Anders Eriksen

Sykt! Det er jo nesten for stort:)

Takk til deg også

Takk for fine ord. Bruker et Pentax K30 speilrefleks, og et Panasonic lx5 kompaktkamera. Godt fornøyd:)

Takk for det. A4 tilværelsen er i gang. Det er litt av en overgang fra å være fri i villmarka, til hverdagens tjas og mas

Helt greit det Jan Erik, isfiske er gøy!

Vi får prøve en vintertur. Kanskje mer fisk å få da:)

Takk. Når tok du turen? Bra fiske? Vuoma var veldig grei å krysse når vi var der ja.

Takk for det:) Et område verdt å besøke.

Det var siste turrapport fra Nordkalotten for denne gang. Takk til alle som har fulgt oss, og ikke minst, alle de positive tilbakemeldingene vi har fått her på fjellforum. Det varmer:) I skrivende stund jobbes det med turrapporter fra Skjåkfjella og Reinheimen. De to siste "langturene" denne sommeren. Nå er friperioden over, og hverdagens tjas og mas venter:)

https://turhistorie.blogspot.com/ Det ble enda en tur i Øvre Dividal nasjonalpark denne sommeren. Vi parkerte bilen ved båthavna på Altevann, og betalte for parkering i to uker. Det var folksomt gitt. Et drøss av biler stod parkert. Dette var nok et populært utgangspunkt for de som vil utforske naturen her. Vi hadde på forhånd bestilt båttaxi, og som avtalt stod den klar ved havna kl 13.00. Et supert tilbud, kanskje ikke det billigste, men veldig praktisk. Båten fraktet oss til Politiodden i andre enden av Altevann, dette tok ca. halvannen time. Underveis fikk vi gode tips om hvor det kunne være verdt å prøve fiskelykken. Han fortalte videre at det var mye folk her nå, men at det var mest populært å besøke områdene rundt Leinavann. Det var ikke dit vi skulle. Da vi endelig stod på Politiodden var spenningen stor. Nå ventet to nye uker i Øvre Dividal Najonalpark. Her skulle vi hentes av båttaxien kl 13.00. En behagelig start på turen dette. Så var vi på Politiodden og turen kunne begynne. Kursen ble nå satt mot Irggasjavri. Det gikk en kjerreveg nesten hele etappen opp dit, og vi fulgte denne. I følge yr skulle det komme regn ut på kvelden. Ut i fra de mørke skyene på himmelen, var det ingen grunn til å tvile på at drittværet var på vei. Etter et par timer timer dukket Irggas opp bak treklyngene. Det var ganske tett skog her, og ikke så lett å finne leirplass. Men ca en km før nordenden, var det et bart område og teltet ble slått opp. I det siste bardunen var strammet, kom regnet, og da snakker vi en skikkelig skur. Himmelen åpnet seg, og det braket av torden. Det var bare å holde seg i teltet. Heldigvis varte ikke uværet lenge. Etter en halvannen time lettet det opp. Da dukket Jan Erik opp, han hadde gått fra Frihetsli og nå var planen å tilbringe et par dager sammen. Da vi møttes i Femundsmarka i fjor sommer stilte han med kake, nå dro han frem et par poser potetgull fra sekken, og vi tok selvfølgelig i mot. Noen annet hadde jo vært uhøflig. Når kvelden kom prøvde vi å lure Irrgasørreten, men bortsett fra et par små eksemplarer, ble det dårlig med fangst. Som seg hør og bør, ble et lite bål ble tent opp når kveld gikk til natt. Det var mye å snakke om i disse nattesstimene. Bålet som speilet seg i ett blikkstille Irgasjavri, fisken som vaket, og kaffikopp etter kaffikopp gjorde at villmarksfølelsen var til å ta og føle på. Det ble sent før vi sa god natt. Avtalen neste dag var enkel, vi skulle møtes med Doarrojavri i løpet av dagen. Det trengte ikke å være mer komplisert enn det. Kjerrevegen vi fulgte. Himmelen åpner seg. Drittværet varte heldigvis ikke lenge. Så dukket denne karen opp. Så skulle Irrgasørreten lures. Ikke så mye å skryte av. Kveldsstening, teltet til Jan Erik kan skimtes i bakgrunn. Da vi våknet neste dag hadde Jan Erik akkurat pakket sammen, og skulle til å gå. Noen liker å sove lengre enn andre. Det ble en tung etappe til Doarrojavri. Sekkene var fortsatt tunge så tidlig på turen, og det kjentes når oppstigningen begynte. Da vi endelig var framme hadde Jan Erik allerede funnet en flott leirplass, og han hadde til og med fått ei fin røye. Det lønner seg vist å starte dagen litt tidligere. Etter litt slumring og en middag, skulle det fiskes. Kathrine var sliten, og ble igjen i teltet. Litt boklesing stod på agendaen der. Jeg og Jan Erik fisket oss til enden av vannet, ei røye på ca 300 gram var alt vi fikk her. Etter å ha konsultert kartet, ble vi enig om å prøve et lite vann som ikke lå så langt unna. Da vi kom dit steg forventningene, her så det virkelig bra ut. Mine fiskeferdigheter slo umiddelbart til, ei røye på størrelse med sluken ble landet. Ikke akkurat det vi håpet på. Jan Erik dro opp nok en trehektos, fortsatt ikke euforisk stemning av den grunn. Så skjedde det. Jan Erik meldte fisk. Stangen bøyde seg, og bremsen hylte. Et heftig utras som