evenl

Jeg har modifisert min Paris pulk med et spesialdesignet pulktrekk i bevernylon. Les mer, se skisser og bilder fra hvordan dette ble gjennomført på ifriluft.net Turhilsen

He he..ja det finnes sikkert egnede parkeringsplasser, men jeg så ingen i mørket langs E6 denne fredagen. (prøvde for så vidt ikke så alt for hardt heller..) Planen var å starte ved Buan eller Øverlilykkja. Finnes det parkeringsplasser her? Jeg er i så fall takknemlig for et svar til senere bruk

To toppturer i to forskjellige land ble gjennomført i løpet av helga. 1 overnatting med tilhørende topptur i "Barnas naturverden" som ligger nord for Oppdal og øst for Nerskogen og en topptur i Sverige på søndag. Sönner-Tväråklumpen¨og Getryggen ikke langt fra Storlien ble da avlagt et besøk. Link til turbeskrivelser på ifriluft.net: Topptur i "Barnas naturverden" | Sönner-Tväråklumpen og Getryggen Turhilsen

2 uker, 18 breer og 1 svømmetur = Lyngen på langs til fots. Etter det turdeltagerne erfarer er dette historiens første gjennomførte fottur igjennom Lyngsalpene. Les og se bilder fra turen på ifriluft.net En fottur i Tromsø amt ville være en meget lønnende avveksling, ikke minst for dem, som har sett nok av Jotunheimen og andre fjelltrakter i det sydlige Norge, og som føler seg sjenert av den stadig voksende mengde av turister og den alt for store sivilisasjonen som har trengt frem selv til de mest avsidesliggende strøk. Josef Caspari 1896

Hei, Er det noen som har vært i fjellområdene rundt Sunndalsøra/ Øksendalen i det siste, og som kan komme med en oppdatert snørapport?

Hvor mye snø var det på Resfjellet?

Hei, Jeg har bestilt der to ganger (har faktisk en ordre inne nå..) Telemark-pyrenees har etter min spinkle erfaring god service og rask behandling. Posten er flaskehalsen her.. Til Norge gjelder Ex VAT priser, og hvis man bestiller over 700 Euro får man fri frakt. Turhilsen

11 av 12 ekspedisjondeltakerne klarte å nå toppen av Aconcagua (6962 moh) søndag 07.01 kl 1230. ifriluft.net har fulgt ekspedisjonens ferd fra start til mål. Les mer om ekspedisjonen her Ekspedisjonens hjemmeside: www.hoydemedisin.no Turhilsen

Se bilder og kart på ifriluft.net 1.juledag ble Bletoppen besøkt fra et noe uvanlig utgangspunkt. Bletoppen er den høyeste toppene på Blefjell med sine 1342 moh. Vinteren 06/07 har vært usedvanlig varm og snøfattig mange steder i landet. Toppen ble derfor besteget på beina og på et vårlig føre. 3 timer tok turen tur/retur Sandvatn. Det er nok ikke mange turfolk som har besteget Bletoppen fra denne kanten, selv om toppen nåes raskest fra denne siden ved veien fra Bolkesjø til Tinn. Jeg ville utnytte denne strålende 1.juledagen til å endelig komme meg ut på tur igjen. I løpet av senhøsten og tidlig på vinteren blir det naturlig nok ikke så mange turer som vanlig. I tillegg har ikke akkurat været eller snømengdene innbytt til noen større eventyr i det siste. Vinteren har så langt mange steder sett ut som når våren er i anmarsj. Det var derfor med stor iver jeg tok fatt på bakken opp til Bletoppen fra Sandvatn. Nok en gang i nokså ukjent terreng.. Formen var heller laber da jeg startet på de 1000 høydemeterne opp til toppen. Det var lenge siden større fysiske utskeielser.. Jeg valgte et "rakt på" veivalg ved å gå over fjellryggene "Flæun". Været var strålende med knallblå himmel og vindstille. Nede i dalene lå tåka. Det var et flott skue der jeg gikk i lyngen oppover. Like under Svartufs kom jeg inn på den "rød merkede" stien oppover mot toppen. Stien var tydligvis ikke så tett traffikert, for jeg mistet den flere ganger oppover lia. Da jeg passerte tregrensa kom jeg etter hvert inn på flere og flere snøflekker. Snøen var hard og det var vanskelig å finne feste for fjellskoa. Jeg la derfor om kursen og gikk rett opp på ryggen sør for toppen. Vell oppe på topplatået var det nærmest skøytebane. Issvullene lå tett. Jeg stabret meg bort til toppvarden. Lunsjen ble inntatt der med flott panoramautsikt mot Knutefjell, Skrim, Telemark og Gaustatoppen og videre nordover langs Blefjell-ryggen. Etter å ha sittet ved toppvarden i rundt 40 minutter tok jeg fatt på returen. Snøen i solhellingen var fortsatt hard, og jeg vurderte det som høyst risikabelt å benytte meg for mye av snøflekkene nedover. Rundt på alle kanter lå steiner klare til brått å bremse et eventuelt fall. Dette førte til at jeg kom litt skjevt ut og bommet fullstendig på veivalget ned lia. Stien mistet jeg fort og jeg rotet meg etter hvert inn i et gammelt hogstfelt i den bratteste delen av lia. Hinderløypa på hogstfeltet ble omsider forsert før jeg kom meg inn på den merkede stien ned mot veien inn Køytedalen. Veien ble fulgt tilbake til bilen. 3 timer på tur viste klokka da jeg var tilbake ved bilen. Årets vårligste desembertur. Turhilsen

