersnø. Pulversnø kanskje ? For å få puddersnø kreves det etter hva jeg vet kaldt og "tørt" vær og lite vind. Forrige uke var det slike forhold på østlandet med temperaturer ned mot -10gC, østavær og store snøfall - opptil 50 cm på onsdag-fredag. Ikke til forkleinelse for Sunnmørsalpene, men snøen som vi hadde på østlandet i slutten av forrige uke tror jeg ikke Sunnmøringene har opplevd maken til. Det er oftest nordvesten som legger igjen bra snø i Sunnmørsalpene, men den er gjerne litt tyngre og fuktigere. Jeg kjørte ned fra toppen av Slogen i romjula for noen år siden i nesten perfekte forhold: 30 cm nysnø, og lite vind. Men puddersnø var det ikke etter min definisjon Har forøvrig tråkket rundt på Emblemsfjellet, på Ørskogsfjellet og i Vagsvika noen hundre ganger om vinteren også, men skikkelig puddersnø kan jeg ikke huske noe om. Løssnø og puddersnø er altså ikke det samme etter min definisjon. Er dere enige i det

På lørdag hadde jeg en flott dag med alpinski på føttene i 30 cm (?) puddersnø i Hemsedal. Jeg har ikke vært interessert i løssnøkjøring før, men har de siste par årene oppdaget at dette er utrolig morsomt. Siden det var første gang jeg har opplevd slik snø i Norge lurer jeg på om slike forhold som det var på lørdag kan oppleves ofte her i landet Altfor ofte er jo nysnøen våt, mer hardpakket eller vindblåst. Hørte forøvrig at forholdene var enda bedre på Norefjell enn i Hemsedal

Vi er en liten gjeng som skal på en ukestur fra hytte til hytte (eller hotell) i Gran Paradiso i Italia 10-18.juli i år. Vi skal bo på hytter i fjellet, og det er disse jeg lurer på om noen har erfaringer med. Jeg tror f.eks. disse hyttene vil være aktuelle: Vittorio Sella, Federico Chabod eller Vittorio Emanuele. Er det viktig å booke hytter på forhånd i dette området eller er dette i en tid av året da det vil være greit å få plass på hyttene Jeg vet jo at Vittorio Emanuele er stappfull i august av folk som skal på toppen av Gran Paradiso, men midt i juli er det kanskje ikke så fullt siden italienere gjerne har ferien i august ? Bør man være medlem av en alpeforening Må man være med i CAI (Club Alpino Italiano) eller kan man være medlem i DAV (Deutschen Alpenverein) eller DNT Jeg forstår jo ikke et ord italiensk, så CAI ville jeg ikke meldt meg inn i hvis det ikke er nødvendig. Håper det er noen her med konkrete erfaringer (forsåvidt relevant med erfaringer fra fjellhytter andre steder i Italia også) og ikke bare synsing om emnet

Svein skrev: Jeg kjører av og til fra Østlandet til Ålesund jeg også - og hvis vi skal diskutere spektakulære bilturer i Norge tar turen fra Bjorli til Åndalsnes 1.premien. Jeg er riktignok Sunnmørsalpe-entusiast, og kan være enig med Slingsby som karakteriserte Velledalen som Norges vakreste dal (tror han gjorde det ihvertfall), men Romsdalen er Norges mest spektakulære. Tror egentlig ikke det er noe i alpene som overgår fjellveggene i Romsdalen heller Men kanskje i Karakorum

Morten skrev: Mitt tidligere innlegg var et forsøk på å være sarkastisk og ikke ment som et veldig seriøst innlegg. Men jeg mener likevel jeg har noen poenger. Og om det spiller noen rolle: Jeg er lettere angrepet av samlemanien jeg også Og reiser altfor mye til Jotunheimen i forhold til hva Norge ellers har å by på når det gjelder flotte fjellområder. Har besøkt omtrent en tredel av toppene over 2000 moh i Norge. Og samler i tillegg på topper med høy primærfaktor, de høyeste fjellene i hvert fylke i Norge, høyeste fjell i land jeg besøker, 4000-metere Og ellers fjelltopper jeg har lyst å gå på Men jeg har ingen planer om å sluttføre samlingene, kanskje med unntak av fylkes-toppene. Men hvorfor skal vi absolutt opp på toppene når det vitterlig er vakrere i dalene, ihvertfall i Jotunheimen At toppene ofte gir flott utsikt blir hevdet som en forklaring, men hardbarkede 2000-meterssamlere går jo på toppene i tykk tåke også Jeg tror kanskje det å sette seg mål og oppnå dem kan gis som en forklaring. Og en topp vil for mange være et større mål enn å tusle i dalene.

