Astrid H

Hello again, first to the parking fee. My husband went up to the cabin to pay the fee, but he did not remember the registration number of the car, so he only wrote "a gray Mitchubitzi" on the note. There was another man there also at the same time who actually had the same problem. You are first parking and the you are going up to the cabin to pay. People doesn't usually remember the registration number of their cars, and you can't see the car from the cabin. So perhaps this was same for the polish car, too. and seccond - my husband and I went up to "Eventyrisen" - that was sunday. There we met some polish guys. I think I saw only one grown up and two youngsters, but my husband is sure there were two or perhaps three grown up men plus the youngsters. He arriwed a little earlier than me, and walked a little around. I was sitting eating my food. I would say that there is a big possibility that there are some connections between the polish guys we met and the one she was hiking with up to Spiterstulen. If they arriwed saturday, the polish must have slept somewhere. If it was in the cabin, they would have been registrated, but we also saw two or three tents on the other side of the river when we started our trip. When we came back there were no tents there. There is a possibility that the polish ones were staying in tents. Perhaps they were a group. The two youngsters talkes good Norwegian. The one polish we talked to, talked very little norwegian. That means that the boys probably are living in Norway, but we don't know if the grown up was their father, either. But of course, children learn language easier that the grown ups. The boys said they came from Gdansk, but they did not say anything about where they were living now. And we did not ask, either. We asked them if they were interesting in climbing, and they told us that they were not allowed to climb. Either I or my husband saw any woman there.

Hello, I think it is very unlikely that she should have commited suicide. We know that there had been a newly broken relationship with her boy-friend, but she went to Norway, Bergen, Norway in a nutshell (Bergen - Gudvangen - Flom - Bergen - or the other way around). And after that she went to Ålesund, and then she went to Nordal camping. If she had wanted to commit suicide, why do all this other things? We know that she received a cell-phone - call (or text) the day before she disapeared. Perhaps the content of that phonecall or textcall was someting that made her want to commit suicide? But if not, I think she can have been the victim of a crime. The way she was traveling was not indicating that she wanted to actually walk in the Norwegian mountans. The last sign of her is at Spiterstulen - she had payed for the room with her credit-card and she was staying outside the front door with her rucksack beside her. To me - it sounds like she was waiting for someone to pick her up. And that is the big question - who gave her lift up to Spiterstuen, and perhaps - was it the same person/persons who gave her lift back? She was staying at Nordal camping the night before she stayd at Spiterstulen - and we stayed ourselves at Nordal camping from saturday to monday and we saw that there was a lot of down hill skiing people that was staying there and driving up and down to Juvass. I think it is possible that she could have talked to some of these people and told them something of her plans - and perhaps got a lift up to Spiterstulen. It is also a possibility that she would have engaged herself with some stranger, since her relationship had been broken recently, and I must admit that I have a really bad feeling that something criminal has been commited here.

Hei, jeg kan fortelle at jeg har kontaktet Lom lensmannskontor og fortalt det jeg vet så nøyaktig som jeg kan. Jeg har også sendt en mail til den adressen som ble oppgitt her i fjellforumet. Det er viktig at de kartlegger alle som var i området, så hvis noen andre som også var i området leser dette vil jeg oppfordre dem til å kontakte Lom lensmannskontor. Jeg tror det kan ha interesse for politiet selv om det ikke var akkurat på Spiterstulen. Vi gikk nemlig dagen etter på Loftet. Vi var ikke på toppen, men vi så noen ferske spor og antok at de var fra dagen før.

Hei, vi var på Spiterstulen 1. pinsedag. Den dagen hun forsvant. Vi bodde ikke der men kom kjørende opp fra Nordal camping i Lom. Vi hadde planlagt å gå på Midtre Tverråtinden. Det var mange biler parkert på parkeringsplassen der og det var også noen folk som var i ferd med å gå. Det så ut som om de skulle til Galdhøpiggen. På Svellnosbreen traff vi en polsk far med to sønner som lekte seg i Eventyrisen. Desverre kom vi ikke på toppen på grunn av en ca 3 m høy skavl som gikk langs toppeggen. Den var isete og har og vi hadde ikke utstyr nok med oss. Da vi kom ned igjen på parkeringsplassen var det få biler der. Vi snakket med en kar som kjørte en bil med Røysheim-logo på siden. Han hadde vært på Galdhøpiggen med noen folk. Det er ikke lett å kjenne folk igjen i turtøy, og det er vanskelig å si om noen av de vi så kunne ha vært den forsvunnede.