At 71 grader nord selger godt kan det ikke være noen tvil om. Jeg har hørt rykter om at de nye Bergans jakkene ble utsolgt fra flere butikker rimelig fort etter lanseringen. Ellers synes jeg litt synd på deltakerne som må gå rundt i en haug med utstyr kun på grunn av reklameeffekten på TV. Da tenker jeg spesielt på luer, votter og dunjakke i vårvarmen på Lindesnes samt tungt og stivt randoneèutstyr på en vanlig skitur i fjellheimen. PS. Jeg har ikke sett et helt 71 grader nord program i år, selv om jeg trodde at jeg som vanlig skulle sette av mandagskvelden til dette.

Prøvde å ligge på et Exped Dun 9 DLX liggeunderlag under en tur for noen uker siden. Litt av en behagelig opplevelse! Med dette liggeunderlaget kan man ligge rett i steinrøysa. Koster flesk, men varmt og ultra komfortabelt.

Jeg må vel si at hvis jeg hadde lest om alle advarslene før turen hadde jeg vært mer nervøs før jeg gikk inn. Det føltes trygt der og da, men det føles selvfølgelig slik i uvitenhet. Det gikk heldigvis bra med oss og for de 3 andre som tok turen igjennom tunnelen. Link til adressa sin artikkel i dag: http://www.adressa.no/nyheter/sortrondelag/article738152.ece#

Ja, det kan man lure på... Isen var ikke veldig tykk. Flere steder slapp det lys igjennom isen i taket. Jeg vet ikke hvor tynn isen er da, men så mange cm kan det jo ikke være. Jeg visste ikke hvor prekær tilstanden til Speilsalen var før jeg gjorde litt research etter turen. Nyhet på NRK Trøndelag sine nettsider: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_trondelag/1.930270 I artikkelen advares det mot å ferdes i området. I hvert fall ferdsel på eget ansvar.

