Kaare_70

Ja, vi var litt usikre der på snøkammen hvor breen begynner. Men bildet til Busken viser sprekker langt ovenfor der vi kom ned på breen. Vår trasé viser tydelig på bilde 05. Tolker jeg deg rett Mayhassen, at du mener bregleppa finnes rett under snøkammen? Noen som vet om toppen på Lindbergtinden ligger øst eller vest på eggen?

Og de siste bildene!

Noen flere bilder!

Når årets pinsetur til Jotunheimen er planlagt et år i forveien og alt klaffer med vær, form og fravær av skader/sykdom, føler man seg utrolig heldig. Særlig når turen går langveisfra, i vårt tilfelle Rogaland. Planen var at årets tur skulle gå med utgangspunkt fra Spiterstulen, og derifra går det som kjent stier til mange celebre tinder. Torsdag 28. mai – Store Steindalsnosi 2025moh De to ivrigste av oss hadde mast oss fri fra familie og jobb både torsdag og fredag, og tidlig torsdag morgen startet vi fra Haugalandet. Ifølge kameratens kontakter i Fortun, hadde Sognefjellet og Tindevegen vært stengt pga. nysnø dagen før. Vi valgte derfor å kjøre om Sogndal. Været ble bare bedre og bedre utover ettermiddagen, og da vi kom forbi Turtagrø, bestemte vi oss for å klinke til med turens første toppforsøk, Store Steindalsnosi. Vi parkerte ved 1300moh merket på Sognefjellsveien, pakket tursekkene og smørte oss med solkrem. En herlig følelse 9 måneder siden forrige tur i Jotunheimen! Det var nysnø i vegkanten, og vi var usikre på hvordan snødekket var oppover. Pga. en del barflekker og synlig steinrøys oppover nordvestryggen over Galgeberg, valgte vi å tape noen høydemetre og gå inn gjennom botnen rett vestfra. Det var 10-15cm tung nysnø, men ellers fine forhold. ”Skredfare” sang inni hodet mitt på veg oppover, og det hadde sannelig gått noen skred i vesthenget. Turen opp forløp helt uten dramatikk. Vi kom oss opp på nordvestryggen i ca. 1850m høyde, satte igjen skiene der og spaserte til topps med skistavene til hjelp. Vi passerte toppunktet og gikk videre østover til varden. Det var forholdsvis god sikt nordover og vestover, men Fannaråken og Skagastølstindane var nokså innhyllet i skyer. Nedturen gikk kjapt og fint, og etter 3,5 timer, 10km og 750hm var vi tilbake ved bilen. Turen over Sognefjellet var en flott opplevelse i finværet. Vi stoppet litt på Krossbu hvor vi var pinsen-08. Snøforholdene var tilnærmet like, men det var knapt en bil å se denne torsdagskvelden. Ingen av oss hadde vært på Spiterstulen med bil før, så kjøreturen opp fra Røisheim var en interessant opplevelse. Etter to litt mindre positive erfaringer fra Spiterstulen fra ungdommen (les: altfor kommersielt), var det kjekt å få et hyggelig møte denne gangen. Heller ikke her var det stort med biler på parkeringsplassen. Vi lødde ned sekkene med alt tenkelig utstyr og labbet oppover Visdalen. Skiene måtte bæres, for det var ikke antydning til snø. Planen var å etablere leir max. 2-3km opp på østsida for å ha utgangspunkt for toppturer. Vi fant en fin plass nede ved elva, rett under Hellstuguhaugen ca. 1,5km fra Spiterstulen. Den ville være lett å finne for kameratene fra Ryfylke, som skulle komme kvelden etter. Fredag 29. mai – Spiterhø 2033moh, Leirhø 2330moh og Veobrehesten 2185moh Etter tidlig revelje var vi klare for tur kl. 0800. Været var ikke helt topp, men det var opphold og det skulle bli knallbra utover dagen etter meldingene. Vi tok sikte på å spare kremtoppene til kameratene kom og valgte derfor å sikte oss inn på noen mer anonyme topper, i første omgang Spiterhø og Leirhø. Vi fulgte Leirgrova bratt oppover, jeg på beina og kameraten på ski. Vi såg nå at passering av Visa oppe i dalen bare var å glemme; vi var nødt til å gå tilbake til Spiterstulen når vi skulle på andre siden av elva to dager senere. Først i bakkene oppover mot Kyrkjeglupen såg det ut til at elva var dekket av snø og dermed passerbar. Spiterhø ble nådd uten de store jubelropene; vi kunne gå på ski helt opp til tross for at det var tynt med snø på den flate toppen. Det var dårlig sikt, men vi fikk noen glimt av Ryggehø og Glittertind i nordøst. På grunn av at sikten var så dårlig samt at vi kun var to, valgte vi å ikke ta enkleste veg til Leirhø over breen fra nord. I stedet tok vi den tunge turen ned i skardet vest for breen og gikk opp vestryggen. Det var fint å ha kontrollen med GPS oppover det smale partiet av ryggen, for vi såg nærmest ingen ting. Da vi kom opp på topplatået, måtte vi ta kompasskurs for å finne varden. Selv om sola av og til brøt gjennom, såg vi absolutt nada fra denne flotte utsiktstoppen, noe jeg vet mange andre har opplevd. Men stemningen var likevel høy, spesielt fordi dette var undertegnedes første stortopp siden Galdhøpiggen/Glittertind ble besteget (faktisk på samme dag!) sommeren 1992. Fortsatt på kompasskurs gikk vi nå sørover mot høyde 2110. Kameraten hadde fått blod på tann og ville forsøke seg på hesteritt på Veobreen! I skodda var det ganske psykende å gå ned bratthenget fra Leirhø. I et glimt fikk vi se noen utrolige skavler, sikkert med 10-15m utoverheng, og