morten

Det er ikke akkurat haugen bak skula nei, det er littgranne lenger mot Beitostølen. En haug så liten at den knapt kan ses fra veien. Den er 3-4 meter høy tenker jeg, men god nok til å gi en flott utsikt. Eneste drawback er at det er lagt ut en boligtomt midt i siktelinja mot JOtunheimen. Får håpe ikke de får solgt den Ellers: Om man har 4 eller 8-9 km til Skardåsenparkeringen er vel et fett.

Vanskelig tema. To tilsynelatende gode formål satt opp mot hverandre, men jeg er enig med Torgeir i at hensynet til naturen må komme først, og at det ikke er noen menneskerett å kunne ta seg hvor en vil.. Enhver må også kunne innfinne seg med en del av de begrensninger ens fysiske forutsetninger setter, enten de er selvforskyldt eller ei. Hva med andre sykdommer som reduserer bevegeligheten. Hjertesykdommer og andre sykdommer som hindrer fysiske utskeielser. Uforskyldt fedme (det finnes til en viss grad) Her på Beitostølen har man Beitostølen Helsesportsenter, som bl.a. arrangerer Riderrennet. De jobber bl.a. med å aktivisere funksjonshemmede. Og det er utrolig hva også funksjonshemmede kan klare (uten bruk av MOTOR). De flinkeste staker seg frem i sine "pulker" raskere enn det mange gående gjør på sine ski. Altså dersom man ellers er i fysisk god form, og det kun er beveligheten som mangler så kan man trene seg opp til å ta seg en tur lell. Ikke overalt naturlignok, men man komme seg ut i naturen om vinteren. Jeg er 99.99999% sikker på at jeg ikke ville jobbet for å få kjøre opp og ut i fjellheimen med motoriserte farkoster dersom det skulle hende meg at jeg ble bevegelseshemmet (det blir jeg trolig uansett en dag, men da forhåpentligvis av alderdom). Fjellet kan jo fortsatt nytes, enten på en av de utallige fjellveiene vi har, eller med båt på fjellvannene. Den uberørte naturen minker. La oss verne om det. Og hva snøscootere generelt angår. Hvorfor skal 10 skiløpere hoste eksos for at en skal komme frem akkurat der med sin bevegelseshemming? Det er også andre steder i samfunnet ellers hvor det fortsatt er vanskelig for bevegelseshemmede med trapper og dører o.l. Hvorfor skal man på død og liv ta seg overalt ved egenhjelp, bare fordi den tekniske utviklingen gjør det mulig? Da har jeg mye mer sansen for å tiltrettelegge en del vintermuligheter for bevegelseshemmede. Reserverte parkerinsplasser på utfartssteder slik at man kan "pigge" seg omtrent rett ut av bilen og i løypa med mer... Dette er uansett et vanskelig og ømtåelig emne, og et emne hvor en ihuga naturelsker får litt snikende dårlig samvittighet for sine prinsippielle syn, men samtidig, jeg tror det er de blant de bevegelseshemmede med størst kjærlighet til naturen, som har størst forståelse for at de ikke får noen frikort til å dure fritt avgårde på snøscooter.

Det er styggelig bratt i østsiden på Raudalseggi. I tillegg er det mye løsgods der. Det kan godt tenktes at det lar seg gjøre å finne en vei opp, men har ikke hørt om noen som har gjort det. Alternativt til Kims forslag kan du runde opp på sydenden av eggen forbi tjern og i siden bort til skaret mot Store Raudalseggi, over den stort sett sprekkfrie lillebreen og i overkant av den store opp til skaret. Opp til toppen er det her enkelt. Fra hovedtoppen kort luftig punkt til nordtoppen. Jeg syntes hovedtoppen virket høyest, men jeg er ikke sikker. Syd for midttoppen er det også enkelte vanskeligheter, men det må være en morsom traverse fra Olavsbu og hele eggen dersom man har klatreerfaring og utstyr...

