Thomas Heimdal

Litt tilfeldig på nett kom jeg over hyttene som er til leie på Revlingsjøen. Sammen med et par karer planla vi og kastet vi oss i veien på kort varsel 23. september (2022). Vi ble advart mot tvilsomt fiskebett på denne tiden av året, men nå er det få som fisker like mye som meg og får så lite, så det skulle ikke hindre meg. Med leie av hytte fikk vi også nøkkel til bommen ved Elgå slik at vi kunne kjøre inn til Svukuriset (DNT-hytta) Hvilken luksus! Det betydde jo at sekken kunne fylles med varer som normalt ikke blir med når en må gå langt. 

Fra parkeringa er det omtrent 3 km bort til Revlingsjøan og hytta. Ei akkurat passe bu med god vedovn gjorde innlosjering og hyttekosen perfekt! Litt rufsete vær var meldt, og kom. Men igjen, med hytte er ikke noe et problem. Området er jo som kjent nydelig, så en rusletur med fiskestanga bort på det søndre vannet ble det også lørdagen. Fiskebettet var som meldt, fraværende. Vi trålet vannet(det nordre) med båt og kastet fra land rundt hele, resultatløst. Røya er beviselig nok lettere å lure vinterstid her. 

Søndagen ble lite fisking, så vi ruslet heller en tur opp på Litl-Svuku, ca 1153 moh. På tur ned fikk vi en reinsdyrflokk på 20-30 dyr forbi oss på relativt nært hold. Det var moro!

En ganske lettbeint og sosialt fin tur i omgivelser som en vanskelig blir lei av. 

Et kart over ruta, slik ca. 

Tredje dagen padlet jeg siste biten ned Kløfthåen og pakket ned packraften (ikke langt unna graven til Jo-Larsa) og fulgte stien ned til Storbuddhåen. En obligatorisk tur oppom "mobiltoppen" for litt 4G ble det. Greit å sende livstegn hjem etter et døgn uten noe liv på mobilen. Et par skrytesnaps til venner er også obligatorisk der.

Valgte å gå rundt vannet i stedet for å sjøsette, og tuslet videre ned langs elva til Grislehåen. Det er en litt strevsom tur, men elva der er så fin. Nede ved Grislehåen måtte jeg prøve fiske stanga igjen, men som vanlig bare for syns skyld. Og for første gangen i mitt liv, møtte jeg fiskeoppsynet! Den joggende og trivelige oppsynsmannen slo av en prat før han skulle videre inn i Kratlland. (Ja, selvfølgelig hadde jeg løst fiskekort) Oppsynsbua der han bor er rett ved, så helt ut av det blå kom han vel ikke. 

Padlet litt rundt i Grislehåen før jeg tuslet ned til Roasten. Der møtte jeg på tre karer som hadde padlet medvinds inn Roasten og fått en kilosørret. De var veldig fornøyd, forståelig nok. Ikke at det hjalp meg, hehe. 

Medvinden de hadde, ble motvind for meg. Det ble derfor brukt noen kalorier på å padle over hele Øvre og halve Nedre Roasten før jeg slo leir på østsiden. Med vind rett i mot ble det ikke mye fisking den kvelden, men med et ellers nydelig vær var det ikke vanskelig å nyte kvelden for det. 

Siste morran padlet jeg til utløpet, pakket sammen packraften og tuslet nedover langs elva på østsiden. Og for en opplevelse! Riktignok en litt tung rute å gå mot for stien, men belønningen var stor. Jeg forstår godt hvorfor mange bare går opp hit og blir. 

Nede igjen ved Røoset og Femunden var det godt å få av seg sekken. En time senere ble jeg plukket opp igjen av Kjell-Magne sammen med tre andre karer som heller ikke hadde hatt særlig fiskelykke. Jeg så for øvrig på diverse forum at uka etter hadde nok fiske begynt å få igjen apetitten. Så det var ikke _bare_ meg.. Uansett fisk eller ikke, en vanvittig tur! 

Planlegging av årets tur er i gang for lenge siden. 

Og, takk til alle dere andre som legger ut rapporter fra lignende turer, enten her, Facebook eller på Youtube. Dere er til stor inspirasjon! Det er fint å bruke deres erfaringer og kartreferanser til egen planlegging! 

