coni

Jeg undervurderte antall døde på fjellet i løpet av en sesong. På www.orf.at er det en avisartikel som snakker om 1.409 mennesker som omkom i den østerrikske fjellheimen i perioden 2000-2007...

Hvis du bare går opp og ned østeggen er det ingen klippe. Bortsett fra kanskje 10 eller 15 meter. Men det er ikke klatring med eggbalansering. Går du derimot hele Miage traversen så blir det nok en III klatring. Me den ruta har jeg ikke godt selv. Men østeggen i seg selv er noe av det flotteste jeg har gått.

Jeg er også tilhenger av super lett vekt. Det går fint sålenge man ikke legger ut på tur i usikkert vær. De ulykkene som skjedde på M Blanc har sin årsak at folk kommer til Chamonix, har bare noen dager tid og må opp på toppen. Værmeldingen i alpene er my bedre enn i norge. Været er enkelt å forutsi. Tordenværet eller ettermiddagsbyger kommer nesten hver dag. Men da bør man være nede eller på hytta for lengst. Og kaldfrontene (de som dreper folk) vet man om 2 dager før de kommer. Hvis man tar hensyn til værmeldingen er det ingen problem å gå med en 5kilo sekk. Det er litt annerledes i Norge hvor været er mer ustabilt og vanskelig å spå. Men en ting er sikker: Blir du tatt av en kaldfront mellom Gouter Hytta og M Blanc uten å hå bivuac/telt/gas i sekken, da ligger du dårlig an.

Ja, ulykken skjedde som sagt på Falkungen. Vi var egentlig ferdig med klatringen opp toppen til Falkungen, også ferdig med den mest utsatte traversen over eggen. Så skulle vi bare ned skaret mellom Falkungen og Falketind. Det var den desidert letteste delen av turen så langt. Kankjse en 2er. Jeg skulle klyve litt ned, tok et skritt over på en plate. Og den var løs. Så ramlet jeg ned ca 8 meter. Ikke fritt fall. Men problemet var at steinet traff fingeren eller blir fingeren klemt. Jeg vet ikke. Men det var en skikkelig tabbe. Ganske tåpelig feil. Men ting pleier å skje når man er ukonsentrert. Konklusjonen må være at man må være konsentrert også i lettere tereng. Problemet er bare at alle kan gjøre feil. Nybegynnere og erfarne klatrere. Og en feil på en klatretur har større konsekvenser enn en feil i tennis. Dessverre. Skal i hvert fall bli enda mer forsiktig i framtid.

Gratulerer. Fin travers. Liker bildet med Weisshorn. Har selv prøved meg en gang der oppe men måtte snu grunnet møkkavær. Går det an å gå traversen omvendt? Da kan man tar renna opp Dürrenhorn på morgen og kanskje slipper steinsprang. VEt du?

Vet du om den finnes i flere språk?

I Østerrike dør minst 50 hvert år i fjellet. De fleste av hjerteproblemer. Vet ikke om det er så mye med tanke på at det dør neste 1000 i traffikulykker. Uansett trist å lese opm tragødienen som skjer i fjellet

Den ruta du viser kjørte vi ned i mai. Det var praktfult. Men når vi går turen i september frykter jeg at mye av snøen er borte og vi må tråkke opp en stygg grusrenne...

Flere bilder fra MB

Hvem har gått den ruta i det siste. Fint om noen har informasjon vedr forhold og rutevalg. Takk!

Nordend er en forholdsvis enkel topp, rent teknisk. Stort sett brevandring. Men: Toppeggen er veldig smal og eksponert. Ikke noe sted for folk med høydeskrekk. Toppen byr på nok plass for en person stående. Ramler man her går det utfor i Monte Rosa østveggen. Intet mindre enn nærmere 3000 høydemeter. Så kommer høyden og kulden. Dessuten må man opp 1.800 meter. Vil man returnere til Zermatt blir det 400 m til. Vi var ganske slitne etter turen. Nordend lar seg kominere med Dufourspitze. Enda mer arbeid. Men teknisk ikke vanskelig. Mest vanlig å ta toppen på ski, hørte jeg...