Ja det hadde vært artik, så kunne vi fått med Torgeir også: Så mens dere måler primærfaktor med laservater o.l. kan jeg ta bilder På en måte har jeg veldig stor forståelse for synspunktet ditt, på den annen side, skal det jo også være et forum for meningsutvekslinger, og da blir en av og til litt bundet hvis en skal ha alle mulig konsekvenser, tradisjonelt fjellvett osv. foran øynene, men la oss håpe at ingen innlegg så langt har fått oldemor på tanken om å gå Skardstind solo

Har akkurat drevet på sage ved og bære inn i huset, slik at jeg ikke trenger å drive med slikt når fjellsesongen kommer for fullt. Men det vart sånn en nydelig kveld i kveld at før jeg gikk inn bestemte jeg meg for å ta en tur bort på haugen vår. Haugen vår det er en liten opphøyning, ca. 15 meter fra inngangsdøra vår, og det er en riktig så fin haug. Fra haugen kunne jeg skue utover Jotunfjeldenes siluett foran en lysblå til rosa himmel. Fra venstre mot høyre siluetten av Slettmarkskampen, Slettmarkshø, Torfinnstindane, Nordre Kalveholotind, Kalvehøgdi, muligens med Store Knutsholstind stikkende opp bak, resten av Kalvehøgdi og videre bort mot Rasletind. Foran der et sted kunne jeg ane Bitihorn... Slett ikke en værst haug å ha rett foran døra det.

Sikter bl.a. til denne artikkelen fra etojm.com som mulig alternativ til normalveien Kommentarer til rutebeskrivelse til Skardstind: (Innsendt av Bjørn B. Henriksen) De fleste rutebeskrivelser til toppen av Skardstind forteller at tau og sikringsutstyr er nødvendig. Etter å ha besteget toppen 21. juli 2001 uten bruk av tau og sikringsutstyr ønsker vi å dele denne erfaringen med andre som ønsker å nå toppen. Vi vil imidlertid understreke at vi hadde med oss alt nødvendig sikringsutstyr og tau på hele turen og vi var godt forberedt på eventuell klatring. Hvorvidt en vil bruke tau og sikring er ofte en subjektiv vurdering og våre vurderinger kan avvike fra andres vurderinger. Vi var seks personer som startet (i tåke) ved Geitsetri ved 9-tiden om morgenen. Vi gikk opp over Raudhammeren og videre innover Dumhøplatået. Akkurat da lettet tåken og dagens mål åpenbarte seg. Vi gikk videre mot skaret som skiller Skardstind og Dumhøplatået. Store deler av skaret består av store stein, men nedstigningen til skaret bydde ikke på problemer. På den andre siden av skaret møtte vi en hammer som for de aller fleste ville kreve tau og sikring, så vi valgte å gå litt ned og til høyre for hammeren. Ca. 30 meter bortenfor fant vi en passasje som lot seg klyve opp. Pass på at steinene du benytter som grep sitter fast da det er mye løse steiner der (og andre steder). Deretter gikk vi videre oppover mot toppen og holdt samtidig litt til høyre. På toppen (eggen) fant vi en ny hammer hvor det ville være en fordel med tau og sikring, så vi gikk litt nedover igjen (i en steinrenne) for å finne neste renne. Vi gikk opp denne rennen for å oppdage det samme som sist, en bratt hammer. Det gjensto (så vidt vi kunne se) to renner som vi vurderte til å ende på toppen/eggen. Den borteste rennen var dekket av snø og under snøen var det hovedsakelig hard is slik at passering ikke uten videre fristet. Mellom nest siste og siste renne så vi en mulighet for å klyve opp et noe bratt og vått parti. Denne passasjen ligger ovenfor et større snøfelt, så vi gikk på oversiden av snøen og bort til passasjen. Det var rimelig lett å klyve opp dette partiet, da det var bra med hold både for føtter og hender. Når vi så kom opp passasjen så vi faktisk toppen og gikk videre rimelig rett opp til eggen for deretter å gå på eggen ca. 70 meter før vi nådde toppunktet med varden. Følelsen av å nå toppen og utsikten var helt fantastisk, særlig mot Galdhøpiggmassivet. Deretter begynte nedstigningen og vi valgte å gå samme vei ned som opp fremfor å forsøke på alternative returer med usikkert utfall. Forskjellen fra oppturen var naturlig nok at vi ikke gikk oppom alle hammerne (toppen av rennene), men holdt rimelig jevn høyde bortover til vi fant de tidligere nevnte passasjer. Begge var enklere å klyve ned enn å klyve opp. Returen for øvrig endte i det samme skaret med klyving opp steinene tilbake til Dumhøplatået. Da kom tåken tilbake og igjen dekket hele Skardstind. Totalt sett brukte vi i underkant av 13 timer på turen, men hvis vi ikke hadde gått opp alle rennene for så å gå ned igjen, hadde vi nok spart 2-3 timer. Det var lite snø og det var en ubetinget fordel for oss. I perioder med mer snø (i rennene), kan ruten være vanskeligere, om ikke umulig å benytte! Turen opp og utsikten er fantastisk, så turen kan anbefales på det varmeste ! På vedlagte bilde har vi forsøkt å tegne inn den ruten som vi gikk som retur (dvs. ikke oppom alle rennene/hammerne). Bildet må brukes som veiledende, men gir likevel en god indikasjon på hvor man kan gå. Det var mindre snø når vi var der, enn det er på bildet. Se for øvrig en illustrasjon som viser denne ruten. Og som alltid det som går en dag under drømmeforhold, kan er fort en helt annen sak en annen dag.