jeg aldri har sett maken til, gjorde at spenningen steg til himmels. Her var det snakk om storfisk. Kort fortalt endte det med slitt sen, ei kjemperøye som kunne svømme tilbake i dypet, med en kobber og rød i kjeften. Jan Erik har selv beskrevet dette på en glimrende måte, og kan leses her. Jeg prøvde å komme med et par trøstende ord, men det er vel ikke så mye som kan bli sagt i en slik situasjon. "Huff, det var kjipt" var det eneste jeg kom på i farten. Uansett, så mye som den karen farter ute, blir det utvilsomt flere muligheter til å ta storfisken. Det kan jeg garantere. Første elvekryssing på denne turen. Så var det Kathrine sin tur. Noen hadde glemt isborret sitt. Lunsj ved Doarrojohka. Så begynte oppstigningen. To telt tett i tett. Det gjorde godt å komme frem til Doarrojavri. Ekte Dividals røye Ikke like heldig med fangsten jeg. Så bet det på noe stort på kroken til Jan Erik. Ett stk. storrøye som kjemper for livet. Doarrojavri. Det ble en ekstra hviledag ved Doarrojavri, uten at det resulterte i noe mer fiskefangst av den grunn. Jan Erik hadde tatt turen hjemover, og det var bare å takke for trivelig samvær. Alltid kjekt å møte dedikerte friluftsfolk. Nå var planen å gå over Doarrovarri, mot et vann som så fristende ut. Det ble en rimelig bratt oppstigning, men vi ble belønnet med en flott utsikt. Det var virkelig vakkert i denne delen av nasjonalparken også. En fjellvåk svevde over oss, og hylte ut en advarsel om å ikke komme for nær. Den hadde nok reir i nærheten. Da teltet var slått opp, tok det ikke lang tid før fiskingen var i gang. Vi ventet fortsatt på å få fangst av en betydelig størrelse. Jeg fisket meg noen hundre meter langs vannet, ikke noe napp. Men så. Jeg ble stående samme plassen, og tok kast etter kast, det blir ofte sånn når motivasjonen er litt dalenede. Da sluken nærmet seg land, så jeg ei flott røye som fulgte etter. Jeg sveide da litt saktere, det var alt som skulle til for at fisken tok. Bremsen ble løsnet, så den fikk dra ut godt med sen, og etter hvert begynte den å bli sliten. For å lette litt på sekken hadde håven blitt lagt igjen denne gangen, så det var ekstra viktig å få slitt ut fisken tilstrekkelig, for å kunne få et grep rundt den. Dette gikk over all forventning, og tilslutt var det bare å sette fingrene rundt hodet til fisken og løfte den på land. Ei feit røye på akkurat ett kilo ble resultatet. Med potetmos, ble dette en super middag. Fra nå av blir håven fjernet fra pakklisten, det er helt sikkert. Utover kvelden ble flere røyer landet, den største på ca 8 hekto, alle fikk leve videre. Nok en gang kunne vi krype i soveposen, stappmett og fornøyd. Ikke vanskelig å sovne da. Det var bratt å gå over Doarrovarri. Flott utsikt mot Doarrojavri og Kistefjell. Vi nærmer oss dagens mål. Her var det virkelig flott. Røya begynner å bli sliten, og klar for landing. Akkurat kiloen. Middag. Her skulle vi gå i morgen. Røye som har fått friheten tilbake. Turen gikk videre mot Vuomajavri. Her hadde vi hørt mye bra om fisket, men det ble ikke noe fangst på oss. Det neste målet var Anjavann. Her finnes det stor røye, og det gikk gjetord om fisk opp mot fire kilo. Men (det er alltid et men), den var ikke lett å lure. Og sjansene skulle være størst på vinteren med pilkestikka. Anjavassdalen var virkelig vakker. Anjaelva som randt rolig nedover den frodige og grønne dalen, ga nærmest frysninger på ryggen. Flere store kulper og småvann glinset fristende til oss der vi sto og betraktet utsikten. Og om ikke det var nok, kom en rev pilende forbi oss, bare for å sette prikken over den såkalte i-en. Dette var som tatt rett ut i fra en eller annen turistkatalog, det kunne nesten ikke bli bedre. Vi kan bekrefte at røya i Anjavann var av den vanskelige typen. Ikke et napp. Ut på kvelden kunne vi se vaking etter stor fisk, det var ikke tvil om at den var her. Bare så synd den ga blaffen i slukene våre som plasket ut i vannet med jevne mellomrom. Vi hadde ikke sett et menneske siden Jan Erik, og det var nesten litt absurd at vi fikk alt dette for oss selv på denne årstiden. Ikke det at vi klaget. Dalen der Vuomajohka renner. Det gikk fint å krysse Vuomajohka. En liten pause før turen gikk videre. Teltet slått opp ved Vuomajavri. Lite fisk å få her. Kathrine nyter utsikten mot Anjavann. Anjavassdalen, vakkert. Teltet slått opp ved Anjavann. Nok en fin kveld. Neste stopp skulle bli Davimus Riehppi. Et lite vann som lå et par hundre høydemeter lenger oppe, vi viste ingenting om mulighetene her. Men siden fisket hadde vært labert i Anjavann, ble det gjort en kalkulert pokersjanse, det måtte prøves der. Turen opp dit gikk fint, men det ble en del stopp. Blåbæra hadde endelig blitt moden, og da var det bare å plukke. Alltid en bonus