Diagnosen 2000-metersamler settes ofte på mennesker som i ugangspunktet er disponert for samlemani eller i noe sjeldnere tilfeller tvangsnevroser. Vedkommende er oftest i mindre grad opptatt av naturen enn det å samle toppene. Du ser dem sjelden utenfor Jotunheimen, om det da ikke er på raske turer til Rondane, Dovre eller andre steder for å "ta" toppene der også. Legg forøvrig merke til språkbruken hos dem: de tar som oftest toppene ! I noen sjeldne tilfeller går denne manien så langt at de skal opp på hver eneste stein som ligger over 2000 metersgrensen - da er de råket av det såkalte "10 meters topp"-syndromet som visstnok selv ikke tung medisinering hjelper mot.

Jeg skal raskt prøve å oppklare en del forhold: Det skulle være rart om ingen av dere fikk AMS. Det er en tilstand som blant annet gir seg utslag i hodepine: ikke nødvendigvis noe alvorlig. Jeg fikk forøvrig selv det når jeg landet i Quito, men det gikk over etter noen timers hvile. Av de jeg kjenner som har reist direkte fra Norge til høyder over 3600 moh har faktisk de fleste fått den litt mer ubehagelige varianten av AMS som resulterer i oppkast. Tallene er forøvrig hentet fra Lonely Planet sin reiseguide fra Equador mener jeg, og jeg tror faktisk tallene er riktige. Ellers kan det legges til at KLM ikke flyr til La Paz. Jeg tror man må ha spesialfly for å lande der. Flyplassen er på rundt 4000 moh. Basert på det som står å lese på http://www.cmc.org/cmc/ta_3_95.html#Pressure tror jeg dette må være en liten overdrivelse: "Now, to quantify: consider the altitude at which air pressure averages 0. 5 atmospheres. On Mt. McKinley, 63: N latitude, this altitude is, on the average, 18,400 feet in mid-summer, and 16,800 feet in mid-winter. In the vicinity of Mt. Everest, 30: N latitude, this altitude is 19,400 feet in mid-summer, and 18,850 feet in mid- winter. At the summit of McKinley, 20,320 feet actual altitude, the average air pressure in mid-summer is about 0.453 atmospheres, which would correspond to a Himalayan summer altitude of 21,650 feet. In winter the summit pressure for McKinley, 0.420 atm., corresponds to a Himalayan winter altitude of 22,800 feet, and a Himalayan summer altitude of 23,460 feet. Chimborazo, 20,700 feet actual altitude, is essentially on the equator ( 2: S latitude) and so its summit pressure of about 0.472 atm. does not vary much seasonally." Jeg mistenker at vintertrykket på Denali(McKinley) er sammenlignet med sommertrykket på Aconcagua - da kan de sikkert være like Kom igjen da ! På en flytur i Sør-Norge med Norwegian eller Braathens sin Boeing 737 (som bare tar 30-50 minutter) har lufttrykket i passasjerkabinen tilsvart 1800 - 2500 moh, men som oftest 1800 - 2300 (målt med den utmerkede trykkmåleren på min Casio-klokke !), det vil si omlag 75-85 % av lufttrykket ved havoverflaten. På interkontinentale flyvninger har lufttrykket vært omtrent det samme. De har ikke tilpasset lufttrykket i kabinen før kort tid før landing. Og det kan jo ha en viss akklimatiseringseffekt å fly, men siden man sitter stille er nok ikke effekten særlig stor. Tvert om representerer trykket og stillesittingen en fare for blodpropp i venene i kroppen. Mulig at du er inne på noe, selv om jeg trodde det var jordens rotasjon som slynget luften ned til ekvator, og at det dermed samlet seg mer luft der nede hvilket altså ga høyere trykk. Ja er det ikke typisk for amerikanere å omtale deres fjell som verdens kaldeste eller verdens høyeste frittstående osv. De har sikkert verdens største tomater i Amerika også