Tallene 3000 og 4000 betyr like mye for meg som tallet 2000 betyr for de mest ivrige tinderanglerne i Norge. Som barn var jeg fryktelig opptatt av 3000 toppene i nærområdet (Tirol). Riffler på 3.169m ble første 3000 topp da jeg fylte seks år. Men når man blir eldre vokser også målene. Etter hvert måtte det 4000 meter topper til for å tilfredsstille mitt eget ego. På min ferd å bestige alle disse gigantene i alpene (tidligst ferdigstillelse ikke før om ti år…) dukket det opp en del svært avvisende kamerater som Aguilles Blanche i Mont Blanc området. Egentlig skulle denne sommeren brukes for å rydde bort de største utfordringene, men ulykken på Falkungen ødela disse planene (i hvert fall for denne sesongen). I stedet for eggtraverser og vegger ble det setervandring og breturer. Det første vi gjorde da Terje kom på sitt vanlige sommerbesøk i Tirol var å studere kartverk for å finne breturer. Etter hvert var det Mont Blanc kartet som ble liggende på bordet. Terje har vært på over ti 4000 topper før og Alpenes høyeste topp sto ganske høyt på lista hans. Jeg lot meg selvfølgelig heller ikke avskrekke av denne tanken. Men, fra en tidligere bestigning og masse skrekkhistorier visste jeg om de tre ting ved Mont Blanc, som kan ødelegge en fjellklatrers drøm om å være på Alpenes topp: Steinsprang, høydesyke og hundrevis av likesinnede. For å bli kvitt disse elementene valgte vi en spesiell variant å komme seg opp til topps. Monte Bianco i stedet for Mont Blanc. Utgangspunktet var fantastiske, vill romantiske Val Veni ved Courmayeur i Val d’Aosta. På den italienske siden av Europas tak. Vi startet på 1600 m sjøhøyde, klokka 7 på en lørdag. Fra den siden blir toppen ikke besteget så ofte som fra den franske siden. Og i hvert fall ikke når den eneste hytta, nemlig Rifugio Gonella er stengt på grunn av oppussing. Først vandret vi inn en koselig sti i skogen. Deretter måtte vi over en morene opp på Miage breen. Denne følgte vi en del kilometer inn før en sti gikk opp til samme hytta på 3000 meter. Arbeiderne på hytta så litt stygt på oss som ikke lot seg stoppe av advarselskilt. Vi gikk fort videre og opp på breen. Ingen hytte. Ingen mennesker. Ingen spor! Ingen spor på denne breen. Aldri før har jeg vært mindre i tvil om man trengte tau eller ikke. Stygge sprekker dekket av myke, lite tillitsvekkende snøbroer. Det gikk bra. Oppe på 3.386m slo vi opp teltet. Hvilken kulisse! Over oss samme monarken som Mont Blanc også kalles. På motsatt side en vanvittig fin 3.900 meter topp som sendte ned gigantiske isras stadigvekk. Dagen gikk med snøsmelting og avslapping i solen. Dagen etter begynte kl 4. Kl 5:30 var vi ferdig med å pakke og på vei mot det første målet. Aguilles de Bionnossay, 4.052m. Etter to timer sto vi foran østeggen til samme toppen. Og denne eggen er nok den fineste vi har sett. Et barberblad av is og snø. På det trangeste ikke mer en 15 cm bred med flere hundre meter ned på begge sider. Hvis Terje skulle dette ned var det bare en ting å gjøre. Hoppe ned på den andre siden. Og omvendt. Heldigvis var dette ikke nødvendig og vi nådde toppen ved 9 tida. Tilbake i skaret gjaldt det å komme seg videre opp til Dome du Gouter. Veien dit er egentlig en ren nytelse. Men etter hvert merker man at man har gått noen høydemeter allerede. Og høyden sier i fra at den finnes. Tidlig på ettermiddagen nådde vi Vallot bivuaken. Neste 4.400 meter høyt. Og her skulle vi overnatte. Egentlig galskap men vi har i hvert fall to netter på rundt 3.500 meter i blodet. Så det skulle gå bra. Og det gikk bra. Bortsett fra at jeg ikke klarte å sove grunnet to høydesyke rumenere som snublet inn i bivuakhytta sent på kvelden og snorket resten av natta. Mandag. Kl 4:45. Rekken med hodelyktene var på vei mot oss. Det så ut som en motorvei fra flyet på flaten under Dome du Gouter. Men vi var så tidlig ute at vi ikke måtte dele eggen med mer enn noen få taulag. Det blåste som faen i mørke. Hva driver vi egentlig med. Spiser dårlig mat, drikker smeltet snø. Sover dårlig i en metallboks. Vi står opp midt på natta for å gå ut i den mørke kalde stormnatta. Rimelig idiotisk, spør du en intet anende ikke-klatrer. Men du spør ikke lenger når du står på toppeggen, ti meter under alpenes høyeste punkt og ser solen reise seg opp i rød prakt, mellom Matterhorn og Dent Blanche. Kl 5.50 fikk vi oppleve dette. Og dette var utrolig. Vinden lettet og solen skinte resten av dagen. Vi gikk ned til Col de Brenva, måtte dessverre gå forbi Mont Maudit (isflanken opp var litt i bratteste lag for en kar som bare kan bruke sin venstre hånd) men fikk med oss en ekstratopp, nemlig Mont Blanc du Tacul. Deretter spaserte vi over den øvre delen av Mer de Glace som i seg selv hadde vært en utrolig fin bretur. Tidlig på ettermiddagen nådde vi Rifugio Torino. For noen måneder tilbake herjet det en vill debatt på fjellforum om god stil. Det hadde vært utrolig god stil å gå ned fra hytta til Courmayeur. På den måten hadde vi både gått opp og ned uten maskinell hjelp. Men vi sa oss fornøyd med middels stil og betalte 24 € hver for å bli fraktet ned 2000 høydemeter.