Pyse er et subjektivt og tøyelig begrep. Har studert og lest en del om toppen og bl.a. fått tilbakemeldinger på forholdsvis kurante omgåelser i sørsiden under de / den mest eksponerte hammeren. Det virker ikke så ille. Luft og høyde er ikke det helt store problemet. Mitt største antielement er sva (trenger ikke være så bratte en gang) med sand og løs grus oppå. Har også stor respekt for harde bratte snøhellinger. Pysedefinisjonen kommer av at jeg i den lag ofte er den første som sier ja takk til sikring. I tillegg har jeg opplevd symaskinbein ved noen anledninger. Samtidig går det jo fremover, og det som for noen årsiden var nok til sende hjertet nesten oppi munnen er nå et gjesp! Jeg innbiller meg på bakgrunn av det jeg har fått med meg at Skardstinden er noe som kan la seg gjøre solo under GODE forhold. Jeg er også en som snur når det ikke er trygt lenger, har bekjente som er omtrent som katter og trær. De durer ivei, fryktesløst oppover fjellsiden, til de ikke kommer lenger, og så snur de seg: "opps!", "har jeg gått opp her". ... Pyse eller "pyse" jeg kunne godt tenke meg å prøve

Oj! Mange ganger, det var svært. Jeg får se å komme meg opp første gangen. Vurderer to alternativer. Fra Dumhøplatået i vest eller opp fra bandet mot Ymelstind. Kanskje opp det ene stedet og ned det andre. Når man ikke går ned der man går opp risikerer man alltid noen overraskelser. Jeg er litt pysete tå meg, så dersom jeg går den solo. Hvor ville du anbefale?