vi trakk oss ekstra langt innover fra kanten. Nedover ble skodda lettere, og da vi nærmet oss skaret ved høyde 2110, fikk vi plutselig fullt utsyn mot Veo- og Memurutindane. En fantastisk opplevelse etter å ha vasset i grøt i timevis! Og mer fantastisk skulle det bli da vi rundet snøkammen over Veobreen og fikk se selve hesten. Denne stilige toppen fortjener sannelig all den positive omtalen den har fått i bøker og turrapporter. Vi rutsjet ned snøkammen mot breen, tok på oss seler og tau (30m halvtau) og begav oss bort til foten av hesten. Undertegnede var litt skeptisk til å passere breen kun to mann i tauet, men det gikk helt fint. Vi valgte å gå opp snørenna et stykke til høyre/øst for toppen. Det var dyp snø og ingen fare for utglidning. Vi hadde med isøks, tau og noen kiler. Vi kom oss greit opp på toppeggen, men såg fort at vi ikke ville klare å nå toppen østfra langs eggen. I stedet sikret vi oss rundt toppen på sørsiden og kom oss fint opp en renne rett sørfra. På det laveste var vi kanskje 6-7hm under toppen. Å komme bort til selve toppblokka var langt mer luftig enn vi hadde forestilt oss, og vi valgte å sikre over en kvass blokk som måtte passeres før toppblokka. Det gikk greit å dra seg opp på denne, og begge ble behørig fotografert av den andre. En skikkelig seier å komme opp her, og en utrolig lønn for strevet med den flotte utsikten over Veobreen og tindene rundt. Returen gikk ikke helt uten dramatikk, da vi klarte å løse ut et skred i snørenna vi kom opp. Det var aldri noen fare for oss, men vi var litt bekymret for sekkene våre, som stod igjen nede. Til alt hell hadde vi satt dem litt til siden for renna, så det gikk bra. Vi returnerte over breen i tau og rant på ski ned til Veoskaret. Et enormt syn åpenbarte seg nå for oss, med panorama over Hellstugubreen og –tindane. Herifra såg breen ut som melisglasur, og planen var å gå der dagen etter; gjett om vi gledet oss til det! Ned fra Veoskaret var det bratt, som det står i alle bøkene. I solhellinga løste vi hele tiden ut småskred, men det var bare langsomme ”elver” av nysnø og ingen fare. Det mest dramatiske som hendte, var at undertegnede måtte grave løs den ene foten som ble sittende dønn fast til skrittet. Dette skjedde uavhengig av skredene, da jeg gikk det bratteste partiet til fots. Returen fra kanten av Hellstugubreen til leiren gikk helt greit. Vi kunne renne på ski til ca. 1350moh. Så var det bare å ta skiene på sekken. Etter eksakt 12 timer, 22km og 1600hm var vi tilbake ved teltet. De 5 kameratene fra Ryfylke ankom planmessig en stund før midnatt, og det ble seint før vi fant soveposene den kvelden. Lørdag 30. mai – Store Hellstugutind 2346moh, Midtre Hellstugutind 2339moh og Søre Hellstugubrehesten 2120moh Dette var dagen flere av oss hadde sett fram til lenge; endelig skulle vi prøve oss på Hellstugutindane. Noen av oss hadde vært på Søre i 2002, men det er jo de kvasse stortoppene og utsikten fra dem, som drar. Vi kom naturlig nok senere i gang denne dagen, men det gikk radig opp igjen til snøfennene på ca. 1350moh. Her ble jeg overlykkelig over å finne igjen solbrillene mine, som jeg hadde lagt igjen dagen før; uten dem kunne hele turen vært spolert for meg. Vi fortsatte på ski inn til brekanten, hvor vi tok på oss seler og tau (60m heltau) på en morenerygg. Vi var nå totalt 7 mann, men ingen med nevneverdig breerfaring. Vi regnet det likevel som helt trygt siden vi var så mange i taulaget og hadde spurt på Spiterstulen etter sikreste rute, i dette tilfellet østsiden av breen. Mange vil nok reagere på at vi gikk i tau i det hele tatt, men det skyldtes sen pinse og forholdsvis snøfattig vinter. Så må vi også si at vi syndet på returen og rant ned igjen uten tausikring. Men da hadde vi et lite alibi ved at vi hadde testet ruta på veg opp. Hellstugubreen og utsikten mot de omliggende tindane var akkurat så deilig som Jotunologene blant oss hadde håpet på. Det var nydelig å passere høyeste punktet og se Gjendealpene åpenbare seg i sør. Snakker om at Vestre Memurubre såg ut som et størknet melishav denne dagen! Det var overraskende langt inn til skaret sør for Store, som vi hadde øverst på ønskelisten. Det vi likte minst da vi kom fram, var bratthenget opp i skaret. Med snøskredene fra dagene før friskt i minnet, valgte tre av oss å heller traversere langs fjellsiden på høyre side enn å gå på ski rett opp i skaret. Dette skulle vise seg å bli en skikkelig bomtur, som kostet enormt med krefter og som faktisk kostet undertegnede Nestsøre. Da vi tok til vettet og returnerte samme veg som de andre hadde gått, hadde vi tullet vekk tre kvarter, og kameraten hadde allerede vært på Nestsøre. Etter en god kvil og matpause i skaret, foretok vi toppstøtet mot Store, som gikk helt greit. Selv om jeg har sett utallige bilder fra denne toppen, tok utsikten nesten pusten fra meg. Tenk å endelig få stå på Store Hellstugutind og attpåtil i perfekt toppvær! De kan snakke om Surtningssui og Leirhø, men utsikten fra den kvasse og sentrale Hellstugutinden