Tom

Og noen er faktisk bare så glade i stillheten på hytta at tanken på å tjene penger og drive business er svært fjern når de er der.

En ting som fascinerer meg veldig er fenomenet deja vu, men det er kanskje ikke så relevant akkurat her.

Jeg ser dere har nesten like høye tanker om meg som jeg selv har. Imponerende!

Til eea, Jeg har alltid drømt om å få oppleve skrømt, slik dere gjorde. Det har nok skjedd et eller annet uhyggelig der inne på myra en gang... For øvrig skulle jeg ønske at du var forfatter. Du kunne blitt den nye Mikkjel Fønhus.

Jeg skal ikke forsøke å gå eea etter i sømmene når det gjelder fortellerkunst, for der er han rett og slett et geni. Men jeg kan berette om en opplevelse som var litt spesiell, den eneste sådanne jeg kan huske. Det var i august 1991. Fattern og jeg hadde tatt båten inn til Torfinnsbu i middels vær for å forsøke oss på Østre Torfinnstind. Vi fant den riktige renna oppover forholdsvis greit, og turen videre oppover fortonet seg som seg hør og bør. Vi kom oss opp med en viss grad av forsiktighet, som er smart å vise i en bratt renne med mye løs stein. Været hadde imidlertid forverret seg underveis. Tunge skyer drev inn mot tinden, og satt seg fast. Følgelig ble sikten minimal, det begynte å snø, og en viss uhyggesstemning var det der oppe. Mange har sikkert opplevd hvor annerledes et sted fortoner seg i tåke, så også vi denne dagen. Og da vi skulle ned begynte vi å rote det skikkelig til. Det går nemlig flere renner nedover fra toppen, og bare en av dem er farbar helt ned - i hvert fall etter våre ferdigheter. Det som skjedde var selvfølgelig at vi tok feil renne. Etter å ha gått et stykke nedover forsto vi at det ikke var den samme vi hadde benyttet på veien opp, men vi hadde et håp om at den skulle føre oss ned likevel. Så flaks hadde vi imidlertid ikke. Renna endte i et stup. Det var som nevnt en uhyggelig stemning, og kjipt å måtte returnere til toppen med issnøen piskende i ansiktet. Etter litt rådslagning forsøkte vi oss på nok en vei som, med den lille sikt vi hadde, så aktuell ut. Men også denne gang gikk vi oss fast etter å ha gått et godt stykke nedover. Vi så ingen andre muligheter enn å returnere til toppen atter en gang. Steinene var sleipe, vi begynte å bli slitne, og undertegnede var bekymret. Siste båtavgang hjem begynte også å nærme seg faretruende. Vi var rett og slett i trøbbel, og der vi satt på toppen visste vi ikke hva vi skulle gjøre. Mens vi satt og samlet krefter for å lete ytterligere etter riktig nedgang, kom det plutselig en liten fugl og satt seg like ved siden av oss. Vi synes det var en smule merkverdig, og undret oss over hva den hadde å gjøre der oppe i slikt vær. Fuglen pep for harde livet, og i den psykiske tilstanden vi var føltes det koselig med selskap, men vi fikk også et inntrykk av at den ville fortelle oss noe. Med ett fløy den et stykke nedover ryggen, satt seg på en stein og så på oss mens den pep igjen- så ble den borte. Det var da fattern sa halvveis på spøk: "Kanskje den er sendt for å vise oss veien. Vi går ned til steinen der nede og ser om det finnes en vei ned". Og jammen lå ikke den steinen fuglen hadde sittet på akkurat der hvor den riktige nedgangen lå - mye lenger ned på ryggen enn vi hadde tenkt på å lete. Vi var rett og slett rundlurt av tåken, og nå hadde vi fått hjelp fra "det overnaturlige". Det var med stor lettelse vi returnerte ned rennen, og etterhvert kom oss trygt ned til Torfinnsbu. Båten hadde for lengst gått, så vi måtte ta beina fatt tre timer langs Bygdin, som vi ankom i måneskinn sent på kvelden. Slitne, men med en spesiell opplevelse rikere.

Alt fra minus 10 om natten til pluss 7-8 om dagen er mulig i slutten av oktober.