Er klar over sprekkene i overgangen fra Vesle Kåpa til foten av Kåpa, men åssen er det når du kommer opp til Steinmannen fra Gjerde? Innsteg på breen i ca. 1600 meters høyde innover flatene mot Nibba og Kåpa med god klaring til innsiget mot Tuftebreen og Nigardsbreen. Har du noensinne sett sprekker oppi der? Det er liksom min plan. Lanang dagstur fra Gjerde via Høgste Breakulen, Nibba og Kåpa. Går nok ikke aleine, og tar nok med et tau, men har ikke lyst til å drasse på masse ankere og annet jern, og dessuten får jeg ikke sikringsutstyret mitt til å sitte godt i annet enn våt sommersnø eller særs kompakt snø. Vi blir vel 2 eller 3. Med to kan man jo sikre enkeltsteder hvis man vet hvor de er. Problemet dukker jo i sterkere grad opp dersom tåka kommer. Da er det ikke like godt å styre unna sprekkfeltene. Men man kan jo ta fram vindsekken da og sitte og trykke en stund. Men det skal nok være spådd bra med høytrykk før jeg tar turen. Kommer det antydning til uvær så får vi stake som bare det tilbake. Litt problematisk kanskje dersom man står og kaver opp bratta mot Kåpa kanskje, men?? Men som sagt, noen sjanser må man ta. Likevel føler jeg meg mange ganger litt usikker på breer uten tau til tross for at det trolig er langt tryggere enn å sette seg i bilen å kjøre ut i trafikken. Synes for øvrig at Kartverket og NVE kunne samarbeidet om å tegne inn sprekkstrukturen på topografiske kart. Slik som de f.eks. gjør i Sveits og en del andre fjelland. Isen beveger seg nedover, men sprekkene oppstår stort sett på de nøyaktig samme stedene, gitt at ismassen ellers er konstant. Dette gjør det mulig å tegne inn sprekkene på kart. Folk som har ferdes mye på en og samme bre har sikkert også lagt merke til at sprekkene er på de samme stedene. Derfor betyr lokalkunnskap på breene også mye, men det er vel ingen som kjenner en bre så godt at ikke en liten sprekk eller et vasshull kan overses..... Lykke til med Josten på langst turen. Dere får ta med dere lettstige og stegjern og forsere småttene med blysekker på machomåten

Vet ikke om dere legger opp til 2 dager på samme sted, om dere har buss / transport tilgjengelig. Mulighetene er mange. Skal ikke utbrodere Aurlansdalen annet enn at jeg vil anbefale å gå den nedre delen, og ikke om Bjørnstigvarden. Ta heller en kort avstikker opp til Bjørnstigvarden fra nedsiden. Det kan riktignok være litt mørkt nede langs elva hvis det blir godt utpå høsten, men generelt er det etter min mening den fineste delen. Man kan selvsagt ta en dagstur fra et av stedene i Aurlandsdalen en av dagene og så gå Aurlansdalen en av dagene. Alternativt kan man gå to dagers tur fra Steinbergdalen og ned dalen... Dere bør uansett ha buss i Vassbygdi, alt. privatbiler og få satt det antallet biler som er nødvendig igjen nede i Vassbygdi (det gir en del mer kjøretid før turen kan starte. Kan anbefale et trivelig sted som heter Øvsterbø fjellstue www.aurlandsdalen.com. For høgfjellsturer er kanskje ikke området direkte rundt Aurlansdalen det mest spennende. Hvis man ikke skyr kjøring, kan man ta en dag inn til Raggsteindalen. Det er en fin tur herfra inn til Folarskardnuten, Buskeruds høyeste topp med 1933 meter. Og så gå nedre del av Aurlandsdalen dag to. GOD TUR! Se for øvrig våre sider om Aurlansdalen på www.etojm.com dersom du ikke allerede har sett disse..