Bilde fra Storbuddhåen

Fra Grislehåen. 

Fra campplass ved Nedre Roasten

Roasten i kveldssol

Utløpet av Roasten

Røa. 

Nede igjen ved Femunden og Røoset.

Har opp igjennom årene kjørt mye i fjellet i Gausdal (Innlandet). Langsua har ligget der og fristet, men jeg har ikke fått snørt på meg skoa før nå. Sankthans kastet jeg meg i vegen og kjørte inn til Liomseter, en ca to mils avstikker fra vegen mellom Synnfjell og Værskei/Forset. Solen skinte og sekken passe tung. Målet for dagen var Nonstjønnan som ligger nordvest. Ettersom jeg startet ganske høyt kom jeg fort opp fra skogen opp på snaufjellet. 

Terrenget er svært lettgått med fine stier. 

Lunsjen kunne inntas i lyngen med nydelig utsikt. 

Det som slo meg var hvor grønt det var. 50 shades of green? 

Vel fremme slo jeg leir ved en stor stein på et litt nedbeitet område ved vannet. Da hadde jeg sola rett inn på meg og kort veg til vannet. Med nyinnkjøpt flue fra bomvokteren ble fiskestanga prøvd _før_ jeg tok en obligatorisk kald dukkert for å vaske av litt svette. Plassen var gull og jeg så heller ikke et menneske omtrent hele dagen. 

Apropos bomvoktern. Det er alltid litt moro å snakke med lokale der en er. De har, pussig nok hehe, mye kunnskap om området, klekking av fluer og mange gode historier. Jeg ble selvfølgelig stående og slarve litt mens jeg kjøpte fiskekort og fiskeredskap. Anbefaler å svinge innom han i Liomsetervegen!

Kvelden kom sigende mens lyset var vanskelig å slukke. Med klarvær ble det helt nydelige omgivelser. Campen synes ikke, men ligger akkurat til venstre for bildekanten.

Sankthans var det jo, så et lite bål var på sin plass. 

Og litt etter, ved 23-tiden kom det marsjerende et turfølge på fire forbi. Ikke hele året det er så trivelig å gå sent på kvelden som lyse sommernetter!

Lite som plaget meg denne kvelden, men fluene hadde virkelig klekket og summet grådig ivrig og helst inni ørene mine. Ett sett ørepropper hjalp bra. 

Fisket utover kvelden med mark, flue og sluk, men det var ikke tegn til liv. Så om det var fiskeren eller fiskebettet som var problemet kan diskuteres. (Problemet er vedvarende, så jeg tror jeg vet svaret…)

En god natt søvn senere våknet jeg til en litt mer overskyet dag, men behagelig varmt. Prøvde fiskestanga litt etter frokost før jeg pakket sammen og satte i marsj ned mot Øvre Revsjøen. 

Ved Øvre Revsjøen er det mer tilrettelagt med campingplass, benker og hytter. En veldig fin plass du kan kjøre opp til fra Espedalen. Så snarveien inn i Langsua er å ta Revsjøvegen opp hit og du er umiddelbart inne. Herfra kan du selvfølgelig velge mange retninger å gå, og jeg tror du får en fin tur nesten uansett retning.

Lunsjen ble inntatt mens jeg kjempet med myggen. Hadde håpet å ta noen kast i vannet, men det fristet mer å komme seg avgårde. Terrenget tilbake til Liomseter er relativt flatt og lunt. Det innebærer litt mer skog, men absolutt en fin tur. På 36 timer fra hjemmet med reise og gange synes jeg at jeg fikk mye fin tur ut av få timer.

*Bildet under får jeg ikke slettet - uvisst hvorfor?* (Tok det bort - admin KI)

*Fortsetter her*

Vel nede fra mobiltoppen tuslet jeg videre mot Storfisktjønna. Landskapet der er fint med mange vridde gamle furuer, morenerygger og generelt trivelig landskap.

Ble ørlitt usikker på hvor dette bildet er fra, men lurer på om det er på tur opp mot Storfisktjønna.

Svipper innom grava til han … Lars - som jeg ikke husker navnet på - men en her inne skrev en fin historie om - og tenkte noen gode tanker på livet han levde her ute. Var vel også her ei monsterfuru ligger veltet og som er et lite landemerke.