det. Som fryktet ble det dårlig med fisk i Davimus. Konklusjonen ble som alltid når fisken uteblir, her var det fisketomt. Men om ikke annet så kunne vi kose oss med blåbæra, en herlig forandring i kostholdet det. Myggen hadde vi sett lite til så langt på denne turen. Teltåpningen kunne trygt stå åpen. Vi kunne sovne til synet av glinsende vann, og månen som lyste svakt på lyngen. Akkurat slik vi liker det. Det ble litt stigning på denne etappen også. Det ble en del stopp for å plukke blåbær. Vestenden av Anjavann. Snart fremme nå. Sandfjellet. Var det rart vi likte oss her? Høye fjell og bratt rundt vannet. Noen må slå opp teltet, mens andre tar bilder. Flott utsikt. Sollyset forsvant tidlig her pga fjella, nede ved Anjavann skinte den fortsatt . Havregrynsblanding med blåbær og noen få multer. Planen videre var å gå mot parkeringen i enden av Altevann, via Strømskardvatnet og Gaskashytta. Terrenget mot Strømskardvatnet ble etter hvert preget av mer og mer stein. Slitsomt å gå på. Ved Mattaoalgi gikk vi langs en en liten elv som rant ned et skar. Det var en slags grålig farge på vannet, nesten som brevann, men det skulle ikke være noen isbreer i nærheten. Kunne se ut som at det var ekstremt mye kalk i vannet. Ikke vet vi. Om noen har et fornuftig svar, blir vi glad for det. Fisket i Strømskardvatnet ble ikke noen suksess, ikke et napp. Det begynte å bli grått nå, og etterhvert kunne vi høre regnet som dunket på teltduken. Det var bare å stålsette seg på en våt etappe neste dag. Da satset vi på en natt under tak på Gaskashytta. Vann 794. Vi fisket ikke der. Kanskje dumt? Kathrine er på veg mot elven, med den spesielle fargen. Noen som har en forklaring? Kan det være høyt kalkinnhold i vannet? Nesten oppe. Så dukket Strømskardvatnet opp. Det ble ikke fisk her heller. Som fryktet ble det en fuktig etappe til Gaskashytta. Dessuten var det et par elver som måtte krysses, det var ikke så kjekt i dag. Men det var bare å bite tenna sammen, og la det stå til. Da innså jeg at speilrefleksen lå igjen på andre siden, og måtte dermed unne meg nok et "forfriskende bad". Ja, ja. For å se det positive i det, så trengte vel føttene en ekstra omgang med vasking. Det hadde ikke blitt så mye av det denne sommeren. Grunnet tåke ble vi snytt for utsikten fra Gaskkasvarri, det fikk bli en annen gang. Da vi kom til hytten var den låst, selvsagt. Dette var en DNT hytte og vi hadde ikke tatt oss bryet med å undersøke om den stod åpen, før turen startet. Vi trakk oss inn i vedskjulet for å tørke opp litt, og få ut litt "bannskap". Teltet ble etter hvert slått opp ved Fiskløyselva. Da jeg skulle krype i posen, kjente jeg at den var våt. Typisk. Det måtte en runde til med litt bannskap før søvnen tok oss. Tilbake for å hente speilrefleksen. Gaskashytta, som var låst. Da måtte vi trekke inn i vedskjulet. Teltet slått opp ved fiskløyselva. Det var ca 12 km igjen til der bilen stod parkert. Det regnet fortsatt, og tåken lå tett over oss. Ingen grunn til å vente med andre ord. En varm dusj og en kald pils fristet. Det gikk en fin DNT sti hele vegen, og kilometerene gikk fort. Da vi endelig kunne se parkeringsplassen dukke opp, var gleden stor. Nå skulle det bli godt å tørke opp litt. Lunsj ved Koievasselva. Det var godt å se berlingoen igjen. Det ble "bare" elleve dager på tur denne gangen, helt greit det. Ingen grunn til å trekke det ut, når været ble som det ble. Uansett så kunne vi nok en gang konstatere at Øvre Dividal nasjonalpark virkelig er ei perle, også de sørlige delene. Fisket ble kanskje ikke det helt store denne gangen, men alt i alt så kan vi vel ikke klage på fiskelykken denne sommeren. Om vi skulle tatt turen nok en gang, ville vi brukt mer tid i Anjavassdalen og ved Anjavann. Her var det fantastisk fint. Og det lurer nok noen kjemperøyer ute i vannet der. Det er jeg helt sikker på. Nå var det på tide å sette kursen hjemover mot Sunnmøre. Vi hadde fortsatt fire uker igjen med fri. De skulle brukes i Reinheimen nasjonalpark. Fristelsen på å jakte storfisken i "heimfjella" var for stor. Nordkalotten hadde nok en gang gitt oss sterke, og magiske opplevelser. Som helt sikkert blir med oss resten av livet. For et villmarksparadis det er der oppe, og fortsatt er det mye villmark som står urørt av oss. Viddene, fjella, den varierte naturen, midnattsol og fiskemulighetene. Ord blir fattige, det må bare oppleves. En ting er helt sikkert, det er ikke siste gang vi trasker nord for polarsirkelen. Til det er tiltrekningskraften for stor. I skrivende stund kan jeg allerede kjenne på savnet, men også gleden over å ha fått oppleve alt dette. Det er ikke tvil. Nordkalotten vil alltid ha en helt spesiell plass i villmarkshjertet vårt. https://turhistorie.blogspot.com/