Klatresesongen begynte på verst mulig måte i slutten av juni. Etter en dramatisk ulykke på Falkungen inklusive helikopterberging som endte på Hønefoss Sykehus ble sommersesongen i alpene preget av mindre krevende turer. Fingeren jeg holdte på å miste er fortsatt badasjert men kommer seg til hektene etter et bra inngrep av en spesialist i Wien. Som bildene nedenfor viser, er det mulig å få seg noen fine fjellturer selv med bare en hånd.

Har du mer info om Giganten?

riktig, og aa bestige mont blanc som nygegynner er ikke sunn fornuft. med mindre man bruker en guide. da er det bare höyden som er problemet.

Ikke noe som helst problem med underlag og vannkvalitet. Greie teltplasser under styggedalsbreen. Har overnattet der to tre ganger. Ferkorter anmarsjen med 1-1,5 timer.

For alle dere som skal tilbringe en del av sommeren i alpene og som behersker litt tysk: WWW.BASISLAGER.CH (eller gipfelbuch.ch) Dette er en veldig bra webside for å få info ang aktuelle forhold i alpene. Det er sikkert 30 innlegg om dagen med bare et mål: Gi aktuell informasjon ang forhold (snø/steinsprang/trafikk etc.). Jeg bruker den siden mye selv og bestemmer meg ofte for turmål etter å ha lest innleggene.

Hei nok en gang: Kom på en fin to dages travers: Start på Pitztaler Gletscher, opp normalruta til Wildspitze. Så går dere tilbake i skaret, runder Hinterer Brochkogel, opp på Pedersenspitze og ned til Vernagthütte. Overnatting. Så, dagen etter, opp på Brochkogel via Sørvestflanken og ned til skaret (mellom Brochkogel og Wildspitze). Så ned til Taschachhaus og ned til parkeringsplassen hvor bilen står. Da får dere 3 3000topper og storslagent brelandskap. Ned fra Brochkogel er det en grei 2-er, ellers bare bre og snø. Hvis dere vil ha litt klatring så kan jeg anbefale Wazespitze, 3.500m. Områdets peneste fjell, men også en del mer krevende. Fra Plangeross i Pitztal og via Kaunergrathütte. Kanskje litt for seriøst med barn... Det er fortsatt brukbare forhold nå. Ifølge værmeldingen blir det nok skikkelig vinter nå fram til torsdag, så det tar en stund før blåisen og steinspranget melder seg.