Trollheimen innbød denne helgen til ”indian-summer” i oktoberfjellet med strålende vær og høy temperatur. Vi takket ja til invitasjonen og la turen til Gjevillvatnet for å bestige Gjevillvasskamban, og for å besøke den berømte Speilsalen ved foten av Blåhø. Se bilder fra turen og video fra Speilsalen på ifriluft.net Min første tur til Trollheimen gikk fra Gjevillvatnet via Kamtjønnkoia og til toppen av Blåhø. Siden jeg har et prinsipp om ikke å gå samme sted to ganger, var det derfor en god stund siden jeg hadde vært på tur i disse delene av Trollheimen. Værmeldingen for helgen var svært lovende. Mye sol og uvanlig høye temperaturer var varslet. Det var duket for en flott helg i oktoberfjellet. Hanne og jeg startet i mørket fra parkeringen ved Raudøra, ikke langt unna Gjevillvasshytta. Sekken var pakket for telting, men føltes overraskende lett på den lettgåtte stien oppover langs Gravbekken. Etter omlag 1,5 times gange, inkludert litt leting fant vi omsider en egnet leirplass i myrområdet vest for Gravbekken. Lørdagens plan var å gå til det høyeste punktet på Gjevillvasskamban via Hemre Gjevillvasskamben. Dette er en ganske lang rygg med noen luftige hamre ca. midtveis. Morgenen etter våknet vi til overskyet vær, men etter å ha brukt god tid på både frokost og morgenkaffe hadde det blitt skyfri himmel når vi la avgårde rett før klokken 1200. Vi tok fatt på bakken opp til Hemre Gjevillvasskamban. Terrenget øst for Blåhø og Gjevillvasskamban er slakt og avrundet. Kontrasten var derfor stor da vi kom oss opp på ryggen og fikk utsikten mot den alpine Midtre Gjevillvasskamben midt i mot. Det høyeste punktet på Gjevillvasskamban tok seg fint ut derfra. Ryggen på Hemre var lettgått frem til den første av 2 hamre. Hvis man kommer fra sør starter man med den minste først. En hammer som klyves greit rett på. Den andre hammeren er vesentlig større og vi forserte denne ved å starte litt ned til venstre for så å snirkle oss oppover via et hyllesystem. En utydelig sti kan skimtes stedvis selv i disse bratte partiene. Etter å ha forsert den største hammeren var det lett videre langs ryggen. Landemerket Snota ruvet i horisonten midt i mot. Så og si rett nordøst for vannet merket 1228 gikk vi av ryggen og skrånte ned mot dalen mellom de to ryggene (Hemre og Midtre). I bunnen av dalen satt vi oss ned for å spise lunsj i solskinnet. Det var nesten sommerlig i det herlige høstværet. Fra lunsjplassen observerte vi et stort dyr på fire bein nesten helt øverst på Midtre Gjevillvasskamben rett sørvest for vannet 1228. Hva kunne dette være? Det så ut som et reinsdyr, men dyret så mørkere ut enn det.. Vel, etter noen skiver å noe varmt å drikke startet vi på den siste stigningen mot toppen. Flere store rypeflokker som hadde trukket opp i nysnøen ble obeservert på vei opp. De siste meterne bort til toppvarden var nesten helt flatt. Fra toppen måtte jeg sjekke ut hvordan forholdene var langs ryggen sørover på Midtre Gjevillvasskamben. En ganske kvass rygg, men som så ut til å være uten de større vanskelighetene. Flott tinderanglingsterreng. Plutselig ble dyret som vi hadde sette lenger nede obeservert oppe på ryggen... En elg! Et ungdyr av en elg hadde forvillet seg opp på denne kvasse ryggen. En ekte topptur-elg med andre ord. Desverre flyttet elgen seg ned på andre siden av ryggkammen før jeg fikk opp kameraet for et bilde. En artig og spesiell naturopplevelse. Vi skrev oss inn i toppboka før vi startet på returen tilbake til teltet. Returen ble lagt via Riarskardet og langs den T-merkede stien forbi Kamtjønnin. Når vi var tilbake til teltet hadde skumringen lagt seg og det var lav kveldssol over fjellene øst for Oppdal. En flott dagstur var unnagjort via en artig rygg øst i Trollheimen. Speilsalen og Blåsalen Søndag morgen våknet vi til flott morgenstemning. Det lå tett tåke over Gjevillvatnet mens det over fjellene var lett dis som sammen med morgensola skapte en trollsk stemning. Trollheimen levde virkelig opp til navnet sitt. Dagens mål var opprinnelig en topptur til Blåhø med bestigning via ryggen fra nord, men det skulle etter hvert bli forandring i disse planene. Etter å ha spist frokost pakket vi sammen ustyret for å ta det med oss bort til den T-merkede stien ved Gravbekken litt lenger nord. Her la vi igjen storsekkene for å kun ta med oss dagstursekkene videre. Været var helt fantastisk. Praktisk talt vindstille og ypperlig t-skjorte vær. Det ble sågar observert turgåere i skjorts på vei inn til Kamtjønnin. Vi fortsatte innover mot Blåhøtjønna og opp langs Svarttjønnbekken. Svarttjønnbekken hadde heldigvis lav vannføring så kryssingen av denne gikk greit. Ved større vannmengder bør denne bekken krysses lenger nede ved Blåhøtjønna. Bekken har nemlig gravd en god kløft der den renner nedover fjellsiden. Jeg må innrømme at det var helt tilfeldig at dette ble en tur til Speilsalen. Jeg visste ikke på forhånd nøyaktig hvor Speilsalen befant seg i terrenget. Det eneste jeg visste var at den lå nord for Blåhø. Breen som danner Speilsalen er nemlig ikke markert på kartet. Overraskelsen var derfor stor når vi kom oss over fjellkanten og fikk øye på den lille breen i kanten av det lille vannet sør for Svarttjønnin. Samtidig hadde det samlet seg skyer som hadde lagt seg over toppen av Blåhø. Valget var derfor lett, og etter en liten fyrstekakestopp tok vi turen rundt det lille vannet og kom oss bort til inngangen til isgrotta. Snø- og issmeltingen har vært stor i sommer og det var ikke mye av Speilsalen som stod igjen. Derimot var det lett å komme seg inn i isgrotta via den nesten nedsmeltede Blåsalen. Blåsalen er den søndre delen av tunnelen igjennom isen. Det var artig å oppleve denne attraksjonen med egne øyne. Det er ikke mange stedene slike ismasser så lett kan studeres fra innsiden. Speilsalen har krympet betraktelig de siste årene og det var nå knappe 100 meter med istunnel som stod igjen. Kanskje det er nest siste sommer der Speilsalen eksisterer? Det får i så fall tiden vise. Speilsalen overlever antagelig denne sommeren og høsten. Vi får håpe på en snørik vinter som kan tilføre nytt liv til denne spesielle attraksjonen. Etter at vi hadde studert Speilsalen tok vi lunsj i kanten av det lille isvannet før vi satte kursen tilbake til sekkene ved Gravbekken. Herfra var den en knapp times gange i nedoverbakke tilbake til parkeringen ved Raudøra.