Jeg har opplevd å bli akutt høydesyk etter anslagsvis 3-4 timer å ha tatt gondolbanen fra Chamonix (ca 1100 moh) til Aguille du Midi på 3800 moh. Deretter gikk jeg helt uanstrengt nedover breen til omlag 3200 moh hvor jeg snudde og skulle tilbake igjen. Hodepinen kom ganske fort når jeg begynte å gå oppover. Jeg følte meg etterhvert temmelig slapp og kastet opp før jeg karret meg opp toppeggen til Aguille du Midi. Der oppe måtte jeg vente en time pga dårlig vær i ganske sjaber forfatning før jeg kunne ta gondolbanen ned igjen. Det merkelige var at når jeg gikk ut av banen nede i Chamonix følte jeg meg helt frisk igjen, hvilket bekrefter regelen om at nedstigning er den beste kuren mot høydesyke. Jeg var selvfølgelig langt fra HAPE og HACE der oppe, men var i en tilstand som i værste fall kunne utvikle seg til HAPE eller HACE etter en tid. Jeg har en teori om hvorfor jeg ble høydesyk, selv om jeg de ti foregående netter hadde sovet 1100 – 1600 moh og gått fottur opp mot 2600 moh: Det handler om pusterefleksen som ikke tilsa at det var nødvendig å puste noe særlig ved kun å gå nedoverbakke fra 3800 moh til 3200 moh. Når jeg så skulle snu og gå oppover igjen ble det en ekstrem belastning på kroppen som allerede hadde underskudd på oksygen. Ved hvile er det jo slik at pustefrekvensen vil bli høyere jo høyere man kommer. Og det tar noe tid før kroppen regulerer dette automatisk. Jeg har erfart at det kan hjelpe å være bevisst på å holde en høyere pustefrekvens spesielt når man når større høyder; uten å hyperventilere selvfølgelig. Stemmer dette med dine erfaringer Erik og innlegg fra seminaret

Under linken http://www.mounteverest.net/story/Altitudekills,andnotjustonEverestJan252004.shtml kan man lese om en mann som døde av en kombinasjon av hjerte- og lungeødem etter å ha reist direkte opp til et skisted i Colorado på 2500 moh. Tilfellet er nok uvanlig, men viser at høydesyke kan oppstå i ganske lave høyder. I en Lonely Planet bok stod det at høydesyke kunne opptre så lavt som 1800 moh, uten at jeg har hørt om konkrete tilfeller. Forøvrig har jeg selv ingen betenkeligheter med å reise direkte opp til overnattingssteder opp til 3000 moh dersom det ikke finnes lavere alternativer, selv om jeg her merker høyden veldig godt, men ikke har opplevd å bli syk av det. For å øke trivselen ville det egentlig vært bedre for meg å legge inn en overnatting på omlag 2500 moh før jeg passerer 3000 moh. Men som tidligere nevnt får jeg lettere høydesyke enn de fleste

Jeg har lagt inn en turbeskrivelse under "Turrapporter" fra vår skitur på Mulhacen 5.januar. Kort fortalt nådde vi toppen i praktfullt vær etter en overnatting på Refugo Poqueira. For nordmenn tror jeg at toppen vil være mest attraktiv som en skitur om vinteren. Men pass på å få godt vær. Jeg tror pb må ha vært heldig siden han traff så bra med været når han bare hadde en dag tilgjengelig for toppbesøk. Vi lyttet til værmeldingene og ventet på høytrykket. I den 10-dagersperioden vi var i Spania var vi på toppen den beste dagen, og forøvrig var det anslagsvis kun halvparten av dagene som var egnet for toppbestigning. Når det gjelder stegjern var vi aldri i nærheten av å ha behov for det, men vi brukte skifeller oppover hele tiden. Kanskje kan det være nødvendig med stegjern i ekstreme tilfeller. Isøks skjønner jeg ikke at man har behov for; da er det bedre med et par vandrestaver. På hytta sa de at det var is oppover mot toppen. På norsk kalles det skareføre: altså relativt uproblematisk med ski på beina. Og så må jeg takke for mye god informasjon her i forumet, og spesielt pb (Petter) som har en fin hjemmeside som viser bilder og har utfyllende informasjon fra Mulhacén-bestigningen.