slår det meste. Det var jubel og ekte fjellglede, og de av oss som gikk til topps, var helt alene på toppen. Returen gikk fint, og vi bant oss inn i tauet igjen på laveste punktet på ruta videre over breen. Det var tungt opp til skaret sør for Midtre; to av oss hadde tross alt noen tusen høydemetre i beina nå. Men vi kom oss opp i skaret, hvor vi møtte noen karer som var på travers nordfra over hele Hellstuguryggen. En frisk affære, med ski på sekken og full oppakning. De tok sikte på å karre seg opp til Store i løpet av kvelden og overnatte der. Jeg var glad det ikke var meg som skulle opp den nordryggen med så mye bagasje, men de fikk nok en fin soloppgang… Midtre var også en fin opplevelse, med litt annen utsikt enn Store. Det var uaktuelt for oss å fortsette nordover, og returen gikk ned i skaret igjen. På veg ned breen stakk undertegnede oppom Søre Hellstugubrehesten, en artig topp med mye bedre utsikt enn forventet. Nordre hest skulle også hatt en visitt, men beina sa stopp. Det hadde allikevel vært en uforglemmelig dag! Returen ned over breen, fennene og gjennom lyngen foregikk udramatisk, og etter 12,5 timer, 26km og 1650hm fant vi igjen leiren. En av mine absolutt flotteste dager i Jotunheimen gjennom 23 år! Hva skulle da ferskingene si, som hadde fått en slik jomfrutur? Søndag 31. mai – Store Tverråtind 2309moh og Lindbergtinden 2120moh Denne siste dagen var avsatt til vestsiden, nærmere bestemt toppene rundt Tverråbreen, og vi måtte altså komme oss over Visa. To av oss kom litt tidligere i gang og gikk om Spiterstulen, mens de fem andre resolutt vadet over en nokså grov Visa. Det gikk bra med alle. For oss to som ble gående med skiene på sekken helt inn til brekanten, var det nok en lengre tur. Vi fulgte stien til Eventyrisen til kloppa over breelva før vi fortsatte innover dalen i nokså grov ur. I det nydelige været var det kjempefin utsikt både innover dalen mot Tverråbreen med Nordre Bukkeholstind og utover dalen mot Leirhø. Det var ikke vanskelig å forestille seg at hele denne dalen må ha vært fylt med breis under den lille istiden rundt år 1750. Verten på Spiterstulen kunne fortelle at de hadde måttet flytte fra Gammelsætra som låg ved munningen av dalen, under Styggehø, og ut i dalen hvor Spiterstulen ligger nå. Vi tok de andre igjen ved brekanten, hvor de hadde ventet på oss en stund. Etter en matbit og kvil tok vi på oss seler, tau og ski og kom oss greit opp det nokså bratte brefallet. Vi holdt oss innpå breen langs nordsiden, og i jevn rytme gikk det oppover mot Nedre Tverråbandet. Det hadde gått ras i nesten alle rennene langs sørsiden av Tverråtindane, og vi holdt oss derfor et godt stykke ute på breen. På bandet åpenbarte det seg en fenomenal utsikt over Nordre Illåbre med omkringliggende topper, særlig stupet av Bukkehø og Skarstind. Etter en god pause tok de fleste av oss turen oppover nordryggen mot Store Tverråtind. Av en eller annen grunn har undertegnede gledet seg spesielt til å stå på denne toppen. Det har nok hatt sammenheng med nærheten til Galdhøpiggen og en fenomenal utsikt. Allerede på fortoppen vest for Store viste det seg at dette holdt stikk. Et utrolig rundskue, med celebre breer og tinder på alle kanter! Det gikk greit langs snøeggen ut til Store, og på toppen kunne vi gratulere hverandre med nok en stortopp i strålende vær. Stupet øst for toppen og eggen videre mot Midtre var stilig, men i dag hadde vi ikke ambisjoner om noen travers. Returen gikk ned samme veg til bandet. Her tok vi på oss skiene og gikk opp mot Lindbergtinden. Vi satte igjen ski og sekker et stykke under toppen og gikk greit opp på denne. Vi regnet med at toppunktet låg et stykke vest på eggen og noen av oss valgte derfor å balansere bort dit. Vi er fortsatt usikre på hva som er det virkelige toppunktet. Det var i alle fall stilig å se pinaklene langs vesteggen mot Bukkehø. Planen var opprinnelig å ta turen oppom Bukkehø i samme slengen, men som så ofte ellers i livet, ble lysten større enn evnen. Lindbergtinden fikk derfor markere slutten på toppsamlingen for denne gang; slett ingen dårlig avslutning. Nedturen over bre og fenner gikk uten dramatikk. Faktisk kunne vi renne nesten helt ned til Visa, kun avbrutt av passering av noen morenerygger. Det ble en kort og brutal avslutning på turen; vading over en nokså flomstor Visa. Nå var det ingen som orket å gå 3 ekstra km om Spiterstulen. Undertegnede vadet like godt i oransje truse, røde gamasjer og skisko. Det jeg var mest redd for, var å plumpe uti med sekken og få vann på kameraet, men det gikk heldigvis bra. Kliss våte og kalde, men herlig fornøyde kunne vi tumle inn i leiren etter 10,5 timer, 22km og 1350hm på tur. Den kvelden tømte vi spiskammeret for egg, bacon, pannekaker og annet digg. Det hadde vært nok en uforglemmelig pinsetur i Jotunheimen. Til tross for strålende vær dagen etter, var vi mettet for denne gang. Men vi kommer selvsagt tilbake ved første anledning. For å sitere Morten i hans siste bok: ”Det finnes bare én Jotunheim!”