Det ble enda en tur i Øvre Dividal nasjonalpark denne sommeren. Vi parkerte bilen ved båthavna på Altevann, og betalte for parkering i to uker. Det var folksomt gitt. Et drøss av biler stod parkert. Dette var nok et populært utgangspunkt for de som vil utforske naturen her. Vi hadde på forhånd bestilt båttaxi, og som avtalt stod den klar ved havna kl 13.00. Et supert tilbud, kanskje ikke det billigste, men veldig praktisk. Båten fraktet oss til Politiodden i andre enden av Altevann, dette tok ca. halvannen time. Underveis fikk vi gode tips om hvor det kunne være verdt å prøve fiskelykken. Han fortalte videre at det var mye folk her nå, men at det var mest populært å besøke områdene rundt Leinavann. Det var ikke dit vi skulle. Da vi endelig stod på Politiodden var spenningen stor. Nå ventet to nye uker i Øvre Dividal Najonalpark. Her skulle vi hentes av båttaxien kl 13.00. En behagelig start på turen dette. Så var vi på Politiodden og turen kunne begynne. Kursen ble nå satt mot Irggasjavri. Det gikk en kjerreveg nesten hele etappen opp dit, og vi fulgte denne. I følge yr skulle det komme regn ut på kvelden. Ut i fra de mørke skyene på himmelen, var det ingen grunn til å tvile på at drittværet var på vei. Etter et par timer timer dukket Irggas opp bak treklyngene. Det var ganske tett skog her, og ikke så lett å finne leirplass. Men ca en km før nordenden, var det et bart område og teltet ble slått opp. I det siste bardunen var strammet, kom regnet, og da snakker vi en skikkelig skur. Himmelen åpnet seg, og det braket av torden. Det var bare å holde seg i teltet. Heldigvis varte ikke uværet lenge. Etter en halvannen time lettet det opp. Da dukket Jan Erik opp, han hadde gått fra Frihetsli og nå var planen å tilbringe et par dager sammen. Da vi møttes i Femundsmarka i fjor sommer stilte han med kake, nå dro han frem et par poser potetgull fra sekken, og vi tok selvfølgelig i mot. Noen annet hadde jo vært uhøflig. Når kvelden kom prøvde vi å lure Irrgasørreten, men bortsett fra et par små eksemplarer, ble det dårlig med fangst. Som seg hør og bør, ble et lite bål ble tent opp når kveld gikk til natt. Det var mye å snakke om i disse nattesstimene. Bålet som speilet seg i ett blikkstille Irgasjavri, fisken som vaket, og kaffikopp etter kaffikopp gjorde at villmarksfølelsen var til å ta og føle på. Det ble sent før vi sa god natt. Avtalen neste dag var enkel, vi skulle møtes med Doarrojavri i løpet av dagen. Det trengte ikke å være mer komplisert enn det. Kjerrevegen vi fulgte. Himmelen åpner seg. Drittværet varte heldigvis ikke lenge. Så dukket denne karen opp. Så skulle Irrgasørreten lures. Ikke så mye å skryte av. Kveldsstening, teltet til Jan Erik kan skimtes i bakgrunn. Da vi våknet neste dag hadde Jan Erik akkurat pakket sammen, og skulle til å gå. Noen liker å sove lengre enn andre. Det ble en tung etappe til Doarrojavri. Sekkene var fortsatt tunge så tidlig på turen, og det kjentes når oppstigningen begynte. Da vi endelig var framme hadde Jan Erik allerede funnet en flott leirplass, og han hadde til og med fått ei fin røye. Det lønner seg vist å starte dagen litt tidligere. Etter litt slumring og en middag, skulle det fiskes. Kathrine var sliten, og ble igjen i teltet. Litt boklesing stod på agendaen der. Jeg og Jan Erik fisket oss til enden av vannet, ei røye på ca 300 gram var alt vi fikk her. Etter å ha konsultert kartet, ble vi enig om å prøve et lite vann som ikke lå så langt unna. Da vi kom dit steg forventningene, her så det virkelig bra ut. Mine fiskeferdigheter slo umiddelbart til, ei røye på størrelse med sluken ble landet. Ikke akkurat det vi håpet på. Jan Erik dro opp nok en trehektos, fortsatt ikke euforisk stemning av den grunn. Så skjedde det. Jan Erik meldte fisk. Stangen bøyde seg, og bremsen hylte. Et heftig utras som jeg aldri har sett maken til, gjorde at spenningen steg til himmels. Her var det snakk om storfisk. Kort fortalt endte det med slitt sen, ei kjemperøye som kunne svømme tilbake i dypet, med en kobber og rød i kjeften. Jan Erik har selv beskrevet dette på en glimrende måte, og kan leses her. Jeg prøvde å komme med et par trøstende ord, men det er vel ikke så mye som kan bli sagt i en slik situasjon. "Huff, det var kjipt" var det eneste jeg kom på i farten. Uansett, så mye som den karen farter ute, blir det utvilsomt flere muligheter til å ta storfisken. Det kan jeg garantere. Første elvekryssing på denne