rasletind

http://www.pitztaler-gletscher.at Hei Da var du heldig at jeg leste den... Er fra Tirol og har vært på Tirols høyeste fjell WILDSPITZE, 3.770m, 7 eller 8 ganger, tror jeg. Selv om jeg mener påsken er den beste tiden, så er det et veldig fint fjell på sommeren også. Skikjøringen derimot tror jeg er over. Jeg lurer på om skisenter stenger en gang i juli. Men Pitz Expressen holder nok åpent og tar deg opp til 2.800m. Hver fredag fra kl 7, ellers i uka 8:30. Skisenter har skapt noen stygge sår i landskapet, spesielt synlig de siste årene grunnet den voldsomme nedsmaltingen. Derfor kan det være en ide å bestige toppen via Taschachhaus eller, fra Ötztal, via Breslauer Hütte. Alle disse variantene går over bre og krever ABSOLUTT breutstyr, men ellers er utfordringene ikke så veldig store. Hvis dere absolutt vil ta med skiene, så er varianten fra Pitztaler sommerskisenter sikkert den beste. Ellers er det bedre skimuligheter i Hintertux. Stubai: vet jeg ikke mye om forholdene i sommerskisenteret. Men Zuckerhütl, 3.500m, er en veldig fin bretopp og nås greit fra skisenteret. Du kan gjerne få noen flere tipps men er dere ut etter skikjøring, fjelltopper eller en kombinasjon av begge?

Vet ikke hvordan jeg gjør det. Har ikke noe bildeprogram hvor jeg kan tegne. Men man ser ganske tydelig at det går en snøvei neste helt opp til eggen, et stykke til høyre for toppen. Der gikk vi opp.Lengre nede i veggen ser man at en stor sprekk sperrer veien tvers over. Den sprekken kunne vi krysse på venstre sida.

Jeg gikk NØ flanken på Dyrhaugstind i fjor. Den er nok litt lettere fordi den er kortere. Både anmarsj og ruta og selvsagt returen! Brattheten er nok også litegran lavere på Dyrhaugsflanken. Og så finnes det ingen seracs som kunne falle en på hodet. Det eneste som er kanskje vanskeligere på Dyrhaugsflanken er de 50 meter klippe i starten av flanken. Men det er heller ikke mer enn grad 2 og kan under gode forhold greit gjøres uten sikring.

eaa, Ja, det begynte å rase tidlig på høyre siden. Tror ikke at den delen fikk solen tidligere. Men det var en del snø på klippeveggeene over den høyre delen av snøveggen. Og den snøen raste ned hele tiden. Ruta vi gikk opp følger snø/is hele vegen. Har ikke noe bilde nå. Men hvis du har et bilde av hele massivet foran deg, så ser du at det går en linje helt opp til eggen. Den kommer ut litt til høyre for Vesle Skagastøstind. Jeg prøvde meg på den ruta juli for 3 år siden sammen med Terje. Da revurderte vi planene fordi vi hele ruta var truet av isras (serac ras). Dette var ikke tilfellet denne gangen. Vet egentlig ikke helt hvorfor. Men de store seracene som truet oss siste gang er nok nedsmeltet. Ang ruta opp Gjertvassskaret/Styggedalstind. Den er en del flatere. Har sikkert veldig gode forhold ut juli. Det er mye snø i området. Opp Gjertvassskaret er i det hele tatt en veldig fin og forholdsvis trygg rute som jeg kan anbefale.

Svolværsgeita er et typisk eksempel. Klatreteknisk sikkert blant de vanskeligste normalrutene, men totalt sett ikke vanskelig i det hele tatt sålenge man klarer å klatre opp mot grad 4. Kort anmarsj, ingen snø, lett å finn ruta, enkel rapellretur, veldig kort klatring...

...og traversen over til STOREN Start kl 04:00 Tindeklubbhytte Toppen Vesle 09:30 Storen 11:30 Turtagro 15:00 Fine snøforhold i ruta, men viktig å være tidlig ute. På høyre siden av snøflanken begynte det å rase kl 8. Opp Storen fra mohnsskar var det nesten helt tørt, men ned normalruta lo det massevis med puddersnø i rennene. ikke helt sommerforhold på storen enda, men begynner nok snart. helge og coni