Stein

Dagen var torsdag 14/7-06. Vi (jeg og madamen) stod tidlig opp denne morgene. Spør meg ikke om når men det føltes i hvertfall tidlig nok. Været var meldt usikkert... Mulighet for snøbyger over 1500 m... og det skulle vise seg og stemme. Etter en rask frokost i Lom satte vi kursen mot Leirvassbu. Da vi runnet Flåklypa nede i Bøverdalen, var det bare å fastslå at metereologene for en gangs skyld hadde rett. Galdhø og Storgrovhømassivet hadde fått ett umiskjennelig streif av tørt melislag noen hundremetere over tregrensa. Videre opp Leirdalen kunne det fastslås at det nok ikke hadde dreid seg om bare en liten byge. Det vi så av Nordvestre Jotunheimen og Breheimen var i samme forfatning. Været ellers var i grunnen helt greit. Det var opphold og det kunne virke som sola var i nærheten av å titte frem. I ti tida var bilen parkert og utstyret på plass. Vi labbet i vei retning Spiterstulen sammen med en rekke tilsynelatende "vanlige" fotturister. Forundringen stod å lese i panna på det danske paret da vi skar opp i lia rett øst for det vesle vannet med navn Troget. I begynnelsen var det lettgått og vi kunne glade registrere at det snøhvite belegget høyere opp i lia mot Tverrbytthornet var i ferd med å få en blassere tone. Vi tok oss raskt og greit opp til det litt flatere framspringet rett sør for toppen. Derifra så det bratt ut videre til topps. Noen meter høyere og ett par enda brattere partier åpenbarte seg. Vi tok en sjangs på å holde høyre kant av ei løs renne. Dvs løst var det hele veien opp til ryggen. Jeg erindret å ha lest ett sted at noen hadde tatt feil renne opp så spenningen var der hele veien. De få veivalgene opp hadde nok vært riktige for vi kom opp som andre rutebeskrivelser sier, rett vest for hovedtoppen. Herfra gikk det i 100 de siste metrene opp den ikke alt for smale ryggen til topps på Tverrbytthornet på 2102. Herfra er jo utsikten upåklagelig men de høyeste toppene var som oftest inhyllet i tåke. Nå var det meste av nysnøen borte men det bekymret en smule at en ny byge (sludd denne gangen) kom sveipende inn fra nord. Bekymret siden jeg hadde tenkt meg videre bortover ryggen til vesttoppen. Marit ble parkert rett nedenfor der vi kom opp på eggen. Jeg la glad i vei med de sedvanlige sommerfuglene i magen som rører seg når jeg går solo. Først passertes ett kort parti av breen som strekker seg helt opp til ryggen ca 50 meter vest for stortoppen. Videre bortover var eggen overraskende smal. Enkelte steder valgte jeg å "ri" på eggen. I tørt vær og vindstille(re) ville det vært en grei rusletur. Dvs helt fram til det gjenstår 10-15 meter til vesttoppen. Her vurderte jeg seriøst å snu men etter å ha roet meg litt fant jeg en grei opgang på nordsiden av "hammeren". Ut på ei hylle og ett par klyve tak til topps. Luftig men rasjonelt sett høy odds for å glippe. På toppen kikket jeg videre vestover men der går grensa for mitt vedkommende. Heldigvis satt alibiet mitt og ventet så det var en selvfølge å snu. Grudde meg en smule for returen ned det litt leie punktet men som vanlig gikk det strålende. 15 minutter etter Vesttoppen var gjenforeningen med Marit og vi kunne stabbe oss sakte nedover den bratte steinura like til Visdalen. Det gikk sakte for de mosegrodde steinene var gjennomtrukket av såpeglatt vann. Hele sju og en halv time senere var bilen nådd og målet fulført.

Jeg gikk fra P-plassen til Grotbrehesten på tirsdag. Vi var meg + to utrente som brukte åtte timer... Turen kan definitivt gåes mye raskere. Vil tro at en svipptur oppom Glittertindoksle hadde kostet oss ett par timer ekstra. Opp på Grotbrehesten gikk vi forresten en litt alternativ rute enn det som er beskrevet de fleste steder. Vi angrep Grotbrehesten fra øst og havnet på ryggen ca 100 meter nord for toppen. Det var bratt, løst og en del glatt mose men vi sparte tid på det.