Nei, for all del. Poenget mitt i forrige "primus-innlegg" var frustrasjon over stadige nye f.eks "Omnifuel - erfaringer med denne?" innlegg. Jeg har imidlertid sett innlegget ditt i kat. "om fjellforum", og støtter ditt forslag der Jeg har ikke prøvd Gravity MF. Jeg skal imidltertid prøve EF utgaven (kun gass) til helgen. Håper den svarer til forventningene. Som sagt har jeg Omnifuel fra før, og har dermed ikke noe ekstremt behov for ny bensinbrenner. Gravity er imidlertid interessant pga at den er støysvak. Det er som kjent ikke Omnifuel, så hvis noen har erfaringer med MF utgaven mottas dette med takk (jeg tror ikke det er så mange tråder om dette her fra før...)

Jeg tør ikke på ny kaste meg inn i en primus diskusjonene her på forumet, men vil bare opplyse om følgende: OBS sport på Lade i Trondheim selger Primus Gravity MF for kr 585,- og dette er ikke på salg..! Eksempelvis selges denne brenneren på Sportsnett (høyprisutstyr) til 1299,-. Et godt kjøp spør du meg.

Jeg har nok ikke vært på Romsdalshorn tidligere. Vi hadde en vag plan om å forflytte oss dit dagen etter turen til Innerdalstårnet, men dette ble det ikke noe av (heldigvis, søndag ble det gråvær). Jeg kan si at Nordveggen på Hornet er gradert til 4. Klatringen opp til Tårnet er preget av flere hamre, med bevokste hyller av varierende størrelse på toppen. Denne "vegetasjonen" har gjort at det har seg samlet en god del løsgods på hyllene som fikk tauet til å løse ut flere mindre steinsprang underveis. Som jeg skrev i beskrivelsen bommet vi ganske kraftig på ruta. Dette tror jeg er veldig vanlig når man forsøker seg på "Vestveggen" ruta. Der vi klatret var det ganske mye løst, også større løse blokker. Hvis man skulle være så dyktig/ heldig å finne ruta kan det være det er bedre rensket der.

Det er flott å gå alene, men det er en god stund siden jeg gjorde det sist nå. Turen får en litt annen karakter, og naturintrykkene kommer litt nærmere synes jeg. Det er bare deg selv og det store evige fjellet.