turen. Så var det Kathrine sin tur. Noen hadde glemt isborret sitt. Lunsj ved Doarrojohka. Så begynte oppstigningen. To telt tett i tett. Det gjorde godt å komme frem til Doarrojavri. Ekte Dividals røye Ikke like heldig med fangsten jeg. Så bet det på noe stort på kroken til Jan Erik. Ett stk. storrøye som kjemper for livet. Doarrojavri. Det ble en ekstra hviledag ved Doarrojavri, uten at det resulterte i noe mer fiskefangst av den grunn. Jan Erik hadde tatt turen hjemover, og det var bare å takke for trivelig samvær. Alltid kjekt å møte dedikerte friluftsfolk. Nå var planen å gå over Doarrovarri, mot et vann som så fristende ut. Det ble en rimelig bratt oppstigning, men vi ble belønnet med en flott utsikt. Det var virkelig vakkert i denne delen av nasjonalparken også. En fjellvåk svevde over oss, og hylte ut en advarsel om å ikke komme for nær. Den hadde nok reir i nærheten. Da teltet var slått opp, tok det ikke lang tid før fiskingen var i gang. Vi ventet fortsatt på å få fangst av en betydelig størrelse. Jeg fisket meg noen hundre meter langs vannet, ikke noe napp. Men så. Jeg ble stående samme plassen, og tok kast etter kast, det blir ofte sånn når motivasjonen er litt dalenede. Da sluken nærmet seg land, så jeg ei flott røye som fulgte etter. Jeg sveide da litt saktere, det var alt som skulle til for at fisken tok. Bremsen ble løsnet, så den fikk dra ut godt med sen, og etter hvert begynte den å bli sliten. For å lette litt på sekken hadde håven blitt lagt igjen denne gangen, så det var ekstra viktig å få slitt ut fisken tilstrekkelig, for å kunne få et grep rundt den. Dette gikk over all forventning, og tilslutt var det bare å sette fingrene rundt hodet til fisken og løfte den på land. Ei feit røye på akkurat ett kilo ble resultatet. Med potetmos, ble dette en super middag. Fra nå av blir håven fjernet fra pakklisten, det er helt sikkert. Utover kvelden ble flere røyer landet, den største på ca 8 hekto, alle fikk leve videre. Nok en gang kunne vi krype i soveposen, stappmett og fornøyd. Ikke vanskelig å sovne da. Det var bratt å gå over Doarrovarri. Flott utsikt mot Doarrojavri og Kistefjell. Vi nærmer oss dagens mål. Her var det virkelig flott. Røya begynner å bli sliten, og klar for landing. Akkurat kiloen. Middag. Her skulle vi gå i morgen. Røye som har fått friheten tilbake. Turen gikk videre mot Vuomajavri. Her hadde vi hørt mye bra om fisket, men det ble ikke noe fangst på oss. Det neste målet var Anjavann. Her finnes det stor røye, og det gikk gjetord om fisk opp mot fire kilo. Men (det er alltid et men), den var ikke lett å lure. Og sjansene skulle være størst på vinteren med pilkestikka. Anjavassdalen var virkelig vakker. Anjaelva som randt rolig nedover den frodige og grønne dalen, ga nærmest frysninger på ryggen. Flere store kulper og småvann glinset fristende til oss der vi sto og betraktet utsikten. Og om ikke det var nok, kom en rev pilende forbi oss, bare for å sette prikken over den såkalte i-en. Dette var som tatt rett ut i fra en eller annen turistkatalog, det kunne nesten ikke bli bedre. Vi kan bekrefte at røya i Anjavann var av den vanskelige typen. Ikke et napp. Ut på kvelden kunne vi se vaking etter stor fisk, det var ikke tvil om at den var her. Bare så synd den ga blaffen i slukene våre som plasket ut i vannet med jevne mellomrom. Vi hadde ikke sett et menneske siden Jan Erik, og det var nesten litt absurd at vi fikk alt dette for oss selv på denne årstiden. Ikke det at vi klaget. Dalen der Vuomajohka renner. Det gikk fint å krysse Vuomajohka. En liten pause før turen gikk videre. Teltet slått opp ved Vuomajavri. Lite fisk å få her. Kathrine nyter utsikten mot Anjavann. Anjavassdalen, vakkert. Teltet slått opp ved Anjavann. Nok en fin kveld. Neste stopp skulle bli Davimus Riehppi. Et lite vann som lå et par hundre høydemeter lenger oppe, vi viste ingenting om mulighetene her. Men siden fisket hadde vært labert i Anjavann, ble det gjort en kalkulert pokersjanse, det måtte prøves der. Turen opp dit gikk fint, men det ble en del stopp. Blåbæra hadde endelig blitt moden, og da var det bare å plukke. Alltid en bonus det. Som fryktet ble det dårlig med fisk i Davimus. Konklusjonen ble som alltid når fisken uteblir, her var det fisketomt. Men om ikke annet så kunne vi kose oss med blåbæra, en herlig forandring i kostholdet det. Myggen hadde vi sett lite til så langt på denne turen. Teltåpningen kunne trygt