Oppe ved DNT-stien kastet jeg av meg sekken og tok en liten svipptur oppom enden av Storfisktjønna før jeg fortsatte mot Kløftåtjønna.

Jeg leste tidligere om en som hadde tatt turen innom vannet Kløfthåen, og tenkte det var en fin lunsjplass ettersom det på kartet ser ut til å ligge inntil stien. Noe det gjør i luftlinje… Tosk. Igjen, litt grovt kart og arrogant tolkning ga meg en halvtimes klatring i stor og bratt steinur. Men jeg kom da fram med alle bein intakte, dog mange kalorier fattigere. 

Nede ved vannet var det fint, og enda bedre var det med sola som skinte godt slik at jeg fikk tørket svett kropp og føtter. Nede i «gropa» ved vannet var det ekstremt stille, så lunsjen ble en god time. Vannet der var for grunt til at jeg gadd å fiske. 

Og igjen, glup som jeg var, fant jeg en tilsynelatende flatere veg ut, som tok meg et kvarter å komme tilbake til omtrent samme vegen jeg tok opp… Glemt var dumme veivalg når jeg kom meg ned igjen på stien og tøffet videre mot planlagt neste leir ved Krokhåtåen. Mulig jeg nå begynte å bli godt sliten, for det syntes langt. Det er noen morenerygger en skal passere, på tvers. Og lengre ble det jo når jeg enda en gang gikk feil og fikk en strafferunde ut på feil side av Krokhåtåen. Det er vel en liten sti som går på nordsiden av Grøtåa mot Grøtådalen(?) Men igjen, været var fint, kroppen fungerte og jeg var jo på tur!

Utløpet fra Krokhåtåen er delt i noen løp, og der er det heldigvis broer og bra merket. Igjen et artig landskap og oppleve.   

Etter noen broer og forsering av skog kom jeg frem til leirplassene ved Krokhåtåen. Der er det vesentlig mer brukt, og plass til mange. Det var egentlig på høy tid å slå leir, men jeg vet ikke, jeg «følte» ingen god ro i plassen og dro frem kartet for å vurdere alternativene. I ett av vannene så jeg til og med at det vaket ivrig, men ikke en gang det utløste leirlyst. Etter litt sjokolade og drikke bestemte jeg meg for å gå videre og se om jeg fant et bedre sted. Rart med det når en er alene om disse funderingene… 

Bildet er fra kloppene over myra ved Krokhåtåen. Var første stedet jeg virkelig fikk dyppa beina i vannet (les: myra!) 

Gjennom vinteren konsumerte jeg som tidligere nevnt en del filmer og bilder fra området. Og ett sted hadde jeg lyst til å sjekke ut, det ganske kjente Oasen. Motivasjonen ble dermed satt på å komme meg opp dit, noen som var en drøy times marsj videre og gjerne motbakke. Rundt 20-tiden var jeg fremme, vel sliten og drøye syv timer siden forrige måltid. Teltet ble satt opp i en fei, våte filler vrengt av og maten kastet innpå. En snau timere var både formen og humøret på topp når jeg endelig kunne nyte synet av plassen jeg var på! Og for en plass! Ikke tegn til liv, hverken insekt eller folk. Og her ser en kilometervis. Halvparten av bildene jeg tok på turen er vel herfra. Så kvelden ble sen og sola lav før jeg krabbet inn i teltet. 

Beklager bildeorgien, det kommer flere hehe. 

Jeg sov godt den natta, selvfølgelig, og våknet til nok en fantastisk dag. 

Morgenen gikk naturligvis rolig for seg. Jeg hadde god tid til en eventuell henting på Haugen gård, men likevel pakket jeg etterhvert sammen. I utgangspunktet hadde jeg satt en dag til i reserve i tilfelle vær, veivalg eller eventualiteter gjorde det nødvendig. Mat hadde jeg også igjen, tross ingen fisk. Jeg kjente godt etter i det jeg ruslet stien forbi Falkfangerhøgda, og jeg var egentlig fornøyd. Føttene var kjeie etter ca tredve timers marsj på fire dager, og skulle jeg hatt en overnatting til måtte ha hvilt mer. Så kursen ble fast mot Haugen. 