Prøver meg igjen, noen uker senere denne gang. Ser av diverse bilder fra østsiden av Jotunheimen at det er skremmende lite snø 1. mai helgen. Noen som har vært rundt Leirvassbu/Spiterstulen i det siste og som har en anelse om det kan være skiføre der helt til pinsehelga?

Vi satser på pinsetur til Jotunheimen som de to foregående årene. Pinsen er siste helgen i mai i år, og jeg lurer på hvordan snøforholdene er nå ca. én måned før. Vi tenker oss til Leirvassbu/Spiterstulen/Juvasshytta for å prøve oss på Galdhøpiggområdet eller Memurutind/Hellstugutind området. Kommer nok til å vurdere tausikring på breene så sent. Ser av annen info at f.eks. Hurrungane virker å ha lite snø i år sammenliknet med f.eks. 2007, da vi var på Ringstindane siste helgen i mai i flott nysnø. Takker for svar!

Hei Kristen! Ja, det er noen av oss som må ha konkrete mål - og gjerne LITT uoppnåelige! Stilig og ganske ambisiøst mål du har med 52 nye topper på et år. Hvor ambisiøst det er, avhenger jo av hvor lenge du har føket rundt i fjellheimen tidligere. Jeg er ikke kjent i Nord-Norge, så jeg kjenner ikke til de konkrete toppene du har valgt ut. Selv er jeg familiemann og må nøye meg med litt mindre ambisjoner, men for 2009 håper jeg på et knippe 2000-metere i Jotunheimen samt kanskje de 3-4 "siste" Rogalandstoppene over 1500 moh. Minst én topptur i måneden skal det også bli i 2009. Lykke til med prosjektet i alle fall!

Høyeste toppen i de ytre Sauda/Etnefjellene er Hustveitsåta med sine 1187 moh. I dette svært kuperte terrenget, hvor toppene ellers ligger mellom 800 og 1000 moh, stikker den seg fram med sitt såteformede topparti. I fjor sommer fikk jeg endelig anledning til å ta denne fine turen som er så karakteristisk for mange toppturer i Ryfylke og ellers på Vestlandet; start i gardstunet, forbi stølen og til topps! For mitt og de flestes vedkommende starter turen til Hustveitsåta på garden Hustveit ca. 250 moh på Saudafjordens vestside. Det går på tydelig sti bratt opp i etpar etapper til idylliske Jonestølen, hvor det er ubetjent overnattingsmulighet ca. 600 moh. Videre passeres Øvrastølsvatnet før en ny oppstigning venter til Storavatnet. Herifra er det vel 300 drøye høydemeter til topps. Jeg var heldig med været, etter at toppen hadde ligget i skyene store deler av dagen. Det klarnet nemlig opp, slik at jeg virkelig fikk nyte utsikten. Returen gikk samme vei, og med nesten 950 høydemetre og 18km i beina gjorde det mer enn godt å komme til gards igjen. Er du i området noen gang, kan denne turen anbefales som en klassiker.