Innerdalstårnet og Innerdalen er godt kjent blant fjellfolk og fjellklatrere. De fleste tar imidlertid normalveien opp. Denne ruta krever ikke sikringsutstyr, bare fortrinnsvis tørre forhold. Vi tok derimot sikte på en klatrerute opp vestveggen. En rute som i føreren ble gradert til 4+. Det ble en flott, men lang høstdag i fjellet. 12 timer viste klokka når vi returnerte til teltplassen i skumringen. Se bilder og video fra turen på ifriluft.net Asfalten var våt da vi rullet nedover Sunndalen med kurs mot Innerdalen. Tvilen bredde seg sporadisk blant turdeltakerne. Hadde internettmeldingen lurt oss igjen? Heldigvis tittet stjernehimmelen frem fra skyene når vi omsider tok fatt på oppoverbakkene langs veien inn til Renndølsetra og Innerdalshytta. Dette lovet godt for morgendagen. Temperaturen var svært behagelig der vi svettet oss oppover. T-skjorte fungerte utmerket. Fra parkeringen er det ca. 4 km inn til enden av veien ved Innerdalshytta. En avstand som var mer enn lang nok når tålmodigheten ikke akkurat var på topp. Sekkene var nedlesset med sikringsmidler, slynger, tau og telt. Teltplass er ikke alltid like lett å finne med kun lyset fra små hodelykter som hjelp. Vi fant en plass like ved elva som renner ut i Innerdalsvatna. Ola sitt ”fancy” North Face telt var med denne gangen. Selv om klokka viste godt over midnatt ble det tid til en kaffekopp pluss noen skiver før vi tok kvelden. Vi våknet klokka 0700 til et strålende høstvær. Sola kastet sine første solstråler på toppen av Skarsfjellet, og til disse vakre omgivelsene var det ikke vanskelig å få søvnen ut av kroppen. Det er sjelden jeg stresser om morgenen når jeg befinner meg i fjellheimen. Stressing ble det ikke denne gangen heller. En god frokost pluss et par kopper god morgenkaffe ble inntatt i behagelig tempo før vi omsider la i vei mot Tårnet klokken 0900. Selv om det var siste dag i september var det svært varmt i lia opp til Storvatnet. Svetten silte der jeg prøvde å holde følge med tempoet til Ola. Den høyeste toppen i Trollheimen, Store Trolla viste seg for alvor når vi kom opp på flata inn til Storvatnet. En alpin og majestetisk topp. En traversering av disse toppene står på ønskelista, gjerne med start på en klatrerute opp til Skarsfjellet. Vi tok fatt på stigningen opp til innsteget på klatreruta litt til venstre for Litltårnet. Vi fulgte den bratte renna som går opp mellom Lille og Store Innerdalstårnet. En ganske løs renne som krevde stor forsiktighet for ikke å løse ut farlige steinsprang på turkameratene lenger ned. Etter litt problemer ved et ”skjær” i renna kom vi oss opp til den gressbevokste hylla der Vestveggen-ruta starter. I føreren stod det at ruta starter ”noe til venstre” for en rygg som krysser hylla. Fjellformasjonene er veldig like i denne delen av veggen, så en nøyaktig plassering av innsteget var så å si umulig. Vi startet derfor klatringen på et sted vi syntes så egnet ut. I ettertid skulle dette vise seg å være for langt til venstre for den tidligere omtalte ryggen. Vestveggen Første taulengde startet bra, men etter noen litt dårlige kileplasseringer ble taudraget stort. I tillegg prøvde jeg å spare tid ved å gå ut 50 meter på den første taulengden. Dette fungerte etter litt funderinger på vei oppover veggen. Standplass ble satt på en gressbevokst hylle etter om lag 50 meters klatring. I og med at vi klatret i vestveggen ble det dårlig med direkte sollys denne dagen. Veggen la stort sett i skyggen hele dagen. Dette gjorde imidlertid ingen ting p.g.a. den høye temperaturen. Svetten silte under jakka der jeg forserte meg oppover. På andre taulengde møtte jeg på noen gamle bankebolter, som indikerte tidligere klatreaktivitet på ruta. Bankeboltene var satt på et markert crux på denne taulengden. Et crux som vi mener lå et godt stykke inn på 5-tallet. Etter dette cruxet med de to bankeboltene traverserte jeg noen meter horisontalt via en stor løs blokk før jeg kunne sette standplass på en stor bevokst hylle (se bilde). Hylla var svært løs og tauet løste ut flere mindre steiner. Taulengden ble på ca 35 meter. Ola og Steffen fulgte etter på hvert sitt halvtau. En kile satt svært godt, så Ola fikk en litt dårlig start på denne taulengden. Tredje taulengde så finere ut enn de to første. Dette stemte godt når jeg klatret meg oppover. Et fint riss halvveis var artig å forsere. Denne taulengden ble p.g.a taudrag litt kortere enn jeg hadde tenkt. Standplass ble satt på en hylle litt til høyre for en større hylle som vendte ut mot Tårnets nordvestegg. Dette indikerte samtidig at vi var langt utenfor den beskrevne ruta. Dagen hadde gått fort etter mye fundering underveis, og vi hadde ikke mye ”ekstra” tid å ta av. Vi ønsket å ha litt dagslys igjen til returen via normalveien. Jeg startet derfor raskt på fjerde taulengde. På denne taulengden traff jeg også på noen gamle bankebolter ved et markert crux. Denne siste taulengden var ganske dårlig sikret, så det ble en ganske lang ”run-out” etter cruxet før jeg fikk satt en siste sikring etter et delvis mosebelagt sva. Standplass ble satt i noen blokker noen få meter unna toppvarden. Det var godt å stå på toppen. Jeg var dyktig sliten etter 4 taulengders leding. Når Ola og Steffen stod på toppen var klokka blitt 1830. Det hadde begynt å skumre, så noe langt opphold på toppen ble det ikke. Litt fotografering og litt påfyll av mat var det vi rakk før vi satte kursen ned nedover langs normalveien. Denne veien byr ikke på større problemer på tørt føre, og nedstigningen gikk derfor greit. Mørket hadde nesten falt helt på når vi var tilbake ved teltet slitne etter dagens innholdsrike tur. Ola lanserte ideen om å rive leir for å dra videre til Venjedalen for bestigning av Romsdalshorn på søndag, men dette ble (heldigvis) nedstemt. Resten av kveldstimene ble brukt til å fyre bål, spise en halv grilla kylling og drikke noen ekstra gode kopper med kaffe. Bålfyringa var ikke akkurat noen suksess. Det var dårlig tilgang på ved, og den veden vi fant var av det fuktige slaget. Grå og fuktig søndag Søndag morgen hang skydekket tungt, og den gode værmeldingen fra dagen før var plutselig snudd på hodet. Det var imidlertid godt å tenke på at vi ikke hadde tatt oss sørover til Isfjorden og Venjedalen for å ligge ”værfast” ved foten av Romsdalshorn. Det var ikke mye vi kunne få klatremessig ut av denne dagen. Heldigvis for oss var det en skoleklasse på tur til Innerdalen denne uka. De hadde fått satt opp en taubane over elva like ved teltplassen vår. Her så vi en mulighet til å få oppleve noe nytt og spennende selv denne grå søndagen. Etter at vi hadde vært så heldige å få slengt oss med på skoleklassens opplegg hjalp vi til med å kveile sammen de to 200 meter lange tauene som var spent opp over elva. Jeg må innrømme at man blir ganske lang i armene etter en slik jobb… Som takk for hjelpen fikk vi en kald halvliter av det hyggelige vertskapet på Innerdalshytta før vi igjen satt kursen hjemover mot Trondheim. En verdig avslutning på en innholdsrik helg i Innerdalen.