Bildet er fra stien mot Haugen med Røvolltjønna litt forbi vannet på bildet. 

Glad, sliten og fornøyd innså jeg at turen gikk mot slutten - men dette var starten. Hit skal jeg tilbake. 

Stien ut fra Oasen mot Haugen er grei, steinete men flat.

Gikk forbi sandbanken ved nasjonalparkgrensa og nedover i skogen. Fin sti, men en merket jo at det er litt mer trafikk her på hvor slitt den var.

Nå har ikke jeg gått opp fra Haugen før, men det må da være en del lengre opp til snaufjellet enn fra Nordvika? 

Husmannsplassen ved Haugen. Skikkelig trivelig tun!

Vel nede på brygga ved Haugen var det godt å få av seg sekken og dyppe tærne i det kalde vannet. Rakk å kaste noen kast i Femunden også før båtskyssen fra Jonasvollen tok meg med over igjen. 

Avslutter selve turrapporten her og lager en liten «etterpåord» i neste omgang. 

*Denne rapporten skrives over litt tid, så denne vil oppdateres jevnlig* 

Førstereisgutt i Femundsmarka.

Jeg hadde et par tre år drømt stadig mer om en tur i dette området, og gjerne alene. Vinteren 20/21 ble litt rar med avslutning i en jobb jeg hadde hatt i 10 år, med siste dag satt til 30. april, begynte planleggingen ganske fort etter jul. Med fri fra mai ble snødybderapporter, turrapporter og YouTube-videoer gransket daglig. (En stor takk til alle som deler turene sine med beskrivelser og videoer. Dere er til stor inspirasjon!) Ettersom kalenderen var åpen, kunne jeg være stand-by og følge med på værvarselet for avreise. Og plutselig, var det meldt stødig oppholdsvær, snøen var borte og avreisedato bråbestemt til 27. juni.

Ruta var godt planlagt, men det viste seg at isen på Femunden ikke helt hadde slipt taket, så kvelden før avreise ble startpunkt endret og jeg reiste til Jonasvollen der de sjøsatte båten når jeg kom. Isen gikk i vika den morgenen jeg kom! En humpete snau halvtime senere ble jeg slipt av i Nordvika, og plutselig stod jeg der mutters alene.

Og apropos alene. Jeg har vært mye alene, på kortere turer. Aldri alene på overnatting på skogs. Så jeg må innrømme jeg var ganske spent på hvordan jeg ville takle det. Og hvertfall helt alene uten umiddelbar exit. Og nå stod jeg der, alene med tre netter og noen mil villmark foran meg. Følelsen da var… deilig! Endelig!

Men virkeligheten innhentet meg kjapt. Arrogant som jeg hadde vært med pakkingen, hadde jeg ikke testet sekken, eller veid den, med alt i. Pokkern og tung den var! For sikkerhets skyld fylte jeg opp to liter(!) med vann, før jeg begynte stigningen mot Røvoltjønnan og nasjonalparkgrensen. (Jada, jeg har lært… litt) Jeg veide når jeg kom hjem, og trolig hadde jeg mer enn 35 kilo tung sekk, for fire dager i passe fint vær. 

Lykkefølelsen steg like kjapt som høydemeterne og synkende mobildekning. Til tross for svette og bannskap over idiotpakking. Etter kort tid var jeg ved røvolltjønnan. Det ble ingen fisking der da jeg var litt for ivrig på å komme meg videre innover.

I stien kunne jeg konstantere kun ett sett fotspor, trolig noen dager gamle. Jeg gikk rundt tjønna på nordsiden og fortsatte mot Skogtjønna før jeg tok inntok middagen.  

I det jeg begynte siste etappen ned mot Øvre Roasten begynte jeg å bli klar for teltet og fant et tjern som kunne bli en fin teltplass. Ikke akkurat lett på tå, men til sinns stabber jeg meg ned på tjernet, og selvfølgelig, der var det et telt! Etter å ikke ha sett tegn til liv hele dagen, skulle jeg hvertfall ikke legge meg oppå en annen. Det skulle også vise seg at det var eneste tegn til liv jeg skulle se disse dagene. Så dermed stabber jeg videre til Øvre Roasten, noe som var millimeter på kartet, men laangt for en sliten kropp. 

