Kim

Se her ja, du tar deg friheter Bildet lyver voldsomt. Går du litt lenger ned vil du oppdage at det er maks 5 meter i primærfaktor på de der. Du ser haugene også her, http://www.bergtatt.net/turer/2000m/030805_ringstindane/11.htm Hvis de er topper, er også Slettmarkhø, N-2 topp, og det tror jeg ikke! (hei, Espen) Samme fenomeneter har du på sørryggen av Slettmarkhø, se http://www.bergtatt.net/turer/2000m/020827_slettmarkho/7.htm Det ser ut som topper, to stykker også. Men de har nesten maks 5 meter.

Chili har sine fordeler som Torgeir nevner; hel front over tuppen på skoa. Det har også sin ulempe med at skoa ikke går så lett opp i bindingen, mao. det er litt tyngre å gå med. Det er uansett bare en forskjell som man fort glemmer når Chili er blitt brukt en stund. Jeg bruker både Chili og Riva 3 på fjellski og begge fungerer helt supert. Begge har sine svakheter med vaieren. Chili sin vaier har fordelen med at den ikke går rundt fronten av bindingen og har isteden en leddet festeordning (unngår gnagingen på vaieren som Riva 3 får). Min Chilibinding har likevel røket en gang, vaieren inntil festet på bindingen røk rett av... heldigvis skjedde det noen meter etter start fra utgangsdøra hjemme...

Jeg har brukt Riva 3 noen når. Bindigen har absololutt sine fordeler i forhold til den tradisjonelle tåbindingen (75 mm). Du får mer kontroll på skia. I tillegg når du går utenfor løypene har kabelbindingen fordelen med at du får med bakskia raskere, f.eks gjennom tett bjørkeskog... Og ikke minst, skoa belastet mindre fordi bindingen holder skoa litt igjen. Jeg har brukket sålen med vanlig 75 mm binding pga at skoa går for mye opp (det er et problem i kulda over lang tid). At justeringa på Riva 3 ruster fast har jeg ikke vært borti. Jeg har måttet byttet kabel et par ganger, så jeg har alltid med ekstra ståltråd i sekken (og leatherman). Man vet aldri når den ryker neste gang selv om det er mulig å følge med på slitasjen... Konklusjon, Riva 3 er helt super. Får du en med hælløftere må jo det være helt greit.

Så så, Espen. Kanskje er det derfor du fryser under pausen(e)? Varm drikke er helt fantastisk i tillegg til en solid matpakke. Den holder kroppen din varm under pausen og øker rivselsgrensen. Men termos er med kun på turer om vinteren, sommerstid går det i kald drikke. Så sant det ikke er på kalde klatreturer, da kan varm drikke være godt å ha. Men termosen får dessverre ikke plass i sekken, med tanke på plass og på vekt...

Enten har du en dårlig dag eller så er du et veldig følsomt menneske. Det var bare et uttrykk jeg brukte, for all del! Da skjønte du ikke poenget. Espen ønsker seg mat som gjør turen så enkel i matveien som overhodet mulig, en tur hvor det å spise ikke skal ta tid i tillegg til å bevege seg. Jeg ser for meg en stresstur hvor det ikke er tid til pauser med matpakke, en tur som for meg likner på en konkurranse.

Alt er mulig, men jeg forstår ikke helt poenget. Skal toppturer være en konkurranse eller skal det være en tur med tid til pause og en solid matpakke. For min del er toppturer ikke en konkurranse, men bare en måte å bruke naturen på. Jeg bruker heller en time ekstra til å ta pause og nyte naturen enn å stresse avgårde med sjokoladen og colaen siklende ut av kjeften.

Jeg kunne aldri tenkt meg det. Hvordan føler du deg etter kun sukkerkliss som føde? Jeg blir ihvertfall slapp, noe som jeg helst vil unngå på fjellturer... (og ellers).

Du tuller nå?

Nallo funker nok utmerket også om vinteren. Jeg synes det fungerer greit i vinden og det er et svært lett telt å sette opp. Kun 9 bardun- og dukfester gjør det enkelt å sette opp på snøen. Selv om ikke teltet har stormmatter står det nok, iallfall i skogen i Vestre Slidre!