Ett sted må jo grensen gå, med mindre man mener at enten ingen eller alle skal få ha hytte. I mange områder er denne grensen nå nådd, og det må man få lov til å mene uten å bli kalt egoist.

Stemmer det, Einstein

Morten, i denne tråden har jeg forsøkt å holde meg nøytral. Hvis jeg skulle vært helt subjektiv hadde det nok blitt mye mer skryt

"Alene" er jo egentlig et nøytralt ord, men det blir ofte sammenblandet med det negativt ladede "ensom". Det er sikkert fordi nordmenn er en saueflokk, der man blir uglesett hvis man liker å være alene. Nok en god grunn til å være alene, spør du meg. Mange av mine beste opplevelser i livet har jeg hatt alene.

Tom 3: Enig, dette blir saker. Prisnivået på bøkene er utrolig lavt i forhold til hva man får igjen. Og på toppen av det hele har de en rekke ulike rabattordninger. Det er så billig at man får dårlig samvittighet av å bare handle ett eksemplar. Men det passer jo for så vidt godt, da man må ha bøkene deres både hjemme og på hytta. Selv har jeg Bibelen på hedersplass både i Oslo og i Valdres.

Grunnet dårlig respons svarer jeg selv: Kult, dette høres bra ut. Det står jo også at de virkelig skal legge seg i selen for å gjøre dette til praktbøker med ultrasmoothe bilder. Skulle gitt mye for å jobbe i det kongeforlaget der. De kommer stadig med nye bøker, og er vel det eneste forlaget i verden som har til gode å gi ut en uinteressant bok.

Men på søndag var det sommertemperaturer. 15 grader i skyggen ved Bygdin

Hei! På toppene kan snøen legge seg når som helst. Det er sjelden at man skriver oktober uten at det ligger snø over 2000 meter, men denne høsten er foreløpig varm. Hvorvidt det kommer snø lavere ned kan selvsagt variere fra år til år, og ikke minst når i oktober du går. I begynnelsen er nok hytte-til-hytte-turer mulig, mens mot slutten kan det holde hardt. Merk også at det er dårligere tilgang på hytter, båter, kommunikasjon.

Jeg opplever at hilsefrekvensen er omvendt proporsjonal med trafikkmengden på stedet. Altså: Jo mindre folk, jo mer naturlig å hilse. Dette er en grei tommelfingerregel. Noe jeg synes er veldig artig i den forbindelse er folks oppførsel rundt f.eks. en DNT-hytte. Man vil da oppleve at de som legger i vei er mindre tilbøyelige til å hilse enn de som kommer til hytten etter en dag i fjellet. De som legger avgårde kommer kanskje rett fra byen/bilen, og tenker ikke på at man hilser på folk. De som har gått noen tier på stien, derimot, har kommet i hilsemodus. Dermed blir det litt "kulturkollisjon" i en kilometers omkrets rundt hytta

Ja, jeg tror nok mange mennesker lengter etter stillhet, men så er det også en del urbane folk som ikke gjør det. De oppfatter stillhet som "kjedelig", og lengter tilbake til bil- og trikkestøy. Jeg undres om de noen gang har fred i sjelen. Jeg har bestemt meg for at dersom jeg skulle komme i virkelige problemer, slik at jeg ikke kan ha mer enn en bolig, så flytter jeg fra Oslo til hytta. Oslo kan jeg fint klare meg uten, men jeg kan ikke klare meg uten Valdres.

Jeg var innom sidene til mitt favorittforlag, Glittertind Forlag, i dag. Der var det gledelige nyheter å lese. Allerede i høst kommer en bok om "hvite drømmer" i fjellet. Senere kommer en firebindsserie fra Morten og Julia. Sistnevnte kan jeg allerede nå garantere at jeg skal handle inn med en gang det blir mulig å få tak i. Tror dette kommer til å bli utrolig bra. Det sier jo litt at deres første bok på folkemunne ikke kalles noe annet enn "Bibelen".

SRX, det er ikke slik at fravær av fritid er det samme som stress. Folk hadde ofte mindre definerte arbeidstider, og snakket ikke om "fri" på samme måte som vi gjør. Likevel var ikke hverdagen deres i nærheten av så stressende som den de fleste har i dag. Bra du våkner opp litt på slutten av innlegget.

