Evrydike

2 uker i Alvdal Vestfjell og Rondane

Jeg går som oftest på tur alene. Både fordi jeg ikke har så mange som er interessert i å være med og fordi jeg synes det er fint å være i naturen alene. Det er dessuten tilfredsstillende å klare seg alene i villmarka og deilig å komme vekk fra hverdagssamfunnets kjas og mas. Jeg opplever det å gå alene som en utfordring. Er ikke så redd for ville dyr eller for å skade meg, men av og til føles det ensomt, og det kan til tider være tøft å være alene med seg selv. Desto morsommere når man merker at man mestrer det Jeg setter derfor stor pris på å vandre alene, selv om turfølge selvfølgelig heller ikke er å forakte da

Jeg håper dette svaret ikke kommer for sent (er ikke av de flittigste internettbrukere), men bedre sent enn aldri. Snøen er ikke noe problem i Femundsmarka på denne tiden av året. Jeg så at det lå en del snø i Vigelfjellet, og littegrann snø på de andre litt høye toppene var det også. Men generelt så lite at man kan gå overalt. Det er såpass snøfattig om vinteren, så snøen går somregel tidlig (Siste halvdel av mai) Jeg krysset vel et par-tre små snøfonner, men de var ikke større en det man støter på i Jotunheimen i slutten av juli, så det var ikke noe problem, bra hold i snøen. Jeg tok dessverre ikke noe særlig med bilder. Men et jeg har av Skedbrofjellet viser kanskje litt hva dere kan vente dere. Kort sagt, det er bare å gå, ikke noe problem Og selvfølgelig, riktig god tur da

Etter noen somre med solovandring fra hytte til hytte, bestemte jeg meg i vår for å utvide repertoaret litt. For å få større frihet, flere muligheter og utfordringer bestemte jeg meg for at jeg ville prøve med en telttur Jeg begynte med en oppvarmingstur i Bymarka vest for Trondheim for å teste elemenære ting som å bruke stormkjøkken, finne ut om mamma og pappa sitt eldgamle telt faktisk var vanntett og om jeg trivdes alene i et telt langt fra folk. Etter å ha forsikret meg om disse detaljene hoppet jeg på bussen fra Trondheim til Røros fredag 25.mai, med sykkel, sekk og høye forventninger. Vel framme på Røros pakket jeg om slik at jeg fikk all bagasjen min på sykkelen, så tråkket jeg avgårde oppover Hådalen og frydet meg over å kjenne hverdagens stress og mas bli fjernt og kveldssola varme i ryggen. Jeg parkerte sykkelen ved Feragsdambua og slo leir ved Feragshåen. Første dagsetappe gikk jeg i bygevær om Svartvika og Ljøsnåvollen til Muggas utløp i Nedre Muggsjøen. Jeg traff flere mennesker enn jeg hadde trodd, 9 sjeler i alt pluss to hunder. Bjørka var bare så vidt i ferd med å springe ut og det var mye snø i Vigelfjellet ennå, men stien var bar og fin. Og enda bedre, det var fortsatt litt for tidlig for myggen, jippi Jeg vurderte om jeg skulle vade Mugga på kvelden, men jeg bestemte meg for å sove på saken. Den var nemlig ganske flomdiger, så jeg kan ikke si at jeg gledet meg. Neste dag (søndag) var det imidlertid strålende vær og jeg var uthvilt, så det gikk mye lettere enn jeg trodde. Jeg hadde tatt meg bryet med å ta med vadesokker, og når jeg snørte regnbuksa stramt utenpå, kunne jeg vade til livet uten å bli våt Nå gikk vannet riktignok bare til litt over kneet (puh, det så mye dypere ut), men det er adskillig mer behagelig å vade når du er tørr og varm enn når du nesten fryser av deg beina underveis. Det ble en fantastisk tur over fjellet og inn i Sverige, nesen er faktisk fortsatt litt solbrent i skrivende stund. Fra Skedbrofjellet skrådde jeg ned til stien mellom Skedbrostugan og Reva, kom ned omtrent på høyeste ryggen vest om Bustvola. Jeg slo leir ved ei lita tjønn ved Rogen. Laget meg leirbål, skikkelig koselig Jeg våknet mandag 2.pinsedag til prikking på teltduken. Snøvær. Det la seg ikke noe særlig nede i skogen, men toppene, særlig Svuku, var drivende kvit. Det ble en litt kjørlig tur sørover og etterhvert vestover langs Røavassdraget. Jeg hadde ikke sett folk på halvannet døgn da jeg uventet møtte en annen ensom vandrer inne ved Grislehåen. Litt selskap skader jo ikke, så vi bestemte oss for å slå leir sammen den kvelden. Leirplassen dukket omsider opp ved Djuphåen, like nedenfor Røvollen. Nok et leirbål, og en nydelig solnedgang. Himmelen var helt rød. Etter å ha proviantert på Røvollen gikk vi hver til vår kant tirsdag 29.mai. Det ble en spennende dag, litt utenom sti og alfarvei. Jeg gikk nordover mellom Granbekkhøgda og Heggrøsttjønnan, vest om Skarpåstjønnan, før jeg omsider fant stien mot Nordvika. En perle av en sti, med utmerket utsikt til Femund og store deler av marka Siste natt tilbragte jeg omtrent midtveis langs vestbredden av Langtjønna. Det var litt trist å kikke inn i bålet og tenke at neste dag ville turen være over. Men jeg gledet meg til dusjen hjemme da Onsdag var det ikke noe annet å gjøre ennå å vandre de siste kilometrene tilbake til sykkelen og tråkke tilbake til sivilisasjonen. Du verden for en herlig tur jeg har hatt Ps. Så lite dyreliv, kanskje fordi jeg bråker for mye når jeg går, he, he. Men tallrike ender og ryper pluss en elg har jeg da i hvert fall sett.