Du finner også den på Bergtatt http://www.bergtatt.net/topper/vestlandet/jakta/jakta.htm

Så absolutt, Tom. Den turen bør du ta selv om du mener Jotunheimen er bedre enn alt annet. Slingsby hadde nok en enorm kjærlighet til nettopp denne tinden. Se http://www.bergtatt.net/topper/vestlandet/slogen/slogen.htm

Nei det er det som er farlig. Snøbruene eller sprekkene du ikke ser! Det du ser er som regel ikke så farlig!

Ja det er nok raskere og mindre utsatt. Fra Bjørneskaret må du krysse en del snøbruer...

Det er helt vanlig å gå opp der om våren. Jeg har gjort det to ganger. Den første turen var vi så tidlig ute at snøen var steinhard. Isøksa var god å ha... Den andre gangen hadde sola fått tak så da var det rene rulletrappa. Bregleppa har jeg ikke sett stort til om våren.

Ja det er artig område. Mange fine plasser å renne ned på ski. Spesielt moro er det når puddersnøen ligger dyp Jeg har hatt mange fine turer oppi der...

Jeg trodde det stod "å elske i fjellet" . Jeg har det samme problemet, Tom. Hver eneste dag tenker jeg på fjellet, på stillheten og spenningen, på det majestetiske og det rolige. Man skulle hatt fjellet som arbeidsplass. Jeg tror ikke jeg hadde blitt mer lei fjellet av den grunn.

Ja, prøv det

Ja den ruta bør ikke by på problemer. Hvis snøen er steinhard og du må ut på den kan det bli litt stressende, men d slipper du nok, Enten er du der tidlig på året på myk snø eller utpå sommeren når det er bart helt opp.

Det kan hende, men det ligger ofte snø. Anbefaler å gå tidlig på året når snøen ligger og fortsatt er myk, da går det sikkert. Som da dette bildet ble tatt: http://www.bergtatt.net/turer/2000m/020713_kvitskard-mesmog-langedalstind/4.htm

Det er det som er trikset, ikke klatre rett ned mot skaret. Vi snudde der for tre år siden for så å komme tilbake med tau. Skulle ha tittet litt mer rundt omkring for å finne en lettere vei... men det var en nydelig tur nr 2 vi hadde opp dit på våren med ski!

Jeg har også gått opp til Mesmogtind denne veien. Lettest å holde seg skrått mot Langedalstind oppunder toppen. Det var ikke mer enn overkant av grad 2 der vi gikk, aldri stort behov for sikring. Men det var lett å gå seg fast, så behovet for å finne letteste vei er nødvendig for at graderingen skal bli så lav.

Ja det er bare å rappellere det. Jeg synes uansett ikke klatringen opp var vanskelige i noen grad. Svært gode tak, men litt luftig da... Om du kommer deg ned i Svartdalen vet jeg egentlig ikke, mener å huske det var store sva med mye løst...

Den ruta er gradert 2-3. Det samme som fra Kvitskardtind til Mesmogtind. Mulig ikke Torgeir fant letteste vei, for sørryggen på Urdanostind er ikke vanskeligere enn Soleibotntind, N-1. Men for all del, jeg anbefaler ingen jeg heller å gå sørryggen på Urdanostind uten tauet med. På slike turer har jeg som oftest med tauet og lar det heller få ligge i sekken hvis jeg ikke føler behovet for sikring. Klatregradene er vanskelige å få til og stemme likt for alle når gradene ligger mellom 2-4. Fra 4 begynner det å bli mer definert hva som er vanskelig. 2-3 kan være luftig og utsatt, det kan være enkel klatring og ikke luftig, det kan være utsatt og svært enkel klatring, osv...

Vi gikk samme ruten med tauet i sekken. Grad 3 synes jeg er for drøyt. Fra skaret mellom N-1 og Store og opp til N-1 går letteste vei på venstre og videre på eggen til topps. Vi gikk på høyre side med et friskt stup under oss, her var det nok ihvertfall grad 3... men med den rette innstillingen og vett til å vurdere riktig etter sine egne forutsetinger går det meste... Vi hadde riktignok tørt og fint fjell, det er ofte avgjørende for om tauet benyttes eller ikke på slike graderinger. Forresten en artig tur den fra Lauvnostind, via N-1 og opp til Store Soleibotntind!

Nei var det ikke en der da Nei nå må vi ikke tro at enhver liten høyde er 10 meter, jeg synes denne grensa bare blir tøyd mere og mer. Svaret mitt er NEI, selv om ikke hele ryggen er en glatt linje i vater.