Nå var ikke poenget mitt at pensjonister har dårlig tid. Men, som du kanskje har fått med deg, har disse levet en stund, og har et godt grunnlag for å fortelle om samfunnsutviklingen. Og de sier altså at folk ikke stresset like mye før, ikke i nærheten engang. Og det kan man jo tenke seg. Ingen mail, ingen mobil, kravene til effektivitet var mindre, folk prioriterte familie høyere osv. I tillegg slapp man stress med muslimer og annen dritt, men det har for så vidt lite med tid å gjøre. Pisspreik. Dette gjelder langt flere enn én viss fase av livet, og langt flere enn folk med "ambisjoner om materiell velstand på alle områder". Hvor mange kan gå til sjefen og si: Døh, jeg driter litt mer i materiell velstand jeg, så jeg gidder ikke stå på så mye i jobben lenger". Og dessuten er det ofte de dårligst betalte jobbene (som gir minst materiell velstand) som innebærer mest stress og dårlig tid.

Alle gamle jeg har snakket med sier at de hadde bedre tid før. På bygda kan man fortsatt oppleve noe av den gamle mentaliteten, mens i Oslo løper folk fra forpliktelse til forpliktelse som snordukker. Hvis jeg kommer til Valdres og står i en kø der kassadamen tillater seg å slå av en prat med kunden foran, klikker det helt. Men noen daget etter har roen kommet, og ekle Oslo er ute av bevisstheten.

Når jeg drar til fjells er noe av det aller beste jeg kan oppleve noe så enkelt som stillhet. Vi som bor i Oslo har snart glemt hva dette sjelebalsamerende fenomenet er for noe. Man kan gjerne høre en osloborger si "ah, her er det stille", mens sannheten er at man hører trafikksus og f.eks. støy fra bygge- og anleggsvirksomhet i det fjerne. På hytta vår i Valdres er det tilnærmet stille, og det er så utrolig deilig og verdifullt. Der kan jeg sitte utenfor med kaffekoppen i solen, og det eneste jeg hører er fjernt elvesus og sauebjeller nede på stølen. Det er livet! Men jeg merker at det finnes mange trusler mot denne stillheten. Stadig flere fly går over. På Beitostølen er det øredøvende leven fra helikopter hele påsken. Det bygges stadig flere hytter, med økt anleggsvirksomhet og trafikk som resultat. I helgen hadde jeg en dag som var så nydelig at den virker som en drøm når jeg tenker tilbake på den. Jeg var på Synshorn ovenfor Bygdin. Det var varmt og vindstille. Høstfargene var praktfulle. Bygdin og Vinstervannet lå der blikkstille. En ravn kraet oppe i brattlendet. Fjellene var uendelig vakre. Men likevel, suset fra stor trafikk på Valdresflya var der omtrent hele tiden. Fagerdalen nedenfor bærer sitt navn med rette, men den hadde vært enda bedre hvis det var heeeelt, helt stille. Går man på Besseggen hører man Gjendebåten, og nå leser jeg at det skal bli stadig mer helikoptertrafikk rundt omkring. Det er få ting som gjør meg mer trist enn denne utviklingen. Allerede i en alder av 30 år begynner jeg å lengte til en annen tid, da hest var fremkomstmiddelet, da folk hadde god tid, da man kunne la døra stå uløst, da man slapp å se allverdens faenskap på tv-skjermen daglig, da budeiene lokket på kyra fra setervollene i solrenningen. Andre som er bekymret?

Nå synes jeg det er på tide å få målt ferdig, slik at vi kan ha en endelig liste som varer herfra og til evigheten. Hvor mange 2000-metere er målt i Norge per dato?

Hvor mange 2000-metere er det man har kommet frem til at det er?

Lite snø er fint det, veslegutt.

De bildene som blir tatt i Jotunheimen i løpet av disse septemberukene kan komme til å bli historiske. Hvorfor? Fordi det kan gå mangfoldige år til neste gang det er så lite snø som "oversomrer". Selv kan jeg ikke huske å ha sett mindre snø noen gang enn jeg gjorde nå i helgen da jeg var på hytta. Det kunne vært artig å samle noen bilder i denne tråden som dokumentasjon på hvor lite snø det lå igjen høsten 2006. Jeg håper de som har vært i Jotunheimen og tatt bilder av breer og steder det ofte ligger mye snø, kan legge ut noen her.