Selvfølgelig er det en helt annen tur, men du får jo med deg flere fine topper i området, og området rundt Nupsfonn/Nupseggi er veldig flott. Jeg har aldri gått fra Middalsbu, men regner med at det er noe mer plankekjøring. Som sagt er den lengre turen svært fin som vårskitur. Vi låg i telt ved Trollnup da vi gikk den, så vi sparte jo en times tid i anmarsj hver veg. Lykke til uansett!

Hei Dag, lista over topper er nok ikke de jeg har vært på, men samtlige over 1500 moh i fylket. Jeg mangler bl.a. Breifonn, så den har jeg planer om å ta fra Blåbergdalen i Røldal. Det samme gjelder Knoda og spesielt Trollaskeinuten, som nok er den av disse toppene som er minst besøkt og ligger totalt utenfor folkeskikken. Etpar kamerater opplevde det samme som deg på Breifonn, og de var faktisk usikre på om de hadde vært på toppen. Typisk GPS-terrreng, spør du meg. Mener det ligger bilder fra Breifonn på Fjellforum, men er ikke helt sikker. Det er ikke mye igjen av selve breen, vet jeg i alle fall.

I Sauda er det 3 topper over 1500 moh, nemlig Kyrkjenuten (1602 moh), Søre Tinden (1564 moh) og Inste Tinden (1527 moh). Alle ligger i en fin hestesko rundt Slettedalen/Berdalen i rimelig avstand fra Rv. 520 mellom Sauda og Røldal. Det er en populær tur å gå over alle tre toppene for de sprekeste skiløperne i Sauda, og de er det som kjent mange av. Jeg hadde gleden av å bestige Kyrkjenuten på ski fra Indrejorda i Slettedalen en vakker maidag i 2000. Tindane derimot, lot vente på seg helt til 2008 etter et mislykket forsøk på ski fra brøytestasjonen ved Breiborg i mai et par år tidligere. 8. august 2008 låg vær- og familiesituasjonen til rette for et nytt forsøk på Tindane, denne gang nokså behagelig fra dammen ved Nedra Sandvatnet på ca. 1020 moh. Fra dammen bar det rett opp lia over noen bratte sva før jeg kom innpå de uendelige snøfennene opp mot 1500 moh og topplatået. Dette snørike året kunne jeg hatt god bruk for stegjern og i alle fall isøks på de bratte og til dels glatte fennene, men etter mye svetting kom jeg greit opp på topplatået. Her var det endel tverrformasjoner som måtte omgås, men etter en drøy time fra dammen stod jeg på Søre Tinden, 1564 moh. En ny Rogalandstopp over 1500 moh, nesten like bra som en ny 2k! Etter en kort fotopause gikk turen ned lia mot Istjørna. Det var tydelig at kraftutbyggingen til Saudefaldene pågikk også i dette området, for et transporthelikopter surret opp og ned flere ganger mens jeg var i området. Og ganske riktig, da jeg kom ned til den antatt ganske så villmarkspregede Istjørna, så var det etablert brakkerigg der, med anleggsarbeidere i full sving. Ingeniørene hadde nok sett på kartet at et borehull eller en liten demning ville gi noen skarve kW ekstra. Tragisk! Etter en kort matbit fortsatte jeg nordover og opp noen fine snøfelt før jeg kom til toppen av Inste Tinden, 1527 moh. Jammen ikke hver dag eller hvert år engang, at jeg får med meg 2 nye Rogalandstopper av slikt kaliber! Det gikk ca. 1 time mellom de to toppene. Nedturen gikk finslig for seg samme veg som jeg kom, men jeg svingte naturligvis østover og ned mot Nedra Sandvatnet igjen. Drøye 3 timer etter at jeg forlot bilen, var jeg nede igjen. Topp vær, topp tur og 2 topper som kan anbefales på det sterkeste! Vedlagt følger en uoffisiell liste over Rogalandstopper over 1500 moh (pf ukjent, men >50-100 moh): Vassdalseggen 1658 moh Kistenuten 1648 moh Trollaskeinuten 1622 moh Breifonn 1616 moh Snønuten 1604 moh Kyrkjenuten 1602 moh Mælen 1574 moh Søre Tinden 1564 moh Knoda 1542 moh Skaulen 1538 moh Inste Tinden 1527 moh Fitjanuten 1504 moh

Dersom Sandfloeggi er målet og du er sugen på langtur, er det helt suverent å starte fra Ulevå like øst for Haukelitunnelen. Da går du om Trollnup og Nupseggi og så til topps på Hardangervidda, dvs. Sandfloeggi. Returen kan legges samme veg, om Nupsdalen eller om Middalsbu/Valldalen dersom du har 2 biler. Vi gikk turen t/r Ulevå på ski så sent som 31. mai i 2004, og det kan virkelig anbefales i finvær. Dette er normalt meget snøsikkert terreng, hele tiden over 1000 moh.