Turen vår til Spania startet i Granada hvor vi håpet å få oppleve både Alhambra og slalåmkjøring i Sierra Nevada. Det var imidlertid en del regn når vi var der, og den eneste fine dagen benyttet vi til å kjøre slalåm i Sierra Nevada. Vi overnattet for øvrig for 40 € rommet på hotellet Labella Maria i Pinos Genil (ca 800 moh) og omlag 8 km fra Granada og 20 km fra de 2-4 ganger dyrere hotellene oppe i selve skianlegget. Etter å ha sjekket værprognosene på internett fant vi ut at lavtrykket over Italia ville holde stand enda noen dager og at høytrykket ved Azorene etterhvert ville skli innover mot Spania mot slutten av ferien vår. I mellomtiden ville det bli nordlig vind, og noe nedbør, men mest i nord-Spania. Vi fant derfor ut at det var best å ta for seg av kultur i Andalucia først, og planla toppbestigningen 4-5. januar. Og det var et lykkelig valg. Etter Sevilla og Cordoba kjørte vi fra Cordoba til landsbyen Capileira (ca 1500 moh) på sørsiden av Sierra Nevada 3.januar og overnattet på hotellet Fica los Llanos (65 € for rommet) som foreslått av Petter. Bra hotell og maten her syntes vi var bedre enn i restauranten lenger ned i gata. I Capileira kjøpte vi inn kartet "Sierra Nevada - La Alpujarra" i målestokk 1:40.000 og med rutenett ED50 som på norske kart. Ellers fikk vi tid til litt rekognosering, slik at vi i hvert fall fant ut hvor vi skulle starte søndag 4.januar. Hotellet hadde eksepsjonell sen frokost - 08:30 er i hvert fall for sent hvis man planlegger Mulhacén som en dagstur. Men vi spiste frokost her og kjørte oppover veien GR411. Med tohjulsdrift og sommerdekk kunne vi kjøre til en parkeringsplass på 2053 moh. Deretter var det stedvis is og snø opp til dit veien er sperret med bom ved 2160 moh. Jeg kan for øvrig legge til at jeg for tolv år siden kjørte hele GR411 fra Granada til Capileira i oktober måned med en Renault 5, men det var skyet og jeg fikk egentlig ikke sett så mye. Den gangen gikk jeg opp til Pico Veleta (3398 moh), men det var ikke mer enn en 5-minutters tur. Nå er ikke veien lenger åpen for slik trafikk og jeg vet egentlig ikke om vi hadde lov å kjøre der den gangen heller. Vi startet å gå klokken 10.15 med sekk og ski på ryggen og gikk opp til nevnte bom. Deretter fant vi ut at det derfra var best å ta en snarvei gjennom skogen rett oppover ryggen. Ved cirka 2320 moh kom vi ut av skogen og nå var det bare snø oppover, og det var på tide å ta på skiene. Nå bør det nevnes at jeg hadde tatt med meg mine Scarpa T3 plaststøvler, Rottefella Chilli-bindinger og et par Telemark carving ski. Definitivt altfor tungt utstyr for denne turen. Lene hadde helt vanlige norske fjellski med stålkanter og lite innsving, 75 mm bindinger og Asolo Morgedal skistøvler. Helt greit skiutstyr for Mulhacén. Forskjellen i valg av skiutstyr gjorde nok sitt til at jeg var sinken oppover, mens Lene kjørte saktere når det gikk nedoverbakke. Oppover holdt vi for det meste noe vest for ryggen da det blåste østlig vind - antagelig lett til frisk bris på de utsatte stedene. Klokka 14 nådde vi området ved Alto del Chorillo på 2711 moh hvor vi diskuterte hvorvidt vi skulle prøve å nå toppen samme dag eller først overnatte på hytta Refugio Poqueira. Uten forutgående akklimatisering (jeg syntes allerede jeg kunne merke en liten murring i hodet pga høyden) og siden det var så sent på dag fant vi det sikrest å overnatte først. Hytta nådde vi cirka 14:45 og brukte altså 4,5 timer opp dit i ganske rolig tempo og med to innlagte spisepauser og en pause hvor vi tok på oss skiene. Hytta Refugio Poqueira er en helt grei hytte i vanlig alpestil - altså noe enklere enn det DNT har å by på. Den er betjent og serverer frokost og middag og kan også levere lunsjpakker til turistene, noe vi benyttet. Middagen var overdådig: suppe, spaghetti Bolognese, kottelletter og dessert. Frokosten tilsvarende enkel ! Lunsjpakkene de laget var