Var på Kvitingskjølene onsdag og hadde fin utsikt mot Nautgardstind og det mest av østlige Jotunheimen. Du kan trygt finne frem fjellstøvlene. Det er kun mindre snøflekker igjen og jeg vil anta at de fleste toppene i området allerede egner seg yppelig til fotturer. God tur!

Hei! Du har rett i at veien opp til Sålell er kjørbar. Jeg tok turen i går og gikk hele runden rundt Kvitgjeli og over de to(tre) Kvitingskjølene. Det ble en praktfull tur nesten helt uten vassing i snø. Bortsett fra fonna mot Vestre Kvitingskjølen så var det strengt tatt ingen problemer å gå utenom de små snøflekkene som var igjen. Det ser i det helet tatt ut til at samtlige topper øst i Jotunheimen er tilgjengelige til fots

Har tenkt meg en tur til Kvitingskjølene i morgen. Er det noen som vet om veien til Sålell er åpen og farbar allerede nå?

Svein og Morten har selvfølgelig rett i det de skriver. Avtalerettslig ser det ut til at alt har gått rett for seg. Spørsmålet er om vertskapet på Leirvassbu, i prosessen, har blitt dårlig behandlet av eierne på Elveseter. Det kan en mene mye om men sannheten er vel at vi vet ikke. MEN jeg deler absolutt Pandas bekymring for hva som vil skje med Leirvassbu. Næringslivstopper og busslaster med pensjonister fra inn og utland vil selvfølgelig kreve forandringer på Leirvassbu. Jeg er redd det vil ta bort sjarmen med stedet og gjøre det til ett nytt Spiterstulen eller for den saks skyld Elveseter. Det liker jeg dårlig. På Leirvassbu har vi så lenge jeg har frekventert stedet fått fagkunnskap, god mat, god innkvartering for en rimelig penge og ikke minst komfor på en litt enklere måte. Det blir mindre og mindre sånne steder i Jotunheimen og det bekymrer meg. Men en skal som kjent ikke selge skinnet før bjørnen er skutt

En fornærmelse mot oss 2k sankere fra en som bla flyr rundt å samler på maurtuer i Akershus.

Alt er relativt men Vinjeronden har en primærfaktor på ca 90 meter. Ved en tur dit bør en også slenge oppom Vinjeronden N, ett steinkast unna, som har en pm på vel 10 m

Takk til kryk og Nils. Bildene taler jo for seg. Snømengden ser ganske normal ut for årstiden. Det blir nok ingen topptur før i siste halvdel av juni nei. Husker for noen år siden, det må ha vært sent på nittitallet. Da ble Høgronden besteget fra Straumbu, 10 mai, til fots Det er ihvertfall min rekord

Det begynner å krible i beina etter en fottur i høyfjellet, gjerne toppbestigninger og da primært over 2k. Ser av web kameraet på Turtagrø at det er i tidligste laget på de traktene men hva med øst Jotunheimen, Rondane eller Dovrefjell? Jeg ser av en del turrapporter at du må ganske høyt for å få skiføre. Er det topper som er gunstige allerede nå? Har grusomt lyst på en tur til helga dersom fin-været holder

Vi lar den ligge vel... du var ant ikke født en gang

For meg varer høyfjellsesongen fra ca juni til ca oktober. Mao når snøen har sluppet taket. Har aldri vært spesielt glad i å gå på ski... (og det kommer fra sønnen til en tidligere NM vinner i langrenn)

Det høres litt krunglete ut men jeg har lyst til å gjøre ett forsøk til sommeren. Kommer i så fall tilbake med ett referat. Vil åpne seg flotte muligheter for sånne som meg dersom det er mulig uten alt for høy risiko.

Jeg er en av de som må melde pass når det kommer til brepasasjer. MEN jeg lurer på om noen der ute har prøvd å nå kniven ved å følge brekanten i vesthellinga til St Smørstabbtind og opp på bandet mellom denne og Kniven? Derifra og opp blir det vel sikringsutstyr, eller ? Er det noen som har prøvd? Eller noen som vet om topper i Jotunheimen som normalt bestiges via bre men som på annen måte kan nåes, fortrinnsvis uten sikringsutstyr?