Jeg har lest en del av debatten her. Jeg synes også det er fryktelig trist at driverne på Leirvassbu ikke skal fortsette. Jeg tror det kan bli veldig vanskelig for dem som skal overta å tjene mer penger på stedet uten at tilbudet blir dårligere. Dessuten er det en ting til, og det er at stedet virkelig trenger oppussing. Det er veldig flott å sitte i spisesalen i litt dunkel belysning, men begynner å se litt etter i sømmene er det meste veldig slitt. I fjor vår kostet vi på oss et opphold i dobbeltom med bad. Det var deilig å kunne tappe i et varmt bad før middag, men tapeten hadd løsnet på veggene og det luktet litt rart (mugg). Det er klart at det blir veldig stor slitasje på en slik hytte og det vil koste mye å oppgradere stedet. Jeg kan derfor vanskelig tenke meg at det vil kunne bli det samme tilbudet. Og også som nevnt av mange andre her, de var veldig kunnskapsrike om fjellene og toppene rundt, og alltid vennlige og villige til å dele denne kunneskapen. Når det gjelder Vole-slekten på Glitterheim har jeg ikke det samme gode inntrykket. Vi kom dit en påske og skulle ligge i telt utenfor. Så oppdaget vi at vi hadde glemt kokekar. Vi gikk inn og fikk snakke med Vole selv. Han fantes ikke hjelpsom. Han hadde ingen gamle panner å selge. Han undersøkte ikke engang og virket i det hele tatt veldig avvisende. Det virket som om han ikke likte teltere. Vertskapet på Spiterstulen har vi aldri hatt dårlige erfaringer med, men de har hatt en mer formell stil. Men vi har alltid fått god service og svar på spørsmål. En vår kom jeg dit sammen med min svigerinne. Vi skulle videre neste dag til selvbetjeningskvarteret på Glitterheim. Spiterstulen var egentlig stengt, men det var en ungdom som passet stedet. Han hadde vi snakket med i telefonen og han hentet oss ved bommen og vi fikk overnatte i et anneks. Det kom også en annen gjeng dit til annekset. Vi betalte, takket og dro til Glitterheim, da vi kom tilbake fikk vi høre at den andre gjengen hadde tent opp primus inne og utløst brannalarmen. Spiterstulen er automatisk koblet til brannvesenet i Lom og det ble stor ståhei med telefoner til verskapet som var på ferie i Skottland. Ungdommen som passet stedet og som hadde vært så hjelpsom var ganske fortvilet, men han hadde vært veldig grei og han fikk resten av likøren vår som takk for hjelpen. Dette var nå egentlig en digresjon, men en god lærdom for oss, for en gang seienere - det var forresten under OL på Lillehammer - så var vi tre stykker som skulle ligge i telt innenfor Spiterstulen. Det var veldig kaldt, som kanskje de fleste husker fra OL. Vi var innom og snakket med vertskapet før vi dro ut med friskt mot. Vi gikk et godt stykke innover Visdalen, fikk opp teltet, gravde oss fram til vann i elva og skulle få fyr på primusen. PANG - sa det og dermed ble primusen rund som en ball. Etter dette var det ikke råd å få fyr på primusen. Vi fant ut at vi ikke kunne bo i telt uten primus, så slukkøret kom tilbake til Spiterstulen og fikk leiet et rom. Vi fikk også låne noe verktøy slik at vi kunne prøve å reparere primusen. Så - kommer jeg til poenget. Vi fikk nemlig ordnet primusen, men heldigvis forsøkte vi ikke å fyre vi den opp inne på rommet, men fant et vindfang uten brannvarsler. Neste dag bar det ut igjen til kulda med fungerende primus. Vi kom oss på Store Memurutind og bortover ryggen med en mindre Memurutinder. Vi var også på Styggehø og den sørligste Bukkeholstinden, og vi var på en av Hellstugutindene og de to små hestene på Hellstugubreen. Da vi skulle hjem fikk vi låne telefonen på Spiterstulen og bestille drosje som skulle hente oss nede i hovedveien. Vi skulle renne på ski ned veien. To av oss hadde nye ski før vi la ut på den turen. Da vi kom ned var skiene gamle. Det gikk så det lynte i grusen nedover. Og ellers takk til Morten og Julia for en flott bok.

Hei, hvordan gikk det med det belgiske paret? Leste på tekst-TV i går at en kvinnelig lege med et nederlandsk (belgisk?) klingende navn var savnet, og sist sett på Spiterstulen. Kan det være de samme folkene?

Unnskyld, unnskyld, jeg ser det nå. Det som forvirrer meg er den store kladaisen midt i bildet med danseplass på toppen. Ser ikke enda hva det kan være. Kan det ryggen opp mot Store Styggedalstind?