stå åpen. Vi kunne sovne til synet av glinsende vann, og månen som lyste svakt på lyngen. Akkurat slik vi liker det. Det ble litt stigning på denne etappen også. Det ble en del stopp for å plukke blåbær. Vestenden av Anjavann. Snart fremme nå. Sandfjellet. Var det rart vi likte oss her? Høye fjell og bratt rundt vannet. Noen må slå opp teltet, mens andre tar bilder. Flott utsikt. Sollyset forsvant tidlig her pga fjella, nede ved Anjavann skinte den fortsatt . Havregrynsblanding med blåbær og noen få multer. Planen videre var å gå mot parkeringen i enden av Altevann, via Strømskardvatnet og Gaskashytta. Terrenget mot Strømskardvatnet ble etter hvert preget av mer og mer stein. Slitsomt å gå på. Ved Mattaoalgi gikk vi langs en en liten elv som rant ned et skar. Det var en slags grålig farge på vannet, nesten som brevann, men det skulle ikke være noen isbreer i nærheten. Kunne se ut som at det var ekstremt mye kalk i vannet. Ikke vet vi. Om noen har et fornuftig svar, blir vi glad for det. Fisket i Strømskardvatnet ble ikke noen suksess, ikke et napp. Det begynte å bli grått nå, og etterhvert kunne vi høre regnet som dunket på teltduken. Det var bare å stålsette seg på en våt etappe neste dag. Da satset vi på en natt under tak på Gaskashytta. Vann 794. Vi fisket ikke der. Kanskje dumt? Kathrine er på veg mot elven, med den spesielle fargen. Noen som har en forklaring? Kan det være høyt kalkinnhold i vannet? Nesten oppe. Så dukket Strømskardvatnet opp. Det ble ikke fisk her heller. Som fryktet ble det en fuktig etappe til Gaskashytta. Dessuten var det et par elver som måtte krysses, det var ikke så kjekt i dag. Men det var bare å bite tenna sammen, og la det stå til. Da innså jeg at speilrefleksen lå igjen på andre siden, og måtte dermed unne meg nok et "forfriskende bad". Ja, ja. For å se det positive i det, så trengte vel føttene en ekstra omgang med vasking. Det hadde ikke blitt så mye av det denne sommeren. Grunnet tåke ble vi snytt for utsikten fra Gaskkasvarri, det fikk bli en annen gang. Da vi kom til hytten var den låst, selvsagt. Dette var en DNT hytte og vi hadde ikke tatt oss bryet med å undersøke om den stod åpen, før turen startet. Vi trakk oss inn i vedskjulet for å tørke opp litt, og få ut litt "bannskap". Teltet ble etter hvert slått opp ved Fiskløyselva. Da jeg skulle krype i posen, kjente jeg at den var våt. Typisk. Det måtte en runde til med litt bannskap før søvnen tok oss. Tilbake for å hente speilrefleksen. Gaskashytta, som var låst. Da måtte vi trekke inn i vedskjulet. Teltet slått opp ved fiskløyselva. Det var ca 12 km igjen til der bilen stod parkert. Det regnet fortsatt, og tåken lå tett over oss. Ingen grunn til å vente med andre ord. En varm dusj og en kald pils fristet. Det gikk en fin DNT sti hele vegen, og kilometerene gikk fort. Da vi endelig kunne se parkeringsplassen dukke opp, var gleden stor. Nå skulle det bli godt å tørke opp litt. Lunsj ved Koievasselva. Det var godt å se berlingoen igjen. Det ble "bare" elleve dager på tur denne gangen, helt greit det. Ingen grunn til å trekke det ut, når været ble som det ble. Uansett så kunne vi nok en gang konstatere at Øvre Dividal nasjonalpark virkelig er ei perle, også de sørlige delene. Fisket ble kanskje ikke det helt store denne gangen, men alt i alt så kan vi vel ikke klage på fiskelykken denne sommeren. Om vi skulle tatt turen nok en gang, ville vi brukt mer tid i Anjavassdalen og ved Anjavann. Her var det fantastisk fint. Og det lurer nok noen kjemperøyer ute i vannet der. Det er jeg helt sikker på. Nå var det på tide å sette kursen hjemover mot Sunnmøre. Vi hadde fortsatt fire uker igjen med fri. De skulle brukes i Reinheimen nasjonalpark. Fristelsen på å jakte storfisken i "heimfjella" var for stor. Nordkalotten hadde nok en gang gitt oss sterke, og magiske opplevelser. Som helt sikkert blir med oss resten av livet. For et villmarksparadis det er der oppe, og fortsatt er det mye villmark som står urørt av oss. Viddene, fjella, den varierte naturen, midnattsol og fiskemulighetene. Ord blir fattige, det må bare oppleves. En ting er helt sikkert, det er ikke siste gang vi trasker nord for polarsirkelen. Til det er tiltrekningskraften for stor. I skrivende stund kan jeg allerede kjenne på savnet, men også gleden over å ha fått oppleve alt dette. Det er ikke tvil. Nordkalotten vil alltid ha en helt spesiell plass i villmarkshjertet vårt. Se hele artikkelen