Leste i går en artikkel i boka "Fjell" av Normann Kjervik. Hans favoritt-access til Jostedalsbreen var å gå opp fra Jostedalen og så inn platået som dagstur. Han mente at, f.eks. i mai så var det en helt kurant tur.... Jeg er fortsatt av den formening at i 999 av 1000 tilfeller går det bra dersom snøen er av en god kvalitet, og breen ellers ikke viser tegn til at det er sprekk der, verken der man krysser, eller i retningen til venstre og høyre. Er klar over at det er i mot boka, og at det alltid er mulig å gjøre en feilvurdering. Så jeg er som regel ikke helt i stand til å følge denne formeningen på blaut sommersnø. Men på skare og tørrsnø.... Det er mulig det blir en tur i den retningen nå i mai, så vi får se om det blir med tau eller ei, og om vi kommer levende tilbake

Tok båten inn til Gjendebu en gang (ikke se sånn på meg da ) op opplevde en vanvittig bølgehøyde. Flere meter. Da ville du ikke vært utpåder for å si det slik. Samtidig en flott tur er det. Men det kan blåse opp fort, og det er en god tur. Nordsiden er den mest solrike og fine, men det er også her hvor du har størst problemer med å komme deg i land stedvis dersom du velter. Her er det strekninger med såpeglatt fjell som går rett ned i sjøen. På sydsiden er det mer skyggefullt, men her har du stort sett anledning til å komme deg i land... Jeg ville ikke lagt kanoen ved Gjendebu. Jeg ville lagt den lenger syd mot utløpet av Svartdalen. Her har du korter vei opp og inn, og sjansene for at annet enn sommerbeitende kyr får se kanoen din er minimal (hvis ikke den er sjokkrosa eller gul). Vannene i Svartdalen er omgitt av temmelig steinete lende. Dvs. drømmeteltplasser er det ikke mange av, men teltplass finner man. Drømmeteltplassene ligger nede på evleslettet ved utløpet av Veslådalen. Like utenfor teltsonen til Gjendebu er det flere flotte, nesten for flotte, teltplasser. Eneste ulempene her er at det kan være en del mygg og nysgjerrige okser. I tillegg er veien bort til Gjendebu og Cola+sjokolade kort, samtidig som veien opp til tindene i sør er mye lenger.... Alternativt kan du også padle inn Bygdin. I nordre deler av Svartdalen er det flere bra teltplasser. Tindene er nesten like tilgjengelige og nordbredden av Bygdin er mye snillere dersom du skulle velte (eller padleåra skulle brekke eller lignende)... Høres ut som et spennende prosjekt dog....

Tanken med denne turen var å gå den som en travers, som breskrevet i NTK sin fører for Jotunheimen og dermed unngå brevandring totalt med unntak av det korte stykke ovenfor Bøvebreen og inn flata til man er oppe på Kalven. Du gikk sikkert ned via breen mellom toppene. Bl.a. virker den brefrie turen fra Bjørneskaret opp til Saksi ganske bratt. Men det er klart. Det er en kjempedrøy tur for vanlige dødelige uten kondisjonsoverskudd

Det blir kanskje feil adkomst for deg, men Tor H. Skogheim i Valdres Tur og Fjellsportlag gikk Midtmaradalstindane med utgangspunkti Vetti. Visstnok en morsom klyvetur, men med en god del høydemetre da. Du kan lese artikkelen enten pp etojm.com eller på www.fjellsportlaget.org under Tinderangler og deretter nr. 04 / 2001 - Artikkelen heter vandring vest for Vetti.