imidlertid bra. 65 € kostet overnatting og all bespisning og drikke for oss to. Beliggenheten til hytta er utmerket og noe beskyttet for vinder fra nord og øst. Man ser Pico Veleta på 3398 moh, middelhavet og helt til Rif-fjellene i Afrika. På mandagen var vi oppe tidligere. Frokost ble servert 07.30 og 08.45 var vi klare til å gå. Vi startet for øvrig samtidig med et par fra Barcelona utstyrt med alpine bestigningsski med stegjern. De tok en direkte rute fra hytta til toppen og ankom der en time før oss. Vi derimot utstyrt med skifeller under skiene valgte den noe slakkere varianten delvis tilbake samme vei som vi kom dagen før og deretter opp "Canada de la Iglesia" før vi nådde ryggen ved omlag 2920 moh. Det merkelige var at vi tidligere på dagen hadde litt vind; kanskje laber - lett bris; her oppe var det praktisk talt vindstille. Temperaturen hadde nå også begynt å stige litt. Ved hytta var det omlag -3ºC om morgenen; her var det over 0ºC. Turen videre mot toppen la vi om Mulhacén II på 3362 moh, primærfaktoren er knapt mer enn 2 meter. Langs denne ryggen var det ganske avblåst og steiner stakk delvis opp. Fra 3100 moh var det bedre snødekning noe øst for ryggen. Hovedtoppen Mulhacén på 3482 moh (avhengig av hvilket kart man ser på) nådde vi 13.15, altså 4,5 timer fra hytta inklusive en innlagt matpause. Utsikten fra toppen er formidabel og jeg lurer på om det er noe fjell i vest-Europa som gir større utsikt. Vi så blant annet Rif-fjellene i Marokko (Middel- og høy-Atlas er antagelig for langt borte), middelhavet og Granada fra toppen og forøvrig en stor del av sør-Spania. Her oppe var det vindstille, praktisk talt skyfritt i 360º og omlag 0ºC. Etter tyve minutter på toppen satt vi avgårde nedover. Pga mye vind var snøen vindblåst og lå i bølger store deler av nedoverturen slik at gleden ved utforkjøringen dessverre ikke ble så veldig stor. Snøen var også hard bortsett fra i en del lavereliggende og solvendte områder hvor jeg til slutt kunne legge inn noen Telemarksvinger og få noe valuta for de tunge skiene mine. På vei nedover fulgte vi stor grad veien helt fra "Canada de la Iglesia" til veibommen ved 2160 moh. Bilen ankom vi etter knapt tre timer etter en lengre matpause og omkledningspause - det ble nemlig betydelig varmere utover dagen. Knapt to timer senere fant vi oss et greit hotell ved stranden i Almunecar ved middelhavet ! Som en oppsummering vil jeg si at Mulhacén egner seg ypperlig for en "vårskitur" midtvinters for norske turister i sør-Spania. På den annen side: de som reiser til sør-Spania er kanskje ikke så ofte interessert i snø, ski og fjell ? Hvor lenge utover vinteren snøen ligger så lavt som 2200 moh slik vi opplevde det vet jeg ikke, men hvis snøen ligger så lavt i februar eller mars vil det også gi mulighet for flottere nedkjøring enn det vi opplevde da snøen ville vært mykere ut på dagen på den tiden av året. Valget mellom 1 eller 2-dagers tur til Mulhacen avhenger litt av hvor god form man er i og kanskje også hvor godt man takler høyden. Overnatting på Refugio Poqueira tror jeg hjalp på vår høydeakklimatisering og vi unngikk hodepine på toppturdagen. Som en dagstur på ski tror jeg vi ville brukt 10-12 timer under de gode forholdene det var 5.januar. Folk i bedre form, og med vanlige norske fjellski, kan sikkert gjøre det på 8 timer. Vi syntes det var mer behagelig og interessant å dele opp turen i to etapper. Avstandene vi gikk var ca 9 km første dagen til hytta. Neste dag var det cirka 6 km vi gikk til toppen og deretter 11 km nedover igjen. Helt til slutt vil jeg si at jeg ikke kan anbefale noen skitur fra skianlegget under Pico Veleta til Mulhacen dersom man ikke er utstyrt med stegjern, isøks og en del andre remedier. Området er svært bratt og det er mye opp og ned. Det går riktignok en vei her, men den er nedsnødd så høyt oppe. Om sommeren ville det imidlertid vært enklere å gå der.