Beklager at jeg ikke har sett innlegget ditt før nå; har ikke vært så aktiv på Fjellforum etter jul. Har gått i Rogalandsfjell i over 30 år, så litt input kan jeg gi. Det er mengder av fine Rogalandstopper å bestige vinterstid, litt avhengig av hva du mener med vinter. Selv har jeg stort sett gått vårskiturer og sommerturer, men kan i alle fall anbefale følgende: Skaulen fra Hamrabø midt på Suldalsvatnet, kjempetur fra gard til høgfjell gjennom vakkert stølslandskap. Kan også gås fra Breiborg på Saudasida, men her er det nattestengt til langt uti mai. Kyrkjenuten fra Slettedalen i Sauda eller fra Seljestad i Odda. Gikk selv fra Slettedalen, og det var en svært fin, men litt bratt tur. Rundturen over Tindane (Søre og Inste Tinden) er en populær variant om våren. Vassdalseggen og Kistenuten (2 høgste fylkestoppene) fra Haukelisæter. Har selv bare vært på toppene sommerstid. Tar du med Telemarksfjell ved Haukelisæter, er hele området Nupseggi, Sandfloeggi, Nupsfonn, Store Nup, Vesle Nup osv. meget vakkert i mai. Breifonn, Rogalands eneste (rest av) isbre, fra Røldal. Enklest atkomst via Blåbergdalen når veien dit er åpen om våren. Snønuten fra Bråtveit/Mostøl er ellers kanskje den mest klassiske av alle skiturer i Rogaland. Ruten følger T-ruten mellom Mostøl og Krossvatn til midt i Kyrkjesteinsdalen, tar så østover opp en sidedal og kommer til topps nordfra. Ellers er det masse fine skifjell i hele Sauda, Suldal, Hjelmeland og ikke minst i området rundt Hunnedalen. Det er bare fantasien og tiden som setter grenser, samt litt hvor du har utgangspunkt. Selv bor jeg nå i nordfylket og går mest på ski i Etnefjellene. Lykke til!

Når er det normalt åpent til Geitsætra i Leirdalen?

Vedlagte bilder er de beste jeg har fra en evt. nedkjøring fra Dyrhaugsryggen til Ringsbreen. Jeg er koffertkjører selv, både vår og sommer, og hadde derfor aldri vurdert en slik tur midtvinters. Men det blir en personlig betraktning. Bildet "Ringsdalen" er tatt fra toppen av Store Dyrhaugstind ned mot tjernet innerst i Ringsdalen. Du tenker jo å renne ned lenger inne på Dyrhaugsryggen, men jeg antar brattheten er ca. den samme, om lag som du ser på bildet. Det kan du jo evt. sjekke på kartet. Bildet "Topper2" viser Austre Ringstind til høyre og en av de nordlige Midtmaradalstindane til venstre. Kommer du deg ned til Sørlige Dyrhaugstind, er det nok mulig å renne ned på Ringsbreen ved å følge en av de mange grusrennene. Hvordan Dyrhaugsryggen er å traversere i februar, vet jeg ikke. Jeg ville i hvert fall hatt finvær, tau og sikringsmidler. I Ringsdalen dundret det ned skred fra sør da vi var der i slutten av mai-07. Men da hadde det snødd kraftig og skavlet seg på sørsiden. Det var ingen skred fra nord, hvor vi gikk. De største skredene som hadde gått, gikk etter det jeg kan huske, nesten ned til dalbunnen. Lykke til!

Vårens vakreste eventyr (=pinsetur) planlegges fysisk og psykisk, og vi lurer på hvor langt vi kommer inn med bil mot hhv. Leirvassbu, Spiterstulen og Juvasshytta dersom det blir en normalvinter. Akkurat i år er det pinse siste helgen i mai, så det burde kanskje være gode muligheter for å nå alle tre hyttene med bil. Noen som vet hva som vil være normalt? Er Veoskardet greit å nå fra Spiterstulen på vårskitur? Hva med andre oppstigninger til de vestre Memurutindane fra Hellstugubreen? Takker for alle konkrete svar!