Det er lettere sagt enn gjort når man går solo. Jeg holder ikke på slik som Ousland...

Ja,ja..hver sin smak.

... Omnifuel'en bråker etter min erfaring en god del mer enn Nova'en. Så denne påstanden synes jeg kanskje var i drøyeste laget.. Jeg har Omnifuel selv og er svært godt fornøyd. Ingen problemer, men den er vanskelig å regulere på lav effekt. Til slutt vil jeg minne om søkefunksjonen her på forumet..Jeg tror det skal ligge x antall tråder om Omnifuel og Nova her fra tidligere.

Vi møtte en mann med to hunder som var på vei til toppen. Han hadde også startet ved Vektarhaugan. Det var litt dårlig research på min påstand om at Helagsfjellet er Sveriges 7. høyeste topp, men det står faktisk det i Wikipedia: http://www.answers.com/topic/helagsfj-llet Petter's sin liste viser imidlertid at toppen havner langt nede på 29.plass (primærfaktor > 100 m) http://www.ii.uib.no/~petter/mountains/sweden.html Hvorfor Helagsfjellet får en ufortjent høy plassering i Wikipedia vet jeg ikke. Er det noen som kan svare på dette??

Jeg prøvde i mitt forrige innlegg å tipse deg om nettopp en rutebeskrivelse. Her finner du også et oversiktskart med inntegnet rute hvis du klikker på linken under "Relaterte album". Link: http://www.ifriluft.net/content/view/45/30/ Hvis du har lyst til å kikke generelt på kart via nettet har vi ramset opp flere ulike på ifriluft. Link: http://www.ifriluft.net/component/option,com_weblinks/catid,115/Itemid,23/

Hardangervidda egner seg ypperlig for skiturer, gjerne sammen med en pulk istedenfor den tunge sekken. Finse til Haukelisæter er en klassiker som anbefales. Jeg gikk denne turen i påsken 2003. Bilder og beskrivelse på ifriluft.net Hvis du ikke har mulighet til å få tak i turkart i butikkene der du bor kan du bruke www.kartbutikken.no