Tusen takk for det. Ja Dividalen er virkelig vakker, jeg savner tilbake

Takk for det. Dividalen er verdt et besøk, veldig flott natur. Anbefales!

Godt å høre at du er enig i avgjørelsen vår. Var bittert, men mener fortsatt vi gjorde det riktige. Tur skal være kos. Skal love deg det var noen saftige gloser i den notatblokka ja, kanoen fikk gjennomgå

Etter Turen i Øvre Dividal Nasjonalpark kjente vi at det var på tide å finne frem kanoen. Vi hadde planlagt å padle gjennom Øvre Anarjohka nasjonalpark, men vi ønsket å vente. Det kokte sikkert med mygg der inne på denne tiden, og vi konkluderte med at det var bedre å heller ta turen i slutten av august. Dermed vart vi enig om å ta en tidagers padletur i de nordøstre delene av Enare. Vi hadde gode minner fra sist tur her. Og vi gledet oss til å komme tilbake. Kanoen skulle fylles med all slags luksus, og vi planla å kose oss gløgg ihjel de neste dagene. Slik skulle det ikke gå. Vi gledet oss til nok en tur på Enaresjøen. Dette bildet er fra turen i 2012. Etter å ha pratet med Bjarne, som nettopp var ferdig med sin tur i Vatsari ødemarksområde, tipset han oss om å starte ved parkeringen i Sevettitjavri. Som sagt så gjort. Vi kjørte fra Kautokeino, over grensen til Finnland, og parkerte der han hadde anbefalt. Her skulle det bli noen bæreetapper før vi var ved Enaresjøen. Da jeg skulle løfte sekken ut av bilen, kjente jeg det rykke skikkelig til i skulderen. Det gjorde vondt, men jeg prøvde å ikke tenke så mye mer på det. Da alt utstyr var bært til første vann, og kanoen skulle monteres, skjedde neste "ulykke". Vi var litt i overkant brutal under monteringen av kanoen. Plutselig kjente vi at det ene spantet ga etter. Den hadde bøyd seg helt fremme, og skruen som holder de to spanta sammen, var nesten knekt. Etter mye bannskap og grubling fikk vi padlet til en lite holme, og slått opp teltet. Skulderen hadde blitt betraktelig værre, og det var vondt å padle. Ikke minst å lempe ting inn og ut av kanoen ble smertefullt. Etter en lang prat bestemte vi oss for å avbryte. Usikkerheten med skulderen, og hvor forsvarlig det var å padle videre når kanoen var skadet, gjorde sitt til at vi vurderte det som tryggest å avslutte. Kanskje litt pysete? Det kan være. Skulderen kunne sikkert ha blitt bedre, og kanoen kunne kanskje tålt påkjennelsen denne turen ville kreve. Men, det var heller ingen garanti for at det skulle gå bra. At kanoen plutselig bryter sammen midt ute på Enaresjøen var ikke noe å trakte etter. Det var bare å innse nederlaget. Bilen er parkert og vi er klar for tur. Ikke akkurat behagelig å bære kanoen. Betenkt. Men hvor skulle vi være de neste dagene? Skulderen trengte hvile, og det fristet ikke å bo på ei campinghytte så lenge. Hva gjør man i en slik situasjon? Jo man ringer muttern. Vi hadde mobildekning, og vi tok kontakt. Kort tid etter var det avtalt at vi skulle komme til huset hennes på Grytøya, det som før tilhørte mine besteforeldre. Grytøya ligger i nærheten av Harstad, så det kom til å bli en solid biltur. Men som sagt. Det fristet ikke med campinghytte, huset på Grytøya var et bedre alternativ. Neste dag pakket vi sammen, og bærte alt utstyret tilbake til bilen. Kjørte til Harstad, og tok det piano ei uke. Skulderen ble heldigvis bedre, og vi kunne fortsette turlivet. Naustet på Grytøya. Grytøya har mange flotte fjell. Helt greit med noen dager hvile her. Elias-stanga funket bra på makrell. Selv om skulderen måtte hviles, ble det litt fisking. Kveldsmat. Det ble en drastisk endring i planene. Vi orket rett og slett ikke å kjøre tilbake til Finnmark. Så vi ble enig om å ta en tur til i Dividalen, og heller utforske de sørlige delene av parken. Det måtte jo bli bra. Padleturen gjennom Anarjohka nasjonalpark ble også avlyst, kanoen måtte være i topp tilstand for en slik tur. Dessuten var ikke skulderen helt bra, selv om den var betraktlig bedre enn for noen dager siden. Kjipt, men sånn var det. Denne turen skal gjennomføres på et eller annet tidspunkt i løpet av livet. Men det fikk vente for nå. Etter noen sms med Jan Erik, avtalte vi å møtes med et vann i Dividalen om noen dager. Nå gledet vi oss til å nok en gang traske i denne flotte nasjonalparken. Etter at turen var gjennomført. Skulle vi kjøre tilbake til Sunnmøre og heller ta noen uker i fjellet her. Reinheimen nasjonalpark fristet. Vis artikkelen på bloggen