Vel nede ved vannet var det ikke vanskelig å finne seg en idyllisk plass. Teltet ble slått opp i en fei og litt kveldsmat ble inntatt før fiskestanga måtte prøves, dog uten ønsket resultat. 

Våknet lørdag morgen til et nydelig vær. Frokosten gikk ned på høykant og sekken pakket etter at fiskestanga nok en gang fikk prøvd seg. Derfra gikk jeg inn i enden av vannet der elva kommer ned. Der var det fanstastisk plass for fiske, så jeg tilbrakte naturlig nok litt tid der i en resultatløs kasteorgi. 

- langs Øvre Roasten -

Der Røa går ned i Øvre Roasten. Det er nok flere enn meg som har kastet mang en sluk her!

Jeg ønsket å fortsette langs Røa og ikke gå litt lenger inn i «hovedstien». Med altfor grovt kart ble det litt spennende navigering, men rett over åsen fra har, gikk jeg inn i …? For et område! Jeg ble stående å måpe ei stund for å ta inn skuet. Det lar seg jo vanskelig fange på et bilde. De som har vært der vet. 

Dette området skulle jeg gjerne tilbrakt mer tid i. 

Videre tuslet jeg inn på «halvøya» i Røa og rundt oppsynshytta. Tok meg en lunsj og fisket litt. 

Lunsjpause.

Røa som kommer ned. 

Full av real turmat, sjokkis og kaffe tøffet jeg videre oppover Røa. Det var ganske strabasiøst, men vel verdt slitet. Stoppet og fisket litt her og der, men hverken så eller kjente noe. 

Tilbake til grovt kart - for her kom første bommen. Jeg ble forrvirret av forsvinnende stier, for mange venstresvinger og manglende referanser i terreng. Så i stedet for å stole på kart og kompass fikk jeg en times strafferunde bort til den andre stien og tilbake før jeg innså at kanskje beste terreng referansen jeg hadde var … elva! Jaja, heldigvis ingen andre å skylde på eller krangle om veivalgene med… Likevel var det grådig fint der jeg gikk meg bort og da, hehe. 

Målet for dagen var Storbuddhåen. Der hadde jeg sett noen youtubere campet på en odde, et sted jeg var gira på å finne. Røa går jo igjennom Stobuddhåen, så her var det bare å følge på rundt langs vannet. En liten kikk oppom frysihjeltjønna og utpå odden i Storbuddhåen. Her fant jeg Plassen. Aah. Gleden var stor da jeg fikk satt opp telt og kastet ut markstanga i god tid før middag. Så satt jeg i sola, fisket, spiste og koste meg fra kl 16 til 23. Bak odden mot Frysihjltjønna ligger en liten morenetopp. Øverst der fikk jeg sporadisk telesignal og fikk sendt livstegn hjem etter et døgn med radiostillhet. Og nevnte jeg på at jeg koste meg? Stille, helt stille! Ikke et fly, mygg eller en lyd. 

På tur langs Storbuddhåen. (Mener jeg bildet er fra)

Teltplass på odden

Og her ble jeg sittende. 

Helt greit å våkne til dette. For været var like bra dag tre.

Kaffen måtte kokes på bål. Skikkelig gris med furu-nedfall, men alltids fint med bål. Steinfyllinga var der fra før av, bare så det er sagt.

Morentoppen mot Frysihjeltjønna. Der var det så vidt telesignal.

Teltplassen på odden - med vann på begge sider. 

Utsikt fra moreneryggen. Teltet ligger ute på toppen midt i bildet. 

Morgenen etter fisket jeg litt rundt på odden, men måtte konstatere at selv med ei markstang ute i timesvis, og over natta… og de fleste slukene og spinnerne prøvd, ble det real turmat nok en dag. Jeg pakket sammen litt etter frokost og satte kursen mot Storfisktjønna/DNT-stien. På veg gjennom skogen kom jeg forbi en høy morenerygg, kastet sekken og klatret opp. Der var det fantastisk utsikt, og såvidt 4G dekning. Jeg kostet på meg noen villmarksskrytemeldinger og obligatoriske livstegn før jeg krabbet ned igjen. Lurer på om denne toppen heter mobiltoppen? Jeg var ikke førstemann til topps der… 

Fortsetter*