Litt tidlig å si, vil du kanskje si? Nei, for mitt forsett gjaldt forrige nyttår, så jeg har hatt hele 2008 på å teste det ut! Hva det gikk ut på? 1) Å drive en eller annen form for trening/mosjon/trim hver dag 2) Å ta en topptur minst en gang hver måned Når man statistisk sett nærmer seg halvvegs i livet og har familie, er det mange ting som kan hindre en fra å gjøre nettopp disse tingene. Det å mosjonere litt hver dag har jeg (nesten) klart ved å la bilen stå mer, sykle eller gå og handle, følge barna på skolen eller andre enkle ting i hverdagen. De eneste gangene jeg ikke har klart det, har vært ved sykdom eller når jeg har vært borte på reise. Men da har jeg tatt det igjen i fullt monn senere i uken. Med min sans for å føre lister, har jeg hatt et ekstra push til å unngå tomme datoer i almanakken. I snitt har det vel blitt ca. 11 turer eller økter i uken. Det er så mye snakk om livsstilsykdommer; da er det god forebygging å legge opp til en sunn og bærekraftig livsstil! Topptur hver måned ble jeg faktisk inspirert til å ta ved en liten tekst som står på Julia og Morten sin Jotunheimkalender. Der står det "Vært på tur denne måneden?" Det er jo ikke noe problem i sommerhalvåret, men det var litt mer tiltak i f.eks. januar, november og desember. Men det holdt fint, og toppene har vært 39 ialt, fra den høyeste på 2222 moh til den laveste på 82 moh. Et tips til andre i samme situasjon! Jeg hadde ambisjoner om å bremse litt ved overgangen til 2009, men det ser ut til at jeg fortsetter samme løpet dette året. Så lenge familien synes det er ok, så blir det vel sånn. Og så er det kjempemotivasjon i vintermørke treningskvelder å tenke på vårens og sommerens høyfjellsturer!

Ifm. høstferie på Hydros hytter på Vågslid ble det anledning til å ta en tur på Kjelatind 1476 moh. Dette er den vestre toppen på ryggen sør for E134 når man kommer østfra i retning Haukelisæter. Kjelatind er nok litt glemt i forhold til sine mer interessant naboer i vest, nemlig Vassdalseggen og Kistenuten, samt selvsagt Nupsmassivene nord for E134. Jeg har vært på de fleste av disse toppene tidligere, men Kjelatind har alltid sett like interessant ut i sin mer ensomme majestet. Det var derfor med spenning vi forsøkte oss på en fin høstdag. Datoen var 9. oktober, og det var endel nysnø i høyden. Heldigvis var den ganske hard og fin å gå på. Vi tok korteste vei fra anleggsveien/dammen øst for Kjelavatnet. Det tok om lag 1t 20min å nå toppen i jevn stigning. Skjønt jevn; den siste halvtimen gikk vi over minst tre overraskende nye "blåner" hver gang vi trodde vi var på toppen. Den ene stigningen gikk over en ganske stor fonn og gav litt interressant klyving. På toppen var det bare å kose seg i den fine utsikten. Naboene i vest var innhyllet i litt skyer, men ellers var det fint rundskue. Etter en "rett i koppen" og et eple returnerte vi samme veg. En lett og kjempefin tur fra E134, ca. 2t 30min t/r. Ikke la Kjelatind forbli en glemt topp, da!

Ja, da takker jeg for alle interessante tilbakemeldinger! Flott at dere gidder å rote i gamle bilder for å hjelpe en stakkar. Jeg synes det virker svært sannsynlig det du sier Nils om at veien til galleriene går i retning de to steinene. Vi syntes det begynte å bli luftig i den retningen og ville tatt på sikring for å gå videre. Er det noen år siden de bildene, eller...?

Takk skal du ha, Sojo! Det siste bildet ditt som er tatt på Hjørnet, viser de samme 2 steinformasjonene i bakgrunnen som mitt bilde "Hjørnet". Altså var vi på riktig sted. De to bakerste personene på ditt bilde står på samme sted som mitt bilde er tatt. Men hvor DERIFRA går veien til Galleriene; rett ut til høyre eller mer oppover mot de 2 steinformasjonene i bakgrunnen? Er det første standplass vi ser på bildet ditt, eller legges den normalt nærmere Galleriene? Still confused, but on a higher level!

Snilens første bilde viser det samme søkket/dalen opp mot Hjørnet som mitt bilde ovenfra. I Snilens bilde er det mye mer snø i søkket enn i mitt (men noen rester sees nederst). Mitt bilde er dessuten tatt noe lengre oppe. Interessant det Peder sier om at de begynte 30 høydemeter for lavt, på "feil" hjørne. Dette mistenker jeg å være samme sted hvor vi gikk og surra en stund før vi fant søkket opp mot Hjørnet Se mitt bilde "Sone med grus og løsmasser". Noen som har bilde av Hjørnet sett i "fartsretningen", tilsvarende mitt bilde "Hjørnet"? Galleriene er godt dokumentert i diverse bilder, men jeg har ennå ikke sett bilder av ankomsten til Hjørnet.

Regnet med at den kom, ja... Ifølge Thommesen er det falske hjørnet 150 høydemeter under Hjørnet. Regner derfor ikke med at det var der vi var...

Bildene viser hvordan det såg ut da vi var på Hjørnet. Kan noen si meg hvor veien til Galleriene går på bildet som heter "Hjørnet". Er det opp mot de blokkene som stikker opp? Bildet "Sone med grus og løsmasser" viser hvor vi begynte å lete etter Hjørnet. Der er høyden drøye 2280 moh. Søkket opp mot Hjørnet går til venstre på bildet.