Mine forventninger var skyhøye etter all den positive rosen boka har fått her på forumet. Det er derfor hyggelig å meddele at at boka infridde og vel så det. Dette er udiskutabelt den beste boka om våre høyeste topper som noen gang er skrevet. Jeg er helt sikker på at den vil stå fjellstøtt som den ledende fjellfører for 2k toppene i mange mange år. Gratulerer!

Tusen takk for svar Så får vi bare satse på finvær

Har tenkt meg på dagstur til Midtrondene førstkommende helg. Har tidligere gått traversen Midtronden Øst til Digerronden. Er veldig usikker på om jeg fikk med meg Midtronden V østoppen på denne turen. Har en mistanke om at denne blir godkjent som ny "10 meters" topp. Spørsmålet er egentlig om traversen kan avsluttes etter Midtronden V. Utgangspunktet er Dørålseter og på kartet ser det ut som piece of cake. Noen med erfaring? Jeg har ikke sikringsutstyr.

BØØØØ!!!!! De er nå gode sosialister alle tre

Nå har ikke jeg fasitsvar på det som har med barneopdragelse. Men når mindreårige, blir tatt med på noe som må betegnes som risikosport, da er det noe som skurrer. Grensesetting er selvfølgelig vanskelig, men 10 åringer på Storen? Hallo! Jeg har sjøl tre barn og vært en ivrig pådriver for å få de med til fjells. Feil har også jeg gjordt. Ved noen anledninger har turen blitt for lang, med sutring de siste kilometerne som resultat. Eller som den gang da guttungen min fikk 1 krone for hvert svømmetak han tok i ett fjellvann der isen bare delvis hadde gått. Han var sjuk i dagevis etterpå. Håper du lærer like mye av dine erfaringer som jeg gjorde av mine. Lykke til

Uten å kjenne historien fra insiden, virker det klart var at gutten var utilpass med situasjonen. Det finnes mange måter å "herde" sine håpefulle på. Dette er jekkas metoden. Fjellet krever umåtelig respekt og en tilnærming til fjellsport bør skje gradvis. Personlig synes jeg det er totalt uansvarlig med 10-11 åringer på Storen. Det er nok ikke utenkelig at guttungene i utgangspunktet syntes det var kul å få være med pappa til topps. Men vilken dømmekraft har nå disse da?

Så tøft av deg å "stå fram".

Det var da voldsomt Har hatt ni dager i det norske høyfjellet i sommer. Fem av dem har vært strålende, to vekslende og to dritdårlig. Jeg håper og tror at vår danske venn får opleve norsk august/september vær på godt og vondt. Synes norsk natur fremstår dramatisk og mektig sjøl i dårlig vær.

Mulig det. Vi gikk turen 13.august og så ikke ett menneske Derimot så vi noen dager gamle spor i snøen ved foten av Eggi.

For å si det sånn, vi gikk ned igjen nordvestryggen. Opp til toppen gikk vi i starten nordveggen, til slutt ble det for bratt og vi traverserte vestover til noen grusrenner på slutten. Det var her vi tok i bruk hjelmene. Det var løst og vi utløste ett par mindre steinsprang. Det var egentlig ikke noe skummelt og hjelmene kunne fint vært utelatt. Men det er det med at man vet jo aldri og dette med steinsprang har jeg alltid vært litt var for. Kameraten min fikk forøvrig også god bruk for isøksa si ned ei bratt og glatt snøfonn mellom Bukkehammeren og Kvassryggen. Hvem skulle trodd det på en harmløs tur til Eggi. Det skal selvfølgelig sies at vi lett kunne omgått både grusrenner og bratte snøfonner hadde vi ønsket det.

Jeg velger som regel den belastningen det er å ha øksa på sekken. Synes det er morsomt med små utfordringer og velger ikke alltid den enkleste veien opp og ned. Andre ganger skylder jeg på "klønete" rutevalg. At noen synes det er dumt eller "jålete" ofrer jeg ikke en tanke. Jeg boltrer meg i fjellet med akkurat det utstyret jeg vil. Måtte nesten le litt av meg sjøl for ett par ukers tid siden. Fikk igjen bilder fra turen til Eggi tidligere i august. På toppbildene var jeg avbildet med hjelm. Vi valgte riktignok ikke enkleste rute til topps og tok på oss hjelmer for sikkerhets skyld. I iveren etter nok en toppskalp løp jeg opp de siste metrene til toppvarden, med hjelm, på denne meget harmløse toppen.