Sitter og drømmer meg litt bort fra kontorjobberiet og tankene flyr avgårde til fjellet og årets turplaner. Planene er det mange av, men erfaringsmessig blir bare en brøkdel av disse realisert. Litt trist med de man ikke får gjennomført, men samtidig er det jo greit å ha et utvalg. I den forbindelse kunne det jo vært artig å hørt om andre sine turplaner i sommer. Selv har jeg ikke helt oversikten, det endrer seg liksom fra dag til dag. Plutselig får man et innfall, og så går det litt tid så må innfallet vike for et nytt innfall. Mye av turene våre skjer også på impuls og da blir det fort. Men planer for sommeren de finnes det mange av. Hovedmålet er å revansjere seg på Store Skagastølstind som sikkert lo godt for seg selv da vi måtte reise i knallværet med uforrettet sak etter at klatreutstyret hadde gjemt seg i fjellet. Vi fant i alle fall ut at Turtagrø ikke selger klatreutstyr. Pyreneene lokker også. Det er gøy å se andre fjell enn bare de norske. Så har vi veldig lyst til å gå hesteskorunden rundt Leirbreen på Sognefjellet. Sannsynligvis går vi da fra Kalven og avslutter med Store Smørstabbtind (noen som har gått denne ) Jeg og Julia planlegger soloppgangstur til Surtningssui. Sist gang vi var der var det tett tett tåke. Så det blir vel en slags revansje det også En eller annen kveld når metereologene har sagt at det skal bli fint vær kommer jeg også til å sette meg i bilen henholdsvis i retning veien Årdal / Turtagrø og Eidsbugarden. Da er det ryggene fra Soleiebotntinden den store og Slettmarkspiggen som skal få besøk av ivrig fotograf. Planene er mange og mens en sitter slik og lar tankene fly dukker det fort opp enda flere planer, så derfor slutter jeg her. Men det hadde vært spennende å høre om andres turplaner for sommeren.

Lodalskåpa regnes som en brebestigning. Jeg har selv måtte gjøre vendereis like før Vesle Kåpa i total white-out en gang tidligere. Breflata innover fra varden på toppen av Brattebakkana og inn til Ståleskard virket ganske kurant, men har lest om sprekker i overgangen fra Vesle Kåpa og bort til foten av selve Lodalskåpa. Hvis man ser bort fra de grunnleggende reglene om trygg ferdsel på bre, er det noen som har en formening om bestigning av Lodalskåpa uten tau. Er sprekkene stort sett kjente. Er det forbundet med stor fare? Mange brepassasjer gjøres uten tau. Forsvarlig eller ei. Hadde vært kjekt med tilbakemelding fra noen som har vært der og fått en vurdering av hvordan en slik tur er å gjøre uten tau.

Kim Dahlen og hans side www.bergtatt.net har en turskildring fra deres tur dit. Kanskje du finner noe ut av den. Du finner det på hans internettsider.

Heisann! Som deg har jeg planer, store planer, om å komme opp her i sommer. Var så nære i fjor. Mistet store deler av klatreutstyret dagen før, og våknet opp dagen etterpå til noe som må være så nær en drømmestoren dag en kan tenkte seg. Ergerlig. Vi vurderte både Heftye's renne og Andrew's renne. Sistnevnte er noe enklere teknisk og på en måte ikke så ut i veggen utsatt, men med sine 3 taulengder er klatrebiten lengre. Hefty's renne har et kort litt tyngre punkt, og bortsett fra dette er klatringen visstnok meget lett, men samtidig ganske utsatt. Ryggen fra nord er jo en kjempeflott tur, men den passerer flere sikringspunkter hvor det kan danne seg køer. på siden http://www.etojm.com/Norsk finner du under topper og Store Skagastølstind opptil flere turartikler som skildrer turen. Vi kan jo "bytte kort" over sommeren og se hvordan planene våre gikk

Har ikke vært der selv. Regner med å gå en tur til de vestlige delene, og evt. holde langt ut i vestkanten evt. av breen dersom det er for lite snø. Tilbakemeldinger fra andre har gått ut på at det er mye blåis og lite snø. Tradisjonelt kvistede ruter i påsken har ikke blitt kvistet i år i følge informasjon jeg har fått. Uten at jeg er veldig godt kjent med sprekkområdene er det likevel en kjensgjerning at deler av Leirbreen og Smørstabbreen inneholder lite eller moderate sprekkmengder. Uten at jeg vil anbefale det til andre, går jeg ofte etter mottoet at dersom breens kurver tilsier lite sprekker og jeg ikke ser noen, så er det trygt. Dette forsterkses dersom snøen er kald / skare. Råtten ettermiddagssnø er dog værre. Kan i den forbindelse anbefale natturer eller morgenturer. GOD TUR