https://turhistorie.blogspot.com/ Etter Turen i Øvre Dividal Nasjonalpark kjente vi at det var på tide å finne frem kanoen. Vi hadde planlagt å padle gjennom Øvre Anarjohka nasjonalpark, men vi ønsket å vente. Det kokte sikkert med mygg der inne på denne tiden, og vi konkluderte med at det var bedre å heller ta turen i slutten av august. Dermed vart vi enig om å ta en tidagers padletur i de nordøstre delene av Enare. Vi hadde gode minner fra sist tur her. Og vi gledet oss til å komme tilbake. Kanoen skulle fylles med all slags luksus, og vi planla å kose oss gløgg ihjel de neste dagene. Slik skulle det ikke gå. Vi gledet oss til nok en tur på Enaresjøen. Dette bildet er fra turen i 2012. Etter å ha pratet med Bjarne, som nettopp var ferdig med sin tur i Vatsari ødemarksområde, tipset han oss om å starte ved parkeringen i Sevettitjavri. Som sagt så gjort. Vi kjørte fra Kautokeino, over grensen til Finnland, og parkerte der han hadde anbefalt. Her skulle det bli noen bæreetapper før vi var ved Enaresjøen. Da jeg skulle løfte sekken ut av bilen, kjente jeg det rykke skikkelig til i skulderen. Det gjorde vondt, men jeg prøvde å ikke tenke så mye mer på det. Da alt utstyr var bært til første vann, og kanoen skulle monteres, skjedde neste "ulykke". Vi var litt i overkant brutal under monteringen av kanoen. Plutselig kjente vi at det ene spantet ga etter. Den hadde bøyd seg helt fremme, og skruen som holder de to spanta sammen, var nesten knekt. Etter mye bannskap og grubling fikk vi padlet til en lite holme, og slått opp teltet. Skulderen hadde blitt betraktelig værre, og det var vondt å padle. Ikke minst å lempe ting inn og ut av kanoen ble smertefullt. Etter en lang prat bestemte vi oss for å avbryte. Usikkerheten med skulderen, og hvor forsvarlig det var å padle videre når kanoen var skadet, gjorde sitt til at vi vurderte det som tryggest å avslutte. Kanskje litt pysete? Det kan være. Skulderen kunne sikkert ha blitt bedre, og kanoen kunne kanskje tålt påkjennelsen denne turen ville kreve. Men, det var heller ingen garanti for at det skulle gå bra. At kanoen plutselig bryter sammen midt ute på Enaresjøen var ikke noe å trakte etter. Det var bare å innse nederlaget. Bilen er parkert og vi er klar for tur. Ikke akkurat behagelig å bære kanoen. Betenkt. Men hvor skulle vi være de neste dagene? Skulderen trengte hvile, og det fristet ikke å bo på ei campinghytte så lenge. Hva gjør man i en slik situasjon? Jo man ringer muttern. Vi hadde mobildekning, og vi tok kontakt. Kort tid etter var det avtalt at vi skulle komme til huset hennes på Grytøya, det som før tilhørte mine besteforeldre. Grytøya ligger i nærheten av Harstad, så det kom til å bli en solid biltur. Men som sagt. Det fristet ikke med campinghytte, huset på Grytøya var et bedre alternativ. Neste dag pakket vi sammen, og bærte alt utstyret tilbake til bilen. Kjørte til Harstad, og tok det piano ei uke. Skulderen ble heldigvis bedre, og vi kunne fortsette turlivet. Naustet på Grytøya. Grytøya har mange flotte fjell. Helt greit med noen dager hvile her. Elias-stanga funket bra på makrell. Selv om skulderen måtte hviles, ble det litt fisking. Kveldsmat. Det ble en drastisk endring i planene. Vi orket rett og slett ikke å kjøre tilbake til Finnmark. Så vi ble enig om å ta en tur til i Dividalen, og heller utforske de sørlige delene av parken. Det måtte jo bli bra. Padleturen gjennom Anarjohka nasjonalpark ble også avlyst, kanoen måtte være i topp tilstand for en slik tur. Dessuten var ikke skulderen helt bra, selv om den var betraktlig bedre enn for noen dager siden. Kjipt, men sånn var det. Denne turen skal gjennomføres på et eller annet tidspunkt i løpet av livet. Men det fikk vente for nå. Etter noen sms med Jan Erik, avtalte vi å møtes med et vann i Dividalen om noen dager. Nå gledet vi oss til å nok en gang traske i denne flotte nasjonalparken. Etter at turen var gjennomført. Skulle vi kjøre tilbake til Sunnmøre og heller ta noen uker i fjellet her. Reinheimen nasjonalpark fristet. https://turhistorie.blogspot.com/

Takk for det:) Tror nasjonalparken var mindre da ja..

Absolutt et telt som er verdt å vurdere. Hva har dere nå? Skal få skrevet testen av teltet snart, men du finner sikkert andre omtaler av Allak-en på nettet.

Takk for det, og takk for dine tips før denne turen:) Det hjalp veldig! Bare å ta kontakt om du trenger litt tips om gode områder fremover

Tusen takk for de ordene, og ikke minst. Tusen takk for hjelp og tips vi fikk av deg, slik hjelp gjorde turen enda bedre. Det er jeg helt sikker på. Som du sier er det mye av nasjonalparken vi ikke fikk utforsket. Men det ble enda en tur i Dividalen denne sommeren:) Da ble de mer sørlige delene av parken utforsket. Turrapporten er på veg. Enareturen måtte avbrytes etter en dag, grunnet en skulder som trøblet. Så etter ei uke med hvile satte vi kursen mot Dividalen nok en gang:) Bare å følge med:)

Takk for fine ord karer. Dividalen ble en positiv overaskelse. Hadde faktisk ikke tenkt så mye på å ta en tur her, før jeg ble tipset av et par medlemmer på Fjellforum. En flott kombinasjon av fjell og vidde. Ikke noe å si på fisket heller. Fikk ikke inntrykk av at der var så folksomt heller. Sikkert lurt å holde seg unna DNT-stiene, om man ønsker å være alene.

Takk:) Vi har et Hilleberg Allak. Et glimrende telt for to personer, og anbefales på det sterkeste. Vekten er ca 3,1 kg med plugger, så ingen lettvekter. Men det gjør jobben. Vi har brukt teltet på alle våre turer på Nordkalotten i 2012 og 2014, over 300 turdøgn. Det har holdt oss tørr, og har god takhøyde. Tenkte jeg skulle skrive en testrapport på bloggen etter hvert, må bare bli ferdig med alle turrapportene fra i sommer først:)

Hei Takk for fine ord Kjell Iver. Jeg har alltid med en liten notatblokk på tur. Her skriver jeg om det har skjedd noe spesielt denne dagen, om hvor vi hadde leir, fiskefangst og generelle tanker rundt turen. Veldig greit når turrapporten skal skrives. Spesielt når rapporten skal skrives flere uker etter turen ble tatt. Det er lett å glemme detaljer og litt artige hendelser når turene er mange og lange, slik som i sommer.

Kjekt å høre du blir tent på tur av å lese om vår tur i Dividalen. Et fantastisk område som anbefales på det sterkeste.

Det var en god start på dagen å lese denne turrapporten. Veldig flotte bildre!