Merkelig spørsmål, synes du kanskje, men faktumet er at (etter min mening) misvisende høydeangivelse på Hjørnet i diverse oppslagsverk var medvirkende årsak til at vi ikke kom oss opp på Storen i helgen. Vi var 3 fjellfolk med klatreerfaring (fra lavlandet) som prøvde oss på Storen på søndag. Lørdag hadde det vært fullt av folk i finværet, men vi var forhindret da. Søndagen drog det seg til med kraftig sørlig kuling samt tåke/lave skyer. Vi kom derfor oppover svaene uten å ha helt kontroll på hvor vi var. Vi kom opp i et dieder like til høyre for den faste rappelslynga øverst ved svaene. Her følte vi det tryggest å sikre. Like over dette (ca. 20-25 høydemeter), i en sone med mye grus og løsmasser, viste GPSen min 2280 moh og jeg trodde vi var på Hjørnet (bl.a. Tommessen sier nemlig at hjørnet ligger 125 høydemeter under toppen).Ut mot sørveggen, hvor vi ventet å se Galleriene, var det bare noen spooky småhyller. Vi ble gående å sulle i dette området en stund, stadig kaldere i den kraftige vinden som stod rett inn fra sør. Så fant vi videre sti oppover søkket mot det virkelige Hjørnet. Jeg begynte også å kjenne igjen den karakteristiske "baugen" hvor rappellen ned sørvestveien går. Men ikke søren om vi såg noe til Galleriene, hvor mye vi enn lette! Etter hvert kom det folk ned rappellen, og en guide viste oss at jo, ganske riktig, vi var på Hjørnet. Problemet mitt var bare at GPSen viste 2344 moh, altså kun drøye 60 høydemeter under toppen! Både Gangdal og NTKs klatrefører sier at vegghøyden fra Hjørnet skal være ca. 100m. Jeg sjekket GPSen på siste referanse, nemlig Skagastølsbu, som ifølge kartet ligger på 1758 moh. På veg opp viste GPSen min 1760 moh, og på veg ned 1766 moh. Da satt jeg like bak hytta, ca. 2 høydemeter høyere enn golvet. I verste fall har altså GPSen min vist 6 høydemeter feil da vi kom ned igjen til hytta. Trekker vi dette ifra 2344 moh ved Hjørnet, ligger altså Hjørnet et sted mellom 2335 og 2340 moh. Dette er 65-70 høydemeter under toppen på Storen. Thommessen, Gangdal og Klatreføreren har altså etter min mening helt feil når det gjelder høydeangivelsen på Hjørnet. Tidstapet pga. dette tullet og nedkjølingen i vinden om Hjørnet gjorde at vi ble så pass nedpsyket at vi valgte å snu. Skulle vi bruke et par timer til på klatring og rappell og bli enda kaldere, ville det begynne å bli farlig. Vi var dessuten skeptiske til å rappellere i den sterke vinden (tauene kan blåse bort og henge seg opp). Enden på visa var derfor at vi stakk halen mellom beina og satte kursen nedover. Litt surt, men når alle tre var enige om det, var det bare å manne seg opp og sette sikkerheten først. Utrolig nok ble vår bane denne dagen at vi ble stående ALENE på Hjørnet og ikke visste hvor vi var. Et luksusproblem, kanskje, i forhold til dager med masse kø og venting. Kunne tenke meg å høre andres mening om høydeangivelsen! PS: at jeg har rett i høydeangivelsen støttes av det faktumet at rappellen er ca. 45 m. Så skal det vel være ca. 10 høydemeter fra fortoppen til rappellfestet. Hvor mange høydemeter det er mellom toppen og fortoppen vet jeg ikke, men det er vel rundt 10-15 m. Summerer man dette, får man ganske riktig 65-70 høydemeter...

Gratulerer Atomsild! Helt knall! Alle topp-entusiasters (helst tørre) drøm! Eneste skåret i gleden for min del, er at jeg skulle stått på samme toppen dagen etter deg. Vi var dessverre avskåret fra å få med oss den knallfine lørdagen, og måtte i stedet bruke den til transport fra Karmøy til Turtagrø. Så når dere og et femtitalls andre tuslet hjemover fra en fantastisk dag på Storen og Skagastølsryggen, måtte vi sitte i teltet ved Tindeklubbhytta og se på og håpe at været holdt til søndagen. Det gjorde det delvis, men det drog seg til med kraftig sørlig kuling utover formiddagen, og fra Hytta på Bandet og oppover blåste det meget friskt. Jeg legger ut en tråd som forklarer mer under "Toppturer og tinderangling" senere, men kan røpe at en viktig årsak til at vi valgte å snu på Hjørnet, var at vi ikke fant Hjørnet... (kombinert med den kraftige vinden som stod rett inn mot sørveggen/normalveien til topps). Men neste år skal også vi helt opp, og da kommer det en like knall rapport herifra!