Hei Nils, turen startet fra Tindeklubbvannet hvor vi lå i telt. Videre opp til Nordre og Skagastølsryggen. Her brukte vi en del tid fordi det var flere klatrelag ute og lettere kødannelse. Vi gikk med delvis løpende forankring, delvis uten tau og delvis med full sikring. Første overnatting var på toppen av Vesle. Sengen for natten var ikke helt som hjemme, men mekket til med stein og ryggsekker. Ryggen videre til Sentraltind var grei. Fra Sentraltind gikk vi et stykke ned i siden før vi rappellerte: (Jeg må innrømme at jeg ikke er helt sikker på hva vi gjorde her, så hvis noen av mine turkamerater leser dette så korriger meg). Maradalsryggen videre var uryddig med en masse tårn og skar. Vi holdt oss i siden mot Midt-Maradalen og overnattet på en hylle under toppen. Vi sikret hele veien, og en del steder lurte vi nok litt på hvilken trasè vi skulle velge. Dag tre fulgte vi stort sett ryggen nedover mot Jernskardet. Vi hadde en masse rappeller den dagen. Jeg husker ikke hvor mange. På et punkt kilte tauet seg også, så vi måtte klatre opp igjen for å løsne det. Fra Jernskardet kom vi oss ned en trang kløft som førte ned til et bratt snøfelt. Her sikret vi. Vi sikret også et stykke lengre ned på noe glatte hyller/sva hvor det ikke hadde vært særlig trivelig å komme på skli. Vel nede i Midt-Maradalen var det kun opp igjen til Bandet og ned til teltet. Turen opp til Bandet føltes tung og her hjalp det å telle skritt. Om det hadde vært flere lag i aksjon på Skagastølsryggen, så vi ikke et menneske på Maradalssryggen, men det var jo mange spor etter sådanne i form av gamle rappellfester. Håper du får en fin tur. Det kan nok være mulig å gå den på to dager. Noen av de super raske som jeg har lest om her, kan kanskje gå den i ett.

Har sudert bildet ditt. Det er flotte fjell, men Hurrungadn er det ikke. De virker så pass ukjente på meg at jeg lurer på om det kan være Tafjordfjella eller Trollheimen. Noen andre forslag?

Hei, melder meg inn i klubben. Jeg heter Astrid H er 61 år gammel og har i alt 198 2000 metere med primærfaktor 30 m. Bruker lista til Røyne. Ellers bor jeg i Bergen. Den første 2000 meteren var Falketind. Den hadde jeg siklet lenge etter, ettersom jeg ofte pleide å være på Vettismorki i påsken og også litt om sommeren. Det ble alltid sagt i våte øyeblikk seint på festen på påskeaften at 1.påskedag blir det Falketind. Jeg har vær på Falketind 5 ganger - bare på vinterføre, noen ganger over Stølsnosi fra Morki og noen ganger opp bekken fra Andrevannet. Etter hvert ble det Stølsnostind og Hjelledalstind (nesten 2000 m). Etter hvert kom utfartstrangen og lysten til å se resten av Jotunheimen, det var vel slik samlingen begynte. Dessuten pratet jeg jo en del med Berit Vetti som hadde alle etter den tidens regnemåte. Litt klatring ble det også etter hvert. Storen kom ganske tidlig. Jeg husker vi kjørte fra Bergen en fredags kveld, overnattet i bilen på Vangsnes, ferge til Kaupanger og telt ved Turtagrø. Lørdagen opp og ned på Storen og søndagen opp og ned på Store Austabottind. Jeg var litt yngre den gangen, men den helgen satt en stund i beina. Fra da av var det vel egentlig gjort. Siden har det altså blitt 198. Jeg mangler 32. Det spørs om jeg klarer dem uten at jeg får nye hofter. I Hurrungadn mangler jeg Søre Austabottind og Store Styggedalstind. Har studert artikkelen til Morten Helgesen om turen opp Gjertvassbreen. Har også studert Gjertvassbreen i kikkert fra Sognefjellet. Den ser ikke umulig ut. Men jeg er avhengig av å ta turen på 3 dager. En dag inn og opp til breen, en dag opp og ned på toppen og siste dagen ned med utstyret. Vi bør vel være mist 3 stykker også i tilfelle gjennomslag. Været bør også være stabilt bra. Den flotteste turen? Tja, den jeg er mest stolt av må vel være tre dager på Skagastøls/Maradalsryggen. Vi var tre stykker, og hadde trodd vi skulle gå turen på to dager. Vi hadde mye mat med og delte ut mat til noen vi møtte som hadde lite mat. Vi fikk derfor selv knapt med mat. Kaldt var det om natten også. Vi overnattet i vindpose. Jeg hadde smuglet med meg en lett sovepose, men de andre hadde bare klær. For en av oss var Sentraltind den siste i hans samling. Etterpå dro vi på Vettismorki og spiste oss mette og feiret. Men selv om dette er den turen jeg er mest stolt av, vet jeg ikke om den er den flotteste. Har hatt mange flotte vårskiturer. Toppene rundt smørstab og leirbreen er rett og slett bare vakre. En annen tur som rangerer høyt, er traversen over Trollsteinseggi. Den ble tatt en påske sammen med en haug med 2000-metere rundt Glitterheim. Vi var også på Surtingssiu den påsken og gikk en artig oppgang via Blåbreen. Vi kunne gå på ski nesten hele veien og listet oss inn på eggen via toppen av en skavel eller sprekk. Turen til Bukkehø var også artig. Det var også en vårskitur og vi gikk på ski helt oppunder eggen, fikk løftet skiene inn over kanten og klarte å klyve etter på en utoverhengende skavl. Ellers prøvde vi oss på Midtre Tverråtinden nå vi vår, men måtte gi oss. Det viste seg vanskelig å komme inn på toppeggen på grunn av en 3 meter istete skavel. Vi hadde bare isøkser og staver og det var for spedt til å grave seg igjennom. Mon tro om noen har vært der om vinteren/våren? Nei, dette får være nok, hilsen Astrid H.